6 Merknader til de enkelte bestemmelser

6.1 Endringene i fiskekvalitetsloven

6.1.1 Til § 2 nr. 5

Lovavdelingen, i Justisdepartementet, foreslår at det i samsvar med fiskekvalitetsloven § 2 1. ledd nr. 5 bør spesifiseres generelt i § 2 at utførsel også betyr levering direkte fra fangsfeltet til utlandet. Dette for å unngå feiltolkning av lovens § 2 første ledd som antitetisk til lovens § 2 nr. 5. Fiskeridepartementet forstår «førast ut» i lovens § 2 første ledd for også å omfatte levering direkte fra fangstfeltet. Kvalitetsforskrift for fisk og fiskevarer av 14. juni 1996 nr. 667, som er hjemlet i fiskekvalitetsloven, ville få en begrenset virkning dersom det kun var undersøkelse osv. av fisken og varene etter lovens § 2 nr. 5 som gjaldt der fangsten ble tatt direkte til utlandet fra fangstfeltet. Departementet mener at «førast ut» i fiskekvalitetslov § 2 første ledd og § 3, og «utførsle» ellers i loven forstås i tråd med den eksisterende § 2 nr. 5 annet punktum. Departementet mener at en antitetisk tolkning av lovens § 2 første ledd ikke var tilsiktet da loven ble skrevet i 1959, og lovens bruk av «utførsle» og «førast ut» er blitt tolket i samsvar med lovens § 2 nr. 5 for å sikre sammenheng i loven.

Departementet mener at en nærmere presisering i lovens § 2 første ledd om «førast ut frå landet eller beinveges frå fangstfeltet til hamn i utlandet» vil kunne føre til en antitetisk tolkning av de andre bestemmelsene i loven der begrepene «førast ut» eller «utførsle» er brukt. Departementet har følgelig valgt verken å spesifisere i den foreslåtte § 2 nr. 10 at utførsel også betyr levering direkte fra fangsfeltet til utlandet, eller å innføre en lignende presisering i lovens § 2 første ledd. Departementet har etter nærmere vurdering valgt å foreslå at presiseringen i lovens § 2 nr. 5 annet punktum «med utførsle er her òg meint levering beinveges frå fangstfeltet til hamn i utlandet» fjernes for å sikre mot en antitetisk tolkning av fiskekvalitetsloven § 2 første ledd når den leses med § 2 nr. 5. Dette etter nærmere forslag fra Justisdepartementet. Rettstilstanden anses ikke som endret.

6.1.2 Til § 2 nr. 10

Forslaget omfatter nå både villfanget og oppdrettet fisk.

Ordlyden i den foreslåtte bestemmelsen viser at forbudet ikke kan strekkes lenger enn helsemessige hensyn tilsier. Dette innebærer at fangstforbudet kun vil gjelde innenfor et nærmere angitt område. Departementet mener at det ikke er nødvendig med nærmere spesifisering av dette i lovteksten.

I forhold til spørsmålet om målinger vil bli tatt for at stengte områder kan gjenåpnes for fiske så raskt som mulig, vises det til at bestemmelsen kun kan benyttes dersom fisk eller fiskevarer kan medføre fare for folkehelsen. Dette tilsier at forbudet bør oppheves når det ikke lenger anses nødvendig av hensyn til folkehelsen. Det forutsettes at det foretas undersøkelser for å vurdere dette.

Det er med hjemmel i lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. § 11 gitt flere forskrifter som har bestemmelser som gjør det forbudt å dumpe fisk på havet, slik at det foreligger en plikt om å ilandføre fangst. Forskrifter gitt med hjemmel i fiskekvalitetsloven § 2 nr. 10 må vike for forskrifter gitt i henhold til saltvannsfiskeloven § 11 ift. spørsmål om ilandføring av fangst, hva gjelder norske fartøy. Forbudet mot ilandføring vil være aktuelt ift. utenlandske fartøy som fanger fisk i et område utenfor norsk sjøterritorium der norske myndigheter har nedlagt et fangstforbud. Utenlandske fartøy vil kunne rammes av ilandføringsforbudet dersom de ilandfører fangst fra et slikt område, mens de norske fartøyene allerede vil kunne rammes av selve fangstforbudet.

