7 Departementets vurderinger og forslag

7.1 Innledning

Etter merverdiavgiftsloven § 65 a er departementet gitt fullmakt til å kunne pålegge visse kjøpere av avgiftspliktige tjenester å betale avgift når tjenesten er kjøpt i utlandet. Med avgiftspliktige tjenester siktes til tjenester som er avgiftspliktige ved innenlands omsetning. Plikten til å betale avgift ved kjøp fra utlandet er imidlertid betinget av at Finansdepartmentet fastsetter nærmere bestemmelse om dette i forskrift. Som tidligere nevnt, er dette hittil ikke gjort. På bakgrunn av utviklingen på telemarkedene mener Finansdepartementet at det i forskrift nå bør fastsettes plikt til å betale avgift ved kjøp av telekommunikasjonstjenester fra utlandet.

I forbindelse med vurderingen av å innføre plikt til å betale avgift ved kjøp av telekommunikasjonstjenester fra utlandet har departementet funnet at det er behov for å endre bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 65 a. Finansdepartementets adgang til å gi bestemmelser som fastsetter plikt til å betale avgift ved kjøp av tjenester i utlandet, er begrenset til å gjelde ikke registrerte næringsdrivende, stat, kommune og institusjoner som eies eller drives av stat og kommune. Etter departementets mening bør denne fullmakten utvides til også å omfatte registreringspliktige næringsdrivende og privatpersoner. Videre bør loven inneholde et videre begrep for så vidt gjelder situasjonsbeskrivelsen for når plikt til å betale avgift i Norge oppstår. Spørsmålet om når plikt til å betale avgift oppstår når en eller flere av aktørene i markedet ikke er etablert i Norge, bør etter departementets mening vurderes konkret, og beskrives nærmere i forskrift i forhold til de enkelte typer tjenester som skal avgiftsbelegges.

For å belyse behovet for ovennevnte lovendring, finner departementet at det er grunn til å redegjøre nærmere for de vurderinger som ligger bak departementets standpunkt om at det bør innføres plikt til å betale merverdiavgift ved kjøp av telekommunikasjonstjenester fra utlandet. Det vises til kapittel 7.2. Lovendringene er nærmere omtalt i kapittel 7.4 og 7.5.

Det har i høringsrunden vært reist spørsmål om hvordan plikten til å betale avgift ved innførsel av telekommunikasjonstjenester praktisk er tenkt gjennomført. Departementet har valgt å innta en nærmere redegjørelse om dette i kapittel 7.6. En slik redegjørelse vil også på en illustrerende måte synliggjøre behovet for de foreslåtte lovendringer. Bestemmelser om den nærmere gjennomføringen av plikten til å betale avgift ved innførsel av telekommunikasjonstjenester vil, som påpekt ovenfor, bli fastsatt i forskrift.

7.2 Begrunnelsen for å avgiftsbelegge innførsel av telekommunikasjonstjenester

Telemarkedene har endret seg betydelig de senere år. Endringene initieres i stor grad av den teknologiske utviklingen og dereguleringen av markedet. Endringene innebærer blant annet avvikling av eksisterende eneretter og dermed økt konkurranse nasjonalt og internasjonalt. I Norge vil resterende eneretter avvikles innen 1. januar 1998. Fra dette tidspunkt vil i prinsippet hele det norske telemarkedet være åpnet for konkurranse. Fra dette tidspunktet vil også de fleste EU-landene og en rekke av medlemslandene i WTO åpne sine markeder for konkurranse.

Utenlandske aktører som etablerer seg i Norge og yter avgiftspliktige telekommunikasjonstjenester i Norge vil bli avgiftspliktig for denne virksomheten på lik linje med norske aktører. Disse tilfellene, som karakteriseres som innenlands omsetning, skaper derfor ikke spesielle problemer i forhold til dagens merverdiavgiftsregelverk.

