9 Lovens formål og virkeområde

9.1 Formål

9.1.1 Innledning

I lover som er vedtatt de siste tiår, særlig i offentligrettslige lovverk, har det vært vanlig å ta inn en formålsparagraf, dvs. en bestemmelse som uttrykker noe om hvilke hensyn og interesser lovgiveren ønsker å fremme med loven. Dette gjelder blant annet likestillingsloven (lov 9. juni 1978 nr. 45) og sameloven (lov 12. juni 1987 nr. 56), som begge har nær saklig tilknytning til lovforslaget som fremmes her.

Utvalget behandler spørsmålet om en egen formålsparagraf i utredningens kapittel 13.3.

9.1.2 Gjeldende rett på liknende områder

Likestillingsloven har sterke likhetstrekk med en lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv., både med hensyn til begrunnelse og i saklig henseende. Likestillingslovens formål fremgår av § 1:

«Denne lov skal fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling.

Kvinner og menn skal gis like muligheter til utdanning, arbeid og kulturell og faglig utvikling.»

I forarbeidene til loven fremgår det at første ledd angir lovens formål, jf. Ot.prp. nr. 33 (1974-1975) s. 54. Det vises til at slike programerklæringer som oftest har begrenset selvstendig betydning, men at de undertiden brukes som støtteargument ved tolkningen av enkeltbestemmelser.

Arbeidsmiljøloven har i kapittel X A om likebehandling i arbeidslivet, følgende formålsbestemmelse i § 54 A nr. 1:

«Formålet med dette kapittel er å sikre likebehandling i arbeidslivet.»

Det fremgår av forarbeidene, jf. Ot.prp. nr. 104 (2002-2003) kapittel 8.1.5.1 s. 24, at ordlyden i bestemmelsen avspeiler ordlyden i EUs rådsdirektiv 2000/78/EF om gjennomføring av prinsippet om likebehandling i arbeidslivet, som benytter begrepet «likebehandling» i den danske versjonen.

I sameloven § 1-1 er ordlyden en annen enn i likestillingsloven og arbeidsmiljøloven, men formålet går i samme retning:

«Lovens formål er å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe i Norge kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»

I samelovens forarbeider er det understreket at formålsbestemmelsen skal utgjøre et «meget vektig» moment i tolkningen av lovens øvrige bestemmelser, jf. Ot.prp. nr. 33 (1986-1987) s. 116. Dette styrkes for denne lovens vedkommende av at formålsbestemmelsen gir uttrykk for noenlunde de samme verdier og mål som Grunnloven § 110 a (sameparagrafen).

9.1.3 Utvalgets forslag

Utvalget tar utgangspunkt i at formålet med loven først og fremst skal være å gi et helhetlig og effektivt vern for enkeltindividet mot usaklig forskjellsbehandling som har sin bakgrunn i vedkommendes etnisitet, på alle aktuelle samfunnsområder. Utvalget finner det hensiktsmessig å innta en formålsbestemmelse om dette, for å klargjøre den grunnleggende hensikten med loven og rendyrke de viktigste formålene loven er grunnet på.

Utvalget foreslår følgende formålsbestemmelse:

«Lovens formål er å hindre diskriminering og å sikre like muligheter og rettigheter for alle uavhengig av etnisitet.»

Likestillingsbegrepet brukes således ikke i forslaget til lovtekst, men utvalget understreker at utkastet inneholder de vesentlige bestanddeler i likestillingsbegrepet. Loven tar dermed sikte på å bidra til reell likestilling mellom etniske grupper og individer av ulik etnisk bakgrunn. Hva utvalget legger i begrepet etnisitet, redegjøres for i kapittel 10.1.6 nedenfor.

Utvalget uttaler at det ikke springer noen rettigheter eller noe vern ut av formålsparagrafen i seg selv, men at den først får virkning i sitt forhold til lovens andre bestemmelser. Formålsparagrafen understreker at de nevnte formål skal vektlegges i særlig grad ved tolkning av lovens bestemmelser. Utvalget foreslår ikke tatt inn i selve lovteksten at formålet skal tjene som en særlig sterk retningslinje for tolkningen av loven, men understreker at det vil være naturlig å tolke bestemmelsen på denne måten. Det vises til at ordlyden trekker i denne retning, ved at ordet «sikre» er valgt i stedet for løsere betegnelser som «fremme» eller «legge til rette for» like muligheter.

Utvalget uttaler at formålsparagrafen bare vil være direkte anvendelig i tolkningen av lovens egne bestemmelser. Utvalget forutsetter imidlertid at det også tas tilbørlig hensyn til de formål lovforslaget fremmer i vurderingen av lovgivningen om etnisk diskriminering andre steder i lovverket.

9.1.4 Høringsinstansenes syn

Flertallet av høringsinstansene som uttaler seg om formålsbestemmelsen, mener den er for snevert utformet. Senter mot etnisk diskriminering (SMED), Likestillingsombudet og Norges Handikapforbund mener at bestemmelsen bør endres, slik at den dekker lovens målsetting om å være et virkemiddel for etnisk likestilling. SMED påpeker at ambisjonsnivået for loven ikke må være begrenset til å etablere et rettslig vern mot etnisk diskriminering. Senteret mener likebehandling må være formålet, mens rettslig forbud mot diskriminering er et virkemiddel. De viser til at formålsbestemmelsene i EUs ikke-diskrimineringsdirektiver benytter likebehandlingsbegrepet, og at likestillingslovens formål er å «fremme likestilling».

Den norske Helsingforskomité mener at formålsparagrafen bør ha en eksplisitt referanse til menneskerettighetene. Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering (OMOD) ønsker at bestemmelsen skal presisere at vernet mot diskriminering skal være effektivt, for å signalisere at loven ikke skal tolkes innskrenkende eller på en slik måte at den blir ineffektiv.

Sametinget og Oslo biskop støtter utvalgets forslag til formålsbestemmelse.

9.1.5 Departementets vurderinger

Departementet er enig med utvalget i at loven bør ha en formålsbestemmelse, og at denne skal tjene som en sterk retningslinje for tolkningen av loven. Departementet deler imidlertid høringsinstansenes synspunkter om at lovens formålsbestemmelse i større grad bør gjenspeile at loven skal være et sentralt redskap i arbeidet for likestilling. Det vises til St.meld. nr. 49 (2003-2004) Mangfold gjennom inkludering og deltakelse. Ansvar og frihet, som uttrykker at regjeringen ønsker å motvirke systematiske skjevheter i levekår og muligheter som følger befolkningsgruppers etnisitet eller opprinnelse. Det vises også til St.meld. nr. 17 (1996-1997) Om innvandring og det flerkulturelle Norge, hvor «integrering, likestilling og deltakelse» stilles opp som hovedmål for politikken. I St.meld. nr. 55 (2000-2001) Om samepolitikken fremgår det at formålet med dagens samepolitikk blant annet er å oppnå «reell likebehandling». I St.meld. nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoritetar i Noreg står det i kapittel 3.1, på s. 19:

«Ikkje-diskrimineringsprinsippet er eit heilt grunnleggjande prinsipp i minoritetsvernet. Det inneber at statane skal fremme likestilling mellom minoritetane og majoritetsbefolkningen, både formelt og reelt.

Med formell likestilling meiner ein at lovverket skal vere ikkje-diskriminerande.

At statane òg skal fremme reell likestilling, tyder at eit ikkje-diskriminerande lovverk ikkje er tilstrekkeleg. Eit formelt ikkje-diskriminerande regelverk kan slå ulikt ut for ulike grupper. Statane må derfor også arbeide for å sikre at minoritetane blir likestilte med majoritetsbefolkningen i praksis.For å fremme reell likestilling kan det vere nødvendig for statane å gjennomføre særskilde tiltak for å styrkje stillinga til ei gruppe, til dømes ved å gi økonomisk stønad til tiltak som skal sikre at minoritetsspråk kan haldast i hevd.»

Stortingsmeldingene uttrykker således at målet for politikken overfor etniske minoriteter ikke bare skal være ikke-diskriminering og like muligheter og rettigheter, men også likestilling mellom minoritetene og majoritetsbefolkningen.

Departementet legger også vekt på at likestillingsloven bruker begrepet likestilling i formålsparagrafen, om lovens overordnede siktemål. Opprettelsen av et felles håndhevingsapparat for likestillingsloven og diskrimineringsloven tilsier at reglene i disse to lovene harmoniseres mot hverandre i størst mulig grad. På bakgrunn av dette foreslår departementet at likestillingsbegrepet brukes i formålsparagrafen i lovforslaget her. Begrepet gir et klarere signal om hvilket formål som søkes oppnådd med loven, og det er også mer i tråd med målet for politikken på området.

Begrepet likestilling er ikke entydig. Det er imidlertid klart at begrepet tar sikte på noe mer enn den likebehandling som oppnås gjennom fravær av direkte og indirekte diskriminering. Den videste tolkningen av begrepet er at det uttrykker et mål om fullstendig resultatlikhet. I denne betydningen av begrepet innebærer det faktisk lik deltakelse og representasjon på alle samfunnsområder mellom grupper, for eksempel mellom kjønnene. En mer snever tolkning av begrepet likestilling, er at ulike grupper skal ha like muligheter, jf. nedenfor. Dette er den vanlige betydningen av begrepet når det brukes om forholdet mellom etniske grupper, og det er denne betydningen departementet legger til grunn i formålsparagrafen.

