4 Forslaget sett i sammenheng med det øvrige tiltaksapparatet for rusmiddelmisbrukere og tilgrensende regelverk

4.1 Kommunens og fylkeskommunens ansvar

4.1.1 Høringsnotatet

Fylkeskommunen vil fortsatt ha et sørge for-ansvar for institusjoner som kan tilby følgende tjenester:

• Avrusing som ikke krever spesialisthelsetjenester

• Tiltak med kompetanse i forhold til omsorg og sosial- og arbeidsrettet rehabilitering

Den kommunale sosialtjenesten beholder det ansvaret den har etter sosialtjenesteloven kapitlene 4, 5 og 6. Kommunehelsetjenesten vil få en tydeligere rolle.

4.1.2 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser har bemerket at forslaget, etter deres mening, synes å forskyve grensen mellom ansvaret til henholdsvis sosialtjenestens førstelinje og andrelinje.

4.1.3 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget om at fylkeskommunen fortsatt skal ha ansvaret for de institusjoner som ikke overføres til staten ved de regionale helseforetak. Dette kommer til uttrykk i forslag til ny ordlyd i sosialtjenesteloven § 7-1, hvor det heter at fylkeskommunen skal ha ansvaret for etablering av og drift av institusjoner som tilbyr spesialiserte sosiale tjenester og døgninstitusjoner for omsorg for rusmiddelmisbrukere.

Departementet skal bemerke at det ikke er ment å foreta noen endring med hensyn til hvor grensen mellom fylkeskommunens og kommunens oppgaver går. Ordlyden i sosialtjenesteloven § 7-1 foreslås endret for å markere at deler av fylkeskommunens ansvar etter dagens § 7-1 overføres til spesialisthelsetjenesten.

Også i enkelte andre bestemmelser i sosialtjenesteloven er det foretatt endringer for å tydeliggjøre at deler av fylkeskommunens ansvar etter forslaget overføres til staten ved de regionale helseforetakene. Det vises til det konkrete lovendringsforslaget og merknadene til bestemmelsene i kapittel 7.

Ansvarsfordelingen mellom spesialisthelsetjenesten og fylkeskommunen bygger på at fylkeskommunen fortsatt skal ha ansvar for spesialiserte sosiale tjenester.

Institusjoner som tilbyr spesialiserte sosiale tjenester og døgninstitusjoner for omsorg for rusmiddelmisbrukere, omfatter tiltak hvor hovedinnsatsen er sosialfaglig forankret, med sosialpedagogiske, psykososiale eller andre miljøterapeutiske metoder, hvor målet er sosial- og arbeidsrettet rehabilitering. Dette er metoder som fokuserer på å klare seg i dagliglivet og takle forhold som rutiner, normer og å trene seg opp til å delta i samfunnet gjennom aktiviteter, utdanning og arbeid. Ansvarets innhold avgrenses nedad til den kommunale sosialtjenestens ansvar, jf. departementets merknad innledningsvis i dette punktet.

Døgninstitusjoner som driver såkalt «sosial avrusing», d.v.s. avrusing som ikke krever henvisning og/eller spesialisthelsetjenester, vil ofte dreie seg om omsorg av personer i sterkt forkommen tilstand hvor det er nødvendig med tiltak for å bedre ernæringsstatus, hygiene, dekke søvnbehov og gi omsorg. Medisinsk oppfølging vil oftest kunne skje fra legevakten/kommunehelsetjenesten, evt. med overføring til sykehus hvis nødvendig.