Det vil imidlertid praktisk og rettslig være mulig for aktører å yte telekommunikasjonstjenester over landegrensene uten å etablere virksomhet i de landene man tilbyr tjenester til. Norske tjenesteleverandører vil således kunne tilby sine tjenester på eksempelvis det tyske marked uten at selskapet etablerer seg i landet. Tjenestene kan utføres i Norge. Tilsvarende vil tyske teleleverandører kunne tilby sine tjenester på det norske markedet uten at dette nødvendiggjør etablering i Norge. Tjenestene utføres i Tyskland.

Det må antas at kundenes valg av teleleverandør i en slik situasjon i vesentlig grad vil være avhengig av prisen på tjenesten. Dersom merverdiavgiften ikke virker nøytralt, uavhengig av hvem tjenesteyter er, vil avgiften derfor kunne ha innvirkning på teleselskapenes konkurranseevne.

I de fleste tilfeller hvor en kjøper av en telekommunikasjonstjeneste er hjemmehørende i Norge, og tjenesten blir anskaffet fra utlandet, oppstår ikke avgiftsplikt etter gjeldende norske regelverk. Tjenesten vil i praksis heller ikke være avgiftsbelagt i «eksportlandet». Det vises til at etter det regelverket som nå er innført innen EU skal tjenester til land utenfor EU ikke avgiftsbelegges i EU. Videre er det en rekke land, herunder USA, som ikke har innført et merverdiavgiftssystem. En tilsvarende tjeneste kjøpt i Norge blir imidlertid belastet med merverdiavgift. På denne måten gir gjeldende merverdiavgiftssystem rom for å unngå merverdiavgiftsbelastning, samtidig som det kan gi en konkurransevridende effekt i forhold til nasjonale tjenesteleverandører.

Forholdet skyldes at det i dag, som nevnt i kapittel 7.1, ikke foreligger plikt til å betale merverdiavgift ved innførsel av tjenester, slik det gjør for varer. Gjeldende merverdiavgiftsregelverk fører således til at det finner sted et forbruk av tjenester i Norge som ikke blir avgiftsbelagt. Dersom tjenester kjøpt fra norske teleleverandører avgiftsbelegges, mens tjenester kjøpt fra utenlandske teleleverandører som ikke er etablert i Norge ikke blir avgiftsbelagt, vil dette isolert gi norske leverandører en konkurranseulempe. Hvis dette gir høyere priser fra norske leverandører, sammenlignet med utenlandske, må det antas at forbrukerne i større grad vil kjøpe telekommunikasjonstjenester fra utlandet. Dette vil også kunne gi staten et provenytap.

Finansdepartementet finner på denne bakgrunn at det nå bør innføres plikt til å betale merverdiavgift ved innførsel av telekommunikasjonstjenester. Dette antas å ville gi en bedret konkurransesituasjon for norske teleselskaper, og i større grad sikre framtidige inntekter for staten fra merverdiavgiften.

7.3 Begrunnelsen for å endre loven

Etter å ha vurdert hvordan plikt til å betale avgift ved kjøp av telekommunikasjonstjenester fra utlandet best kan gjennomføres i praksis, har departementet kommet til at bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 65 a bør endres. Hjemmelen for departementets fullmakt til å bestemme plikt til å betale avgift ved kjøp av tjenester i utlandet til bruk i Norge bør utvides til å omfatte alle typer kjøpere. Videre bør hjemmelsbestemmelsen inneholde et videre begrep hva angår selve situasjonsbeskrivelsen for når plikten til å betale avgift oppstår, slik at det overlates til departementet å beskrive når plikten til å betale avgift oppstår for de ulike tjenester som skal avgiftsbelegges ved innførsel. Departementet arbeider, som kjent, med en oppfølging av Storvik-utvalgets innstilling om generell merverdiavgift på tjenester, jf NOU 1990: 11. Dersom dette arbeidet resulterer i avgift på flere tjenester som omsettes i Norge, vil behovet for klare regler om når det foreligger plikt til å betale avgift til Norge ved kjøp av tjenester over landegrensene øke. Departementet vil i denne forbindelse vurdere å legge klarere føringer i loven om dette. Dette arbeidet vil imidlertid bli omfattende, jf beskrivelsen av EF-regelverket. Inntil videre er det derfor mest hensiktsmessig at Finansdepartementet gis en vid hjemmel til å bestemme når plikt til å betale avgift oppstår i innførselstilfellene. Dette vil gi den fleksibilitet som er påkrevet i forhold til å etablere konkurransenøytrale merverdiavgiftsbestemmelser i den globale markedssituasjonen som oppstår på stadig flere felt. Dette er også viktig for å sikre statens inntekter fra merverdiavgiften.

