4 Omtale av forslaget til lovendringer

4.1 Stemmerett og valgbarhet for nordiske borgere

Ved stortingsvalg har kun norske statsborgere stemmerett. Valgloven § 3 gir også personer som ikke er norske statsborgere, stemmerett ved kommunestyrevalg og ved fylkestingsvalg når de har stått innført i norsk folkeregister som bosatt i riket de tre siste årene før valgdagen.

I Danmark, Sverige og Finland er det innført stemmerett ved lokalvalg for borgere fra de øvrige nordiske landene fra «innvandringstidspunktet».

Borgere fra de øvrige nordiske landene, Sverige, Danmark, Finland og Island, har tilnærmet felles kulturbakgrunn og verdigrunnlag og er i hovedsak kjent med like politiske styringssystemer og partistruktur. I tillegg forstår de fleste nordiske borgere hverandres språk. Dette gjør at de vil kunne sette seg inn i og følge med i politiske saker og stridsspørsmål med en gang de flytter til landet. I og med at media engasjerer seg i større politiske saker og i valgkampene i de øvrige nordiske landene, vil de fleste nordiske borgere som flytter til Norge, allerede ha en viss innsikt i norske, politiske forhold. Borgere fra andre nordiske land vil derfor ha tilstrekkelig innsikt til å kunne ta de standpunkter som er nødvendig for å kunne stemme ved norske lokalvalg.

Departementet mener derfor at Norge bør tilpasse seg de øvrige nordiske lands valgordninger på dette området slik at borgere fra andre nordiske land får stemmerett i Norge på samme vilkår som norske borgere får stemmerett i andre nordiske land.

De høringsinstansene som uttaler seg til dette forslaget, gir sin tilslutning.

Det foreslås at valgloven endres slik at nordiske borgere som innvandrer til Norge får stemmerett ved kommunestyrevalg og fylkestingsvalg med en gang de blir innført i norsk folkeregister som bosatt i riket. Det foreslås ikke at det innføres en regel om at de nordiske borgerne som blir innført i folkeregisteret etter skjæringsdatoen, som er 31 mars i valgåret, kan føres inn i manntallet på kjennelsesmøtet eller mellom kjennelsesmøtet og valgdagen. En slik regel ville bryte med prinsippet om at manntallet skal være endelig etter kjennelsesmøtet og ville øke faren for feil i manntallet. Forslaget medfører at de nordiske borgerne som blir innført i folkeregisteret som bosatt i riket senere enn 31 mars i valgåret, ikke får anledning til å bruke stemmeretten sin før ved neste valg.

De som har stemmerett i en kommune/et fylke blir etter valgloven § 12 også valgbare i den kommunen/det fylket til kommunestyrevalget/fylkestingsvalget dersom de er bosatt der på valgdagen og ikke er fritatt eller utelukket fra valget. Departementet kan ikke se noen grunn til at nordiske borgere ikke skulle være valgbare til kommunestyre eller fylkesting dersom de har stemmerett ved valget.

De høringsinstansene som uttaler seg til dette forslaget, gir også sin tilslutning.

Det foreslås derfor ikke noe unntak i valgbarhetsbestemmelsene for denne gruppen.

4.2 Fritaksrett ved kommunestyrevalg og fylkestingsvalg

I forbindelse med vedtakelsen av kommuneloven i 1992 ble det foretatt en endring i valgloven § 14 annet ledd. Retten til å kreve seg fritatt fra å stå på liste til valg på fylkesting og kommunestyre for «den som ikke uten uforholdsmessig vanskelighet vil kunne skjøtte sine plikter i dette vervet når fylkesvalgstyret (valgstyret) innvilger søknad om fritak», ble opphevet. I proposisjonen blir lovendringen begrunnet med at det ikke er behov for denne fritaksregelen fordi kommuneloven ble foreslått å gi kommunestyret/fylkestinget rett til å gi fritak i perioden. Samtidig ble grunnlaget for å kunne gi fritak utvidet til også å omfatte den som ikke uten uforholdsmessig belastning kan skjøtte sine plikter i vervet. Det ble antatt at det er tilstrekkelig å regulere fritaksretten i kommuneloven. Etter gjeldende kommunelov § 15 nr 2 kan kommunestyret/fylkestinget i perioden innvilge fritak til «den som ikke uten uforholdsmessig vanskelighet eller belastning kan skjøtte sine plikter i vervet».

Følgen av lovendringen var at ved valget i 1995 hadde ikke lenger valgstyret/fylkesvalgstyret adgang til å innvilge søknad om fritak fra å stå på liste fra personer som ikke uten uforholdsmessig vanskelighet ville kunne skjøtte sine plikter i vervet som medlem av kommunestyret eller fylkestinget. Dette medførte at en del personer under 65 år som var alvorlig syke og noen som var sterkt mentalt svekket, måtte bli stående på liste selv om det med all rimelig sikkerhet kunne sies at de ikke ville være i stand til å møte i kommunestyret. En av de aktuelle personene hadde f eks ligget på sykehus uten å være ved bevissthet i en lengre periode. Noen av de pårørende til disse personene gav uttrykk for at de fant situasjonen opprivende. Noen personer, som uspurt var ført opp som kandidater relativt høyt oppe på listeforslag for partier/grupper hvis program og ideologi de overhodet ikke kunne identifisere seg med, men tvert i mot tok sterk avstand fra, ble også fortvilet da de oppfattet at de måtte la seg velge inn i kommunestyret for den aktuelle listen for deretter å søke om fritak når kommunestyret var konstituert. Enkelte av disse listekandidatene ga uttrykk for at de følte seg kompromittert i sitt eget miljø. Problemet med at det ikke er mulig å gi fritak allerede ved godkjenningen av listeforslag, oppstår særlig i forhold til listekandidater som ikke er blitt spurt om de vil stille for vedkommende parti eller gruppe.

Etter departementets mening viser erfaringene at det i enkeltstående tilfeller er behov for at valgstyret kan frita for valg til kommunestyret og fylkestinget etter en konkret, skjønnsmessig vurdering av om en listekandidat ikke uten uforholdsmessig vanskelighet eller belastning vil kunne skjøtte sine plikter i det aktuelle vervet. Det er ikke alltid tilstrekkelig at det kan gis fritak etter konstitueringen.

Så godt som alle høringsinstansene som uttaler seg til forslaget ønsker en harmonisering av fritaksreglene i kommuneloven og valgloven og mener at valgstyret bør ha adgang til å gi fritak på disse vilkårene.

Eidsvoll kommune uttaler:

«Til forslaget om å frita listekandidater allerede før de har trådt inn i vervet kan muligens innvendes at dette kan uthule plikten til å ta verv som følger med valgbarheten. På den annen side ser en at relativt mange søker fritak etter ganske kort tid i kommunestyret, og det kan da sies å være av det gode å få dette avklart raskest mulig.»

Skien kommune uttaler:

«Det synes å ha liten hensikt å ha kandidater på listeforslag som av åpenbare årsaker ønsker fritak, og som vil få fritak etter ev. valg.»

Det foreslås derfor å harmonisere fritaksbestemmelsene i valgloven og kommuneloven § 15 nr 2 og gjeninnføre en bestemmelse om at valgstyret/fylkesvalgstyret har adgang til, etter søknad, å gi rett til fritak fra å stå på liste. Det ligger ikke noen utvidelse av adgangen til å få fritak fra ombudsplikten i dette forslaget. Valgstyret må legge til grunn den samme avveiingen av om ombudsplikten blir uforholdsmessig tyngende i forhold til den vanskelighet eller belastning kandidaten vil måtte tåle, som kommuneloven krever at kommunestyret/fylkestinget gjør i perioden. Forskjellen fra gjeldende rett ligger i på hvilket tidspunkt avveiningen av om det må gis fritak kan foretas.

4.3 Søknad om innføring i manntallet fra nordmenn i utlandet

Etter valgloven § 5 må norske borgere som har bodd i utlandet i mer enn ti år, søke om gjeninnføring i manntallet i den kommunen de flyttet ut fra dersom de ønsker å stemme ved valget. Bakgrunnen for at de ikke føres automatisk inn i manntallet, er dels av teknisk karakter og dels av vurderingsbestemt karakter. Det er blitt forutsatt at de norske borgerne som utvandret for over 10 år siden, ikke lenger har så sterk tilknytning til Norge og at de bør ta et initiativ dersom de fortsatt ønsker å påvirke norsk politikk gjennom valg, ved selv å søke om innføring i manntallet for det enkelte valg.