Departementet skal videre bemerke at forslaget innebærer at sosialtjenesten i kommunen beholder det ansvaret den har etter sosialtjenestelovens kapitler 4, 5 og 6. Kommunen har hovedansvar for å gi råd, veiledning og hjelpetiltak overfor rusmiddelmisbrukere og deres pårørende. Sosialtjenesten skal sørge for behandlingsopplegg når det er behov for det lokalt eller i egnet behandlings- eller omsorgsinstitusjon. Sosialtjenesten har også et oppfølgingsansvar under og etter institusjonsopphold. Etter dette forslaget vil det være sosialtjenesten som henviser til inntak i fylkeskommunal institusjon, mens det for institusjoner under spesialisthelsetjenesteloven vil være kommunehelsetjenesten som henviser. Se imidlertid kapittel 4.2.3.

Kommunehelsetjenestens og fastlegens ansvar for å gi rusmiddelmisbrukere tilgang på nødvendige helsetjenester og å bidra til utforming av et egnet hjelpe- og behandlingstilbud tydeliggjøres.

4.2 Henvisning og samarbeid

4.2.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet uttalte departementet at kommunehelsetjenesten er henvisende instans for innleggelser i spesialisthelsetjenesten og at den derfor vil bli det for innleggelser i de institusjoner som overtas av staten. I mange tilfeller vil det være aktuelt for helsetjenesten å samarbeide med sosialtjenesten om et helhetlig opplegg, hvor innleggelse i spesialisthelsetjenesteinstitusjoner vil være en av flere tiltak.

4.2.2 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser uttrykker tilfredshet med at primærlegen vil kunne henvise rusmiddelmisbrukere til behandling, og at det ikke er nødvendig for misbrukeren å gå via sosialtjenesten. Det pekes på at det for noen rusmiddelmisbrukere oppleves som fremmed å skulle forholde seg til sosialtjenesten. På den annen side uttrykker mange høringsinstanser stor bekymring over at man nå skal bli avhengig av f.eks. fastlegens vurdering av rusmiddelmisbrukerens behov for de helsetjenestene som foreslås flyttet. Det pekes på at fastleger og andre leger i kommunehelsetjenesten har liten tid og liten kompetanse på området, og at det er sosialtjenesten som har kompetansen og kjenner klienten. I tillegg er det også vist til at det flere steder er praksis med egenhenvisning, d.v.s. at rusmiddelmisbrukeren på eget initiativ kan oppsøke annenlinjen og be om behandling. Det uttrykkes bekymring over at dette endres ved overføringen.

Mange høringsinstanser har pekt på faren for vridningseffekter og mener at den kommunale delbetalingen for fylkeskommunale tjenester ikke kan opprettholdes. Det pekes bl.a. på at det er en fare for at kommunene vil ha en økonomisk interesse i henvisninger til spesialisthelsetjenesten, og at godt faglig funderte tilbud på fylkeskommunalt nivå ikke får innsøking. Under henvisning til at den fylkeskommunale delen av en institusjon kan være en naturlig videreføring etter avsluttet opphold ved spesialisthelsetjenesteinstitusjon, nevnes det også at det vil knytte seg interessemotsetninger til tidspunktet for overgang fra den ene institusjonen til den andre.

4.2.3 Departementets vurderinger

Overføringen av deler av fylkeskommunens ansvar for tiltak for rusmiddelmisbrukere til spesialisthelsetjenesten, innebærer at disse vil følge rutiner og regler som gjelder for spesialisthelsetjenesten. Kommunehelsetjenesten er henvisende instans for innleggelser i spesialisthelsetjenesteinstitusjoner, og vil i utgangspunktet også være det i forhold til de institusjoner og tiltak som etter forslaget overtas av staten ved de regionale helseforetakene. På samme måte som for andre innleggelser i spesialisthelsetjenesteinstitusjon, skal det skje en vurdering av om det helsefaglige tilbudet er relevant i forhold til den enkelte søkers behov. Departementet har merket seg at flere høringsinstanser uttrykker tilfredshet med at primærlegen, i følge forslaget, vil kunne henvise rusmiddelmisbrukere til behandling, og at det ikke er nødvendig for misbrukeren å gå via sosialtjenesten. Departementet har imidlertid merket seg at mange høringsinstanser også uttrykker stor bekymring over at man nå skal bli avhengig av f.eks. fastlegens vurdering av rusmiddelmisbrukerens behov for spesialisthelsetjenester.

