3 Anvendelsesområde, formål og begreper

3.1 Lovens tittel

3.1.1 Utvalgets forslag

Hvitvaskingslovens nåværende tittel er «Lov om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv.» Korttittelen er «hvitvaskingsloven».

Utvalget foreslår at den nye lovens tittel skal være «Lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv.», for også å reflektere forebygging og avdekking av terrorfinansiering som sentrale formål. Korttittelen «hvitvaskingsloven» er innarbeidet i praksis, og utvalget foreslår at denne videreføres. Etter utvalgets oppfatning er det ikke problematisk at lovens tittel og korttittel isolert sett gir inntrykk av et noe snevrere formål enn lovens reelle formål.

3.1.2 Høringsinstansenes merknader

Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) gir, på bakgrunn av at begrepet er innarbeidet, sin tilslutning til at loven kalles hvitvaskingsloven.

Den norske Revisorforening mener det er misvisende og uheldig lovteknikk at lovens tittel isolert sett gir inntrykk av et snevrere formål enn lovens reelle formål, og at det er sentralt av hensyn til klarhet i lovverket, med samsvar mellom lovens tittel og formål.

Norges Autoriserte Regnskapsførerers Forening mener også det er problematisk at lovens tittel gir inntrykk av et snevrere formål enn lovens reelle formål. Foreningen mener det er pedagogisk problematisk å formidle lovens reelle formål og mener lovens tittel og formål her har en viktig rolle.

3.1.3 Departementets vurdering

Departementet mener utvalgets forslag til tittel og korttittel gir god informasjon om hva loven handler om, samtidig som den er noenlunde kort. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag.

3.2 Formålsbestemmelse

3.2.1 Gjeldende rett

Gjeldende formålsbestemmelse i hvitvaskingsloven § 1 lyder:

«Formålet med loven er å forebygge og bekjempe hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger.»

Bestemmelsen ble i lovforberedelsen foreslått av departementet som følge av høringsuttalelser fra Datatilsynet og Norges Autoriserte Regnskapsføreres forening, og er omtalt i Ot.prp. nr. 72 (2002-2003) punkt 4.3.4.1. Departementet uttaler at en formålsbestemmelse vil kunne ha betydning for tolkningen av lovens øvrige innhold, men at lovens formål vanskelig kan defineres presist i en lovbestemmelse. I den nærmere presisering av lovens formål, uttales:

«Regelverket om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger skal ivareta flere hensyn. Den primære hensikten med regelverket er å hindre at kriminelle kan nyte godt av profittmotivert kriminalitet. Videre skal reglene bidra til å spore opp midlenes opprinnelse og dermed gjøre det mulig å avdekke den kriminelle handlingen utbyttet er generert fra, som igjen gjør det mulig å finne ut hvem som står bak de straffbare handlingene og hvitvaskingen. Reglene skal også bidra til å hindre at det skaffes til veie økonomiske midler til finansiering av terrorhandlinger og at økonomiske midler og finansielle tjenester stilles til rådighet for terrorister eller terrornettverk. Reglene skal også beskytte finansinstitusjoner og virksomheter mv. mot å bli utnyttet av kriminelle, med fare for tap av renommé, troverdighet, tillit og penger mv. [...] På den annen side er reglene ikke ment til å avdekke eller hindre ulovlige forhold som ikke kan sies å ha en viss tilknytning til hvitvasking av utbytte eller finansiering av terrorisme [...].»

3.2.2 Utvalgets forslag

Utvalget slutter seg til departementets beskrivelse av lovens formål i Ot.prp. nr. 72 (2002-2003) punkt 4.3.4.1, men peker på at gjeldende formålsbestemmelse etter sin ordlyd har et snevrere formål enn det som følger av beskrivelsen. De nevnte hensyn om å «hindre at kriminelle kan nyte godt av profittmotivert kriminalitet» og «avdekke den kriminelle handlingen utbyttet er generert fra» rekker langt videre enn hensynet til å forebygge og bekjempe hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger.

Utvalget viser videre til at rapporter etter hvitvaskingsloven § 7 annet ledd kan medføre at Økokrim eller politiet avdekker andre straffbare forhold enn hvitvasking, og det er i slike tilfeller adgang til å iverksette etterforskning av forholdet. Typiske tilfeller vil være overtredelse av ligningslovgivningen og trygdelovgivningen. Siste setning i det ovennevnte utdrag fra Ot.prp. nr. 72 (2002-2003) kunne tyde på at formålsangivelsen i hvitvaskingsloven var ment å medføre en begrensning i Økokrims og politiets kompetanse, men utvalget legger til grunn at dette ikke kan ha vært tilsiktet. Det vises til at departementet i proposisjonens punkt 11.3 legger til grunn at håndteringen av hvitvaskingsrapporter er underlagt de alminnelige regler om taushetsplikt i straffeprosessloven og politiloven, og at andre forvaltningsorganers tilgang til rapportene på denne bakgrunn er begrenset. Utvalget legger derfor til grunn at hvitvaskingslovens tilsiktede virkning i ytterste konsekvens kan sies å være forebyggelse og bekjempelse av profittmotivert kriminalitet, ikke bare forebyggelse og bekjempelse av hvitvasking av utbytte av straffbare handlinger.

Utvalget bemerker at den danske hvitvaskingsloven ikke inneholder en formålsangivelse, mens det i det svenske lovforslaget (SOU 2007:23) 1 § fastslås at lovens formål er å «förhindra att finansiell verksamhet och annan näringsverksamhet utnyttjas för penningtvätt eller finansiering av terrorism». Begrunnelsen for lovforslaget er å «särskilja penningtvättslagen, som ju handlar om administrativa kontrollåtgärder som vissa företag har att vidta, gentemot den straffrättsliga regleringen som återfinns på annat håll». Etter utvalgets oppfatning har denne begrunnelsen begrenset betydning.

Hvitvaskingslovgivningen er ikke et typisk forvaltningsrettslig regelverk med en rekke hjemler for inngripende forvaltningsvedtak, hvor en formålsbestemmelse i særlig grad kan være et nyttig tolkingsredskap. På den annen side er det vanlig i nyere lover å innta en bestemmelse om lovens formål. Utvalget antar at en formålsangivelse vil kunne virke klargjørende for lovens pliktsubjekter og vil kunne ha en pedagogisk effekt.

Utvalget foreslår at det formuleres en ny formålsangivelse som unngår bruk av hvitvaskingsbegrepet og tar hensyn til formålene å forhindre profittmotivert kriminalitet og terrorfinansiering. Det foreslås at lovens formålsangivelse retter seg mot forebygging og avdekking av transaksjoner med tilknytning til utbytte av straffbare handlinger og finansiering av terrorhandlinger, jf. utvalgets lovforslag § 1.

3.2.3 Høringsinstansenes merknader

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening mener lovens navn og formål er klart rettet mot hvitvasking og terrorfinansiering. Undersøkelsesplikten etter utvalgets lovutkast § 16 skal derimot iverksettes ved mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling eller forhold som rammes av straffeloven § 147 a eller b.

Foreningen uttaler i sin høringsuttalelse:

«Lovutvalget hevder i NOU'ens kapittel 2.3 at det ikke er problematisk at lovens tittel og korttittel isolert sett gir inntrykk av et noe snevrere formål enn lovens reelle formål. NARF kan ikke slutte seg til denne vurderingen. Tvert om finner vi det svært problematisk rent pedagogisk å formidle lovens reelle formål. Her innehar lovens navn og formålsbeskrivelse en viktig rolle. I tillegg handler overtredelse av loven om straffbare forhold, hvilket i seg selv krever en god avklaring på hva loven skal omfatte.[...]

Vi anser det som positivt at loven uttrykker hva lovens formål skal være. I og med at det er knyttet forvirring til hvor langt loven rekker, kan det være avklarende om §§ 1 og 16 formuleres mer i samsvar med hverandre.»

Den norske Revisorforening uttaler at dersom lovens tittel blir som foreslått av utvalget så bør lovens formål være forebygging og bekjemping av hvitvasking av utbytte av straffbare handlinger.

Justis- og politidepartementet har som generell merknad til utvalgets forslag påpekt at begrepet «straffbar handling» bør erstattes av begrepet «lovbrudd». Det vises i denne forbindelse til at den alminnelige delen i den nye straffeloven (lov 20. mai 2005 nr. 28, heretter straffeloven 2005) opphever skillet mellom forbrytelser og forseelser og går inn for «lovbrudd» som en fellesbetegnelse på overtredelsene. Straffeloven 2005 er vedtatt men ikke trått i kraft. Betegnelsen «lovbrudd» er valgt blant annet for å fange opp tilfellene der bestemmelsene overtres av utilregnelige, og Justisdepartementet påpeker at hensynet til harmoni og konsekvens i regelverket taler for at «lovbrudd» benyttes som fellesbetegnelse også i annen lovgivning.

3.2.4 Departementets vurderinger

Departementet mener i likhet med utvalget og Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening at det er hensiktsmessig med en formålsbestemmelse i loven, og mener den bestemmelsen utvalget har foreslått gir en god angivelse av lovens innhold. Departementet slutter seg på denne bakgrunn til utvalgets forslag til bestemmelse. For at formålsbestemmelsen og bestemmelsen om undersøkelsesplikt skal være mer i samsvar med hverandre foreslår departementet en noe annen ordlyd i formålsbestemmelsen enn utvalgets forslag.

Departementet mener det vil favne for vidt om rapporteringsplikten skal omfatte transaksjoner med tilknytning til utbytte av alle «lovbrudd», jf. Justisdepartementets høringsuttalelse. Det er bare meningen å omfatte lovbrudd som er straffesanksjonerte. Departementet mener dette kommer klart frem i gjeldende hvitvaskingslov og at det ikke vil framgå klart nok dersom en i stedet skulle benytte begrepet «lovbrudd». Departementet anser at bruk av begrepet «straffbar handling» vil gi en lettere tilgjengelig lovtekst for de rapporteringspliktige enn begrepet «lovbrudd». Bruk av begrepet «lovbrudd» ville på den annen side klargjøre at rapporteringsplikt ikke forutsetter at alle subjektive straffbarhetsvilkår, slik som tilregnelighet, er oppfylt. Departementet anser imidlertid at en slik presisering vil ha liten praktisk betydning for rapporteringen av mistenkelige transaksjoner. Departementet vurderer at det ikke er tilstrekkelig grunn til endre begrepsbruk at en i de fleste bestemmelsene i den nye straffeloven fra 2005 benytter begrepet «lovbrudd» om overtredelse av straffebestemmelsene i loven. Departementet foreslår på denne bakgrunn videreføring av begrepet «straffbar handling» i hvitvaskingsloven.

Departementet viser til lovforslaget § 1

3.3 Definisjon av «hvitvasking»

3.3.1 EØS-rett

Begrepet «hvitvasking» («money laundering») defineres i tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 1 nr. 2. Definisjonen er i hovedsak samsvarende med definisjonen i første og annet hvitvaskingsdirektiv, og lyder:

«For the purposes of this Directive, the following conduct, when committed intentionally, shall be regarded as money laundering:

1. the conversion or transfer of property, knowing that such property is derived from criminal activity or from an act of participation in such activity, for the purpose of concealing or disguising the illicit origin of the property or of assisting any person who is involved in the commission of such activity to evade the legal consequences of his action;

2. the concealment or disguise of the true nature, source, location, disposition, movement, rights with respect to, or ownership of property, knowing that such property is derived from criminal activity or from an act of participation in such activity;

3. the acquisition, possession or use of property, knowing, at the time of receipt, that such property was derived from criminal activity or from an act of participation in such activity;

4. participation in, association to commit, attempts to commit and aiding, abetting, facilitating and counselling the commission of any of the actions mentioned in the foregoing points.»

Hvitvaskingsbegrepet benyttes gjennomgående som koblingsord i tredje hvitvaskingsdirektivet og de foregående direktiver.

3.3.2 Norsk rett

Hvitvaskingsbegrepet benyttes ikke i de materielle bestemmelsene i hvitvaskingsloven, men bare i formålsangivelsen i § 1 og forskriftshjemlene i §§ 3 annet ledd og 18. På bakgrunn av den begrensede bruken ble det ved lovens forberedelse ikke ansett hensiktsmessig å lovfeste en definisjon av «hvitvasking», jf. Ot.prp. nr. 72 punkt 4.3.4.2. Lovens materielle bestemmelser benytter i stedet uttrykket «transaksjon [som] har tilknytning til utbytte av en straffbar handling», jf. blant annet §§ 5 tredje ledd og 7 første ledd. Begrepet «transaksjon» er definert i hvitvaskingsloven § 2 nr. 2 som «enhver overføring, formidling, ombytting eller plassering av formuesgoder». Det er lagt til grunn i forarbeidene at begrepet skal tolkes vidt, jf. Ot.prp. nr. 72 (2002-2003) punkt. 4.3. For begrepet «utbytte» legges til grunn samme forståelse som etter straffeloven § 317, jf. Ot.prp. nr. 72 (2002-2003) punkt. 4.3. Uttrykket «straffbar handling» må etter sin ordlyd forstås som enhver straffbar handling og inkluderer både forbrytelser og forseelser.

Ved endringslov 30. juni 2006 nr. 49 ble begrepet «hvitvasking» innført i straffeloven § 317. Bestemmelsens første og annet ledd lyder etter lovendringen:

«Den som mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling (heleri), eller som yter bistand til å sikre slikt utbytte for en annen (hvitvasking), straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Som å yte bistand regnes blant annet det å innkreve, oppbevare, skjule, transportere, sende, overføre, konvertere, avhende, pantsette eller la investere utbyttet. Likestilt med utbyttet er gjenstand, fordring eller tjeneste som trer istedenfor utbyttet.

For hvitvasking straffes også den som gjennom konvertering eller overføring av formuesgoder eller på annen måte skjuler eller tilslører hvor utbyttet fra en straffbar handling han selv har begått, befinner seg, stammer fra, hvem som har rådigheten over det, dets bevegelser, eller rettigheter som er knyttet til det.»

3.3.3 Utvalgets forslag

På bakgrunn av den ovennevnte endringen av straffeloven § 317 og den betydelige lovrevisjon gjennomføring av tredje hvitvaskingsdirektiv vil medføre, er det etter utvalgets oppfatning naturlig å revurdere hvorvidt det er hensiktsmessig at hvitvaskingsbegrepet defineres og i større utstrekning benyttes i hvitvaskingslovgivningen. I samsvar med departementets og arbeidsutvalgets standpunkt ved lovforberedelsen anser utvalget det ikke nødvendig med en særskilt legaldefinisjon dersom begrepet ikke benyttes i de materielle bestemmelsene. En definisjon vil bare være hensiktsmessig dersom «hvitvasking» innføres som et gjennomgående koblingsord. Begrunnelsen for en slik innføring må etter utvalgets oppfatning være at dette vil bidra til å øke rettsreglenes tilgjengelighet for lovens pliktsubjekter.

En nærliggende løsning vil være å knytte en definisjon av «hvitvasking» til straffeloven § 317, ved en henvisning til denne bestemmelsen. Direktivets hvitvaskingsbegrep er imidlertid videre enn straffelovens, ved at det også omfatter de klassiske heleritilfellene (motta eller skaffe seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling), jf. direktivet artikkel 1 nr. 2 (c). Straffelovens skille mellom hvitvasking og heleri går med andre ord på tvers av direktivets hvitvaskingsbegrep. En definisjon som henviser til straffeloven § 317 vil, for å være i samsvar med direktivet, måtte henvise til straffebudet som helhet og ikke bare bestemmelsens definisjon av «hvitvasking». En mulig formulering kunne være: «Med hvitvasking forstås en straffbar handling som nevnt i straffeloven § 317.» En slik definisjon vil imidlertid skape en inkonsekvens i forståelsen av hvitvaskingsbegrepet i lovverket, som etter utvalgets oppfatning vil være uheldig. Utvalget antar på denne bakgrunn at en definisjon knyttet til straffeloven § 317 ikke er tilrådelig.

