6 Rettstilstanden i noen andre land

6.1 Innledning

I dette kapittelet redegjøres det for hovedtrekkene i rettstilstanden når det gjelder vern mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. i Sverige, Danmark og Finland. Alle de tre landene har i den senere tid styrket det rettslige vernet mot diskriminering, blant annet for å oppfylle kravene i EUs ikke-diskrimineringsdirektiver. Samtidig ligger disse landenes rettstradisjoner nært opp til den norske. Det er derfor særlig aktuelt å se nærmere på hvordan disse landene har møtt tilsvarende utfordringer som Norge står overfor på diskrimineringsområdet.

For øvrig behandles de enkelte lands lovgivning på området mer inngående i tilknytning til departementets forslag i kapitlene 9-14 nedenfor. Sveriges, Danmarks og Finlands forhold til internasjonale menneskerettighetskonvensjoner er omtalt i kapittel 8.5.

Utvalget behandler utenlandsk rett i kapittel 9 i utredningen.

6.2 Sverige

6.2.1 Konstitusjonelle regler

I den svenske Regeringsformen (RF), som har grunnlovs rang, er alle menneskers likeverd et grunnleggende prinsipp. Dette kommer til uttrykk blant annet i kapittel 1 § 2, der det står at den offentlige makten skal utøves med respekt for alle menneskers likeverd. Kapittel 1 § 2 sier også at det sivile samfunnet («det allmänna») skal virke for at alle mennesker skal kunne oppnå delaktighet og likestilling i samfunnet. Det sivile samfunnet skal videre motvirke diskriminering av mennesker på grunn av kjønn, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, språklig eller religiøs tilhørighet, funksjonshemming, seksuell legning, alder eller annen omstendighet som gjelder den enkelte som person.

RF kapittel 1 § 2 inneholder også en generell bestemmelse om å fremme etniske, språklige og religiøse minoriteters muligheter til å beholde og utvikle egen kultur og samfunnsliv. I kapittel 1 § 9 er det et krav om at domstolene, forvaltningsmyndighetene og andre med oppgaver innen offentlig forvaltning skal behandle alle likt for loven og ivareta saklighet og upartiskhet.

RF kapittel 2 § 15 fastslår at lov eller forskrift ikke kan innebære at noen medborgere diskrimineres fordi han eller hun med hensyn til «ras, hudfärg eller etniskt ursprung tillhör en minoritet». I henhold til RF kapittel 2 § 23 kan heller ikke lov eller forskrift være i strid med Sveriges forpliktelser etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). RF har også en bestemmelse om tilsetting i statlige stillinger. Slik tilsetting kan bare skje på saklig grunnlag, slik som kvalifikasjoner («förtjänst») og egnethet («skicklighet»), jf. RF kapittel 11 § 9.

6.2.2 Sivilrettslig vern

Lag (2003:307) om förbud mot diskriminering

Lag (2003:307) om förbud mot diskriminering ble vedtatt som ledd i gjennomføringen av EUs rådsdirektiv 2000/43/EF og 2000/78/EF. Samtidig ble det foretatt endringer i flere andre lover. Loven forbyr diskriminering på grunn av etnisk tilhørighet, religion eller annen trosoppfatning, seksuell orientering eller funksjonshemming. Dette innebærer at alle diskrimineringsgrunnlagene i de to EU-direktivene, bortsett fra alder, omfattes av loven. Loven gjelder på samfunnsområder utenfor arbeidslivet og høyskolen. Den kompletterer dermed tidligere lovgivning, jf. omtale nedenfor. Forbudet mot diskriminering gjelder i forbindelse med arbeidsformidling og annen arbeidsmarkedspolitisk virksomhet, næringsvirksomhet, yrkesutøvelse, medlemskap i organisasjoner og forretningsmessig tilbud av varer, tjenester eller boliger. For diskrimineringsgrunnlagene etnisk tilhørighet, religion eller annen trosoppfatning gjelder loven også innenfor helse- og sosialtjenesten og på folketrygdens område, herunder stønad ved arbeidsledighet («hälso- och sjukvården, socialtjänsten, socialförsäkringssystemet, arbetslöshetsförsäkringen»).