Departementets forslag endrer ikke lovens innretning som en individbasert lov - det er individer, ikke etniske grupper i seg selv, som er direkte beskyttet av loven, jf. kapittel 9.2.8.2 nedenfor. Loven gir altså ikke et direkte gruppevern eller minoritetsvern på kollektivt grunnlag. Den vil ikke favne om alle de økonomiske, politiske og rettslige virkemidler som er med på å fremme likestilling mellom de ulike etniske/religiøse gruppene. At likestillingsbegrepet tas i bruk medfører heller ikke at loven i større grad krever resultatlikhet, for eksempel gjennom bruk av kvotering. Lovens forbud mot direkte og indirekte diskriminering tar imidlertid sikte på å bidra til reell likestilling mellom etniske/religiøse grupper og individer av ulik etnisk/religiøs bakgrunn. Det overordnede målet er således likestilling, gjennom like muligheter, rettigheter og plikter til deltakelse for alle, uansett etnisk opprinnelse eller religion/livssyn. Departementet anser ikke dette som en realitetsendring av utvalgets forslag, da utvalget også presiserer at loven skal bidra til reell likestilling, jf. kapittel 3.5 og 13.3 i utredningen.

Som nevnt ovenfor, er det individer som er beskyttet av loven. Formålet om likestilling refererer seg således til individer som snakker forskjellige språk, individer som bekjenner seg til ulike religioner osv. Formålsparagrafen gir ikke uttrykk for at alle språk, religioner mv. i seg selv skal være likestilt i Norge. Bestemmelsen er således ikke til hinder for at for eksempel det norske og det samiske språk og den evangelisk-lutherske religion fortsatt skal ha en særstilling i Norge. En annen problemstilling er at det i mange tilfeller vil være saklig, nødvendig og proporsjonalt, og følgelig tillatt, å forskjellsbehandle individer på grunn av språk, for eksempel hvis en stilling krever at den ansatte har gode norskkunnskaper. Denne problemstillingen behandles nærmere i kapittel 10.1.8.7 om diskrimineringsgrunnlaget språk og kapittel 10.4.8.4 om saklig forskjellsbehandling på grunn av språk.

Målsettingen om at alle skal ha like rettigheter, innebærer at alle skal stilles formelt likt. Ikke-diskriminering er en forutsetning for at alle, uavhengig av etnisitet, religion mv., skal ha like rettigheter og muligheter i samfunnet. Forbudet mot direkte og indirekte diskriminering står derfor sentralt i diskrimineringsloven. Begrepene direkte og indirekte diskriminering er nærmere omtalt i kapittel 10.3.

For at alle skal kunne ha like muligheter, kan det være nødvendig med en særskilt tilrettelegging av forholdene for personer med etnisk minoritetsbakgrunn. Deres utgangsposisjon kan være svakere enn andres, og målet må derfor være å bedre denne posisjonen slik at de får samme muligheter som andre på de ulike arenaene i samfunnet. Dette peker ut over det som kan oppnås utelukkende gjennom et forbud mot diskriminering. For at like muligheter skal kunne sies å foreligge, må mulighetene også rent faktisk kunne utnyttes. Dersom personer med en bestemt etnisk minoritetsbakgrunn ikke ser seg i stand til å nyttiggjøre seg mulighetene som følge av ytre forhold og omstendigheter, har de rent faktisk ikke samme muligheter som andre.

EUs rådsdirektiv 2000/43/EF om likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse benytter i den danske versjonen begrepet likebehandling i sin formålsbestemmelse. Dette er også benyttet i det nye kapittelet om likebehandling i arbeidsmiljøloven, i tråd med ordlyden i EUs rådsdirektiv 2000/78/EF om gjennomføring av prinsippet om likebehandling i arbeidslivet. Departementet viser til at begrepet likebehandling kan gi tvetydige signaler. For å oppnå reell likebehandling vil det ikke være nok at alle formelt sett behandles likt. Formell likebehandling er heller ikke tilstrekkelig for å forhindre diskriminering. Indirekte diskriminering er resultat av lik behandling av ulike tilfeller, som fører til at personer tilhørende bestemte grupper kommer systematisk dårligere ut enn andre. På grunn av ulikheter i utgangspunktet kan personer med minoritetsbakgrunn stilles dårligere enn andre selv om de formelt behandles på samme måte. Dette kan gjøre det nødvendig med en formelt sett ulik behandling for at man skal kunne oppnå likestilling. For å unngå uklarheter her, går departementet ikke inn for at likebehandlingsbegrepet benyttes.

Når det gjelder diskrimineringsgrunnlaget i bestemmelsen, foreslår departementet at dette blir presisert slik at loven omfatter diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn, se kapittel 10.1.8.

Departementet går ikke inn for å ha en referanse til menneskerettighetene i lovbestemmelsen. En slik henvisning er ikke tatt inn i andre lover som har nær saklig tilknytning til lovforslaget (likestillingsloven, arbeidsmiljøloven kapittel X A og sameloven). Menneskerettighetene vil uansett være retningsgivende for tolkningen av loven, gjennom Grunnloven § 110 c, menneskerettsloven § 3 og Norges internasjonale forpliktelser.

Departementet går heller ikke inn for å presisere at vernet skal være effektivt i lovteksten. Lovens innretning legger opp til et effektivt vern mot etnisk og religiøs diskriminering, blant annet gjennom bestemmelser om delt bevisbyrde, jf. kapittel 11.8, og et administrativt håndhevingsapparat, jf. Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) Om lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Formålsparagrafen angir i tillegg at loven skal tolkes i tråd med formålet om likestilling, gjennom å sikre like muligheter og rettigheter. Disse forholdene gir klare signaler om at loven skal gi et effektivt vern mot diskriminering, og departementet anser det således som overflødig å presisere dette ytterligere i formålsbestemmelsen.

9.2 Lovens virkeområde

9.2.1 Innledning

Dagens regelverk vedrørende diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. dekker langt fra alle samfunnsområder, det er fragmentert og til dels uoversiktlig, og det mangler ofte effektive sanksjoner ved brudd på de enkelte lovbestemmelsene. Følgelig er det et stort behov for å reagere med en mer helhetlig lovgivning mot slik diskriminering, både som følge av behovet for et styrket vern på området og med hensyn til brukervennlighet. Departementet foreslår en generell lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv., samt opprettelse av et eget apparat som skal håndheve loven, jf. Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) Om lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Det betyr at loven som her foreslås i utgangspunktet skal gjelde på alle livsområder hvor slik diskriminering kan forekomme, og at eventuelle unntak må begrunnes og presiseres.

Utvalget omtaler lovens virkeområde i kapittel 13.2 i utredningen.

9.2.2 Gjeldende rett

Det finnes i dag ingen generell bestemmelse i lovverket som forbyr diskriminering på etnisk eller religiøst grunnlag. Grunnloven § 110 c pålegger myndighetene å respektere og sikre menneskerettighetene. Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) inkorporerer fire menneskerettighetskonvensjoner som blant annet inneholder forbud mot diskriminering på grunnlag som rase, hudfarge, språk, nasjonal opprinnelse og religion. I tillegg finnes det spredte lovbestemmelser i norsk rett som forbyr diskriminering på avgrensede saksområder.

Likestillingsloven

Diskriminering på grunn av kjønn rammes av likestillingsloven. Likestillingsloven gjelder på alle samfunnsområder, med unntak av indre forhold i trossamfunn, jf. § 2. Dette unntaket fra lovens saklige virkeområde begrunnes i den grunnlovsgaranterte retten til fri religionsutøvelse. I forarbeidene til likestillingsloven heter det blant annet, jf. Ot.prp. nr. 30 (1974-75) s. 24:

«Grunnlovens § 2 slår fast at enhver har rett til fri religionsutøvelse i Norge. Departementet finner at det stemmer best med Grunnlovens § 2 om forhold omkring selve religionsutøvelsen i trossamfunn holdes utenfor lovens virkeområde. På denne bakgrunn er det i § 1 foreslått at loven ikke skal gjelde for indre forhold i trossamfunn, dvs. for spørsmål som har nær sammenheng med religionsutøvelsen».

Hvorvidt en virksomhet kan regnes å høre til indre forhold i et trossamfunn, vil i noen utstrekning bero på skjønn, men det forutsettes at virksomheten har nær sammenheng med selve religionsutøvelsen. Det er lagt til grunn at ansettelser omfattes av unntaket. For familieliv og rent personlige forhold gjelder loven fullt ut, men den skal ikke håndheves på dette området, verken av de særskilte organene opprettet i medhold av loven (Likestillingsombudet og Klagenemda) eller av de ordinære domstolene. Dette forklares med at håndheving av loven på familielivets område både medfører mange praktiske vansker og er lite ønskelig. Videre heter det i Ot.prp. nr. 1 (1977-1978) Om lov om likestilling mellom kjønnene at «familielivet er et av de viktigste livsområder hvor diskriminering forekommer», og «et unntak fra lovens virkeområde her ville kunne gi det uheldige inntrykk at diskriminerende behandling er både tillatt og akseptert så lenge det dreier seg om disposisjoner som foretas i det private hjem». Det fremheves i proposisjonen at også en usanksjonert regel vil kunne ha betydning som en retningslinje for hvilke prinsipper som bør gjelde i privatlivet.