De som utvandret før 1965, ble ført ut av det vanlige folkeregisteret da de emigrerte og ført inn i et avgangsregister der de sto i 10 år. Disse velgerne står ikke lenger innført i folkeregisteret og kan heller ikke føres automatisk inn i manntallet. De som har utvandret etter 1964, står fortsatt i folkeregisteret, men føres heller ikke automatisk inn i manntallet, uten etter søknad.

I Innst S nr 1 (1997-98) ber komiteen departementet overveie om loven bør endres på dette punktet og henviser til en tidligere merknad om samme spørsmål i Innst S nr 61 (1994-95) der det anføres at både prinsipielle og praktiske grunner kan tale for at norske borgere som noen gang har vært innført i norsk folkeregister, kan utøve stemmerett ved norske valg uten hensyn til hvor lenge de har vært bosatt i utlandet og uten at de trenger å søke om å bli manntallsført.

Departementet er ikke uenig i dette synspunktet. Men i og med at det ikke er mulig å foreta automatisk innføring av de som utvandret før 1965, vil en bestemmelse om automatisk innføring av de som har utvandret etter 1964, medføre en forskjellsbehandling av norske borgere i utlandet avhengig av utvandringsåret. Dessuten er det en del andre betenkeligheter knyttet til en slik endring. Departementet har derfor vært i sterk tvil om hvorvidt det ville være riktig å fjerne eller forlenge søknadsfristen for norske borgere som har utvandret etter 1964.

Mange av disse velgerne er ikke klar over at de må søke om innføring i manntallet på nytt ved hvert valg. Det har i praksis vist seg svært vanskelig for departementet å nå fram til dem med informasjon selv om søknadsfristen annonseres ved hvert valg. Ved hvert valg opplever derfor en del norske borger i utlandet at de ikke får avgitt stemme som kan godkjennes fordi de ikke har søkt seg inn i manntallet og at søknadsfristen er gått ut når de blir oppmerksomme på søknadsplikten. Problemet er størst ved stortingsvalg fordi det er flere som er interessert i å stemme ved dette valget når de har bodd lenge utenriks.

Skattedirektoratet uttaler:

«I folkeregisteret har man fra 1.10.64 løpende registrert de som har utvandret fra Norge. Det er teknisk sett ikke noe problem forbundet med å lage et manntall hvor disse tas med, men innholdsmessig vil der oppstå noen problemer.

På grunn av de omfattende kommunesammenslåingene i sekstiårene og senere kommunereguleringer vil vi få problemer med å plassere enkelte personer i korrekt kommune. Vi tror ikke dette vil dreie seg om svært mange, og man kan sannsynligvis få de fleste plassert i korrekt manntall ved en manuell behandling.

Opplysningene om utvandrede personer gjengir situasjonene på utvandringstidspunktet, og opplysningene er derfor ikke oppdaterte og ajourførte. Dette har sammenheng med at folkeregistrene i svært liten grad får endringsmeldinger fra utlandet. Dette fører til at de som har dødd eller har endret sitt statsborgerskap fra norsk til noe annet etter utvandringen, vil komme med i manntallet. De som har endret navn etter utvandringen vil stå med sitt tidligere navn. Når det gjelder de døde, vil de ikke være mulig å fjerne disse fra manntallet og noen av dem vil fremstå med en så høy alder at det er åpenbart at det ikke kan være korrekt at disse er i live.»

I forbindelse med innføringen av poststemmegivning ble fristen i § 5, som går ut dagen før kjennelsesmøtet, flyttet tre måneder fram. Dette var en konsekvens av at fristen i § 9 for å avvikle kjennelsesmøte ble flyttet til 1 juni. Begrunnelsen var at valgkortene som bør kunne skrives ut på grunnlag av et endelig vedtatt manntall, må skrives og sendes ut i god tid før 15 juli i valgåret. Denne endringen av søknadsfristen til et tidspunkt i valgåret da få norske borgere i utlandet har begynt å tenke på norske valg, gjorde at enda flere norske borger i utlandet ikke fikk avgitt stemme fordi de ikke hadde søkt seg inn i manntallet.

De som bor i utlandet trenger ikke valgkort for å forhåndsstemme utenriks. Derfor er det ikke nødvendig at de står innført i manntallet allerede pr 1 juni, og det vil ikke medføre problemer for valgkortproduksjonen å endre søknadsfristen til to uker før valgdagen, slik den var før den siste fristendringen. En slik endring av fristen forutsetter imidlertid at valgstyret får adgang til å føre søkeren inn i manntallet etter at kjennelsesmøtet er avholdt. Gjeldende bestemmelser i valgloven er til hinder for innføring etter kjennelsesmøtet.

Kommunenes Sentralforbund uttaler:

«KS ser de uheldige virkninger flyttingen av kjennelsesmøtet har hatt for nordmenn i utlandet, og ser at noe bør gjøres i forhold til denne gruppen. Den foreslåtte ordning er imidlertid komplisert, og prinsipielt uheldig. Formålet med kjennelsesmøtet har nettopp vært å vedta et endelig manntall.»

Departementet har kommet til at det vil være rimelig å foreslå at valgloven endres slik at forholdene legges til rette for at flest mulig velgere føres automatisk inn i manntallet, selv om dette fører til at manntallet blir mindre korrekt. I tillegg foreslås det at søknadsfristen for de som av tekniske grunner fortsatt må søke om innføring, settes nærmere valgdagen.

De øvrige høringsinstansene som uttaler seg til forslaget, er uttrykkelig enige.

Songdalen kommune uttaler:

«Det synes urimelig at Norske statsborgere som flytter tilbake til landet etter lang tids utlendighet (flyttet før 1964) må forholde seg til fristen for kjennelsesmøtet, d.v.s for 1. juni, mens utenlandsboende Norske statsborgere (som har flyttet fra landet før 1964) kan søke seg innført i manntallet helt fram til 2 uker før valget.»

Departementet er enig i denne vurderingen og det foreslås derfor at de som flytter tilbake til Norge etter 31 mars i valgåret, kan føres inn i manntallet i innflyttingskommunen dersom valgstyret får melding om innflyttingen to uker før valgdagen (i stedet for dagen før kjennelsesmøtet slik gjeldende regel er). Disse velgerne vil ikke få tilsendt valgkort. Dersom de ønsker å forhåndsstemme, kan det derfor oppstå et praktiske problem. De bør derfor helst stemme på valgdagen. Men det er også mulig å utstede duplikatvalgkort for dem.

Det foreslås imidlertid ikke at velgere, som har bodd utenriks siden 1965 eller senere og som det foreslås skal bli automatisk innført, skal kunne føres inn i den kommunen de flytter til selv om de innvandrer til en annen kommune enn den de utvandret fra, til tross for at tilsvarende rettferdighetsbetraktninger kunne anføres for denne gruppen.

Det foreslås at valglovens krav om at norske borgere som har bodd i utlandet i mer enn ti år, må søke om gjeninnføring i manntallet, oppheves for de som har utvandret etter 1964. Disse føres automatisk inn i manntallet i den kommunen de flyttet ut fra. Det foreslås videre at valgloven endres slik at norske borgere som utvandret før 1965, kan føres inn i manntallet i den kommunene de flyttet ut fra, dersom søknad om innføring er kommet inn til valgstyret senest kl 15 mandag to uker før valgdagen og at disse velgerne kan føres inn i manntallet i den kommunen de flytter til etter 31 mars dersom valgstyret får beskjed om innflyttingen to uker før valgdagen. Det foreslås dermed en utvidet adgang for valgstyret til å foreta innføring i manntallet etter kjennelsesmøtet.

4.4 Hva er et valgkort etter valgloven?

Det følger av valgloven § 30 annet ledd at «velgeren må medbringe valgkort for å kunne forhåndsstemme innenriks». Videre står det i § 47 syvende ledd at «dersom valgkortet ikke ligger ved en forhåndsstemmegivning som er avgitt innenriks, skal stemmegivningen forkastes». Velgere som av en eller annen grunn ikke mottar valgkortet eller mister det, vil ikke kunne forhåndsstemme dersom det ikke er adgang til å få et nytt valgkort. Av denne grunn påla departementet, ved valget i 1997, kommunene å utstede nytt valgkort til velgere som ba om det, jf § 9 a annet ledd.

Erfaringene viser at enkelte velgere uten valgkort allikevel har insistert på å få forhåndsstemme. Enkelte postfunksjonærer har prøvd å bøte på manglende valgkort ved å legge en lapp med velgerens navn og adresse i konvolutten.

