4 Avbrot av forelding mv. når ein tvist blir ført inn for Sivilombodsmannen

4.1 Forslaget i høyringsnotatet

Høyringsnotatet inneheldt følgjande drøfting av problemstillinga:

«1.3.1 Bør det ha virkning for foreldelsen at tvist om kravet bringes inn for Sivilombudsmannen?

Stortingets ombudsmann for forvaltningen er opprettet for å søke å sikre at det i den offentlige forvaltning ikke utøves urett mot den enkelte borger, jf. ombudsmannsloven § 3. Enhver som mener å ha vært utsatt for urett fra den offentlige forvaltnings side, kan klage til Sivilombudsmannen, jf. ombudsmannsloven § 5 første ledd. Det er ikke noe vilkår for behandling hos Sivilombudsmannen at forvaltningen har truffet avgjørelse i saken. Klage over avgjørelser som vedkommende har adgang til å påklage til overordnet forvaltningsorgan, skal imidlertid Sivilombudsmannen som regel ikke behandle før klagemuligheten er utnyttet, jf. ombudsmannsinstruksen § 5. Unntak gjelder hvis det er Kongen som er øverste klageinstans. Angår klagen andre forhold som kan innbringes for høyere administrativ myndighet eller for et spesielt tilsynsorgan, bør Sivilombudsmannen henvise klageren til å ta saken opp med vedkommende myndighet eller selv legge saken frem for denne. Sivilombudsmannen kan ikke treffe bindende vedtak i saker, jf. ombudsmannsloven § 10. Men forvaltningen vil i de fleste tilfelle rette seg etter Sivilombudsmannens uttalelse.

Det er uheldig at en part skal være nødt til å gå til søksmål for å avbryte foreldelse i en sak som egner seg for behandling for Sivilombudsmannen. Selv om det er en mulighet etter foreldelsesloven § 28 å søke å få forvaltningsorganet til å vedta fristforlengelse, vil dette nok være en mulighet som ikke alle klagere er kjent med. Dessuten er det etter foreldelsesloven § 28 i prinsippet opp til skyldneren selv å avgjøre fristforlengelsen. Det synes lite rimelig at en fordringshaver som velger å benytte seg av ordningen med klage til Ombudsmannen, risikerer at fordringen som tvisten gjelder i mellomtiden foreldes. Denne uheldige virkningen reduseres riktignok av at det neppe kan anses som god forvaltningsskikk å påberope foreldelse i en sak som er under behandling for Sivilombudsmannen, og at det derfor vil være sjelden at slik foreldelse blir påberopt av et forvaltningsorgan.

I forbindelse med endringen av foreldelsesloven § 16 i 1998 (lov 26. juni 1998 nr. 46) uttalte departementet at det fremstår som en klart rimelig løsning at foreldelsesloven § 16 skal innebære avbrudd av foreldelse også i tilfeller der man bringer inn en tvist knyttet til et krav uten at forvaltningsorganet eller nemnda tar stilling til alle sider ved saken, jf. Ot. prp. nr. 44 (1997-98) s. 13. Departementet uttalte i den forbindelse:

'Når fordringshaveren har krevd behandling av en tvist for et forvaltningsorgan eller en nemnd, vil han eller hun ha liten oppfordring til å ta andre positive skritt for å avbryte foreldelsen. Inntreden av foreldelse i en slik situasjon vil kunne ramme overraskende og fremstå som lite rimelig.'

Et slikt synspunkt kan også gjøres gjeldende for saker som bringes inn for Sivilombudsmannen. En fordringshaver som bringer sin sak inn for Sivilombudsmannen, vil ikke ha særlig foranledning til å bringe saken inn for retten før behandlingen for Sivilombudsmannen er avsluttet, og hvis han likevel gjør det, vil Sivilombudsmannen som nevnt ikke ha kompetanse i saken. Det vil være naturlig at fordringshaveren avventer Sivilombudsmannens avgjørelse og ser om forvaltningsorganet retter seg etter den, før han eventuelt går til retten med saken. Normalt vil forvaltningen søke å rette seg etter en uttalelse fra Sivilombudsmannen.

Et argument mot at innbringelse av kravet for Sivilombudsmannen skal ha foreldelsesmessige virkninger, kan være at kravet ikke får noe egentlig nytt grunnlag ved behandlingen for Sivilombudsmannen, fordi Sivilombudsmannen ikke har kompetanse til å avgjøre kravet. Dette er imidlertid også situasjonen for enkelte av de organer som omfattes av foreldelsesloven § 16, for eksempel Bankklagenemnda.

