4 Alminnelig høring av lovendringsforslaget
4.1 Høringsforslaget
Saken ble sendt ut på høring den 1. februar 2001. Det ble foreslått at ny fiskekvalitetslov § 2 nr 10 skulle lyde:
Forbod mot fangst av fisk, ilandføring, omsetjing og bestemt handsaming, dersom det er nødvendig for å verne folkehelsa. For norske fartøy kan forbod mot fangst også gjerast gjeldande i område utanfor farvatn under norsk fiskerijurisdiksjon.
På grunn av høringsuttalelser bestemte Fiskeridepartementet at den foreslåtte bestemmelsen også burde omfatte oppdrettsfisk. I tillegg ble det etter vurdering gjort andre endringer av mer teknisk art. Utkastet ble følgelig sendt på ny høring til de mest berørte instanser den 27. mai 2002. I høringsbrevet ble det foreslått at den nye fiskekvalitetsloven § 2 nr. 10 skal lyde:
Forbod mot fangst, ilandføring, omsetjing, utførsle, og bestemt handsaming, av villfanga og oppdretta fisk, dersom det kan medføre fare for folkehelsa.
For å sikre håndheving av ovennevte fangstforbud ble det også foreslått en henvisning til lov 28. mai 1959 nr. 12 i kystvaktloven § 9 som ny bokstav b første ledd. De øvrige bokstavene i bestemmelsen må endres på grunn av tilføyelsen av en ny bokstav b.
Den 3. september 2002 ble det sendt på høring forslag til ny § 3a og § 11 tredje ledd nytt tredje punktum i fiskekvalitetsloven. Forslag til ny § 3a var:
Kongen kan gje føresegner om vern og bruk av produktnemningar og varenemningar, samt særskilte saksbehandlingsreglar i forhold til denne føresegna. Kongen kan gje føresegnar om at søknad om vern og bruk som nemnt kan behandlast og avgjerast av ikkje offentlege tilsynsorgan, samt gje reglar for erstatning ved urettmessig bruk av slike nemningar. Kongen kan også gje føresegner som innskrenkar adgangen til registrering i medhald av lov 3. mars 1961 nr. 4 om varemerker og lov 3. mars 1961 nr. 5 om fellesmerker, og avgrensar rettar gitt i eller i medhald av dei same lovane, dersom det ikkje har kome inn innvendingar mot at ei nemning blir verna i samsvar med føresegner gitt i medhald av denne lova.
Forslag til § 11 tredje ledd nytt tredje punktum var:
Aktlaus bruk av ei nemning i strid med føresegner gitt i medhald av § 3a, eller freistnad på dette, straffast ikkje.
4.2 Høringsinstansene
Det var to høringsbrev vedrørende forslaget om fangstforbud. Den opprinnelige høringen ble sendt 1. februar 2001, med tilleggshøring sendt 27. mai 2002. Forslaget om merkeordningen ble sendt på høring 3. september 2002.