I forbindelse med erfaringsinnhentingen uttalte et stort flertall av kommunene ønske om at løse lapper ikke skulle godkjennes som valgkort. I og med at det ikke ble stilt opp noen vilkår for å få utstedt duplikatvalgkort, skulle det ikke være noe stort behov for å godkjenne «løse lapper» i stedet for valgkort eller duplikatvalgkort. Det forenkler valgstyrets vurdering i forbindelse med godkjenningen av forhåndsstemmegivninger dersom forståelsen av valgkort begrenses til de ordinære valgkortene som er sendt velgerne direkte og de duplikatvalgkortene som utstedes av kommunene eller statens postselskap. Det vil si valgkort utstedt i samsvar med § 9 a. Noen av kommunene ga uttrykk for at det bør lovfestes hva som menes med valgkort. Det er nødvendig for å ha et grunnlag for å vurdere hvilke stemmegivninger som må vrakes etter § 47 sjuende ledd.

Alle de høringsinstansene som uttaler seg om dette forslaget, er positive.

Det foreslås at det vedtas en henvisning til § 9 a i § 47 sjuende ledd.

4.5 Ambulerende stemmemottak

I og med at gjennomføringen av poststemmegivningen i 1997 gikk bra, og det er lagt et godt grunnlag for videre samarbeid mellom statens postselskap og kommunene, mener departementet at forholdene ligger til rette for at statens postselskap kan overta flere oppgaver i forbindelse med forhåndsstemmegivningen, herunder oppgaver i forbindelse med ambulerende stemmegivning og institusjonsstemmegivningen.

At kommunene og statens postselskap deler oppgaver som vedrører forhåndsstemmegivningen, er i prinsippet en uheldig løsning fordi det kan føre til uklarhet når det gjelder ansvaret for valgavviklingen. På bakgrunn av erfaringsinnhentingen har departementet derfor foretatt en vurdering av om noen av de oppgavene som fremdeles er pålagt kommunene, kan legges til statens postselskap i stedet.

4.5.1 Forholdet mellom ordningen med ambulerende stemmemottaker og landpostbud

Før innføringen av poststemmegivning var det bare adgang til å forhåndsstemme i hjemmet for velgere som var så syke eller uføre at de ikke kunne møte opp i valglokalet eller hos en forhåndsstemmemottaker. Disse velgerne måtte etter valgloven § 36 søke om at det skulle komme en ambulerende stemmemottaker hjem til dem og ta i mot stemmen der. Denne formen for stemmegivning var et unntak fra hovedregelen om at stemmen skulle mottas av en offentlig tjenestemann på et offentlig sted.

Etter innføringen av poststemmegivning kan alle stemme hjemme hvis de bor i et distrikt der det er landposttjeneste. Alle i distriktet som ønsker å stemme hjemme, må avgi stemmen til landpostbudet, også syke og uføre. Der det ikke er landpostrute, kan bare de som er syke og uføre stemme hjemme, og kun etter søknad til kommunen etter § 36. I og med innføringen av poststemmegivning er forhåndsstemmegivning utenom offentlig sted blitt en av to normalordninger for mottak av forhåndsstemmer. Det er ikke noen prinsipiell forskjell på det å stemme hjemme til landpostbud og det å stemme hjemme til ambulerende stemmemottaker. Enkelte steder fungerte til og med landpostbud som ambulerende stemmemottakere i nabodistriktene etter å ha avsluttet landposttjenesten for dagen. Den eneste forskjellen på disse velgertjenestene er av praktisk karakter. I de områdene det ikke er landpostbudtjeneste, må velgeren gjøre oppmerksom på behovet for å bli oppsøkt av en stemmemottaker ved å henvende seg til kommunen og begrunne sitt behov.

For å kunne kontrollere at ikke andre enn de som har lovbestemt rett til det, stemmer hjemme, har valgloven i § 36 nr 11 bestemmelser om at både søknad og dokumentasjon skal sjekkes før en forhåndsstemme mottatt av ambulerende stemmemottaker kan godkjennes. Dette forutsetter at disse forhåndsstemmene holdes adskilt fra de øvrige. Så lenge ordningen med ambulerende stemmemottak var et særskilt unntak, var denne kontroll- og forkastelsesregelen vel begrunnet. Etter at det å avgi stemme hjemme til landpostbudet er blitt en normalordning, er det ikke lenger grunn til å ha strengere godkjenningsregler for stemmegivninger avgitt til ambulerende stemmemottaker. I de tilfellene en velger ikke har søkt om eller fått innvilget adgang, men allikevel klarer å få avgitt stemme til ambulerende stemmemottaker, er dette ikke et brudd på et prinsipp i valgordningen, men en uberettiget fordel av økonomisk/administrativ karakter. Det bør derfor ikke reageres med forkastelse av stemmen. Under valgoppgjøret er det derfor ikke lenger grunn til å føre særskilt kontroll med om noen urettmessig har avgitt stemme hjemme.

Det foreslås derfor at kontrollbestemmelsen i § 36 nr 11 oppheves og at bestemmelsen i § 34 nr 4 andre avsnitt siste setning om fremleggelse av dokumentasjon ved kontrollen også oppheves.

4.5.2 Behandlingen av søknader om å få avgi stemme til ambulerende stemmemottaker

Velgere som er så syke eller uføre at de ikke kan møte opp i valglokalet på valgdagen eller på postkontoret for å forhåndsstemme, kan etter valgloven § 36 søke kommunen om å få stemme der de oppholder seg til en ambulerende stemmemottaker. Dersom kommunen innvilger søknaden, får statens postselskap beskjed om innvilgelsen og sender deretter en ambulerende stemmemottaker hjem til velgeren for å ta i mot stemmen.

I og med at det å avgi stemme til landpostbud er blitt det normale i mange distrikter, vil også landpostbudet motta stemmer fra syke og uføre som må stemme hjemme. Statens postselskap har overtatt alt ansvaret for ambulerende mottak og kravet til dokumentasjon av faktisk sykdom/uførhet er fjernet for store deler av landet. Det er liten grunn til at oppgaven med å innvilge adgangen til å stemme hjemme skal ligge igjen i kommunen noen steder i landet.

Å vurdere om en velger er syk eller ufør på en slik måte og i en slik grad at han ikke kan forventes å møte fram i valglokalet på valgdagen, krever ikke vanskelige medisinskfaglige vurderinger. De krever heller ikke den type lokalkunnskap som kommunen spesielt er i besittelse av. Det er tilstrekkelig at den som skal treffe avgjørelsen er i stand til å utøve et godt dagligdags skjønn. Er han i tvil, bør søknaden etterkommes. Målet for valgavviklingen er at flest mulig skal få anledning til å bruke stemmeretten. Statens postselskaps tilsatte kan ha vel så god kunnskap om hvem som faktiske er syke og uføre som det valgstyrets sekretariat har. Kommunenes hjemmetjeneste vil fortsatt ha en viktig oppgave i å orientere om den adgangen disse velgerne har til å stemme hjemme, men utførelsen av denne oppgaven er ikke avhengig av at kommunen behandler søknadene selv.

Når kommunen skal avgjøre søknadene og deretter orienterer statens postselskap om utfallet, betyr det et ekstra og forsinkende ledd i behandlingen i forhold til om søknadene leveres eller sendes direkte til statens postselskap. Før innføringen av poststemmegivning var fristen for velgeren til å søke fem dager før valgdagen (tirsdagen før). Etter innføringen, og dermed delingen av oppgaven, ble det nødvendig å flytte fristen tilbake med tre dager for å gi nok tid til de totale forberedelsene. Fristen bør være så nær valgdagen som mulig for at også de som blir sengeliggende, eller av sykdomsgrunner forhindret fra å forlate hjemmet kort tid før valgdagen, skal få anledning til å forhåndsstemme. Dersom statens postselskap overtar oppgaven med å behandle søknadene, er det mulig å flytte fristen tilbake til tirsdag før valgdagen. Det vil være til fordel for velgerne.

De aller fleste høringsinstansene er positive til forslaget. Hattfjelldal, Eid og Nome kommuner uttaler at søknadene fortsatt bør behandles av kommunene.

Det foreslås at valgloven § 36 endres slik at søknad om å få avgi forhåndsstemme til ambulerende stemmemottaker kan sendes postkontoret innen tirsdag før valgdagen og at søknaden avgjøres av statens postselskap. I og med at begrunnelsen for å begrense adgangen til å stemme hjemme er av økonomisk karakter, er det ikke behov for å stille store formelle krav til søknadsprosessen. Det foreslås derfor at § 36 forenkles noe.