Loven forbyr direkte og indirekte diskriminering, trakassering og instruks om å diskriminere. Den forbyr også gjengjeldelse («repressalier») i diskrimineringssaker. Loven inneholder dessuten bestemmelser om ugyldighet for avtaler som er i strid med loven, samt om adgang til erstatning for ikke-økonomisk tap («skadestånd för den kränkning diskrimineringen innebär»). Ansvaret er uavhengig av skyld, men erstatningen kan settes ned eller helt bortfalle dersom det er rimelig («skäligt»). Ved brudd på diskrimineringsforbudet og brudd på forbudet mot gjengjeldelse, fastsetter loven en bestemmelse om delt bevisbyrde.

Lag (1999:130) om åtgärder mot diskriminering i arbetslivet på grund av etnisk tillhörighet, religion eller annan trosuppfattning

Lag (1999:130) om åtgärder mot diskriminering i arbetslivet på grund av etnisk tillhörighet, religion eller annan trosuppfatning, endret ved lov 2003:308, har til formål å fremme like rettigheter og muligheter i arbeidslivet uavhengig av etnisk tilhørighet, religion eller annen trosoppfatning. Den pålegger arbeidsgivere en plikt til å arbeide målrettet for aktivt å fremme formålet med loven («aktiva åtgärder»). Loven gjelder for ansettelser, arbeidsvilkår og utviklingsmuligheter i arbeidslivet. Loven forbyr direkte og indirekte diskriminering, uavhengig av om arbeidsgiveren har hatt som intensjon å diskriminere. Loven forbyr også trakassering og instruks om å diskriminere. Det er videre forbud mot gjengjeldelse («repressalier») i diskrimineringssaker. Loven forplikter arbeidsgivere til å iverksette tiltak for å forebygge og forhindre at noen arbeidstakere utsettes for trakassering eller gjengjeldelse. Arbeidsgivere som får kjennskap til at en arbeidstaker mener seg utsatt for trakassering, skal utrede saken og gjennomføre nødvendige tiltak for å forhindre fortsatt trakassering. I saker om diskriminering gjelder delt bevisbyrde. Brudd på diskrimineringsforbudene gir etter loven rett til erstatning eller oppreisning til den som har vært utsatt for diskrimineringen. Det er også bestemmelser om ugyldighet for avtaler som er i strid med lovens forbud. Loven gir hjemmel for å fastsette en bot («vite») overfor arbeidsgivere som ikke følger opp sin plikt til aktive tiltak.

Loven regulerer arbeidsområdet for Ombudsmannen mot etnisk diskriminering (DO) når det gjelder arbeidslivet. DO har ikke kompetanse til å fatte bindende avgjørelser i klagesaker om diskriminering, men kan kreve opplysninger fra arbeidsgivere. DO skal utrede og forsøke å løse tvister på frivillig basis. I siste omgang kan Ombudsmannen bringe saker om diskriminering som er anmeldt av enkeltpersoner inn for domstolene.

Det er også etablert en nemnd mot diskriminering som har tilsynsoppgaver i forhold til alle diskrimineringsgrunnlag. Nemnda er oppnevnt av regjeringen etter forslag fra berørte organisasjoner. Nämnden mot diskriminering er avgjørelsesinstans i saker om å ilegge arbeidsgiver bot for mangler i forbindelse med «aktiva åtgärder». Nemnda er også klageinstans for behandling av klager over pålegg DO utferdiger overfor arbeidsgivere om å komme med opplysninger. Nemnda skal også gi råd i prinsipielle saker dersom DO ber om det.

