6 Høringen
6.1 Finansdepartementets høringsnotat
Finansdepartementet sendte 30. juni 1997 ut et høringsnotat med forslag til endring av merverdiavgiftsloven, der det blant annet ble foreslått at merverdiavgiftslovens bestemmelse om innførsel av tjenester endres slik at plikten til å betale avgift gjøres generell med hensyn til hvilke subjekter på kjøpssiden som kan omfattes. Høringsfristen ble satt til 1. september 1997.
Høringsnotatet ble sendt til følgende adressater:
Planleggings- og samordningsdepartementet
Barne- og familiedepartementet
Fiskeridepartementet
Forsvarsdepartementet
Justisdepartementet
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
Kommunal- og arbeidsdepartementet
Kulturdepartementet
Landbruksdepartementet
Miljøverndepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Olje- og energidepartementet
Samferdselsdepartementet
Sosial- og helsedepartementet
Utenriksdepartementet
Akademikernes Fellesorganisasjon
Den Norske Advokatforening
Den norske Bankforening
Den norske Dataforening
ECON Senter for økonomisk analyse AS
Forbrukerrådet
Fylkesskattesjefenes Forening
Global One Communication AS
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Handelshøyskolen BI
IT - Industriens Forening
Kommunenes Sentralforbund
Landslaget for regnskapskonsulenter
Landsorganisasjonen i Norge
NetCom GSM AS
Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening
Norges Bank
Norges Registrerte Revisorers Forening
Norges Registrerte Revisorers Servicekontor
Norges Skatterevisorers Landsforening
Norges Statsautoriserte Revisorers Forening
Norsk Bedriftsforbund
Norsk Skattebetalerforening
Næringslivets Hovedorganisasjon
Regjeringsadvokaten
Riksrevisjonen
Sentralskattekontoret for utenlandssaker
Skattedirektoratet
Skatteetatens Landsforening
Skatterevisorenes Forening
Telenor AS
Telespar
Telia Norge AS
Toll- og avgiftsdirektoratet
6.2 Høringsinstansenes syn
Departementet har mottatt 31 høringsuttalelser. Følgende adressater har avgitt uttalelse:
Planleggings- og samordningsdepartementet
Barne- og familiedepartementet
Fiskeridepartementet
Forsvarsdepartementet
Justisdepartementet
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
Landbruksdepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Olje- og energidepartementet
Samferdselsdepartementet
Sosial- og helsedepartementet
Utenriksdepartementet
Den Norske Advokatforening
Den norske Bankforening
Den norske Dataforening
Forbrukerrådet
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Landslaget for regnskapskonsulenter
Landsorganisasjonen i Norge
Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening
Norges Bank
Norges Registrerte Revisorers Forening
Norges Skatterevisorers Landsforening
Norges Statsautoriserte Revisorers Forening
Norsk Skattebetalerforening
Næringslivets Hovedorganisasjon
Regjeringsadvokaten
Riksrevisjonen
Skattedirektoratet
Telenor AS
Toll- og avgiftsdirektoratet
15 høringsinstanser opplyser at de ikke har noe å bemerke til forslaget. Dette gjelder:
Barne- og familiedepartementet
Fiskeridepartementet
Forsvarsdepartementet
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
Landbruksdepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Olje- og energidepartementet
Sosial- og helsedepartementet
Utenriksdepartementet
Den Norske Advokatforening
Forbrukerrådet
Norges Bank
Norges Registrerte Revisorers Forening
Norges Skatterevisorers Landsforening
Regjeringsadvokaten
Høringsinstansene er i all hovedsak enige i at Finansdepartementet bør utarbeide forskrifter som innebærer at det innføres plikt til å betale avgift ved innførsel av telekommunikasjonstjenester. De høringsinstansene som har uttalt seg er også i hovedsak enige i at merverdiavgiftsloven § 65 a endres slik at plikten til å betale avgift gjøres generell med hensyn til hvilke subjekter på kjøpssiden som kan omfattes.
Handels- og ServicenæringensHovedorganisasjon (HSH) viser til at det er viktig at Finansdepartementet er oppmerksomme på skatte- og avgiftsregler som kan virke konkurransevridende. Foreningen viser til at med dagens forbedrede kommunikasjoner både på telesektoren og på andre områder vil skatte- og avgiftsbelastning være et viktig konkurranseparameter på mange områder. HSH uttaler videre at skatte- og avgiftsregler bør være nøytrale også i forhold til utlandet, og at det derfor er av det gode at departementet sørger for slik nøytralitet også i forhold til de tjenester det her er tale om.
Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening (NARF) uttaler blant annet:
«Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening har ingen særskilte innvendinger mot at hjemmelsgrunnlaget i merverdiavgiftsloven § 65 a gjøres generell med hensyn til hvilke subjekter som skal omfattes av avgiftsplikten.
Ut fra betraktningene omkring konkurransevridning er vi videre enig i at det innføres avgiftsplikt på innføring av telekommunikasjonstjenester fra utlandet.
Vi forutsetter imidlertid at det lages praktikable regler for gjennomføringen av avgiftsplikten.»
Den Norske Dataforening (DND) uttaler:
«Den Norske Dataforening støtter fremlagte forslag til endring i lov om merverdiavgift for innførsel av tjenester i § 65 a og § 16 nr. 13.
Vi ser dette som et nødvendig tiltak for å tette igjen noe vi anser som et «smutthull» i gjeldene lovgivning. Vi ser det som viktig at det praktiseres lik avgiftsplikt uavhengig av om telekommunikasjonstjenester kjøpes i Norge eller fra utlandet.»
Den norske Bankforening uttaler:
«Finansdepartementets forslag er begrunnet med de senere års endringer i telemarkedene, som i noen grad har gjort det mulig å kjøpe telekommunikasjonstjenester fra utlandet. Fortsatt er det imidlertid langt igjen til effektiv og åpen konkurranse på det norske telemarkedet. Bankforeningen mener det ikke er mulig å begrunne en avgiftsmessig likebehandling med utgangspunkt i en ellers nøytral konkurransesituasjon. Etter Bankforeningens syn bør det likevel generelt gjelde likhet i avgiftsreglene på dette punkt mellom innenlandske og utenlandske tjenestetilbydere. På denne bakgrunn vil vi ikke gå i mot forslagene til endringer i merverdiavgiftsloven, men nøye oss med å påpeke at avgiftsmessig likestilling forsterker behovet for at også øvrige deler av offentlig politikk rettes inn mot å sikre nøytrale konkurransevilkår.»
Norges Statsautoriserte Revisorers Forening (NSRF) er enig i at liberaliseringen av telemarkedene fra 1. januar 1998 vil kunne ha innvirkning på konkurranseforholdet mellom aktørerene på telemarkedene, blant annet som følge av de uklare regler som er knyttet til adgangen til å avgiftsbelegge internasjonale telekommunikasjonstjenester. Etter det foreningen erfarer reiser dette en rekke prinsipielle skatte- og avgiftsspørsmål som bør søkes løst internasjonalt før Norge innfører nærmere regulering på dette området. Foreningen uttaler videre at forslaget til endringer reiser en rekke prinsipielle spørsmål som ikke er drøftet nærmere eller besvart i høringsnotatet. Etter NSRFs syn bør endringer i regelverket på dette området utstå til disse kan sees i sammenheng med den pågående gjennomgang av avgiftssystemet.
NSRF uttaler videre: «For å kunne avgiftsbelegge internasjonale telekommunikasjonstjenester synes det å være av sentral betydning å klargjøre stedet hvor en slik tjeneste skal anses levert. Dagens merverdiavgiftslov definerer ikke stedet hvor en tjeneste skal anses levert. Heller ikke høringsforslaget inneholder forslag til regler for å angi nærmere stedet hvor en internasjonal telekommunikasjonstjeneste skal anses levert.
Etter gjeldende rett anses den telekommunikasjonsoperatør som mottar oppdraget fra bestilleren å være den som yter tjenesten ved internasjonal telekommunikasjon. En internasjonal telekommunikasjonstjeneste anses iht høringsnotatet utført på det sted hvor teleleverandøren som omsetter tjenesten er etablert. Således er det antatt at når en internasjonal telekommunikasjonstjeneste leveres av en teleleverandør etablert i Norge, anses tjenesten utført her i landet. Tilsvarende må det antas at dersom telekommunikasjonsleverandøren er etablert i et annet land, må tjenesten anses utført i utlandet.