Departementet vil ikke foreslå at rusmiddelmisbrukere skal måtte ha henvisning for å ta kontakt med eller oppsøke tiltak med akuttoppgaver som overføres til staten ved de regionale helseforetak i forbindelse med dette forslaget. Helsedepartementet tar sikte på å fastslå dette gjennom forskrift. For langtidsopphold i institusjoner som overføres til staten ved de regionale helseforetak i forbindelse med denne reformen, vil den generelle tilnærmingen i spesialisthelsetjenesteloven gjelde, med krav om blant annet utarbeiding av individuelle planer og rett til fornyet vurdering, basert på samarbeid med de ulike aktører, herunder sosialtjenesten.

For å holde terskelen lav i forhold til mulighetene for kontakt med spesialisthelsetjenesten, vil departementet videre sikre at rusmiddelmisbrukere ikke skal betale egenandeler ved akuttkontakt med poliklinikker som overføres til staten ved de regionale helseforetakene i forbindelse med denne reformen. Helsedepartementet tar sikte på å fastslå dette gjennom forskrift.

Departementet understreker også det store behovet for samarbeid mellom de ulike instansene - den kommunale sosialtjenesten, kommunehelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og fylkeskommunen. De har alle et ansvar for tiltak overfor rusmiddelmisbrukere, og for å lykkes i å yte adekvat, god og helhetlig hjelp, må de ulike instansene samarbeide. Departementet vil i denne sammenheng understreke at disse tjenesteyterne gjennom en rekke lover er pålagt å samarbeide. Det vises til spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 hvor helseforetaket pålegges å utarbeide individuell plan for pasienter som har behov for langvarige og koordinerte tilbud. Helseforetaket er i den sammenheng pålagt å samarbeide med andre tjenesteytere. Disse er i merknaden til bestemmelsen eksemplifisert med sosialtjenesten, kommunehelsetjenesten m.fl. Lignende bestemmelser finnes i lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) § 4-1, pasientrettighetsloven § 2-5 og sosialtjenesteloven §§ 3-2 og 6-1 siste ledd. I tillegg har lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 32 regler om opplysningsplikt til sosialtjenesten for den som yter helsehjelp. Det lovmessige grunnlaget for samarbeid er derfor tilstede.

Departementet skal bemerke at forslaget søker å ivareta rusmiddelmisbrukernes behov for at tiltaksapparatet er organisert som en kontinuerlig og helhetlig tiltakskjede slik at personer med akutte så vel som kroniske problemer kan tilbys hjelp. I en fase kan det være behov for akutt hjelp, i en annen for mer intensiv behandling og i en annen fase igjen behov for støtte, omsorg og langsiktig oppfølging. En rehabiliteringsprosess omfatter mange og ulike områder hvor man tar sikte på forandring og heving av funksjonsnivå. Et eventuelt opphold i døgninstitusjon, enten under spesialisthelsetjenesteloven eller sosialtjenesteloven, vil inngå som ett av flere tiltak i en tiltaksplan.

