7 Merknader til de enkelte bestemmelser

7.1 Til lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v.

Til § 2-4

I bestemmelsen synliggjøres at fylkeskommunens ansvar for tiltaksapparatet for rusmiddelmisbrukere nå deles mellom fylkeskommunen og staten ved det regionale helseforetaket.

Det regionale helseforetaket får et selvstendig ansvar for deler av tiltaksapparatet. Det materielle innholdet i ansvaret framgår av § 7-1a.

Bestemmelsen i fjerde ledd ble vedtatt ved lov 15. juni 2001 nr. 91 om endringer i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v., men falt ved en inkurie ut i forbindelse med vedtakelsen av helseforetaksloven. Bestemmelsen, som slår fast at § 2-3 gjelder tilsvarende for fylkeskommunen, foreslås her tatt inn igjen. Bestemmelsen i § 2-3 omhandler kommunens ansvar for opplæring av sosialtjenestens personell. § 2-4 fjerde ledd gir fylkeskommunen et tilsvarende ansvar for den fylkeskommunale sosialtjenestens personell. Bestemmelsen er ikke foreslått å gjelde tilsvarende for de regionale helseforetakene. Spørsmål knyttet til helsepersonell reguleres av annen lovgivning, bl.a. helsepersonelloven.

Til § 6-1 annet og tredje ledd

Bestemmelsen slår fast at kommunens sosialtjeneste har det grunnleggende ansvar for ulike tiltak for at rusmiddelmisbrukere skal komme bort fra sitt misbruk. Dette grunnleggende ansvaret ligger fast.

Bestemmelsen er endret i annet ledd slik at sosialtjenesten skal «bistå med å etablere» et behandlingsopplegg. Endringen er foretatt for å reservere sørge for-ansvaret til ansvaret de ulike nivåene har til å ha ulike tiltak, og innebærer ingen endring i den kommunale sosialtjenestens grunnleggende ansvar. Annet ledd er videre endret ved at oppramsingen av ulike tiltak som kan inngå i et behandlingsopplegg, er splittet opp til spesialiserte helsetjenester (som det regionale helseforetaket har et sørge for-ansvar for) og til spesialiserte sosiale tjenester og omsorg (som fylkeskommunen har sørge for-ansvaret for).

Bestemmelsens tredje ledd første punktum oppheves, da innholdet ikke harmonerer med den ansvarsdeling som følger av de øvrige forslag i proposisjonen her.

Til § 6-2 første ledd

Bestemmelsens første ledd er endret slik at fylkesnemndas vedtak nå bare kan settes i verk i institusjoner som det regionale helseforetaket har utpekt til å ta i mot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter § 6-2. Endringen er en konsekvens av at det regionale helseforetaket har fått ansvaret for å sørge for institusjonsplasser, herunder peke ut egnede institusjoner, som skal kunne ta i mot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter § 6-2. Se også § 7-1a.

Til § 6-2a første ledd

Bestemmelsens første ledd er endret slik at gravid rusmiddelmisbruker kan tas inn i institusjon som er utpekt av det regionale helseforetaket til å kunne ta imot gravide rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter § 6-2a. Endringen må ses i sammenheng med at de regionale helseforetakene er tillagt ansvaret for å sørge for institusjonsplasser, herunder peke ut egnede institusjoner, som skal kunne ta i mot gravide rusmiddelmisbrukere uten eget samtykke. Det vises også til § 7-1a. I siste punktum er ordet «klienten» endret til «den gravide». Dette innebærer ingen realitetsendring, men foretas fordi verken det mer sosialfaglige ordet «klient» eller det helsefaglige «pasient» vil være helt dekkende.

Til § 6-2a tredje ledd

Bestemmelsens tredje ledd er endret. Endringen innebærer at sosialtjenestens vurdering av om det fortsatt er grunnlag for tilbakeholdelse, skal skje i samråd med institusjonen.

