5 Kravsmål om tvangsfullbyrding i utlandet - endring av foreldingslova §§ 10 og 17
5.1 Forslaget i høyringsnotatet
I høyringsnotatet heiter det om dette spørsmålet:
«2.3.1 Innledning
Det kan synes å være behov for en regel om at begjæring om tvangsfullbyrding i utlandet skal lede til avbrudd av foreldelsesfristen etter norsk rett. Det kan være uheldig at fordringshaveren må reise søksmål i utlandet for å avbryte foreldelsesfristen når en skyldner har kjent oppholdssted i utlandet. Dette kan anses som unødvendig tungvint i tilfeller der Norge har overenskomst om inndriving med vedkommende land. Det forekommer nok at fordringer på enkelte utenlandske skyldnere foreldes fordi fordringshaveren finner det vanskelig eller tungvint å anlegge sak i utlandet.
Det bør trolig kreves at det foreligger en overenskomst om inndriving i den fremmede staten for at begjæring om tvangsfullbyrding i utlandet skal avbryte foreldelsesfristen. I tilfeller hvor det ikke foreligger overenskomst om fullbyrding, er nok en norsk kreditor som vil ha et krav tvangsfullbyrdet i utlandet, ofte henvist til å skaffe seg tvangsgrunnlag i utlandet og begjære fullbyrding etter vedkommende stats regler. Avgjørende her vil være hva som følger av den interne retten. At norskemyndigheter ikke kan håndheve den norske avgjørelsen på en annen stats territorium, er klart, jf det alminnelige folkerettslige prinsippet om at en stat bare kan anvende tvangsmakt innenfor sitt eget territorium. En kreditor som vil kreve tvangsfullbyrding i utlandet, må i slike tilfelle normalt anlegge søksmål ved en domstol i utlandet, og foreldelsesfristen avbrytes i og med dette etter reglene i foreldelsesloven § 23.
Flere av de avtaler om bistand til innkreving som Norge har inngått, gjelder offentligrettslige fordringer. Det er derfor av interesse å se nærmere på i hvilken utstrekning offentligrettslige fordringer er omfattet av foreldelsesloven. Etter foreldelsesloven § 1 nr. 1 omfattes fordring på penger eller andre ytelser av foreldelsesloven når ikke noe annet er lovbestemt. Dette innebærer at foreldelsesloven står tilbake for særlovgivningen.
Skattekrav omfattes av foreldelsesloven i den grad foreldelse ikke er særregulert. Lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt § 48 a har regler om tidspunktet for foreldelsesfristens start og virkning av avbrudd etter foreldelsesloven § 17 på senere forfalte renter av kravet. For øvrig gjelder foreldelsesloven for skattekrav så langt den passer, jf. foreldelsesloven § 30.
Foreldelse av bøter er regulert i straffeloven § 74, som gir regler om foreldelsesfristens lengde. Reglene i foreldelsesloven kommer ikke til anvendelse for bøter, jf. bl.a. Ot.prp. nr. 3 (1999-2000) s. 65. Dette innebærer at foreldelsesfristen for bøter ikke kan avbrytes, og at boten faller bort som foreldet så langt den ikke er fullbyrdet ved utløpet av foreldelsesfristen.
Krav på erstatning og oppreisning som følge av straffbare handlinger er derimot omfattet av foreldelsesloven. Foreldelsesloven § 11 gir enkelte særregler for slike krav.
