7 Generelt forbud mot bruk av vannscootere og liknende
7.1 Forbudsbestemmelsen
I høringsnotatet ble det pekt på at en forbudsbestemmelse rettet mot bruk av vannscootere kunne tenkes utformet på forskjellig måte. Det kunne fastsettes et generelt forbud mot vannscootere og liknende, men med mulighet for kommunen til å gjøre unntak fra forbudet for nærmere angitte områder. En mildere form kunne være en bestemmelse om at kommunen ved forskrift kan forby vannscootere og liknende på nærmere angitte områder. En alternativ framgangsmåte for å regulere bruken av vannscootere og liknende kunne være en forsterket bruk av de virkemidlene havne- og farvannsloven gir. I høringsnotatet ble det foreslått en generell forbudsbestemmelse, med mulighet for kommunale unntak. Det ble ansett som mest ryddig å fastsette et generelt forbud. Bruk av vannscootere og liknende utgjør et nytt og potensielt betydelig miljøproblem. Et generelt forbud markerer et ønske om å være «føre var» og forhindre en videre uheldig utvikling av dette miljøproblemet.
Av de innkomne høringsuttalelser uttaler 94 seg særskilt til forslaget om en forbudsbestemmelse. Av disse gir 93 sin støtte til et forbud som foreslått, herunder alle fylkesmenn som har uttalt seg, mange kommuner og fylkeskommuner, Justisdepartementet, Økokrim på vegne av Riksadvokaten, Statens helsetilsyn, Statens forurensningstilsyn, Sjøfartsdirektoratet, Statskog Finnmark, Landsorganisasjonen, Norges Naturvernforbund, Forbundet Kysten, Norges Bondelag, Norges Bonde- og Småbrukarlag, Norges Fiskarlag, Norges Hytteforbund, Norges Seilforbund, Norges Padleforbund, Reiselivsbedriftenes landsforening, Norges Livredningsselskap, Friluftslivets fellesorganisasjon, Friluftsrådenes Landsforbund og Oslofjordens Friluftsråd.
Økokrim uttaler følgende på vegne av Riksadvokaten:
«Vannscootere har allerede utviklet seg til et alvorlig miljøproblem flere steder langs kysten og i innlandet, i tillegg til den risiko slike farkoster medfører for badende og båttrafikken i sin alminnelighet. Fartøyene oppnår først sin funksjon ved høy hastighet, og når fartøyet ikke er egnet til å gå utenskjærs og over større fjorder, vil den vesentlige bruken også lett komme i konflikt med hastighetsbegrensningene på sjøen. Slike fartøyer har heller ingen nytteverdi annet enn til underholdning og lek for ungdom og voksne. På denne bakgrunn hilser Økokrim departementets forslag om et generelt forbud velkommen.»
De kommuner som enten har uttalt seg mot departementets høringsforslag generelt eller mot en ny forbudsbestemmelse spesielt, viser til at kommunene allerede har mulighet for å gripe inn mot bruk av vannscootere og liknende med hjemmel i motorferdselloven, friluftsloven, havneloven og plan- og bygningsloven. Enkelte høringsinstanser mener det ikke er behov for en generell forbudsbestemmelse, men ønsker en hjemmel for å kunne vedta forbud gjennom forskrifter. Fræna kommune mener en forbudsbestemmelse ikke bør gjøres landsomfattende, men isteden begrenses til sentrale pressområder.
Norges Båtsportforbund, Kongelig Norsk Båtforbund, Norges Idrettsforbund og Olympiske komitè, Norsk Sjøoffisersforbund og Norges Båtbransjeforbund går i sine uttalelser generelt mot departementets høringsforslag. De peker på at dagens regelverk er tilstrekkelig til å fange opp eventuelle skadevirkninger som følge av vannscooter-bruk. Norges Båtbransjeforbund uttaler bl.a.:
«NBF tror ikke forbudslinjen er et riktig virkemiddel. Innføring av et totalforbud, med mulighet for dispensasjoner, vil i urimelig grad ramme dem som i dag følger de regler og bestemmelser som gjelder. De aller fleste vannscootere forholder seg tross alt til dagens forskrifter. Det absolutte forbud vil skape uheldige friksjoner som ikke er nyttig for samfunnet. NBF mener at holdningsskapende arbeid har meget mer for seg enn forbud og vil vekke langt bedre forståelse blant publikum.»
Flere reagerer på at Miljøverndepartementet i høringen har uttalt at vannscooterkjøring ikke har noen nyttefunksjon. De peker på at vannscooterkjøring er en sport og at utøvelse av idrett utvilsomt er samfunnsnyttig.