Et alternativ er å utforme en selvstendig definisjon av «hvitvasking» i tilknytning til hvitvaskingslovgivningen. Også dette vil medføre en inkonsekvens i forhold til straffelovens begrepsbruk, men denne vil være mindre iøynefallende. Definisjonen av «hvitvasking» i tredje hvitvaskingsdirektiv er meget omfattende, men vil kunne forenkles betydelig. Det vises eksempelvis til definisjonen i dansk hvitvaskingslov § 3 nr. 5, som lyder:

«Ved hvidvask skal i denne lov forstås

1. uberettiget at modtage eller skaffe sig eller andre del i økonomisk udbytte, der er opnået ved en strafbar lovovertrædelse,

2. uberettiget at skjule, opbevare, transportere, hjælpe til afhændelse eller på anden måde efterfølgende virke til at sikre det økonomiske udbytte fra en strafbar lovovertrædelse eller

3. forsøg på eller medvirken til sådanne dispositioner.

Stk. 2. Bestemmelsen i stk. 1 omfatter også dispositioner foretaget af den, der har begået den strafbare lovovertrædelse, som udbyttet hidrører fra.»

En definisjon basert på direktivet artikkel 1 nr. 2 vil likevel måtte bli relativt omfangsrik. Utvalget anser det som tvilsomt om en slik definisjon vil være egnet til å øke rettsreglenes tilgjengelighet for hvitvaskingslovgivningens pliktsubjekter, i forhold til det nåværende uttrykk «transaksjon [som] har tilknytning til utbytte av en straffbar handling». På denne bakgrunn foreslår utvalget at den nåværende begrepsbruk videreføres.

Utvalget påpeker for ordens skyld at en definisjon av «hvitvasking» i samsvar med direktivets definisjon eller knyttet til straffebudet i straffeloven § 317 vil kunne medføre en viss realitetsforskjell i forhold til gjeldende rett, blant annet i tilknytning til når det utløses undersøkelses- og rapporteringsplikt ved mistenkelige transaksjoner. En slik definisjon vil innebære at det stilles krav til forsett hos vedkommende som foretar transaksjonen. Det nåværende uttrykk, «transaksjon [som] har tilknytning til utbytte av en straffbar handling», er derimot objektivt og gjelder uavhengig av om den utførende har kjennskap til at transaksjonen har tilknytning til utbytte av straffbar handling. Rapporteringspliktige skal ikke foreta noen vurdering av om den utførende har slik kjennskap eller begår en straffbar handling ved transaksjonen. Et krav til forsett er imidlertid ikke en nødvendig følge av en egen definisjon av hvitvaskingsbegrepet, og definisjonen i dansk hvitvaskingslov synes eksempelvis å ha utelatt et slikt subjektive elementet.

3.3.4 Høringsinstansenes merknader

Advokatforeningen og Den norske Revisorforening mener begrepet «hvitvasking» bør defineres i loven. Etter disse høringsinstansers syn vil en legaldefinisjon klargjøre hvilke situasjoner loven er ment å ramme. Den norske Revisorforening viser videre til behovet for avklaring av forholdet mellom hvitvaskingsloven og straffeloven § 317.

Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) mener at begrepet «hvitvasking» gir et inntrykk av en generell mistanke mot de kunder og de transaksjoner som skal kontrolleres og rapporteres, til tross for at det bare er et ørlite mindretall av kunder og transaksjoner som loven egentlig er rettet mot. Det kan ha en viss symbolsk betydning at dette uttrykkelig nevnes i proposisjonen. Det kan inngå i definisjonen av «transaksjon» at «formuesgode» omfatter penger, for eksempel ved å føye til «herunder penger».

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening uttaler angående definisjon av begrepet hvitvasking følgende:

«Av pedagogiske hensyn og risikoen for misforståelser mht hva loven egentlig gjelder, anser vi det som en fordel om begrepet «hvitvasking» defineres i loven, jf § 2. En slik definisjon vil bidra til å avklare hvorvidt det er former for befatning med utbyttet fra en straffbar handling som er ment omfattet av bare den ene eller andre av hhv straffeloven, jf straffeloven § 317, og hvitvaskingsloven, eller om innholdet er identisk for de to lovene.»

3.3.5 Departementets vurderinger

Departementet er enig med utvalget i at en eventuell definisjon av begrepet hvitvasking ville måtte blir relativt omfattende og er på denne bakgrunn ikke sikker på at en slik definisjon ville være klargjørende. Lovens tittel i sammenheng med formålsparagrafen gir etter departementets syn en god oversikt over hva loven handler om. Ettersom begrepet hvitvasking heller ikke brukes i de materielle bestemmelsene ser departementet i likhet med utvalget, ikke behov for en definisjon av begrepet.

3.4 Øvrige definisjoner

3.4.1 EØS-rett

Tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 inneholder en rekke definisjoner, blant annet av «beneficial owner», «trust and company service providers», «politically exposed persons» og «business relationship». De fleste av disse definisjonene benyttes i relativt begrenset omfang i de materielle bestemmelsene i direktivet.

3.4.2 Norsk rett

Hvitvaskingsloven § 2 inneholder definisjon av begrepene «rapporteringspliktig» og «transaksjon».

3.4.3 Utvalgets forslag

Uvalget viser til at bruken av definisjoner i lovers innledningskapitler av ord og uttrykk som i stor grad benyttes i øvrig lovtekst, og således har en koblingsfunksjon, normalt er begrenset etter norsk lovgivningspraksis. Ved ord og uttrykk som benyttes i mer begrenset omfang, oppstilles vanligvis definisjoner i de materielle bestemmelser der de aktuelle ord og uttrykk først forekommer, eventuelt i kombinasjon med etterfølgende henvisninger der de forekommer flere ganger. Etter utvalgets syn er dette normalt den beste tilnærming for ord og uttrykk som ikke har sentrale koblingsfunksjoner. Utvalget foreslår likevel uttrykkene «beneficial owner» og «trust and company service providers» definert innledningsvis i lovforslaget, på bakgrunn av uttrykkenes sentrale og definisjonenes omfattende karakter. Gjeldende hvitvaskingslovs definisjoner av «rapporteringspliktig» og «transaksjon» foreslås videreført, mens øvrige definisjoner i direktivet artikkel 3 ikke foreslås inntatt innledningsvis i lovforslaget.

3.4.4 Høringsinstansenes merknader

Ingen høringsinstanser hadde særskilte merknader til utvalgets forslag på dette punkt.

3.4.5 Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til utvalgets forslag vedrørende bruken av definisjoner og viser til utredningen punkt 2.4. «Tilbydere av virksomhetstjenester» er en ny kategori av rapporteringspliktige sammenlignet med gjeldende lov, og departementet er enig med utvalget i at det er hensiktsmessig å ta inn en definisjon av denne kategorien av rapporteringspliktige i definisjonsbestemmelsen i lovforslaget § 2. Det kan også være hensiktsmessig å presisere nærmere i forskrift hvem som omfattes av andre kategorier av rapporteringspliktige i lovforslaget § 4 første og annet ledd. Departementet foreslår å ta inn en bestemmelse om at departementet i forskrift nærmere kan angi hvem som er omfattet av § 4 første og annet ledd. Det vises til lovforslaget § 4 sjette ledd.

Departementet viser til definisjonene i lovforslaget § 2

3.5 Virkeområde

3.5.1 Innledning

Virkeområdet til tredje hvitvaskingsdirektiv følger av artikkel 2 nr 1. Bestemmelsen lyder slik:

«1. This Directive shall apply to:

	(1)	credit institutions;
	(2)	financial institutions;
	(3)	the following legal or natural persons acting in the exercise of their professional activities:
		(a)	auditors, external accountants and tax advisors;
		(b)	notaries and other independent legal professionals, when they participate, whether by acting on behalf of and for their client in any financial or real estate transaction, or by assisting in the planning or execution of transactions for their client concerning the:
			(i)	buying and selling of real property or business entities;
			(ii)	managing of client money, securities or other assets;
			(iii)	opening or management of bank, savings or securities accounts;
			(iv)	organisation of contributions necessary for the creation, operation or management of companies;
			(v)	creation, operation or management of trusts, companies or similar structures;
		(c)	trust or company service providers not already covered under points (a) or (b);
		(d)	real estate agents;
		(e)	other natural or legal persons trading in goods, only to the extent that payments are made in cash in an amount of EUR 15 000 or more, whether the transaction is executed in a single operation or in several operations which appear to be linked;
		(f)	casinos.»

Direktivet artikkel 3 gir nærmere definisjoner av «credit institutions» og «financial institutions».

Anvendelsesområdet etter direktivet artikkel 2 er i hovedsak i samsvar med anvendelsesområdet til første hvitvaskingsdirektiv (etter endringene som ble gjennomført ved annet direktiv). På noen punkter er anvendelsesområdet imidlertid noe utvidet sammenlignet med de tidligere direktivene, blant annet ved at definisjonen av «financial institution» (jf. direktivet artikkel 3) er videre enn tidligere. Listen over rapporteringspliktige i hvitvaskingsloven § 4 er utformet i samsvar med anvendelsesområdet til annet hvitvaskingsdirektiv. Som følge av det utvidede anvendelsesområdet til tredje direktiv, vil det være nødvendig med enkelte endringer for at norsk rett skal bringes i samsvar med EØS-retten.

Forpliktelsene etter tredje hvitvaskingsdirektiv er minstekrav. Direktivet artikkel 5 gir medlemsstatene adgang til å vedta eller opprettholde strengere bestemmelser enn det som følger av direktivet for å hindre hvitvasking og terrorfinansiering. Artikkel 4 nr. 1 pålegger medlemsstatene å påse at bestemmelsene i direktivet utvides til helt eller delvis å omfatte andre yrkesgrupper og kategorier av foretak enn de som omfattes av artikkel 2 nr. 1, dersom slike yrkesgrupper og foretak utøver virksomhet som særlig kan tenkes å bli brukt til hvitvasking og terrorfinansiering.

Anvendelsesområdet for FATF-anbefalingene er i alminnelighet snevrere enn direktivets. Anvendelsesområdet for anbefalingene er primært «financial institutions», som er definert ut fra en liste som i vesentlig grad tilsvarer vedlegg I til det konsoliderte bankdirektiv, se punkt 3.5.3 nedenfor. For enkelte anbefalinger utvides anvendelsesområdet til andre grupper, herunder advokater, eiendomsmeglere og forhandlere av gjenstander.

De utvidelser av hvitvaskingsregelverkets anvendelsesområde som foreslås i dette kapittelet, er i det vesentlige i samsvar med internasjonale forpliktelser. Videre foreslås det noen justeringer som ikke skyldes endringer i EØS-retten.

3.5.2 Geografisk virkeområde

3.5.2.1 EØS-rett

Tredje hvitvaskingsdirektiv forplikter medlemsstatene til å gjennomføre direktivets regler i nasjonal rett. Ut over dette regulerer ikke direktivet nasjonale lovers geografiske virkeområde.

3.5.2.2 Norsk rett

Hvitvaskingsloven § 3 lyder:

«§ 3. Geografisk virkeområde

Loven gjelder for rapporteringspliktige som er etablert i Norge, herunder filialer av utenlandske foretak.

Kongen kan i forskrift bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen, og fastsette særlige regler om tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme for disse områdene.»

Kongens myndighet etter § 3 annet ledd er delegert til Finansdepartementet ved forskrift 9. januar 2004 nr. 24. Adgangen til å i forskrift bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen er ikke benyttet.

3.5.2.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å videreføre hvitvaskingsloven § 3 i ny lov. Lovens geografiske virkeområde er ikke vurdert særlig i NOU 2007:10.

3.5.2.4 Høringsinstansenes merknader

Justisdepartementet har i høringen gitt uttrykk for at ny hvitvaskingslov også bør gjelde på Svalbard. Det uttales følgende i Justisdepartementets høringsmerknad:

«I Ot.prp.nr. 72 (2002-2003) til gjeldende hvitvaskingslov ga Justisdepartementet følgende høringsuttalelse vedrørende lovens stedlige virkeområde:

«Saken har vært forelagt for Sysselmannen på Svalbard, som på generelt grunnlag gir uttrykk for at det så vel ut fra internasjonale forpliktelser som ut fra strafferettslige og politiske behov er viktig at de regler for bekjempelse av bakmannsvirksomhet, hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme som til enhver tid gjelder på fastlandet også gjelder på Svalbard, innen rammen av Svalbardtraktaten.

Sysselmannen påpeker derfor at det bør bringes klarhet i om finansieringsvirksomhetsloven med forskrifter gjelder for Svalbard, jf svalbardloven § 2. På tilsvarende måte er det viktig at status for den foreslåtte hvitvaskingsloven avklares.

Justisdepartementet slutter seg til merknadene fra sysselmannen. Vi vil i den forbindelse minne om at det i St.meld.nr.9 (1999-2000) Svalbard bl.a. ble konkludert med at regjeringen ville utarbeide egne bestemmelser om anvendelsesområdet for den sentrale nærings- og selskapslovgivningen på Svalbard. Vi forutsetter at Finansdepartementet følger dette opp både med henblikk på finansieringsvirksomhetsloven og den foreslåtte loven om forebyggende tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme.»

Justisdepartementet mener det er viktig, som fremhevet av Sysselmannen i høringsuttalelsen, at de regler for bekjempelse av bakmannsvirksomhet, hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme som til enhver tid gjelder på fastlandet også gjelder på Svalbard.

Det kan etter Justisdepartementets oppfatning tenkes at loven som sådan bør gjøres gjeldende på Svalbard, og at det ikke kun skal åpnes for at loven gis anvendelse ved bruk av forskrifter. En slik løsning vil innebære en mer effektiv lovregulering på dette området på Svalbard. Dette argumentet understøttes av at det, etter hva vi er kjent med, ikke er gitt forskrifter om gjeldende hvitvaskingslovs anvendelse på Svalbard.

Det anmodes derfor om at det i kommende lovgivningsarbeid foretas en særlig vurdering av hvorvidt loven skal gis direkte anvendelse på Svalbard. Det vil i denne vurderingen være naturlig for Finansdepartementet å være i dialog med Sysselmannen på Svalbard og Polaravdelingen i Justisdepartementet.»

3.5.2.5 Departementets vurdering

Departementet er enig i Justisdepartementets høringsmerknad. Det er viktig at Svalbard ikke oppfattes som et friområde. Virksomheter som driver rapporteringspliktig virksomhet på Svalbard bør derfor være underlagt hvitvaskingslovens bestemmelser.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at hvitvaskingsloven gjøres gjeldende for Svalbard og Jan Mayen. Det vises til lovforslaget § 3 annet ledd.

Generelt er det på Svalbard særlig viktig at reglene er enkle å formidle og enkle å håndheve. Ut fra dette kan det være hensiktsmessig at enkelte som ellers er rapporteringspliktige ikke underlegges hvitvaskingsloven på Svalbard eller Jan Mayen. Departementet antar at det etter lovens ikrafttredelse kan vise seg å være hensiktsmessig for eksempel å unnta forhandlere av gjenstander, jf. lovforslaget § 4 annet ledd nr. 7, fra lovens virkeområde på Svalbard. Departementet foreslår at det i lovforslaget § 3 annet ledd tas inn en bestemmelse om at departementet i forskrift kan fastsette at deler av loven ikke skal gjelde på Svalbard og Jan Mayen. Det vises til lovforslaget § 3 annet ledd annet punktum.

Bestemmelsen om at departementet i forskrift kan fastsette særlige regler for Svalbard og Jan Mayen for fremme av lovens formål videreføres. Det vises til lovforslaget § 3 annet ledd annet punktum.

3.5.3 Vedlegg I til det konsoliderte bankdirektiv

3.5.3.1 EØS-rett

Etter tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 (2) (a) skal et foretak som utøver virksomhet som angitt i punktene 2 til 12 og 14 i vedlegg I til direktiv 2000/12/EF (det konsoliderte bankdirektivet) regnes som «financial institution». Vedlegget omfatter følgende former for virksomhet:

• Mottak av innskudd og andre midler som skal tilbakebetales

• Utlånsvirksomhet 1

• Finansiell leasing

• Betalingsformidling

• Utstedelse og forvaltning av betalingsmidler (kredittkort, reisesjekker, bankremisser)

• Garantier og sikkerhetsstillelse

• Transaksjoner for institusjonens egen regning eller for kundenes regning i:

• pengemarkedsinstrumenter (sjekker, veksler, innskuddsbevis osv.)