Til spørsmålet om fare for vridningseffekter p.g.a. ulike finansieringsordninger for inntak i henholdsvis fylkeskommunens institusjoner og spesialisthelsetjenesten, skal departementet bemerke følgende: Den foreslåtte ordning innfører ikke to betalingsordninger for ulike døgntiltak for rusmiddelmisbrukere. Også i dag er det slik at kommunal delbetaling kun gjelder for inntak i institusjoner regulert av sosialtjenesteloven. På den annen side vil overføring av større ansvar for tiltak for rusmiddelmisbrukere til spesialisthelsetjenesten, kunne gi uheldige vridningseffekter. Departementet vil likevel påpeke følgende forhold som motvirker faren for vridningseffekt: Forut for behandling i spesialisthelsetjenesten vil det ligge en faglig vurdering av om dette tilbudet er relevant i forhold til den enkelte søkers behov. Dette vil bidra til å sikre at behandlingsplasser for rusmiddelmisbrukere innen spesialisthelsetjenesten ikke benyttes som et alternativ til den kommunale og fylkeskommunale bistandsplikt når faglige hensyn tilsier at behandlingen bør ha et innhold som ligger utenfor spesialisthelsetjenestens fagområde. I denne sammenheng vil departementet understreke betydningen av gode utredninger av pasientenes behandlingsbehov og utforming av individuelle planer i hjelpe- og behandlingsopplegget. Etter departementets vurdering ville det oppstå andre og større vridningseffekter mellom de kommunale og fylkeskommunale tjenestene hvis den kommunale delbetalingen for fylkeskommunale tiltak ble fjernet. Departementet vil derfor ikke foreslå en slik løsning.

4.3 Tilsyn

4.3.1 Høringsnotatets forslag

Fylkeslegen fører tilsyn med institusjoner som er regulert av spesialisthelsetjenesteloven, jf. lov 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten. I høringsnotatet ble det påpekt at forslaget vil medføre at dette tilsynet vil omfatte de institusjoner som spesialisthelsetjenesten vil få ansvar for etter forslaget.

Tilsynet med institusjoner som er regulert etter sosialtjenesteloven ligger til fylkesmannen, jf. sosialtjenesteloven § 7-9. Det ble ikke foreslått noen endring i organiseringen av dette tilsynet i høringsnotatet. Dette innebærer at tilsynet med de institusjoner som fylkeskommunen fortsatt skal være ansvarlig for etter forslaget, fortsatt skal føres av fylkesmannen etter sosialtjenesteloven § 7-9.

4.3.2 Høringsinstansenes syn

De høringsinstanser som har uttalt seg om tilsyn, er enige i at konsekvensen av at flere tiltak for rusmiddelmisbrukere reguleres av spesialisthelsetjenesteloven, må være at fylkeslegen erstatter fylkesmannen som tilsynsorgan. Fylkeslegen i Akershus påpeker at dette bør få konsekvenser for fylkeslegenes bemanning, slik at tilsynet kan utføres på en forsvarlig måte, mens Fylkesmannen i Aust-Agder og Fylkesmannen i Tromspåpeker at overføringen av tilsynsansvar fra fylkesmannen til fylkeslegen må ses i sammenheng med integreringen av fylkeslegene i fylkesmannsembetene med virkning fra 1. januar 2003. Fylkesmannen i Troms forutsetter også at forslaget sammenholdes med departementets gjeldende fortolkning av tilsynsansvar når det gjelder rusmiddelmisbrukere innlagt i institusjon som reguleres av annen lov enn sosialtjenesteloven, jf. rundskriv I-9/2001.

Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) skriver følgende:

«Tilsynsmyndighetene for institusjoner som er regulert av spesialisthelsetjenesteloven er fylkeslegens ansvar... Kan det oppstå personvern- og rettssikkerhetsproblemer ved at det samme forvaltningsnivå, og delvis samme institusjon(er), samtidig er «politikkutformer, myndighetsutøver, eier, driftsansvarlig, finansieringsansvarlig og tilsynsmyndighet»...? Vi går ut fra at tilsynsmyndigheten er tilstrekkelig avgrenset fra de øvrige funksjoner til at rettssikkerhetsproblematikken er tilstrekkelig ivaretatt. Det kunne likevel vært klargjørende om notatet inneholdt noen setninger hvor man presiserer på hvilken måte man, i den nye organisasjonsstrukturen, har sikret seg at tilsynsmyndigheten er tilstrekkelig uavhengig til å kunne påpeke eventuelle kritikkverdige forhold.»