2.3.2 Nærmere om de enkelte overenskomstene om inndriving/fullbyrding i utlandet
Norge har inngått følgende overenskomster om inndriving/fullbyrding i utlandet som gjelder krav som omfattes av foreldelsesloven:
Nordisk konvensjon 23. mars 1962 om inndriving av underholdsbidrag
Haag-konvensjonen 2. oktober 1973 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om underholdsbidrag
New York konvensjonen 20. juni 1956 om inndriving av underholdsbidrag til utlandet
Avtale 7. desember 1989 mellom de nordiske land om bistand i skattesaker
Overenskomst 25. januar 1988 om gjensidig administrativ bistand i skattesaker, utarbeidet i samarbeid mellom Europarådet og OECD
Bilaterale bistandsavtaler eller skatteavtaler med bistandsbestemmelser med enkelte andre land, bl.a. Aserbajdsjan, Estland, India, Latvia, Litauen, Senegal, Sør-Afrika og Venezuela
Konvensjon 16. mars 1932 mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer (som i hovedsak nå bare har betydning i forhold til Island)
Konvensjon mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser på privatrettens område, gjennomført ved lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område.
Konvensjon 16. september 1988 om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker (Luganokonvensjonen)
Listen er muligens ikke uttømmende, og det vil være nyttig å motta informasjon om eventuelle uteglemte overenskomster.
Etter gjeldende rett er overenskomster om inndriving av underholdsbidrag som nevnt omfattet av foreldelsesloven § 17 nr. 3.
Hvilket inndrivingsgrunnlag som aksepteres etter bidragskonvensjonene, varierer. Den nordiske konvensjonen av 1962 godtar inndriving på grunnlag av 'rettskraftig dom, administrativ beslutning eller skriftlig avtale'. Haag-konvensjonen godtar 'rettskraftig avgjørelse på underholdsbidrag, truffet av domstol eller administrativ myndighet' og 'forlik om bidragsplikt inngått for offentlig myndighet'.
Artikkel 1 i den nordiske konvensjonen om inndriving av underholdsbidrag 23. mars 1962bestemmer at rettskraftig dom, administrativ beslutning osv. skal anerkjennes og på begjæring fullbyrdes i annen kontraherende stat. Etter artikkel 4 skal fullbyrdingen iverksettes i hver stat etter der gjeldende lov. Det kreves altså ikke noen særskilt beslutning i fullbyrdingsstaten for å gjøre bidragsgrunnlaget tvangskraftig der. Men etter konvensjonen artikkel 3 kan den myndighet som skal iverksette inndrivingen, hvis det finnes nødvendig, kreve bevis for at dom eller annet bidragsgrunnlag fyller de vilkår for fullbyrding som gjelder etter konvensjonen artikkel 1 første ledd.
Artikkel 6 a bestemmer at konvensjonen ikke er til hinder for anerkjennelse eller fullbyrding med hjemmel i en annen internasjonal konvensjon som gjelder mellom de berørte statene eller i loven i den stat der spørsmålet om anerkjennelse eller fullbyrding oppstår. Bestemmelsen tar sikte på situasjoner der anerkjennelse eller fullbyrding ikke kan skje etter bidragskonvensjonen, men kan skje etter regler i andre konvensjoner som gjelder mellom de berørte statene eller etter regler i nasjonal rett. Den tar også sikte på situasjoner der slike andre regler er mer fordelaktige enn reglene i bidragskonvensjonen for den som søker anerkjennelse eller fullbyrding.
De stater som er tilsluttet Haag-konvensjonen 2. oktober 1973 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om underholdsbidrag,er forpliktet til gjensidig å fullbyrde bidragsavgjørelser som er truffet i de øvrige konvensjonsstater.
Etter Haag-konvensjonen artikkel 4 er det et vilkår for at en avgjørelse skal anerkjennes og fullbyrdes i de andre konvensjonsstatene, at avgjørelsen må være rettskraftig i den staten hvor den er truffet. Norske administrative avgjørelser kan ikke sies å ha rettskraft i vanlig forstand, men de må likevel anses for å fylle konvensjonens krav her. Unntak fra kravet om rettskraft gjelder bl.a. for midlertidige forføyninger. Artikkel 13 bestemmer at fremgangsmåten for anerkjennelse og fullbyrding av en avgjørelse reguleres av loven i den anmodede stat. Etter konvensjonen artikkel 12 kan myndigheten i den anmodede stat som hovedregel ikke underkaste avgjørelsen noen prøving når det gjelder dens saklige innhold.