• valuta

• finansielle omsettelige terminkontrakter og opsjoner

• valuta- og renteinstrumenter

• omsettelige verdipapirer

• Deltaking i aksjeemisjoner og tjenesteyting i forbindelse med disse

• Rådgivning til foretak om kapitalstruktur og foretaksstrategi og tilknyttede spørsmål, rådgivning og tjenester i forbindelse med fusjoner og oppkjøp av foretak

• Pengemekling

• Porteføljeforvaltning og -rådgivning

• Depotvirksomhet

• Kredittopplysningsvirksomhet

• Utleie av bankbokser

I motsetning til det som fulgte av første og annet hvitvaskingsdirektiv, omfattes samtlige foretak som driver slik virksomhet, og ikke bare de foretak som har slik virksomhet som hovedvirksomhet («principal activity»).

3.5.3.2 Norsk rett

Hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 11 fastslår at loven gjelder for foretak «hvis hovedvirksomhet er omfattet av punktene 2 til 12 og 14 i vedlegg I til direktiv 2000/12/EF [det konsoliderte bankdirektivet] om adgang til å starte og utøve virksomhet som kredittinstitusjon, herunder utlånsvirksomhet, fondsmegling, betalingsformidling, finansiell leasing, rådgivnings- eller andre tjenester knyttet til finansielle transaksjoner samt utleie av bankbokser».

3.5.3.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår, i tråd med tredje hvitvaskingsdirektiv, at begrensningen til «hovedvirksomhet» i hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 11 ikke videreføres.

Utvalget foreslår at henvisningen til aktuelle punkter i vedlegg I til det konsoliderte bankdirektivet erstattes av en konkret opplisting av de relevante typer virksomhet. Dette forslaget begrunnes med at

«dette vil bedre regelverkets tilgjengelighet, ved at brukerne ikke vil være avhengig av direktivtekst som supplement til lovteksten. Videre vil det forhindre dobbeltbehandling som følge av at enkelte av de virksomhetene som angis i vedlegget kun kan utføres av juridiske personer som uttrykkelig nevnes i loven».

Utvalget problematiserer hvorvidt virksomhetsbegrepet i direktivet artikkel 3 (2) (a) også omfatter virksomhet som bare fremkommer i enkeltstående tilfeller. Spørsmålet har særlig relevans ved vurderingen av om virksomhet etter vedlegget punkt 2, 3 og 6 - henholdsvis «lending», «financial leasing» og «guarantees and commitments» - dekkes ved at finansinstitusjoner omfattes av hvitvaskingsregelverket, jf. at finansiering som bare forekommer i enkeltstående tilfeller er unntatt fra definisjonen av finansieringsvirksomhet etter finansieringsvirksomhetsloven § 1-2 første ledd nr. 6. Etter utvalgets vurdering omfattes ikke enkeltstående finansielle aktiviteter av direktivets virksomhetsbegrep. Utvalget begrunner dette på følgende måte:

«Dersom enkeltstående utøvelse av finansiell aktivitet som angitt i vedlegget skal medføre at vedkommende utøver regnes som rapporteringspliktig - herunder «lending», «financial leasing» og «guarantees and commitments» - vil dette medføre en betydelig utvidelse i forhold til gjeldende rett. Videre vil det være vesentlige praktiske vanskeligheter knyttet til å føre tilsyn med og håndheve regelverket overfor slike rapporteringspliktige. Det kan neppe forventes en lojal etterlevelse av regelverket for de enkeltstående tilfellene, og utvalget kan ikke se at en utvidelse til å omfatte disse vil være egnet til å bekjempe hvitvasking og terrorfinansiering. I fravær av klarere indikasjoner på hvordan virksomhetsbegrepet i tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 (2) (a) skal forstås, legger utvalget til grunn at begrepet bør fortolkes i samsvar med definisjonen av finansieringsvirksomhet i finansvl. § 1-2, slik at enkeltstående finansielle aktiviteter ikke omfattes».

Utvalget har vurdert om de enkelte punktene i vedlegg I til bankdirektivet må erstattes av angivelse av virksomhetstypen, eller om de aktuelle aktivitetene i vedlegget må anses omfattet av virksomhetstypene som er rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 1 til 10. Dersom virksomhetstypene er omfattet av § 4 første ledd nr. 1 til 10, er det ikke nødvendig med en ytterligere angivelse. Om denne vurderingen uttaler utvalget:

«Punkt 2 i vedlegget er «lending». Slik virksomhet vil normalt regnes som konsesjonspliktig finansieringsvirksomhet etter lov 19. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansvl.) §§ 1-2 og 1-4, og således dekkes ved at finansinstitusjoner omfattes av hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 1. Bestemmelsen videreføres i lovforslaget § 4 første ledd nr. 1. Det kan imidlertid reises spørsmål om «lending» rekker videre enn «finansieringsvirksomhet» i finansvl. § 1-2 første ledd, ved at begrepet omfatter virksomhet som nevnt i unntakene i finansvl. § 1-2 første ledd nr. 1 til 5. Utvalget kan ikke se at «kreditt fra den som selger en vare eller tjeneste», jf. finansvl. § 1-2 første ledd nr. 3, vil kunne regnes som en virksomhet. Dette ville i så fall medføre at enhver som regelmessig solgte varer eller tjenester på kreditt til forbrukere ville omfattes av direktivets definisjon av «financial institution». Utvalget kan heller ikke se at unntakene i finansvl. § 1-2 første ledd nr. 1, 2 og 5 vil kunne utøves som selvstendig virksomhet. Etter finansvl. § 1-2 første ledd nr. 4 skal «utleie av fast eiendom og løsøre som ikke er finansiell leasing» ikke regnes som finansieringsvirksomhet. Slik aktivitet kan utøves som selvstendig virksomhet, men er etter utvalgets oppfatning neppe ment å omfattes av vedlegget til det konsoliderte bankdirektivet. På denne bakgrunn anser utvalget at det ikke er behov for ytterligere angivelse av punkt 2 i lovforslaget § 4.

Punkt 3 i vedlegget er «financial leasing». Utvalget antar som nevnt at slik virksomhet omfattes av finansvl. § 1-2, og anser at det ikke er behov for ytterligere angivelse av dette punktet i lovforslaget § 4.

Punkt 4 i vedlegget er «money transmission services». Valutavirksomhet med utlandet kan etter finansvl. § 4a-1 bare utøves av banker, finansieringsforetak, kredittinstitusjoner og filialer som nevnt i finansvl. § 1-4 første ledd nr. 5, som vil regnes som finansinstitusjoner. Etter hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 4, som foreslås videreført i lovforslaget § 4 første ledd nr. 4, omfattes også annen «virksomhet som består i overføring av penger eller pengefordringer». Utvalget kan ikke se andre aktuelle former for virksomhet som skulle falle inn under vedlegget punkt 4, og anser at det ikke er behov for ytterligere angivelse av dette punktet i lovforslaget § 4.

Punkt 5 i vedlegget er «issuing and administering means of payment (e.g. credit cards, travellers' cheques and bankers' drafts)». Etter lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet § 13 har Norges Bank enerett til å utstede norske pengesedler og mynter. Utstedelse av betalingsmidler i form av elektroniske penger forutsetter etter lov 13. desember 2002 nr. 74 om e-pengeforetak konsesjon som finansinstitusjon eller e-pengeforetak. Norges Bank og e-pengeforetak dekkes av hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 2 og 3, som foreslås videreført i lovforslaget § 4 første ledd nr. 2 og 3. Utvalget antar at utstedelse og forvaltning av betalingsmidler for øvrig vil regnes som finansieringsvirksomhet etter finansvl. § 1-2. Utvalget anser på denne bakgrunn at det ikke er behov for ytterligere angivelse av punkt 5 i lovforslaget § 4.

Punkt 6 i vedlegget er «guarantees and commitments». Utvalget antar som nevnt at slik virksomhet omfattes av forsikringsloven § 1-2 og finansvl. § 1-2, og således er dekket ved angivelsen av finansinstitusjoner og forsikringsselskaper i lovforslaget § 4 første ledd nr. 1 og 7. På denne bakgrunn anser utvalget at det ikke er behov for ytterligere angivelse av punkt 6 i lovforslaget § 4.

Punkt 7 i vedlegget lyder:

«Trading for own account or for account of customers in:

1. money market instruments (cheques, bills, certificates of deposit, etc.)

2. foreign exchange;

3. financial futures and options;

4. exchange and interest-rate instruments;

5. transferable securities»

Med unntak av virksomhet som nevnt i punkt 7 (b), antar utvalget at virksomhet som angitt vil anses som investeringstjenester og dekkes ved at verdipapirforetak omfattes av hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 5. Virksomhet som nevnt i punkt 7 (b) antar utvalget er dekket av hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 1 og 4, jf. finansvl. § 4a-1. De nevnte bestemmelsene i hvitvaskingsloven videreføres i lovforslaget § 4 første ledd nr. 1, 4 og 5. På denne bakgrunn anser utvalget at det ikke er behov for ytterligere angivelse av punkt 7 i lovforslaget § 4.

Punkt 8 i vedlegget er «participation in securities issues and the provision of services related to such issues».Utvalget antar at slik virksomhet vil dekkes ved at verdipapirforetak omfattes av lovforslaget § 4 første ledd nr. 5, og anser at det ikke er behov for ytterligere angivelse av dette punktet.

Punkt 9 i vedlegget er «advice related to undertakings on capital structure, industrial strategy and related questions and advice as well as services relating to mergers and the purchase of undertakings».Slik virksomhet dekkes ikke direkte av de virksomheter og personer som for øvrig er angitt i hvitvaskingsloven § 4. I den grad det gis personlig anbefaling om transaksjon i forbindelse med bestemte finansielle instrumenter, vil dette være konsesjonspliktig investeringstjeneste etter verdipapirlovgivningen. Punkt 9 er etter sin ordlyd meget vidtrekkende og omfatter blant annet mindre foretak som driver bedriftsrådgivning. Dette er en svært uensartet gruppe, som generelt verken er underlagt tilsyn eller konsesjonsplikt. Bedriftsrådgivere er, dersom hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 11 tas på ordet, omfattet av det norske hvitvaskingsregelverket, uten at det synes å være bevissthet rundt dette verken hos myndighetene eller bedriftsrådgiverne. I listen over aktiviteter i definisjonen av «financial institution» i FATFs Glossary, som for øvrig er tilnærmet lik listen i vedlegget, er det ikke angitt aktiviteter som tilsvarer punkt 9 i vedlegget. Bedriftsrådgivere er internasjonalt heller ikke identifisert som noen risikogruppe i forhold til hvitvasking og terrorfinansiering. Utvalget stiller seg tvilende til om det er tilsiktet fra Europaparlamentets og Rådets side at bedriftsrådgivere i sin alminnelighet skal omfattes av hvitvaskingsregelverket. På denne bakgrunn anser utvalget at det ikke er behov for angivelse av punkt 9 i lovforslaget § 4.

Punkt 10 i vedlegget er «money broking». Som nevnt kan valutavirksomhet med utlandet etter finansvl. § 4a-1 bare utøves av banker, finansieringsforetak, kredittinstitusjoner og filialer som nevnt i finansvl. § 1-4 første ledd nr. 5, som vil regnes som finansinstitusjoner. Låneformidling anses som finansieringsvirksomhet etter finansvl. § 1-2. Utvalget kan ikke se andre former for virksomhet som skulle falle inn under «money broking». Utvalget antar således at punkt 10 dekkes ved at finansinstitusjoner omfattes av lovforslaget § 4 og anser at det ikke er behov for ytterligere angivelse av dette punktet.

Punkt 11 i vedlegget er «portfolio management and advice». Utvalget antar slik virksomhet dekkes ved at verdipapirforetak, eventuelt også forvaltningsselskaper for verdipapirfond, omfattes av lovforslaget § 4 og anser at det ikke er behov for ytterligere angivelse av punkt 11.

Punkt 12 i vedlegget er «safekeeping and administration of securities». Registrering av finansielle instrumenter krever konsesjon som verdipapirregister etter lov 5. juli 2002 nr. 64 om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven) § 3-1, og dekkes ved at verdipapirregister omfattes av hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 10. Bestemmelsen videreføres i lovforslaget § 4 første ledd nr. 11. Forvalterregistrering av aksjer krever godkjenning av Kongen etter lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper § 4-10. Slik godkjenning gis i praksis kun til banker og verdipapirforetak. Depotvirksomhet knyttet til utenlandske (ikke-registrerte) finansielle instrumenter dekkes imidlertid ikke ved angivelse av institusjoner og foretak som nevnt i hvitvaskingsloven § 4. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at «foretak som driver depotvirksomhet» inntas i lovforslaget § 4 første ledd nr. 12. Utvalget vil påpeke at depotvirksomhet knyttet til utenlandske finansielle instrumenter neppe er særlig utbredt i dag for juridiske personer som ikke allerede er rapporteringspliktige og at depotvirksomhet inntas i loven for å tette et potensielt «smutthull».

Punkt 14 i vedlegget er «safe custody services». Utvalget antar at det her siktes til bankers utleie av bankboks. Banker vil drive finansieringsvirksomhet og således omfattes ved angivelsen av finansinstitusjon i lovforslaget § 4. Utvalget foreslår derfor ikke ytterligere angivelse av punkt 14».

3.5.3.4 Høringsinstansenes merknader

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) mener at punkt 9 («advice related to undertakings on capital structure, industrial strategy and related questions and advice as well as services related to mergers and the purchase of undertakings») i vedlegget bør innarbeides i hvitvaskingsloven. Om dette uttaler NHO:

«De tjenestene som dekkes, vil ofte være konsesjonspliktig etter at MiFID er gjennomført i lov om verdipapirhandel 2007. Verdipapirforetak - som kan ha slik konsesjon - er alltid omfattet av hvitvaskingsloven. To grunner tilsier at departementet bør vurdere om punkt 9 i vedlegget bør innarbeides: For det ene hensynet til like konkurransevilkår mellom nevnte verdipapirforetak og bedriftsrådgivere og for det annet risikoen for at noen velger bedriftsrådgivere for å unngå kundekontroll mv. På den annen side er det ikke hensiktsmessig - eller påkrevet av direktivet - at virksomheter av begrenset omfang og utenfor MiFID blir rapporteringspliktige».

Kredittilsynet mener at lovutkastet § 4 første ledd nr. 4 er unødvendig. Kredittilsynet har følgende begrunnelse for dette:

«Lovforslaget § 4 nr. 4 omfatter «foretak som driver virksomhet som består i overføringer av penger eller pengefordringer». Det følger av lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner kapittel 4a at det bare er finansinstitusjoner, inkludert utenlandsk filial og datterselskap som kan drive slik virksomhet. § 4 nr. 1 i lovutkastet omfatter «finansinstitusjoner» og lovbestemmelsens nr. 4 er derfor unødvendig.»

3.5.3.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at henvisningen til punkt 2 til 12 og 14 i vedlegg I til det konsoliderte bankdirektiv erstattes av en konkret opplisting av de relevante typer virksomheter. Departementet deler utvalgets vurdering av at en slik opplisting vil gjøre regelverket mer tilgjengelig for brukerne av regelverket, ved at brukerne ikke vil være avhengig av direktivtekst som supplement til lovteksten. Videre er departementet enig med utvalget i at det i gjeldende hvitvaskingslov § 4 første ledd forekommer dobbeltbehandling av virksomheter ved at flere av virksomhetstypene som er nevnt i vedlegget også er omfattet av opplistingen i § 4 første ledd nr. 1 til 10. For brukerne av regelverket vil det være fordelaktig at slik dobbeltregulering ikke forekommer.