Statens Helsetilsyn uttaler følgende:

«Statens helsetilsyn skal fra kommende årsskifte ha overordnet tilsynsansvar for deler av de sosiale tjenester. Samtidig legges Fylkeslegen inn under Fylkesmannen. Helsetilsynet finner grunn til å påpeke behovet for en samordning av tilsynet, som vil bidra til at både helse- og sosialtjenesten til misbrukere har rett til kvalitet. ... Den pågående reorganisering av statlig tilsyn bør bidra til at det stilles likeverdige krav til tjenestenes kvalitet uavhengig av eierform og organisering.»

4.3.3 Departementets vurderinger

Tilsyn med spesialisthelsetjenesten

Forslaget om å definere enkelte tjenester som spesialisthelsetjeneste, innebærer at disse tjenestene skal følge regelverket for spesialisthelsetjenester. Disse tjenestene ytes med andre ord ikke lenger av fylkeskommunale institusjoner etter sosialtjenesteloven, og det skal dermed heller ikke føres tilsyn med at bestemmelser i sosialtjenesteloven er oppfylt.

Lov om statlig tilsyn med helsetjenesten regulerer tilsynet med landets helsetjenester. De tjenester som etter forslaget defineres som spesialisthelsetjenester, vil automatisk omfattes av lov om statlig tilsyn med helsetjenesten. Lov om statlig tilsyn med helsetjenesten § 2 fastslår at fylkeslegen skal føre tilsyn med «alt helsevesen og alt helsepersonell». Tilsynet skal påse at alle som yter helsetjenester overholder lover, forskrifter og retningslinjer for helsetjenesten, herunder kravet til forsvarlige helsetjenester. Dette uavhengig av om helsetjenestene ytes i helseforetak eller i institusjoner som helseforetakene har inngått avtale med.

Tilsyn med institusjoner etter sosialtjenesteloven

Tilsynet med institusjoner som er regulert etter sosialtjenesteloven ligger til fylkesmannen, jf. sosialtjenesteloven § 7-9. Departementet opprettholder forslaget om ikke å gjøre noen endringer i organiseringen av dette tilsynet. Dette innebærer at tilsynet med de institusjoner som fylkeskommunen etter forslagets § 7-1 fortsatt skal være ansvarlig for, fortsatt skal føres av fylkesmannen etter sosialtjenesteloven § 7-9. Spørsmålet om hvordan tilsynet skal organiseres i framtiden, vil bli tatt opp i tilknytning til departementets vurdering av en framtidig organisasjonsmodell for det tiltaksapparat som etter det herværende forslag blir igjen i fylkeskommunen.

Opphold i institusjon på grunnlag av vedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2, 6-2a og etter samtykke som nevnt i § 6-3

Etter departementets forslag vil de regionale helseforetakene få ansvar for å sørge for institusjonsplasser som kan ta imot rusmiddelmisbrukere på grunn av vedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a og etter samtykke som nevnt i § 6-3. Også fylkeskommunen får ansvar for å peke ut institusjoner som kan ta imot rusmiddelmisbrukere etter samtykke som nevnt i § 6-3. Opphold på grunnlag av vedtak etter §§ 6-2 og 6-2a og etter samtykke som nevnt i § 6-3 vil etter omstendighetene omfatte spesialisthelsetjenester, men de regionale helseforetakenes sørge for-ansvar innebærer ikke i seg selv at slike opphold nødvendigvis defineres som spesialisthelsetjeneste. Hjemlene for tilbakeholdelse vil fortsatt fremgå av sosialtjenesteloven. I tillegg vil flere av sosialtjenestelovens øvrige bestemmelser gjelde for opphold etter ovennevnte bestemmelser.