Lag (2001:1286) om likabehandling av studenter i högskolan

Lag (2001:1286) om likabehandling av studenter i högskolan, som ble endret ved lov 2003:311, har som formål å fremme like rettigheter for studenter og søkere og å motvirke diskriminering på grunn av kjønn, etnisk tilhørighet, religion eller tro, seksuell orientering eller funksjonshemming på høyskoleområdet, herunder universitetene. Loven forplikter høyskoler til å drive et målrettet arbeid for å fremme studenters like rettigheter og å forebygge og forhindre trakassering. Høyskolen skal ha årlige planer med oversikt over de tiltak som er nødvendige for å fremme like rettigheter. Planen skal redegjøre for hvilke tiltak som høyskolen vil påbegynne eller gjennomføre det kommende året, og rapportere på hvordan fjorårets tiltak ble gjennomført. Loven forbyr direkte og indirekte diskriminering, samt trakassering og instruks om å diskriminere. En høyskole som får kjennskap til at en student mener seg utsatt for trakassering, skal utrede dette og gjennomføre nødvendige tiltak for å forhindre fortsatt trakassering. Loven forbyr også gjengjeldelse i diskrimineringssaker. Loven inneholder en bestemmelse om adgang til erstatning for ikke-økonomisk tap. Ansvaret er uavhengig av skyld, men erstatningen kan settes ned eller helt bortfalle dersom det er rimelig («skäligt»).

Lag (1999:131) om Ombudsmannen mot etnisk diskriminering

Lag (1999:131) om Ombudsmannen mot etnisk diskriminering, som ble endret ved lov 2003:313, har til formål å motvirke diskriminering som har sammenheng med etnisk tilhørighet, religion eller annen oppfatning. Regjeringen utpeker en ombudsmann som skal arbeide mot etnisk og religiøs diskriminering i arbeidslivet og på andre samfunnsområder. Loven regulerer ombudsmannens oppgaver. Ombudsmannen skal gjennom råd eller på annen måte medvirke til at den som utsettes for diskriminering kan ivareta sine rettigheter. DO skal føre tilsyn med lag (1999:130) om åtgärder mot diskriminering i arbeidslivet, lag (2001:1286) om likabehandling av studenter i högskolan og lag (2003:307) om förbud mot diskriminering. Ombudsmannens kompetanse når det gjelder arbeidslivet er regulert i lag (1999:130) om åtgärder mot diskriminering i arbetslivet, jf. omtale av denne ovenfor.

Pågående endringsarbeid

Et utredningsutvalg bestående av representanter for alle riksdagspartiene (Diskrimineringskommittén) har fått i oppdrag å gjennomgå den straffe- og sivilrettslige lovgivningen mot diskriminering. Utvalget skal foreslå en samlet diskrimineringslovgivning som omfatter alle eller flertallet av diskrimineringsgrunnlagene. Det skal også vurdere en samordning eller sammenslåing av noen eller samtlige av ombudsmennene på diskrimineringsområdet. Utredningen skal foreligge innen 31. januar 2006.

6.2.3 Strafferettslig vern

Den svenske straffeloven (brottsbalken) har en regel om «hets mot folkgrupp» i kapittel 16 § 8. Bestemmelsen forbyr å komme med uttalelser eller spre meddelelser, som truer, forhåner eller utsetter for ringeakt («uttrycker missaktning för») en folkegruppe eller en gruppe av personer på grunn av rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, trosbekjennelse eller seksuell orientering. Strafferammen er to år. Ved grove brudd kan det idømmes fengsel inntil fire år. Ved bedømmelse av om bruddet er grovt, skal det særlig legges vekt på om meddelelsen har hatt et særskilt truende eller krenkende innhold og om den er spredt til et stort antall personer på en måte som er egnet til å vekke betydelig oppmerksomhet.

Kapittel 16 § 9 forbyr diskriminering på grunn av etnisitet og religion i forbindelse med næringsvirksomhet. En næringsdrivende som i sin virksomhet diskriminerer noen på grunn av rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse eller trosbekjennelse, kan dømmes for ulovlig diskriminering. Strafferammen for dette er ett år. Bestemmelsen gjelder også den som er ansatt i en næringsvirksomhet eller på annen måte handler på en næringsdrivendes vegne, samt den som er ansatt i offentlig tjeneste eller innehar offentlig oppdrag («allmän tjänst eller innehar allmänt uppdrag»). Arrangører av allment tilgjengelige sammenkomster eller offentlige tilstelninger er også omfattet, dersom de diskriminerer noen på grunn av deres rase, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse eller trosbekjennelse gjennom å nekte dem adgang til sammenkomsten eller tilstelningen på like vilkår som andre. Straffebestemmelsene om ulovlig diskriminering i næringsvirksomhet gjelder også diskriminering på grunn av seksuell orientering.