Foreninger reguleres særskilt i likestillingsloven § 8. Som hovedprinsipp slås det fast at foreninger skal være åpne på like vilkår for medlemmer av begge kjønn, når medlemskapet har betydning for det enkelte medlems yrkesmuligheter eller faglige utvikling, eller foreningen har som sitt vesentligste formål å bidra til løsninger av alminnelige samfunnsproblemer. Foreninger som har som hovedformål å fremme det ene kjønns særinteresser unntas imidlertid uttrykkelig fra dette utgangspunktet.

Dersom ikke Kongen har bestemt annet, gjelder likestillingsloven «i riket, på Svalbard og ombord på norske fartøy og luftfartøy i områder som ikke er undergitt noen stats høyhetsrett», samt «for virksomhet på anlegg og innretninger på den norske del av kontinentalsokkelen», jf. § 20.

Arbeidsmiljøloven

Arbeidsmiljøloven hadde tidligere en bestemmelse som forbød forskjellsbehandling på grunn av blant annet rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse ved ansettelse, jf. den nå opphevede § 55 A. Etter en lovendring i 2004 ble arbeidsmiljølovens forbud mot forskjellsbehandling utvidet til å gjelde alle sider ved arbeidsforholdet, fra utlysning av stilling til opphør av arbeidsforholdet, jf. § 54 A nr. 2. Loven inneholder en liste over noen viktige sider ved arbeidsforholdet som er omfattet av diskrimineringsforbudet, men listen er ikke uttømmende, jf. Ot.prp. nr. 104 (2002-2003) kapittel 8.1.5.2 s. 24. Det er dessuten inntatt en bestemmelse som forbyr forskjellsbehandling ved valg og behandling av selvstendig næringsdrivende, jf. § 54 A nr. 3. Av § 54 L fremgår det videre at lovens diskrimineringsforbud gjelder tilsvarende for medlemskap og deltakelse i en arbeidstaker-, arbeidsgiver- eller yrkesorganisasjon.

Det er kun arbeidsgiver som er ansvarssubjekt etter arbeidsmiljølovens kapittel X A om likebehandling. Den vernede personkretsen etter likebehandlinskapittelet omfatter arbeidssøkere, arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende oppdragstakere og innleide arbeidstakere. Kapittelet gjelder ikke for personer på arbeidsmarkedstiltak.

Boliglovene

Fra 1. januar 2004 trådte et forbud mot diskriminering i boligsektoren i kraft. Bustadbyggjelagslova, burettslagslova, eierseksjonsloven og husleieloven inneholder nå forbud mot diskriminering på grunn av blant annet hudfarge, språkkunnskaper, nasjonal eller etnisk opprinnelse eller trosbekjennelse, ved kjøp, salg og utleie av bolig. Forbudet gjelder generelt, også den private delen av utleiemarkedet er omfattet. Det legges likevel til grunn at ved utleie av hybler og liknende der leieren har tilgang til boligen til en annen, står utleieren fritt til å velge mellom flere interesserte, også til det å ikke leie ut den annonserte boligen, jf. Ot.prp. nr. 30 (2002-2003) om bustadbyggjelagslova og burettslagslova s. 37. Det forutsettes også at forbudet mot å diskriminere på grunn av trosbekjennelse ikke er til hinder for at organisasjoner leier ut bosteder til sine medlemmer, så lenge organisasjonen ikke er opprettet alene med det formål å omgå diskrimineringsforbudet.

9.2.3 Internasjonale forpliktelser og EU

Norge er bundet av flere internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som har bestemmelser om ikke-diskriminering av individer som tilhører nærmere bestemte grupper (etniske, religiøse). Konvensjonstekstene omfatter handlinger mv. foretatt både innen områder av det offentlige liv og i den private sfære. Rent private forhold er likevel unntatt fra konvensjonenes virkeområde.

FNs rasediskrimineringskomité (CERD) har tidligere kritisert Norge for manglende rettsvern mot diskriminering og anbefalt et helhetlig lovverk som forbyr etnisk diskriminering. I sine konkluderende observasjoner til Norges 16. rapport (CERD/C/63/CO/9), stiller komiteen seg derfor svært positiv til den varslede loven mot etnisk diskriminering. Likeledes har Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse (ECRI) i sin siste anbefaling til medlemslandene fremhevet betydningen av å ha både et konstitusjonelt vern, et strafferettslig vern og et vern i sivilrettslig og administrativ lovgivning mot etnisk diskriminering 1. I sin tredje rapport om Norge (CRI (2004) 3) trekker kommisjonen fram forslaget om en ny lov mot etnisk diskriminering og de nye ikke-diskrimineringsbestemmelsene i arbeids- og boliglovgivningen som en positiv utvikling.

I EU er vernet mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. særlig nedfelt i to direktiver: Rådsdirektiv 2000/43/EF om likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse og rådsdirektiv 2000/78/EF om gjennomføring av prinsippet om likebehandling i arbeidslivet. Innenfor rammen av den myndighet fellesskapets organer er tillagt, omfatter vernet i begge direktivene fysiske personer og gjelder så vel i privat som i offentlig sektor, herunder offentlige organer. Det er i stor grad overlatt til EF-domstolen å definere hva som omfattes av fellesskapets organers kompetanse.

EUs rådsdirektiv 2000/43/EF gir en uttømmende oppregning av de saksområdene som omfattes av direktivet i artikkel 3 nr. 1 bokstav a-h. Bokstav a-c dekker arbeidslivsområdet. Det følger av bokstav d at medlemskap og deltakelse i arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, eller enhver annen organisasjon for medlemmer av en bestemt yrkesgruppe omfattes av diskrimineringsforbudets virkeområde. Det gjelder også de fordeler medlemmene får fra organisasjonene. Bokstav e lyder på dansk: «Social beskyttelse, herunder social sikring og sundhedspleje». Formuleringen innebærer at direktivet omfatter ytelser som trygderettigheter, sosiale rettigheter og helsetjenester. Det vil i stor grad være opp til EF-domstolen å trekke de nærmere grensene for hva som omfattes av begrepet sosial beskyttelse. Bokstav f fastsetter at diskrimineringsforbudet gjelder for sosiale fordeler, på dansk «sociale goder». Bestemmelsen må ut fra rettspraksis fra EF-domstolen tolkes slik at den omfatter sosiale fordeler både fra det offentlige og det private, nærmere bestemt fordeler av økonomisk eller kulturell art som tilkjennes av offentlige myndigheter eller private organisasjoner. Videre bestemmer bokstav g at forbudet gjelder for utdanning, men det omfatter ikke organiseringen av skoler eller læreplaner for skoleverket. Bokstav h fastsetter at forbudet omfatter adgang til og levering av varer og tjenester, herunder bolig. Bestemmelsen gjelder varer og tjenester som er tilgjengelige for allmennheten. Det skilles ikke mellom varer og tjenester som tilbys på henholdsvis privat eller profesjonell basis. Artikkel 3 nr. 2 presiserer at direktivet ikke gjelder utlendingsfeltet.

Virkeområdet til EUs rådsdirektiv 2000/78/EF omfatter det som i EU regnes som arbeidslivsområdet. Dette er et vidt begrep som ikke bare dekker forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, men også andre områder med tilknytning til arbeidet, som for eksempel yrkesutdanning og omskolering. Det følger av artikkel 3 nr. 3 at direktivet ikke skal gjelde for utbetalinger fra «offentlige eller lignende ordninger, herunder offentlige ordninger for social sikring og social beskyttelse eller lignende ordninger» (dansk tekst).

9.2.4 Svensk og dansk rett

Svensk rett

Inntil 2003 fantes det i svensk rett bare spredte lovbestemmelser som forbød diskriminering på avgrensede områder. Foruten et generelt strafferettslig vern, var det kun arbeidslivet i snever forstand og høyere utdanningsinstitusjoner som var omfattet av de ulike lovbestemmelsenes forbud mot diskriminering. For å komplettere dette vernet, trådte en ny sivilrettslig lov om forbud mot diskriminering i kraft 1. juli 2003: Lag (2003: 307) om förbud mot diskriminering. Loven forbyr diskriminering på nærmere angitte grunnlag innen arbeidsmarkedspolitisk virksomhet, oppstart og utøvelse av næringsvirksomhet, yrkesutøvelse og medlemskap, deltakelse og medlemsfordeler i arbeidstaker-, arbeidsgiver- og yrkesorganisasjoner, og varer og tjenester som «yrkesmässigt tillhandahålls», herunder boliger. Dessuten gjelder diskrimineringsforbudet i tilknytning til etnisk tilhørighet og religion eller annen trosoppfatning innen sosialtjenesten og trygde- og helsevesenet. Loven ble til som følge av Sveriges behov for å implementere EUs rådsdirektiv 2000/43/EF og 2000/78/EF i svensk rett. Samtidig ble det foretatt enkelte endringer i den svenske loven om tiltak mot diskriminering i arbeidslivet på grunn av etnisitet, religion eller livssyn (lag (1999:130) om åtgärder mot diskriminering i arbetslivet på grund av etnisk tillhörighet, religion eller annan trosuppfattning).