Dagens tilsynsordning innebærer at fylkesmannen har ansvaret for å føre tilsyn med at krav i sosialtjenesteloven med forskrifter er oppfylt i alle institusjoner hvor rusmiddelmisbrukere er inntatt i henhold til vedtak etter sosialtjenesteloven. Dersom rusmiddelmisbrukere etter vedtak etter sosialtjenesteloven tas inn i institusjon hvor det ytes helsetjenester, vil fylkeslegen i tillegg ha ansvar for å føre tilsyn med at de bestemmelser som gjelder for utøvelse av helsetjenester ivaretas.

Departementet vil opprettholde denne ordningen. Dette er også i tråd med det syn som ble framholdt i departementets forslag i høringsnotatet. På bakgrunn av den lovtekniske løsningen som er valgt for opphold på grunnlag av vedtak etter §§ 6-2 og 6-2a og etter samtykke som nevnt i § 6-3, blir det behov for å synliggjøre at fylkesmannen fortsatt skal ha ansvar for å føre tilsyn med at sosialtjenestelovens bestemmelser om slike opphold ivaretas. Departementet foreslår derfor et nytt annet ledd i § 7-9, hvor det går fram at fylkesmannen skal ha tilsvarende tilsynsansvar i institusjoner pekt ut av et regionalt helseforetak til å kunne ta imot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter §§ 6-2 og 6-2a og etter samtykke som nevnt i § 6-3, som det ansvaret fylkesmannen har i forhold til institusjoner som er tatt inn på fylkeskommunens plan. Forslaget nødvendiggjør ingen endringer i lov om statlig tilsyn med helsetjenesten.

Ovennevnte innebærer at både fylkeslegen og fylkesmannen kan ha tilsynsoppgaver i forhold til en klient som er tatt inn i institusjon pekt ut av et regionalt helseforetak på grunnlag av vedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 eller 6-2a, eller etter samtykke som nevnt i § 6-3. Fylkesmannen vil alltid ha tilsynsoppgaver overfor klienter som er tatt inn i institusjon etter ovennevnte bestemmelser. Fylkeslegens ansvar inntrer dersom det ytes helsetjenester til vedkommende rusmiddelmisbruker. Dette tilsvarer dagens ordning for de tilfeller at fylkeskommunen oppfyller sitt ansvar for å ha institusjonstilbud til rusmiddelmisbrukere ved å benytte plasser i institusjoner som reguleres av spesialisthelsetjenesteloven.

Departementet ser at en ordning hvor to tilsynsorganer har tilsynsoppgaver i forhold til en rusmiddelmisbrukers institusjonsopphold har sine svakheter, men foreslår likevel ingen endringer nå. Eventuelle endringer i tilsynsordningene bør, som påpekt av noen av høringsinstansene, ses i sammenheng med den pågående vurderingen av organiseringen av regional stat og utredningen av hvordan de oppgaver som etter forslaget fortsatt skal ligge til fylkeskommunen skal organiseres i framtiden. Inntil videre forutsettes, som tidligere, at fylkeslegen og fylkesmannen samarbeider om å finne en praktisk måte å utøve tilsynet på.

4.4 Forholdet til pasientrettighetsloven

Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) har som formål å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på helsehjelp av god kvalitet ved å gi pasienter rettigheter overfor helsetjenesten. Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og helsetjeneste og ivareta respekten for den enkelte pasients liv, integritet og menneskeverd.

Med «pasient» menes i loven en person som henvender seg til helsetjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som helsetjenesten gir eller tilbyr helsehjelp i det enkelte tilfelle.

Lovens kapittel 2 gir bestemmelser om rett til tilgang på helsehjelp, herunder rett til nødvendig helsehjelp, rett til vurdering, rett til fornyet vurdering, rett til å velge sykehus og rett til individuell plan. I lovens kapitler 3 til 6 gis bestemmelser om rettigheter man får som pasient, herunder bestemmelser om rett til medvirkning og informasjon, samtykke til helsehjelp, rett til journalinnsyn og barns særlige rettigheter. Lovens kapittel 7 gir bestemmelser om prosessuelle rettigheter og kapittel 8 om pasientombud.