Under revisjon av bestemmelsens ordlyd etter den opprinnelig høringen, har departementet sett hen til ordlyden benyttet i andre lover, blant annet lov 10. januar 1997 nr. 9 om kjøttproduksjon. Departementet endret ordlyden til «dersom det kan medføre fare for folkehelsa». Hjemmelen for fangstforbudet må forstås og anvendes med de begrensningene som ligger i Norges internasjonale forpliktelser. Fisk er en eksportrettet næring, og det er følgelig særlig viktig at regelverket er i samsvar med Norges forpliktelser etter WTO SPS-avtalen og EØS-avtalen. Departementet kan ikke se at det er anledning til å ta rene markedsmessige hensyn ved bruk av den foreslåtte bestemmelsen. Departementet mener at det vil foreligge tungtveiende grunner før den foreslåtte bestemmelsen blir anvendt.

Departementet vil påpeke at næringen som vil bli direkte berørt av et eventuelt fangstforbud som iverksettes på grunn av fare for folkehelsen, også vil dra fordel av at forbrukerne vil kunne feste lit til at fisk og fiskevarer ikke kommer fra områder som er sterk forurenset. Det vil være viktig å nå ut til næringen med informasjon.

Som vist under punkt 2.1 over, ønsker departementet at saltvanns- og ferskvannsfisk (som bl.a. inkluderer anadrome fisk), vill og oppdrettet fisk, skal omfattes av fangstforbudet og at helsehensynet skal være primært. Av disse grunnene er fiskekvalitetsloven valgt for å hjemle fangstforbudet. Det bør likevel merkes at pattedyr, krypdyr og amfibier er unntatt fra fiskekvalitetsloven. Dette i motsetning til deler av saltvannsfiskeloven som også omfatter sel- og hvalfangst.

Justisdepartementet har foreslått at det bør framgå uttrykkelig av lovteksten at loven omfatter norske skip. Dette på bakgrunn av at Fiskeridepartementet opplyste i tilleggshøringsbrevet at fiskekvalitetsloven anses å gjelde på norsk sjø- og landterritorium, samt at loven gjelder for norske skip uansett hvor de befinner seg. Dette betyr at det er mulig å regulere norske skip i internasjonalt farvann eller i farvann under andre staters jurisdiksjon, med de begrensningene som følger av folkeretten. Departementet anser det som uhensiktsmessig med en presisering av at loven gjelder norske skip. Dette fordi loven er blitt ansett for å gjelde norske skip og håndhevet i tråd med dette, også i Norges økonomiske sone. De tre matdepartementene arbeider sammen om å utarbeide en ny matlov, som bl.a. skal oppheve eller endre fiskekvalitetsloven. Den nye matloven skal etter planen legges frem for Stortinget i 2003. Virkeområdet vil kunne presiseres i den nye matloven som er under utarbeidelse.

Fiskekvalitetsloven anses å gjelde for utenlandske skip dersom de befinner seg innenfor norsk sjøterritorium. Departementet valgte ikke å utvide fiskekvalitetslovens geografiske virkeområde til å gjelde Norges økonomiske sone. Dette fordi det allerede foreligger hjemmel i soneloven § 4 bokstav d. Et fangstforbud i forhold til utlendinger som befinner seg utenfor norsk sjøterritorium men i farvann som er under norsk jurisdiksjon, dvs. i området mellom 4 og 200 nautiske mil, vil kunne hjemles i soneloven § 4 bokstav d.

Fiskekvalitetsloven § 2 har som formål å sikre at fisk og fiskevarer som skal omsettes i eller utføres fra Norge, blir håndtert på riktig måte og fyller de krav som bør settes til kvalitetsvarer. Siden utførsel inkluderer fisk eller fiskevarer som er levert direkte fra fangstfeltet til utlandet, kan man med hjemmel i lovforslaget regulere alt fiske med norske fartøy uansett om fisket foregår i områder under norsk fiskerijurisdiksjon eller utenfor slike områder. I tillegg vil fiske med utenlandske fartøy innenfor norsk sjøterritorium omfattes. Omsetning m.m. av fisk eller fiskevarer fanget av utenlandske fartøy omfattes dersom handlingen skjer på norsk land- eller sjøterritorium, uansett hvor fisken er fanget. Det utenlandske fartøy foretar seg utenfor norsk sjøterritorium, f.eks fangst av fisk, omfattes derimot ikke av hjemmelen som er foreslått innført i fiskekvalitetsloven. Dette på grunn av fiskekvalitetslovens begrensede geografiske virkeområde.