Etter EUs 6. avgiftsdirektiv og rådsbeslutning av 17. mars 1997 anses innenfor EU telekommunikasjonstjenester å være levert det sted hvor kunden er etablert. Leveringsstedet i EUs bestemmelser fremstår således som vesentlig forskjellig fra den gjeldende tolkning av leveringsstedet for slike tjenester etter norske avgiftsregler.
Med henvisning til det skisserte forslag til gjennomføring av avgiftsplikten, legges det slik vi forstår det opp til at den utenlandske selgeren skal registreres i Norge ved salg av telekommunikasjonstjenester til norske kunder, uavhengig av kundens avgiftsmessige status, og uavhengig av om tjenesten skal anses levert i Norge eller i utlandet. Det gis imidlertid ingen nærmere begrunnelse for den valgte løsning og de prinsipielle spørsmål som dette reiser. Forslaget reiser etter NSRFs syn bl a spørsmål om Norge kan pålegge en utenlandsk næringsdrivende registreringsplikt og betalingsplikt for avgift til Norge for en virksomhet som han driver i sitt hjemland, uten at en kan se at dette er nærmere drøftet i høringsnotatet. Vi har således også merket oss at de folkerettslige sider knyttet til forslaget ikke synes nærmere vurdert. Avhengig av avgiftsreglene i det enkelte land vil det formentlig kunne oppstå situasjoner med dobbeltbeskatning i avgiftsmessig henseende, ved at den utenlandske næringsdrivende både vil kunne få avgiftsplikt for sin omsetning i hjemlandet, og registrerings- og avgiftsplikt i Norge.
Registreringsplikt i Norge v/representant for utenlandske tjenesteytere, som i realiteten bare gjennomføres av avgiftsmessige grunner, synes også å fremstå som mer problematisk etter etableringen av Enhetsregisteret. Vi vil derfor anmode departementet om å vurdere nærmere samordningen av slike registreringssaker mellom Enhetsregisteret og fylkesskattekontorene og eventuelt også nærmere vurdere behovet for eventuell engelskspråklig informasjon om fremgangsmåten ved og effekten av slik registrering i Norge. Bakgrunnen for dette er at registreringsskjemaet som sendes til Enhetsregisteret i representantskapsregistreringssakene er det samme som for ordinære foretaksregistreringer. Utenlandske næringsdrivende som ikke akter å opprette selskap/virksomhet eller filial i Norge, men bare la seg registrere av avgiftsmessige grunner, vil være tilbakeholdende med å sende inn registreringsskjemaer som er gitt en form som tilsynelatende kan gi grunnlag for å hevde at det foreligger fast driftssted i Norge.
Et annet hovedspørsmål som ikke synes løst i høringsforslaget, er avgiftsplikten i de tilfeller en utenlandsk leverandør unnlater å registrere seg i Norge. Det pekes i denne sammenheng på at etter Finansdepartementets forskrift av 31. mars 1977 om registrering av utenlandsk næringsdrivende ved representant mv (nr. 71), vil avgiftskrav mot utenlandsk næringsdrivende som har unnlatt å registrere seg kunne innfordres hos nærmere angitte kjøpere. For norske næringsdrivende må det anses å innebære en vesentlig byrde dersom man ved kjøp av telekommunikasjonstjenester fra en utenlandsk leverandør, kan holdes ansvarlig for avgiften dersom den utenlandske leverandør unnlater å registrere seg. Det vil i praksis ofte være umulig eller uforholdsmessig tyngende om den norske mottaker av tjenesten, enten det er næringsdrivende eller privatpersoner, må undersøke den utenlandske leverandørs avgiftsmessige status. Norske næringsdrivende vil formentlig også kunne risikere å bli holdt ansvarlig for den utenlandske næringsdrivendes manglende registrering og betaling av avgift, i tilfelle hvor denne gjør gjeldende at norske myndigheter etter folkeretten ikke har hjemmel til å pålegge registrerings- og avgiftsplikt til Norge. I slike tilfelle ville norske myndigheter formentlig heller ikke kunne håndheve registrerings- og avgiftsplikten ovenfor den utenlandske leverandør, jf bl.a. tvangsfullbyrdelseslovens § 1-4.
Vi har også notert oss at departementet vurderer å innføre en beløpsgrense for registrering tilsvarende registreringsgrensen i mval. § 28.