Departementet deler vurderingen av at de typer virksomheter som er omfattet av punkt 2 til 12 og 14 i vedlegg I til det konsoliderte bankdirektiv, må anses omfattet av gjeldende hvitvaskingslov § 4 første ledd. Med unntak av direktivet punkt 9 og 12 vil virksomhetstypene drives innenfor rammen av finansinstitusjoner, verdipapirforetak eller forvaltningsselskap for verdipapirfond. Følgelig kan henvisningen til vedlegg I utelates for disse typer virksomhet, uten at det er nødvendig å liste opp disse virksomhetstypene i loven.

Departementet deler utvalgets vurdering om at punkt 12 i vedlegget, «safekeeping and administration of securities» ikke er dekket av de institusjoner og foretak som er nevnt i gjeldende hvitvaskingslov § 4 ved at depotvirksomhet knyttet til utenlandske (ikke-registrerte) finansielle instrumenter. Som utvalget påpeker, er depotvirksomhet knyttet til utenlandske finansielle instrumenter neppe særlig utbredt for juridiske personer som ikke allerede er rapporteringspliktige, men slik virksomhet bør likevel omfattes av hvitvaskingsloven for å tette et potensiell «smutthull». Departementet foreslår på denne bakgrunn at «foretak som driver depotvirksomhet» inntas i lovforslaget § 4 første ledd nr. 11.

I likhet med utvalget anser departementet at det kan reises tvil om rekkevidden av punkt 9 i vedlegg I («advice related to undertakings on capital structure, industrial strategy and related questions and advice as well as services related to mergers and the purchase of undertakings»). Dersom det gis personlig anbefaling om transaksjon i forbindelse med bestemte finansielle instrumenter, vil dette være konsesjonspliktig investeringstjeneste etter verdipapirhandelloven. Verdipapirforetak vil i alle tilfelle omfattes av hvitvaskingsloven. Imidlertid er ikke ordlyden i punkt 9 begrenset til slik virksomhet. Departementet er enig med utvalget i at punkt 9 etter ordlyden omfatter også andre foretak som driver bedriftsrådgivning. Som utvalget påpeker, vil ordlyden omfatte en rekke virksomheter som generelt verken er underlagt tilsyn eller konsesjonsplikt. Bedriftsrådgivere er internasjonalt heller ikke identifisert som en gruppe der det foreligger særlig risiko for hvitvasking og terrorfinansiering, jf. utvalgets omtale av at det i FATF-anbefalingene ikke er angitt aktiviteter som tilsvarer punkt 9 i vedlegget. På denne bakgrunn deler departementet utvalgets konklusjon om at det neppe er hvitvaskingsdirektivets intensjon at alle bedriftsrådgivere skal omfattes av hvitvaskingsregelverket. Følgelig er det ikke behov for særskilt angivelse av virksomhet som omtalt i punkt 9 i lovforslaget § 4.

Etter hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 4 omfattes foretak som driver virksomhet som består i overføring av penger eller pengefordringer av lovens anvendelsesområde. Utvalget foreslår å videreføre denne bestemmelsen i lovforslaget § 4 første ledd nr. 4. Valutavirksomhet med utlandet vil, som Kredittilsynet påpeker i sin høringsmerknad og som utvalget også har uttalt, omfattes av lovforslaget § 4 første ledd nr. 1. Slik virksomhet kan etter finansieringsvirksomhetsloven § 4a-1 bare utøves av banker, finansieringsforetak, kredittinstitusjoner og filialer som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 1-4 første ledd nr. 5. Lovforslaget § 4 første ledd nr. 4 omfatter også annen «virksomhet som består i overføring av penger eller pengefordringer» enn valutavirksomhet. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 4 i lovforslaget § 4 første ledd nr. 4.

Departementet viser til lovforslaget § 4 første ledd.

3.5.4 Forsikringsformidlingsforetak

3.5.4.1 EØS-rett

Etter tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 (2) (e) skal «insurance intermediary» som definert i direktiv 2002/92/EF (forsikringsformidlingsdirektivet) artikkel 2 (5) regnes som «financial institution» dersom det formidler livsforsikring og andre investeringsrelaterte tjenester. Foretak som formidler skadeforsikringsprodukter omfattes ikke. Videre unntas «tied insurance intermediary» (bundet forsikringsformidler) som i forsikringsformidlingsdirektivet artikkel 2 (7) defineres som:

«... any person who carries on the activity of insurance mediation for and on behalf of one or more insurance undertakings in the case of insurance products which are not in competition but does not collect premiums or amounts intended for the customer and who acts under the full responsibility of those insurance undertakings for the products which concern them respectively.

Any person who carries on the activity of insurance mediation in addition to his principal professional activity is also considered as a tied insurance intermediary acting under the responsibility of one or several insurance undertakings for the products which concern them respectively if the insurance is complementary to the goods or services supplied in the framework of this principal professional activity and the person does not collect premiums or amounts intended for the customer.»

3.5.4.2 Norsk rett

Etter hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 4 gjelder loven for forsikringsmeglere. EUs forsikringsformidlingsdirektiv er gjennomført i norsk rett gjennom lov 10. juni 2005 nr. 41 (forsikringsformidlingsloven). Ved vedtakelsen av hvitvaskingsloven var forsikringsmeglervirksomhet regulert av den nå opphevede forskrift 24. november 1995 nr. 923 om forsikringsmegling. I motsetning til det som følger av den nåværende definisjonen i forsikringsformidlingsloven § 1-2, omfattet forsikringsmegling etter forskriftens begrepsbruk ikke forsikringsrådgivning, jf. merknader til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 55 (2004-2005). Derimot ble forsikringsmegling antatt å omfatte megling av gjenforsikring.

Forsikringsagenter er ikke direkte angitt i hvitvaskingsloven § 4. Forsikringsagenter vil muligens anses omfattet av lovens anvendelsesområde i medhold av bestemmelsens tredje ledd, hvoretter loven gjelder for foretak og personer som utfører tjenester på «vegne av eller for rapporteringspliktige». Forsikringsagent som formidler forsikringsprodukter for forsikringsselskap som ikke er etablert i Norge vil under enhver omstendighet ikke omfattes av hvitvaskingsloven, jf. hvitvaskingsloven § 3.

3.5.4.3 Utvalgets forslag

Lovutvalget foreslår at både forsikringsmeglere og forsikringsagenter bør omfattes av hvitvaskingsregelverket. Utvalget viser til at «forsikringsagenter vil ofte stå for den direkte kontakten med forsikringsselskapenes kunder og vil dermed ha bedre mulighet enn forsikringsselskapene til å avdekke mistenkelige transaksjoner.»

Om det forhold at både forsikringsselskaper og forsikringsagenter omfattes av hvitvaskingsloven, uttaler utvalget:

«Dersom forsikringsagenter omfattes, vil dette kunne medføre at både forsikringsagent og forsikringsselskap har plikt til å foreta kundekontroll for samme kunde. Utvalget antar at forsikringsagenter regulært ikke vil anses å opprette et kundeforhold på egne vegne, og at en lovmessig plikt til å foreta kundekontroll for forsikringsagenter derfor bare vil inntre ved transaksjoner som gjelder 100 000 kroner eller mer og mistenkelige transaksjoner [...]. Ved beregning av beløpsgrensen på 100 000 kroner antar utvalget at det kun skal tas i betraktning den del av transaksjonsbeløpet som knytter seg til forsikringsproduktet som formidles. I tilfeller hvor forsikringsagenter står for avtaleinngåelse og opprettelse av kundeforhold på vegne av forsikringsselskapet, vil det - uavhengig av lovmessig plikt - være naturlig at forsikringsagenten foretar kundekontroll på vegne av forsikringsselskapet. I henhold til utvalgets lovforslag § 11, jf. punkt 4.8.3, vil det kunne inngås slik avtale om utføring av kundekontroll mellom forsikringsagent og forsikringsselskap. Ved å omfattes av hvitvaskingsregelverket vil forsikringsagenter, utover de nevnte lovmessige plikter til å foreta kundekontroll, pålegges å foreta undersøkelser og rapportering ved mistenkelige transaksjoner».

Utvalget legger til grunn at det ikke vil være i samsvar med tredje hvitvaskingsdirektiv om forsikringsagenter i alminnelighet unntas fra hvitvaskingsregelverket. Utvalget viser til at det ikke er fullt samsvar mellom forsikringsformidlingslovens definisjon av forsikringsagentvirksomhet og forsikringsformidlingsdirektivets definisjon av «tied insurance intermediary». Om muligheten for å unnta såkalte aksessoriske forsikringsagenter fra hvitvaskingsloven, uttaler utvalget:

«Forsikringsagentvirksomhet som utøves som et tillegg til annen yrkesmessig hovedvirksomhet er i forsikringsformidlingsloven § 7-9 betegnet som aksessorisk agentvirksomhet. Eiendomsmeglere, bilforhandlere og speditører er eksempler på grupper som opptrer som aksessoriske forsikringsagenter. Noen av disse gruppene vil antakelig formidle forsikringer i meget begrenset omfang, og utvalget antar det kan være hensiktsmessig at disse unntas fra enkelte eller flere av bestemmelsene i den nye loven. Det manglende samsvar mellom definisjonen av forsikringsagent i forsikringsformidlingsloven og «tied insurance intermediary» i forsikringsformidlingsdirektivet medfører at det ikke kan gjøres et generelt unntak for aksessorisk agentvirksomhet. Aksessorisk agentvirksomhet som oppfyller vilkårene i forsikringsformidlingsdirektivet artikkel 2 (7) kan unntas i medhold av den generelle forskriftshjemmelen i hvitvaskingsloven § 18 nr. 2, som utvalget foreslår videreført i lovforslaget § 4 femte ledd første punktum, jf. punkt 8.4».

Utvalget foreslår at gjenforsikringsmeglingsvirksomhet ikke skal omfattes av hvitvaskingsloven. Utvalget antar at faren for hvitvasking og terrorfinansiering vil være begrenset i tilknytning til gjenforsikringsmegling.

Utvalget anser at hvitvaskingslovens anvendelse ikke bør begrenses til forsikringsformidlingsforetak som formidler livsforsikring og andre investeringsrelaterte tjenester, jf. direktivet. Etter utvalgets vurdering vil også skadeforsikring kunne benyttes til hvitvaskings- og terrorfinansieringsformål. Utvalget viser for øvrig til at samtlige forsikringsmeglere har vært omfattet av hvitvaskingsregelverket siden 1996.

På bakgrunn av direktivets ordlyd anser utvalget det som naturlig at pliktsubjekt etter hvitvaskingsloven er forsikringsformidlingsforetaket som sådan, og ikke de enkelte forsikringsmeglere og forsikringsagenter. Utvalget foreslår at hvitvaskingsloven skal omfatte «foretak som driver forsikringsformidling som ikke er gjenforskiringsmegling».

3.5.4.4 Høringsinstansenes merknader

Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen slutter seg til forslaget om at forsikringsagenter skal omfattes av hvitvaskingsloven. Foreningene uttaler i denne forbindelse:

«Som framholdt i utredningen på side 19 vil «forsikringsagenter regulært ikke (..) anses å opprette kundeforhold på egne vegne», slik at det i normaltilfellene ikke blir aktuelt med kundekontroll for agenten. Det er derfor undersøkelses- og rapporteringsplikten som blir aktuell. Agenten rapporterer i dag som internt ansatte selgere i forsikringsselskapet til forsikringsselskapets hvitvaskingsansvarlig. Det legges til grunn at forsikringsagentene ofte står for den direkte kundekontakten og følgelig vil kunne avdekke andre forhold enn forsikringsselskapet. Dette taler for en selvstendig rapporteringsplikt direkte til Økokrim. Vi er imidlertid noe i tvil om mindre forsikringsagenturer har den nødvendige kompetanse i dag til å foreta de undersøkelser som skal til for å vurdere om transaksjonen skal meldes til Økokrim. Det kan synes å være behov for økt kompetanse her. For å unngå dobbel kundekontroll og doble meldinger til Økokrim, bør det trolig utvikles avtaler mellom agenten og forsikringsselskapet om hvem som kontrollerer og rapporterer i de enkelte tilfeller. Mye kan også oppnås ved kontakt mellom agentens og forsikringsselskapets hvitvaskingsansvarlige, i forbindelse med konkrete undersøkelser. Vi legger til grunn at loven ikke forutsetter at begge parter skal sende de samme rapporter».

3.5.4.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at forsikringsagenter skal omfattes av hvitvaskingsloven. Departementet er enig med utvalget i at det er hensiktsmessig at agentene omfattes av loven, da det ofte er forsikringsagentene som står for den direkte kontakten med forsikringsselskapenes kunder og dermed vil kunne ha bedre forutsetninger for å avdekke mistenkelige transaksjoner. Som nevnt under punkt 3.5.4.2 ovenfor, er forsikringsagenter muligens omfattet av loven i medhold av § 4 tredje ledd, da forsikringsagenten utfører tjenester «på vegne av eller for» forsikringsselskapet. Departementet anser det som hensiktsmessig at anvendelsen av loven for agenter presiseres ved at forsikringsagenter omfattes av oppregningen i § 4 første ledd.

Som utvalget har påpekt, vil forsikringsagenter normalt ikke anses å opprette kundeforhold på egne vegne. Forsikringsagenters plikt til å foreta kundekontroll vil inntre ved transaksjoner på 100 000 kroner eller mer og ved mistanke om at en transaksjon har tilknytning til hvitvasking eller terrorfinansiering. Departementet er enig med utvalget i at det ved beregning av beløpsgrensen på 100 000 kroner skal tas i betraktning den del av transaksjonsbeløpet som er tilknyttet forsikringsproduktet som formidles.

Selv om forsikringsagenten ikke oppretter kundeforhold på egne vegne, vil det være til adgang til at forsikringsselskapet inngår avtale med forsikringsagenten om at sistenevnte skal gjennomføre kundekontrollen, jf. omtale i punkt 4.8 om utkontraktering av gjennomføring av kundekontroll.

Forsikringsformidlere som unntas fra direktivets anvendelsesområde, «tied insurance intermediaries», er formidlere som ikke håndterer klientmidler («does not collect premiums or amounts intended for the customer»). Etter lov om forsikringsformidling er det ikke forbud mot at forsikringsagenter håndterer slike midler. Følgelig vil det variere i hvilken grad aksessoriske forsikringsagenter håndterer klientmidler. Departementet deler utvalgets vurdering av at det ikke vil være i samsvar med hvitvaskingsdirektivet om såkalte aksessoriske forsikringsagenter unntas fra hvitvaskingsloven. Aksessoriske forsikringsagenter kan bare unntas fra hvitvaskingsloven dersom agentvirksomheten oppfyller vilkårene i forsikringsformidlingsdirektivet artikkel 2 (7). Dersom det oppstår behov for å unnta denne gruppen fra hvitvaskingsloven vil departementet kunne unnta disse i forskrift. Departementet viser i denne forbindelse til adgang til å i forskrift fastsette unntak fra enkelte eller flere av bestemmelsene i loven for visse rapporteringspliktige med hjemmel i lovforslaget § 4 femte ledd, som viderefører den generelle forskriftshjemmelen i hvitvaskingsloven § 18 nr. 2.

Departementet deler utvalgets vurdering og viser til lovforslaget § 4 første ledd nr. 8 og femte ledd.

3.5.5 Tilbydere av virksomhetstjenster

3.5.5.1 EØS-rett

Etter tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 2 nr. 1 får direktivet anvendelse på «trust and company service providers», som i artikkel 3 (7) defineres som:

«any natural or legal person which by way of business provides any of the following services to third parties:

1. forming companies or other legal persons;

2. acting as or arranging for another person to act as a director or secretary of a company, a partner of a partnership, or a similar position in relation to other legal persons;

3. providing a registered office, business address, correspondence or administrative address and other related services for a company, a partnership or any other legal person or arrangement;

4. acting as or arranging for another person to act as a trustee of an express trust or a similar legal arrangement;

5. acting as or arranging for another person to act as a nominee shareholder for another person other than a company listed on a regulated market that is subject to disclosure requirements in conformity with Community legislation or subject to equivalent international standards»

Direktivets bestemmelser om «trust and company service providers» er basert på FATF-anbefalingene 12 e) og 16 c).