Ved bruk av soneloven § 4 bokstav d ift. utenlandske fartøy i Norges økonomiske sone, unngår man den begrensning som ligger i fiskekvalitetsloven. Forskrift som hjemles i soneloven vil også kunne regulere et forbud mot fangst, ilandføring, omsetning, utførsel, og håndtering av fisk og fiskevarer på grunn av folkehelsehensynet.

Dersom en forskrift om fangstforbud i et visst område innenfornorsk fiskerijurisdiksjon således blir hjemlet både i fiskekvalitetsloven og soneloven, vil situasjonen være at alt fiske, både med utenlandske og norske fartøy, forbys. I områder utenfornorsk fiskerijurisdiksjon vil norske myndigheter bare kunne regulere norske fartøyers virksomhet.

En forskrift som blir hjemlet i fiskekvalitetsloven vil kunne dekke alle personer, uansett nasjonalitet eller tilhørighet, som befinner seg innenfor norsk sjøterritorium. En slik forskrift vil også dekke norsk landterritorium, og følgelig også innenlandsk fiske.

Fiskekvalitetsloven omfatter ikke Svalbard. Dette fordi det ikke særskilt er fastsatt, jf. lov av 17. juni 1925 nr. 11 om Svalbard § 2 annet ledd. Fiskekvalitetsloven har heller ikke blitt gjort gjeldende for Jan Mayen eller de norske bi-landene ved bruk av kongelig resolusjon, jf. lov av 27. februar 1930 nr. 2 om Jan Mayen § 2 og lov av 27. februar 1930 nr. 3 om Bouvet-øya, Peter I»s øy og Dronning Maud m.m. § 2. Det er ikke foreslått en lovendring for å gjøre fiskekvalitetsloven gjeldende for Svalbard, Jan Mayen og bi-landene. Dette fordi departementet anser det å være mulig å fastsette forskrifter med hjemmel i de øvrige ovennevnte lovene for disse områdene dersom det oppstår et behov.

Det vil kunne være behov for raskt å kunne vedta forskrifter med hjemmel i den foreslåtte bestemmelsen i § 2 nr. 10. Fiskeridepartementet anser det derfor naturlig å delegere forskriftskompetansen etter den nye fiskekvalitetsloven § 2 nr 10 til Fiskeridirektoratet. Fra 1. januar 2004 vil forskriftskompetansen delegeres til det nye mattilsynet, der Fiskeridirektoratets nåværende sjømattilsyn vil inngå. En slik delegasjon kan gjøres ved å endre kgl. res. av 8. april 1960. Departementet mener at det ikke er behov for en alternativ delegasjon i forhold til innlandsfisk. Fangstforbudet hjemles i fiskekvalitetsloven som omfatter kvalitet av fisk som næringsmiddel, mens lover som saltvannsfiskeloven og lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk sikrer fisk som ressurs. Dersom et fangstforbud på innlandsfisk iverksettes, vil tilsynsmyndighet bestemmes i tråd med fiskekvalitetsloven § 5.

6.1.3 Til § 3a

Bestemmelsen gir Kongen fullmakt til å fastsette i forskrift nærmere regler om beskyttelse og bruk av produktbetegnelser og varebetegnelser. Det tenkes her spesielt på at det skal gis hjemmel til å innlemme fisk under merkeordningen etter forskrift 5. juli 2002 nr. 698.

Departementet har merket seg at flere av høringsinstansene ønsker seg at saltvannsfisk skal være omfattet av merkeordningen. Noen instanser påpeker for øvrig at dette kun bør skje etter en egen forhåndsvurdering og høring. Departementet mener at hvilke typer fisk som skal omfattes av merkeordningen kan vurderes nærmere i prosessen med merkeordningsforskriften.