Haag-konvensjonen artikkel 19 gir offentlige organer adgang til å begjære anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om underholdsbidrag.
Den bidragsberettigede kan rette begjæring om innkreving direkte til den kompetente myndighet i det land hvor innkreving skal skje. Den bidragsberettigede kan også sende begjæringen gjennom norske myndigheter, som da sender den videre til myndighetene i det land der innkreving skal skje.
New York-konvensjonen 20. juni 1956 om inndriving av underholdsbidrag til utlandetpålegger ikke statene[...] å fullbyrde utenlandske bidragsavgjørelser. I forholdet mellom stater som ikke har inngått noen særskilt fullbyrdingsavtale seg imellom, vil bistanden etter New York- konvensjonen regelmessig gå ut på å hjelpe den bidragsberettigede til å få bidragsavgjørelse i den bidragspliktiges bopelsland, slik at avgjørelsen kan fullbyrdes der. Ved utarbeidelsen av konvensjonen ble det forutsatt at det ville bli truffet fullbyrdingsavtaler mellom stater hvor forutsetningene for dette måtte være til stede. Haag-konvensjonen 2 oktober 1973 er en slik fullbyrdingsavtale.
For begjæring om inndriving [i] stater som ikke er omfattet av noen fullbyrdingsavtale, men bare av New York-konvensjonen, følger det av forarbeidene at foreldelsesloven § 17 nr. 3 antagelig ikke komme til anvendelse, jf. Ot.prp. nr. 38 (1977-78) s. 71-72.
Avtale 7. desember 1989 mellom de nordiske land om bistand i skattesakeromfatter en rekke skatter og avgifter. Artikkel 4 bestemmer at anmodning om bistand bare kan fremsettes såfremt det begjærte tiltaket ikke kan foretas i egen stat uten vesentlige vanskeligheter.
Artikkel 14 nr. 1 bestemmer at avgjørelser i skattesaker, som i henhold til lovgivningen i en av de kontraherende stater er eksigible i denne stat, skal anerkjennes som eksigible i en annen kontraherende stat. Det er ikke foreskrevet noen nærmere prosedyre for anerkjennelse i den anmodede stat. Men etter artikkel 14 nr. 4 skal den myndighet som først begjærer bistand til innfordring, i begjæringen bekrefte at avgjørelsen er eksigibel.
Overenskomsten 25. januar 1988 om gjensidig administrativ bistand i skattesaker,utarbeidet i samarbeid mellom Europarådet og OECD, inneholder også bestemmelser om bistand til innfordring. Overenskomsten skal anvendes som et supplement til andre bilaterale og multilaterale avtaler som inneholder bestemmelser om administrativ bistand i skattesaker.
Artikkel 2 bestemmer hvilke skatter som omfattes av konvensjonen. I tillegg til skatt på inntekt, fortjeneste, formuesgevinst og formue kan også alle trygdeavgifter og en rekke særavgifter dekkes. Etter artikkel 11 plikter statene å bistå hverandre ved innfordring av skattekrav. Det er adgang til reservasjon overfor innfordringsbistand, jf. art. 30 punkt 1 b. Slik reservasjon har en del stater gjort.
Den anmodede stat skal ta de nødvendige skritt for å innfordre søkerstatens skattekrav som om de var dens egne. Men dette gjelder bare skattekrav som i henhold til et dokument kan tvangsfullbyrdes i søkerstaten og som ikke er bestridt [eller ikke lenger kan bestrides]. Artikkel 12 bestemmer at en stat har plikt til på anmodning fra en annen stat å foreta sikringstiltak med sikte på innfordring av et skattebeløp. Dette kan f.eks. være arrest. Sikringstiltak kan gjennomføres selv om kravet er bestridt eller ikke ennå i henhold til et dokument kan tvangsfullbyrdes. Artikkel 19 innebærer en begrensning i adgangen til å begjære bistand fra annen stat: søkerstaten må ha utnyttet alle tilgjengelige midler på eget territorium, såfremt det ikke er uforholdsmessig vanskelig for søkerstaten å benytte slike midler.