Til § 6-4

Kravene til fylkeskommunens plan er redusert til særskilt å fastsette hvilke institusjoner som kan ta i mot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av samtykke som nevnt i § 6-3. Det gjenspeiler at fylkeskommunen etter forslaget ikke lenger vil ha ansvar for å peke ut institusjoner som kan ta i mot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter §§ 6-2 og 6-2a. Hjemmelen til å gi forskrifter om utforming av slike institusjoner, gjelder da kun for institusjoner som i fylkeskommunens plan er særskilt fastsatt til å kunne ta i mot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av samtykke som nevnt i § 6-3. Se § 7-1a med merknader, som regulerer krav til det regionale helseforetaket til å peke ut institusjoner til å kunne ta imot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter §§ 6-2, 6-2a og samtykke som nevnt i § 6-3. Også her er det gitt hjemmel til å gi forskrifter om utforming av institusjonene. Se merknaden til § 7-1a.

Til § 7-1 første ledd

Slik bestemmelsen er utformet, vil fylkeskommunen ha ansvar for å sørge for etablering og drift av institusjoner som tilbyr spesialiserte sosiale tjenester og døgninstitusjoner for omsorg for rusmiddelmisbrukere. Fylkeskommunens ansvar er avgrenset. På den ene siden er det avgrenset i forhold til det regionale helseforetakets ansvar for tiltak som yter spesialisthelsetjenester til rusmiddelmisbrukere, samt for institusjoner som tar i mot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter §§ 6-2 og 6-2a. På den andre siden er det avgrenset i forhold til kommunens grunnleggende ansvar for tiltak for rusmiddelmisbrukere. Ansvarsdelingen mellom den kommunale sosialtjenesten og fylkeskommunen endres ikke som følge av forslaget her.

Til § 7-1a

Bestemmelsen er ny og slår i første ledd fast det regionale helseforetakets ansvar for å sørge for institusjonsplasser, herunder peke ut egnede institusjoner, som skal kunne ta i mot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a. Ansvaret omfatter et sørge for-ansvar med hensyn til at slike plasser finnes, et ansvar for å sørge for at de institusjoner som benyttes er egnede og et ansvar for at det er tilstrekkelig med plasser. Det regionale helseforetaket pålegges på forhånd å peke ut konkret hvilke institusjoner som skal kunne ta i mot rusmiddelmisbrukere som kan holdes tilbake på grunnlag av vedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a.

I annet ledd slås det fast at det regionale helseforetaket kan inngå avtale med andre regionale helseforetak, fylkeskommuner, private institusjoner eller med andre tjenesteytere for å dekke helseregionens behov for institusjonsplasser. I dette ligger at de regionale helseforetakene kan oppfylle sin plikt etter bestemmelsen ved å pålegge egne helseforetak å opprette plasser eller ved å inngå avtaler med andre. De regionale helseforetakene kan ikke selv drive institusjonene, jf. helseforetaksloven. Dette innebærer også at tilbakeholdelse av rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter §§ 6-2 og 6-2a kan finne sted i institusjoner etter spesialisthelsetjenesteloven, i egne institusjoner opprettet med hjemmel i helseforetaksloven, institusjoner etter sosialtjenesteloven med videre.

Tredje ledd fastsetter at også de regionale helseforetak, som fylkeskommunen etter § 6-4, skal peke ut institusjoner til å kunne ta imot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vilkår om samtykke fra rusmiddelmisbrukeren til tilbakeholdelse, jf. § 6-3. Dette muliggjør bruk av vilkår om innleggelse på slikt vilkår også i institusjoner etter spesialisthelsetjenesteloven, og tilsvarer slik dagens rettstilstand hvor fylkeskommunen etter avtale med den spesialisthelsetjenesteinstitusjon det gjelder, kan peke ut institusjoner etter spesialisthelsetjenesteloven i tillegg til institusjoner etter sosialtjenesteloven. Bruk av slikt vilkår vil i mange tilfeller muliggjøre adekvat behandling. I tillegg fører muligheten til å benytte slikt vilkår til at det i mindre grad blir nødvendig å benytte de mer inngripende hjemler for tvungen tilbakeholdelse i §§ 6-2 og 6-2a.

