12 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1 Formål

Lovens formål er å forebygge og bekjempe profittmotivert kriminalitet og annen alvorlig kriminalitet og å bidra til riktig skatte- og avgiftsbetaling gjennom et register med opplysninger om valutavekslinger og overføringer av betalingsmidler inn og ut av Norge. Lovens formål vil blant annet kunne ha betydning for tolkningen av lovens bestemmelser. Både fysisk og elektronisk overføring omfattes. Med fysisk overføring menes typisk inn eller utførsel av kontanter, mens elektronisk overføring er overføring via bank eller annen finansinstitusjon. Betalingsoverføringer som skjer fra konto til konto omfattes av begrepet elektronisk overføring, uansett om kontooverføringen har papirdokumenter som grunnlag eller ikke.

Det vises generelt til omtale i punkt 9.

Til § 2 Begreper

I nr. 1 angis at med betalingsmidler menes norske og utenlandske pengesedler, mynter, veksler, sjekker og andre anvisninger eller akkreditiver som gir rett til betaling i norske eller utenlandske pengesedler og mynter. Dette er en videreføring av valutareguleringsforskriftens definisjon av innenlandske og utenlandske betalingsmidler.

I nr. 2 forklares begrepet valutaveksling; kjøp og salg av utenlandske betalingsmidler. Valutaveksling vil omfatte for eksempel kjøp av utenlandske sedler og kjøp av reisesjekker i annet lands valuta.

I nr. 3 angis at behandlingsansvarlig er den enhet som er gitt i ansvar å samle inn opplysninger samt vedlikeholde og drifte registeret. Den behandlingsansvarlige for registeret vil være Toll- og avgiftsdirektoratet. Dette vil bli fastsatt i forskrift. Som behandlingsansvarlig vil Toll- og avgiftsdirektoratet være ansvarlig blant annet for at det iverksettes tiltak for nødvendig sikring av konfidensialitet, datakvalitet og tilgjengelighet av opplysningene i registeret.

I nr. 4 er Norge definert som det norske fastland og alt område innefor territorialgrensen. Denne definisjonen samsvarer med tollovens definisjon av tollområdet.

Svalbard er en del av kongeriket Norge, men etter lov om Svalbard av 17. juni 1925 nr. 11 § 2 gjelder egne regler om Svalbards forhold til Norge. Etter Svalbardloven § 2 annet ledd vil valutaregisterloven ikke gjelde for Svalbard hvis det ikke blir særskilt fastsatt. Departementet fremmer ikke forslag om slik særlig regel om anvendelse av valutaregisterloven på Svalbard. Det foreslås å videreføre dagens løsning i valutaregisterloven og valutaregisterforskriften. Overføringer av betalingsmidler mellom Norge og Svalbard blir rapporteringspliktig etter loven.

Til § 3 Register over valutaveksling og overføring av betalingsmidler inn og ut av Norge

Første ledd hjemler videreføring av et sentralt elektronisk register med opplysninger om valutaveksling og om overføring av betalingsmidler inn og ut av Norge. I tillegg til rapporteringer fra banker og finansinstitusjoner om betalingsoverføringer og valutavekslinger, vil rapporteringer fra kortselskapene bli registrert i det nye registeret. Inn- og utførsel av kontanter vil også bli registrert. Rapporteringer fra bankene og kortselskapene skal skje elektronisk.

Etter annet ledd kan departementet gi forskrifter om registerets organisasjon og om føringen av registeret.

Til § 4 Rapporteringspliktige

Første ledd fastsetter at de som etter finansieringsvirksomhetsloven 10. juni 1988 nr. 40 har rett til å drive valutavirksomhet, vil være rapporteringspliktige etter valutaregisterloven. Ved lov 20. juni 2003 nr. 44 (i kraft 1. januar 2004) ble finansieringsvirksomhetsloven tilført et nytt kapittel 4a. Etter finansieringsvirksomhetsloven § 4a-1 kan valutavirksomhet bare drives av foretak som nevnt i § 1-4 første ledd nr. 1, 3, 4 og 5. Som valutavirksomhet regnes virksomhet som består i omsetning av valuta og betalingsformidling med utlandet. Det vil være de som faktisk driver slik virksomhet som må sende inn rapporter til valutaregisteret.

