6 Forelding av krav på skadebot og oppreising ved personskade i tilfelle der skadelidne var mindreårig på skadetidspunktet

6.1 Forslaget i høyringsnotatet

I høyringsnotatet uttalte Justisdepartementet følgjande om spørsmålet, som er regulert i foreldingslova § 9:

«Foreldelsesfristen på 20 år har bare betydning i tilfeller hvor fristen på tre år etter nr. 1 ikke løper ut først. Det vil si at 20 års fristen bare har betydning i tilfeller hvor det går lang tid fra den skadegjørende handlingen fant sted til skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Finner den skadegjørende handlingen sted tidlig i barndommen, vil 20 års fristen i vesentlig grad løpe mens skadelidte ennå er mindreårig. Man kan tenke seg flere eksempler på skadegjørende handlinger mot barn som først blir tilstrekkelig synlige etter at barnet har blitt godt voksen, f.eks. alvorlig mobbing, seksuelle overgrep og andre former for mishandling. Det kan her gjerne være tale om psykiske senskader, som man først ser konsekvensene av når skadelidte har nådd voksen alder. I slike tilfeller kan det virke støtende at et erstatningskrav bortfaller ved foreldelse før skadelidte har nådd en slik alder at det kan konstateres hvilke senskader den skadegjørende handlingen har medført.

Departementet ønsker etter dette høringsinstansenes syn på om foreldelsesloven § 9 nr. 2 annet punktum bør utvides til også å omfatte personskader som er voldt mens skadelidte er mindreårig. § 9 nr. 2 annet punktum kan i så fall utformes slik:

'Dette gjelder ikke ved personskade, dersom,

(a) skaden er voldt i ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet, eller er voldt mens skadelidte er mindreårig,og

(b) den ansvarlige, eller noen denne hefter for, før opphøret av det skadegjørende forhold kjente eller burde kjenne til at dette kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade.'

Begrepet 'personskade' i § 9 nr. 2 omfatter både fysiske og psykiske skader, jf. bl.a. Ot.prp. nr. 46 (1987-88) s. 17.

Når det gjelder overgangsregler, bør en eventuell endring av § 9 nr. 2 antakelig få anvendelse også på tidligere oppståtte krav som ikke var foreldet på ikrafttredelsestidspunktet. Dette er i samsvar med overgangsregelen som gjaldt ved vedtakelsen av foreldelsesloven i 1979, se lovens § 31 og Ot.prp. nr. 38 (1977-78) s. 83, og ved lovendringene 8. juli 1988 nr. 71 og 5. januar 1996 nr. 1, se Ot.prp. nr. 46 (1987-88) s. 15 og Ot.prp. nr. 76 (1994-95) s. 6.

Det kan for øvrig nevnes at lempeligere foreldelsesregler for erstatningskrav for skader som er påført mindreårige, også er vurdert tidligere, jf. forarbeidene til den nevnte endringsloven 5. januar 1996 nr. 1. Spørsmålet som da ble vurdert, var en endring av den daværende foreldelsesfristen i § 9 nr. 2 på ti år regnet fra den dagen skaden inntraff. En løsning som ble vurdert, var å innføre en regel for visse typer krav mot det offentlige om at fristen på ti år ikke skulle begynne å løpe før skadelidte hadde nådd en viss alder, jf. Ot.prp. nr. 76 (1994-95) s. 3. Man kom imidlertid til at det ville være en bedre løsning helt å sløyfe den nevnte ti års fristen, og det var også dette som ble vedtatt av Stortinget.»

6.2 Høyringsfråsegnene

I alt 16 høyringsinstansar har merknader til dette forslaget. Av desse er det elleve instansar som heilt eller delvis støttar forslaget. Det er: Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Utdannings- og forskingsdepartementet, Barneombodet, Statens innkrevjingssentral, Statens vegvesen - Vegdirektoratet, Nord-Trøndelag fylkeskommune, Vestfold fylkeskommune, Den Norske Advokatforening, Jusshjelpa i Nord-Norge og Redd Barna.

Den Norske Advokatforening foreslår at utvidinga av unntaket frå 20-års regelen skal gjelde «i alle tilfelle hvor skader oppstår over tid».

Akershus fylkeskommune peiker på følgjande praktiske konsekvens av lovforslaget:

«Da erstatningskrav kan gjøres gjeldende etter svært lang tid, vil en slik regel innebære at dokumentasjon som f.eks. elevmapper, må sikres over lengre tid enn i dag. Vi kan ikke se at det i praksis vil medføre problemer for fylkeskommunen da det kun er snakk om lenger oppbevaringstid i arkivdepotet.»

Regjeringsadvokaten, Sør-Trøndelag fylkeskommune og Oslo kommune ser ikkje behov for ei slik utviding av foreldingsfristen. Regjeringsadvokaten uttaler:

«Etter Regjeringsadvokatens syn er 20 års regelen et nødvendig utslag av en avveining av ulike hensyn, derunder hensynet til den påståtte skadevolder, bevishensyn og innrettelseshensynet. Regjeringsadvokaten kan derfor ikke slutte seg til lovforslaget på dette punkt.

Dersom lovgiver skulle ønske å åpne for en oppmykning av 20 års regelen i denne forbindelse, kan det eventuelt vurderes om domstolene heller bør gis en skjønnsmessig adgang til å gi oppreisning for oversittelse av denne absolutte fristen der det, i helt særlige unntakstilfelle, vil virke støtende på den allmenne rettsbevissthet at skadelidte ikke skal kunne reise erstatningssøksmål.»

Oslo kommune skriv i si fråsegn:

«Det er fare for at det vil reises - og brukes betydelige ressurser på - saker av denne art, som i siste omgang ikke fører frem, fordi det ikke vil være ført tilstrekkelig bevis for at erstatningsvilkårene - og vilkårene i foreldelsesloven - er oppfylt. Det er uheldig, og taler mot å utvide 20-årsregelen til også å omfatte personskader som er voldt mens skadelidte var mindreårig.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon meiner ein ikkje bør gå vidare med forslaget før ein har undersøkt nærmare dei økonomiske konsekvensane forslaget vil ha for forsikringsbransjen.

6.3 Departementets vurderingar

Justisdepartementet foreslår å endre foreldingslova § 9 nr. 2 som foreslått i høyringsnotatet. Dette vil gi krav som grunnar seg på skader påført mens skadelidne var barn, eit betre vern mot forelding. Å utvide unntaket frå hovudregelen til å gjelde generelt, synest derimot ikkje å ha så tungtvegande grunnar for seg at det kan forsvare ei tilsidesetjing av dei omsyna foreldingsinstituttet kviler på.

Lovforslaget fører neppe til ein stor auke av slike saker til domstolane. Det har berre verknad for dei forholda som ligg lenger enn 20 år tilbake i tid og som ikkje allereie er forelda etter den relative foreldingsfristen i foreldingslova § 9 nr. 1. I tillegg må ein som i alle andre saker kunne føre bevis for kravet. Dei offentlege instansane dette forslaget kan få praktiske følgjer for, til dømes skular og barnevern, bør nok oppbevare enkelte dokument lenger enn det som er tilfelle i dag.

Regjeringsadvokaten har peikt på den løysinga at det vert høve til å gje oppreisning - altså at domstolane får gjere unntak frå foreldingsfristen i særskilde einskildhøve - for å hindre forelding av slike krav som lovforslaget omhandlar. Justisdepartementet meiner det er ei betre løysning å bruke det unntaket som i dag gjeld for seinskadar påført under utføring av arbeid eller liknande verksemd.