Et annet spørsmål er om en regel om at innbringelse av saker for Sivilombudsmannen skal ha betydning i forhold til foreldelsesreglene, vil kunne bidra til å trenere saker og øke saksmengden for Sivilombudsmannen. Det er enklere og mindre kostbart å klage til Sivilombudsmannen enn å bringe en sak inn for retten. Dette vil imidlertid neppe bli noe stort problem. Forsøk på misbruk av sivilombudsmannsordningen for å holde liv i et krav, kan avverges ved at foreldelsesfristen ikke forlenges i tilfeller hvor det var åpenbart for fordringshaveren at saken måtte bli avvist, eller ved at klagen raskt blir avvist fra Sivilombudsmannen.

På denne bakgrunn bør det innføres en særlig regel om foreldelse dersom en sak bringes inn for Sivilombudsmannen.

1.3.2 Hvordan bør regelen utformes?

Det bør gis en regel om at det ikke kan skje foreldelse mens saken er til behandling hos Sivilombudsmannen. Regelen kan gjennomføres ved at foreldelsesloven § 16 får et nytt nr. 3 om at foreldelse avbrytes når fordringshaveren bringer tvist om kravet inn for Sivilombudsmannen. Videre foreslås det at foreldelsesloven § 21 nr. 1 gis tilsvarende anvendelse for slik innbringelse, noe som innebærer at foreldelsesvirkningen ikke inntrer så lenge forfølgningen pågår hos Sivilombudsmannen. Tidsrommet for «forfølgning» i denne sammenheng kan regnes fra saken er registrert innkommet hos Sivilombudsmannen til avsluttende uttalelse går ut.

Det må også fastsettes en regel om hva som skal gjelde dersom ombudsmannen uttaler kritikk i medhold av ombudsmannsloven § 10 og anmoder forvaltningsorganet om å vurdere saken på nytt. Det må legges til grunn at forvaltningsorganet i slike tilfeller normalt vil rette seg etter ombudsmannens uttalelse. Etter foreldelsesloven § 21 nr. 2 annet punktum gjelder det en tilleggsfrist på tre år for tilfeller hvor et avgjørelsesorgan som nevnt i § 16 fatter en realitetsavgjørelse som gir fordringshaveren medhold, men hvor avgjørelsen ikke innebærer at kravet som sådan er bindende fastslått. Et spørsmål er om det også i forhold til saker som bringes inn for Sivilombudsmannen bør gjelde en frist på tre år, eller om fristen bør være kortere. Bakgrunnen for treårs-fristen i § 21 nr. 2 annet punktum er at det vil kunne fremstå som en 'felle' for fordringshaveren dersom vedkommende, etter å ha fått medhold ved en nemndsbehandling, allerede etter ett år må ta formelle skritt for å unngå foreldelse av kravet, jf. Ot. prp. nr. 44 (1997-98) s. 16. Det ble derfor innført en særskilt fristregel for de tilfellene der fordringshaveren oppnår en realitetsavgjørelse, men hvor fordringen som sådan ikke er bindende fastslått ved avgjørelsen. Fristen ble satt til tre år, som tilsvarer den alminnelige foreldelsesfristen. For Sivilombudsmannen gjelder at denne aldri vil kunne fastslå et krav med bindende virkning, og ombudsmannen vil heller ikke alltid forme en entydig konklusjon i saken. Det vil være uheldig dersom fordringshaveren må anlegge sak i tiden mellom at ombudsmannens uttalelse er avgitt og forvaltningsorganet har vurdert saken på ny. Det antas imidlertid at forvaltningsorganet normalt vil avgjøre saken på nytt innen ett år. Departementet ber høringsinstansene vurdere om fristen bør settes til ett eller tre år. Regelen foreslås tatt inn som nytt tredje punktum i foreldelsesloven § 21 nr. 2.