Fullbyrdingsprosedyren etter konvensjon 16. september 1988 om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker (Luganokonvensjonen)går ut på å oppnå tvangskraft for dommer etter en enkel og rask behandling. Tvangskraft oppnås ved at dommen etter anmodning av en part blir prøvd i fullbyrdingslandet på en summarisk måte og erklært tvangskraftig der. Når dommen er erklært tvangskraftig, skal den likestilles med innenlandske dommer og kan kreves fullbyrdet i samsvar med reglene om tvangsfullbyrding i fullbyrdingslandet. Konvensjonen begrenser seg til denne innledende fullbyrdingsprosedyren og overlater den egentlige inndriving av kravet til nasjonal rett i fullbyrdingslandet.
Lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens områdebygger på en nordisk konvensjon som er gjennomført ved ensartede lover i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Loven har regler om anerkjennelse og fullbyrding av dommer og forlik om privatrettslige krav, og enkelte utenrettslige forlik og eksigible gjeldsbrev. Loven bestemmer i hvilken utstrekning slike tvangsgrunnlag fra de øvrige nordiske land kan fullbyrdes i Norge. I hvilken utstrekning norske tvangsgrunnlag kan fullbyrdes i de øvrige nordiske land, følger av disse lands lover. Av de øvrige landenes lover følger det at norske rettsforlik og eksigible gjeldsbrev kan fullbyrdes i landene. Begjæring om fullbyrding fremsettes for nærmere angitt myndighet som treffer beslutning om hvorvidt fullbyrding skal skje. Deretter skjer fullbyrdingen som hovedregel etter fullbyrdingslandets rett.
Loven ble endret i forbindelse med Luganoloven, jf. Ot.prp. nr. 94 (1991-92) s. 22. Endringen gikk ut på at det nordiske fullbyrdingssystemet for saker som omfattes av Luganokonvensjonen, ikke vil kunne anvendes i forholdet mellom parter som har bosted i de nordiske land. Fremgangsmåten etter det nordiske systemet vil i visse henseender være noe enklere enn etter Luganokonvensjonen, jf. loven §§ 9 og 10. Endringen fremgår av loven § 7 nr. 2.
2.3.3 Forslag til regel
For alle konvensjonene nevnt under punkt 2.3.2, med unntak av New York-konvensjonen av 1956, bør det trolig være slik at begjæring om fullbyrdelse i medhold av konvensjonen leder til avbrudd av foreldelsesfristen. I disse tilfellene forenkler konvensjonene fullbyrdingen av kravene. Det bør ikke være nødvendig for kreditor å reise søksmål i utlandet for å avbryte foreldelsen.
Etter Luganokonvensjonen behøver kreditor ikke anlegge nytt søksmål om kravet i fullbyrdingsstaten, men må anmode om at dommen som er grunnlag for kravet blir prøvd og erklært tvangskraftig der. Også begjæring om slik prøving av dom etter Luganokonvensjonen bør lede til avbrudd av foreldelsesfristen.
Det synes lite hensiktsmessig å ta inn en oppregning i foreldelsesloven § 17 over hvilke konvensjoner og overenskomster som skal omfattes av regelen. Nye konvensjoner kan komme til, og det er en fare for å uteglemme noen. Regelen bør derfor utformes generelt, slik at den gjelder for alle typer krav, og at det avgjørende blir om begjæring om inndriving er satt fram i samsvar med overenskomst om fullbyrding mellom Norge og fullbyrdingsstaten. En ny regel om at begjæring om tvangsfullbyrding i utlandet generelt skal avbryte foreldelsesfristen, bør samordnes med den gjeldende foreldelsesloven § 17 nr. 3. Regelen vil også omfatte fullbyrding i henhold til de ensartede nordiske lover om fullbyrding av dommer på privatrettens område (jf. i Norge lov 10. juni 1977 nr. 71). Det kan synes unødvendig å si dette uttrykkelig i lovteksten.