Departementet tar til etterretning at FHL anser det ønskelig at de to rådsforordningene som ligger til grunn for den norske reguleringen innlemmes i EØS-avtalen. Merkeordningen som denne lovendringen gjelder, er likevel kun en nasjonal frivillig ordning.

I henhold til ovennevnte forskrift 5. juli 2002 nr. 698 § 25 annet ledd kan tilsyns- og vedtaksmyndighet som er tillagt SNT delegeres til Det kommunale næringsmiddeltilsyn eller andre offentlige eller private kontrollinstanser. Som vist over, har Matmerk fått ansvar for søknadsbehandling ved søknad ift. forskrift om beskyttede betegnelser m.m. Matmerk kan også gi avslag på søknad dersom vilkårene etter forskriften ikke er oppfylt. Departementets forslag introduserer hjemmel slik at et ikke-offentlig organ som Matmerk kan behandle søknader og fatte vedtak. Dette fordi kontrollmyndighet etter fiskekvalitetsloven er gitt direkte til Fiskeridirektoratet i fiskekvalitetsloven § 5. Sistnevnte bestemmelse gir Kongen kun hjemmel for å avgjøre at kontrollmyndighet ellers gis til kommunen, KNT, eller andre offentlige tilsynsorganer, dvs. ikke private tilsynsorganer. Hjemmel for private institusjoner til å behandle søknader og fatte vedtak gis i den nye § 3a, og ikke § 5 i fiskekvalitetsloven, for å unngå at rettighetene etter lovens §§ 6 og 8 automatisk går til et slikt privat organ, jf. fiskekvalitetsloven § 5 første ledd tredje punktum jf. §§ 6 og 8.

Det gis hjemmel til å fastsette særskilte saksbehandlingsregler i forskrift gitt med hjemmel i den nye bestemmelsen. Dette særskilt på grunn av forskrift 5. juli 2002 nr. 698 § 21 første ledd.

Ut fra alminnelige erstatningsmessige prinsipper kan det være vanskelig å påvise økonomisk tap og årsakssammenheng når en beskyttet betegnelse er misbrukt. Landbrukskvalitetsloven § 2a gir hjemmel til å fastsette egne regler om erstatning ved urettmessig bruk av en beskyttet betegnelse. Departementet foreslår derfor at det tas inn en hjemmel i fiskekvalitetsloven som gir Kongen mulighet til å gi særbestemmelser om erstatning for urettmessig bruk av produktbetegnelser. På denne måten vil reglene i fiskekvalitetsloven tilsvare reglene i landbrukskvalitetsloven vedrørende erstatning. I forskriften om beskyttede betegnelser er det likevel ikke tatt inn egne regler om erstatning på det nåværende tidspunkt. Eventuelle erstatningsregler i forskriften vil bli fastsatt etter omfattende høring.

Landbrukskvalitetsloven har hjemmel til å gi forskrifter som innskrenker registreringsadgangen etter lov 3. mars 1961 nr. 4 om varemerker (varemerkeloven) og lov 3. mars 1961 nr. 5 om fellesmerker (fellesmerkeloven). I tillegg finnes det hjemmel til å begrense rettigheter gitt i medhold av disse lovene. I merkeordningens rammeforskrift er det gitt regler om at et varemerke eller fellesmerke ikke kan registreres, dersom merket ville være egnet til å forveksles med en betegnelse som er beskyttet etter en produktforskrift. Fiskeridepartementet foreslår følgelig samme hjemmel ift. dette i fiskekvalitetsloven som i landbrukskvalitetsloven.