Høringsinstansene er, som nevnt, i all hovedsak enige i at det bør innføres plikt til å betale merverdiavgift ved innførsel av telekommunikasjonstjenester.

NSRF er enig i at liberaliseringen av telemarkedene vil kunne ha innvirkning på konkurranseforholdet mellom aktørene på telemarkedene, men etter det foreningen erfarer reiser dette en rekke prinsipielle skatte- og avgiftsspørsmål som bør søkes løst internasjonalt før Norge innfører nærmere regulering på området.

Departementet viser i denne sammenheng til at Norge har deltatt i drøftinger om dette i OECD-sammenheng, og at EU-landene allerede har endret sitt regelverk for å bedre konkurransesituasjonen for teleleverandører etablert innen EU, og for å hindre tap av proveny i EU-landene.

7.4 Hvilke subjekter skal omfattes av plikten til å betale avgift ved innførsel av tjenester

Hjemmelen i merverdiavgiftsloven § 65 a til å innføre plikt til å betale avgift ved kjøp av tjenester gjelder bare hvor kjøperen er en ikke registrert næringsdrivende, stat, kommune og institusjoner som eies eller drives av stat og kommune.

Forskriftsfesting av plikt til å betale avgift ved innførsel av telekommunikasjonstjenester med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 65 a, slik den nå lyder, vil derfor ikke kunne fange opp all innførsel av telekommunikasjonstjenester fra utlandet. Bestemmelsen vil blant annet ikke fange opp privates kjøp av telekommunikasjonstjenester fra utlandet.

For å hindre at det oppstår en konkurranseulempe for norske leverandører og for å sikre statens framtidige inntekter fra merverdiavgiften foreslo departementet i høringsnotatet at hjemmelen i § 65 a til å innføre plikt til å betale avgift ved innførsel av tjenester, gjøres generell med hensyn til hvilke subjekter på kjøpssiden som kan omfattes av plikten. Dette tilsvarer det som gjelder for varer. I det konkrete tilfellet med telekommunikasjonstjenester innebærer dette at man får mulighet til å avgiftsbelegge alt forbruk av telekommunikasjonstjenester her i landet.

Det har i høringsrunden ikke fremkommet innvendinger mot departementets forslag på dette punkt.

Finansdepartementet foreslår således at hjemmelen i merverdiavgiftsloven § 65 a til å innføre plikt til å betale avgift ved innførsel av tjenester utvides slik at den gjøres generell med hensyn til hvilke subjekter på kjøpssiden som kan omfattes av plikten. Det vil si at ikke registreringspliktige næringsdrivende etter merverdiavgiftsloven, som for eksempel banker og forsikringsselskaper, registreringspliktige næringsdrivende og privatpersoner omfattes av bestemmelsen. Det er i forslaget til endring av ordlyden i § 65 a lagt opp til at det overlates til departementet i forskrift å foreta nærmere avgrensing av hvilke subjekter som skal omfattes av plikten til å betale avgift. Avgrensingen må vurderes i forhold til de enkelte typer tjenester som skal avgiftsbelegges ved innførsel.

7.5 Nærmere om innførselsbegrepet

Etter merverdiavgiftsloven § 65 a oppstår plikten til å betale avgift ved kjøp av tjenester i utlandet til bruk i Norge. Etter departementets vurdering bør det ved beskrivelsen av den situasjon som utløser plikt til å betale avgift benyttes et videre begrep i loven. Dette vil gi den fleksibilitet som er påkrevet i forhold til endringer i markedssituasjonen, i omsetningsformer og når det gjelder utvikling av nye tjenestetyper. Departementet foreslo i høringsnotatet at merverdiavgiftsloven § 65 a endres slik at plikten til å betale avgift oppstår når tjenester innføres fra utlandet til Norge.