Fjerde ledd inneholder hjemmel for Kongen til å gi forskrifter om utforming av institusjoner som er utpekt av regionale helseforetak til å kunne ta imot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter §§ 6-2, 6-2a og samtykke som nevnt i § 6-3. Hjemmelen tilsvarer hjemmelen i § 6-4 til å gi forskrifter om utforming av institusjoner som er utpekt av fylkeskommunen til å kunne ta i mot klienter på grunnlag av samtykke som nevnt i § 6-3. Det forutsettes at kongelig resolusjon om forskrifter om institusjoner utpekt av regionale helseforetak etter § 7-1a, fremmes av den minister som har ansvaret for helseforetakene. Den minister som har ansvaret for sosialtjenesten vil, som før, fremme eventuell kongelig resolusjon etter § 6-4. Dersom slike forskrifter blir aktuelle, legges det til grunn at de ansvarlige ministre utarbeider kongelig resolusjon i samråd med hverandre, slik at det sikres et mest mulig enhetlig regelverk.

Til § 7-6

Bestemmelsen er endret for å synliggjøre at virkeområdet må avgrenses mot de institusjoner som de regionale helseforetakene har ansvaret for etter § 7-1a. Tidligere tredje ledd, som kun omfatter institusjoner som kan ta imot klienter på grunnlag av vedtak etter tvangsbestemmelsene i §§ 6-2 og 6-2a, oppheves. Man har ikke sett det som hensiktsmessig å bruke sosialtjenesteloven til å regulere inntak og utskriving i institusjon som de regionale helseforetakene har sørge for-ansvaret for. Se derimot § 7-6a med merknader.

Til § 7-6a

Dersom helseinstitusjonen ikke lengre kan tilby brukeren et adekvat og forsvarlig tjenestetilbud, vil det ikke være hensiktsmessig at sosialtjenesten kan forhindre en utskriving, jf. tidligere § 7-6 tredje ledd som sa at institusjonen ikke kunne skrive ut klient som var i institusjon på grunnlag av vedtak etter §§ 6-2 eller 6-2a før tiden uten samtykke fra sosialtjenesten. Sosialtjenesten må imidlertid få tid til å områ seg, slik at det kan etableres et alternativt, og mer hensiktsmessig, tilbud for brukeren. På denne bakgrunn innføres en bestemmelse om at sosialtjenesten skal varsles om utskrivingen i god tid på forhånd, når utskrivingen bør medføre tiltak fra sosialtjenestens side. Utskriving skal planlegges og forberedes i samarbeid mellom berørte parter.

Helsedepartementet vil vurdere å innføre bestemmelser om betalingsordning for det tilfelle at kommunen/fylkeskommunen ikke etablerer et alternativt opplegg for brukere som må anses ferdigbehandlet av spesialisthelsetjenesten og ikke lenger oppfyller vilkårene for tvungen tilbakeholdelse. Der tvangsvedtak fattes, vil det vanlige og planlagte forløpet ofte være at den tvungne tilbakeholdelsen skal skje todelt, med et kortere opphold for medisinsk avrusing fulgt av et lengre opphold i annen behandlingsinstitusjon. I noen tilfeller kan det være hensiktsmessig at den siste, og for så vidt også den første, delen av opplegget skjer i institusjon som ikke er spesialisthelsetjeneste. Dette dersom spesialisert medisinsk oppfølging ikke er nødvendig. I slike tilfeller vil det regionale helseforetaket ikke kunne overføre ansvaret på fylkeskommunen dersom vilkårene for tvungen tilbakeholdelse fortsatt er oppfylt. Dersom opphold i spesialisthelsetjenesteinstitusjon ikke vil være hensiktsmessig, må det regionale helseforetaket sørge for plass i annen institusjon, ved avtale med fylkeskommuner og/eller private aktører. Dette følger av at de regionale helseforetakene etter forslagets § 7-1a første ledd gis ansvaret for å sørge for institusjonsplasser for tilbakeholdelse uten samtykke generelt. Bestemmelser om betalingsordning vil kun gjelde tilfeller der tvangsvilkårene ikke (lenger) er oppfylt (tvangsvedtaket er bortfalt) og der klienten/pasienten i tillegg må anses ferdigbehandlet av spesialisthelsetjenesten.