Regelverket har sin bakgrunn i at utbytte av straffbare handlinger ofte blir kanalisert gjennom ulike juridiske foretak for å tilsløre eller omforme midlenes opprinnelse før de entrer det tradisjonelle finansielle system, jf. FATF-rapport av 13. oktober 2006 «The misuse of corporate vehicles, including trust and company service providers».Ofte benyttes juridiske personer etablert i jurisdiksjoner hvor lovgivningen tilbyr personer og virksomheter anonymitet, begrenset regulering av virksomheten og liten eller ingen skatt på inntekt og formue. Erfaringer viser at de kriminelle ved etablering av de aktuelle juridiske personer gjerne benytter seg av ekspertise fra en profesjonell aktør. Et virkemiddel mot bruk av juridiske personer som nevnt, er å underlegge disse aktørene plikter i henhold til hvitvaskingsregelverket.

3.5.5.2 Norsk rett

Forvalterregistrering av aksjer, som tilsvarer tjenesten som nevnes i tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 3 (7) (e), krever godkjenning av Kongen etter lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper § 4-10. Slik godkjenning gis i praksis kun til banker og verdipapirforetak. Utover dette foreligger det ingen særskilte krav om tillatelse eller registrering for tilbydere av tjenester som nevnt i direktivet artikkel 3 (7).

I FATFs evalueringsrapport avsnitt 338 er det lagt til grunn at Norge «does not have a defined business sector providing trust/company services». Imidlertid påpekes det at det ikke er forbudt å etablere slik virksomhet i Norge. Slike tjenestetilbydere vil ikke være underlagt hvitvaskingslovens regler om kundekontroll og plikt til å rapportere om mistenkelige transaksjoner. Det ble uttalt at det norske regelverket derfor ikke er i samsvar med FATF-anbefalingene, og at hvitvaskingsloven bør endres til å omfatte enhver som yter slike tjenester.

3.5.5.3 Utvalgets forslag

Utvalget viser innledningsvis til at det i Norge ikke er uvanlig at aktører som ikke er rapporteringspliktige etter gjeldende hvitvaskingslov tilbyr tjenester i forbindelse med etablering av juridiske personer. Utvalget uttaler i denne forbindelse følgende:

«Tjenester som nevnt i artikkel 3 (7) (a) tilbys ofte av advokater, men også av revisorer og regnskapsførere. Det er imidlertid ikke uvanlig at også aktører i Norge som ikke er rapporteringspliktige etter gjeldende hvitvaskingslov tilbyr tjenester i forbindelse med etablering av juridiske personer. Det er vanskelig å fastslå hvor stort omfanget er, da virksomheten ikke er konsesjonspliktig og heller ikke registrert med noen egen næringskode i Foretaksregisteret. Mange aktører har imidlertid egne hjemmesider på internett hvor de reklamerer for de tjenester de tilbyr, og enkelte reklamerer også i aviser, fagtidsskrifter mv. Omfanget av selskapsetableringer disse aktørene håndterer er relativt stort, enkelte reklamerer med at de stifter ca. 50 selskaper per måned. Aktørene er typisk etablert i utlandet med en filial i Norge. Hovedproduktet er normalt selskapsetableringer i Storbritannia med en norsk filial (NUF), men det reklameres også med kunnskap om og bistand til etableringer i andre land basert på kundens behov. Enkelte reklamerer også med tjenester som nevnt i artikkel 3 (7) (b) til (d), herunder etablering av kontoradresse og sekretærfunksjon i utlandet, samt tjenester knyttet til «Nominee Director» og «Nominee Shareholder». Utvalget registrerer videre at enkelte internettbaserte aktører tilbyr etablering av selskaper og fond (trusts) i såkalte «skatteparadiser». Slike enheter benyttes ofte i forbindelse med hvitvasking og annen økonomisk kriminalitet.»

Utvalget uttaler videre:

«I det svenske lovforslaget er det foreslått å ikke la svensk hvitvaskingslov omfatte lovregulere tilbydere av tjenester som nevnt i artikkel 3 (7) (b) til (d), med den begrunnelse at disse «är uppenbarligen avsedda för en annan rättslig miljö än den svenska», jf. SOU 2007:23 punkt 4.2.1. Også etter norsk rett vil lovgivningen om selskaper og stiftelser i stor grad medføre at tjenester som nevnt i artikkel 3 (7) (b) til (d) ikke kan tilbys til norske juridiske personer. Punkt (b) synes eksempelvis å rette seg mot et stedfortrederforhold som det ikke er adgang til for styremedlemmer i norske selskaper, og punkt (d) retter seg mot forvaltere av fond (trusts) som ikke er kjent som juridisk konstruksjon i norsk rett. Norske foretak kan imidlertid yte tjenester som nevnt i artikkel 3 (7) (b) til (d) til utenlandske juridiske personer.

Utvalget foreslår at hvitvaskingsregelverkets anvendelsesområde utvides i tråd med direktivet til å omfatte «tilbydere av virksomhetstjenester», jf. lovforslaget § 4 annet ledd nr. 6. Den nærmere definisjonen av dette uttrykket foreslås inntatt i lovforslaget § 2 nr. 4. Tilbydere av de nevnte tjenestene synes å være i fremvekst og vil i økende grad kunne by på utfordringer i forhold til hvitvaskingsregelverket. Utvalget anser det på denne bakgrunn hensiktsmessig at definisjonen av de omfattede tjenester inntas i lov, fremfor i forskrift.»

3.5.5.4 Høringsinstansenes merknader

Økokrim, Skattedirektoratet og Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening støtter forslaget om at lovens anvendelsesområde utvides til å også omfatte tilbydere av virksomhetstjenester. Økokrim uttaler i denne forbindelse følgende:

«Ved denne utvidelsen vil man blant annet fange opp foretak som bistår ved opprettelsen av norskregistrerte avdelinger av utenlandske foretak (NUF). Foretak som er registrert som NUF er i dag unntatt fra viktige kontrolltiltak, f.eks. at det ikke er revisorplikt med mindre det omsettes for kr 5.000.000 eller mer. Mange foretak er dermed unntatt fra viktige kontrolltiltak og den foreslåtte lovendringen vil medføre at det blir noe større grad av kontroll med de NUFer som opprettes.»

Skattedirektoratet uttaler at tilbydere av virksomhetstjenester kan ha en nøkkelrolle ved etablering i og transaksjoner med skatteparadiser. Slike jurisdiksjoner representerer, etter Skattedirektoratets vurdering, en så særegen høy risiko at det bør overveies å la en påminnelse om dette komme direkte til uttrykk i lovteksten.

Stron Group har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at anti-hvitvaskingsarbeid primært bør styrkes gjennom økt kontroll ved offentlige registre, og ikke hos tjenestetilbydere. Ut fra dette går Stron Group mot utvalgets forslag.

Næringslivets Hovedorganisasjon viser til at «virksomhetstjenester» er et lite kjent ord, og at det kan være behov for å spesifisere omfanget av begrepet. På denne bakgrunn foreslår Næringslivets Hovedorganisasjon at det gis en hjemmel til å gi forskrift for dette formål.

3.5.5.5 Departementets vurdering

Tredje hvitvaskingsdirektiv og nyere FATF-anbefalinger krever at hvitvaskingsregelverket skal omfatte tilbydere av virksomhetstjenester («trust and company service providers»). Departementet legger til grunn at blant annet foretak som bistår med opprettelse av norskregistrerte utenlandske foretak (NUF-er), vil regnes som tilbydere av virksomhetstjenester. Utvidelsen av anvendelsesområdet for hvitvaskingsloven har også fått støtte fra flere hold i høringen, særlig fra kontrollmyndighetene. Departementet slutter seg til utvalgets forslag, og mener at ny hvitvaskingslov bør utvides til å gjelde for såkalte tilbydere av virksomhetstjenester. Departementet er enig i at det er behov for å nærmere spesifisere hva som menes med «tilbydere av virksomhetstjenester». Departementet legger opp til å benytte den foreslåtte hjemmel i § 4 sjette ledd til å i forskrift fastsette regler som nærmere angir hvem som omfattes av § 4 første og annet ledd.

Departementet viser til lovforslaget § 4 annet ledd nr. 6, jf. også § 4 sjette ledd

3.5.6 Prosjektmeglere og valutameglere

3.5.6.1 Prosjektmeglere

Norsk rett

Etter hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 5 får loven anvendelse for «prosjektmeglere». Dette begrepet er ikke definert i annen lovgivning. Frem til 1. januar 1997 ble prosjektmeglerforetak benyttet som betegnelse på foretak som etter midlertidig forskrift 14. desember 1989 nr. 1240 om anvendelsen av bestemmelser i lov om verdipapirhandel på handel med eierandeler i kommandittselskaper mv. drev handel med andeler i kommandittselskaper (med innskuddskapital over en viss beløpsstørrelse). Slik virksomhet var ikke underlagt krav om konsesjon som fondsmeglerforetak (verdipapirforetak). I forskriften ble det stilt visse krav til virksomheten. Videre ble foretakene underlagt tilsyn fra Kredittilsynet. Forskriften ble opphevet i 1996, og disse foretakene har etter dette tidspunktet ikke vært under tilsyn. Tredje hvitvaskingsdirektiv omfatter ikke prosjektmeglere. Hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 5 er en videreføring av den tidligere bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 2-1 nr. 4 bokstav c.

Andeler i kommandittselskap og ansvarlige selskap er ikke finansielle instrumenter etter verdipapirhandelloven § 2-2, og formidling av ordre i tilknytning til slike andeler krever derfor ikke konsesjon som verdipapirforetak.

Utvalgets forslag

Etter utvalgets oppfatning kan det være uheldig at foretak som formidler KS- eller ANS-andeler ikke omfattes av hvitvaskingsregelverket. Overdragelse av slike andeler kan gjelde betydelige beløp og medføre risiko for hvitvasking og/eller terrorfinansiering.

Etter utvalgets vurdering er det imidlertid ikke hensiktsmessig at hvitvaskingsregelverket gis anvendelse på en yrkesgruppe som ikke er klart definert i norsk rett. Det nærmere omfanget av og innholdet i denne type virksomhet bør kartlegges og klargjøres. Utvalget foreslår derfor at angivelsen av prosjektmeglere i hvitvaskingslovens anvendelsesområde ikke videreføres, men erstattes av hjemmel for departementet til å fastsette regler i forskrift om at loven skal gis anvendelse på virksomhet som formidler kjøp og salg av selskapsandeler som ikke er finansielle instrumenter, jf. utvalgets lovforslag § 4 sjette ledd.

Høringsinstansenes merknader

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til utvalgets forslag på dette punkt.

Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Angivelsen av prosjektmeglere i hvitvaskingslovens anvendelsesområde videreføres ikke, men erstattes av hjemmel for departementet til å fastsette regler i forskrift om at loven skal gis anvendelse på virksomhet som formidler kjøp og salg av selskapsandeler som ikke er finansielle instrumenter.

Departementet viser til lovforslaget § 4 sjette ledd

3.5.6.2 Valutameglere

Norsk rett

Etter hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 6 får loven anvendelse for valutameglere. Bestemmelsen er en videreføring av den tidligere bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 2-1 nr. 4 bokstav d. Tidligere ble slik virksomhet regulert av forskrift 25. mars 1983 nr. 732 om valutameglervirksomhet, som ble opphevet 3. november 1998.

Utvalgets forslag

Finansieringsvirksomhetsloven kapittel 4a (tilføyd ved lov nr. 44/2003) gir regler om valutavirksomhet med utlandet. Utvalget antar valutavirksomhet vil omfatte den virksomhet som etter en naturlig forståelse utøves av valutameglere. Etter finansieringsvirksomhetsloven § 4a-1 kan valutavirksomhet bare drives av banker, finansieringsforetak, kredittinstitusjoner og filialer som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 1-4 første ledd nr. 5, som vil regnes som finansinstitusjoner. Finansinstitusjoner omfattes av utvalgets lovforslag § 4 første ledd nr. 1, og utvalget antar på denne bakgrunn at det ikke er behov for en ytterligere angivelse av valutameglere i lovforslaget § 4.

Etter finansieringsvirksomhetsloven § 4a-1 kan Kongen ved forskrift eller ved enkeltvedtak gjøre unntak fra kravet i første ledd om at valutavirksomhet skal drives av finansinstitusjon. I Ot.prp. nr. 81 (2002-2003) punkt 6.6.4 uttaler Finansdepartementet at dispensasjonsadgangen vil kunne være aktuell å benytte for «virksomhet av ubetydelig omfang». Utvalget er kjent med at dispensasjon i enkelte tilfeller har blitt gitt til verdipapirforetak. Utvalget anser det lite sannsynlig at dispensasjonsadgangen for øvrig vil bli benyttet i nevneverdig omfang. Uansett vil det være mulig for Kredittilsynet å stille som vilkår for dispensasjonen at foretaket skal overholde hvitvaskingsregelverket.

Høringsinstansenes merknader

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til utvalgets forslag på dette punkt.

Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Finansinstitusjoner omfattes av lovforslaget § 4 første ledd nr. 1, og departementet antar, som utvalget, at det på denne bakgrunn ikke er behov for en ytterligere angivelse av valutameglere i lovforslaget § 4.

Departementet viser til lovforslaget § 4 første ledd nr. 1

3.5.7 Forhandlere av gjenstander - kontantforbud

3.5.7.1 EØS-rett

Etter tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 2 nr. 1 (e) er juridiske og fysiske personer som er forhandlere av gjenstander («goods») omfattet av direktivet dersom det betales kontant for et beløp på 15 000 euro eller mer, uansett om betalingen skjer på en gang eller ved flere betalinger som synes å henge sammen. Bestemmelsen er utvidet i forhold til første og annet hvitvaskingsdirektiv, som begrenset seg til forhandlere av verdifulle gjenstander, så som edelstener, edle metaller eller kunst, og auksjonsforretninger.

3.5.7.2 Norsk rett

Hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 8 gir loven anvendelse på forhandlere av gjenstander, herunder auksjonsforretninger, kommisjonærer og lignende, ved transaksjoner i kontanter på 40 000 norske kroner eller mer, eller et tilsvarende beløp i utenlandsk valuta. Regelverket omfatter også situasjoner hvor det gis selgerkreditt samt betaling med elektroniske penger, jf. omtale i Ot.prp. nr. 72 (2002-2003) punkt 5.6.4. Etter § 4 annet ledd nr. 8 annet punktum kan departementet fastsette forskift om at transaksjoner med betalingskort omfattes. Slik forskrift er så langt ikke fastsatt.

3.5.7.3 Utvalgets forslag

Utvalget legger til grunn at hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 8 gjennomfører tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 2 nr. 1 (e). Anvendelsesområdet for nr. 8 er videre enn minstekravet i direktivet, ved at beløpsgrensen er satt vesentlig lavere enn grensen i direktivet, jf. uttalelsene i Ot.prp. nr. 72 (2002-2003) punkt 5.6.4 om at kontantkjøp av gjenstander representerer hvitvaskingsrisiko.

Etter utvalgets syn er det naturlig å vurdere om det bør innføres et forbud mot at forhandlere av gjenstander mottar kontantbetaling hvis transaksjonen overstiger en nærmere bestemt beløpsgrense. Et slikt kontantforbud er innført i blant annet dansk rett.

Videre har utvalget vurdert om også salg av tjenester mot kontantbetaling bør reguleres av hvitvaskingslovgivningen. Spørsmålet ble vurdert under forberedelsen av hvitvaskingsloven, jf. departementets vurderinger i Ot.prp. nr. 72 (2002-2003) punkt 5.6.4 hvor det uttales at departementet «eventuelt [vil] foreslå endringer i hvitvaskingsregelverket dersom erfaringer viser at det er nødvendig».

Endelig har utvalget vurdert om forskriftshjemmelen for transaksjoner med betalingskort bør videreføres og benyttes.