4.6 Mottak av forhåndsstemmer på institusjon

Etter valgloven § 33 tredje ledd er det kommunene som treffer beslutning om på hvilke institusjoner det skal være forhåndsstemmegivning og hvilke dager og tidspunkt den skal avvikles. Dessuten skal kommunene kunngjøre tid og sted for institusjonsstemmegivningen ved annonser i avisene og ved oppslag på institusjonene. For øvrig er det statens postselskap som planlegger og gjennomfører stemmemottaket på institusjonene. Statens postselskap skal samarbeide direkte med den enkelte institusjonens ledelse om gjennomføringen på den enkelte institusjon.

Statens postselskap og kommunene deler altså oppgaven og ansvaret med avviklingen av institusjonsstemmegivningen. Denne ansvarsdelingen viste seg ved valget i 1997 å skape problemer for avviklingen av institusjonsstemmegivningen. Den forutsetter både et nært samarbeid mellom statens postselskap og kommunen og mellom institusjonenes ledelse og statens postselskap. Institusjonsledelsen måtte i 1997 forholde seg til to samarbeidspartnere i stedet for en. Både postkontorene og kommunene har påpekt at ansvarsdelingen er uklar. Som nevnt under punkt 4.2, har departementet derfor vurdert om noen av de oppgavene som kommunene har, kan overføres til statens postselskap.

4.6.1 Beslutning om på hvilke institusjoner det skal mottas poststemmer

Etter valgloven § 33 tredje ledd har kommunene også ansvaret for å bestemme på hvilke institusjoner statens postselskap skal motta forhåndsstemmer. Beslutningen skal treffes i samråd med statens postselskap.

I forbindelse med høringen av poststemmereformen hadde mange kommuner et sterkt ønske om at kommunene skulle beholde ansvaret for institusjonsstemmegivningen. Hovedbegrunnelsen var at kommunene måtte beholde innflytelsen over på hvilke institusjoner forhåndsstemmene blir mottatt og kunne kontrollere at flest mulig velgere får anledning til å avgi stemme selv om de ikke kan møte fram i valglokalet.

Etter departementets vurdering er det ikke hensiktsmessig med en fortsatt ansvarsdeling mellom statens postselskap og kommunene. Antakelig er ikke valgstyrenes avgjørelser om på hvilke institusjoner det skal mottas forhåndsstemmer, i særlig grad gjenstand for politiske overlegninger. Betenkelighetene med å overlate til statens postselskap å treffe beslutning om sted for institusjonsstemmegivningen skulle derfor ikke være så store dersom kommunen sikres innflytelse og kontroll med at statens postselskap ikke utelater institusjoner der kommunen mener at det bør være adgang til å avgi forhåndsstemme. Slik innflytelse og kontroll kan sikres ved at kommunene foreslår på hvilke institusjoner statens postselskap skal motta forhåndsstemmer. Dersom statens postselskaps beslutning om på hvilke institusjoner det skal mottas, eller ikke mottas, forhåndsstemmer er sterkt i strid med kommunenes vurdering, har valgstyret mulighet for å ta saken opp med departementet som kan overprøve statens postselskaps beslutning.

Dersom statens postselskap pålegges å treffe denne beslutningen, forutsetter departementet at det vil bli gitt instrukser fra statens postselskap sentralt om på hvilke typer institusjoner det skal avvikles stemmemottak og at denne instruksen vil tilsvare den anbefalingen departementet gav kommunene ved valget i 1997. I rundskriv H-9/97 var bl a. følgende tatt inn i punkt 12.8.1 Hvor og når skal institusjonsstemmegivningen avvikles:

«Valgstyret kan bestemme at poststemmegivningen skal foregå på de sykehus, sykehjem, aldershjem osv som ligger i kommunene. Stortingets utenriks- og konstitusjonskomite har uttalt at det bør arrangeres forhåndsstemmegivning ved alle slike institusjoner. Departementet ber valgstyrene rette seg etter dette. Særlig viktig er det at det foregår forhåndsstemmegivning på institusjoner hvor mange av pensjonærene vil ha vanskelig for å komme til et valglokale.

Også på psykiatriske institusjoner bør det arrangeres forhåndsstemmegivning fordi en del av pasientene der vil ha stemmerett.

Det bør arrangeres poststemmegivning i fengslene.

.........

Valgstyret faststetter også når det skal tas imot forhåndsstemmer på den enkelte institusjon. Stemmegivningen bør finne sted så nær valget som mulig, av hensyn til de pasienter/pensjonærer som først kommer til institusjonene en av de siste dagene før valget.»

For at statens postselskap skal få tilstrekkelig tid til å planlegge institusjonsstemmegivningen, bør det settes en frist for kommunen til å foreslå institusjoner.

De fleste høringsinstansene er positive til forslaget.

Fylkesmannen i Vestfold og 13 av de kommunene som har avgitt høringsuttalelse, mener imidlertid at kommunene fortsatt bør bestemme på hvilke institusjoner statens postselskap skal motta forhåndsstemmer.

Det foreslås at § 33 endres slik at kommunen pålegges å fremme et forslag for statens postselskap, innen 1 juni i valgåret, om på hvilke institusjoner i kommunen statens postselskap skal motta forhåndsstemmer. Det foreslås at statens postselskap pålegges ansvaret for, innen 1 august i valgåret, å bestemme når det skal mottas forhåndsstemmer og på hvilke institusjoner og innen samme frist å orientere kommunen om beslutningen.

4.6.2 Stemmemottak i militærleire, læresteder mm

Ved vedtakelsen av poststemmereformen ble det uttrykkelig fastsatt i valgloven § 32 at poststemmegivningen skal foregå på postkontor og hos landpostbud. I tillegg kan valgstyret etter § 33 tredje ledd bestemme på hvilke institusjoner statens postselskap skal motta stemmer. At stemmer kan mottas på institusjoner som gir pleie, opphold eller behandling til syke og uføre, fremgår forutsetningsvis av § 33 annet ledd. For at det ikke skulle oppstå tvil om hvorvidt stemmer mottatt i fengsler, militærleire, universiteter ol var lovlig mottatt, og dermed om de kunne godkjennes, benyttet departementet i forbindelse med gjennomføringen av stortingsvalget i 1997 hjemmelen i endringsloven av 10 januar 1997 II til å beslutte at det var adgang til å motta stemmer på disse stedene også.

I fengsler bør det mottas forhåndsstemmer. På læresteder og i militærleire mener departementet at det ikke er behov for å motta forhåndsstemmer fordi disse institusjonene ligger i rimelig avstand av postkontor. Disse velgerne forutsettes dessuten normalt å være i stand til selv å oppsøke et postkontor i motsetning til velgere som oppholder seg i pleie- og omsorgsinstitusjoner.

I forbindelse med gjennomføringen av stortingsvalget i 1997 bestemte departementet derfor at valgstyret bare kunne vedta forhåndsstemmegivning i militærleire, på læresteder mm etter godkjenning av departementet. Det ble ikke godkjent noen slike vedtak. I forbindelse med evalueringen kom det fram at det allikevel var mottatt poststemmer i fire militærleire. I og med at det har vært praksis å motta stemmer i en del militærleire, kan noen kommuner ha truffet vedtak uten å være oppmerksom på at adgangen var falt bort. Statens postselskap kan komme til å gjøre samme feil. For å sikre at ingen stemmer blir forkastet, bør loven ikke være til hinder for mottak av forhåndsstemmer på slike institusjoner.

Dersom det pålegges statens postselskap å beslutte på hvilke institusjoner det skal mottas forhåndsstemmer, vil departementet imidlertid ikke gi tillatelse til at det mottas forhåndsstemmer på læresteder og i militærleire annet enn i helt spesielle tilfeller, og etter at departementets uttrykkelige samtykke er innhentet.

Det foreslås en tilføyelse i § 33 annet ledd slik at det fremgår at det ikke er ulovlig å motta stemmer på de institusjonene statens postselskap bestemmer.

4.6.3 Beslutning om tid for stemmemottaket

Kommunene har ansvaret for å fastsette tid, det vil si dato og klokkeslett, for stemmemottaket på institusjonene. Beslutningen skal etter § 33 tredje ledd, treffes i samråd med statens postselskap. Postkontorene har ikke minst opplevd ansvarsdelingen med kommunene som uklar i forhold til denne beslutningen. I de tilfellene statens postselskap har organisert dette arbeidet annerledes enn kommunene har gjort tidligere, har det vært vanskelig for postkontorene å planlegge og få til tids- og ressursplanlegging. Kommunene har ikke behov for å beslutte når statens postselskap skal gjennomføre stemmemottaket på de ulike institusjonene. Det overordnede prinsipp må uansett være at stemmegivningen gjennomføres så sent som mulig før valgdagen og at institusjoner med stadige inn- og utskrivninger tas senere enn de som har langtidspasienter eller faste beboere. Dersom statens postselskap overtar denne oppgaven, forutsettes det at statens postselskap gir sentrale instrukser for hvilke kriterier som skal legges til grunn ved den lokale vurderingen, slik at det sikres at stemmemottaket avvikles så nær valgdagen som mulig.