I Sverige utredes det for tiden å utvide virkeområdet for loven, slik at forbudet mot diskriminering ved levering av varer og tjenester også skal omfatte privatpersoner som tilbyr varer og tjenester på privat, ikke-profesjonell basis.

Dansk rett

I Danmark ble en ny samlet lov om etnisk likebehandling vedtatt i 2003, jf. lov nr. 374 af 28. mai 2003 om etnisk ligebehandling. Ved denne loven gjennomføres EUs rådsdirektiv 2000/43/EF i dansk rett. Loven skal forhindre forskjellsbehandling og fremme likebehandling av alle uansett rase eller etnisk opprinnelse. Forbudet mot forskjellsbehandling gjelder all offentlig og privat virksomhet, for så vidt angår sosial- og helsevesen, utdanning og tilgang til varer og tjenester, herunder bolig, som er tilgjengelig for offentligheten. Loven gjelder også medlemskap, deltakelse og medlemsfordeler i yrkesorganisasjoner. Det presiseres at loven ikke kommer til anvendelse på områder som er omfattet av den danske loven om forbud mot forskjellsbehandling på arbeidsmarkedet, eller ved utøvelse av aktiviteter av rent privat karakter. Ved lov nr. 253 af 7. april 2004 om ændring af lov nr. 459 af 12. juni 1996 om forbud mod forskelsbehandling på arbejdsmarkedet m.v. er deler av EUs rådsdirektiv 2000/78/EF gjennomført.

9.2.5 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at loven skal ha et vidt saklig virkeområde, slik at loven i utgangspunktet gjelder på alle samfunnsområder hvor etnisk diskriminering kan tenkes å forekomme.

Etter mønster av likestillingsloven foreslås det likevel at familieliv og personlige forhold unntas særskilt. Det er selve virkeområdet som begrenses, ikke bare håndhevelsesplikten. Utvalget begrunner unntaket dels i bevishensyn og dels i rimelighetshensyn. Dessuten presiseres det at unntaket må tolkes snevert. Særlig avgrensningen mot personlige forhold vil i stor utstrekning måtte trekkes i praksis, etter en konkret helhetsvurdering. Forhold som knytter seg til arbeidsliv, studier osv. vil for eksempel alltid måtte behandles etter hovedregelen. Det samme gjelder alle former for tilbud av varer og tjenester til allmennheten. Utvalget forutsetter at loven skal gjelde både i privat og offentlig sektor.

Arbeidslivet vil være ett av områdene som omfattes av loven. Samtidig foreligger det ifølge utvalget en omfattende, og til dels overlappende, regulering av arbeidslivet i arbeidsmiljøloven. Utvalget foreslår at diskrimineringsgrunnlagene som omfattes av etnisk diskriminering tas ut av arbeidsmiljøloven § 55 A, slik at etnisk diskriminering ved ansettelse dekkes fullt ut av utvalgets lovutkast. (For ordens skyld bemerkes at arbeidsmiljøloven ble endret ved lov 26. mars 2004 nr. 15. Arbeidsmiljøloven § 55 A ble da opphevet.) For en nærmere beskrivelse av utvalgets forslag til samordning med annen lovgivning, vises det til kapittel 16.

Utvalget forutsetter at regler som godtar forskjellsbehandling kan følge av annet lovverk. Slike særbestemmelser vil da gå foran de generelle bestemmelsene i utvalgets lovforslag, jf. lex specialis-prinsippet.

Når det gjelder den vernede personkrets, forutsetter utvalget at denne er vid. Loven vil verne alle som utsettes for diskriminering på grunn av deres etnisitet. Alle personer som oppholder seg innenfor lovens geografiske virkeområde, jf. nedenfor, er vernet. Det betyr at alle er vernet uansett statsborgerskap, også etnisk norske personer.

Lovens geografiske virkeområde foreslås avgrenset slik at «alle områder under norsk jurisdiksjon» er omfattet. Avgrensningen av det området som er underlagt norsk jurisdiksjon vil måtte skje i samsvar med alminnelige folkerettslige regler og avtaler med fremmede stater. Svalbard, samt faste installasjoner over norsk kontinentalsokkel og norske skip, nevnes særskilt.

9.2.6 Departementets høringsforslag om unntak fra lovens saklige virkeområde for indre forhold i trossamfunn

Etter høringen av NOU 2002: 12 har departementet gått inn for at religion og livssyn skal inngå som selvstendige diskrimineringsgrunnlag i loven, jf. kapittel 10.1.8.8. Da det må antas at det reiser seg særlige spørsmål i forbindelse med unntaksadgangen i tilknytning til disse grunnlagene, sendte departementet 28. oktober 2003 et notat om dette på høring, jf. kapittel 2.4. I notatet foreslår departementetet særskilt unntak fra lovens saklige virkeområde når det gjelder forbudet mot diskriminering på grunn av religion og livssyn. Unntaket fra lovens saklige virkeområde knyttes til «indre forhold i trossamfunn». Med indre forhold menes de aktiviteter i et trossamfunn som hovedsakelig knytter seg til selve religionsutøvelsen. Departementet legger i høringsnotatet til grunn en vid forståelse av begrepet trossamfunn, slik at også livssynssamfunn omfattes. Høringsinstansene ble i tillegg bedt om å vurdere behovet for eksplisitt å unnta livssynssamfunn fra lovens virkeområde.

Arbeidslivet ble i høringsnotatet ikke foreslått unntatt fra lovens saklige virkeområde. En følge av dette vil være at ansettelser i utgangspunktet faller inn under lovens virkeområde, selv om det gjelder en stilling knyttet til et tros- eller livssynssamfunns indre forhold (eksempelvis ansettelse av prest, forstander osv.).

Departementet redegjorde videre for en generell unntaksbestemmelse i loven som tillater forskjellsbehandling der den har et saklig formål, ikke er uforholdsmessig inngripende og formålet med handlingen eller unnlatelsen tilsier at den er nødvendig, jf. kapittel 10.4.6.

9.2.7 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansenes syn på utvalgets forslag

Justisdepartementet er positiv til at loven skal gjelde på alle samfunnsområder med unntak av familieliv og personlige forhold, slik at blant annet utleie av rom i egen bolig faller utenfor. Dersom denne avgrensningen utelates, må temaet i tilfelle vurderes nærmere i forhold til Norges internasjonale forpliktelser vedrørende individets rett til privatliv, særlig EMK artikkel 8. Justisdepartementet mener videre at det bør presiseres at klager mot dommere som gjelder påstand om diskriminering ikke skal behandles av de foreslåtte håndhevingsorganene. Antirasistisk Senter og MiRA-senteret støtter også utvalgets forslag og avgrensningen mot de rent private anliggender, men etterlyser et eksplisitt punkt i lovteksten om at også annonser rammes.

Senter mot etnisk diskriminering (SMED) er enig med utvalget i at lovens regler om håndheving og sanksjoner ikke vil kunne gjelde domstolenes dømmende virksomhet, men peker likevel på at den dømmende myndighet ikke bør unntas fra selve diskrimineringsforbudet i loven.

Leieboerforeningen er negativ til at loven avgrenses mot personlige forhold, da dette vil gi uheldige signaler og dessuten kan skape avgrensningsproblemer mellom private og profesjonelle utleieforhold. Heller ikke Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering (OMOD) støtter dette unntaket og understreker særlig viktigheten av at det private boligmarkedet omfattes. Dessuten innskrenkes loven helt unødig mener OMOD, jf. EMK artikkel 8 og utvalgets forslag til § 3 bokstav a siste ledd, som ivaretar muligheten for saklig forskjellsbehandling. OMOD er av den oppfatning at folkerettslige forpliktelser er til hinder for et slikt generelt unntak som foreslått.

Flere arbeidslivsorganisasjoner er negative til utvalgets forslag om at arbeidslivets forhold på dette området skal reguleres av en ny lov mot etnisk diskriminering. Blant disse er Kommunenes Sentralforbund, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH), Utdanningsforbundenes Hovedorganisasjon, samt Avinor. Felles for disse instansene er at de mener en enhetlig regulering på arbeidslivets område i arbeidsmiljøloven er mer brukervennlig.

Regjeringsadvokaten peker på at lovutkastet er gitt et videre virkeområde enn EUs rådsdirektiv 2000/43/EF, uten at dette begrunnes nærmere. Regjeringsadvokaten viser også til at direktivet eksplisitt avgrenser mot forskjellsbehandling på grunn av nasjonalitet, og ikke berører bestemmelser vedrørende tredjelandsstatsborgeres eller statsløse personers innreise og opphold i riket, uten at utvalget har drøftet behovet for en tilsvarende avgrensning i lovutkastet. Utlendingsdirektoratet (UDI) mener reelle hensyn taler for at utlendingsforvaltningen bør være underlagt den samme «kontroll» som andre etater når det gjelder etnisk diskriminering.

Høringsinstansenes syn på departementets forslag om unntak fra lovens saklige virkeområde for indre forhold i trossamfunn

Et flertall av høringsinstansene er positive til det foreslåtte unntaket fra lovens saklige virkeområde for indre forhold i trossamfunn. Blant disse er Justisdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene, Kirkerådet, Det Mosaiske Trossamfund, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn og LO.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet viser til at unntaket vil være en presisering av hva som allerede ligger i den generelle unntaksbestemmelsen for saklig forskjellsbehandling, som foreslås i høringsnotatet.