Enkelte høringsinstanser er kritiske til bruken av begrepet «innførsel av tjenester» og mener at det ikke i tilstrekkelig grad er klargjort hva som menes med dette begrepet.

Endringer i markedsforhold, omsetningsformer og utviklingen av nye tjenestetyper oppstår på stadig flere tjenesteområder. Denne utviklingen krever fleksibilitet i merverdiavgiftsregelverket for å gjøre systemet mest mulig konkurransenøytralt. Dette tilsier at det i loven benyttes et videre begrep ved beskrivelsen av den situasjon som utløser plikten til å betale avgift enn i gjeldende § 65 a. Det foreslås at departementet gis hjemmel til å kunne vurdere når plikten til å betale avgift skal oppstå i forhold til den enkelte type tjeneste som skal avgiftsbelegges ved innførsel. Nærmere kriterier for når plikten til å betale avgift oppstår for den enkelte tjeneste bør inntas i forskrift. Slike forskrifter vil på vanlig måte bli sendt på høring. Når det gjelder spørsmålet om dette lovmessig bør løses på en annen måte, vises til omtalen under kapittel 7.3.

Det vises i denne sammenheng til at det i regelverket for tjenester som omsettes fra Norge til utlandet er benyttet en annen lovteknikk enn ved kjøp fra utlandet, og som er mere i tråd med det som nå foreslås for innførsel av tjenester. Etter merverdiavgiftsloven § 16 er omsetning av tjenester «til utlandet» fritatt for avgiftplikt. § 16 sier ikke noe om når en tjeneste skal anses å være omsatt til utlandet. Det er derimot inntatt hjemmel for departementet til å foreta nærmere avgrensing av bestemmelsen i forskrift. Slik avgrensing er foretatt i forskrift vedrørende omsetning av varer og tjenester til bruk i utlandet m.v. av 23. februar 1970. Forskriften oppstiller som krav for å anse en tjeneste omsatt til utlandet at tjenesten er helt ut til bruk i utlandet, se nærmere omtale i kapittel 3.2.

Finansdepartementet foreslår at merverdiavgiftsloven § 65 a endres slik at begrepet innførsel blir benyttet for å beskrive den situasjon som utløser plikt til å betale avgift.

I høringsrunden ble det vist til at den avgiftsmessige behandlingen av internasjonale tjenester er basert på ulike prinsipper i Norge og innen EU. Det ble videre anført at Norge bør innføre tilsvarende regelverk som innen EU.

Etter EF-retten er leveringsstedet avgjørende for avgiftsplikten. En leverandør av en tjeneste vil bli avgiftspliktig etter de ordinære regler i det land tjenesten anses levert, jf kapittel 5.1. At man i EU valgte et system basert på leveringssted, har blant annet sammenheng med at EF-regelverket fastsetter generell avgiftsplikt på omsetning av tjenester. Avgiftsplikten omfatter dermed flere tjenester som er egnet for levering mellom landene enn de norske reglene. Videre anså man dette systemet for å være best egnet med hensyn til å sikre at avgiftsplikt for en tjeneste bare oppstår i ett EU-land, slik at det ikke finner sted dobbel avgiftsbelastning eller ingen avgiftsbelastning. Som nevnt i kapittel 5.1, vil leveringsstedet være avhengig av hvilken tjeneste som leveres. Det vises i denne sammenheng til at selv om regelverket i Norge og innen EU er basert på ulike prinsipper, så vil ikke dette alltid ha betydning for resultatet, det vil si hvilke tjenester som skal avgiftsbelegges i henholdsvis Norge og EU. Et eksempel er behandlingen av telekommuniksjonstjenester. Telekommunikasjonstjenester omsatt i Norge skal avgiftsbelegges i Norge, mens tjenester omsatt til utlandet ikke skal avgiftsbelegges her i landet. Etter forslaget vil tjenester fra utlandet bli avgiftsbelagt her i landet. Etter EF-regelverket skal tjenester omsatt innen EU avgiftsbelegges i EU. Tjenester til kjøpere utenfor EU skal ikke avgiftsbelegges i EU, mens tjenester fra leverandører utenfor EU til kjøpere i EU avgiftsbelegges i EU.