4.2.1 Høringsinstansene - Opprinnelig høring om fangstforbudet
Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Barne- og familiedepartementet
Finansdepartementet
Forsvarsdepartementet
Justis- og politidepartementet
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Kulturdepartementet
Landbruksdepartementet
Miljøverndepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Olje- og energidepartementet
Samferdselsdepartementet
Sosial- og helsedepartementet
Utenriksdepartementet
Bellona
Eksportutvalget for fisk
Fiskeridirektoratet
Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening
Fiskerinæringens Landsforening
Fiskesalgslagenes Samarbeidsråd
Forbrukerrådet
Fylkeskommunene
Havforskningsinstituttet
LO Industri
Kystvaktinspektøren
Matforsk
Norges Fiskarlag
Norges Fiskarkvinnelag
Norges Fritidsfiskarlag
Norges Fritids- og småfiskerforbund
Norges Kystfiskarlag
Norges Naturvernforbunds
Norges Råfisklag
Norges Sildesalgslag
Norske Sjømatbedrifters Landsforening
Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelforbund
Norsk Sjømannsforbund
Norsk Sjøoffiserforbund
Rogaland Fiskesalgslag
Sametinget
Sildemelfabrikkenes Landsforening
Skagerakfisk S/L
Statens næringsmiddeltilsyn
Statens strålevern
Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag
Sør-Norges Trålerlag
Vest-Norges Fiskesalslag
4.2.2 Høringsinstansene - Tilleggshøring om fangstforbudet
Finansdepartementet
Landbruksdepartementet
Justis- og politidepartementet
Utenriksdepartementet
Forsvarsdepartementet
Miljøverndepartementet
Fiskeridirektoratet
Eksportutvalget for fisk
Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening
Fiskebåtredernes Forbund
Norges Fiskarlag
4.2.3 Høringsinstansene - Merkeordningen
Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Barne- og familiedepartementet
Finansdepartementet
Helsedepartementet
Justis- og politidepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Landbruksdepartementet
Miljøverndepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Utenriksdepartementet
Fylkeskommunene
Fiskeridirektoratet
Statens næringsmiddeltilsyn
KNT-forum
Konkurransetilsynet
A/S Nestle
Agdermat
Arktisk meny
BAMA-gruppen AS
Dagligvareleverandørenes Forening
Debio
Den norske emballasjeforening
Eksportutvalget for fisk
Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening
Fiskesalgslagenes Samarbeidsråd
Forbrukerrådet
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Import- og eksportagenters forening
LO - Landsorganisasjonen i Norge
Mat fra Fjellregionen
Matforsk
Matmerk
Mattradisjoner
Norges Bondelag
Norges Eksportråd
Norges Fiskarlag
Norges Fritidsfiskarlag
Norges Fridtids- og småfiskerforbund
Norges Kvinne- og Familieforbund
Norges Kystfiskarlag
Norges Landbrukshøgskole
Norges Råfisklag
Norges Sildesalgslag
Norsk Bonde- og småbrukerlag
Norske Sjømatbedrifters Landsforening
Norsk Landbrukssamvirke
Norsk Tradisjonsfisk
Næringslivets Hovedorganisasjon
Næringsmiddelbedriftenes Landsforening
Orkla Foods AS
Patentstyret
Prior
Senter for matkultur
Småskala mat i Oppland
Tine
4.3 Høringsuttalelser
4.3.1 Om fangstforbudet
4.3.1.1 Generelt
Av de instanser som har inngitt sine merknader til høringen, har alle stilt seg mer eller mindre positiv til forslaget. Noen instanser har imidlertid kommet med noen kritiske bemerkninger.
Sosial- og helsedepartementetbemerket at de forutsetter at Statens næringsmiddeltilsyn fortsatt vil kunne iverksette omsetningsforbud begrunnet i helsemessige hensyn med hjemmel i næringsmiddelloven. Statens næringsmiddeltilsynpåpekte at mange av de hensyn som ligger bak forskrift av 29. november 1996 nr. 1240 om omsetningsforbud for fisk, også vil være relevant for utarbeidelsen av forskrifter hjemlet i fiskekvalitetsloven § 2 nr 10.
Fiskebåtredernes Forbundmener det må stilles krav i lovteksten til at fangstforbudet bare skal kunne etableres i et avgrenset geografisk område. Norges Fiskarlagforutsetter at det etter at området er stengt blir foretatt fortløpende målinger slik at området kan gjenåpnes for fiske så raskt som mulig etter at målingene gir grunnlag for det. Sunnmøre og Romsdal Fiskarlagmener at forbudsområdet må nøye overvåkes slik at det kan gjenåpnes for fangst så snart forholdene tilsier det.
Fiskeridirektoratetmener at det bør vurderes om markedsmessige forhold kan eller bør tillegges vekt, eventuelt om det er hjemmel for å vurdere slike hensyn ved anvendelsen av § 2 nr. 10.
Fiskeridirektoratetpåpekte i forhold til det opprinnelige forslaget til fangstforbud at en hjemmel som er begrenset til å fastsette forbud når det er «nødvendig,» kan være for snever dersom regelen tolkes bokstavelig. Direktoratet sa at det ikke bør stilles for strenge krav til i hvilke situasjoner eller tilfeller det er behov for hjemmel til å fastsette forbud ut fra helsemessige hensyn. Hensynet til trygg mat tilsier at det, i hvert fall i en innledende periode, må være tilstrekkelig med fare for utrygg mat. Direktoratet kommenterte likevel i forhold til tilleggshøringen at «...dersom det kan medføre fare for folkehelsa» åpner for en langt strengere håndheving av fangstforbudet og mener at departementets forslag har endret seg fra å ramme en forurensningskilde som er påvist skadelig til å kunne forby fangst ved mistanke om at en forurensningskilde kan være skadelig.