Ved en overføring av ansvaret for helsefaglige tiltak til rusmiddelmisbrukere fra fylkeskommunen til staten, vil tjenesten reguleres av bestemmelsene i spesialisthelsetjenesteloven. Dette medfører også at rusmiddelmisbrukere som anmoder om, tilbys eller mottar slike tjenester vil være å anse som pasienter etter pasientrettighetsloven og således omfattet av lovens bestemmelser.

Departementet legger til grunn at forslaget om overføring av ansvaret for helsefaglige tiltak til rusmiddelmisbrukere fra fylkeskommunen til staten, vil sikre denne gruppen en bedre tilgang til helsetjenester fra spesialisthelsetjenesten enn i dag. Forslaget innebærer en klarere ansvarsplassering for denne gruppen. Videre innebærer forslaget at en del rusmiddelmisbrukere, som etter gjeldende lovgivning er å anse som klienter etter sosialtjenesteloven, i fremtiden vil være å anse som pasienter etter pasientrettighetsloven. Departementet viser til at en del tiltak som det i utgangspunktet er naturlig å anse som spesialisthelsetjeneste etter gjeldende lovgivning er gitt en forankring i sosialtjenesteloven, og at tjenesten derfor oppfattes som en del av sosialtjenesten og ikke som en del av helsetjenesten.

4.5 Enkelte andre spørsmål

I høringsnotatet ble det foreslått å endre sosialtjenesteloven §§ 7-2 og 7-7 slik at henvisningen til institusjoner under andre lover kun skulle gjelde lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester. Etter en nærmere vurdering har departementet kommet til at også andre lover kan være aktuelle. Videre er det ikke nødvendig å endre disse bestemmelsene for å få frem at ansvaret for spesialiserte helsetjenester ikke lenger ligger i fylkeskommunen. Dette vil gå fram av sammenhengen i regelverket etter forslaget. Departementet foreslår derfor å opprettholde dagens lovtekst på dette punktet.

I høringsnotatet ble det videre foreslått å oppheve sosialtjenesteloven § 7-13. Denne bestemmelsen inneholder en hjemmel som gir adgang til å gi forskrifter om at fylkeskommunen skal ha plasser for akutt hjelp til rusmiddelmisbrukere. Bakgrunnen for forslaget var at det ble forutsatt at akutt hjelp vil være spesialisthelsetjeneste. Etter en nærmere vurdering har departementet kommet til at det kan være hensiktsmessig å opprettholde bestemmelsen, da det også kan være aktuelt med akutt hjelp i forhold til den type tiltak som fylkeskommunen etter forslaget fortsatt skal ha ansvaret for. Departementet foreslår derfor en ny § 7-13a som gir tilsvarende forskriftshjemmel i forhold til plasser for akutt hjelp i forbindelse med inntak på grunnlag av vedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a. Bestemmelsen er ny, men innebærer ingen egentlig endring. Den viderefører den hjemmelen Kongen har til å gi forskrifter om plikt til å opprette plasser for akutthjelp. Pliktsubjektet er imidlertid nytt, og følger av at det er de regionale helseforetakene som har sørge for-ansvaret for institusjoner som kan ta i mot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a. Se også den spesielle merknaden til § 7-13 i kapittel 7.

I høringsnotatet ble det videre foreslått å endre sosialtjenesteloven §§ 7-4 og 10-2, da det ble forutsatt at fylkeskommunen etter forslaget ikke lenger skulle ha ansvar for annet enn døgnplasser. Departementet er ved en nærmere vurdering kommet til at fylkeskommunens ansvar etter forslagets § 7-1 vil kunne oppfylles på flere måter, også ved bruk av annet enn døgnplasser. Forslagene opprettholdes derfor ikke.

Det vises for øvrig til det konkrete lovendringsforslaget og merknadene til bestemmelsene i kapittel 7.