Annet ledd fastsetter at toll- og avgiftsetaten skal rapportere om deklareringspliktig inn- og utførsel av betalingsmidler. Dette gjelder inn- og utførsel av kontanter eller gjennom postforsendelse.

Fysisk inn- og utførsel av valuta som overstiger NOK 25 000 eller tilsvarende i annen valuta, er deklareringspliktig i henhold til valutareguleringsloven § 4 jf. valutaforskriften § 10-1 og § 10-2. Deklarasjonsplikten følger også av tollovens regler. Betalingsmidler er varer i henhold til tolloven § 1 annet ledd. Inn- og utførsel av varer er fremleggelsespliktig etter tolloven § 24 jf. tollovforskriften punkt 4.5.1 og punkt 4.10.1. Deklarasjonsplikten følger av tolloven §§ 32 og 15, jf. tollovforskriften punktene 5.1 og 5.10. I forbindelse med opphevelse av valutareguleringsloven, vil hjemmelen for deklareringsplikten være tollovens alminnelige bestemmelser. Beløpsgrensen på NOK 25 000 står i dag i valutaforskriften, og vil bli flyttet til tollovforskriften.

Til § 5 Rapporteringsplikten

Bestemmelsens første ledd angir rammene for rapporteringspliktens innhold og fastsetter at rapporteringen skal skje elektronisk. Rapporteringen skal blant annet inneholde opplysninger som identifiserer person eller foretak som mottar og sender eller fører betalingsmidler inn eller ut av Norge. Foretak som har norsk organisasjonsnummer identifiseres med dette, og personer identifiseres med norsk fødselsnummer, eventuelt D-nummer. I tillegg, og som alternativ for foretak og personer som mangler slik nummeridentifikasjon, vil i det minste navn, adresse og land(kode) måtte oppgis.

I annet ledd gis departementet hjemmel til å fastsette forskrifter om rapporteringspliktens innhold, og herunder fastsette særskilte beløpsgrenser for rapporteringen. Beløpsgrenser vil bli lagt inn i systemet på forskjellige måter. For eksempel vil det ved banktransaksjoner kun bli krevet opplysninger om hva beløpet gjelder for overføringer ut av landet på over NOK 100 000. For korttransaksjoner vil det ikke bli rapportert enkelttransaksjoner på under NOK 25 000.

Den rapporteringspliktige er ansvarlig for å innhente nødvendige opplysninger for å kunne oppfylle rapporteringsplikten.

Til § 6 Tilgang til opplysningene i registeret

Første ledd fastsetter at politiet, skatteetaten, toll- og avgiftsetaten, Rikstrygdeverket og Kredittilsynet skal ha elektronisk tilgang til opplysningene i registeret. At opplysningene skal gjøres elektronisk tilgjengelig for disse brukerne, innebærer at de selv vil kunne gjennomføre søk og hente ut relevante opplysninger, eller eventuelt få oversendt kopi av opplysninger i elektronisk form. Disse etatene skal kunne bruke opplysningene i registeret ut fra sine behov i forbindelse med iverksatt etterforskning, kontrollvirksomhet og tilsyn. Det vises til omtale i punkt 7.

Norges Bank gis tilgang til opplysningene i registeret til bruk for bankens oppgaver etter sentralbankloven, jf. annet ledd. Også Utenriksdepartementet og bostyrere i konkursboer gis tilgang, jf. omtale i punkt 7.4. Disse gis ikke elektronisk tilgang til registeret, men kan få de nødvendige opplysninger via behandlingsansvarlig.

I tredje ledd gis departementet hjemmel til å bestemme at andre skal ha tilgang til opplysningene i registeret. Personvernhensyn tilsier at adgangen til registeret er begrenset. Departementet har derfor i utgangspunktet foretatt en avveining av hvilke etater som bør kunne benytte valutaregisteret i sitt arbeid, jf. punkt 7. Det kan imidlertid tenkes enkelttilfeller hvor andre kan ha et berettiget og begrunnet behov for opplysningene. Tilgang vil da kunne gis av departementet i det konkrete tilfellet, ved at behandlingsansvarlig leverer ut opplysningene enten elektronisk eller på papir. Innvilgelse av adgang til registeret etter denne bestemmelsen er ment restriktivt praktisert. Dersom det skulle bli aktuelt å gi andre brukere enn nevnt i første og annet ledd generell tilgang til opplysningene i registeret, legger departementet til grunn at dette bør skje ved lovendring.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å gi bestemmelser i forskrift om at bare nærmere definerte brukergrupper i etatene nevnt i første ledd skal ha elektronisk tilgang til opplysningene i registeret. Bestemmelsen gjør det mulig å begrense innad i etatene hvem som faktisk skal ha tilgang. Det vises til omtale i punkt 7.4.

