3 Gjeldende rett

3.1 Fangstforbudet

Som nevnt over er det kun adgang for næringsmiddelmyndighetene til å iverksette et omsetningsforbud begrunnet i helsemessige hensyn. Denne ordningen er hjemlet i lov 19. mai 1933 nr. 3 om tilsyn med næringsmidler m.v. I forskrift 29. november 1996 nr. 1240 om forbud mot frambud av fisk og skalldyr fanget i forurensede havner og fjorder er det fastlagt detaljerte regler om hvilke begrensede geografiske områder det er forbudt å framby fisk og skalldyr fra. Statens næringsmiddeltilsyn fører tilsyn med bestemmelsene, mens det lokale tilsynet er delegert til det kommunale eller interkommunale næringsmiddeltilsynet.

3.2 Merkeordningen

Som vist over har det ikke vært hjemmel for å inkludere fiskeprodukter i den norske merkeordning for landbruksprodukter.

Formålet med forskriften om beskyttelse av opprinnelsesbetegnelser, geografiske betegnelser og betegnelser for tradisjonelt særpreg på landbruksbaserte næringsmidler, er å beskytte produktbetegnelser på landbruksbaserte næringsmidler og å sikre redelig frambud av disse produktene. Forskriften gir mulighet for tre ulike typer beskyttede betegnelser: beskyttet opprinnelsesbetegnelse, beskyttet geografisk betegnelse og beskyttet betegnelse for tradisjonelt særpreg. Beskyttet opprinnelsesbetegnelse og beskyttet geografisk betegnelse kan oppnås for næringsmidler som har en tilknytning til det geografiske området som navnet på produktet angir. Det stilles strengere krav til den geografiske tilknytningen for å oppnå beskyttelse av en opprinnelsesbetegnelse enn av en geografisk betegnelse. Beskyttet betegnelse for tradisjonelt særpreg kan oppnås for næringsmidler som har spesielle egenskaper som skiller dem fra liknende produkter. Næringsmidlets navn må i seg selv ha et særpreg eller en tradisjonell bakgrunn, eller næringsmidlet må være framstilt av tradisjonelle råvarer eller ha en tradisjonell sammensetning eller produksjonsmetode.

Enhver sammenslutning av primærprodusenter og/eller foredlere som samarbeider om det samme næringsmidlet kan søke om å oppnå en beskyttet betegnelse. Unntaksvis kan også enkeltpersoner eller enkeltvirksomheter søke.

Forskriften verner beskyttede betegnelser mot enhver direkte eller indirekte kommersiell bruk av betegnelsen. Dette gjelder blant annet etterligninger, eller annen form for falsk eller villedende angivelse av produktets opphav, opprinnelse eller art. Rett til betegnelse gir likevel ikke innehaveren rett til å nekte andre å bruke sitt navn eller firma i samsvar med god forretningsskikk.

EUs varemerkedirektiv (89/104/EØF) er innlemmet i EØS-avtalen, men rådsforordningene 2081/92/EØF og 2082/92/EØF er som nevnt ikke en del av EØS-avtalen. I EU vil varemerkedirektivet og forordningene om beskyttede betegnelser være i samsvar med hverandre, idet forordningene om beskyttede betegnelser på visse vilkår gir disse betegnelsene forrang framfor eksisterende varemerker. Norge har imidlertid ingen formell hjemmel i EØS-avtalen til å gi unntak fra varemerkedirektivet. Den foreliggende forskriften for merkeordningen er derfor utformet med tanke på å være i samsvar med varemerkedirektivet. Forskriften inneholder registreringshindre i forhold til ensbetydende betegnelser, allerede eksisterende varemerke eller fellesmerke, et vernet firma eller annet forretningskjennetegn, en planteforedlerrett eller et vernet personnavn. Forskriften har også en generell regel i § 2, fjerde ledd om at forskriften står tilbake for Norges folkerettslige forpliktelser. I tilfelle konflikt med EØS-avtalen, vil den nasjonale forskriften dermed vike.