Kirkerådet og Utdannings- og forskningsdepartementet viser til at innholdet i begrepet indre forhold i trossamfunn ikke lar seg definere helt klart. Utdannings- og forskningsdepartementet uttaler at det må overlates til praksis å trekke et presist skille. Den katolske kirke i Midt-Norgemener at de enkelte religionene må gis stor frihet til selv å definere områder hvor det er legitime behov for å forskjellsbehandle. Det kan ifølge Den katolske kirke i Midt-Norge gjøres ved at unntaksbestemmelsen åpner for en vid forståelse av begrepet indre forhold i trossamfunn.

Enkelte høringsinstanser mener unntaket er overflødig. Norsk senter for menneskerettigheterog Barne- og familiedepartementetmener at et unntak fra lovens saklige virkeområde ikke er hensiktsmessig i tillegg til adgangen til saklig forskjellsbehandling, som baserer seg på en saklighets- og proporsjonalitetsvurdering. Oslo biskop fremhever at unntaket ikke er nødvendig sett i sammenheng med de konvensjonsforpliktelser Norge har til å sikre religionsfriheten. En direkte henvisning til religionsfriheten vil ifølge Oslo biskop være mer formålstjenlig.

Senter mot etnisk diskriminering (SMED) legger til grunn at den norske stat er forpliktet til å sikre retten til religionsfrihet og vern mot diskriminering. Balansepunktet mellom disse forpliktelsene bør etter SMEDs syn fastlegges ved en åpen drøfting av de fundamentale rettighetene som er berørt. Senteret mener det er viktig at den avveiningen som må finne sted ikke tilsløres ved en drøfting av om saken gjelder et indre forhold i trossamfunn. Likestillingsombudetviser til at det er ombudets erfaring med tilsvarende unntak i likestillingsloven at unntaket misforstås, og at det oppfattes som om forbudet mot diskriminering ikke gjelder i trossamfunn generelt.

De fleste høringsinstansene deler departementets vide forståelse av begrepet trossamfunn, som også omfatter livssynssamfunn. Høringsinstansene er positive til at livssynssamfunn nevnes eksplisitt i lovteksten.

Et fåtall av høringsinstansene har merknader til at unntaket ikke skal gjelde for arbeidslivet. Arbeids- og administrasjonsdepartementetog Oslo biskoper positive til at arbeidsforhold i trossamfunn reguleres av loven. Arbeids- og administrasjonsdepartementet mener at det verken ved ansettelse, under arbeidsforholdets gang eller ved opphør av arbeidsforhold i trossamfunn skal være en generell adgang til å forskjellsbehandle på grunn av religion eller livssyn. Enkelte instanser er kritiske til at unntaket ikke omfatter arbeidslivet, blant annet Justisdepartementetog Likestillingsombudet.

Enkelte høringsinstanser har tatt opp problemstillinger i tilknytning til vernet personkrets. Antirasistisk Senter og MiRA-senteret går inn for at loven også bør beskytte personer som blir utsatt for trakassering på grunn av sin tilknytning til personer tilhørende en bestemt etnisk gruppe. Som eksempel nevnes ektefeller eller partnere til personer med minoritetsbakgrunn.

Kommunenes Sentralforbund mener at offentlige institusjoner, for eksempel skoler, ikke kan pålegges ansvar for elevers brudd på diskrimineringsbestemmelsene. Forbrukerombudet mener at pliktsubjektene er ufullstendig angitt i lovforslaget.

9.2.8 Departementets vurdering

9.2.8.1 Saklig virkeområde

Departementet støtter i hovedsak utvalgets forslag til lovens saklige virkeområde. I tillegg foreslår departementet at det inntas et særskilt unntak for endel handlinger og aktiviteter i regi av tros- og livssynssamfunn og virksomheter med et religiøst eller livssynsmessig formål, for så vidt gjelder diskrimineringsgrunnlagene religion og livssyn.

Departementet ser det som et mål å ha en helhetlig sivilrettslig regulering av diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. gjennom en generell lov som gjelder i hele samfunnslivet. Dette vil være mest brukervennlig for dem som mener seg diskriminert. Flere høringsinstanser har også påpekt dette. Departementet kan således ikke si seg enig med innvendingene fra arbeidslivsorganisasjonene om at regulering i arbeidsmiljøloven for arbeidslivets forhold er bedre for brukerne. For ordens skyld foreslås det imidlertid å innta en henvisning til diskrimineringsloven i arbeidsmiljøloven § 54 B. Hva gjelder samordningen med annet eksisterende lovverk mot diskriminering vises det til kapittel 16, som behandler forholdet til arbeidsmiljøloven og boliglovene. Det er heller ikke tvil om at det også er behov for et strafferettslig vern som fanger opp de mest klanderverdige og krenkende handlingene. Strafferetten stiller imidlertid strenge krav til bevis, og skyldkravet vil typisk være forsett eller grov uaktsomhet. Mange diskriminerende handlinger som er klart klanderverdige og uønskede vil ikke oppfylle disse strengere vilkårene for straff. Ønsket om å ramme også slike handlinger mv. forsterker således behovet for et mer omfattende sivilrettslig vern.

Lovforslaget innebærer at loven i utgangspunktet vil få anvendelse på alle samfunnsområder. Eventuelle unntak må begrunnes og presiseres. Det vil si at loven gjelder generelt, slik at både privat sektor og offentlige myndigheters virksomhet er omfattet. Det foreligger etter departementets mening ingen god grunn for at en lov som retter seg mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. ikke skal gjelde overalt der slik diskriminering kan forekomme. Etter forslaget her gjelder loven for arbeidslivet, næringslivet, utdanningssektoren, Stortinget, domstolene, forvaltningsvirksomhet og ellers overalt hvor diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. kan tenkes å finne sted. Samme løsning er valgt for diskriminering på grunn av kjønn, jf. likestillingsloven § 2. Dette betyr at loven vil få et videre anvendelsesområde enn EUs rådsdirektiv 2000/43/EF, som eksplisitt ramser opp de samfunnsområdene som omfattes av direktivet. Til merknaden fra Justisdepartementet om at klager mot dommere som gjelder påstand om diskriminering ikke skal behandles av de foreslåtte håndhevingsorganene, vises det til Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) kapittel 8. Selv om loven som nevnt også får anvendelse på hele den offentlige sektor, vil håndhevingsapparatets kompetanse måtte forstås med en del begrensninger mht. offentlig sektor. Det følger av alminnelige konstitusjonelle prinsipper at et forvaltningsorgan ikke kan overprøve eller kritisere domstolenes dømmende virksomhet eller Stortinget og dets organer.

I tråd med utvalgets forslag mener departementet det er riktig å unnta familieliv og personlige forhold særskilt fra lovens virkeområde. For det første bør lovgiver generelt vise varsomhet med å gripe for sterkt inn i interne (familiemessige) anliggender på denne måten. Individets rett til privatliv er dessuten vernet i flere internasjonale forpliktelser som Norge er bundet av, jf. særlig EMK artikkel 8. Samtidig er det grunn til å tro at slik diskriminering vil være langt mindre utbredt i nære familie- eller vennskapsforhold enn ellers i samfunnet. Videre er det grunn til å peke på de bevismessige problemene. Ofte vil det være vanskelig å avdekke diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. innen familien, og ofte også i rent personlige livsforhold. Det vil også være svært vanskelig å håndheve et diskrimineringsforbud i den private sfære. Departementet deler utvalgets oppfatning om at det ikke er hensiktsmessig å la virkeområdet omfatte forhold der loven uansett ikke håndheves, og der det vil være upraktisk, og til dels unødvendig, å la loven gjelde. Det understrekes at departementet ikke med dette ønsker å legitimere diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. så lenge det skjer innen den enkelte familie eller vennekrets.

Unntaket for familieliv og personlige forhold må tolkes snevert. Det vil som oftest være klart hva som faller innenfor familielivet; her siktes det til aktiviteter familiemedlemmer imellom. Forutsetningen er da at det dreier seg om nære familiemedlemmer.

Grensen mot personlige forhold er vagere. Forhold som alene knytter seg til arbeidsliv, studier osv. vil ikke inngå i denne kategorien, og vil således være omfattet av loven. På den annen side vil forhold innenfor boligens fire vegger typisk være unntatt fra lovens virkeområde etter dette alternativet. I slike tilfeller vil også ervervsmessige forhold, som utleie av rom i egen bolig, være unntatt fra lovens virkeområde. Det bør her nevnes at utleie av bolig generelt, for eksempel dersom utleier eier to selvstendige leiligheter og vil leie ut den han ikke selv bebor, enten dette skjer som ledd i ervervsvirksomhet eller privat, vil rammes av lovens generelle forbud mot diskriminering. Dessuten vil instruks (til for eksempel en eiendomsmegler) eller annonsering med diskriminerende innhold i forbindelse med utleie av rom i egen bolig bringe forholdet ut av den private sfære, og således være omfattet av lovforslaget her, jf. nærmere om dette i kapittel 10.6.4. De bekymringer Leieboerforeningen og OMOD gir uttrykk for skulle således være ubegrunnet.