Fordi det kan være tvilsomt om det å begjære en dom prøvet og erklært tvangskraftig i medhold av Luganokonvensjonen artikkel 31 flg. kan karakteriseres som en begjæring om inndriving, bør det i et nytt annet punktum i § 17 nr. 3 fastsettes at begjæring om å få en dom erklært tvangskraftig etter Luganokonvensjonen kapittel III avsnitt 2, avbryter foreldelsesfristen.
På denne bakgrunn foreslås det at foreldelsesloven § 17 nr. 3 skal lyde:
3. For kravsom skal inndrives i fremmed stat, avbrytes foreldelse ved at det settesfram begjæring om slik inndrivelse overfor vedkommende myndighet her i riket eller i den fremmede stat i samsvar med overenskomst med staten om inndrivelse der. For krav som kan inndrives i fremmed stat i medhold av Luganokonvensjonen 16. september 1988 om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker, avbrytes foreldelse ved at det fremsettes begjæring om å få en dom erklært tvangskraftig etter konvensjonen artikkel III avsnitt 2.
Den foreldelsesmessige virkningen av at det begjæres inndrivelse i samsvar med overenskomstene, vil bli regulert av foreldelsesloven § 21 nr. 1 og 3 og § 22 nr. 1. Etter § 21 nr. 1 vil det ikke skje foreldelse så lenge forfølgningen pågår. Dersom begjæringen ikke leder til at fordringshaveren får full dekning, skal det etter § 21 nr. 3 regnes en ny foreldelsesfrist på 10 år etter tvangsforretningens slutning. Dersom begjæringen ikke fører til at tvangsfullbyrding fremmes, følger det av § 22 nr. 1 at virkningen av begjæringen som hovedregel varer i 1 år etter sakens avslutning.
2.4 Tilleggsfrist for tilfeller hvor det ikke foreligger overenskomst om bistand til innkreving - departementets vurderinger
Det synes også hensiktsmessig å innføre en tilleggsfrist, f.eks. i foreldelsesloven § 10, for tilfeller der skyldneren har kjent adresse i utlandet, og det ikke foreligger overenskomst om inndriving av det aktuelle krav med vedkommende stat.
Fordelen med en slik regel er at fordringshaveren får et bedre vern mot foreldelse i tilfeller der skyldneren har flyttet til utlandet. På den annen side kan en slik regel føre til meget lange foreldelsesfrister i tilfeller hvor skyldneren oppholder seg i utlandet i lang tid. Det kan også innvendes at fordringshaveren kan ha mulighet for å avbryte foreldelse ved å følge reglene i § 23. Spørsmålet er altså om hensynet til å spare fordringshaveren for den omstendelige prosess for avbrytelse av foreldelse som § 23 medfører, skal veie tyngre enn hensynet til å sikre at foreldelsesfristen ikke skal bli for lang. Fordringshaveren vil kunne ha interesse av å hindre norsk foreldelse selv om vedkommende ikke ønsker å gå så langt som å forsøke å få fordringen inndrevet i utlandet. Det kan også anføres at en skyldner som har forlatt landet etter at fordringen oppsto, bør kunne regne med at fordringen kan bli gjort gjeldende her. En mulighet kan være å ta inn et forbehold i en slik ny regel om at foreldelse uansett skal inntre når det er gått f.eks. 10 år dersom kravet normalt ville bli foreldet etter tre år.