Fiskebåtredernes Forbundmener at fangstforbud bare må kunne iverksettes der det dreier seg om en konstatert forurensning, og ikke der det kun er en forurensningsfare. Forbundet frykter at føre-var hensynet skal strekkes for langt, og at næringen påføres unødvendige ulemper i forbindelse med for eksempel skipsforlis og liknende. Sunnmøre og Romsdal Fiskarlagmener at det må tungtveiende grunner til før et slikt forbud skal kunne gjøres gjeldende.
Statens strålevernkommenterte at det generelt skal mye til av forurensning før en vil komme opp i mot de tiltaksgrensene som gjelder for matvarer. Fangstforbud ut fra helsemessige hensyn vil således ikke alltid være like enkelt å benytte ved utslipp eller fare for utslipp av radioaktive stoffer der en ellers ut fra markedsmessige hensyn ser behov for det. Etter deres vurdering vil det kunne være aktuelt og også benytte et føre-var prinsipp i enkelte tilfeller.
Miljøverndepartementetmener at det for næringsmessig utnyttelse av ferskvannsfisk bør utredes om det er alternativ til at forskriftskompetansen etter lovens nye § 2 nr. 10 delegeres til Fiskeridirektøren.
Fiskeridirektoratetviste til at det var foreslått at Kystvakten blir gitt hjemmel til å håndheve fiskekvalitetsloven generelt. Direktoratet bemerket at håndheving av Kvalitetsforskrift for fisk og fiskevarer av 14. juni 1996 nr. 667, som er hjemlet i fiskekvalitetsloven, krever omfattende fagkunnskaper. De påpeker at Kystvakten ikke per i dag innehar kunnskaper om dette fagområdet, og anbefaler derfor at Kystvakten i hovedsak har ansvar for håndheving av selve fangstforbudet.
Utenriksdepartementetforutsatte at forskrifter som eventuelt vedtas med hjemmel i lovendringen vil være forenlige med «The agreement on the application of sanitary and phytosanitary measures» (SPS) under WTO-avtalen.
4.3.1.2 Lovtekniske bemerkninger
Fiskeridirektoratetanførte på prinsipielt grunnlag at bestemmelser som gjelder fiske og fangst eller forbud mot fiske og fangst på marine arter, bør inngå i saltvannsfiskeloven.
Justisdepartementets Lovavdelingpåpekte opprinnelig at fiskekvalitetsloven § 2, første setning setter lovens virkeområde til «fisk og fiskevarer som skal omsetjast her i landet eller førast ut», men det av lovens § 2 nr 5 utrykkelig går fram at «førast ut» i denne bestemmelsen også skal omfatte «levering beinveges frå fangstfeltet til hamn i utlandet.» De anså det derfor naturlig at § 2 for øvrig ikke gjelder hvor fisken bringes direkte fra fangstfeltet til utlandet. De har senere presisert at det avgjørende er likevel hvordan loven faktisk er praktiskert. Videre peker Lovavdelingen på at lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone (heretter omtalt som soneloven) § 4 ikke synes å omfatte reguleringen begrunnet i helsemessige hensyn, og derfor neppe kan brukes som hjemmel for å regulere utenlandske skip som fisker i områder underlagt norsk jurisdiksjon og som bringer fangsten direkte til utlandet. Lovavdelingen ønsker også en presisering av at bestemmelsen omfatter Norges økonomiske sone. I svar etter tilleggshøringen kommenterte Lovavdelingen at uklarheten i fiskekvalitetsloven § 2 bør ryddes av veien. De foreslo at presiseringen i lovens § 2 nr. 5 sløyfes samtidig som en tilføyelse tas inn innledningsvis i § 2 f.eks «...førast ut frå landet eller beinveges frå fangstfeltet til hamne i utlandet...». De mener også at det bør framgå direkte av lovteksten at loven gjelder for norske skip uansett hvor de befinner seg.