Den Norske Advokatforening peker i sin høringsuttalelse på at et forslag til regler som kun fokuserer på vannscootere er for snevert; isteden burde det ha vært fokusert på forurensning av skjærgården gjennom bruk av hurtiggående og støyende småbåter nær land mer generelt.
Miljøverndepartementet foreslår et generelt forbud mot bruk av vannscootere og liknende, men med mulighet for kommunale unntak slik det nærmere er omtalt under kapittel 8 nedenfor. En innstramming i form av en forbudsbestemmelse vil forhindre at bruken av vannscootere og liknende får bre seg fritt og gi økende miljømessige problemer. Slike fartøy brukes ofte på en måte som kan virke sterkt irriterende og sjenerende for omgivelsene, ikke minst pga. støyen. Vannscootere kjøres mye fram og tilbake på samme sted, slik at støyen virker ekstra sjenerende. Fartsgleden er som regel selve målet med kjøringen, og høy fart gir økt ulykkesrisiko i forhold til badende og båttrafikken forøvrig. Fordi vannscootere og liknende kan brukes i grunne områder, vil de også kunne gi skadevirkninger på dyre- og plantelivet. Bruk som ikke tjener noen annen nyttefunksjon enn forlystelse og sport, bør rimeligvis begrenses når hensynet til andre berørte interesser og naturmiljøet tilsier det. En innstramming på et tidlig tidspunkt vil forhindre at bruken får utvikle seg til å bli et større miljømessig problem.
Etter Miljøverndepartementets oppfatning vil en generell forbudsbestemmelse danne et klart og greit utgangspunkt. Et forbud vil innebære en klargjøring og forenkling, og vil kunne bidra til å lette håndheving og kontroll. Alternativet med hjemmel for lokale forbudsbestemmelser vil ikke gi et like tydelig signal om at bruken av vannscootere og liknende er strengt regulert ut fra miljøhensyn. Hensynet til vannscooterkjøring som sport vil ivaretas gjennom mulighetene til kommunale unntak for særskilte områder.
7.2 Definisjon av vannscooter og liknende
I dag brukes vannscootere, jetski og liknende mindre fartøy i Norge til ren lystkjøring, foruten til sport og konkurranser. Det drives næringsvirksomhet ved utleie av vannscootere, uten at selve bruken av vannscootere dermed kan sies å ha noen spesiell nyttefunksjon.
Gjeldende reguleringer for bruk av vannscootere opererer med noe ulike definisjoner. Fiskeridepartementets mønsterforskrift fastsatt 13. desember 1988 for kommunale forskrifter om orden i og bruk av havnen m.v. gir begrensning for «Motorisert ferdsel, herunder bruk av jetski, vannscooter, vannmotorsykkel, vannmoped og motoriserte surfebrett». I kommunale forskrifter etter motorferdselloven forekommer f.eks. restriksjoner for bruk av «vannscootere og liknende fartøyer» og «vannscooter, vannjet, aquabike ol farkoster».
Etter en endring i 1996 definerer de svenske reglene vannscooter slik:
«Med vattenskoter avses i denna förordning en motordriven vattenfarkost som med allmänt språkbruk inte kan betecknas som en båt och som är konstruerad att
plana vid framfart och
framföras av någon som står, sitter eller ligger på farkosten.»
I Danmark er reglenes rekkevidde angitt på følgende måte:
«Bekendtgørelsen omfatter sejlads med vannscootere, luftpudefartøyer og andre motordrevne sportsfartøyer af tilsvarende karakter, der er konstrueret til at blive fremført af personer, der står eller sidder på fartøyet.»
I høringsnotatet ble det foreslått at de nye reglene skulle gjelde for bruk av «vannscooter, vannjet og andre liknende motordrevne mindre farkoster, som er konstruert for å føre personer som står eller sitter på farkosten». Reglene er ment å rette seg mot bruk av motoriserte fartøy som er konstruert for ren forlystelseskjøring, ikke for nyttekjøring, og på denne måten skiller seg fra vanlige motorbåter. Definisjonen er ment å være såpass vid at også nye typer liknende motoriserte fartøy omfattes av reglene. Det ble i høringsnotatet foreslått at fylkesmannen i tvilstilfeller skulle avgjøre om en type fartøy anses som vannscooter.