Til § 7-9 nytt annet ledd

Bestemmelsen er gitt et nytt annet ledd som klargjør at fylkesmannen, som i dag, skal føre tilsyn med at sosialtjenestelovens bestemmelser er oppfylt i forhold til inntak i institusjon på grunnlag av vedtak etter §§ 6-2 og 6-2a, og etter samtykke som nevnt i 6-3, selv om ansvaret for å sørge for slike institusjonsplasser flyttes fra fylkeskommunen til de regionale helseforetakene. Dette innebærer at fylkesmannen skal føre tilsyn med de regler i sosialtjenesteloven som gjelder for inntak i institusjon på grunnlag av vedtak etter §§ 6-2, 6-2a og etter samtykke som nevnt i § 6-3. Der inntak etter §§ 6-2, 6-2a og 6-3 konkret innebærer at rusmiddelmisbrukeren mottar helsehjelp, vil vedkommende være å anse som pasient. Da vil i tillegg fylkeslegen ha tilsynsansvar etter lov om statlig tilsyn med helsetjenesten. Lovendringen innebærer at dagens rettstilstand opprettholdes, da det i tilfeller der rusmiddelmisbrukere innlegges i spesialisthelsetjenesteinstitusjon etter vedtak på grunnlag av sosialtjenestelovens bestemmelser, fortsatt forutsettes at fylkesmannen fører tilsyn etter sosialtjenestelovens bestemmelser og fylkeslegen etter helselovgivningens. Det forutsettes, som tidligere, at fylkeslegen og fylkesmannen samarbeider om å finne en praktisk måte å utøve tilsynet på.

Til § 7-11 fjerde ledd

Tidligere endringer i sosialtjenesteloven har medført at interne henvisninger i denne bestemmelsen har blitt uriktige. Fjerde ledd bokstav b og c henviser til henholdsvis fjerde ledd a og b, i stedet for femte ledd a og c. For å rette opp dette er det foretatt endringer i de interne henvisningene i bestemmelsen.

For øvrig vil bestemmelsen, uten ytterligere endringer, etter sin ordlyd fortsatt omfatte institusjoner som tar i mot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter §§ 6-2 og 6-2a, selv om sørge for-ansvaret for slike institusjoner etter ny § 7-1a foreslås plassert hos de regionale helseforetakene.

Til § 7-12

Første ledd, som hjemler forskrifter om institusjoner m.v. etter kapittel 7, foreslås endret for å avgrense bestemmelsen mot spesialisthelsetjenestens ansvar, jf. utkastet til § 7-1a. Begrepet spesialisttjenester er endret til tjenester.Endringen er foretatt for å markere at spesialiserte helsetjenester overføres til staten. Overskriften endres tilsvarende.

Til § 7-13a

Bestemmelsen er ny, men innebærer ingen egentlig endring. Den viderefører hjemmelen i § 7-13 til å gi forskrifter om plikt til å opprette plasser for akutthjelp. Pliktsubjektet er imidlertid nytt, og følger av at det er de regionale helseforetakene som har sørge for-ansvaret for institusjoner som kan ta i mot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter §§ 6-2 og 6-2a. Det forutsettes at kongelig resolusjon om slike forskrifter fremmes av den minister som har ansvaret for helseforetakene. Kongelig resolusjon om forskrifter om fylkeskommunens plikt til å ha slike plasser, jf. forskriftshjemmelen i § 7-13, vil, som før, bli fremmet av den minister som har ansvaret for sosialtjenesten.