De aller fleste høringsinstansene er positive til forslaget om at statens postselskap skal treffe beslutning om når forhåndsstemmene skal mottas på institusjonene.

Det foreslås at § 33 endres slik at statens postselskap pålegges ansvaret for å bestemme dato og klokkeslett for stemmemottaket på den enkelte institusjon i samarbeid med institusjonens ledelse.

4.6.4 Kunngjøring av tid og sted for institusjonsstemmegivningen

Kommunene skal etter valgloven § 33 tredje ledd foreta ekstern kunngjøring av tid og sted for institusjonsstemmegivningen.

Hensynet bak regelen om at det skal foretas ekstern kunngjøring, er at den skal ivareta de foresattes behov for å få vite at velgeren får adgang til å stemme på institusjonen. De foresatte slipper dermed selv å ta noe initiativ for at velgeren (pasienten/institusjonsbeboeren) skal få forhåndsstemme. Det er vanskelig å se at det er noe reelt behov for ekstern kunngjøring. Når velgerne blir informert internt på institusjonen, vil denne informasjonen også nå fram til de foresatte gjennom velgeren.

Av hensyn til de velgerne som skal avgi stemme på institusjonene, skulle det ikke være behov for kunngjøring i avisene. De skal ikke foreta seg noe for å få stemme. De behøver ikke søke om å få avgi stemme på institusjonen. Det er nok at de oppholder seg der. Stemmemottakeren kommer til institusjonen uten velgerens medvirkning. Når velgerne blir informert internt på institusjonen, skulle det være tilstrekkelig.

Alle de høringsinstansene som uttaler seg, unntatt Rindal kommune, mener at ekstern kunngjøring er unødvendig.

Det foreslås at § 33 endres slik at påbudet om at kommunene skal foreta kunngjøring av tid og sted for institusjonsstemmegivning oppheves. Kommunene kan, om de ønsker det, foreta kunngjøring på frivillig grunnlag.

4.6.5 Kunngjøring på institusjonen

På de institusjonene der det mottas forhåndsstemmer, skal det etter valgloven § 33 tredje ledd, settes opp oppslag på forhånd med orientering om forhåndsstemmegivningen. Mange steder har det vært uklart både for postkontorene og kommunene hvem som har det egentlige ansvaret for disse oppslagene. I og med at postkontorene må samarbeide med institusjonene om det praktiske opplegget for stemmemottaket, er det hensiktsmessig at de også overtar ansvaret for trykking og oppsetting av oppslag.

Alle høringsinstansene er positive til dette forslaget.

Det foreslås at § 33 endres slik at statens postselskap overtar ansvaret for å kunngjøre stemmemottaket ved oppslag på institusjonen i god tid før stemmemottaket.

4.7 Pålegg om å legge forhåndsstemmer til side før opptellingen starter

Det følger av valgloven § 46 åttende ledd og § 48 tredje ledd at før opptellingen av forhåndsstemmer begynner, skal valgstyret legge til side minst en tiendedel, minimum 75, av de innkomne forhåndsstemmegivningene. Hensikten med denne rutinen er å skape tillit til at alle avgitte forhåndsstemmer forblir hemmelige under valgoppgjøret. De forhåndsstemmene som kommer inn mandag og tirsdag, skal blandes med de som er lagt til side og dermed forbli uidentifiserte.

Som nevnt foran, fremgår det av Ot prp nr 60 (1996-97) at departementet vil ta initiativ til å vurdere endringene i opptellingsrutinene med tanke på senere valg. Det fremgår av evalueringen av valget i 1997 at rutinen med å legge forhåndsstemmer til side har komplisert og forsinket valgoppgjøret.

Det har medført problemer at 10% av forhåndsstemmene ikke kan telles før på onsdag. I kommuner som får mange forhåndsstemmer, vil 10% representere et stort antall stemmer som må godkjennes og telles før det endelige valgoppgjøret foretas. Usikkerheten om det endelige valgresultatet vil derfor vare ved til utpå onsdag. En del kommuner fikk dessuten under 150 forhåndsstemmer totalt og kunne derfor ikke telle noen forhåndsstemmer før onsdag.

Erfaringene fra stortingsvalget i 1997 har vist at det ikke er nødvendig å legge til side så mange forhåndsstemmer for å sikre anonymiteten. Kommunene har svært varierende oppfatning av hvor mange stemmer det er nødvendig å legge til side. Når man tar i betraktning hvor stor forskjell det er på kommunene, både med hensyn til antall forhåndsstemmer, partier som stiller til valg, hvorledes de organiserer valgoppgjøret, hvor mange tellekorps de har osv, er det ikke så påfallende at behovet for å legge stemmer til side varierer sterkt. De rutinene valgstyret legger opp for opptellingen, er avgjørende for om de klarer å oppfylle målet om hemmelig valg.

På denne bakgrunn har departementet kommet til at det mest hensiktsmessige er at valgloven overlater til kommunene selv å vurdere hvor mange forhåndsstemmer det er behov for å legge til side i deres kommune før de resterende forhåndsstemmegivningene kan telles opp. Vurderingen må foretas på bakgrunn av hvordan de organiserer arbeidet med valgoppgjøret, men antakelig vil det være nødvendig å legge til side rundt 20 forhåndsstemmegivninger i de fleste kommuner.

Alle høringsinstansene, unntatt Rindal kommune, mener at kommunene selv bør fastsette hvor mange forhåndsstemmer som skal legges til side.

Det foreslås at valgstyrene selv får ansvaret for å legge til side det antall forhåndsstemmegivninger som er nødvendig for å ivareta hensynet til hemmelig valg i vedkommende kommune.

4.8 Standardiserte regler for retting på stemmeseddelen

Antallet stemmer som avgis, varierer naturlig nok sterkt avhengig av kommunenes innbyggertall. Dette medfører at det er stor forskjell på hvordan kommunene organiserer arbeidet med valgoppgjøret. Ikke minst er behovet for å ta i bruk tekniske hjelpemidler, herunder maskinell opptelling, svært forskjellig. Derfor vil det i overskuelig fremtid høyst sannsynlig være behov for både maskinlesbare og vanlige stemmesedler ved valgene.

Valgloven § 44 regulerer relativt detaljert hvordan velgerne skal gå fram dersom de ønsker å rette på stemmeseddelen. De gjeldende rettereglene er laget med tanke på at tellekorpset leser og registrerer rettingene «med egne øyne og for hånd». Reglene er derfor ikke tilpasset optisk lesing. Valglovens regler om hvordan retting på stemmesedlene skal foretas, skaper derfor problemer for de kommunene som ønsker å benytte optiske lesere til å registrere rettingene.

Problemet er delvis at den enkelte retting kan foretas på flere ulike måter. Særlig er det reglene om kumulering som skaper problemer. Kumulering kan foretas ved å sette et kryss ved et kandidatnavn, ved å skrive kum ved navnet eller ved å skrive navnet en gang til. Det er heller ikke problemfritt at stryking av en kandidat kan skje ved overstryking av navnet.

Rettereglene skaper ikke bare problemer for valgstyrene i de kommunene som benytter optisk lesing. Alle velgere er ikke like stødige på hånden, det er derfor ikke alltid like lett for valgstyret å fastslå hva velgeren mener med den foretatte rettingen. Det fremkommer f eks ikke alltid helt entydig hvilken/e kandidater velgeren har ment å stryke når streken er skjev og skifter linje underveis. Likedan kan det være vanskelig å forstå hvilken kandidat velgeren har ment å kumulere eller gi ny plassering på listen dersom markeringen ikke står rett ved siden av et kandidatnavn. Dette skaper ofte usikkerhet om forståelsen av rettingene og kan medføre at velgeren ikke får den innflytelsen på valgoppgjøret som han hadde tenkt seg. Dessuten forsinker slike tvilstilfeller valgoppgjøret.