17 av høringsinstansene har hatt synspunkter på den foreslåtte definisjonsbestemmelsen. Norges Båtbransjeforbund påpeker at den foreslåtte definisjonen ikke er tilstrekkelig klar. Med den utforming som foreslås vil etter båtbransjeforbundets oppfatning også en rekke fritidsbåter omfattes av definisjonen, noe man antar ikke har vært meningen. Forsvarsdepartementet er opptatt av at lettbåter til større fartøy vil kunne falle inn under den foreslåtte definisjonen, og at den teknologiske utvikling ytterligere vil kunne aktualisere bruken av slike fartøy i Forsvarets virksomhet. Nord-Odal kommune hevder at den foreslåtte definisjonen vil kunne få en svært vid rekkevidde, og at det bør være mulig å få til en bedre avgrensning, f.eks. ved å innarbeide nærmere kriterier knyttet til fartøyets størrelse. Kulturdepartementet ønsker også at det innarbeides flere kriterier for å avgjøre om et fartøy faller inn under regelverket eller ikke, det vises her til de tilsvarende svenske regler. Nord-Odal kommune viser til at man står på kne i enkelte av de fartøytyper som er tenkt omfattet av definisjonen, og at det derfor er særlig viktig at dette kriteriet innarbeides i regelverket. Harstad kommune påpeker betydningen av at definisjonen også dekker framtidige, nye vannscooter-liknende fartøytyper. Fylkesmannen i Oppland understreker viktigheten av at vannjet og liknende inngår i den foreslåtte definisjonen. Fylkesmannen i Aust-Agder påpeker at også vannbrett bør omfattes av regelverket. Norges Lensmannslag forutsetter at også luftputefartøy dekkes av den foreslåtte definisjonen. Kulturdepartementet foreslår at det i definisjonsbestemmelsen sies uttrykkelig at bruk av undervannsscootere ikke omfattes av forbudet, jf at undervannsscootere brukes i forbindelse med marinarkeologiske undersøkelser.
Når det gjelder den foreslåtte bestemmelsen om at fylkesmannen ved tvil skal avgjøre hva som anses som vannscooter eller liknende, har en rekke høringsinstanser vist til at dette vil kunne innebære en fare for ulik praksis fra fylke til fylke. Justisdepartementet påpeker at det vil være prinsipielt uheldig, særlig med tanke på at brudd på regelverket er foreslått straffesanksjonert, dersom fylkesmannens myndighet til å avgjøre tvilssaker fører til at regelverket tolkes og anvendes ulikt i ulike deler av landet. Både Justisdepartementet og en rekke andre påpeker at dersom myndigheten til å avgjøre tvilssaker skal legges til fylkesmannen, må det for å forhindre ulik behandling utarbeides nærmere retningslinjer for de vurderinger som skal foretas. Hurum, Skien og Svelvik kommuner påpeker at Miljøverndepartementet bør ha den endelige avgjørelsesmyndigheten der tilsvarende tvilstilfeller avgjøres ulikt av ulike fylkesmenn. Fylkesmannen i Buskerud mener Direktoratet for naturforvaltning eller Miljøverndepartementet bør avgjøre tvilstilfellene, for å få et konsekvent og ensartet system. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag mener at Direktoratet for naturforvaltning bør få avgjørelsesmyndigheten her, mens Engerdal kommune mener Miljøverndepartementet bør avgjøre tvilstilfellene. Etter Justisdepartementets oppfatning bør èn sentral instans ha kompetanse til å avgjøre tvilstilfeller, f.eks. Direktoratet for naturforvaltning eller Miljøverndepartementet. Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler at Direktoratet for naturforvaltning, for å hindre ulik praksis fra fylke til fylke, bør gis i oppdrag å listeføre eksempler på ulike typer og modeller av vannscootere og liknende motordrevne mindre fartøy som skal omfattes av forbudet. Norges Lensmannslag, Kristiansand havnevesen og Kristiansand kommune uttaler at Sjøfartsdirektoratet bør gis myndighet til å avgjøre hvorvidt et fartøy faller inn under reglene eller ikke.