Forbud mot kontantbetaling

I den danske hvitvaskingsloven § 2 er det innført et kontantforbud. Bestemmelsen slår fast at forhandlere av gjenstander samt auksjonsforretninger ikke skal motta kontantbetalinger på 100 000 kroner eller mer, uansett om betalingen skjer på en gang eller ved flere betalinger som synes å henge sammen. I et høringsnotat fra Finanstilsynet 7. november 2005 ble forslaget omtalt slik:

«Formålet med at indføre dette kontantforbud er - ud over at leve op til kravene i 3. hvidvaskdirektiv - at det vil undtage forhandlere af genstande og auktionsholdere fra hvidvasklovens anvendelsesområde med deraf følgende pligter. Desuden vil det betyde, at Erhvervs- og Selskabsstyrelsen ikke skal føre tilsyn med de to persongrupper, hvis disse er undtaget fra lovens anvendelsesområde».

For øvrig opplyses det at Belgia og Frankrike har innført forbud mot kontantbetalinger på 15 000 euro eller mer.

Utvalget antar at et forbud mot kontantbetaling over en viss beløpsgrense vil være et egnet tiltak for å motvirke hvitvasking og terrorfinansiering, forutsatt at forbudet håndheves effektivt. Et slikt forbud vil antakelig oppfattes mer forpliktende og enklere å etterleve enn de nåværende regler for forhandlere av gjenstander. Ved et kontantforbud vil forhandlere av gjenstander kunne unntas fra øvrige plikter etter hvitvaskingsregelverket, blant annet plikten til rapportering ved mistenkelige transaksjoner. Et kontantforbud vil antakelig også være enklere å håndheve. Forhandlere som lojalt følger de nåværende reglene kan nok i noen grad risikere å tape i konkurransen med konkurrenter som ikke følger regelverket like lojalt. Et kontantforbud kan være egnet til å forhindre en slik konkurransevridning.

Bruk av betalingskort og elektronisk overføring mellom konti er meget utbredt i Norge og blir stadig mer vanlig. I Norges Banks årsrapport om betalingsformidling 2006 fremgår eksempelvis at varekjøp med norske betalingskort økte fra 386,5 millioner transaksjoner i 2000 (164,3 milliarder kroner) til 858,5 millioner transaksjoner (352,0 milliarder kroner) i 2006.

De aller fleste forhandlere av gjenstander tilbyr betaling ved bruk av betalingskort eller kontooverføring. Bruken av nettbank er i sterk økning. I Norges Banks årsrapport om betalingsformidling 2006 fremgår at antallet avtaler om nettbank økte fra 933 335 i 2000 til 4 006 396 i 2006. I den samme perioden har girotjenester ved bruk av nettbank økt fra 34,6 millioner transaksjoner (93,3 milliarder kroner) til 292,4 millioner transaksjoner (5 626,7 milliarder kroner).

Innføring av et forbud mot kontantbetaling vil imidlertid kunne bli oppfattet som et vesentlig inngrep i private rettssubjekters frihet. Sedler og mynter utstedt av Norges Bank er tvungent betalingsmiddel i Norge etter lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven) § 14. Kontanttransaksjoner har også egenskaper som ofte vil anses ønskelige, for eksempel mulighet for samtidig utveksling av ytelser og ivaretakelse av personvern. Hensynet til samtidig utveksling vil kunne ivaretas ved bruk av andre betalingsformer, for eksempel ved bruk av bankremisser, mens personvernhensyn vanskelig vil kunne opprettholdes i samme grad utenfor kontanttransaksjoner.

Innføring av et kontantforbud vil også begrense antall rapporter til Økokrim om mistenkelige transaksjoner. Økokrim vil således ved et kontantforbud kunne miste verdifull informasjon for senere etterforskning av profittmotivert kriminalitet og personer tilknyttet den enkelte transaksjon.

Forhandlere av gjenstander ble underlagt hvitvaskingsregelverket ved ikrafttredelsen av hvitvaskingsloven 1. januar 2004. Antall rapporter som mottas fra denne gruppen er etter det utvalget har fått opplyst i sterk vekst. Utvalget anser det naturlig at norske myndigheter avventer erfaringer fra det nåværende regelverket for forhandlere av gjenstander, samt erfaringer fra kontantforbud i Danmark og andre europeiske land, før et kontantforbud innføres i norsk rett. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 8 første punktum videreføres, jf. utvalgets lovforslag § 4 annet ledd nr. 7.

Selgere av tjenester

I Norge utgjør transaksjoner knyttet til salg av tjenester en stor andel av de samlede transaksjoner. Videre vil mange tjenester ha en betydelig økonomisk verdi (for eksempel håndverkstjenester). Følgelig kan det foreligge risiko for hvitvasking av utbytte av straffbare handlinger og finansiering av terrorisme også i tilknytning til slik omsetning.

Utvalget antar at det neppe vil være særlig tyngende for selgere av tjenester om disse skal omfattes av hvitvaskingslovgivningen ved kontanttransaksjoner, da de aller fleste transaksjoner av denne størrelsesorden foretas ved bruk av andre betalingsformer.

Tredje hvitvaskingsdirektiv og FATF-anbefalingene inneholder særregler om forhandlere av gjenstander. Bakgrunnen for at disse reglene er begrenset til slike formuesgoder er trolig at verdifulle gjenstander kan benyttes som «pengeplasseringer», og dermed vil være nærmere forbundet med hvitvasking, enn det som gjelder for tjenester. Utvalget anser at det bør begrunnes særskilt hvorfor en eventuell norsk særregel skal favne bredere enn det som er lagt til grunn i internasjonale standarder mv.

Omfanget av transaksjoner og forhandlere som vil omfattes av hvitvaskingsregelverket vil øke betraktelig dersom regelverket gjøres gjeldende også for selgere av tjenester. En slik utvidelse vil etter utvalgets oppfatning ikke være hensiktsmessig uten at mulige konsekvenser er kartlagt nærmere. Utvalget har hatt begrenset tid til rådighet, og har ikke hatt anledning til å forfølge problemstillingen. Det foreslås på denne bakgrunn at hvitvaskingsregelverkets anvendelsesområde ikke utvides til å omfatte selgere av tjenester.

Utvalget viser for øvrig til at reglene om kunde- og leverandørspesifikasjon i forskrift 1. desember 2004 nr. 1558 om bokføring (bokføringsforskriften) § 3-1 omfatter kontantsalg og -kjøp av tjenester. Dette innebærer at tjenesteyteren er forpliktet til å navngi kjøper av en tjeneste når kjøperen betaler tjenesten kontant og vederlaget utgjør 40 000 kroner eller mer. Utvalget antar at kravene til dokumentasjon av transaksjoner i bokføringsforskriften i en viss grad kan bidra til å motvirke hvitvasking.

Beløpsgrensen

Beløpsgrensen på 40 000 norske kroner eller tilsvarende i utenlandsk valuta er vesentlig lavere enn grensen på 15 000 euro, det vil si omtrent 120 000 kroner, som er fastsatt i tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 2. I Ot.prp. nr. 72 (2002-2003) punkt 5.6.4 begrunner departementet den norske beløpsgrensen med at den hvitvaskingsrisiko kontanttransaksjoner representerer tilsier en lavere grense enn direktivets minimumskrav. Videre vurderte departementet at en beløpsgrense på 40 000 kroner ikke ville innebære en uforholdsmessig byrde for aktørene eller stride mot personvernhensyn.

Det forhold at det har gått fire år siden bestemmelsen ble vedtatt, kan tilsi at beløpsgrensen på 40 000 kroner oppjusteres noe for å motvirke effekten av den alminnelige prisstigningen i perioden. På den annen side er omfanget av betalinger ved bruk av elektroniske overføringer betydelig i Norge, og blir stadig mer vanlig. Utvalget antar kontantbetalinger over 40 000 kroner i de fleste situasjoner vil være uvanlig, og at den nåværende beløpsgrensen ikke oppleves som byrdefull for de fleste forhandlere av gjenstander eller deres kunder. Utvalget foreslår derfor at beløpsgrensen på 40 000 kroner videreføres.

Utvalget foreslår for øvrig den endring at plikt til kundekontroll skal inntre ved alle transaksjoner over 40 000 kroner, jf. punkt 4.3.3.

Transaksjoner med betalingskort

Hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 8 annet punktum gir departementet adgang til å fastsette bestemmelser om at også transaksjoner med betalingskort skal reguleres på samme måte som kontanttransaksjoner i første punktum. Forskriftshjemmelen er så langt ikke benyttet.

Betaling med debet- eller kredittkort gjøres i meget stor grad, og det vil foreligge en risiko for at slike transaksjoner benyttes for hvitvasking eller terrorfinansiering. Hvitvaskingsrisikoen vil trolig være størst ved bruk av utenlandske betalingskort. I slike tilfeller kan det være vanskelig å spore kortinnehavers identitet, for eksempel ved at midler er plassert i utenlandske finansinstitusjoner og kortutsteder er hjemmehørende i en stat hvor opplysninger om identiteten ikke er tilgjengelig for norske myndigheter. Derimot antar utvalget at hvitvaskingsrisikoen er mindre ved betaling med norske betalingskort, for eksempel ved betaling knyttet til direkte trekk på konto i Norge.

De særlige bestemmelsene i tredje hvitvaskingsdirektiv og FATF-anbefalingene om forhandlere av gjenstander har sin bakgrunn i at kontanttransaksjoner generelt innebærer en særlig risiko for hvitvasking. I fortalen til tredje hvitvaskingsdirektiv punkt 18 uttales det at «the use of large cash payments has repeatedly proven to be very vulnerable to money laundering and terrorist financing».

Avhengig av typer betalingskort som omfattes og fastsatte beløpsgrenser, vil regler om at hvitvaskingsregelverket får anvendelse på transaksjoner med betalingskort kunne innebære en betydelig utvidelse av lovens anvendelsesområde. En utvidelse må etter utvalgets vurdering begrunnes i at betaling med de aktuelle typer betalingskort representerer en hvitvaskingsrisiko på linje med kontantbetaling. I tilknytning til norske betalingskort kan utvalget ikke se at det foreligger slik risiko. Derimot utelukker utvalget ikke at bruk av utenlandske betalingskort kan representere en risiko for hvitvasking og terrorfinansiering. Etter utvalgets oppfatning bør det foretas en kartlegging av bruk av utenlandske betalingskort i Norge for å vurdere risikoen nærmere. Utvalget foreslår på denne bakgrunn ikke regler om at transaksjoner med betalingskort skal omfattes av hvitvaskingsregelverket. Utvalget foreslår at forskriftshjemmelen i § 4 annet ledd nr. 8 annet punktum videreføres, men at det klargjøres at type betalingskort og fastsettelse av beløpsgrense overlates til departementet, jf. utvalgets lovforslag § 4 femte ledd annet punktum.

3.5.7.4 Høringsinstansenes merknader

Flere høringsinnstanser har kommet med merknader til spørsmålet om kontantforbud og beløpsgrense.

Økokrim, Næringslivets Hovedorganisasjon og Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon er enige med utvalget i at det ikke bør innføres et kontantforbud. Økokrim påpeker at innføring av et slikt forbud i realiteten ville ha medført at norske sedler og mynter ble gjort til ugyldige betalingsmidler i en del praktiske situasjoner.

Næringslivets Hovedorganisasjon peker på at forhandlere med kontantsalg av gjenstander med verdi over 40.000 kroner vil bli pålagt en del løpende forpliktelser. Næringslivets Hovedorganisasjon mener at forhandlere som på generelt grunnlag unnlater å gjennomføre slike kontanttransaksjoner, altså innfører et privat kontantforbud, må kunne komme unna en del av disse løpende forpliktelsene. Alternativt mener Næringslivets Hovedorganisasjon at loven må tilpasses direktivets nivå på 15.000 euro.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon mener at grensen for kontanttransaksjoner bør heves til minst 100.000 kroner ut fra at hvitvaskingsrisikoen ved kontanttransaksjoner ikke kan sies å være større i Norge enn i andre europeiske land.

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening mener på den annen side at tiden er i ferd med å bli moden for å innføre pålegg om at betaling for kjøp av varer og tjenester skal gjennomføres via bank eller lignende. Det vises til at et forbud mot kontanter ved omsetning mellom næringsdrivende vil være et virkemiddel som vil ha betydelig effekt mot illegale transaksjoner.

Bilbransjeforbundet og Næringslivets Hovedorganisasjon har uttalt at de er enige i at hvitvaskingsregelverkets anvendelsesområde ikke utvides til å omfatte selgere av tjenester.

Utvalget foreslår ikke regler om at transaksjoner med betalingskort skal omfattes av hvitvaskingsregelverket. Skattedirektoratet er enig med utvalget i at det bør foretas en kartlegging av bruk av utenlandske betalingskort i Norge for på det grunnlag å foreta en nærmere vurdering av risiko og reguleringsbehov.

3.5.7.5 Departementets vurdering

Forbud mot kontantbetaling

Etter tredje hvitvaskingsdirekriv og FATF-anbefalingene er Norge ikke forpliktet til å innføre et kontantforbud. Imidlertid har Danmark, Belgia og Frankrike nylig innført tilsvarende forbud. Et forbud kan være enklere å formidle til brukerne av regelverket. Et tungtveiende argument mot å innføre et forbud, er at det vil medføre at Økokrim ikke lenger vil motta meldinger om mistenkelige transaksjoner fra forhandlere av gjenstander. I likhet med utvalget anser departementet at et slikt forbud ikke bør innføres nå, og at forhandlere derfor fortsatt må omfattes av hvitvaskingsloven. Departementet legger, som utvalget, vekt på at det er naturlig å avvente erfaringer fra landene som nylig har vedtatt et slikt forbud.

Departementet foreslår, i tråd med utvalgets forslag, at hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 8 første punktum videreføres. Departementet viser til lovforslaget § 4 annet ledd nr. 7.

Selgere av tjenester

Utvalget peker på at omfanget av transaksjoner og forhandlere som vil omfattes av hvitvaskingsregelverket vil øke betraktelig dersom regelverket gjøres gjeldende også for selgere av tjenester. Departementet er enig med utvalget i at en slik utvidelse ikke vil være hensiktsmessig uten at mulige konsekvenser er kartlagt nærmere. Høringsinstansene har også støttet at hvitvaskingsregelverket ikke bør utvides til å omfatte selgere av gjenstander. Departementet foreslår på denne bakgrunn at hvitvaskingsregelverkets anvendelsesområde ikke utvides til å omfatte selgere av tjenester.

Beløpsgrensen

Departementet viser til uttalelse i Ot. prp. nr. 72 (2002-2003) punkt 5.6.4. Departementet er fortsatt av den oppfatning at hvitvaskingsfaren er særlig stor ved kontanttransaksjoner. Beløpsgrensen bør derfor etter departementets vurdering settes vesentlig lavere enn minimumsgrensen i direktivet på 15.000 euro. Videre vurderer departementet at en lavere beløpsgrense ikke vil innebære en uforholdsmessig byrde for aktørene eller stride mot personvernhensyn.

Det forhold at det har gått fire år siden bestemmelsen ble vedtatt, kan tilsi at beløpsgrensen på 40 000 kroner oppjusteres noe for å motvirke effekten av den alminnelige prisstigningen i perioden. På den annen side er omfanget av betalinger ved bruk av elektroniske overføringer betydelig i Norge, og blir stadig mer vanlig.

Etter en helhetsvurdering foreslår departementet at grensen på 40.000 kroner forblir uendret. Departementet viser til lovforslaget § 4 annet ledd nr. 7.

Departementet foreslår for øvrig, i motsetning til utvalget, at plikten til å foreta kundekontroll for forhandlere av gjenstander forblir uendret. Det vil si at forhandlere av gjenstander skal foreta kundekontroll ved transaksjon som gjelder 100 000 kroner eller mer, jf. lovforslaget § 6 første ledd nr. 2. For forhandlere av gjenstander vil plikten til å foreta kundekontroll ved mistanke om at en transaksjon har tilknytning til hvitvasking eller terrorfinansiering, gjelde ved transaksjoner i kontanter på 40 000 norske kroner eller mer, se punkt 4.3.5.