I tillegg til at de gjeldende reglene representerer en brems på utviklingen når det gjelder å ta i bruk tekniske hjelpemidler, er det derfor gode grunner til å standardisere fremgangsmåten for retting på stemmeseddelen. Etter departementets syn, kan standardisering generelt føre til riktigere og raskere valgoppgjør. Prinsippet for lesing av velgerens rettinger er, og må fortsatt være, at valgstyret forsøker å forstå hva velgeren har ment å gi uttrykk for. Etter all sannsynlighet vil det være større sjanse for at valgstyret forstår velgeren riktig hvis reglene for hvordan velgeren kan foreta (uttrykke) rettingen, er enkle. Dersom stemmesedlene utstyres med avkryssingsruter ved siden av hvert kandidatnavn slik at stryking og kumulering kan foretas ved en enkel avkryssing i den aktuelle ruten, vil rettingen bli enklere å utføre for velgeren og enklere å tyde for valgstyret. Utformingen av retteveiledningen på stemmeseddelen vil også bli enklere.

Endring av gjeldende retteregler kan gjøres på to måter. Enten slik at alle stemmesedlene blir like og skal rettes på samme måten og slik at metoden også tilpasses optisk lesing. Eller valgloven kan overlate til kommunen/fylkeskommunen å lage stemmesedlene slik de ønsker, men kreve at det trykke en veiledning på selve stemmeseddelen som forklarer hvordan rettingen skal foretas.

I høringsutkastet foreslo departementet den siste løsningen. Likeledes at rettingen ikke burde underkjennes dersom velgeren ikke fulgte veiledningen men foretok rettingene på «tradisjonell måte» i strid med veiledningen.

Høringsinstansene gir tilslutning til forslaget om standardisering av rettemåte og stemmesedlene. De høringsinstansene som har merknader til forslaget, gir uttrykk for at man bør ta skrittet fullt ut og fastsette en forenklet, standardisert rettemåte som den eneste måten å rette på. Uttalelsene begrunnes med at det bør være like retteregler for alle velgere. Det påpekes også at like retteregler og sentralt fastsatte regler medfører at man unngår usikkerhet om gjeldende rett. Det vil også forenkle lovteksten og gjøre det lettere å nå fram med informasjon og opplæring.

Departementet har også kommet til at ensartede retteregler for hele landet vil være enklere å praktisere og lettere å formidle til velgerne og at det vil være en lovteknisk fordel. Når reglene om fremgangsmåten for retting på stemmeseddelen endres, er det spesielt viktig at alle stemmesedlene inneholder en veiledning om fremgangsmåten. Det gjelder også for retting på stemmesedlene til fylkestingsvalget. Selv om det skal mye til at retting får betydning for dette valgoppgjøret, har velgerne adgang til å rette og bør få veiledning om hvorledes de skal gå fram dersom de ønsker å benytte rettigheten.

Det foreslås at valgloven endres slik at det kun blir adgang til å foreta retting på én måte, at det fastsettes i forskrifter hvorledes stemmesedlene skal utformes og at kommunene/fylkeskommunene pålegges å trykke en veiledning på stemmesedlene som angir hvordan forskriftsmessig retting på stemmeseddelen kan foretas og om konsekvensene av ikke å følge veiledningen.

4.9 Nummerering av forhåndsstemmer

Etter valgloven §§ 34 nr 4, 47 niende ledd og 48 første ledd skal alle forhåndsstemmene påføres nummer. I løpet av prosessen med å godkjenne og telle opp forhåndsstemmene skal hver enkelt stemmegivnings omslagskonvolutt, valgkort, stemmeseddelkonvolutt og stemmeseddel/stemmesedler påføres ett og samme nummer.

De kommunene som ønsker det, kan foreta nummereringen i én operasjon. Det vil si at stemmegivningen nummereres gjennomgående før stemmeseddelkonvolutt og valgkort tas ut av omslagskonvolutten. Det brukes en spesiell maskin, som prikker ut nummeret i form av små hull.

Hensikten med nummereringen er at man skal kunne finne igjen stemmeseddelen dersom kontrollen av valget viser at forhåndsstemmegivningen ved en feil er godkjent, mens den skulle vært vraket. I stedet for å gjennnomføre omvalg, kan man da finne de aktuelle stemmesedlene, ta dem ut av oppgjøret og foreta nytt valgoppgjør. En slik mulighet til å «angre» har man ikke når det gjelder stemmer avgitt på valgdagen. Når valgtingsstemmene er lagt i urnen, er det ikke mulig å finne igjen en bestemt stemme.

Begrunnelsen for denne forskjellsbehandlingen av forhåndsstemmer og valgtingsstemmer er at det har vært mye større muligheter for å gjøre formelle feil ved mottak og forsendelse av forhåndsstemmer. Ikke minst er det blitt gjort mange formelle feil ved utfyllingen av omslagskonvolutten. Systematisk gale vurderinger i valgstyrene av om slike feil er forkastelsesgrunn, kunne derfor få reell betydning for utfallet av valget og medføre omvalg dersom ikke valgoppgjøret kunne rettes. Omvalget i 1981 var forårsaket av slike feil og medførte at kravet om nummerering av forhåndsstemmer ble gjeninnført i valgloven.

Nummereringsrutinen medfører at forhåndsstemmgivningen ikke er fullt ut hemmelig. I forbindelse med avviklingen av poststemmegivningen mottok departementet mange reaksjoner, både fra velgere og media, på at stemmeseddelkonvolutten ikke kan limes igjen. Reaksjonene gikk på at velgerne oppfattet det slik at forhåndsstemmen deres dermed ikke forble hemmelig. Disse reaksjonene forteller at det er meget viktig for mange velgere at stemmegivningen deres ikke kan bli kjent. I betraktning av disse, til dels sterke, reaksjonene, mener departementet at man bør stille seg spørsmål om hvorledes disse velgerne ville reagere dersom de ble kjent med at forhåndsstemmegivningen nummereres nettopp for å kunne identifiseres under et nytt valgoppgjør.

Det er meget tidkrevende å nummerere alle forhåndsstemmene. I og med at innføringen av poststemmegivning har ført til at over dobbelt så mange velgere avgir forhåndsstemme, har arbeidsbelastningen med nummereringen økt tilsvarende. Når det benyttes gjennomgående nummerering med hullmaskin, kan det oppstå fare for at hullene treffer rettinger på en stemmeseddel slik at rettingen blir vanskelig å lese, særlig for en optisk leser. Sist i forbindelse med evalueringen av stortingsvalget i 1997 kom det fram at mange kommuner ønsker at påbudet om nummerering av forhåndsstemmene skal oppheves.

Det nye valgmateriellet som ble tatt i bruk ved poststemmegivningen, medførte at det ikke ble gjort så mange formelle feil av den typen som var begrunnelsen for pålegget om nummerering. Det opprinnelige behovet for å nummerere er derfor ikke så stort som tidligere. Dessuten er vilkårene for å påby omvalg endret siden 1981. Det er ikke lenger tilstrekkelig at det er en teoretisk mulighet for at feil kan ha hatt betydning for resultatet av valget. Etter gjeldende rett er feil kun ugyldighetsgrunn i de tilfellene det finnes antakelig at feilen har hatt innflytelse på utfallet av valget. Det vil derfor ikke så lett oppstå behov for å finne igjen stemmesedler (fra forhåndsstemmegivninger som feilaktig er godkjent) for å kunne foreta ny opptelling og dermed unngå omvalg.

Da valgloven ble endret slik at valgstyret kan begynne behandlingen av forhåndsstemmegivningene før valgdagen, ble endringen ikke fulgt opp med endring i de bestemmelsene som forutsetter at det er mulig å omgjøre godkjenningen av forhåndsstemmegivningen. Det dreier seg om to typer av tilfeller. For det første det tilfellet at en velger har forhåndsstemt flere ganger. Og for det andre de tilfellene der en velger kan strykes av manntallet etter kjennelsesmøtet.

Etter at forhåndsstemmene ble endelige, kan valgstyret godkjenne forhåndsstemmegivningene etterhvert som de kommer inn. Når de er godkjent, blir de tatt ut av omslagskonvolutten og lagt i en valgurne. Når de er lagt i valgurnen, er de anonymisert. Systemet med nummerering gjorde at det ikke var nødvendig samtidig å endre bestemmelsen om at alle forhåndsstemmene skal forkastes dersom velgeren avgir flere forhåndsstemmer som er i forskriftsmessig stand. Dersom forhåndsstemmene ikke merkes, f eks med nummer, blir det ikke mulig å finne igjen en stemmeseddelkonvolutt med en forhåndsstemme som er godkjent og lagt i valgurnen.

