5 Merverdiavgiftsregelverket innen EU

5.1 6. avgiftsdirektiv

Ved vedtakelsen av 6. avgiftsdirektiv av 17. mai 1977 (Rdir 77/388/EF) om ensartet beregningsgrunnlag for merverdiavgiften, oppnådde man i noen grad en harmonisering av merverdiavgiftsområdet innen EU. Direktivet fastsetter generell avgiftsplikt ved omsetning av varer og tjenester, jf artikkel 2. Det er imidlertid gitt særskilte unntak for visse varer og tjenester, jf artikkel 13. Telekommunikasjonstjenester omfattes ikke av unntakene og er således avgiftspliktige innen EU (som i Norge).

For tjenester regulerer artikkel 9 i 6. avgiftsdirektiv landenes beskatningsrett ved bestemmelser som fastsetter hvor tjenester skal anses levert og dermed avgiftsberegnes. Bestemmelsene skiller, med enkelte unntak, ikke mellom den omsetning som skjer i forhold til tredjeland og den som skjer mellom EU-land.

Hovedregelen er at tjenester skal anses å være levert i det land hvor tjenesteyter har sitt forretningssted eller faste adresse, jf artikkel 9 nr 1. Det gjelder imidlertid flere unntak fra denne regelen, jf artikkel 9 nr 2. Telekommunikasjonstjenester er ikke nevnt i unntaksbestemmelsene og omfattes således av hovedregelen. Dette innebærer at når et selskap etablert innen EU yter en telekommunikasjonstjeneste, så skal tjenesten avgiftsberegnes i dette EU-landet, uavhengig av om mottaker av tjenesten befinner seg i samme EU-land, et annet EU-land eller et tredjeland. Dette avviker fra det norske regelverket, hvor hovedregelen er at avgift generelt løftes av ved eksport. Det skilles heller ikke etter hvorvidt mottaker er en næringsdrivende eller privatperson.

Anvendelsen av bestemmelsen i artikkel 9 nr 1 innebærer at telekommunikasjonstjenester som ytes av teleleverandører etablert innen EU blir avgiftsbelagt også ved salg til kunder utenfor EU, mens telekommunikasjonstjenester som ytes av teleleverandører etablert utenfor EU ikke blir avgiftsbelagt innen EU. Reglene fører således til at ikke alt forbruk av telekommunikasjonstjenester blir avgiftsberegnet. Når ikke alle land har tilsvarende regler, kan resultatet bli at slike tjenester i enkelte tilfeller ikke blir avgiftsbelagt. Dette kan gi ugunstige konkurranseforhold for teleleverandører etablert innen EU i forhold til teleleverandører etablert utenfor EU og har medvirket til at forbrukere innen EU i økende grad kjøper telekommunikasjonstjenester fra teleleverandører etablert utenfor EU, særlig fra USA. For å bøte på dette ønsket medlemslandene endring av reglene om leveringssted for telekommunikasjonstjenester.

5.2 Midlertidig endring av bestemmelsene om leveringssted for telekommunikasjonstjenester

Etter 6. avgiftsdirektiv artikkel 27 kan EU-Rådet, på visse betingelser og etter nærmere angitte prosedyrer, gi et medlemsland tillatelse til å innføre særlige foranstaltninger som fraviker bestemmelsene i 6. avgiftsdirektiv. Begrunnelsen kan blant annet være å forenkle avgiftsoppkrevingen eller å unngå svik og unndragelser. Med hjemmel i denne bestemmelsen søkte samtlige medlemsland om å få fravike bestemmelsen om leveringssted i artikkel 9 nr 1 for telekommunikasjonstjenester. Tillatelse ble gitt ved Rådsbeslutning av 17. mars 1997. Tillatelsen er midlertidig og gjelder til 31. desember 1998. Fristen for å innføre endringene i medlemslandene ble satt til 1. juli 1997.