Brottsbalken inneholder også bestemmelser som kan anvendes for å beskytte mot overgrep av rasistisk karakter, for eksempel mishandling, ulovlige trusler, brudd på alminnelig orden og skadeverk. Brottsbalken kapittel 5 § 3 fastsetter at det er straffbart, gjennom tilsnakk eller på annen måte, å krenke en annen.

Brottsbalken har også bestemmelser om skjerping av straffen, dersom motivet har vært å krenke noen på grunn av rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, trosbekjennelse eller annen liknende omstendighet.

Det finnes ikke noe direkte forbud i svensk rett mot å stifte eller delta i organisasjoner som driver rasistisk virksomhet.

6.3 Danmark

6.3.1 Konstitusjonelle regler

Den danske grunnloven inneholder ingen generell likhetsgrunnsetning eller spesifikk ikke-diskrimineringsbestemmelse. Grunnloven § 70 slår imidlertid fast at ingen på grunn av sin trosbekjennelse eller avstamning kan berøves adgang til å nyte borgerlige og politiske rettigheter. Bestemmelsen inneholder således et forbud mot diskriminering på grunn av trosbekjennelse eller avstamning for så vidt angår adgangen til å nyte nevnte rettigheter.

Videre har grunnloven § 78 en bestemmelse om at alle borgere har rett til å danne foreninger med ethvert lovlig formål («øyemed») uten forutgående godkjenning. Foreninger med ulovlig formål vil kunne oppløses etter nærmere regler i grunnloven § 78 stk. 2-5, som gir anvisning på oppløsning av foreninger ved dom. Herunder er det i forfatningsrettslig litteratur antatt at en forening kan oppløses ved lov. Politiske og religiøse foreninger nyter imidlertid en viss beskyttelse i kraft av andre bestemmelser i grunnloven, jf. §§ 31 stk. 2 og 67.

6.3.2 Sivilrettslig vern

Lov nr. 374 af 28. mai 2003 om etnisk ligebehandling

På bakgrunn av en innstilling fra Ligebehandlingsudvalget, Betænkning nr. 1422/2002, og som en oppfølging av EUs rådsdirektiv 2000/43/EF, vedtok det danske Folketinget i mai 2003 lov om etnisk ligebehandling. Loven trådte i kraft 1. juli 2003.

Lovens formål er primært å styrke vernet mot forskjellsbehandling og å fremme likebehandling av alle uansett rase eller etnisk opprinnelse. Forbudet mot forskjellsbehandling gjelder for all offentlig og privat virksomhet på de samfunnsområdene som omfattes av loven («social beskyttelse, herunder social sikring og sundhedspleje, sociale goder, uddannelse samt adgang til og levering af varer og tjenesteydelser, herunder bolig, der er tilgængelige for offentligheden»). Forbudet mot forskjellsbehandling gjelder også medlemskap og deltakelse i yrkesspesifikke organisasjoner, samt medlemsfordeler i slike organisasjoner. Enkeltpersoners utøvelse av aktiviteter av rent privat karakter er unntatt, selv om det er tale om aktiviteter som i utgangspunktet er omfattet av loven.

Loven inneholder for det første et forbud mot direkte og indirekte forskjellsbehandling på grunn av rase eller etnisk opprinnelse, samt et forbud mot trakassering («chikane») og instruks om å forskjellsbehandle på nevnte grunnlag. For indirekte forskjellsbehandling er det inntatt en proporsjonalitetsbegrensning. Det vil si at indirekte forskjellsbehandling ikke foreligger dersom den aktuelle bestemmelse, betingelse eller praksis er objektivt begrunnet i et saklig formål, og midlene for å oppnå dette er hensiktsmessige og nødvendige. Videre gis det bestemmelser om delt bevisbyrde i saker om overtredelse av diskrimineringsforbudet. Det innføres også et forbud mot gjengjeldelse («repressalier»), men bestemmelsen om delt bevisbyrde gjelder ikke her. Loven inneholder videre en bestemmelse om adgang til godtgjørelse for ikke-økonomisk skade. Enhver overtredelse av forbudet mot forskjellsbehandling og forbudet mot gjengjeldelse innebærer i utgangspunktet at det skal tilkjennes en økonomisk godtgjørelse (oppreisning) til den som har vært utsatt for forskjellsbehandlingen eller gjengjeldelsen. Erstatning for økonomisk eller ikke-økonomisk tap kan for øvrig tilkjennes etter de alminnelige erstatningsrettslige reglene i dansk rett.