Dersom departementets uttalelse er å forstå slik at det for utenlandske tjenesteytere til Norge vil gjelde samme registreringsgrense som for vanlige virksomheter, er vi enig i dette, idet vi vanskelig kan se berettigelsen i å fastsette en særskilt og eventuelt høyere registreringsgrense for utenlandske tjenesteytere enn det som generelt gjelder. Vi antar i denne forbindelse at tjenesteytelse til Norge i enkeltstående tilfeller ikke antas å være næring, jfr. mval. § 10.
Etter NSRFs syn burde disse spørsmål vurderes nærmere før det fremmes et forslag om endringer til merverdiavgiftsloven.»
Skattebetalerforeningen uttaler:
«Finansdepartementet tar utgangspunkt i et begrep «innførsel av tjenester». Dette er ulogisk og kan være egnet til å bringe uklarheter inn i det avgiftsspørsmålet som skal løses.
I mval § 65 a fastslås at ikke registreringspliktige næringsdrivende og institusjoner som eies av stat eller kommuner, etter departementets bestemmelse skal betale merverdiavgift når de kjøper tjenester i utlandet til bruk i Norge. Hverken i denne paragraf eller noe annet sted i merverdiavgiftsloven nevnes noe om «innførsel av tjenester».
Det lar seg ikke gjøre å «innføre» tjenester, slik som tilfellet er for varer. Dette var Finansdepartementet fullstendig klar over ved utformingen av bestemmelsen i § 65 a, og avgiftsplikten gjelder derfor kjøp av tjenester i utlandet for senere bruk i Norge.
Likevel opererer Finansdepartementet i høringsnotatet med et begrep som kalles innførsel av tjenester. Begrepet er misvisende og uegnet i diskusjon av den avgiftsmessige behandlingen av blandt annet teletjenester.
Tjenester kan imidlertid kjøpes fra utenlandske leverandører, og det som det da er spørsmål om, er: Hvor er tjenesten levert? Det er dette som det må tas standpunkt til ved fastlegging av reglene om levering av teletjenester over landegrensene.
Det logiske svar på spørsmålet må utvilsomt være at når en telebruker i Norge rekvirerer en telefonsamtale og får teletjenesten levert av norsk eller utenlandsk teleselskap, så må leveringsstedet for tjenesten være i Norge. Leveringsstedet må nødvendigvis være det samme enten tjenesten leveres av norsk eller utenlandsk teleselskap. På samme måte som ved andre former for avgiftspliktige leveranser som skjer i Norge, oppstår avgiftsplikt, og leverandøren - som leverer tjenesten i Norge mot vederlag - skal registreres og betale avgift av omsetningen.
På denne måten vil avgiftsbetalingen bli gjennomført i EU-landene. Både fordi vi prinsippielt sett bør ha samme regler så langt som mulig som EU-landene har, fordi disse reglene er fremkommet etter solide vurderinger og fordi den angitte løsningen synes å gi de beste resultater, bør de gjennomføres i Norge.
Vi er således enige i departementets oppfatning om at ethvert utenlandsk teleselskap som har leveranser i Norge skal registreres her, og at de skal betale merverdiavgift av sin omsetning til norske kunder uten hensyn til kundens status. Vi er således enige i at avgift skal betales av omsetningen, enten den skjer til registrerte næringsdrivende eller til andre kjøpere.
Vi finner imidlertid ingen grunn til å trekke mval § 65 a inn i bildet, det vil bare være egnet til å fordunkle problemstillingen. Den avgiftsmessige behandlingen bør kun baseres på leveringsstedet - hvilket også er basis for EUs løsning av dette avgiftsspørsmålet.
Hjemmel for utenlandske teleselskapers avgiftsplikt
Det vil før eller senere bli nødvendig å fastsette regler i merverdiavgiftsloven om hvor forskjellige slag tjenester skal anses levert. Dette vil senest tvinge seg frem når det innføres alminnelig avgiftsplikt for tjenesteomsetning. Klare bestemmelser om leveringsstedet er nødvendig for å sikre at avgift blir betalt av avgiftspliktig tjenesteomsetning og at det ikke betales dobbel avgift, samt for at avgiftsmessig konkurransepåvirkning skal kunne unngås. Bestemmelsene må utformes i harmoni med andre europeiske lands bestemmelser.