En regel om tilleggsfrist for tilfeller der skyldneren har fast bosted i et land som Norge ikke har inngått overenskomst om inndriving med, kan plasseres i foreldelsesloven § 10 som nytt nr. 3. Regelen kan f.eks. utformes slik:
'3. Dersom skyldneren har forlatt riket etter at fordringen oppsto, og fordringshaveren bare kan avbryte foreldelse ved skritt etter § 23, inntrer foreldelse tidligst 1 år etter den dag da fordringshaveren fikk eller burde ha skaffet seg kunnskap om at skyldneren igjen har fast oppholdssted her i riket, eller om at foreldelsen kan avbrytes ved andre skritt enn etter § 23. [Gjelder den alminnelige foreldelsesfrist for fordringen, inntrer foreldelse etter 10 år uten hensyn til første punktum.]'»
5.2 Høyringsfråsegnene
5.2.1 Generelt
Følgjande 11 høyringsinstansar har merknader til dette spørsmålet: Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utdannings- og forskingsdepartementet, Husbanken, Skattedirektoratet, Statens innkrevjingssentral, Statens vegvesen - Vegdirektoratet, Toll- og avgiftsdirektoratet, Oslo kommune, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Norske Inkassobyråers Forening. Dei er alle positive til endringsforslaga. Nærmare merknader går fram av omtalen nedanfor.
5.2.2 Merknader til forslaget om fristavbrytande verknad av kravsmål om tvangsfullbyrding i utlandet
Finansdepartementet syner til at Noreg også har avtalar om bistand til innkrevjing i skatteavtalane med Austerrike, Belgia, Frankrike, Nederland, Luxembourg og Tyskland og paraferte avtaleutkast med Kasakhstan og Russland. Toll- og avgiftsdirektoratet nemner i tillegg:
«Avtale av 11. september 1981 mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om gjensidig bistand i tollsaker.
Overenskomst av 11. juli 1974 mellom Norge og Forbundsrepublikken Tyskland om gjensidig bistand i tollsaker.
Avtale av 7. desember 1989 mellom de nordiske land om bistand i skattesaker (omfatter bl.a. årsavgiften).
Konvensjon om en felles transitteringsprosedyre av 20. mai 1987 (krav oppstått i forbindelse med transittering i henhold til konvensjonen).»
I ettertid har avtalen med Russland om bistand til innkrevjing av skatt teke til å gjelde.
Enkelte høyringsinstansar har merknader til utforminga av forslaget til endring i foreldingslova § 17 nr. 3. Skattedirektoratet uttaler:
«I første setning i forslaget beholdes uttrykket fra dagens lovtekst 'overfor vedkommende myndighet her i riket eller i den fremmede stat'. Praksis mht skatte- og avgiftskrav er at det lokale skatteoppkreverkontor eller skattefogdkontor sender sine bistandsanmodninger til Skattefogdkontoret i Oslo og Akershus, som så sender disse videre til kompetent myndighet i det aktuelle landet. Denne framgangsmetoden er forankret i den nordiske bistandsavtalen av 1989 og i interne retningslinjer gitt av Finansdepartementet. For å vite nøyaktig når foreldelsesfristen avbrytes bør det i forslaget tas stilling til hvilket alternativ som skal gjelde. Avbrytes foreldelsesfristen når begjæringen settes fram overfor den lokale myndighet i Norge eller når den videresendes til den kompetente myndigheten i utlandet. Ett av alternativene bør utelates. Det bør også presiseres om dette gjelder dato for avsendelse eller dato for mottakelse av begjæringen.»
Toll- og avgiftsdirektoratet syner til ei liknande sakshandsaming innanfor sin etat. Dei går inn for følgjande løysing:
«Direktoratet antar at det først er ved oversendelse av anmodningen til utenlandsk myndighet at foreldelsesfristen bør avbrytes, og mener den foreslåtte ordlyd ikke er tilstrekkelig klar på dette punkt.»