Utenriksdepartementethar utredet spørsmålet om hvorvidt en ny hjemmel i § 2 nr. 10 i kvalitetsloven til å gi forskrifter om forbud mot fangst, ilandføring, omsetning og bestemt håndtering av fangsten begrunnet i helsemessige hensyn, også kan gjøres gjeldende for utenlandske fartøyer som fisker i områder under norsk fiskerijurisdiksjon, dvs. i økonomisk sone mv. I sitt høringssvar uttaler Utenriksdepartementet at soneloven § 4 bygger på forhandlingstekst i artiklene 56 nr. 1 a), jf. artiklene 61 og 62 i Havrettskonvensjonen av 1982. Mer spesifikt dreier det seg om art. 62 nr. 4 om «Utnyttelse av de levende ressurser» som pålegger utenlandske fartøyer å overholde de bevaringstiltak «og andre vilkår og betingelser» som er fastsatt i kyststatens lover og forskrifter. Det heter videre at disse skal være forenlige med konvensjonen, og deretter følger en opplisting i litra a) til j), hvorav enkelte også er eksemplifisert i soneloven § 4. Det er i St.prp. nr. 37 (1995-96), som lå til grunn for den norske ratifikasjonen, og også ellers forutsatt i den folkerettslige teori, at listen ikke er uttømmende. Det samme ble lagt til grunn i Ot. prp. nr. 4 (1976-77) Om Lov om Norges økonomiske sone der man, fordi reglene primært er rettet mot utlendingers virksomhet, antok at det ville tjene som et nyttig varsel å foreta en viss spesifisering av bestemmelsene om «fiske og fangst» i den økonomiske sonen, framfor å innta generell hjemmel om adgang til å vedta forskrifter, «innen folkerettens grenser», slik som er gjort i § 7. Det heter imidlertid videre at § 4 litra d) er ment som en oppsamlingshjemmel, som tar sikte på å dekke alle de beføyelser til vern om fiskebestanden og de levende ressurser, som etter folkeretten vil tilligge Norge innenfor en økonomisk sone.
At sosiale, økonomiske og sanitære faktorer kan inngå som ledd i en helhetlig og integrert fiskeriforvaltning følger også av FAOs Code of Conduct for Responsible Fisheries.Det framgår bl.a. her at miljømessige, økonomiske og sosiale faktorer, herunder hensynet til matvaresikkerhet, er relevante. Videre heter det bl.a. i punkt 6.7. om generelle prinsipper at «Harvesting, handling, processing and distribution of fish and fishery products should be carried out in a manner which will maintain the nutritional value, quality and safety of the products». Dessuten omtales en rekke av de tiltak som allerede er gjennomført i norsk fiskeriforvaltning, nemlig havnestatstiltak, markedsrettete tiltak, omsetninsgtiltak mv. se bl.a punkt 11 flg. om «Post-harvest practices and trade».
Videre kan neves at det også følger av FAOs Code of Conductat forskrifter må være forenlig med «The agreement on application of sanitary and phytosanitary measures» og «Agreement on Technical Barriers to Trade»under WTO-avtalen, se punkt 11.2.4.
Utenriksdepartementet antar på denne bakgrunn at det bør kunne etableres en hjemmel som foreslått av Fiskeridepartementet for å kunne pålegge fangstforbud når helsemessige hensyn tilsier det og gjøre dette gjeldende i økonomisk sone. Man er videre enig med Justisdepartementet i at dette bør presiseres i hjemmelsbestemmelsen. Utenriksdepartementet har i senere oppklaring likevel presisert at soneloven gir tilstrekkelig hjemmel for å nedlegge nødvendige fangstforbud av helsemessige årsaker, jf. soneloven § 4 bokstav d. Imidlertid vil hjemmelsgrunnlaget ikke strekke seg utover folkerettens begrensninger. De har også presisert at tilføyelsen av ordet «utførsle» til lovendringen ikke har noen innvirkning på anledning til å forskriftsfeste det foreslåtte fangstforbudet ift. utlendinger med hjemmel i soneloven § 4 bokstav d.