Transaksjoner med betalingskort

Departementet er enig med utvalget i at en utvidelse av dagens hvitvaskingslov til å også omfatte transaksjoner med betalingskort må begrunnes i at betaling med de aktuelle typer betalingskort representerer en hvitvaskingsrisiko på linje med kontantbetaling. Departementet kan ikke se at det foreligger en slik risiko knyttet til norske betalingskort. Departementet utelukker ikke at bruk av utenlandske betalingskort kan representere en risiko for hvitvasking og terrorfinansiering. En eventuell utvidelse av lovens anvendelsesområde bør ikke foretas uten at det er foretatt en nærmere kartlegging av bruk av utenlandske betalingskort i Norge for å vurdere risikoen nærmere. Departementet slutter seg til utvalgets forslag og foreslår ikke regler om at transaksjoner med betalingskort skal omfattes av hvitvaskingsregelverket.

Departementet foreslår, i tråd med utvalgets forslag, at forskriftshjemmelen i § 4 annet ledd nr. 8 annet punktum videreføres, men at det klargjøres at type betalingsmiddel og fastsettelse av beløpsgrense overlates til departementet. Departementet mener det er hensiktsmessig å benytte begrepet «betalingsmidler» istedenfor «betalingskort» da andre typer betalingsmidler enn betalingskort stadig blir mer vanlig, for eksempel betaling ved hjelp av mobiltelefon. Departementet viser til lovforslaget § 4 femte ledd annet punktum.

3.5.8 Postoperatører ved formidling av postsendinger

3.5.8.1 Norsk rett

Hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 9 gjelder for «postoperatører ved formidling av postsendinger». Formålet med bestemmelsen er å gjennomføre FATFs spesialanbefaling VI om alternative overføringssystemer.

I Ot.prp. nr. 72 (2002-2003) punkt 10.2.5 uttales det at bestemmelsen ikke er begrenset til å omfatte Posten Norge AS og andre som driver konsesjonspliktig postformidling etter lov 29. november 1996 nr. 73 om formidling av landsdekkende postsendinger § 4. Bestemmelsen omfatter også operatører som yter posttjenester uten å være konsesjonspliktige, for eksempel spedisjonsfirmaer og internasjonale postoperatører. Ved at hvitvaskingsloven gjelder ved «formidling av postsendinger», omfattes ikke bare penger som sendes i posten (for eksempel Postens «Verdibrev»), men også ved formidling av penger eller andre verdier gjennom vanlige brev eller pakker uten verdiangivelse.

Virksomhet som består i betalingsformidling med utlandet (valutavirksomhet), kan bare drives av foretak som er finansinstitusjon, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 4a-1.

I forskrift 10. desember 2003 nr. 1470 om ikrafttredelse av hvitvaskingsloven ble § 4 første ledd nr. 9 bare delvis satt i kraft. Etter forskriften er § 4 første ledd nr. 9 satt i kraft for postoperatører ved «utføring av legitimasjonskontroll på vegne av rapporteringspliktige». Dette innebærer at bestemmelsen ikke er satt i kraft for postoperatørene ved formidling av postsendinger, herunder formidling av Postens «Verdibrev» eller formidling av penger eller andre verdier gjennom postsendinger.

3.5.8.2 Utvalgets forslag

Etter utvalgets vurdering bør bestemmelsen i § 4 første ledd nr. 9 videreføres. Det må antas at overføring av verdier gjennom postoperatører utgjør et betydelig omfang. Utvalget anser at denne virksomheten kan være utsatt for misbruk i forbindelse med hvitvasking og terrorfinansiering.

Imidlertid mener utvalget at anvendelsesområdet for § 4 første ledd nr. 9 («formidling av postsendinger») er uforholdsmessig vidt, og synes å omfatte formidling av sendinger som representerer liten hvitvaskingsrisiko. Utvalget antar at anvendelsesområdet bør begrenses til «formidling av verdisendinger», jf. utvalgets lovforslag § 4 første ledd nr. 10. Utvalget legger til grunn at en slik bestemmelse blant annet vil omfatte formidling av Postens «Verdibrev».

I medhold av den generelle forskriftshjemmelen i hvitvaskingsloven § 18 nr. 2, som utvalget foreslår videreført i lovforslaget § 4 femte ledd første punktum, jf. punkt 8.4.1, vil det kunne fastsettes nærmere regler om hvitvaskingslovgivningens anvendelse på postoperatører. I høringsuttalelse gjengitt i Ot.prp. nr. 72 (2002-2003) punkt 10.2.4, uttaler Samferdselsdepartementet at det ikke vil være hensiktsmessig at hvitvaskingsregelverket skal gjelde for små nasjonale postoperatører. Utvalget deler ikke denne vurderingen.

3.5.8.3 Høringsinstansenes merknader

Samferdselsdepartementet har ikke innvendinger til at lovens anvendelsesområde innskrenkes fra å gjelde «formidling av postsendinger» til kun å gjelde «formidling av verdisendinger». Samferdselsdepartementet antar at dette vil redusere byrden på den enkelte postoperatør.

Posten Norge AS har følgende merknader til utvalgets forslag:

«Dagens hvitvaskingslov gjelder etter sin ordlyd også for «postoperatører ved formidling av postsendinger». På bakgrunn av innvendinger fra Posten og Samferdselsdepartementet, er bestemmelsen kun delvis satt i kraft for postoperatørers utføring av legitimasjonskontroll på vegne av rapporteringspliktige, jf. ikrafttredelsesforskriften av 10.12.2003.

Lovutvalget foreslår at postformidling fortsatt skal være underlagt hvitvaskingsregelverket, men begrenset til kun å gjelde postoperatørers formidling av verdisendinger.

For Postens del vil forslaget i tilfelle omfatte tjenesten verdibrev, som er det eneste produktet hos Posten hvor det er adgang til å sende penger/kontanter. Verdibrev innebærer at sendingen forsikres for det beløp avsender oppgir. Siden 2005 er forsikringsgrensen for Postens verdibrev NOK 40 000, mens det tidligere var ingen øvre forsikringsgrense. Etterspørselen etter Postens verdibrevtjeneste har de siste årene vært sterkt synkende.

I henhold til Postens konsesjon pkt 3.3 fastsatt av Samferdselsdepartementet er Posten pålagt å tilby formidling av verdibrev. Forsendelse av kontanter i verdibrev til utlandet er imidlertid valutavirksomhet som ikke er tillatt uten konsesjon etter finansieringsvirksomhetsloven. Posten er i brev av 24.09.2004 fra Kredittilsynet gitt unntak fra konsesjonsplikten etter finansieringsvirksomhetsloven.

Dersom verdibrevsendinger formidlet av postoperatører blir underlagt hvitvaskingsregelverket, vil forpliktelsene det medfører utgjøre en urimelig byrde for Postens del, og være nærmest umulig å etterkomme rent praktisk:

Det nye hvitvaskingsregelverket er teknisk komplisert og stiller rapporteringspliktige overfor betydelige utfordringer.

Verdibrevtjenesten er tilgjengelig i hele Postens ekspedisjonsnett, dvs. nærmere 1500 faste ekspedisjonssteder og ca 1750 landpostruter. Det er derfor et meget stort antall personer som må gis opplæring om hvitvaskingsregelverket, og holde denne kompetansen ved like.

Synkende etterspørsel etter verdibrevtjenesten gjør at en stor del av det aktuelle personalet sjelden eller aldri møter slike transaksjoner. Dette svekker forutsetningene for effektiv etterlevelse av forpliktelsene i hvitvaskingsregelverket i forbindelse med formidling av verdisendinger gjennom Postens nett, jf. bl.a. kap. 5 i lovutkastet.

I motsetning til andre rapporteringspliktige aktører som vanligvis svært enkelt vil kunne fastslå hvilke verdier de håndterer (penger, eiendommer, andre verdier/fysiske gjenstander), vil en postformidler aldri kunne vite hvilke verdier som håndteres i en lukket verdisending. Ikke en gang når det gjelder verdisendinger til/fra utlandet vil man kunne vite med sikkerhet hva en sending inneholder, selv om dette tilsynelatende framgår av en tolldeklarasjon. Det er rimelig å anta at en sender ikke vil opplyse om sendingens virkelige innhold i tolldeklarasjonen dersom transaksjonen har tilknytning til utbytte av en straffbar handling.

Selv om det ved innlevering av et verdibrev til postbefordring blir etablert et avtaleforhold mellom avsenderen som oppdragsgiver og Posten som oppdragstaker, kan dette etter Postens syn ikke falle inn under «etablering av kundeforhold» i hvitvaskingslovens forstand. Dette vil være mer naturlig å betrakte som en transaksjon enn som etablering av kundeforhold.

At gjennomføring av transaksjoner for en kunde ikke nødvendigvis vil medføre etablering av et kundeforhold, er også påpekt i punkt 4.3.3 i lovutvalgets utredning. Dette støttes også av utvalgets merknader til § 6 i lovutkastet, hvor det bl.a. heter: «Enkeltstående innskudd av kontanter eller betaling av giro i en bank, uten at det skal opprettes bankkonto i en bank, vil ikke innebære etablering av kundeforhold. I slike tilfeller vil imidlertid plikt til å foreta kundekontroll kunne utløses etter nr. 2 eller 3.» I praksis vil Postens eventuelle kundekontroll, jf. § 6, dermed være avgrenset til situasjoner hvor det er grunnlag for mistanke om at verdibrevet har tilknytning til utbytte av straffbar handling eller terrorfinansiering.

Mistanke om hvitvasking eller terrorfinansiering vil i første rekke være relatert til forhold knyttet til avsender og/eller mottaker, f.eks. kunnskap om tilhørighet til spesielt miljø, kriminell virksomhet e.l. Det er imidlertid vanskelig å se for seg hvilke undersøkelser Posten i praksis kan gjøre for å få bekreftet eller avkreftet mistanke knyttet til avsender eller mottaker av verdibrev. Det eneste realistiske vil være eventuelt å rapportere til Økokrim, jf. § 17 i lovutkastet, uten at Posten foretar nærmere undersøkelser.

Det er m.a.o. en rekke praktiske problemer og utfordringer forbundet ved å underlegge postoperatører hvitvaskingsregelverket ved formidling av verdisendinger. Det var de samme innvendingene som ble vektlagt da det ved ikrafttredelsen av gjeldende hvitvaskingslov ble bestemt at hvitvaskingsregelverket ikke skulle tre i kraft for postoperatører ved formidling av postsendinger, jf. ikrafttredelsesforskriften.

Vi viser i denne forbindelse til Finansdepartementets pressemelding nr. 118/2003, der det opplyses at det er behov for å vurdere hvitvaskingsreglenes virkeområde for postoperatører nærmere. Vi kan ikke se at lovutvalget har gjort slike vurderinger. Etter Postens mening bør postoperatører derfor ikke underlegges hvitvaskingsregelverket ved formidling av verdisendinger.»

3.5.8.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering og mener det er hensiktsmessig at postoperatører ved formidling av verdisendinger omfattes av hvitvaskingslovens anvendelsesområde.

Posten Norge AS (heretter Posten) beskriver en del praktiske sider ved at «postoperatører ved formidling av verdisendinger» omfattes av regelverket. Det vises blant annet til at regelverket er teknisk komplisert, at det er en tjeneste som tilbys i hele Postens ekspedisjonsnett og at det er synkende etterspørsel etter verdibrev og at dermed en stor del av Postens personale sjelden eller aldri håndterer slike sendinger.

Posten viser til at de i henhold til konsesjonen fra Samferdselsdepartementet er pålagt å tilby formidling av verdibrev. Av konsesjonen fremgår følgende:

«Posten skal tilby formidling av verdibrev inntil 2 kg. Posten plikter ikke å tilby formidling av verdibrev ved kontraktspostkontorer, så lenge tjenesten tilbys ved minst ett annet sted i kommunen. For sendinger til utlandet skal tjenesten tilbys i den grad Postens samarbeidspartner tilbyr slik formidling.»

Posten er ikke forpliktet til å tilby tjenesten «verdibrev» i hele sitt ekspedisjonsnett. Som posten selv påpeker vil plikten til å foreta kundekontroll etter lovforslaget § 6 sjelden oppstå for Postens vedkommende. Departementet mener ikke dette er et argument mot å la «postoperatører ved formidling av verdisendinger» omfattes av regelverket.

Etter lovforslaget § 6 første ledd nr. 1 er det en plikt til å utføre kundekontroll ved etablering av «kundeforhold». Tolkningen av begrepet «kundeforhold» må baseres på en konkret vurdering hvor blant annet forholdets varighet, art og formål vil være momenter av betydning. I normale tilfeller vil Postens formidling av verdibrev ikke innebære etablering av kundeforhold. Posten har ut fra dette plikt til å foreta kundekontroll dersom en postoperatør, på bakgrunn av den begrensede informasjon vedkommende har om innholdet i en verdisending og om avsender/mottaker, har en «mistanke om at transaksjonen har tilknytning til utbytte av straffbar handling eller forhold som rammes av straffeloven §§ 147 a, 147 b eller 147 c». I slike tilfeller bør det foreligge rutiner for å håndtere situasjonen slik forslag til ny hvitvaskingslov beskriver. Posten har videre plikt til å foreta kundekontroll dersom en postformidler får kjennskap til at et verdibrev faktisk inneholder 100 000 kroner eller mer. I slike tilfeller bør det også foreligge rutiner for å håndtere situasjonen slik forslag til ny hvitvaskingslov beskriver. En postformidler vil i følge Posten aldri vite hvilke verdier som håndteres og verdien av innholdet er begrenset oppad til 40 000 kroner. Departementet er enig i at postformidlere sjelden eller aldri kan vite om et verdibrev inneholder mer enn 40 000 kroner, men dersom en postformidler faktisk får kjennskap til at et verdibrev inneholder 100 000 kroner skal det foretas kundekontroll.

Etter en helhetsvurdering slutter departementet seg til utvalgets vurdering. Departementet viser til lovforslaget § 4 første ledd nr. 9.

3.5.9 Spillvirksomhet, inkassoforetak og regulerte markeder

3.5.9.1 Norsk rett

Etter hvitvaskingsloven § 4 femte ledd kan Kongen i forskrift fastsette regler som gir loven anvendelse for spillvirksomhet, inkassoforetak og regulerte markeder. Hjemmelen er hittil ikke benyttet.

3.5.9.2 Utvalgets forslag

Utvalget har ikke foretatt en nærmere vurdering av hvorvidt inkassoforetak og regulerte markeder bør omfattes av hvitvaskingsregelverket, men foreslår å videreføre adgangen i hvitvaskingsloven § 4 femte ledd for Kongen til i forskrift å fastsette regler som gir loven anvendelse for inkassoforetak og regulerte markeder, jf. utvalgets lovforslag § 4 sjette ledd.

Det eksisterer en rekke forskjellige typer organisert pengespillvirksomhet i Norge og på internett. Mest kjent er pengespill i forbindelse med hestesport og idrett samt alminnelig tipping (Lotto, Vikinglotto mv.). Det finnes også en rekke ulike typer spill på internett.

I tilknytning til spillvirksomhet er et særlig problem bruk av «vinnerbonger» fra uregistrerte spillere til hvitvaskingsformål. Ved å handle vinnerbonger, kan den som har mottatt utbytte av en straffbar handling legge frem lovlig «bevis» for de midler vedkommende er blitt tilført. Utvalget viser i denne forbindelse til eksempler på slik bruk av vinnerbonger i rettspraksis. Et eksempel er Rt. 1998 side 1022, hvor tiltalte ble dømt for uaktsomt heleri i tilknytning til hvitvasking på grunn av at han formidlet en bevitnelse for utbetalt gevinst i Norsk Rikstoto på kr. 440 000. Vedkommende som kjøpte gevinstbevitnelsen hadde tilegnet seg kr. 2 500 000 ved grovt ran av et postkontor. Et annet eksempel er LG-2005-32446, der det ble lagt til grunn at tiltalte «hvitvasket» utbytte fra narkotikaforbrytelser på drøyt kr. 800 000 ved å benytte gevinstutbetalinger fra Norsk Rikstoto AS v/Bergen travpark. Retten la til grunn at tiltalte stilte penger til disposisjon for oppgjør av vinnebongene til dem som i realiteten hadde foretatt spillene.