Et eksempel vil kunne antyde noe om grensen mot personlige forhold, og illustrerer at grensen må trekkes etter en helhetsvurdering: En privat part ønsker å selge sin gamle bil. Etter å ha annonsert i avisen får han to tilbud, hvorav ett fra en person med en annen hudfarge enn ham selv. Sistnevnte byr kr 15 000 mer for bilen enn den andre budgiveren, og han har dessuten finansieringen i orden. Forutsatt at selgeren ikke kjenner noen av interessentene, og selgeren likevel selger bilen til budgiveren med det laveste budet (som følge av hudfargen), er man utenfor de rent personlige forhold, og loven vil gjelde. Dersom det laveste budet imidlertid kommer fra selgerens nære venn, kommer det et personlig element inn i bildet, som vil kunne føre til at forholdet unntas fra lovens virkeområde.

Videre vil forhold som knytter seg til personlige bekjentskaper, omgangskrets mv. normalt måtte anses som personlige forhold. I stor grad vil samvær med andre i forbindelse med privatlivet være av personlig karakter. Lokale, mindre klubber antas å falle inn under unntaket for personlige forhold, dersom sammenslutningen ikke vender seg mot allmennheten, men bare tar sikte på å tilfredsstille et behov for en begrenset krets av medlemmer, for eksempel en klubb hvor fransktalende personer møtes for å spille petanque eller bytte frimerker i organiserte former. Likeledes vil testamentariske disposisjoner til fordel for personer med en bestemt etnisk bakgrunn normalt ikke være omfattet av lovens diskrimineringsforbud. Grensen vil i stor utstrekning måtte trekkes i praksis, etter en helhetsvurdering av situasjonen.

For så vidt gjelder lovens anvendelse på annonser, løpesedler osv. med diskriminerende innhold, jf. høringsuttalelse fra Antirasistisk Senter og MiRA-senteret, legger departementet til grunn at loven vil komme til anvendelse på vanlig måte, uten at det er nødvendig å nedfelle dette i lovteksten. Det vil si at annonser vil kunne rammes av lovens generelle diskrimineringsforbud, dersom lovens øvrige vilkår er oppfylt. For en nærmere omtale av annonsering mv. vises det til kapittel 10.3.2.3.

Departementet finner ikke grunn til å avgrense eksplisitt mot diskriminering på grunn av statsborgerskap i lovteksten, jf. høringsuttalelse fra Regjeringsadvokaten. Etter departementets mening fremgår det tydelig av forslaget at diskriminering på grunn av statsborgerskap ikke er omfattet, da den uttømmende oppramsingen av lovens forbudte diskrimineringsgrunnlag i § 4 første ledd ikke nevner statsborgerskap.

Regler som godtar forskjellsbehandling vil kunne følge av annet lovverk. En yttergrense for slik forskjellsbehandling går likevel ved statens menneskerettslige forpliktelser. For offentlig forvaltning ligger det dessuten rettssikkerhetsskranker i forvaltningsloven og i de ulovfestede prinsippene om forsvarlig saksbehandling.

Loven vil gjelde også på utlendingsfeltet, med de unntak som følger av særlovgivningen. Et av formålene med utlendingsloven er å ivareta rettssikkerheten til utlendinger, jf. utlendingsloven § 2 annet ledd. Etter departementets vurdering vil det være klart i tråd med utlendingslovens intensjon at utlendingsmyndighetenes virksomhet også underlegges lovforslaget her. Det vises i denne forbindelse til UDIs høringsuttalelse, hvor direktoratet stiller seg positiv til at utlendingsforvaltningen omfattes av loven. For øvrig er det på det rene at lovforslaget her ikke er til hinder for enhver forskjellsbehandling, jf. unntaksbestemmelsen for forskjellsbehandling som er saklig osv. i § 4 fjerde ledd.

Særlig om unntak for handlinger og aktiviteter i regi av tros- og livssynssamfunn og virksomheter med et religiøst eller livssynsmessig formål

Grunnloven § 2, sammen med flere internasjonale konvensjoner Norge er bundet av, oppstiller et prinsipp om religionsfrihet. Prinsippet tolkes vidt, slik at det omfatter enhver religiøs tro og alle typer livsanskuelse. Når religion og livssyn nå foreslås tatt inn i loven som selvstendige diskrimineringsgrunnlag, jf. kapittel 10.1.8.8, ser departementet at det oppstår særskilte avgrensningsspørsmål i forbindelse med nettopp disse grunnlagene. Formålet med et forbud mot diskriminering på grunn av religion og livssyn er ikke å regulere aktiviteter som er knyttet til selve religions- eller livssynsutøvelsen. Departementet ønsker ikke å gripe inn i eksisterende ordninger som statskirken, KRL-faget eller friskolene. Hensikten med et diskrimineringsforbud er å hindre diskriminering, samtidig som religionsfriheten og tanke- og samvittighetsfriheten sikres. Dette kan oppnås gjennom et unntak fra lovens saklige virkeområde for så vidt gjelder diskrimineringsgrunnlagene religion og livssyn, sammenholdt med et generelt unntak for saklig forskjellsbehandling for så vidt gjelder alle diskrimineringsgrunnlagene. Unntaket fra lovens saklige virkeområde knyttes til handlinger og aktiviteter i regi av tros- og livssynssamfunn og virksomheter med et religiøst eller livssynsmessig formål. For at handlingen eller aktiviteten skal være unntatt, må den være av betydning for gjennomføringen av samfunnets eller virksomhetens religiøse eller livssynsmessige formål. Saker som etter dette er unntatt fra lovens virkeområde vil følgelig ligge helt utenfor håndhevingsapparatets kompetanse og myndighetsområde.

På bakgrunn av tilbakemeldingene fra høringen likestilles tros- og livssynssamfunn eksplisitt i unntaksbestemmelsens ordlyd. En vid forståelse av begrepene må legges til grunn. Utgangspunktet vil være en religiøs tro, dvs. troen på en gud eller en kraft utenfor mennesket selv, eller et ikke-religiøst, ateistisk eller agnostisk livssyn. Denne troen / dette livssynet må videre være utformet i et tankemessig system, en trosbekjennelse eller en lære, som flere personer slutter seg til. Det presiseres at Den norske kirke vil være omfattet.

Begrepet trossamfunn nyttes i lov 13. juni 1969 nr. 25 om trudomssamfunn og ymist anna, og begrepet livssynssamfunn brukes i lov 12. juni 1981 nr. 64 om tilskott til livssynssamfunn. Praksis i tilknytning til disse lovene vil kunne gi verdifull veiledning til forståelsen av begrepene i loven her. Det presiseres imidlertid at det ikke er avgjørende etter loven her hvorvidt tros- eller livssynssamfunnet mottar offentlig tilskudd, men dette vil være et moment i en helhetsvurdering.

Departementet foreslår at også virksomheter med et religiøst eller livssynsmessig formål klart nevnes i lovteksten. Med dette forstås organisasjoner, stiftelser, foretak osv. med formål å samle mennesker med en felles religion eller et felles livssyn og drive virksomheten på dette grunnlag. Utenfor begrepet faller sosiale, kulturelle, humanitære og andre interesseorganisasjoner som ikke har et religions- eller livssynsbasert grunnlag og rent kommersielle virksomheter. Mindre lokale klubber mv. som ikke retter seg mot allmennheten vil være unntatt fra lovens virkeområde allerede etter unntaket for personlige forhold i lovforslagets § 3 første ledd første punktum, jf. ovenfor.

Unntaket bør ikke være mer vidtrekkende enn hva formålet krever. Etter mønster av likestillingsloven § 2 ble det i høringen foreslått å unnta «indre forhold» i trossamfunn. Når denne formuleringen senere er forlatt, skyldes det dels at likestillingslovens unntaksbestemmelse tolkes slik at også ansettelser, oppsigelser osv. er unntatt fra likestillingslovens virkeområde. Diskrimineringsloven skal gjelde for arbeidslivet, slik at også ansettelser, oppsigelser osv. i tros- og livssynssamfunn vil være omfattet av loven. Dette er i tråd med dagens ordning i arbeidsmiljøloven. Det ville da være uheldig om samme formulering ble brukt i både likestillingsloven og diskrimineringsloven, men med ulikt innhold.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at handlinger og aktiviteter som er en del av religionsutøvelsen, og således omfattet av religionsfriheten, jf. ovenfor, omfattes av unntaksbestemmelsen. Tros- og livssynssamfunn og virksomheter med et religiøst eller livssynsmessig formål vil følgelig ikke som sådanne være unntatt fra lovens saklige virkeområde. Avgjørende vil være om den aktuelle handlingen eller aktiviteten er «av betydning for gjennomføringen av samfunnets eller virksomhetens religiøse eller livssynsmessige formål», dvs. om den knytter seg til utøvelsen av religionen eller livssynet. Likestilt med handlinger og aktiviteter vil være unnlatelser, praksis, skrevne bestemmelser og liknende.