Bestemmelsen om at alle forhåndsstemmene blir forkastet dersom en velger forhåndsstemmer flere ganger, er i realiteten en slags «straffebestemmelse» som forutsetter at alle velgere som forhåndsstemmer flere ganger, gjør det i den hensikt å utøve valgfusk. Sannsynligheten er imidlertid like stor, eller større, for at en velger glemmer at han har forhåndsstemt og derfor gjør det på nytt. Særlig må en regne med at eldre kan komme i en slik situasjon. Slike glemsomme velgere vil i praksis «miste stemmeretten sin» (med mindre de blir klar over situasjonen og stemmer på valgdagen også). Bestemmelsen om at begge/alle forhåndsstemmene forkastes, er derfor i strid med hovedprinsippet om at færrest mulig velgere skal utelukkes fra valg.

I og med at forhåndsstemmen er endelig, er det i prinsippet ikke tillatt å «ombestemme seg» ved å forhåndsstemme flere ganger. Dersom bestemmelsen om at alle forhåndsstemmene fra en velger skal forkastes, blir opphevet, må den erstattes av en bestemmelse om at den første, og endelige, forhåndsstemmen skal godkjennes. Det foreslås derfor en endring i bestemmelsene om flere forhåndsstemmegivninger fra samme velger som medfører at den første forhåndsstemmen som kommer fram til valgstyret skal godkjennes og at de senere skal forkastes.

Den andre gruppen tilfeller der det forutsettes at godkjenningen av forhåndsstemmegivningen skal kunne omgjøres, gjelder de tilfellene der velger kan strykes i manntallet mellom kjennelsesmøtet og valgdagen. Det gjelder velgere som mister stemmeretten sin, velgere som dør, og velgere som er dobbeltført (i to kommuner). Dersom disse velgerne har forhåndsstemt og stemmen er godkjent og anonymisert før valgstyret rekker å slette vedkommende av manntallet, er det ikke mulig å finne stemmen igjen og forkaste den. I praksis er det de velgerne som dør og de utenlandske statsborgerne som flytter ut av landet etter begynnelsen av august (når valgstyret begynner å motta forhåndsstemmer) og fram til valgdagen det dreier seg om. Når det gjelder utenlandske statsborgere som flytter ut av landet, er det vel få av dem som bryr seg om å forhåndsstemme før de flytter. Noen av de som dør den siste måneden før valget, vil derimot ha rukket å forhåndsstemme, f eks. i institusjon.

Spørsmålet blir om det er nødvendig å opprettholde en meget arbeidskrevende rutine som nummereringen er, for å forhindre at noen få velgere får anledning til å være med å påvirke valget selv om stemmeretten formelt falt bort da de døde i løpet av de siste ukene før valget og for å forhindre muligheten for at det kan forekomme at utenlandske statsborgere som flytter ut kort tid før valgdagen, rekker å få forhåndsstemt og godkjent stemmegivningen før valgstyret rekker å få strøket dem av manntallet.

Alle høringsinstansene gir positiv tilslutning til forslaget om å oppheve kravet om gjennomgående nummerering av forhåndsstemmegivningen. Justisdepartementet gir spesielt uttrykk for tilfredshet med at forslaget sikrer personvernet og hemmelig valg.

En samlet vurdering av fordeler og ulemper ved bestemmelsen om nummerering viser, etter departementets syn, at ulempene er blitt vesentlig større enn fordelene etter innføringen av poststemmegivning. Det foreslås derfor at påbudet om nummerering oppheves.

4.10 Bruk av valgurner

I Innst S nr 1 (1997-98) ber komiteen departementet fastsette regler for oppbevaring av stemmer som tas ut av valgurnene i løpet av valgdagene. Departementet kan ikke se at det er hjemmel i valgloven til å gi slike bestemmelser. Det foreslås derfor at det vedtas en bestemmelse i valgloven som gir departementet hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om bruk av valgurner og annen oppbevaring av mottatte stemmer på valgdagen.

Ingen høringsinstanser hadde merknader til dette forslaget.

En slik hjemmel foreslås derfor tatt inn i valgloven § 40 (nytt femte ledd).

4.11 Registrering, godkjenning og opptelling av forhåndsstemmene

Når valgstyret mottar forhåndsstemmer fra statens postselskap eller fra utenriks stemmemottakere, skal det:

• registrere stemmegivningene,

• vurdere om stemmegivningene kan godkjennes,

• krysse av i manntallet for de velgerne som har avgitt godkjent forhåndsstemme og

• telle opp forhåndsstemmene.

Ved valget i 1997 ble statens postselskaps stemmemottakere pålagt å føre liste over hvilke velgere som avga forhåndsstemme, velgers manntallsnummer, når, hvor og til hvilket valg stemmen var avgitt og til hvilket valgstyre den ble sendt. Det tok en del tid å listeføre disse opplysningene mens velgeren ventet. For å kunne effektivisere listeføringen, planlegges det å registrere opplysningene ved optisk lesing av valgkortet når statens postselskap tar i mot forhåndsstemmer.

Departementet ser ikke bort fra at det kan bli aktuelt å ta ut lister over mottatte stemmer kommunevis, slik at valgstyret kan legge disse listene til grunn for registreringen av mottatte forhåndsstemmer. Valgstyret må i så fall kontrollere nøye at de mottar de forhåndsstemmegivningene som står på listene fra statens postselskap og må notere på listen når valgstyret selv har mottatt stemmegivningen. Departementet kan ikke se at det noe prinsipielt til hinder for at valgstyret foretar sin registrering på grunnlag av lister utarbeidet av statens postselskap. Dersom påbudet om å nummerere forhåndsstemmene oppheves, skulle det ikke være behov for at valgstyret fører de mottatte stemmene i rekkefølge dersom mottakstidspunktet føres på listen. Det foreslås derfor at valgloven § 34 nr 4 annet avsnitt endres slik at valgstyret pålegges ansvar for at det føres lister som er i samsvar med kravene i valgloven, men at valgstyret ikke pålegges å foreta selve føringen selv.

I forbindelse med innhentingen av erfaringer med opptellingsrutinene kom det fram at valgstyrene har ulik oppfatning av betydningen av at det krysses av i manntallet for en velger som har avgitt forhåndsstemme. Noe av usikkerheten knyttet seg til omtalen av avkryssing i manntallet i § 47 annet og åttende ledd og valglovens bruk av begrepene forhåndsstemme og forhåndsstemmegivning, som ikke er helt konsekvent. Det foreslås derfor at det vedtas noen redaksjonelle endringer i § 47 annet og sjette ledd for å gjøre bestemmelsen klarere.

I forbindelse med innføringen av poststemmegivning ble det, som nevnt foran, innført nye regler for opptelling av forhåndsstemmer. Valgstyret skal foreta grovtelling (foreløpig telling) av forhåndsstemmene dersom valgstyret har mottatt til sammen minst 150 forhåndsstemmer. Kommunene har valgt ulike løsninger med hensyn til hvor mange ganger, og når, de har telt forhåndsstemmene. I forbindelse med innhentingen av erfaringer med opptellingsrutinene, kom det fram at en del valgstyrer har oppfattet valglovens bestemmelser om når forhåndsstemmene kan/skal telles opp, som uklare.

Forhåndsstemmegivningene kan/skal telles på følgende tidspunkter:

Dersom valgstyret på valgdagen mandag, har mottatt minst 150 forhåndsstemmegivninger og godkjent og krysset av i manntallet for minst 75 av disse, skal grovtellingen av de godkjente forhåndsstemmene begynne senest 4 timer før valglokalene stenger, jf § 46 syvende ledd. Etter § 46 åttende ledd skal minst 75 stemmegivninger legges til side for å bli telt opp på et senere tidspunktet.

§ 46 syvende og åttende ledd, annet punktum, regulerer ikke når forhåndsstemmegivninger som er kommet valgstyret i hende før den foreløpige opptellingen etter § 46 syvende ledd, men som ikke er blitt godkjent før opptellingen (dvs. stemmegivninger som ikke er blitt lagt fram for godkjennelse når forhåndsavkryssingen i manntallet blir avsluttet), skal telles. Det fremgår imidlertid av § 48 tredje ledd, tredje punktum når disse stemmene kan telles opp. Bestemmelsen sier at disse stemmene kan telles opp umiddelbart etter at den foreløpige opptellingen, jf § 46 syvende ledd, er avsluttet og alle de avgitte valgtingsstemmene er kommet valgstyret i hende. Det vil si at de på dette tidspunktet kan fintelles. Valgloven sier ikke om, og eventuelt når, disse forhåndsstemmene kan grovtelles.