I høringsnotatet ble det foreslått at de nye reglene skulle gjelde for bruk av «vannscooter, vannjet og andre liknende motordrevne mindre farkoster,...». I høringen har det blitt bemerket at ordet «vannjet» er tvetydig. I høringsforslaget ble det benyttet som en beskrivelse av det som mer korrekt betegnes som «jetski», mens det normalt brukes som betegnelse på en type motor. Miljøverndepartementet har etter en nærmere vurdering kommet fram til at definisjonen bør ta utgangspunkt i formuleringen «vannscootere og andre liknende motordrevne mindre fartøy som er konstruert for å føre personer, og som etter alminnelig språkbruk ikke kan betegnes som båter». Det vil etter Miljøverndepartementets syn bli for omfattende å la reglene gjelde for alle mindre motorfartøy. Det er etter departementets vurdering nødvendig å klargjøre definisjonens rekkevidde bedre ved å presisere at bare mindre fartøy som er konstruert for å føre personer, og som etter alminnelig språkbruk ikke kan betegnes som båter, faller innenfor. Forøvrig omfattes alle vannscooterliknende motordrevne mindre fartøy, hva enten disse kan karakteriseres og betegnes som jetski, vannmotorsykler, vannmopeder, motoriserte surfebrett, undervannsscootere eller liknende. Normalt vil denne type fartøy mangle reling. Miljøverndepartementet antar at betegnelsen «motoriserte surfebrett» er synonymt med og dermed dekker betegnelsen «vannbrett». Mindre luftputefartøy vil også falle inn under definisjonen av vannscootere og liknende. I høringsnotatet ble det foreslått at de nye reglene skulle gjelde for bruk av «...farkoster, som er konstruert for å føre personer som står eller sitter på farkosten». Miljøverndepartementet har kommet fram til at kriteriet «å føre personer» vil dekke alle former for fysisk plassering av fører og eventuelle passasjerer ombord på fartøyet, hva enten disse sitter, står, står på knærne, ligger, osv. Når det gjelder Kulturdepartementets henstilling om at undervannsscootere unntas fra definisjonen fordi slike benyttes i forbindelse med marinarkeologiske undersøkelser, foreslår Miljøverndepartementet at det isteden innføres et generelt unntak for bruk av fartøy i en slik sammenheng. Dette forslaget omtales nærmere under kapittel 8 nedenfor.
Definisjonen er fortsatt ikke helt presis, men bør kunne fungere godt nok i praksis, supplert med myndigheten til i tvilstilfelle å avgjøre om en type fartøy kan anses som vannscooter eller liknende. Miljøverndepartementet viser til at lokale reguleringer som hittil er fastsatt for bruk av vannscootere ofte har en like upresis rekkevidde, uten at dette har skapt spesielle problemer i praksis.
Når det gjelder hvem som bør avgjøre hvorvidt et fartøy skal vurderes som vannscooter eller liknende, er Miljøverndepartementet på bakgrunn av innspillene fra høringen kommet fram til at myndigheten bør tilligge Sjøfartsdirektoratet. Sjøfartsdirektoratet er den sentrale instans for klassifisering og kontroll med alle typer fartøy, og departementet finner etter en nærmere vurdering det mest riktig å plassere også denne myndigheten der. Sjøfartsdirektoratet besitter den nødvendige faglige kompetanse på området, og med plasseringen av myndigheten til å avgjøre tvilstilfeller hos èn sentral instans faller risikoen for distriktsvis forskjellsbehandling bort. Sjøfartsdirektoratets vurdering og avgjørelse av hvilke fartøy som faller inn under de nye reglene vil ikke være enkeltvedtak som kan påklages til overordnet myndighet. Sjøfartsdirektoratet vil kunne ta stilling til tvilsspørsmål på eget initiativ, eller etter en konkret anmodning.
7.3 Rekkevidde i sjø og vassdrag
I høringsnotatet ble det foreslått at forbudet skulle gjelde for bruk av vannscootere både på sjø og i vassdrag (innsjøer og elver).
I høringen har kun noen få, herunder Direktoratet for naturforvaltning, uttalt seg særskilt til dette forslaget. Uttalelsene er positive til at de nye reglene gjøres gjeldende både for sjø og vann. Det foreligger en lang rekke generelt positive høringsuttalelser til Miljøverndepartementets regelverksforslag fra både kyst- og innlandskommuner. Miljøverndepartementet legger til grunn at disse uttalelsene innebærer støtte til forslaget om rekkevidde for det nye regelverket.
Miljøverndepartementet foreslår at regelverket skal gjelde for både sjø og vassdrag, som foreslått i høringsnotatet. Dette innebærer at det for vassdrag blir en overlapping i forhold til lov om motorferdsel i utmark og vassdrag. Miljøverndepartementet anser det som mest hensiktsmessig og ryddig å la den generelle forbudsbestemmelsen gjelde også for vassdrag, slik at det blir felles regler for all bruk av vannscootere og liknende. Dette vil føre til at motorferdselloven for framtida blir mindre viktig i forhold til slike fartøy.