Utvalget har merket seg at Enheten for finansiell etterretning (EFE) ved Økokrim har avdekket en nasjonal trend knyttet til uregistrerte spill. I enhetens årsrapport for 2006 punkt 6, side 23, uttales det:

«Vi ser blant annet at personer benytter seg av uregistrerte spill fra Norsk tipping, med beskjeden innsats og gjentatte spill på lav odds. Tilbudet av ulike pengespill på internett har økt betydelig de siste årene. Kontrollen med disse spillene er meget vanskelig, og slik forholdene er i dag, har man ingen oversikt over omfanget av eller identiteten på den som i realiteten spiller.»

Utvalget mener det bør iverksettes tiltak for å redusere hvitvaskingsrisikoen knyttet til spillvirksomhet, spesielt når det gjelder bruk av vinnerbonger til hvitvaskingsformål. Et aktuelt tiltak er å forby «uregistrert» spill. Registreringsplikt vil medføre at vinnerbongene knyttes til en bestemt person og at gevinstene kan spores tilbake til reell spiller. Vinnerbongene vil således ikke være brukbare til hvitvaskingsformål. Registreringsplikt i spillvirksomhet kan for eksempel innføres ved at spillvirksomhet blir underlagt hvitvaskingsreglene, noe som vil medføre at det må utføres kundekontroll av spillerne. Alternativ kan tiltak innføres via gjeldende regulering av spillvirksomhet.

På bakgrunn av den tiden utvalget har hatt til rådighet, har utvalget ikke foretatt en nærmere utredning av hvilke tiltak som er best egnet for de ulike typene spill. Utvalget anbefaler imidlertid at dette utredes nærmere.

Utvalget foreslår å videreføre hjemmelen i hvitvaskingsloven § 4 femte ledd for Kongen til å bestemme at loven skal gjelde for spillvirksomhet, jf. lovforslaget § 4 sjette ledd.

3.5.9.3 Høringsinstansenes merknader

Norsk Tipping har følgende høringsmerknad til den delen av lovforslaget som gjelder pengespillvirksomhet:

«Norsk Tippings styre har besluttet at selskapet vil fjerne muligheten for uregistrert spill for alle våre spill med unntak av Flax (skrapelodd). Krav om kun registrert spill vil medføre endringer i spillereglene og må følgelig godkjennes av Kultur- og kirkedepartementet.[...]

Innføring av obligatorisk registrert spill medfører at Norsk Tippings virksomhet ikke vil kunne være et egnet instrument for hvitvasking. Norsk Tipping støtter utvalgets alternative forslag om å innføre krav om obligatorisk registrert spill i spillreguleringen for å hindre at pengespill benyttes til hvitvasking.

Norsk Tipping støtter lovutvalgets forslag om en videre utredning i forhold til pengespill og hvitvasking. Det er nødvendig å trekke opp grenser i forhold til ulike typer spill og lotterier for å få til et regelverk hvor det gis størst mulig grad av måloppnåelse. I en videre utredning er det viktig at aktørene på spillmarkedet bidrar slik at lovgivningen i størst mulig grad hindrer hvitvasking samtidig som de tiltakene som innføres er mest mulig målrettet og hensiktsmessige.»

Oslo Børs stiller spørsmål ved om det er hensiktsmessig å videreføre hjemmelen om at loven kan gis anvendelse på regulert marked. Oslo Børs uttaler i den forbindelse følgende:

«Utvalget uttaler i NOU 2007: 10 pkt. 3.10 at de ikke har foretatt en nærmere vurdering av hvorvidt regulerte markeder bør omfattes av hvitvaskingsregelverket. Utvalget foreslår likevel å videreføre forskriftshjemmelen, jf. lovforslaget § 4 sjette ledd. Så vidt børsen er kjent med er det heller ikke foretatt en nærmere vurdering i forbindelse med gjennomføringen av MiFID.

Oslo Børs reiser spørsmål om det er hensiktsmessig å videreføre hjemmelen i det nye regelverket.

Etter det Oslo Børs er kjent med, foreligger det ingen internasjonale forpliktelser som pålegger Norge å inkludere regulerte markeder i norske hvitvaskingsbestemmelser, og så vidt børsen er kjent med, er dette heller ikke vanlig i andre land.

Oslo Børs bemerker at handel i verdipapirer notert på Oslo Børs bare kan skje via autoriserte meglerhus (norsk eller utenlandsk) som er opptatt som børsmedlem på Oslo Børs, se vilkår for å bli børsmedlem, jf. http://www.oslobors.no/ob/medlemskap, og liste over børsmedlemmer, jf. http://www.oslobors.no/ob/meglerfirmaer. Børsmedlemmene handler på børsen på vegne av sine kunder, og oppgjør og avregning skjer gjennom børsmedlemmene/VPS. Børsen kommer derfor ikke direkte i kontakt med investorene, og har ikke en rolle i tilknytning til finansieringen av handelen.

Det kan imidlertid ikke utelukkes at noe av handelen på børsen finansieres gjennom utbytte fra straffbare handlinger, og at markedsplassen i en viss utstrekning kan benyttes som ledd i å skjule opprinnelsen til ulovlig utbytte. Det synes likevel som om andre institusjoner er nærmere til å forebygge og avdekke hvitvaskingshandlinger enn børsen. På denne bakgrunn antas det at børsen gjennom hvitvaskingsreglene i begrenset grad vil kunne bidra til å oppfylle hvitvaskingsreglenes formål.»

3.5.9.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre adgangen i hvitvaskingsloven § 4 femte ledd til i forskrift å fastsette regler som gir loven anvendelse på inkassoforetak og spillvirksomhet. Det foreslås at denne adgangen legges til departementet.

Når det gjelder spillvirksomhet anbefaler utvalget en nærmere utredning. Et krav om at spillvirksomhet blir underlagt hvitvaskingsregelverket vil medføre registreringsplikt og kan være et aktuelt tiltak for å redusere hvitvaskingsrisikoen knyttet til spillvirksomhet. Andre tiltak innenfor gjeldende regulering av spillvirksomhet kan være mer effektive enn hvitvaskingsregelverket. Vurderingen av om spillvirksomhet bør underlegges hvitvaskingsloven må følgelig ses i sammenheng med andre mulige tiltak. Et aktuelt tiltak innenfor gjeldende regulering kan være å innføre krav om registreringsplikt. Slike tiltak vil medføre endringer i reglene for pengespill og må følgelig godkjennes av Kultur- og kirkedepartementet. Kultur- og kirkedepartementet har opplyst at registreringsplikt for spillere som deltar i pengespill som tilbys av Norsk Tipping, vil bli vurdert av departementet.

Departementet slutter seg til Oslo Børs' vurdering av at børsen ikke er særlig egnet til å avdekke mistanke om at transaksjoner med noterte verdipapirer har tilknytning til utbytte av en straffbar handling. Departementet går på denne bakgrunn inn for at adgangen til å fastsette regler om lovens anvendelse for regulerte markeder ikke videreføres.

Det vises til lovforslaget § 4 sjette ledd.

3.5.10 Offentlige forvaltningsorganer

3.5.10.1 Utvalgets vurdering

Utvalget har under punkt 3.11 i utredningen vist til at enkelte forvaltningsorganer mottar store kontantbeløp, for eksempel ved innbetalinger i forbindelse med tvangsinndrivelse. Utvalget har stilt spørsmål ved om det bør vurderes om offentlige forvaltningsorganer skal pålegges rapporteringsplikt til Økokrim tilsvarende det som gjelder rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven. Verken tredje hvitvaskingsdirektiv eller FATF-anbefalingene er gitt anvendelse på offentlige forvaltningsorganer. Etter utvalgets oppfatning vil innføring av rapporteringsplikt for offentlige forvaltningsorganer reise «spørsmål av en annen art enn de utvalget primært har fått i oppdrag å vurdere, og krever nærmere utredning». På bakgrunn av den begrensede tiden utvalget har hatt til rådighet, er ikke spørsmålet utredet nærmere.

3.5.10.2 Høringsinstansenes merknader

I høringen har henholdsvis Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen og Skattedirektoratet uttalt at det bør vurderes om ikke enkelte offentlige etater, for eksempel kemner, skattefogd og tollvesenet, bør underlegges en tilsvarende rapporteringsplikt til Økokrim som det som gjelder for rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven.

3.5.10.3 Departementets vurdering

Konsekvensene av at forvaltningsorganer skal omfattes av rapporteringsplikten, har ikke vært utredet av utvalget. Det er her nødvendig å se hen til andre vurderinger som er gjort eller pågår om muligheter eller krav om utveksling av informasjon mellom etater og politiet som skal bidra til å forhindre kriminalitet. Myndighetsorganers rapportering reiser også særskilte personvernspørsmål hvis den informasjon som gir grunnlag for mistanke er innhentet i medhold av lov. Departementet anser at dette tilsier at spørsmål om utveksling av informasjon om kriminelle forhold mellom etater og politi som utgangspunkt bør håndteres på annet grunnlag enn hvitvaskingslovene. Departementet foreslår ikke krav om at offentlige etater skal være omfattet av hvitvaskingsloven i proposisjonen her.

3.5.11 Pensjonskasser

3.5.11.1 EØS-rett

Tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 2 inneholder ikke bestemmelser som pålegger medlemsstatene at pensjonskasser skal være omfattet av hvitvaskingsregelverket. Forpliktelsene etter tredje hvitvaskingsdirektiv er minstekrav. Direktivet artikkel 5 gir medlemsstatene adgang til å vedta eller opprettholde strengere bestemmelser enn det som følger av direktivet for å hindre hvitvasking og terrorfinansiering. Artikkel 4 nr. 1 pålegger medlemsstatene å påse at bestemmelsene i direktivet utvides til helt eller delvis å omfatte andre yrkesgrupper og kategorier av foretak enn de som omfattes av artikkel 2 nr. 1, dersom slike yrkesgrupper og foretak utøver virksomhet som særlig kan tenkes å bli brukt til hvitvasking og terrorfinansiering.

3.5.11.2 Norsk rett

Hvitvaskingsloven § 4 første ledd nr. 8 fastslår at loven gjelder for pensjonskasser.

3.5.11.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å videreføre virkeområde for gjeldende hvitvaskingslov hva gjelder pensjonskasser, jf. utvalgets lovforslag § 4 første ledd nr.8.

3.5.11.4 Høringsinstansenes merknader

Pensjonskasseforeningene (felles uttalelse fra Norske Pensjonskassers Forening og De selvstendige kommunale pensjonskasser) uttaler følgende i sin høringsuttalelse:

«Anvendelsesområdet for foreslåtte lov inkluderer også pensjonskassene. Dette fremgår av bestemmelsen i § 4 første ledd nr. 8. Som pliktsubjekt vil pensjonskassen ha en rapporteringsplikt etter §§ 4 jf. 2.

Pensjonskasser er mindre egnede som pliktsubjekter etter foreslåtte lov med henvisning til intensjonen om realisering av lovens formål. Disse juridiske subjektene er innrettet slik at hvitvasking eller terrorfinansiering ikke vil være aktuelle problemstillinger. En er dog klar over at gjeldende hvitvaskingslov fra 2003 også inkluderer pensjonskasser i dens virkeområde. Dette forholdet kan likevel ikke tillegges avgjørende vekt.

Pensjonskassene skal på vegne av et foretak oppfylle en forpliktelse til å yte pensjon til medlemmene. Sistnevntes rett til pensjon er igjen regulert i lovgivningen og ved avtaler mellom arbeidsgiver og pensjonskassen. Aktiviteten i kassen er underlagt Kredittilsynets tilsyn og ekstern revisjon. Overføringen av midler til kassen er igjen basert på lovgivningen og tekniske beregninger fra aktuar. Dette forholdet, i kombinasjon med at Kredittilsynet fører tilsyn, underbygger ytterligere pensjonskassens uegnethet i forhold til hvitvasking og terrorfinansiering.

Om fokuset rettes mot pensjonskassenes medlemmer, herunder pensjonister, så er store deler av landets befolkning omfattet. Dette er problematisk i flere henseender. Medlemmene har marginale muligheter til selv å påvirke pensjonsforholdene og foretakets innbetalinger, i form av premie, til pensjonskassen.»

Pensjonskasseforeningene viser også til at pensjonskasser ikke er omfattet av hvitvaskingsloven i Danmark eller Sverige, og at det heller ikke er en plikt til dette etter direktivet.

3.5.11.5 Departementets vurdering

Departementet har på bakgrunn av høringsinnspillet fra Pensjonskasseforeningene vurdert hvorvidt pensjonskassene bør omfattes av hvitvaskingslovens anvendelsesområde. Det er, som Pensjonskasseforeningene påpeker, begrenset risiko for hvitvasking gjennom pensjonskassene. Muligheten for at pensjonskasser oppdager og melder mistanke om at bidrag til pensjonskassen stammer fra utbytte av straffbar handling er liten. De pliktene som følger av hvitvaskingsloven vil medføre kostnader for de rapporteringspliktige, og for pensjonskassene står disse kostnadene ikke i forhold til risikoen for hvitvasking av penger og muligheten for å avdekke straffbare forhold. Etter direktivet er Norge ikke forpliktet til å ha hvitvaskingsregelverk som omfatter pensjonskassene. Departementet foreslår ut fra dette å unnta pensjonskassene fra hvitvaskingslovens anvendelsesområde. Det vises til lovforslaget § 4 første ledd.

Hensynet til tilliten til pensjonskassene kan likevel vise seg å medføre et behov for at pensjonskasser skal omfattes av hvitvaskingsloven. Departementet foreslår på denne bakgrunn å utvide forskriftshjemmelen i § 4 sjette ledd slik at departementet i forskrift kan gi loven anvendelse for pensjonskasser. Det vises til lovforslaget § 4 sjette ledd.

3.5.12 Unntaksadgang

3.5.12.1 EØS-rett

Etter tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 2 nr. 2 har medlemsstatene adgang til å unnta juridiske og fysiske personer som utøver finansiell aktivitet på en sporadisk eller svært begrenset basis og hvor det er liten risiko for hvitvasking eller terrorfinansiering. Bestemmelsen er presisert i kommisjonsdirektivet artikkel 4, som gir meget snevre grenser for hvilke personer som kan unntas. Det stilles blant annet vilkår om at den finansielle aktiviteten er begrenset i absolutte termer og på transaksjonsbasis, ikke er hovedaktiviteten, har direkte sammenheng med hovedaktiviteten og kun tilbys hovedaktivitetens kunder. Herunder oppstilles en maksimumsterskel på EUR 1 000 per kunde og transaksjon og et krav om at omsetningen fra den finansielle aktiviteten ikke overstiger 5 % av personens samlede omsetning.

3.5.12.2 Norsk rett

Hvitvaskingsloven inneholder ingen regel som tilsvarer tredje hvitvaskingsdirektiv artikkel 2 nr. 2.

3.5.12.3 Utvalgets forslag

På bakgrunn av de snevre rammer som gis for unntaksadgangen anser utvalget det ikke sannsynlig at adgangen vil benyttes i norsk rett, og ser derfor ikke behov for å gi departementet særskilt hjemmel til å treffe vedtak om unntak. Det vises i denne sammenheng til utvalgets standpunkt i utredningen punkt 3.3.3, om at finansiering som bare forekommer som enkeltstående tilfeller ikke vil medføre at et foretak omfattes av hvitvaskingsreglene. Etter utvalgets oppfatning vil det tilsvarende gjelde ved investeringstjenester som bare ytes ved enkelte anledninger og som er ledd i en yrkesvirksomhet. Dersom det på et senere tidspunkt skulle vise seg at unntak likevel er hensiktsmessig for enkelte grupper, vil det kunne gis i forskrift i medhold av den generelle forskriftshjemmelen i hvitvaskingsloven § 18 nr. 2, som utvalget foreslår videreført i lovforslaget § 4 femte ledd første punktum, jf. punkt 8.4.

3.5.12.4 Høringsinstansenes merknader

Ingen høringsinstanser hadde særskilte merknader til utvalgets forslag på dette punkt.

3.5.12.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering, og går ikke inn for et særskilt unntak for sporadisk virksomhet slik direktivet åpner for.