Til § 7 Plikt til å slette opplysninger

Det vises til omtale i punkt 6.6.

Til § 8 Sanksjoner

Bestemmelsen bygger på reglene i hvitvaskingsloven § 17. Det foreslås å gi hjemmel for ileggelse av administrative sanksjoner. Departementet har vurdert om Kredittilsynet eller Toll- og avgiftsdirektoratet bør ha oppgaven med å sanksjonere brudd på pliktene etter valutaregisterloven. Hovedformålet med loven, sammenholdt med at det kan være effektivt å håndheve etterlevelsen av reglene i samme organ som driver registeret, kan tale for at Toll- og avgiftsdirektoratet får myndighet til å gi pålegg om retting og ileggelse av tvangsmulkt. På den annen side må det antas at pålegg om retting i praksis vil være aktuelt i forhold til foretak som ikke har etablert rutiner og systemer som er egnet til å oppfylle den elektroniske rapporteringen til valutaregisteret. Det vil antakelig være mindre praktisk å sanksjonere enkeltstående brudd på rapporteringsplikten med pålegg om retting. Det taler etter departementets vurdering for å samle Kredittilsynets tilsyn med valutavirksomhet og sanksjoneringen av brudd på rapportering til valutaregisteret. Departementet legger også vekt på at erfaringene med BRAVO-registeret tilsier at denne oppfølgingen vil legge beslag på begrensede ressurser i Kredittilsynet. Departementet går etter dette inn for at Kredittilsynet gis myndighet til å følge opp brudd på valutaregisterloven med pålegg om retting og tvangsmulkt. Det kan bli nødvendig å vurdere dette på nytt dersom erfaringene fremover skulle vise at det er behov for mer omfattende eller annen oppfølging enn det som er forutsatt her.

Etter forslaget skal Kredittilsynet kunne gi pålegg om retting av lovstridige forhold og sette frist for etterlevelse av pålegget. Tilsynet kan også ilegge tvangsmulkt til staten. Toll- og avgiftsdirektoratet vil som behandlingsansvarlig sørge for den løpende kontrollen av rapporteringen, og søke å avklare eventuelle uregelmessigheter med de rapporteringspliktige. Dersom det oppstår behov for nærmere undersøkelser i forhold til en rapporteringspliktig, er det naturlig at behandlingsansvarlig melder saken til Kredittilsynet. Kredittilsynet vil som tilsynsmyndighet kunne undersøke saken med hjemmel i kredittilsynslovens regler (lov 7. desember 1956 nr. 1) og vurdere om det er grunnlag for ileggelse av administrative sanksjoner.

Til § 9 Forskrifter

Behovet for forskriftshjemler er løpende vurdert i proposisjonen. Det anses imidlertid nødvendig at departementet i forskrift kan fastsette regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i loven, og til å fastsette unntak fra enkelte eller flere av bestemmelsene i loven.

Til § 10 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Bestemmelsens annet ledd åpner for at opplysningene fra Kontrolloppgaven fra kortselskapene, BRAVO-registeret og registeret over inn- og utførsel av sedler og mynt kan overføres til valutaregisteret.

Til § 11 Endringer i andre lover

I nr. 1 foreslås å fjerne henvisningen til valutaregulering i tolloven § 8 nr. 2 bokstav b. Valutareguleringsloven er vedtatt opphevet, og valutaregulering er ikke lenger aktuelt.

I nr. 2 foreslås opphevelse av dokumentavgiftsloven kapittel V. Kapitlet har ikke lenger praktisk betydning.

I nr. 3 foreslås opphevelse av § 12-1 nr. 1 bokstav c. Bestemmelsen er ikke lenger aktuell når valutareguleringsloven er opphevet. Videre foreslås å fjerne henvisningen til valutaregulering i ligningsloven § 3-13 nr. 2 bokstav b.