Forsvarsdepartementetble i særskilt brev av 20. april 2001 fra Fiskeridepartementet framlagt forslag om at Kystvakten håndhever de omtalte forbud blant annet for effektivt å sikre at de ikke blir omgått på fiskefeltet. Forsvarsdepartementet hadde ingen merknader til at Kystvakten gis denne oppgaven. De bemerket likevel at forslaget lovteknisk bør gjennomføres ved at henvisning til lov 28. mai 1959 nr. 12 om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer o.a. settes inn i kystvaktloven § 9 som ny bokstav b i første ledd. Etter Forsvarsdepartementets oppfatning tilsier systematikken i Kystvaktloven at det vises til fiskekvalitetsloven generelt og ikke kun til fangstforbudet i fiskekvalitetslovens ny § 2 nr. 10. Systematikken i loven tilsier at dersom man ønsker spesielt å markere at Kystvakten ikke skal håndheve deler av de lover som er oppregnet i §§ 9-12, vil det skje ved at unntak fastsettes ved kongelige resolusjon i medhold av kystvaktloven § 13.
4.3.2 Om merkeordningen
4.3.2.1 Generelt
Alle instansene som har inngitt høringsuttalelse har stilt seg positive til at det inntas en hjemmel i fiskekvalitetsloven, slik at merkeordningen for landbruksbaserte næringsmidler gjøres gjeldende for ferskvannsfisk og fisk oppdrettet på ferskvannslokalitet.
Norske Sjømatbedrifters Landsforeningmente at merkeordningen bør omfatte alle typer fisk, også saltvannsfisk. Matmerkuttalte at det bør være svært interessant for fiskerinæringen å prøve å få all type fisk med i ordningen. Norsk Tradisjonsfiskønsket at saltvannsfisk skal komme inn under merkeordningen. Denne instansen pekte på at Næringskomiteens føringer i Innst. O. nr. 117 (2001-2002) om å inkludere innlandsfisk i merkeordningen, kom før avgjørelsen om å opprette ett felles mattilsyn for fisk og andre næringsmidler. De mente at det dermed er naturlig at all fisk nå faller inn under merkeordningens virkeområde. Instansen pekte også på at innføring av beskyttede betegnelser for tradisjonsfiskprodukter kan gi en økt verdiskaping i distriktene i kyst-Norge. Hordaland fylkeskommunestøttet høringsuttalelsen fra Norsk Tradisjonsfisk. Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening (FHL)opplyste at det er ønskelig at ordningen gjøres gjeldende for alle typer sjømat. Denne instansen anmoder departementet om å gjøre ordningen gjeldende for alle typer sjømat i forbindelse med at den skal gjøres gjeldende for produkter av ferskvannsfisk.
Norges Fiskarlaguttalte at de forutsetter at dersom merkeordningen skal gjelde for alle typer fisk, vil dette ikke bli gjort før alle sider ved en slik bestemmelse blir nøye vurdert og alle høringsinstanser har fått uttalt seg. Norges Sildesalgslagba om at det i forkant av en eventuell innlemmelse av saltvannsfisk i regelverket blir gjennomført en grundig konsekvensanalyse og ny høring. Norges Råfisklagforeslår at alle berørte parter taes med på en høring før ordningen eventuelt innføres for alle typer fisk. Fiskeridirektoratetmente at forholdet til saltvannsfisk bør avklares gjennom arbeidet som er i gang med ny matlov.
FHLpåpekte at det er ønskelig at rådsforordningene (2081/92/EØF og 2082/92/EØF) som ligger til grunn for den norske reguleringen på området, innlemmes i vedlegg II i EØS-avtalen. Bakgrunnen er behovet for FHLs medlemmer som er eksportører til å kunne oppnå den beskyttelsen som forordningene gir innenfor hele EØS. Dette kan være ønskelig for bl.a. tørrfisk. FHL anmoder Fiskeridepartementet om aktivt å bidra til at de to nevnte forordningene kan innlemmes i vedlegget til EØS-avtalen så snart som mulig. FHL mener at selv om behovet for en beskyttelse av opprinnelsesbetegnelser på innenlandsmarkedet er beskjeden, er det likevel ønskelig å etablere ordningen på nasjonalt grunnlag før en eventuell innlemmelse av de to nevnte forordningene i vedlegget til EØS-avtalen. De begrunner dette med at det vil ta en viss tid fram til et ønsket vedtak i EØS-komiteen, og tiden i mellom kan anvendes til å utvikle de relevante produktspesifikke bestemmelsene som så skal fastsettes i den enkelte forskrift som skal gjelde for hver betegnelse.