Til § 7-14

Endringen består i at det presiseres at hjemmelen til å gi forskrifter om kvalitetskrav i behandlings- og rehabiliteringsinstitusjoner, fortsatt omfatter institusjoner som er pekt ut til å kunne ta imot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter §§ 6-2 og 6-2a og samtykke som nevnt i § 6-3. Dette selv om ansvaret for å sørge for slike plasser, helt når det gjelder §§ 6-2 og 6-2a og delvis når det gjelder § 6-3, er overført til de regionale helseforetakene, jf. § 7-1a. Det forutsettes at kongelig resolusjon om forskrifter om institusjoner utpekt av regionale helseforetak etter § 7-1a fremmes av den minister som har ansvaret for helseforetakene. Den minister som har ansvaret for sosialtjenesten vil, som før, fremme eventuell kongelig resolusjon om forskrifter som gjelder institusjoner som er utpekt av fylkeskommunen til å kunne ta imot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av samtykke som nevnt i § 6-3. Dersom slike forskrifter blir aktuelle, legges det til grunn at de ansvarlige ministre utarbeider kongelig resolusjon i samråd med hverandre, slik at aktørene sikres et mest mulig enhetlig regelverk.

Til § 8-2

Det framgår av § 8-2 at forvaltningsloven får anvendelse for private institusjoner som er utpekt til å kunne ta i mot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter §§ 6-2 og 6-2a og samtykke som nevnt i § 6-3. Endringen fanger opp at institusjoner som er utpekt til å kunne ta imot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter §§ 6-2 og 6-2a og noen av de institusjoner som er pekt ut til å kunne ta imot rusmiddelmisbrukere etter samtykke som nevnt i § 6-3 (de som er pekt ut av det regionale helseforetaket etter § 7-1a tredje ledd), ikke lenger er på fylkeskommunens plan (jf. henvisningen til § 7-4), og representerer for øvrig ikke noe nytt.

Til § 10-2

Begrepet spesialisttjenester er endret til tjenester.Endringen er foretatt for å markere at spesialisthelsetjenestene nå er overført til staten.

Til § 10-2a

Bestemmelsen er ny. Den gir det regionale helseforetaket ansvaret for å sørge for institusjonsplasser til rusmiddelmisbrukere i helseregionen som er besluttet tatt inn i institusjon på grunnlag av vedtak etter §§ 6-2 eller 6-2a. Ansvaret for slike institusjonsplasser flyttes fra fylkeskommunen til staten ved de regionale helseforetakene.

Det nærmere innholdet i ansvaret går fram av § 7-1a. Sosialtjenestelovens kapittel 10, og her § 10-2a, beskriver det geografiske området for de plikter som går fram av kapittel 7.

Til § 11-4

Annet og tredje punktum oppheves. I den grad fylkeskommunen oppfyller sitt ansvar etter § 7-1 ved annet enn døgnplasser i institusjon, vil det gjenværende første punktum omfatte hjemmel til å gi forskrifter om satser for kommunal refusjon for slike tjenester.

Til § 11-5a

Bestemmelsen presiserer at de regionale helseforetakenes ansvar for å sørge for institusjonsplasser som kan ta imot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter §§ 6-2 og 6-2a, innebærer et korresponderende ansvar for utgiftene ved oppholdet. Dette ansvaret omfatter også utgifter forbundet med bruk av vilkår om samtykke som nevnt i § 6-3 i spesialisthelsetjenestens institusjoner. Dette er synliggjort i bestemmelsen ved at den henviser til utgifter forbundet med opphold som reguleres av § 7-1a. Et regionalt helseforetak plikter å dekke utgiftene for personer som ved innleggelsestidspunktet er bosatt i helseregionen.

Det følger videre av bestemmelsen at det regionale helseforetaket har refusjonsplikt overfor tjenesteytere som etter avtale med det regionale helseforetaket, jf. § 7-1a, mottar rusmiddelmisbrukeren. På tilsvarende måte som for gjestepasientoppgjør etter spesialisthelsetjenesteloven og oppgjør mellom fylkeskommuner etter sosialtjenesteloven § 11-5, kan det gis forskrifter om refusjonsordningen. Det forutsettes at den minister som er ansvaralig for de regionale helseforetakene fremmer eventuell kongelig resolusjon om slik forskrift etter § 11-5a.