Endringene innebærer blant annet at leveringsstedet for telekommunikasjonstjenester til kunder utenfor EU eller til avgiftspliktige personer etablert i et annet EU-land enn der leverandøren er etablert, skal fastsettes etter bestemmelsen i artikkel 9 nr 2 bokstav e, som fastslår leveringsstedet til det sted hvor kunden er etablert.

Endringen innebærer dermed at telekommunikasjonstjenester som ytes av en leverandør etablert i EU til kunder i et tredjeland ikke blir avgiftsberegnet i EU. Når en leverandør etablert i et EU-land yter telekommunikasjonstjenester til kunder i et annet EU-land vil leveringsstedet avhenge av kundens status. Er kunden en avgiftspliktig person anses tjenestene å være levert i det land kunden er etablert, jf artikkel 9 nr 2 bokstav e. Det er i disse tilfellene kunden, det vil si kjøperen av tjenesten, som er ansvarlig for avgiftsberegningen (såkalt «reverse-charge»). Dersom kunden er en ikke-avgiftspliktig person, kommer hovedregelen i artikkel 9 nr 1 til anvendelse, slik at tjenesten anses levert der hvor tjenesteyter er etablert. Det er i disse tilfellene leverandøren som skal beregne avgiften.

Når leverandøren er etablert i et tredjeland og kunden i et EU-land skilles det også mellom tilfeller hvor kunden etter EF-regelverket er en avgiftspliktig person eller ikke-avgiftspliktig. I tilfeller hvor kunden er en avgiftspliktig person anvendes reglene i artikkel 9 nr 2 bokstav e, som fastslår leveringsstedet til det sted kunden er etablert. Det vil da være kunden som er ansvarlig for avgiftsberegningen («reverse-charge»).

For tjenester som ytes av leverandører etablert i et tredjeland til ikke- avgiftspliktige personer innen EU, fastsettes leveringsstedet etter bestemmelsen i artikkel 9 nr 3 bokstav b. Etter denne bestemmelsen anses leveringsstedet å være innen EU dersom den faktiske benyttelse eller utnyttelse av tjenesten finner sted innen EU. Avgiftsberegningen gjennomføres ved at leverandører fra land utenfor EU må registrere seg i EU.

5.3 Forslag til endringer i 6. avgiftsdirektiv - telekommunikasjonstjenester

EU-Kommisjonen la 29. januar 1997 fram forslag (COM(97) 4) til endring av 6. avgiftsdirektiv for så vidt gjelder telekommunikasjonstjenester. Forslaget innebærer i hovedsak en videreføring av den midlertidige ordning omtalt i kapittel 5.2. Det foreslås at artikkel 9 endres slik at det tas inn et nytt punkt f under nr 2 med bestemmelse om leveringssted for telekommunikasjonstjenester.

Hvis både leverandøren og kunden er etablert innen EU, kommer hovedregelen i artikkel 9 nr 1 til anvendelse. Bestemmelsen fastslår leveringsstedet til det sted hvor leverandøren er etablert. Leverandøren vil være ansvarlig for avgiftsberegningen.

Telekommunikasjonstjenester som ytes av teleleverandør etablert innen EU til kunder utenfor EU anses, etter forslaget, levert på det sted hvor kunden er etablert. Dette innebærer at disse tjenestene ikke vil bli avgiftsberegnet innen EU. Tilsvarende gjelder etter den midlertidige ordning omtalt ovenfor.

Videre fastsetter den foreslåtte nye bestemmelse leveringsstedet for telekommunikasjonstjenester som ytes av leverandører etablert utenfor EU til kunder i EU til det sted hvor kunden er etablert. Dette gjelder, i motsetning til etter den midlertidige ordning, uavhengig av kundens avgiftsmessige status. Ordningen vil kreve at leverandører fra land utenfor EU blir registrert i EU. Man har i direktivforslaget således gått bort fra det såkalte «reverse-charge»-prinsippet.

Det er i direktivforslaget foreslått at endringene trer i kraft 1. januar 1999.