EUs forordninger om beskyttede betegnelser, som den norske merkeordningen har tatt utgangspunkt i, har blitt kritisert av USA for å være i strid med WTO-avtalen om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (TRIPS-avtalen). Innvendingene fra USA går hovedsakelig på at forordningen ikke automatisk gir utenlandske betegnelser samme beskyttelse som nasjonale, og fordi de ikke gir tilstrekkelig beskyttelse for tidligere eksisterende varemerker, som ligner eller er identiske med en geografisk indikasjon.

Norge er også bundet av reglene i TRIPS-avtalen, og et nasjonalt regelverk må dermed være i samsvar med denne avtalen. I den norske forskriften er det tatt høyde for innvendingene fra USA, og forskriften er utarbeidet med sikte på at den skal være i samsvar med TRIPS. I motsetning til EUs forordninger gir den norske ordningen vern for utenlandske betegnelser. Enhver har en tre måneders innsigelsesadgang mot fastsettelse av en produktforskrift, og innsigelsen skal tas til følge om produktforskriften vil gjøre inngrep i et allerede eksisterende vernet merke eller kjennetegn. I tillegg gis det adgang for de med rettslig interesse til å framsette krav om at en produktforskrift skal oppheves av SNT eller kjennes ugyldig ved dom, i den grad den er i strid med rammeforskriften. For øvrig vil forskriften, eller forskrifter gitt i medhold av den, stå tilbake for Norges folkerettslige forpliktelser, jf. forskriftens § 2 fjerde ledd.

Ved en eventuell endring av EUs forordninger som den norske merkeordningen tar utgangspunkt i, vil det være aktuelt med en gjennomgang av den norske rammeforskriften. På denne måten kan forholdet til TRIPS-avtalen igjen vurderes, for å ha visshet om at forpliktelsene etter denne avtalen overholdes.

Etter forskriftens regler er det Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) eller den instans som SNT bemyndiger som forestår søknadsbehandlingen. For tiden fungerer Matmerk som tilretteleggerinstans i forhold til søknadsbehandlingen. Matmerk er en stiftelse med sterk kompetanse vedrørende merkeordninger på mat. Matmerk vil motta søknader om beskyttelse av betegnelser. I disse søknadene skal den sammenslutningen som søker om beskyttelse av en betegnelse, selv definere hvilke spesifikasjoner det aktuelle næringsmidlet innehar. Både næringsmidlets råvarer, produksjonsmetode, og den geografiske eller tradisjonelle tilknytningen må spesifiseres. Matmerk vil vurdere om disse spesifikasjonene oppfyller kravene som er fastsatt i rammeforskriften. Om rammeforskriftens krav ikke er oppfylt, har Matmerk delegert myndighet til å avslå søknader. Avslag kan påklages til SNT. Dersom næringsmidlet oppfyller vilkårene for beskyttelse av en betegnelse, utarbeider Matmerk utkast til en produktforskrift som beskriver de nærmere produktspesifikasjoner, på bakgrunn av de spesifikasjoner som søker selv har angitt. Utkastet til produktforskrift skal godkjennes av SNT. Etter høring av denne forskriften i Norsk varemerketidende, fastsettes produktforskriften av SNT dersom det ikke har kommet innsigelser og SNT anser at alle vilkår i rammeforskriften er oppfylt.

SNT er til enhver tid ansvarlig forvaltningsorgan for merkeordningen. Matmerk er underlagt SNTs instruksjonsmyndighet når det gjelder Matmerks rolle som saksforberedende instans.

Det er utarbeidet detaljert instruks om hvordan Matmerks arbeid med merkeordningen skal foregå. Matmerks rolle i forhold til den offentlige merkeordningen er således annerledes og separat fra den rollen Matmerk innehar i forhold til de private merkeordningene som Matmerk forvalter, dvs. Godt Norsk-merket og Spesialitet-merket.

Tilsyn med at forskriften etterleves utføres av SNT eller den instans SNT delegerer ansvaret til. Per i dag er ansvaret for kontroll delegert til de kommunale næringsmiddeltilsynene. SNT er klageinstans for vedtak truffet etter delegering fra SNT, mens Landbruksdepartementet er klageinstans for vedtak fattet av SNT.