7.2 Til lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak m.m.

Til § 2 annet ledd annet punktum og tredje ledd annet punktum

Lovens virkeområde er utvidet til også å gjelde oppgaver som de regionale helseforetakene er pålagt i lov. Det vises til sosialtjenestelovens bestemmelser, særlig § 2-4 og kapittel 7, slik de lyder etter endringene.

7.3 Til ikraftsettings- og overgangsbestemmelsene

Til nr. 1

Det tas sikte på å sette endringene i kraft fra 1. januar 2004. Tidspunktet er valgt for å gi departementene, fylkeskommunene og de regionale helseforetakene tilstrekkelig tid til å gjennomføre overføringen av de aktuelle institusjoner, samt til å forberede seg på endringene.

Til nr. 2

Det foreslås at Kongen kan gi nærmere overgangsbestemmelser.

Til nr. 3

Det foreslås at overdragelsen skal skje i og med lovvedtakets ikrafttreden, ikke gjennom administrativ eller avtalerettslig beslutning. Den statlige overtakelsen skjer gjennom virksomhetsoverdragelser, ikke gjennom overdragelse av de enkelte formuesposisjonene.

Når det gjelder forståelsen av begrepet spesialiserte helsetjenester, vises det til generelle merknader i kapittel 3.2.4.

Det bestemmelsen fastsetter skal overdras staten ved de regionale helseforetakene, er alt som omfattes av virksomhetene og som således er knyttet til dem. Innenfor institusjonen får staten ved de regionale helseforetakene rett til å overta all fast eiendom og det som følger med, som bygninger og andre lokaler, bygningsteknisk utstyr, verktøy og maskiner, utstyr til administrasjon, som kontormøbler, kontorutstyr, maskiner, IT, rekvisita og lignende, møbler og alt utstyr til bruk i utførelsen av de tjenestene som flyttes til staten. Det kan f.eks. også være laboratorier, kjøkken og vaskerier, undersøkelses- og behandlingsutstyr, medisinsk og annet varelager, biler og andre maskiner til utendørs bruk, utstyr til forskning, undervisning og opplæring. Dette betyr at alle funksjoner som det er naturlig å kategorisere under virksomhetene overdras, uansett hvorledes de er organisert og plassert rent fysisk, og selv om de er plassert i egne bygg eller utenfor selve institusjonsområdet.

Det forutsettes at staten ikke er forpliktet til å yte særskilt godtgjørelse for virksomhetsovertakelsen. Det økonomiske oppgjøret skjer ved at fylkeskommunens gjeld og andre forpliktelser knyttet til virksomhetene overdras til staten.

Hvilken tilknytningsform fylkeskommunen har valgt for virksomheten er ikke avgjørende for at den overdras. Dersom f.eks. fylkeskommunen har organisert en institusjon som forvaltningsorgan eller eget rettssubjekt, får dette bare betydning for hvilke typer rettigheter som overdras, om det er eiendomsrett til selve institusjonen eller til eierandeler i et selskap, foretak eller annet som eier institusjonen.

Bestemmelsens første ledd nest siste punktum fastsetter direkte at det ikke bare er realkapital eller formuesgjenstander som overdras. Også rettigheter og plikter etter ulike typer avtaler overdras. Det vil si at det regionale helseforetaket trer inn i fylkeskommunens rettigheter og plikter i alle typer kontraktsforhold som er knyttet til virksomheten. Regjeringen vil også komme tilbake til prinsippene for det økonomiske oppgjøret i forbindelse med kommuneproposisjonen for 2004 og Statsbudsjettet for 2004.

Bestemmelsene fastsetter en meget vid overdragelse i og med at alt som fylkeskommunen på en eller annen måte har knyttet til virksomhetene overdras, f.eks. ansatteboliger, barnehager, tomtearealer m.v.

Avhengig av hvorledes den fylkeskommunale virksomheten er organisert, kan andre aktiva som ikke egentlig har noe med forvaltning av virksomheten å gjøre, være lagt inn under den. I slike tilfeller fastsetter bestemmelsens annet ledd at departementet er gitt kompetanse til å unnta formuesdisposisjoner fra overtakelsen, selv om de er omfattet av første ledd. Vilkåret er at formuesposisjonen åpenbart ikke har naturlig sammenheng med virksomheten, og at det er rimelig at fylkeskommunen får beholde dem.