Skattedirektoratet har følgjande merknad til forslaget om at foreldingsfristen skal ta til att «etter tvangsforretningens slutt», jf. foreldingslova § 21 nr. 3:
«I praksis er det ikke alltid lett å avgjøre hvilke tiltak foretatt i utlandet som kan sammenlignes med norsk tvangsforretning. Det er heller ikke lett å få sikker informasjon om når tvangstiltaket ble foretatt. Det er etter vår erfaring meget tidkrevende å etterspørre slike opplysninger i ettertid. Skattefogdkontoret i Oslo og Akershus må da henvende seg til den kompetente myndigheten i utlandet, som igjen sender forespørselen til sin lokale skatteoppkrever. Skattedirektoratet foreslår at det i stedet regnes ny foreldelsesfrist fra det tidspunkt avsenderen av bistandsanmodningen får den i retur fra bistandsstaten.»
Skattedirektoratet har vidare ein merknad til forslaget om at verknaden av at eit krav om tvangsfullbyrding ikkje blir fremja, jf. foreldingslova § 22 nr. 1, som hovudregel varer i eitt år etter at saka vart avslutta:
«Også her foreslår vi, pga. vanskelighetene med å få nøyaktig informasjon fra bistandsstaten, at den dato bistandsanmodningen mottas i retur gjelder som 'avslutning av saken'.»
5.2.3 Merknader til forslaget om tilleggsfrist når det ikkje ligg føre ein avtale om hjelp til innkrevjing
Finansdepartementet uttaler:
«Når skyldneren har forlatt landet etter at fordringen oppstod, er det ikke urimelig at fordringen kan bli gjort gjeldende her uten å måtte gå veien om den omstendelige prosess for avbrytelse av foreldelse som § 23 medfører. En skyldner bør ikke kunne «flytte fra» krav i Norge, og Finansdepartementet antar at en slik regel som den Justisdepartementet foreslår som ny § 10 nr. 3, vil kunne ha en viss allmennpreventiv effekt.»
Skattedirektoratet meiner dei ikkje har behov for ein tilleggsfrist som foreslått i dei sakane der saksøkte har kjend bustad i ein stat Noreg ikkje har innkrevjingsavtale med. Dei skriver:
«Skattedirektoratet har hittil ment at foreldelsesloven § 10 nr. 2 er anvendelig for de tilfeller hvor det ikke foreligger overenskomst om bistand til innkreving. På bakgrunn av vår oppfatning om at verken en utenlandsk domstol eller et utenlandsk forvaltningsorgan vil medvirke til tvangsfullbyrding av et norsk skattekrav dersom det ikke foreligger en særskilt bistandsavtale, har vi antatt at vilkårene i § 10 nr. 2 har vært oppfylt. Vi har altså ment at det i disse tilfellene er fremmed lov som er til hinder for at foreldelsen ikke kan avbrytes.»
Statens innkrevjingssentral foreslår å stryke forslaget til siste punktum i § 10 nr. 3, og viser til at ein på den måten opprettheld dagens ordning med lenging av foreldingsfristen med inntil 10 år.
Finansdepartementet og Toll- og avgiftsdirektoratet meiner på si side at den føreslåtte foreldingsfristen i foreldingslova § 10 nr. 3 siste punktum kan bli noko knapp, og foreslår 20 år som eit alternativ.
Norske Inkassobyråers Forening går inn for at det ikkje skal vere ein absolutt foreldingsfrist i slike saker. Dei uttaler:
«Det foreligger etter NIFs syn ingen vektige argumenter for at fordringen skal bortfalle som foreldet som en konsekvens av at skyldneren tar opphold i en stat uten bilaterale inndrivningsavtaler med Norge. NIF kan ikke se at det er grunnlag for å tidsbegrense regelen. En skyldner som har forlatt landet etter at fordringen oppsto bør forstå at fordringen vil kunne bli gjort gjeldende mot han når han vender tilbake til Norge. Hensynet til fordringshaver bør etter NIFs syn veie tyngre enn hensynet til den skyldner som unndrar seg forfølgning.
NIF vil således anmode om at departementets forslag til regel fremmes uten tillegget om en absolutt frist på 10 år.»