Avgiftsbehandlingen av leveranser til/fra utlandet er i det norske merverdiavgiftssystemet basert på import/eksport betraktninger. Det er ikke plikt til å betale avgift ved innførsel av tjenester. Begrepet innførsel har således i praksis vært knyttet til varer. Innføring av plikt til å betale merverdiavgift ved innførsel av telekommunikasjonstjenester aktualiserer spørsmålet om hvilke prinsipper som skal legges til grunn ved den avgiftsmessige behandlingen av internasjonale tjenester. Endring av prinsippene for den avgiftsmessige behandlingen av internasjonale tjenester vil kreve ytterligere utredning, og bør ses i en større sammenheng. Departementet finner det derfor ikke hensiktsmessig nå å foreta endringer på dette området. Ved eventuell innføring av generell avgiftsplikt på tjenester, som nå vurderes, vil det imidlertid være behov for en nærmere vurdering av gjeldende regelverk for internasjonale tjenester generelt, da dette må antas å føre til at flere tjenester som er egnet for levering fra utlandet vil bli omfattet av avgiftsplikten.

7.6 Gjennomføringen av avgiftsinnbetalingen

7.6.1 Departementets vurderinger i høringsnotatet - høringsuttalelsene

Plikten til å betale avgift etter § 65 a, slik den nå lyder, forutsettes gjennomført ved at kjøper av tjenesten fra utlandet beregner og betaler avgiften (i EU kalt «reverse-charge»). Dette innebærer at det eventuelt må etableres ordninger for innbetaling av avgift fra subjekter som fra før ikke omfattes av avgiftsplikten i merverdiavgiftssystemet. En slik ordning kan være problematisk å gjennomføre overfor privatpersoner. Dette er begrunnelsen for at disse ble holdt utenfor bestemmelsen i § 65 a da denne ble innført i 1979.

I høringsnotatet viste departementet derfor til at en ordning der kjøperen av tjenestene står for innbetalingen av avgiften kan være lite hensiktsmessig i forhold til privatpersoner. Det bør derfor helst søkes etablert en annen ordning enn den gjeldende § 65 a gir anvisning på for privatpersoner. Det ble i denne sammenheng vist til at i følge det midlertidige regelverket som nå er innført i EU-landene, vil utenlandsk selger bli pålagt å registrere seg i vedkommende EU-land ved salg av telekommunikasjonstjenester til privatpersoner. En ordning tilsvarende den som nå er innført i EU-landene synes å være det beste alternativet når det gjelder gjennomføringen av avgiftsinnbetalingen for privatpersoner.

Generelt er det også lite hensiktsmessig å gjøre innbetalingen av merverdiavgiften avhengig av den avgiftsmessige statusen til kjøperen av tjenestene. Dette var et system man i Norge generelt gikk bort fra ved overgangen fra det tidligere såkalte sisteleddssystemet til merverdiavgiftssystemet i 1970. Et skille i forhold til hvem som er kjøper, bør kun etableres som et alternativ der det framstår som svært komplisert med generelle regler.

Ulike ordninger for avgiftsinnbetalingen i forhold til samme tjenestetype vil fordre at den utenlandske selgeren er kjent med den avgiftsmessige status til kjøperen. Den utenlandske selgeren kunne pålegge kjøper av tjenesten å opplyse om den avgiftsmessige status ved bestilling av tjenesten. Selgeren vil imidlertid ha begrensede muligheter til å verifisere disse opplysningene. Fylkesskattekontoret vil kunne gi opplysning om en kunde er registrert i avgiftsmanntallet, men ikke om vedkommende er en ikke registrert næringsdrivende eller privatperson. Departementet fant derfor i høringsnotatet at det ikke ville være noen god løsning å fastsette et regelverk som generelt fordrer at den utenlandske selger skaffer opplysninger om den avgiftsmessige statusen til kunder i Norge. Det bør derfor også foreligge plikt til å betale avgift ved salg av tjenester fra utlandet til norsk registrert næringsdrivende. Regelverket blir da i samsvar med det som gjelder for varer.