Til nr. 4

Det regionale helseforetaket vil ha rett og plikt til å tre inn i avtaler mellom fylkeskommunene og private institusjoner om plasser for inntak av rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a. Plikten gjelder kun på overtakelsestidspunktet. Det vises også til de generelle merknadene i kapittel 3.2 og til merknadene til § 2 i helseforetaksloven foran.

Til nr. 5

Bestemmelsen i nr. 5 regulerer forholdet til fordringshavere og andre rettighetshavere til de forpliktelsene som overføres fra fylkeskommunene til staten ved de regionale helseforetakene. Den fastsetter at fordringshavere og andre rettighetshavere må akseptere overdragelsen, og at den får betydning for deres rettigheter. De kan ikke påberope seg overdragelsen som bristende forutsetning for rettsforholdet, og må finne seg i at det regionale helseforetaket trer inn i de samme rettigheter og plikter som fylkeskommunen hadde tidligere, og at de selv får samme rettigheter og forpliktelser overfor det regionale helseforetaket.

Til nr. 6

Bestemmelsen i nr. 6 fastsetter at omregistrering av hjemmelsforhold knyttet til eiendeler og rettigheter m.v. til offentlige registre skjer avgiftsfritt. Dette får blant annet betydning for overføring av hjemmel til fylkeskommunens faste eiendommer. Det påløper ikke tinglysingsgebyr eller dokumentavgift.

Til nr. 7

Som det framgår av nr. 3, foreslås det at det skal treffes vedtak om statens overtakelse av formuesposisjonene ved lov. For å kunne gjennomføre overdragelsen, må det imidlertid foretas en konkretisering av hvilke enkeltstående formuesposisjoner som loven overdrar. I forbindelse med denne konkretiseringen vil det kunne oppstå tolkningsspørsmål. Dersom staten og den enkelte fylkeskommune ikke kommer til enighet om hva staten har rett og plikt til å overta etter nr. 3 første ledd, skal spørsmålet avgjøres av en nemnd dersom en av partene krever det. Dersom det er uenighet om en avgjørelse som departementet har truffet om overtakelsen av en rettighet etter nr. 3 annet ledd, kan også en slik sak bringes inn for nemnda. Det er ikke nødvendig å legge fram for nemnda mer enn de konkrete forhold det er uenighet om. Nemnda vurderer kun hva staten har rett og plikt til å overta, og ikke hvilke regionale foretak som skal tre inn i posisjonene på statens vegne. Det besluttes av Helsedepartementet som eier av de regionale helseforetakene. Nemnda vurderer ikke hvilke konkrete gjeldsforpliktelser staten har rett og plikt til å tre inn i.

For å sikre nemndas vurderinger legitimitet, fastsetter annet ledd at nemnda skal være partssammensatt.

Bestemmelsens femte ledd gir Helsedepartementet adgang til å fastsette nærmere regler om nemndas virksomhet, bl.a. om nemnda skal ha sekretariat m.v.

Til nr. 8

Bestemmelsen fastslår at partene må bringe spørsmål om rekkevidden av statens rett og plikt til å overta virksomheter fram for en nemnd, jf. nr. 7, før saken eventuelt kan prøves for domstolene.

Til nr. 9

Bestemmelsen fastslår at staten har rett til å overta virksomhetene som omfattes av reformen, selv om f.eks. eiendomsretten til institusjon eller del av institusjon, eller rett og plikt til å tre inn i visse kontraktsforhold, ennå ikke er avklart.

Til nr. 10

Av hensyn til gjennomføringen av statlig overtakelse etter bestemmelsene i denne endringsloven, foreslås det at fylkeskommunen skal gi staten innsyn i, og tilgang til, sine virksomheter.

Til nr. 11

Bestemmelsen er foreslått av hensyn til Oslo, som både er kommune og fylkeskommune.