5.3 Departementets vurderingar
Justisdepartementet foreslår ein regel om avbrot av foreldingsfristen når det blir bede om tvangsinndriving av krav i utlandet, jf. forslaget til endret § 17 nr. 3. Vilkåret er at dette kan skje i samsvar med lov eller avtale med staten der innkrevjinga skal finne stad. Departementet tek med forslaget sikte å betre dekningsutsiktane for dei fordringshavarane dette vedkjem.
I dag kan ein berre avbryte fristen ved å ta fristavbrytande steg i utlandet etter reglane i foreldingslova § 23. Det gjeld sjølv om fordringshavaren har tvangsgrunnlag for kravet og kan fullbyrde det i utlandet i samsvar med lov eller ein avtale med vedkomande stat. For offentlegrettslege krav føreset dette at det ligg føre ein avtale mellom Noreg og vedkomande stat om at ein kan gå til slike steg i framand stat. Dersom det ikkje er tilfelle, blir foreldinga utsett etter reglane i foreldingslova § 10 nr. 2. Kravet til avtale spring ut av det folkerettslige prinsippet om at domstolane i ein stat ikkje utan avtale kan prøve lovgrunnlaget for ei avgjerd av styresmaktene i ein annan stat i eit offentlegrettsleg spørsmål.
Ein avbryt fristen ved å setje fram krav for rette styresmakt i Noreg eller i vedkomande stat. Denne valfridomen gjeld også der det offentlege er kreditor. Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet står såleis fritt til å etablere rutinar som ligg innanfor ramma av lova og avtalen. Nærmare reglar om korleis ein skal handsame offentlegrettslege krav er ikkje av ein slik karakter at dei bør fastsetjast i foreldingslova.
Skattedirektoratet ønskjer endringar i reglane for berekning av utgangspunktet for ny frist etter § 21 og tilleggsfrist etter § 22 når den opphavlege foreldingsfristen vert avbroten med iverksetjingstiltak i utlandet. Foreldingslova har ein generell karakter og gjeld både private og offentlege fordringshavarar. Justisdepartementet forstår problema som Skattedirektoratet har nemnd for sitt område, men meiner at ein ålmenn føresegn med eit slikt innhald som Skattedirektoratet går inn for, kan skipe til problem. Dei bør få løysinga si ved samarbeid mellom dei organa som dei kjem ved, eller - om det viser seg naudsynt - ved ei særskild føresegn for innkrevjinga av skatter i internasjonale høve. Ei slik føresegn vil truleg passe best i lovgjevinga om innkrevjing av skatter.
Justisdepartementet foreslår samstundes ein regel om tilleggsfrist når det ikkje ligg føre lovregel eller avtale med ein annan stat om hjelp til inndriving av krav der, jf. forslaget til § 10 ny nr. 3. Dette vil gi ein fordringshavar som har eit krav mot ein skyldnar i utlandet, eit betre vern mot forelding. Forslaget vil første og framst ha verknad for privatrettslege krav.
Lenginga vil ikkje kunne skje for meir enn 10 år til saman, jf. gjeldande § 10 nr. 3 som no blir § 10 nr. 4. Rettstekniske omsyn talar for å la den øvre grensa for utsetjing som i dag er nedfelt i foreldingslova § 10 nr. 3, gjelde også i slike saker.
Enkelte høyringsinstansar har tatt til orde for ei lenger maksimal lengingstid enn 10 år. Departementet ser at det for ein fordringshavar kan vere ønskjeleg med ein lenger frist. Foreldingslova er likefullt ei generell lov. Eventuelle lengre fristar for enkelte typar krav høyrer systematisk heime i spesiallovgivinga.
Når det gjeld forslaget om ikkje å ha ei maksimal foreldingsfrist har dette ei viktig side til dei grunnleggjande omsyna som foreldingsreglane kviler på. Departementet finn det difor ikkje rett å gå inn på eit slikt forslag utan at det har vore på ei brei høyring.