Loven supplerer det rettslige vernet mot forskjellsbehandling på grunn av rase eller etnisk opprinnelse som finnes i dansk rett for øvrig. Områder som omfattes av den danske loven om forbud mot forskjellsbehandling på arbeidsmarkedet, jf. nedenfor, unntas imidlertid eksplisitt fra lovens virkeområde.

Lov nr. 459 af 12. juni 1996 om forbud mod forskelsbehandling på arbejdsmarkedet m.v.

Lov om forbud mod forskelsbehandling på arbejdsmarkedet m.v. ble vedtatt i 1996 og omfatter forbud mot forskjellsbehandling ved rekruttering, i arbeidsforhold og ved arbeidsforholdets slutt. Det er en arbeidsrettslig lov som får anvendelse på det individuelle ansettelsesforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker/arbeidssøker. Loven gjelder både offentlig og privat virksomhet. Kun arbeidsgiver kan trekkes til ansvar etter denne loven. Loven forplikter ikke den enkelte arbeidstaker. Det er kun annonseringsforbudet i loven som er straffebelagt (bøter). Personer hvis rettigheter er krenket ved overtredelse av lovens øvrige forskjellsbehandlingsforbud, kan tilkjennes oppreisning («godtgørelse»). Oppreisning kan tilkjennes uavhengig av skyld. Den som er krenket kan også få erstatning etter de alminnelige erstatningsrettslige regler.

Etter vedtakelsen av lov om etnisk ligebehandling ble det foretatt enkelte endringer i lov om forbud mod forskelsbehandling på arbejdsmarkedet m.v., jf. endringslov nr. 253 af 7. april 2004. Endringene hadde til hensikt å gjennomføre EUs rådsdirektiv 2000/43/EF for så vidt gjelder arbeidslivet og EUs rådsdirektiv 2000/78/EF for så vidt gjelder kriteriene for forskjellsbehandling. Endringsbestemmelsene trådte i kraft 14. april 2004.

Endringene innebærer for det første at kriteriet tro er inntatt som et selvstendig diskrimineringsgrunnlag, på lik linje med rase, hudfarge, religion, politisk syn, seksuell orientering eller nasjonal, sosial eller etnisk opprinnelse. Videre er forskjellsbehandlingsbegrepet nærmere definert i form av både direkte og indirekte forskjellsbehandling, og det er lovfestet at forskjellsbehandling også omfatter trakassering («chikane») og instruks om forskjellsbehandling. For indirekte forskjellsbehandling gjelder en proporsjonalitetsbegrensning, og det er tatt inn en bestemmelse om vern mot gjengjeldelse («repressalier»). Lovens saklige virkeområde ble utvidet til også å gjelde for medlemskap og deltakelse i en arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon, og for eventuelle medlemsfordeler i slike organisasjoner. I lovens bestemmelse om unntak fra forskjellsbehandlingsforbudet for virksomheter som har som formål å fremme et bestemt politisk eller religiøst standpunkt/trosretning, er det lovfestet et proporsjonalitetsprinsipp. Adgangen til å bli tilkjent oppreisning er utvidet til også å omfatte personer som utsettes for lovstridig gjengjeldelse. Til sist ble det innført delt bevisbyrde i saker om overtredelse av forbudet mot forskjellsbehandling.

Lov nr. 411 af 6. juni 2002 om etablering af Dansk Center for Internationale Studier og Menneskerettigheder

Lov nr. 411 om etablering af Dansk Center for Internationale Studier og Menneskerettigheder ble vedtatt av Folketinget i juni 2002. Gjennom denne loven gjennomføres EUs rådsdirektiv 2000/43/EF artikkel 13 nr. 1 og 2 om etablering av uavhengige organer for fremme av likebehandling i dansk rett. Loven bestemmer at det skal etableres et institutt for menneskerettigheter.