Det neste spørsmålet er hva virkningen bør være dersom Sivilombudsmannen realitetsbehandler saken, men ikke finner grunn til å kritisere forvaltningens behandling. Resultatløs forfølgning hos avgjørelsesorganer som nevnt i gjeldende § 16 har etter § 22 nr. 1 fjerde punktum den virkningen at foreldelsesvirkningen tidligst inntrer ett år etter at saken er avsluttet. Regelen er begrunnet i at fordringshaveren anses å ha et beskyttelsesverdig behov for en tilleggsfrist for å bringe saken inn for retten i tide, jf. Ot. prp. nr. 38 (1977-78) s. 75. I tilfeller hvor ombudsmannen har vurdert saken, men kommet til at det ikke er grunn til å kritisere forvaltningens saksbehandling, er det nok sjeldnere aktuelt å bringe saken inn for retten. Men fordi foreldelsesfristen etter regelen i § 21 nr. 1 vil fortsette å løpe mens saken er under behandling hos ombudsmannen, kan fordringshaveren risikere at foreldelse inntrer like etter at saken er avsluttet hos ombudsmannen. Fordringshaveren bør gis noe tid til eventuelt å bringe saken inn for retten. Regelen om utskytelse av foreldelsesvirkningen med ett år i § 22 nr. 1, bør derfor gjelde tilsvarende.

For de tilfellene der Sivilombudsmannen avviser saken, medfører regelen i § 21 nr. 1 at foreldelsesvirkningen ikke inntrer i den tiden det tar før ombudsmannen har avgjort spørsmålet om avvisning. Spørsmålet blir om foreldelsesvirkningen bør utskytes lenger enn dette.

Dersom en sak som er anlagt for et administrativt organ eller en særskilt klagenemnd etter gjeldende § 16, blir avvist av formelle grunner, er regelen etter § 22 nr. 1 at virkningen av rettidig påtale varer i ett år etter at saken er avsluttet. Unntak gjelder dersom den resultatløse forfølgningen skyldes forsettlige forhold fra fordringshaverens side. Betegnelsen 'forsettlig forhold' sikter særlig til de tilfellene der det må ha vært åpenbart for fordringshaveren at hans begjæring måtte avvises. Men det skal mye til før man kan legge til grunn at fordringshaveren har opptrådt forsettlig. Bestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil, jf. Ot. prp. nr. 38 (1977-78) s. 75.

Denne regelen bør trolig også gjelde for saker som bringes inn for Sivilombudsmannen. Det virker rimelig at 'tilleggsfristen' her blir like lang som ved innbringelse for andre organer som nevnt i § 16. At virkningen av rettidig påtale gjelder i ett år etter sakens avslutning i slike tilfelle, vil kunne skape en viss fare for at saksmengden hos Sivilombudsmannen øker dersom fordringshavere forsøker å trenere sakene. Men regelen om at 'tilleggsfristen' på ett år ikke kommer inn dersom avvisningen skyldes forsettlige forhold på fordringshaverens side, vil kunne avhjelpe dette.

At reglene i § 21 nr. 1 og § 22 nr. 1 gis tilsvarende anvendelse for saker som bringes inn for Sivilombudsmannen, vil ut fra lovutkastet slik det er formulert nedenfor ikke kreve lovendring, fordi det nye § 16 nr. 3 vil omfattes av de generelle henvisningene til § 16 i § 21 nr. 1 og § 22 nr. 1.

På denne bakgrunn foreslås følgende endringer i foreldelsesloven:

§ 16 nr. 3 skal lyde:

3. Foreldelse avbrytes når fordringshaveren bringer en tvist om krav mot forvaltningen inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen.

§ 21 nr. 2 nytt tredje punktum skal lyde:

Dersom en fordringshaver har brakt en sak mot forvaltningen inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen, og ombudsmannen har uttalt kritikk etter lov 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen § 10 annet ledd og bedt forvaltningsorganet behandle saken på ny, inntrer foreldelse tidligst [ett [tre] år] etter at ombudsmannens uttalelse er avgitt.

Nåværende § 21 nr. 2 tredje punktum blir fjerde punktum. Som en følge av dette må i tilfelle også henvisningen til nåværende 'tredje punktum' i § 21 nr. 3 tredje punktum endres til 'fjerde punktum'.»

4.2 Høyringsfråsegnene

Følgjande 25 høyringsinstansar har uttalt seg særskilt om dette: Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Utdannings- og forskingsdepartementet, Barneombodet, Forbrukarrådet, Husbanken, Luftfartsverket, Noregs vassdrags- og energidirektorat, Regjeringsadvokaten, Skattedirektoratet, Statens innkrevjingssentral, Statens vegvesen - Vegdirektoratet, Toll- og avgiftsdirektoratet, Sivilombodsmannen, Akershus fylkeskommune, Buskerud fylkeskommune, Nord-Trøndelag fylkeskommune, Sør-Trøndelag fylkeskommune, Vestfold fylkeskommune, Oslo kommune, Den Norske Advokatforening, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Juss-Bussog Jusshjelpa i Nord-Norge.

