5 Forholdet mellom merkeordningen og varemerkelovgivningen

Forholdet til varemerkelovgivningen ble vurdert i Ot.prp. nr. 85 (2000-2001). Lov 3. mars 1961 nr. 4 om varemerker (varemerkeloven) og lov 3. mars 1961 nr. 5 om fellesmerker (fellesmerkeloven) har regler om beskyttelse av produktbetegnelser og varemerker. Varemerker som utelukkende eller bare med uvesentlige endringer eller tillegg angir varens geografiske opprinnelse, kan ikke registreres etter varemerkeloven, jf. § 13 første ledd. Varemerkelovens bestemmelser gjelder også for fellesmerkeloven i den utstrekning de passer, jf. fellesmerkeloven § 2.

Det er foreslått en sammenslåing av varemerkeloven og fellesmerkeloven, jf. NOU 2001:8 om ny lov om varekjennetegn med motiver fra Varemerkeutredningen II. Det er der foreslått at sammenslutninger skal ha adgang til å få beskyttet en geografisk opprinnelsesbetegnelse som fellesmerke. En slik registrering gir likevel ikke grunnlag for forbud mot at andre bruker betegnelsen i sin næringsvirksomhet når en slik bruk skjer i samsvar med god forretningsskikk.

I det kjennetegnsrettslige regelverket gis det egne regler for erstatning og vederlag ved rettsstridig bruk av kjennetegn. Etter varemerkeloven § 38 plikter den som forsettelig eller uaktsomt har brukt varekjennetegn i strid med varemerkeloven å betale vederlag til den forurettede, tilsvarende rimelig lisensavgift for bruken. I tillegg skal det betales erstatning for ytterligere skade som bruken måtte ha medført.

I forbindelse med revidering og modernisering av det kjennetegnsrettslige regelverket, jf. NOU 2001:8, er det foreslått en videreføring av de spesielle erstatningsreglene ved forsettlig eller uaktsom rettsstridig bruk av varekjennetegn. Varekjennetegn gis således et sterkt vern mot urettmessig bruk. I tillegg er det foreslått at innehaver av et merke kan kreve erstatning og vederlag også for skade som er påført andre som har rett til å bruke merket. Denne regelen har sin parallell i den nåværende fellesmerkeloven § 6, annet punktum, men i forslaget om ny lov anses det ikke å være noen grunn til å begrense denne regelen til å gjelde kun for fellesmerkene.

I NOU 2001:8 påpekes det at straff ikke har vært noen praktisk sanksjon for varemerkeinngrep. Straff har forekommet hovedsakelig der inngrep har skjedd i kombinasjon med andre lovovertredelser. Det forventes likevel en økning i slike former for kriminalitet, og at det kan forekomme saker med større omfang enn vi er vant til her i landet. Varemerkeutredningen II anbefaler også at strafferammen utvides fra 3 måneders fengsel til ett års fengsel. Dette også med bakgrunn i at strafferammen ikke bør avvike fra den som finnes i de øvrige nordiske landene. Den øvre strafferamme på ett års fengsel anbefales likevel kun til situasjoner hvor det ved handlingen var tilsiktet en betydelig og åpenbart rettsstridig vinning.

Fellesmerkeloven inneholder ikke bestemmelser om straff. Varemerkeutredningen II antar at det bør gjelde samme straffansvar for slike regler som for varemerker ellers, slik at forslaget til ny varemerkelovgivning ikke lenger skiller mellom varemerker og fellesmerker på dette området.

Lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven) § 2 har forbud mot villedende framstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen etter varer. Markedsføringsloven § 8a oppstiller forbud mot bruk av etterlignende kjennetegn m.v. Etter markedsføringsloven straffes også uaktsom misbruk av betegnelsene. Overtredelse av § 2 eller § 8a straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder, jf. § 17.

Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr. 10 § 370 andre punktum forbyr å merke gjenstander som frambys for salg med merke som vekker formodning om at gjenstandene nyter industrielt rettsvern. Etter denne bestemmelsen er det selve merkingen som er den handlingen som forbys. Bestemmelsen rammer handlinger som innebærer at man gir inntrykk av at varen nyter industriell beskyttelse, men rammer ikke selve inngrepet i den industrielle rettsbeskyttelsen. Overtredelse av bestemmelsen kan straffes med bøter.