Instituttet skal blant annet bidra til å fremme likebehandling av alle, uten forskjellsbehandling på grunn av rase eller etnisk opprinnelse. Instituttet kan bidra til løsning av konkrete konflikter ved å bistå ofre for forskjellsbehandling ved klagebehandlingen, megle, innlede uavhengige undersøkelser vedrørende forskjellsbehandling, offentliggjøre rapporter og fremsette henstillinger vedrørende forskjellsbehandling, jf. lovens § 2 stk. 2 nr. 4. Også lov om etnisk ligebehandling har regler om instituttets kompetanse, jf. § 10. Instituttet kan, som et ledd i arbeidet med å fremme likebehandling, behandle klager vedrørende overtredelse av forbudet mot forskjellsbehandling på grunn av rase eller etnisk opprinnelse og forbudet mot gjengjeldelse, og gi uttrykk for sin oppfatning av om det i enkeltsaker har funnet sted en lovovertredelse. Deres veiledende uttalelser etter loven kan ikke overprøves av annen administrativ myndighet. Videre kan instituttet, dersom det etter deres mening har skjedd en overtredelse av loven, anbefale at det ytes fri rettshjelp. Det faller imidlertid utenfor instituttets kompetanse å ta stilling til hvorvidt det er grunnlag for erstatning for økonomisk tap eller oppreisning for ikke-økonomisk tap. Instituttet kan heller ikke treffe avgjørelse om ugyldighet. Slike saker henvises til domstolene.

Instituttet kan videre behandle klager fra arbeidstakere om overtredelse av forbudet mot forskjellsbehandling på grunn av rase eller etnisk opprinnelse i lov om forbud mod forskelsbehandling på arbejdsmarkedet m.v., jf. denne lovs § 8 a. I situasjoner hvor arbeidstakers fagorganisasjon ikke ønsker å forfølge en sak om likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse, kan instituttet også behandle klager over brudd på bestemmelser i kollektive avtaler som inneholder plikt til likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse.

6.3.3 Strafferettslig vern

Paragraf 266 b i den danske straffeloven fastsetter et forbud mot rasistiske ytringer. Bestemmelsen forbyr utbredelse av truende, hånende eller nedverdigende uttalelser, skriftlige som muntlige, om grupper av personer på grunn av deres rase, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, tro eller seksuelle orientering. Overtredelse straffes med bøter eller fengsel inntil to år. Ved utmåling av straffen skal det betraktes som en skjerpende omstendighet om forholdet har karakter av propagandavirksomhet. Begrepet propaganda tolkes slik at det utøves en viss systematisk, intensiv eller vedvarende virksomhet som har til formål å påvirke opinionen i videre kretser. Da bestemmelsen ble vedtatt, ble det forutsatt at påtalemyndigheten skulle skjerpe håndhevelsen av § 266 b i tilfeller av propagandavirksomhet.

Lovbekendtgørelse nr. 626 af 29. september 1987 med senere ændring om forbud mod forskelsbehandling på grund af race m.v. er en strafferettslig særlov som fastsetter forbud mot diskriminering på grunn av rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, tro eller seksuell orientering ved adgang til varer og tjenester eller lokaliteter. Loven omfatter for eksempel diskriminering i forbindelse med ervervsmessig salg og utleie av fast eiendom, og adgang til utesteder. Overtredelse straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder.

6.4 Finland

6.4.1 Konstitusjonelle regler

Finlands grunnlov inneholder i § 6 en generell bestemmelse om ikke-diskriminering. I bestemmelsen heter det at alle er like for loven, og at ingen skal forskjellsbehandles uten saklig grunn på grunn av «kön, ålder, ursprung, språk, religion, övertygelse, åsikt, hälsotillstånd eller handikapp eller av någon annan orsak som gäller hans eller hennes person». De diskrimineringsgrunnlagene som regnes opp i grunnloven, er i hovedsak sammenfallende med de diskrimineringsgrunnlagene som omfattes av de internasjonale avtalene Finland er bundet av. Oppregningen anses ikke for å være uttømmende. For eksempel nevnes ikke rase eller hudfarge, men «årsak som gjelder hans eller hennes person» tolkes i praksis slik at begrepet også omfatter slike forhold.