Det kan være et spørsmål om utenlandske teleselskapers levering av teletjenester til norske oppdragsgivere ikke allerede er avgiftspliktig innenlandsk tjenesteomsetning etter gjeldende regler. Men ettersom dette nå skal settes i verk etter nær 30 års praktisering av merverdiavgiftslovens bestemmelser, vil det være nødvendig å avklare spørsmålet gjennom en klar lovbestemmelse. Foreningen foreslår at det i en egnet paragraf, som senere kan omredigeres og suppleres med andre tjenester, inntas slik bestemmelse:
«Kjøpers forretningssted eller bosted anses som leveringssted for tjenester som nevnt i § 13, annet ledd nr 7.»
Skattebetalerforeningen har vanskeligheter med å forstå forslaget om å endre mval § 65 a. I og med at en går inn for registrering av utenlandske teletjenesteselskaper og pålegge dem alminnelig avgiftsplikt for omsetning i Norge, skulle det ikke være noe grunnlag for å operere med avgiftsplikt for «innførsel» av teletjenester.
Som konklusjon er det Skattebetalerforeningens tilrådning at det ulogiske bestemmelsen i § 65 a som aldri har vært tatt i bruk, bør oppheves og erstattes med hensiktsmessige regler om leveringsstedet for tjenesteomsetning.»
Telenoruttaler følgende om behovet for nye regler:
«Etter hvert som den teknologiske utviklingen og dereguleringen av markedene har åpnet for økt konkurranse, har ulikheter i avgiftsregler og avgiftsnivå i forskjellige land, og uklarhet om praktiseringen av Norske regler, medført usikkerhet om avgiftsbehandlingen. Merverdi-avgiften og størrelsen av denne har fått økt konkurransemessig betydning for oss.
For Telenor er det av avgjørende betydning at vi som en norsk teleleverandør ikke på grunn av merverdiavgiftssystemet stilles ugunstig konkurransemessig i forhold til utenlandske teleleverandører i forhold til våre kunder i Norge og i utlandet. Dette gjelder både i forhold til de merverdiavgiftsregler som gis, men også hvordan disse kan håndheves av norske avgiftsmyndigheter. Den foreslåtte endringen i merverdiavgiftsloven, slik den er omtalt i høringsnotatet, vil føre til at utenlandske teleleverandører som yter telekommunikasjonstjenester til norske kunder i konkurranse med oss blir undergitt den samme merverdiavgiftsbehandling. Våre kunder vil bli belastet merverdiavgift på lik måte.
Ideelt skal aktørene være kjent med og forholde seg til de ulike lands regler i de markeder de opererer. Merverdiavgiften vil da ikke virke konkurransevridende. Avgiftsprovenyet for Staten vil være sikret.
Når presiseringen av regelverket for telekommunikasjonstjenester som er «helt ut til bruk i utlandet» gis, vil avgiftsbehandlingen for slike tjenester avklares, og må forutsettes ikke å virke konkurransevridende. Telenor ville ha sett det som en fordel at departementets vurderinger på dette punkt hadde kommet til uttrykk nå, og at nye regler vil bli innført samtidig med de lovendringer som nå foreslås.»
Telenor har vurdert hva som er innførsel av tjenester. Om dette uttales det blant annet:
«Avgiftsplikt foreslås pålagt tjenester som innføres fra utlandet og som er avgiftspliktige ved innenlands omsetning.
Hva som skal regnes som innførsel av tjenester er ikke definert nærmere, men er forutsetningsvis ikke tjenester som er omsatt i Norge. Avgiftsplikten vil således pålegges tjenester som er omsatt i utlandet, men som skal regnes å være innført til Norge.
Innførsel av tjenester oppfattes å være tjenester som har en tilknytning til Norge utover at fakturaadressaten er norsk. Tjenesten kan være innført til Norge, selv om kjøperen betaler for tjenesten i utlandet. Hvem som faktureres har aldri bestemt avgiftsplikten.
Den utenlandske tjenesteleverandøren vil ikke alltid vite om tjenesten «innføres» til Norge. Dette gjelder mange typer tjenester. En formgivingstjeneste kjøpt i utlandet vil kunne utnyttes i Norge, men den utenlandske leverandøren trenger ikke å vite at tjenesten «innføres» til Norge. Han er derved ikke klar over sin avgiftsplikt. Det samme vil kunne gjelde telekommunikasjon.»