Matmerkkommenterte også administreringen av ordningen. Matmerk har fått delegert myndighet fra Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) til å administrere merkeordningen. Matmerk rapporterer likevel både faglig og økonomisk til SNT. Dette innebærer at SNT har full oversikt over de faglige aktiviteter og vurderinger i tillegg til at budsjett og oppfølgingen av dette rapporteres og følges av SNT. Det er også SNT som foretar den endelige godkjenningen av en søknad. I forhold til selve saksbehandlingen er det laget egne saksbehandlingsprosedyrer, i tråd med reglene om dette i forvaltningsloven og offentlighetsloven. Alle saksbehandlere i Matmerk har plikt til å veilede om ordningen, men de som er ansatt for å vurdere søknadene om beskyttet betegnelse, skal ikke drive med ytterligere rådgivning om ordningen. Matmerks styre har ingen befatning med eller styringsrett hva gjelder behandlingen av søknader.
Debiostøttet spesielt forslaget om at ikke-offentlige tilsynsorgan kan få adgang til å behandle og avgjøre søknad om vern og bruk av betegnelser.
KNT-forumstilte seg uforstående til og er uenige i at uaktsom urettmessig bruk av en beskyttet betegnelse ikke skal kunne straffes med bøter på linje med andre brudd på forskriftskrav.
Landbruksdepartementetpåpekte at det virker uheldig med ulik straff i forhold til hvilket næringsmiddel som en misbrukt betegnelse tilhører. Landbruksdepartementet påpekte at det er viktig at regelverket blir identisk for fisk og øvrige næringsmidler som er inkludert i ordningen, og at det må foreligge like sanksjonsmuligheter for alle næringsmidler som omfattes. De påpekte også at Næringskomiteen uttalte i Innst. O. Nr. 117 (2000-2001) om tilsvarende endring i landbrukskvalitetsloven at det trengs straffebestemmelser for å gi betegnelsene et vidtgående vern.
Matmerkpekte på at det er svært viktig å innta en hjemmel i loven som gir Kongen mulighet til å gi særbestemmelser om erstatning for urettmessig bruk av produktbetegnelser. Erstatning vil være det mest praktiske grep en innehaver av en beskyttet betegnelse kan ty til ved misbruk, og sannsynlig også virke forebyggende. Matmerk anmodet departementet om å følge opp med særbestemmelser om erstatning i rammeforskriften. Matmerk påpekte også at det er viktig at det legges opp til samme straff for uberettiget bruk av en beskyttet betegnelse uansett hvilke næringsmidler det er snakk om.
Patentstyretpåpeker at § 3a i forslaget som ble sendt på høring inneholder lovhjemmel til i forskrift å begrense varemerke- og fellesmerkerettigheter. Forslaget inneholder derimot ikke tilsvarende begrensninger i forhold til vernede firma og andre forretningskjennetegn, planteforedlerretter, vernede personnavn og domenenavn. Patentstyret ber Fiskeridepartementet vurdere om det bør tas inn lovhjemmel til å foreta slike begrensninger.
4.3.2.2 Lovtekniske bemerkninger
Justisdepartementetuttalte at det neppe kan utelukkes at det kan oppstå konflikter mellom merker som registreres etter merkeordningen og design som registreres etter lov om beskyttelse av design (designloven). Designloven inneholder en bestemmelse i designloven § 7 tredje ledd nr. 3 som utelukker beskyttelse av design som krenker retten til en betegnelse som er beskyttet ved forskrift etter landbrukskvalitetsloven. Justisdepartementet antar det bør vedtas en tilsvarende bestemmelse i forhold til betegnelser som er beskyttet med hjemmel i fiskekvalitetsloven.