Etter § 11 i grunnloven har enhver rett til tros- og tankefrihet («samvetsfrihet»). Bestemmelsen omfatter religiøse og øvrige verdens- og livsanskuelseslærer. I § 13:2 fastslås foreningsfriheten. Foreningsfriheten innebærer rett til å stifte foreninger, rett til å være medlem av eller stå utenfor foreninger og rett til å delta i foreningers virksomhet.

6.4.2 Sivilrettslig vern

Lag om likabehandling (21/2004)

Finland fikk i 2004 et sterkere sivilrettslig vern mot diskriminering. En ny lov om likebehandling ble vedtatt 20. januar 2004, med ikrafttredelse 1. februar 2004, jf. lag om likabehandling (21/2004). Hensikten med loven er å trygge og fremme likebehandling innenfor ulike samfunnssektorer, samt å effektivisere rettsvernet for personer som utsettes for den type diskriminering som faller inn under lovens virkeområde.

Loven forbyr diskriminering på grunn av alder, etnisk og nasjonal opprinnelse, statsborgerskap, språk, religion, overbevisning, meninger («åsikt»), helsetilstand, funksjonshemming, seksuell orientering eller andre årsaker som gjelder hans eller hennes person. Som diskriminering regnes både direkte og indirekte diskriminering, trakassering i tilknytning til et forbudt diskrimineringsgrunnlag, samt instruks om å diskriminere. Dessuten finnes det en bestemmelse som beskriver handlinger eller atferd som ikke skal anses som diskriminering etter loven. Ufordelaktig behandling eller behandling som gjør at noen rammes av ugunstige følger på grunn av at vedkommende har innlevert en klage eller foretatt foranstaltninger for å trygge likebehandling, forbys som gjengjeldelse («repressalier»). Loven foreskriver delt bevisbyrde i saker om overtredelse av forbudet mot diskriminering.

Loven får anvendelse på alle personer i så vel offentlig som privat virksomhet med hensyn til «villkor för självständig yrkes- eller näringsutövning eller stödjande av näringsverksamhet, anställningskriterier, arbetsförhållanden eller anställningsvillkor, personalutbildning eller avancemang, erhållande av utbildning, inklusive specialiseringsutbildning och omskolning, eller yrkesvägledning, eller medlemskap eller medverkan i en arbetstagar- eller arbetsgivarorganisation eller i andra organisationer vars medlemmar utövar ett visst yrke, eller de förmåner dessa organisationer tillhandahåller». Det er dessuten forbudt å diskriminere på grunn av etnisk opprinnelse når det gjelder ulike former for sosiale fordeler, som helse- og sosialtjenester eller rabattordninger som innvilges av sosiale årsaker, verneplikt, siviltjeneste eller tilbud og tilgang til varer, eiendom og tjenester, inkludert bolig, såfremt det ikke gjelder privatpersoner imellom.

Loven forutsetter at myndighetene i sin virksomhet fremmer likebehandling. Statlige og kommunale myndigheter forpliktes til å utarbeide planer for å fremme etnisk likebehandling.

Tilbydere av arbeid, eiendom, tjenester, utdanning eller goder, som bryter forbudet mot diskriminering eller gjengjeldelse på grunn av alder, etnisk eller nasjonal opprinnelse, statsborgerskap, religion, overbevisning, meninger («åsikt»), helsetilstand, funksjonshemming eller seksuell orientering, kan pålegges å betale oppreisning («gottgörelse») til fornærmede. Maksimumsbeløpet for oppreisningen er 15 000 euro.

Den nye loven, samt tilpasninger i enkelte andre lover (arbetsavtalslagen, sjömanslagen, statstjänstemannalagen og lagen om kommunala tjänsteinnehavare), gjennomfører EUs rådsdirektiv 2000/43/EF og 2000/78/EF i finsk rett.