Landbrukskvalitetsloven gir for øvrig ikke adgang til begrensninger i andre rettigheter enn de gitte regler i henhold til varemerkeloven eller fellesmerkeloven. Merkeordningen for beskyttede betegnelser vil bestå av en felles forskrift for landbruksbaserte næringsmidler og fisk. Eventuelle begrensninger i rettigheter som følger av andre lover, må det derfor være hjemmel til å foreta både i landbrukskvalitetsloven og fiskekvalitetsloven. Med tanke på at landbrukskvalitetsloven ikke tillater begrensninger i rettigheter utover de som er gitt i medhold av varemerkeloven og fellesmerkeloven, foreslås det på det nåværende tidspunkt ikke i fiskekvalitetsloven at det gis adgang til å foreta ytterligere begrensninger i rettigheter. Departementet mener det kan vurderes om andre begrensninger skal tillates under utarbeidelsen av den nye matloven. Dette fordi både fiskekvalitetsloven og landbrukskvalitetsloven skal endres eller erstattes av den nye matloven.

6.1.4 Til § 11 tredje ledd tredje punktum

Landbrukskvalitetsloven § 4 gjør forsettlig bruk av en beskyttet betegnelse straffbart. Forsøk er ikke straffbart. Den eksisterende straffebestemmelsen i fiskekvalitetsloven § 11 tredje ledd rammer den som med forsett eller uaktsomhet bryter fiskekvalitetsloven eller forskrifter gitt med hjemmel i den, samt medvirkning og forsøk. For å oppnå det samme som i landbrukskvalitetsloven, foreslår Fiskeridepartementet et nytt punktum i fiskekvalitetsloven § 11 tredje ledd som innskrenker straff i forhold til misbruk av en beskyttet betegnelse, slik at uaktsomhet og forsøk ikke rammes.

I Ot.prp. 85 (2000-2001) påpekes det på side 10 at det er riktig å gi betegnelsene som blir beskyttet et vidtgående vern. Det henspeiles på at forbrukerne skal vernes mot at ordningen brukes i strid med intensjonen, og at rettmessige brukere av en beskyttet betegnelse skal vernes mot at andre bruker denne betegnelsen. Straff som mulig sanksjon vil derfor kunne virke avskrekkende på mulige misbrukere. Næringskomiteen uttaler i Innst. O. 117 (2000-2001) at komiteen er enig i at det trengs straffebestemmelser for å gi et slikt vern.

I NOU 1996:10 Effektiv matsikkerhet, ble straff med bøter eller fengsel i inntil 2 år anbefalt i skisse til ny matlov. Departementet ønsker ikke å utvide straff i fiskekvalitetsloven til å omfatte fengselsstraff før hele eller deler av loven endres eller oppheves ved den nye matloven som er under utarbeidelse. Dette fordi departementet mener at fengselsstraff ved brudd på fiskekvalitetsloven bør sees under ett.

6.2 Endringene i kystvaktloven

En henvisning til fiskekvalitetsloven foreslås tilføyet kystvaktloven § 9, som spesifiserer at Kystvakten kan føre tilsyn med visse lover og bestemmelser gitt i medhold av de samme lovene.

Det anses ikke nødvendig å innskrenke myndighet gitt til Kystvakten i kystvaktloven § 9 jf. § 13, selv om bakgrunnen for å endre kystvaktloven er at Kystvakten skal kunne håndheve det nye fangstforbudet i fiskekvalitetsloven § 2 nr. 10. Innføringen av fiskekvalitetsloven i kystvaktloven § 9 anses ikke å innskrenke den myndighet Fiskeridirektoratet er tildelt i forhold til håndheving av regler gitt i medhold av fiskekvalitetsloven, jf. kystvaktloven § 19 første ledd.

6.3 Endringen i designloven

Forslag til ny designlov § 7 tredje ledd nr. 3 inneholder en bestemmelse som utelukker beskyttelse av design som krenker retten til en betegnelse som er beskyttet ved forskrift etter landbrukskvalitetsloven. Bestemmelsen ble tatt inn etter anmodning fra Landbruksdepartementet under høringen av designloven. Justisdepartementet antar at det bør vedtas en tilsvarende bestemmelse i forhold til betegnelser som er beskyttet med hjemmel i fiskekvalitetsloven. Fiskeridepartementet foreslår følgelig en slik bestemmelse.

Det bør merkes at forslag til endring av designloven gjelder en lov som ennå ikke er vedtatt. Av den grunn er navnet til designloven oppført uten dato i forslag til vedtak.