På denne bakgrunn fant departementet i høringsnotatet at det ved en endring av § 65 a til også å omfatte privatpersoner og registrerte næringsdrivende burde innføres en felles løsning når det gjelder gjennomføringen av plikten til å betale avgift uavhengig av kjøpers avgiftsmessige status. Departementet fant at avgiftsinnbetalingen ved innførsel av telekommunikasjonstjenester best synes å kunne gjennomføres ved at det stilles krav om at den utenlandske selgeren skal registreres i Norge ved salg av telekommunikasjonstjenester til norske kunder, uavhengig av kundens avgiftsmessige status. Dette er også i samsvar med den ordningen det arbeides for å få gjennomført i EU fra 1. januar 1999.

NSRF peker i sin høringsuttalelse blant annet på at det ikke gis noen nærmere begrunnelse for det forslag til gjennomføring av avgiftsplikten som er skissert i høringsnotatet. Etter NSRFs syn reiser forslaget blant annet spørsmål om Norge kan pålegge en utenlandsk næringsdrivende registrerings- og betalingsplikt for avgift til Norge for en virksomhet som han driver i sitt hjemland. NSRF peker videre på at spørsmålet om avgiftsplikt i de tilfeller en utenlandsk leverandør unnlater å registrere seg i Norge, ikke synes løst.

Riksrevisjonen viser til at den administrative kontroll ved innføringen av ordningen ikke synes særskilt beskrevet i høringsnotatet.

NARF uttaler at de forutsetter at det blir laget praktikable regler for gjennomføringen av avgiftsplikten.

Departementet vil belyse disse problemstillingene i det følgende.

7.6.2 EF-regelverket - regelverket i Danmark og Sverige

Etter det midlertidige regelverket som nå er innført innen EU vil tjenesteleverandører etablert i land utenfor EU bli avgiftspliktig etter de ordinære regler ved levering av telekommunikasjonstjenester til kunder i EU-landene. Ved levering til avgiftspliktige kunder vil imidlertid disse bli ansvarlige for avgiftsinnbetalingen (reverse-charge-prinsippet). Ved levering til ikke-avgiftspliktige kunder vil den utenlandske leverandøren være ansvarlig for avgiftsinnbetalingen. I tilfeller hvor den utenlandske leverandøren ikke har forretningssted i vedkommende EU-land, vil registreringsplikten følge av de vanlige regler som gjelder for de tilfeller hvor en næringsdrivende blir avgiftspliktig i et EU-land uten å ha forretningssted der. Gjennomføringen av disse bestemmelsene vil være avhengig av det enkelte lands interne regler.

I Sverige og Danmark har man på dette området bestemmelser som ikke er ulike de norske bestemmelsene i forskrift om registrering av utenlandsk næringsdrivende ved representant m.v. av 31. mars 1977 (nr 71). I Sverige blir imidlertid ikke den representanten som oppnevnes solidarisk ansvarlig for avgiften slik som i Norge. Det kan i stedet kreves utstedt en garanti hvis avgiftsmyndighetene er usikre på den utenlandske næringsdrivendes betalingsevne. I Danmark har man innført en tilsvarende garantiordning ved siden av et solidaransvar for representanten.

7.6.3 Nærmere om hvordan avgiftsinnbetalingen tenkes gjennomført i Norge

Det vil ved innførsel av tjenester bare bli statuert betalingsplikt for merverdiavgiften. Det er her tale om tjenester som forutsetningsvis ikke blir utført i Norge, og som således ikke er avgiftspliktige etter de ordinære regler.

Endringen av § 65 a, som foreslått, innebærer at det åpnes for en ny ordning innen avgiftssystemet. Den foreslåtte bestemmelse åpner for at tjenesteyter kan pålegges en betalingsplikt. Bestemmelsen viderefører imidlertid også gjeldende bestemmelse i § 65 a, om at betalingsplikt kan pålegges kjøper. I de tilfeller departementet bestemmer at betalingsplikten skal ligge hos tjenesteyter, kan verken reglene som gjelder for ordinære avgiftspliktige eller for innførsel anvendes direkte.