Alle desse høyringsinstansane støttar forslaget om at det å bringe saka inn for Sivilombodsmannen skal avbryte foreldingsfristen. Barne- og familiedepartementet uttaler:

«Det kan virke urimelig at fordringshaveren må gå til søksmål mot det offentlige for å hindre foreldelse, i de tilfeller hvor behandling hos Sivilombudsmannen fremstår som et aktuelt alternativ. Et søksmål mot det offentlige vil for en privatperson kunne være meget byrdefullt og dertil økonomisk risikabelt. Det virker heller ikke rimelig at publikum alternativt skal være avhengig av forvaltningsorganets velvilje når det gjelder dets adgang til å vedta fristforlengelse etter foreldelsesloven § 28.»

Forbrukarrådet peiker i tillegg på følgjande omsyn:

«Forbrukerrådet mener i likhet med departementet at det vil komme som en ubehagelig overraskelse for mange at et krav kan foreldes mens Sivilombudsmannen har en sak som omfatter kravet inne til behandling. Etter vår oppfatning er det de færreste som vil ha kunnskap om at de må foreta en annen fristavbrytende handling, som for eksempel å anlegge søksmål, for å sikre at kravet ikke går tapt ved foreldelse. Det er i denne sammenhengen et poeng at mange av de som henvender seg til Sivilombudsmannen ikke lar seg bistå av advokat eller har annen juridisk bistand. Det er således en reell fare for at enkelte som er i en slik situasjon vil lide rettstap som følge av dagens regelverk.

Forbrukerrådet vil også vise til at foreldelse i dag avbrytes ved innbringelse av klage til klagenemnder som beskrevet i fl. § 16 annet ledd, uten at nemnda realitetsbehandler alle sider av saken og uavhengig av om nemnda fatter bindende vedtak eller ikke. Etter vår mening bør innbringelse av en sak for Sivilombudsmannen ha samme virkning.»

Ei innvending mot dette er at det kan auke høvet til å dra ut saker og føre til at fleire bringer sakene sine inn for Sivilombodsmannen. Sivilombodsmannen har følgjande merknad til dette:

«I likhet med departementet er jeg av den oppfatning at sannsynligheten for en slik utvikling ikke er særlig stor. Jeg nevner også at saker som avvises på formelt grunnlag normalt vil kunne avsluttes raskt, og at det bør være mulig å skille ut de tilfellene der klageren må vite at saken vil måtte avvises.»

Departementet foreslo at det skulle setjast ein tilleggsfrist dersom Sivilombodsmannen hadde uttalt kritikk og bede forvaltningsorganet om å sjå på saka på ny. Departementet oppfordra høyringsinstansane til å vurdere om denne fristen burde vere på eitt eller tre år. Dei som har uttalt seg om dette har delt seg i to nokså jamstore grupper.

Barne- og familiedepartementet, Utdannings- og forskingsdepartementet, Forbrukarrådet, Statens innkrevjingssentral, Statens vegvesen - Vegdirektoratet, Den Norske Advokatforening, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Juss-Buss og Jusshjelpa i Nord-Norge går inn for at fristen skal vere på tre år. Det same gjer Sivilombodsmannen, som uttaler:

«Det er her tale om saker hvor ombudsmannen har funnet grunnlag for kritikk etter ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 § 10 annet ledd og bedt forvaltningsorganet behandle saken på ny. Det synes å være en god løsning at fristen i disse sakene blir den samme som i de tilfellene hvor de organene som er nevnt i § 16, treffer en realitetsavgjørelse som gir kravshaveren medhold, men hvor selve kravet ikke blir bindende fastslått. En frist på ett år, som alternativt er foreslått, vil nok kunne vise seg å være i knappeste laget i en del tilfeller. Som det allerede er forutsatt i lovforslaget, vil ombudsmannens konklusjon i saker der han uttaler kritikk etter ombudsmannsloven § 10 annet ledd, være at forvaltningsorganet blir bedt om å behandle saken på nytt. Erfaringsmessig kan en slik ny behandling ta tid, særlig i tilfeller der saken involverer flere myndigheter. Det vil være uheldig om klageren i slike tilfeller skal bli tvunget til å gå til søksmål for å hindre foreldelse. Jeg antar at en frist på tre år vil være tilstrekkelig i alle normale tilfeller.»

Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Noregs vassdrags- og energidirektorat, Regjeringsadvokaten, Skattedirektoratet, Toll- og avgiftsdirektoratet, Akershus fylkeskommune, Nord-Trøndelag fylkeskommune og Oslo kommune meiner at eitt år bør være nok. Regjeringsadvokaten uttaler:

«Etter Regjeringsadvokatens syn er det ikke grunnlag for å gi den private en ny foreldelsesfrist på tre år. I normaltilfellene vil et år være tilstrekkelig for forvaltningen til å vurdere hvorvidt ombudsmannens kritikk gir grunnlag for å omgjøre det opprinnelige vedtaket. Videre vil et år være tilstrekkelig tid for den private part til å områ dersom det innen rimelig tid ikke er kommet et nytt vedtak i vedkommendes favør.»

For saker som tek lenger tid, har Finansdepartementet følgjande forslag:

«Det kan imidlertid ikke utelukkes tilfeller hvor forvaltningen har behov for omfattende, nye undersøkelser pga. ombudsmannens tilbakemelding, før det eksempelvis treffes et nytt vedtak. I slike tilfeller kunne en ny 3 års frist være aktuell. Vi antar imidlertid at slike tilfeller mest hensiktsmessig kan avklares gjennom avtale iht. fl. § 28 ved at forvaltningsorganet ikke vil påberope seg foreldelse mens saken er under slik fornyet behandling.»

Skattedirektoratet ser ikkje at lovendringa vil ha særleg verknad for dei, jf. følgjande merknad:

«Skattedirektoratet er positiv til at de foreslåtte regler skal få anvendelse når saker som gjelder skatte- og avgiftsinnkreving bringes inn for Sivilombudsmannen. Vi har imidlertid praksis for at vi som hovedregel ikke påberoper oss foreldelse, slik at vi ikke kan se at den foreslåtte regel vil innebære noen endring for skatteinnkrevingens del.»

Luftfartsverket støttar ikkje forslaget om ein tilleggsfrist, jf. følgjande fråsegn:

«Når det gjelder forslaget til ny § 21 nr. 2 tredje punktum, er det Luftfartsverkets oppfatning at en klage til Sivilombudsmannen bare bør stanse fristen i den perioden ombudsmannen behandler saken, dvs. at behandlingstiden kommer til 'fradrag' når den alminnelige foreldelsesfristen i en sak skal beregnes. En særskilt tilleggsfrist etter at ombudsmannen har avgitt sin uttalelse vil etter Luftfartsverkets oppfatning kunne medføre at debitor i svært lang tid vil måtte leve med uvisshet mht. en omtvistet fordring.»

Buskerud fylkeskommune går også inn for denne løysinga. Alternativt støttar dei ein kort tilleggsfrist. I høyringsfråsegna heiter det:

«Tre år er alt for lang tid, og endog ett år synes lang i denne sammenheng. Egentlig bør denne fristen synkroniseres med ankefristen i domstolene, men bør ikke være mer enn 6 mnd. Det bør være en sterk oppfordring til å handle raskt for parter som mener de har et rettslig spørsmål som bør prøves videre når Sivilombudsmannen har uttalt seg.»

Få høyringsinstansar har merknader til forslaget om at forelding ikkje skal skje før eitt år etter at Sivilombodsmannen har realitetshandsama saka utan å uttale kritikk. Forbrukarrådet, Oslo kommune og Den Norske Advokatforening støttar forslaget. Med omsyn til tilfelle der Sivilombodsmannen realitetshandsamar saka, går Jusshjelpa i Nord-Norge inn for at det skal gjelde ein foreldingsfrist på tre år uavhengig av om saka endar med kritikk mot forvaltninga eller ikkje. Dei viser til at «det kan være vanskelig for en fordringshaver å avgjøre hvorvidt uttalelsen kan ses som kritikk mot forvaltningen».

For tilfelle der Sivilombodsmannen avviser saka utan at det kjem av forsettlege forhold hos fordringshavaren, var det i høyringsnotatet foreslått at foreldinga ikkje skulle ta til igjen før eitt år etter at saka er avslutta. Forbrukarrådet, Den Norske Advokatforening og Juss-Buss støttar dette forslaget.