Typisk vil slike handlinger og aktiviteter omfatte arbeid for å vinne tilslutning til læren og ulike former for dyrkelse eller tilbedelse (seremonier). For eksempel vil et trossamfunns praksis omkring hvem som kan være faddere ved dåp ikke påvirkes av diskrimineringsforbudet i loven her, da dåp må anses som en handling av betydning for samfunnets religiøse formål. Videre vil et trossamfunn fritt kunne invitere og velge forkynner uavhengig av loven her. Alle ansettelser vil imidlertid være omfattet av lovens saklige virkeområde, slik de i dag omfattes av arbeidsmiljøloven.

Handlinger og aktiviteter av betydning for gjennomføringen av en virksomhets religiøse eller livssynsmessige formål må forstås på samme måte, dvs. som handlinger og aktiviteter som knytter seg til utøvelsen av religionen eller livssynet. Dette gjelder uansett om disse handlingene og aktivitetene kun utgjør en begrenset eller minimal del av virksomhetens samlede gjøremål. For eksempel vil ikke KFUMs fotballag være unntatt fra lovens virkeområde som sådan, det vil kun eventuelle handlinger og aktiviteter knyttet til religionsutøvelse være. En annen sak er at et opptakskrav om en bestemt trostilhørighet vil kunne anses som saklig forskjellsbehandling etter § 4 fjerde ledd, og dermed være tillatt, jf. kapittel 10.4.8.3. Dessuten vil mindre foreninger være unntatt etter § 3 første ledd første punktum, jf. ovenfor.

Om et trossamfunn eller en privat stiftelse med religiøs formålsparagraf driver en skole med hjemmel i friskoleloven, vil diskrimineringsloven gjelde for denne virksomheten. Skolen vil i utgangspunktet måtte oppta elever med annen religiøs overbevisning / livssyn. Det avgjørende her er ikke om skolen drives med private midler eller offentlig støtte, men at det dreier seg om en skole som gir obligatorisk grunnutdanning og som kvalifiserer til videre utdanning. Formålet med privat grunnutdanning vil være å gi undervisning som er jevngod med den offentlige skole, ikke å gi ren opplæring i den aktuelle religionen/livssynet. For friskoler og private skoler kan imidlertid det generelle unntaket for saklig forskjellsbehandling i § 4 fjerde ledd komme til anvendelse. Det betyr blant annet at friskolene fortsatt kan prioritere å ta inn elever med et bestemt livssyn ved kapasitetsproblemer, jf. også dagens praksis etter friskoleloven § 3-1.

Det må trekkes et skille mellom grunnutdanning og høyere utdanning. Barn og unge har rett til grunnskoleopplæring og tre års videregående opplæring, jf. opplæringsloven. Det foreligger ikke tilsvarende rettigheter knyttet til høyere utdanning. Ettersom høyere utdanning er frivillig, vil eventuell religiøs eller livssynsmessig innstilling som skolen er opprettet for å fremme, ofte inngå som en integrert del av undervisningen. Hele høyskolestudiet vil således kunne ses som en «aktivitet av betydning for gjennomføringen av virksomhetens religiøse eller livssynsmessige formål», og følgelig være unntatt fra lovens virkeområde, mens dette ikke vil være tilfelle for den utdanning som tilbys ved (private eller offentlige) grunnskoler og videregående skoler.

Privathøyskoleloven § 7 åpner i dag for at private høyskoler kan fastsette spesielle opptakskrav. En slik adgang er videreført i forslaget til ny lov om universiteter og høyskoler, jf. Ot.prp. nr. 79 (2003-2004). Reglementet må likevel være slik at det sikrer likebehandling av søkere som fyller opptaksvilkårene. For de deler av høyskolens virksomhet som ikke kan sies å være av betydning for gjennomføringen av virksomhetens religiøse eller livssynsmessige formål, vil det generelle unntaket for saklig forskjellsbehandling i § 4 fjerde ledd kunne komme til anvendelse.

Videre må det avgrenses mot ren forretnings- eller næringsutøvelse, som vanskelig kan sies å utgjøre en del av den vernede religions- eller livssynsutøvelsen. Slike handlinger og aktiviteter vil i utgangspunktet ikke være unntatt fra lovens virkeområde. Men også her må det foretas en konkret vurdering. Dette kan eksemplifiseres ved utleie av lokaler. Hva slags lokale er det tale om; et rent forsamlingslokale eller et lokale som også brukes til religiøse aktiviteter, som andakt, bønn o.l.? Tilbys utleie på det åpne marked, eller kun til utvalgte grupper? Graden av lokalets symbolverdi vil spille inn - hvordan en menighet velger å disponere et bedehus vil for eksempel være opp til menigheten selv å avgjøre. For et rendyrket konferanselokale blir vurderingen en annen. Også her vil imidlertid lovens generelle unntaksbestemmelse i § 4 fjerde ledd kunne tillate forskjellsbehandling, dersom utleienekten er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og den ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles.

I kapittel 10.4.8.3 nedenfor redegjøres det nærmere for den generelle unntaksbestemmelsens anvendelse i forhold til diskrimineringsgrunnlagene religion og livssyn.

Det presiseres i utkastet til lovtekst at loven skal gjelde fullt ut for arbeidslivet. Dette er i tråd med dagens ordning i arbeidsmiljøloven, hvor det nylig vedtatte kapittel X A om likebehandling også gjelder for arbeidsforhold i tros- og livssynssamfunn. Det vil si at loven her får anvendelse på arbeidsforhold i tros- og livssynssamfunn og virksomheter med et religiøst eller livssynsmessig formål. For eksempel vil ansettelse av en predikant i en menighet være omfattet av loven. Unntaksbestemmelsen her er således snevrere enn det tilsvarende unntaket i likestillingsloven § 2, som også omfatter ansettelse av personell med typisk religiøse oppgaver. Departementet understreker imidlertid at den generelle unntaksbestemmelsen i § 4 fjerde ledd etter en konkret vurdering kan gi adgang til forskjellsbehandling også på grunn av religion og livssyn ved ansettelse, under arbeidsforholdets gang og ved opphør av arbeidsforholdet, jf. kapittel 10.4. Dessuten vil bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 54 D nr. 4 om innhenting av opplysninger ved ansettelse bli videreført i loven her, jf. kapittel 10.8. Eventuelle krav som stilles i særlovgivningen vil gå foran loven her, jf. lex specialis-prinsippet. For eksempel vil bestemmelsen i kirkeloven § 29 om at kirkelig tilsatte og ombud og lærere ved teologisk fakultet skal være medlem av Den norske kirke, gå foran diskrimineringsforbudet i loven her.

9.2.8.2 Vernet personkrets

Utvalget slår fast at den vernede personkretsen etter forslaget vil være vid, og at hvem som er vernet følger av innholdet i etnisitetsbegrepet. I høringen har enkelte høringsinstanser tatt opp forhold knyttet til den vernede personkretsen. Det reises blant annet spørsmål om vernet skal omfatte diskriminering på grunn av tredjepersons etnisitet, religion mv. Det oppstår også spørsmål om loven i tillegg skal gi et vern for juridiske personer. I forslaget til § 9 om forbud mot gjengjeldelse presiseres det at også vitner er beskyttet, jf. behandlingen i kapittel 10.10.

Fysiske personer

Utvalget fastslår at loven skal gi et vern for fysiske personer som blir diskriminert på grunn av deres etniske bakgrunn. Utvalget har imidlertid ikke tatt stilling til om loven også bør gi et vern mot diskriminering på grunn av tredjepersoners etnisitet.

Enkelte høringsinstanser har tatt opp denne problemstillingen, og viser til at for eksempel ektefeller eller partnere til personer med minoritetsbakgrunn kan ha behov for et vern mot diskriminering på grunn av sin tilknytning til disse. Det kan dreie seg om å bli nektet adgang til utesteder, ikke å få tilgang til varer eller tjenester eller å bli utsatt for trakassering. Handlingen eller unnlatelsen kan være like nedverdigende og urettferdig i disse tilfellene som når man blir diskriminert på grunn av egen etnisitet. Departementet mener at personer som blir utsatt for slik diskriminering også har behov for vern, og foreslår på denne bakgrunn at lovforslaget også gir vern mot diskriminering på grunn av en tredjepersons etnistet, religion mv.

Videre vil personer som diskrimineres på grunn av en feilaktig formodning om at de tilhører en etnisk gruppe, en religion mv. være vernet. Om noen for eksempel trakasseres på grunn av en antatt religionstilhørighet, vil situasjonen kunne være omfattet av trakasseringsforbudet i loven, selv om det viser seg at oppfatningen ikke stemmer.

En tilsvarende avgrensning av den vernede personkretsen er også valgt i svensk og dansk rett.

EUs rådsdirektiv 2000/43/EF om likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse verner personer som blir forskjellsbehandlet på grunn av rase eller etnisk opprinnelse. Det fremgår ikke direkte av direktivet om vernet mot diskriminering også omfatter personer som blir diskriminert på grunn av tredjepersons rase eller etniske opprinnelse, eller på grunn av feilaktig formodning om etnisitet eller rase. Uansett er direktivet ikke til hinder for å innføre et slikt vern.

Juridiske personer

Utvalget har ikke behandlet spørsmålet om juridiske personer bør ha et vern, og høringsinstansene har heller ikke kommentert dette.

