3 Gjeldende merverdiavgiftsregler - internasjonale telekommunikasjonstjenester
3.1 Innledning
Etter merverdiavgiftsloven § 13 annet ledd nr 7 skal det betales merverdiavgift ved omsetning av tjenester som gjelder telekommunikasjon, herunder telefon, telegraf og telex.
Med omsetning menes ytelse av tjenester mot vederlag, jf merverdiavgiftsloven § 3 nr 2.
Det er en forutsetning for avgiftsplikt etter nevnte bestemmelse at telekommunikasjonstjenesten ytes innenfor norsk territorium. Næringsdrivende som innenfor norsk territorium yter avgiftspliktige telekommunikasjonstjenester skal registreres i avgiftsmanntallet og beregne avgift hvis omsetningen overstiger beløpsgrensen fastsatt i merverdiavgiftsloven § 28.
Merverdiavgiftsloven inneholder videre regler om den avgiftsmessige behandlingen av tjenester som omsettes fra Norge til utlandet (eksport), jf lovens § 16, og fra utlandet til Norge (innførsel), jf lovens § 65 a. Den avgiftsmessige behandlingen av internasjonale telekommunikasjonstjenester reguleres av disse reglene.
3.2 Tjenester til utlandet
Som nevnt i kapittel 3.1 skal det etter merverdiavgiftsloven § 13 annet ledd nr 7 betales merverdiavgift ved innenlands omsetning av telekommunikasjonstjenester.
For telekommunikasjonstjenester som omsettes fra Norge til utlandet reguleres avgiftsplikten av merverdiavgiftsloven § 16. Merverdiavgiftsloven § 16 første ledd nr 1 bokstav a) fastslår at det ikke skal betales avgift av omsetning av tjenester til utlandet. Det skal heller ikke betales avgift ved omsetning av tjenester til Svalbard og Jan Mayen eller til bruk for utenlandske skip og luftfartøy, jf merverdiavgiftsloven § 16 første ledd nr 1 bokstav c) og d). Etter merverdiavgiftsloven § 16 første ledd nr 2 skal avgift heller ikke betales ved omsetning av tjenester til bruk for visse skip og fly i utenriks fart samt til spesialskip til bruk i petroleumsvirksomhet til havs. Det samme gjelder for omsetning av tjenester til bruk i havområder utenfor norsk territorialgrense i forbindelse med utforskning og utnytting av undersjøiske naturforekomster, jf merverdiavgiftsloven § 16 første ledd nr 1 bokstav b).
Finansdepartementet har foretatt en nærmere avgrensing av disse fritakene i forskrift vedrørende omsetning av varer og tjenester til bruk i utlandet m.v. av 23. februar 1970 (nr 24) og i forskrift om omsetning av varer og tjenester til bruk til havs i forbindelse med utforsking og utnytting av undersjøiske naturforekomster av 19. februar 1974 (nr 27).
I forskrift nr 24 § 8 første ledd er det oppstilt som vilkår for avgiftsfritak at tjenesten kan sies å være helt ut til bruk i utlandet. Er tjenesten helt eller delvis til bruk her i landet vil den være fullt ut avgiftspliktig etter de norske bestemmelsene. En telekommunikasjonstjeneste som ytes her i landet for oppdragsgiver bosatt i utlandet, vil altså bare være avgiftsfri dersom den kan sies å være helt ut til bruk i utlandet.
3.3 Innførsel av tjenester
Etter merverdiavgiftsloven § 62 skal det betales merverdiavgift av varer som innføres til Norge. Som nevnt i kapittel 2.1, finnes det ingen tilsvarende generell plikt til å betale merverdiavgift ved innførsel av tjenester. Finansdepartementet er imidlertid etter merverdiavgiftsloven § 65 a, gitt kompetanse til å kunne pålegge visse kjøpere av avgiftspliktige tjenester å betale merverdiavgift av vederlaget når tjenesten er kjøpt i utlandet. I forarbeidene til bestemmelsen, jf Ot prp nr 65 (1978-79) er det uttalt at tjenesteyting over landegrensene kan være særlig aktuelt for EDB-tjenester. Det er videre uttalt at det samme også kan være tilfelle for andre tjenester, for eksempel arkitekters tjenester og rådgivende ingeniørers prosjektering, tegning, konstruksjon og annen teknisk bistand.
Plikten til å betale avgift er i bestemmelsen begrenset til å gjelde ikke registreringspliktige næringsdrivende, stat, kommune og institusjoner som eies eller drives av stat og kommuner. Registreringspliktige næringsdrivende omfattes ikke av bestemmelsen. Disse vil ha fradragsrett for eventuell merverdiavgift på tjenester innført fra utlandet. Dersom tjenestene skal benyttes til formål som ikke gir rett til fradrag, skal det imidlertid betales avgift av kjøpet, jf § 65 a annet ledd.
Plikten til å betale avgift ved innførsel av tjenester etter merverdiavgiftsloven § 65 a forutsettes gjennomført ved at kjøper av tjenestene beregner og innbetaler avgiften til staten. Dette innebærer at det eventuelt må etableres ordninger for innbetaling av avgift fra subjekter som fra før ikke omfattes av avgiftsplikten i merverdiavgiftssystemet. En slik ordning kan være problematisk å gjennomføre overfor privatpersoner. Vanlige forbrukere ble derfor av praktiske grunner holdt utenfor bestemmelsen.
I motsetning til hva som gjelder for tjenester, er plikten til å betale avgift ved innførsel av varer gjort generell med hensyn til hvilke subjekter på kjøpssiden som omfattes. Dette innebærer at både registrerte næringsdrivende og privatpersoner omfattes av plikten til å betale avgift ved innførsel av varer. For varer som innføres til Norge oppkreves avgiften av tollvesenet ved innførselen. Prosedyrene for avgiftsinnbetalingen er basert på at varene fysisk innføres til Norge.
Plikten til å betale avgift etter merverdiavgiftsloven § 65 a er betinget av at departementet gir nærmere bestemmelse om dette i forskrift. Som nevnt i kapittel 2.1 er dette hittil ikke gjort. Det betales følgelig ikke avgift ved kjøp av noen tjenester fra utlandet.
3.4 Begrepet «telekommunikasjon»
Verken merverdiavgiftsloven eller forskrifter gitt med hjemmel i loven inneholder noen definisjon av begrepet «telekommunikasjon». Begrepet blir i forhold til merverdiavgiftsloven definert på samme måte som i lov om telekommunikasjon av 23. juni 1995 § 1-6 a. I denne bestemmelsen er telekommunikasjon definert som:
«overføring av lyd, tekst, bilder eller andre data ved hjelp av lys, radiosignaler eller andre elektromagnetiske signaler i et kommunikasjonssystem for signalbefordring».
Begrepet «teletjeneste» defineres i § 1-6 f som:
«tilbud i næringsøyemed om formidling av telekommunikasjon helt eller delvis ved hjelp av overføring i telenett, som ikke er kringkasting».
Den såkalte Melbourne-avtalen, vedtatt av FN-organisasjonen International Telecommunication Union (ITU) i 1988, definerer i artikkel 2 internasjonal telekommunikasjonstjeneste som:
«... offering of a telecommunication capability between telecommunication offices or stations of any nature that are in or belong to different countries».