8 Forhold til andre lover om produkter og internasjonalt handelsregelverk

Produktkontrolloven er vedtatt som en generell lov om helse- og miljøskade fra produkter. I tillegg gjelder en rekke lover for bestemte produktgrupper, innrettet og utformet ut fra forskjellige hensyn, f.eks. hvem som skal vernes (arbeidsmiljøloven), typisk og særlig risiko (brann og eksplosjon, genmodifiserte organismer), eller bruksområde (plantevernmidler, legemidler). Regler i eller i medhold av lovgivning på spesielle produktområder gjelder side om side med produktkontrolloven. I tilfelle av motstrid går spesialreglene foran så langt de rekker.

Produktkontrolloven er i første rekke en fullmaktslov. I og med vedtakelse av forskrifter med hjemmel i loven gjøres de nødvendige avgrensninger i forhold til andre regelverk og andre myndigheters områder. Lovens forarbeider (Ot prp nr 51 (1974-75)) slår imidlertid fast at lovens generelle regler, slik som den generelle aktsomhetsplikten, vil komme til anvendelse generelt. Den nye § 3a som foreslås er nært beslektet med aktsomhetsregelen, følger direkte av loven, og er av samme generelle karakter. På samme måte som aktsomhetsbestemmelsen vil substitusjonsregelen derfor gjelde som en generell norm i lovgivningen, dog bare innenfor de hensyn som produktkontrolloven skal ivareta. Substitusjonsregelen vil være relevant der den enkelte særlov ikke ivaretar samme hensyn. Særlig kan forholdet til det ytre miljø være lite påaktet i den aktuelle særlovgivningen, og substitusjonsprinsippet kan her få selvstendig betydning. Når det gjelder beskyttelse av arbeidstakerne mot kjemiske skader, er situasjonen mer spesiell, i og med at arbeidsmiljøloven § 11 nr 1 har en selvstendig regel om substitusjon som må anses å være uttømmende innenfor sitt område.

Substitusjonsprinsippet som lovregel inneholder ingen elementer som innebærer negativ særbehandling av importerte produkter. Anvendelsen av prinsippet kan like gjerne føre til at utenlandske produkter velges på bekostning av norske. Valget kan også stå mellom flere innenlands produserte produkter. Prinsippet vil for øvrig ikke brukes som grunnlag for generelle forbud eller påbud om bruk av bestemte produkter. Slike forhold vil fremdeles være regulert av annet regelverk, der forholdet til kjemikalieregelverket under EØS-avtalen eller i relasjon til WTO/TBT-avtalen vil være vurdert. Substitusjonsprinsippet i den form det her foreslås skal fungere som en handlingsnorm og anvendes konkret, uten å gi grunnlag for generell anvendelse som kan virke handelshindrende eller diskriminerende. Miljøverndepartementets vurdering er derfor at regelen i den form den er foreslått ikke er i strid med forpliktelser etter EØS-avtalen eller øvrig handelsregelverk.