Aktuelle juridiske personer kan være organisasjoner eller foreninger med medlemmer eller ansatte med en bestemt etnisk eller religiøs tilknytning. Videre kan organisasjoner som arbeider med minoritetsspørsmål, men som ikke er medlemsbaserte, tenkes å ha behov for et vern etter loven her. En eventuell diskriminerende handling eller unnlatelse vil i slike tilfeller være rettet mot organisasjonen som sådan eller mot en ubestemt krets av dens medlemmer, ansatte mv.

I offentlig forvaltning vil forskjellsbehandling av juridiske personer på grunn av medlemmenes eller ansattes etnisitet, religion mv. i utgangspunktet måtte anses som usaklig. Usaklig forskjellsbehandling kan føre til at et forvaltningsvedtak blir kjent ugyldig, jf. myndighetsmisbrukslæren. Slike hensyn kan også være usaklige etter privatrettslige prinsipper om likebehandling, for eksempel innen anbuds- og konkurranseretten.

En juridisk person vil kunne ha rettslig klageinteresse i forhold til forvaltningen og rettslig søksmålsinteresse i forhold til sivile søksmål for domstolene. Juridiske personer vil for eksempel kunne kreve erstatning etter vanlige erstatningsrettslige prinsipper dersom det foreligger skyld, årsakssammenheng og økonomisk tap.

Departementet har etter dette kommet til at det ikke er behov for å lovfeste noen særskilt beskyttelse for juridiske personer mot å bli diskriminert etter loven her. Juridiske personers behov for vern er allerede godt dekket opp i dagens lovgivning. Det vises i denne sammenheng til at EUs rådsdirektiv 2000/43/EF ikke er til hinder for at lovens vernede personkrets begrenses til fysiske personer.

Enkeltpersonforetak, selvstendig næringsdrivende mv.

Små foretak der eieren selv utfører alle eller størstedelen av virksomhetens oppgaver reiser også spørsmål i forhold til den vernede personkretsen. Det kan dreie seg om kiosker, små detaljforretninger og virksomheter innen liberale yrker som advokater, leger eller tannleger. Diskriminering av slike virksomheter på grunn av eierens etnisitet, religion mv. vil etter departementets vurdering måtte betraktes som diskriminering av den enkeltpersonen som eier virksomheten og utfører virksomhetens oppgaver. Eieren vil i så fall være beskyttet av forbudet mot diskriminering i loven, jf. ovenfor. Disse betraktninger er for øvrig i samsvar med arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel X A, der selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere inngår i lovens vernede personkrets, jf. arbeidsmiljøloven § 54 A nr. 3. Departementet legger til grunn at disse gruppene også vil være omfattet av den vernede personkretsen etter forslaget her.

Når det gjelder enkeltpersonforetak med flere ansatte, vil tilfeller der én av medarbeiderne diskrimineres i forbindelse med utførelse av oppgaver for virksomheten sidestilles med diskriminering av juridiske personer, jf. ovenfor. Enkeltpersonforetaket vil da ikke være en del av den vernede personkretsen, men den aktuelle medarbeideren vil være vernet som enkeltindivid.

9.2.8.3 Ansvarssubjekter

Utvalget har i utredningen ikke drøftet nærmere hvilke rettssubjekter som bør holdes ansvarlige for brudd på diskrimineringsforbudet i diskrimineringsloven. Dette må også ses i sammenheng med hvilke rettssubjekter reaksjonene ved brudd på loven kan rettes mot. I høringen har enkelte høringsinstanser bedt om at disse forhold klargjøres. Når det gjelder oppreisningsansvaret, behandles spørsmålet om hvem som kan hefte for et oppreisningskrav i kapittel 12.3.7 nedenfor. I det følgende omhandles hvem som er ansvarssubjekt i forhold til lovens øvrige bestemmelser.

Forslaget her definerer det saklige virkeområdet for loven vidt, ved at loven skal gjelde på alle samfunnsområder, jf. ovenfor. Av dette følger for det første at fysiske personer vil være ansvarlige dersom de selv diskriminerer. Dette gjelder både i og utenfor arbeidslivet.

For det andre vil arbeidsgivere, både i det offentlige og i det private, kunne bli ansvarlige etter loven dersom en ansatt diskriminerer en elev, kunde, klient eller liknende. Arbeidsgiveren kan også bli ansvarlig for innleide arbeidstakeres diskriminerende handlinger utad. Det vises til det alminnelige arbeidsgiveransvaret i norsk rett, jf. skadeserstatningsloven § 2-1.

For det tredje vil loven gjelde generelt for offentlige myndigheter, både statlige, fylkeskommunale og kommunale. Loven vil også gjelde for offentlige foretak av ulik art. Videre vil loven gjelde for offentlige myndigheter som ikke er underlagt regjeringen, slik som domstolene, og organer underlagt Stortinget, som Stortingets ombudsmann for forvaltningen og Riksrevisjonen. Her vil det imidlertid være begrensninger på håndhevingsapparatets adgang til å ilegge reaksjoner, jf. Ot.prp. nr. 34 (2004-2005) kapittel 8.

Også skoler og andre utdanningsinstitusjoner vil kunne bli ansvarliggjort for diskriminering, både for diskriminering utøvd av lærere og elever imellom. Dette er i tråd med opplæringslovens formål. Opplæringsloven § 1-2 tredje ledd fastsetter at opplæringen i grunnskolen og den videregående skolen skal fremme menneskelig likeverd og likestilling, åndsfrihet og toleranse, økologisk forståelse og internasjonalt medansvar. Friskoleloven § 5-2 slår fast at skolens styre er ansvarlig for at friskolens virksomhet drives i samsvar med gjeldende lover og forskrifter. Dette innebærer også et ansvar for at diskrimineringsloven overholdes.

Lovens ansvarssubjekter vil også kunne være andre private rettssubjekter som diskriminerer, så som private foretak uavhengig av ansvarsform, andelslag mv. Loven vil omfatte private organisasjoner, både næringslivsorganisasjoner, frivillige organisasjoner eller organisasjoner med ideelt formål. Det vil være styret eller andre som er ansvarlig i henhold til vedtektene eller annet styringsgrunnlag, som blir ansvarlige etter loven her. En forutsetning er imidlertid at diskrimineringen har funnet sted i forbindelse med aktiviteter mv. i regi av foretaket eller organisasjonen.

Særlig om arbeidsgivers ansvar ved trakassering

En arbeidsgiver vil for det første kunne holdes direkte ansvarlig for ulovlig trakassering på grunn av etnisitet, religion mv. dersom han eller hun personlig eller arbeidsgiver som juridisk person (for eksempel ved styret) trakasserer en ansatt. Videre vil arbeidsgiver som juridisk person kunne bli gjort ansvarlig for trakassering rettet mot en ansatt når trakasseringen er begått av andre arbeidstakere, kunder, klienter mv., så lenge trakasseringen har skjedd i arbeidslivet. Dette er i tråd med forståelsen av arbeidsmiljøloven kapittel X A, og vil bli videreført i loven her, jf. lovutkastets § 5 første ledd. Dessuten vil arbeidsgiver kunne bli holdt ansvarlig etter utkastets § 5 tredje ledd, som oppstiller en særskilt plikt for arbeidsgivere til å forebygge og søke å hindre at trakassering etter diskrimineringsloven skjer innenfor sitt ansvarsområde. Trakassering behandles nærmere i kapittel 10.6 nedenfor.

9.2.8.4 Geografisk virkeområde

Departementet kan i utgangspunktet ikke se noen grunn til å unnta enkelte geografiske områder under norsk jurisdiksjon fra lovens anvendelsesområde, og deler således utvalgets oppfatning om at loven bør få vid rekkevidde. Av praktiske årsaker foreslår imidlertid departementet å innskrenke utvalgets forslag noe, da uttrykket «alle områder under norsk jurisdiksjon» blir for vidtrekkende. Det foreslås i stedet at loven gis anvendelse «i riket».

Utover fastlands-Norge med tilhørende luft- og sjøterritorium vil loven også få anvendelse på Svalbard og Jan Mayen. Norske myndigheter er folkerettslig forpliktet til å overholde de internasjonale avtaler Norge inngår også på Svalbard og Jan Mayen hvis det ikke tas forbehold ved ratifikasjonen. Det er ikke tatt slikt forbehold ved ratifikasjonen av FNs rasediskrimineringskonvensjon eller ved de konvensjonene som er inkorporert gjennom menneskerettsloven. Således vil det være naturlig at også diskrimineringsloven gjøres gjeldende på Svalbard og Jan Mayen, og at dette presiseres i lovteksten, jf. tilsvarende bestemmelse i menneskerettsloven § 5. Når det gjelder de norske biland i Antarktis, som riktignok er underlagt norsk jurisdiksjon, er det neppe tilsvarende praktiske behov for å la loven gjelde der. Departementet vil følgelig ikke foreslå at loven skal gjelde for bilandene. Det generelle utgangspunkt er at konvensjoner som Norge ratifiserer ikke omfatter bilandene, med mindre dette erklæres uttrykkelig. Menneskerettsloven er ikke gjort gjeldende der.

Videre har Norge jurisdiksjon over den virksomhet som foregår på boreplattformer og andre faste og flyttbare installasjoner i sjøen som benyttes i virksomhet på norsk kontinentalsokkel, og loven bør gjelde også her. Også norske skip og luftfartøy vil være omfattet.