Videre uttaler Telenor:
«Når det gjelder vår konkurransemessige situasjon og muligheten for at avgiftsplikten oppfylles og kan kontrolleres, inneholder høringsnotatet ingen vurderinger av dette ut over at spørsmålet må vurderes nærmere og at det er viktig at de kontrollmessige sider ved de ulike alternativer vurderes. Vi hadde håpet at disse alternativer hadde vært nevnt og vurdert i forbindelse med drøftelsen av begrepet innførsel.
Videre oppfatter vi at departementet mener at de kontrollmessige spørsmål vil kunne løses særlig ved å se hen til løsninger som velges innen EU. Etter vår oppfatning er dette ikke tilfredsstillende i et høringsnotat om forslag til nye regler som skal innføres i Norge. Vi viser også til at EU landene ikke har iverksatt kontrolltiltak, men stoler på lojalitet fra teleleverandørene. Lojal oppfølging antas å være mer usikkert for Norge som et lite land.
Som nevnt er det vår oppfatning at hjemmel kan foreligge etter dagens lovgivning for avgiftsbelegging av såkalte «callback»-tjenester som selges til norske kunder.
Etter vår mening har norske avgiftsmyndigheter utvist liten aktivitet med hensyn til å håndheve bestemmelser om avgiftsplikt for utenlandske tjenesteleverandører, registrere dem for merverdiavgift, og fastsette og inndrive avgiftskrav.
Det er også vår oppfatning at avgiftsmyndighetene i svært liten grad har som prioritert område å benytte hjemmelen i merverdiavgiftslovens § 61 a og forskrift nr. 71 § 6 om å kontrollere og inndrive avgiftskrav hos norske kjøpere eller oppdragsgivere med manglende rett til fradrag for inngående merverdiavgift, når disse har kjøpt tjenester fra utlendinger som har unnlatt å la seg registrere for merverdiavgift.
De foreslåtte nye regler fordrer at utenlandske teleleverandører kjenner de norske avgiftsreglene, og er lojale mot disse. Vi frykter lav oppfølging, og at våre tjenester pålagt en høy avgiftssats sammenlignet med situasjonen hos de fleste av våre konkurrenter, fortsatt vil være konkurransevridende til skade for oss. Selv om norske avgiftsmyndigheter vil ha hjemmel etter merverdiavgiftslovens § 61 a og forskrift nr. 71 § 6 om å kontrollere og inndrive avgiftskrav hos norske kjøpere eller oppdragsgivere med manglende rett til fradrag for inngående merverdiavgift tillater vi oss å hevde at når bestemmelsen ikke brukes, vil den være et slag i luften. Dessuten vil bestemmelsen ikke kunne anvendes i forhold til privatpersoner som kjøper samtaler fra utenlandske teleleverandører. Slike samtaler utgjør en betydelig trafikkmengde.
------------
Når det gjelder merverdiavgiftslovens § 65 a har vi ingen særlige kommentarer utover hva som fremgår ovenfor til det lovtekniske. Begrepet «innførsel» av tjenester fra utlandet er uklart når det gjelder telekommunikasjon.
Det er gitt en forskriftsadgang hvor Finansdepartementet er gitt en vid fullmakt til å regulere avgiftsplikten. Det burde i høringsnotatet vært drøftet langt mer inngående hva man mener med innførsel av tjenester. Dette gjelder telekommunikasjonstjenester spesielt. Vi tillater oss også nevne at vurderinger burde ha vært gjort med hensyn til andre typer tjenester. Dette fordi lovregelen gjelder innførsel av tjenester generelt.
Etter vår oppfatning må også bestemmelsene om avgiftssubjektet reguleres nærmere. Gjeldende bestemmelser om registrering av utenlandske næringsdrivende ved representant i merverdiavgiftslovens § 10 tredje ledd forutsetter at det drives omsetningsvirksomhet i Norge. Forslaget til merverdiavgiftslovens § 65 a bygger på at avgiftsplikt pålegges på tjenester som «innføres», men som ikke er omsatt i Norge. Dette nødvendiggjør en tilføyelse i merverdiavgiftslovens § 10 første ledd om at registreringspliktige næringsdrivende skal beregne og betale avgift av omsetning og innførsel av tjenester fra utlandet som er avgiftspliktige ved innenlands omsetning.»