Dersom kommunen har avsluttet forhåndsavkryssingen tidlig, kan det være et stort antall forhåndsstemmer i denne gruppen. Loven er ikke til hinder for at de som ønsker det, foretar en grovtelling av disse forhåndsstemmene før de begynner på fintellingen. (Men det må være en forutsetning at det først kan skje når valgstyret har fått avkryssingsmanntallene tilbake fra valglokalene og dersom valgstyret har minst 75 forhåndsstemmegivninger). Fordelen ved en slik grovtelling, vil være at flere forhåndsstemmer kommer med i det foreløpige resultatet på valgdagen.

Stemmegivninger som er kommet valgstyret i hende etter at opptellingen etter § 46 syvende ledd har begynt, skal legges til side etter § 46 åttende ledd annet punktum, og kan ikke telles opp før etter klokken 24 tirsdag etter valget. Loven krever kun at de fintelles. Departementet kan ikke se noen prinsipiell grunn til at de som ønsker det ikke skal kunne grovtelle også disse forhåndsstemmene, før de begynner på fintellingen. (Men det kan heller ikke skje før valgstyret har fått avkryssingsmanntallene tilbake fra valglokalene).

Det foreslås å endre § 46 åttende ledd slik at stemmegivninger som ikke er godkjent før den foreløpige opptellingen av forhåndsstemmene starter (senest fire timer før valglokalene stenger) - både stemmegivninger som er kommet valgstyret i hende før opptellingen starter, men ikke lagt fram for godkjenning, og stemmegivninger som kommer fram etter at den foreløpige opptellingen har startet - kan telles opp etter at valglokalene er stengt og avkryssingsmanntallet er kommet til valgstyret. En forutsetning må allikevel være at det er lagt til side minst 75 (det foreslås et tilstrekkelig antall) stemmegivninger i en egen urne. Forslaget innebærer at valgloven bare regulerer når valgstyret skal grovtelle forhåndsstemmene og når valgstyret kan begynne å fintelle forhåndsstemmene.

Ingen høringsinstanser hadde merknader til dette forslaget.

4.12 Bruk av sametingsstemmesedler ved stortingsvalget

Sametingsvalget avvikles parallelt med stortingsvalget. Erfaringer fra valgene i 1989 og 1993 viste at dette førte til at en del velgere tok feil av stemmesedlene og la blå stemmesedler i stemmeseddelkonvolutten til stortingsvalget. Noen la også stemmesedlene til begge valgene i stemmeseddelkonvolutten til stortingsvalget. For at denne forvekslingen fra velgers side ikke skulle føre til at stemmer som velgeren mente å avgi ved stortingsvalget skulle bli forkastet, ble det ved lov av 16 juni 1995 nr 29 foretatt en endring i valgloven § 45 første ledd som medfører at dersom en velger legger en blå stemmeseddel med partinavn i stemmeseddelkonvolutten til stortingsvalget, skal den godkjennes som stemme avgitt ved stortingsvalget. Likeledes skal stemmeseddelen til stortingsvalget ikke forkastes dersom en velger har lagt stemmesedler til begge valgene i stemmeseddelkonvolutten til stortingsvalget.

Denne lovendringen løste ikke det problemet at en velger kun legger en blå stemmeseddel til sametingsvalget, som lyder på en valgliste til sametingsvalget, det vil si at den har med kandidatnavnene, i en stemmeseddelkonvolutt til stortingsvalget. En slik stemmegivning skal fortsatt forkastes. Ved stortingsvalget i 1997 ble en del slike stemmegivninger forkastet. I Innst S nr 1 (1997-98) ber komiteen departementet vurdere om loven bør endres på dette punktet.

I og med at velgeren i disse tilfellene har lagt den blå stemmeseddelen i en stemmeseddelkonvolutt til stortingsvalget og lagt stemmen i urnen for stortingsvalget, synes det å være grunn til å regne med at velgeren mest sannsynlig mener å avgi stemme til stortingsvalget.

Etter § 44 nr 6 annet punktum skal stemmeseddelen godkjennes hvis velgeren bruker en trykt stemmeseddel som er enslydende med et registrert partis stortingsvalgliste i et annet fylke, når det samme partiet stiller liste i velgerens hjemfylke og stemmeseddelen ikke er rettet. Det virker ikke rimelig at stemmeseddelen godkjennes i de sist omtalte tilfellene men ikke godkjennes når stemmeseddelen lyder på et registrert partis valgliste ved sametingsvalget.

Flere kommuner har gitt uttrykk for at det bør legges mer vekt på velgernes mening i disse tilfellene.

Departementet kan ikke se at det er tungtveiende hensyn som taler imot å foreslå at sametingsvalgstemmesedler med kandidatnavn (som ikke er rettet) skal godkjennes dersom de er blitt brukt ved stortingsvalget, etter mønster av valgloven § 44 nr 6 annet punktum. De fleste velgere identifiserer seg med et parti. Å godkjenne slike stemmesedler må derfor med overveiende sannsynlighet antas å være i overensstemmelse med velgerens mening.

Kun Nome og Steinkjer kommune uttaler seg imot dette forslaget.

Det foreslås at valgloven endres slik at en urettet stemmeseddel til sametingsvalget med kandidatnavn for et registrert parti, skal godkjennes som stemmegivning til stortingsvalget dersom det registrerte partiet også stiller liste ved stortingsvalget i fylket.

4.13 Fylkesvalgstyrets protokollering av valgoppgjør ved stortingsvalg

I Innst S. nr.1 (1997-98) uttaler fullmaktskomiteen:

«Komiteen vil påpeke at erfaringene ved årets valg viser at innholdet av fylkesvalgstyrenes møtebok er svært uensartet når det gjelder fylkesvalgstyrenes kontroll med forberedelsen og gjennomføringen av valget. Mange fylkesvalgstyrer har i møteboken ikke gitt Stortinget alle de opplysninger de ble anmodet om ved departementets brev av 5 september 1997. Til dels har møtebøkene manglet opplysninger som er viktige for Stortinget under fullmaktsprøvingen. Derfor har supplerende opplysninger måtte søkes innhentet fra fylkesvalgstyrenes sekretariat. Dette er forbundet med praktiske vanskeligheter bl a på grunn av den knappe tiden Stortinget har til rådighet for fullmaktsprøvingen. Det er nå ikke hjemmel i valgloven for å fastsette formular for fylkesvalgstyrets møtebok. Komiteen ber departementet fremme forslag om en tilføyelse i valgloven for å skaffe departementet grunnlag for å fastsette slikt formular, og gjøre dette i samarbeid med Stortingets administrasjon. Dessuten henstiller komiteen til fylkesvalgstyrene og Riksvalgstyret å opplyse Stortinget om representantenes og vararepresentantenes hjemkommune.»

Det foreslås derfor at departementet gis adgang til å fastsette skjema for fylkesvalgstyrets møtebok for stortingsvalg ved at det vedtas et nytt tredje ledd i valgloven § 53 som pålegger fylkesvalgstyret å føre valgboka i samsvar med formular fastsatt av departementet.

Ingen av høringsinstansene uttalte seg imot dette forslaget.

4.14 Fristen for å foreta endring i stemmekretsinndelingen

I sin høringsuttalelse har Skattedirektoratet to merknader som gjelder produksjon av manntallet.

Fristen for å vedta stemmekretsendringer med virkning for valget er etter valgloven 28 februar i valgåret. Skattedirektoratet opplyser at fristen bør settes tidligere for å sikre kvaliteten på manntallet. Det er avgjørende for kvaliteten på manntallet at alle meldinger til folkeregisteret er mottatt og registrert før dato for produksjon av manntallsutkastet. Det foreslås derfor at fristen endres til 15 februar.

Det er ikke lovfestet en uttrykkelig frist for når valgstyrene skal oversende vedtaket om endring av stemmekretsinndelingen til det lokale folkeregisterkontoret. Men det synes naturlig å forstå valgloven § 27 første ledd dithen at når det er satt en frist for å treffe endringsvedtak før valget, er det nettopp for å gi en siste dato for når folkeregisteret må få kjennskap til kretsendringer for å kunne innarbeide dem i manntallsutkastet. Skattedirektoratet påpeker at det allikevel er et problem for folkeregisteret at man ved hvert valg får beskjed om stemmekretsendringer først i mars/april. Enkelte kommuner som endrer stemmekretsinndelingen i god tid før 28 februar, oversender allikevel vedtakene til folkeregisterkontorene først i april. Denne situasjonene skaper et unødig press på folkeregisterkontorene og medfører fare for kvaliteten på manntallet.

Departementet foreslår derfor at valglovens frist uttrykkelig formuleres som en frist både for å treffe vedtak om grenseregulering og for å oversende vedtaket til det lokale folkeregisterkontoret. Denne endringen vil først få virkning for stortingsvalget i år 2001.