Tollvesenet er i dag avgiftsmyndighet når merverdiavgift pliktes betalt ved innførsel etter merverdiavgiftsloven kapittel XVI. Departementet anser det imidlertid mest hensiktsmessig at fylkesskattekontorene/Skattedirektoratet som hovedregel opptrer som avgiftsmyndighet ved innførsel i forhold til § 65 a. Det vises i denne sammenheng til at det i forarbeidene til gjeldende § 65 a ble uttalt at fylkesskattekontorene bør være avgiftsmyndighet i første instans i disse tilfellene.

Prosedyrene for avgiftsinnbetalingen etter merverdiavgiftsloven § 65 a vil skille seg vesentlig fra prosedyrene for avgiftsinnbetalingen etter lovens kapittel XVI. Ved innførsel av telekommunikasjonstjenester vil det blant annet bli stilt krav om at den utenlandske leverandøren registrerer seg i Norge. Spørsmålet om hvordan avgiftsinnbetalingen mest hensiktsmessig kan gjennomføres, må imidlertid vurderes i forhold til den enkelte tjeneste som skal avgiftsbelegges ved innførsel. Departementet vil derfor ikke utelukke at det kan oppstå tilfeller hvor tollvesenet vil være bedre egnet som avgiftsmyndighet. Dette spørsmålet bør vurderes konkret i forbindelse med den type tjeneste det vil bli tale om å avgiftsbelegge ved innførsel.

Som nevnt i kapittel 7.1, har det i høringsrunden vært reist spørsmål om hvordan plikten til å betale avgift ved innførsel av telekommunikasjonstjenester nærmere er tenkt gjennomført.

Etter departementets vurdering bør de som omfattes av plikten til å betale avgift ved innførsel av telekommunikasjonstjenester bli registrert i et særskilt register. Det anses lite hensiktsmessig at de utenlandske næringsdrivende som ikke er etablert i Norge, registreres i det ordinære avgiftsmanntallet, da disse kun blir betalingspliktige og ikke avgiftspliktige etter de ordinære bestemmelsene.

Det bør videre innføres en representantordning som muliggjør kontroll og nødvendige sanksjoner i de tilfeller de utenlandske teleselskapene ikke har forretningssted i Norge. Departementet vil i forbindelse med forskriftsarbeidet foreslå at det innføres en representantordning etter mønster av den ordning som gjelder for utenlandske næringsdrivende med omsetning i Norge, jf Finansdepartementets forskrift om registrering av utenlandsk næringsdrivende ved representant (nr 71), fastsatt med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 10 sjuende ledd og § 61 a. Denne forskriften statuerer solidaransvar for avgiften hos den utenlandske næringsdrivende og representanten. Departementet vil foreslå at en tilsvarende løsning skal gjelde i omhandlede tilfeller. Departementet vil imidlertid vurdere nærmere om ansvaret bør kunne frafalles i tilfeller hvor den utenlandske næringsdrivende stiller garanti for egne avgiftsforpliktelser.

Departementet tar sikte på at reglene om den nærmere gjennomføringen av avgiftsinnbetalingen ved innførsel av telekommunikasjonstjenester vil bli fastsatt i en ny forskrift. I en slik forskrift må det også fastsettes bestemmelser som blant annet sikrer avgiftsmyndighetene nødvendig hjemmel til å kreve fremlagt relevante opplysninger, til å kreve at nødvendig dokumentasjon for kontroll av omsetningen blir bevart, å kunne foreta kontroll, samt ha mulighet for etterberegning/skjønnsmessig fastsettelse. Videre bør det fastsettes bestemmelser om beregningsgrunnlaget for avgiften, innbetalingsfrist, sanksjoner ved fristoversittelser, samt regler som sikrer at registreringspliktige kjøpere gis anledning til å kunne trekke fra den avgiften som tjenesteleverandør skal betale ved innførselen. Forskrifter som nevnt, vil på vanlig måte bli sendt på høring.