Dersom avvisninga kjem av forsettlege forhold hos fordringshavaren, får klagaren ingen tilleggsfrist etter forslaget. Som sitatet ovanfor frå høyringsfråsegna til Sivilombodsmannen syner, meiner han at «det bør være mulig å skille ut de tilfellene der klageren må vite at saken vil måtte avvises».

Juss-Buss og Jusshjelpa i Nord-Norge støttar dette forslaget. Det gjer også Den Norske Advokatforening som samstundes seier at «unntaket fra tilleggsfrist ved forsettelige forhold ikke bør praktiseres for strengt. Det bør kun være i de tilfeller hvor saken åpenbart ikke hører under Sivilombudsmannens myndighetsområde at det ikke blir gitt en tilleggsfrist ved avvisning».

Skattedirektoratet har følgjande merknad om forholdet til reglane i likningslova om fristar for endring av likning:

«Da ligningsloven har egne fristregler, må det inntas en direkte henvisning til disse i foreldelsesloven hvis departementet mener at forslaget til endringer i foreldelsesloven også skal få virkning på ligningsetatens mulighet til å endre grunnlaget for ligningen.»

4.3 Departementets vurderingar

Justisdepartementet går inn for at ei klage til Sivilombodsmannen skal avbryte foreldinga av kravet, jf. forslaget til § 16 nr. 2 ny bokstav b i foreldingslova. Slik hindrar ein at eit krav vert forelda mens Sivilombodsmannen handsamar saka. Ein slipper også å bringe ei sak som eignar seg for handsaming av Sivilombodsmannen inn for domstolane for å avbryte foreldingsfristen.

Forslaget skal ikkje gjelde avgjerder som gjeld forholdet mellom to private partar, til dømes om fostringstilskot til eit barn. Omsynet til den andre parten talar mot ei slik utsetjing av foreldinga av saka. I slike saker kjem dei omsyna som ligg bak foreldingsinstituttet inn med større tyngde.

Dersom Sivilombodsmannen realitetshandsamar saka og uttaler kritikk, foreslår Justisdepartementet at den nye foreldingsfristen skal vere på tre år. Eitt år kan nok vere for knapt for enkelte meir kompliserte saker. Dessutan talar rettstekniske omsyn for denne løysinga. Ein følgjer då den ordninga som gjeld for andre organ som ikkje har kompetanse til å treffe bindande avgjerder.

Departementet er ikkje samd i at høvet til å inngå avtale med forvaltninga om at vedkomande organ ikkje skal setja fram krav om at saka er forelda, er eit like godt alternativ for den private parten som at fristen blir satt til tre framfor eit år. Å inngå ei avtale krev ei aktiv handling. Gløymer ein å gjere ei avtale, kan forvaltninga likefullt vise til at saka er forelda.

Dersom Sivilombodsmannen si realitetshandsaming av saka ikkje fører til kritikk av forvaltninga, bør på den andre sida ei utsetjing av foreldingsverknaden på eitt år vere nok, jf. foreldingslova § 22 nr. 1 første jf. fjerde punktum og tilvisinga til § 16. Departementet legg til grunn at det normalt ikkje er så vanskeleg for ein privatperson å forstå at saka ikkje medfører kritikk av forvaltninga at det kan forsvare ei like lang utsetjing som då vil gjelde. Leier ikkje Sivilombodsmannens handsaming av saka til kritikk, er det nok også mindre sannsynleg at den private vinn fram om saka blir ført for retten.

Departementet foreslår at denne løysinga også skal gjelde om saka blir avvist. Er årsaka til avvisinga derimot «forsettlige forhold fra fordringshaverens side», tek foreldinga til igjen når saka er avvist av Sivilombodsmannen. Kva som skal reknast for å vere forsettlege forhold hos klagaren, må byggje på ei konkret vurdering, Eit forsettleg forhold vil typisk liggje føre der klagaren måtte vite at saka ville bli avvist og der det primære motivet for å klage til Sivilombodsmannen såleis er å utsetje foreldinga av saka.

Departementet vil til slutt nemne at spørsmålet om å endre reglane om fastsetjing av fristar for endring av likning, må finne si løysing i likningslova. Etter det departementet kjenner til, et dette spørsmålet for tida til vurdering i Finansdepartementet. Justisdepartementet har difor ikkje sett det som naturleg å arbeide vidare med denne problemstillinga her.