Organisering av håndhevingssystemet

Innen området for ansettelses- og tjenesteforhold håndheves loven av arbeidsmarkedsmyndighetene. På andre områder tillegges minoritetsombudsmannen og den nyoppnevnte diskrimineringsnämnden ansvaret for å se til at forbudet mot diskriminering etterleves.

Minoritetsombudsmannsembetet er regulert i lag om minoritetsombudsmannen (660/2001). Til minoritetsombudsmannens oppgaver hører foruten å overvåke at likebehandlingsloven følges, å fremme gode etniske relasjoner, forebygge etnisk diskriminering, følge med på og arbeide for å forbedre etniske minoriteters stilling og rettigheter, rapportere om deres situasjon i samfunnet og gi informasjon om lovgivning om diskriminering og etniske minoriteters stilling. Ombudsmannen skal videre gi anvisninger og råd og forsøke å hindre at diskriminering fortsetter eller gjentas. Ombudsmannen eller hans sekretariat kan også bistå personer som har blitt utsatt for diskriminering. Man kan også be ombudsmannen om å arrangere møte med partene med sikte på å oppnå forlik. Offentlige myndigheter, virksomhetsutøvere som omfattes av likebehandlingslovens virkeområde, samt deres ansatte, har opplysningsplikt overfor ombudsmannen.

Som følge av vedtakelsen av likebehandlingsloven ble det i april 2004 opprettet en diskrimineringsnemnd bestående av sakkyndige medlemmer for å fremme etnisk likestilling mv. Minoritetsombudsmannen kan legge fram saker for behandling for nemnda. Nemnda kan på initiativ fra en part eller ombudsmannen bekrefte forliket eller forby fortsatt eller gjentatt atferd som strider mot forbudet mot diskriminering og gjengjeldelse. Diskrimineringsnemnda kan ved en beslutning om forbud sette en rimelig frist for oppfølging av vedtaket, samt fastsette bøter. Nemnda erstatter imidlertid ikke det vanlige domstolssystemet med hensyn til overprøving. Nemnda kan heller ikke endre eller overprøve andre forvaltningsmyndigheters beslutninger.

I 2001 ble det etablert et rådgivende organ for etniske relasjoner, ETNO, med mandat for fire år. ETNO bistår minoritetsombudsmannen og fungerer som et ekspertorgan på bred basis når det gjelder spørsmål om rasisme og etnisk diskriminering. ETNO består av representanter for departementene, kommuneforvaltningen, arbeidslivets parter, menneskerettighetsorganisasjoner, kirken, innvandrere og øvrige etniske minoriteter.

6.4.3 Strafferettslig vern

Den finske straffeloven § 11:8 inneholder et forbud mot å spre til allmennheten hatefulle eller truende ytringer om personer av en bestemt nasjonal opprinnelse, rase, etnisitet eller om en religiøs gruppe (hets mot en folkegruppe). Strafferammen er bøter eller fengsel inntil to år.

I henhold til straffeloven § 11:9 er det forbudt å diskriminere i utøvelse av næringsvirksomhet, yrkesutøvelse, betjening av allmennheten, tjenesteutøvelse eller noen annen offentlig virksomhet. Diskrimineringsgrunnlagene er rase, nasjonal eller etnisk opprinnelse, hudfarge, språk, kjønn, alder, familieforhold, seksuell orientering, helsetilstand, religion, samfunnssyn, politisk eller faglig virksomhet eller liknende. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil seks måneder.

Diskriminering i arbeidslivet reguleres særskilt i straffeloven § 47:3. De forbudte diskrimineringsgrunnlagene er også her rase, nasjonal eller etnisk opprinnelse, hudfarge, språk, kjønn, alder, familieforhold, seksuell orientering, helsetilstand, religion, samfunnssyn, politisk eller faglig virksomhet eller liknende. Forbudet gjelder ved annonsering av stilling, i ansettelsesprosessen og i ansettelsesforhold. Arbeidsgiver eller dennes stedfortreder kan ilegges bøter eller fengsel inntil seks måneder ved brudd på bestemmelsen.