3 Iverksetting av bilaterale avtaler om fullbyrding av straffedommer

3.1 Gjeldende rett

Lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte (overføringsloven) fastsetter i § 3 at strafferettslige reaksjoner som omfattes av den europeiske konvensjon 21. mars 1983 om overføring av domfelte (overføringskonvensjonen), kan fullbyrdes etter overføringskonvensjonens regler, og i § 9 at avgjørelser om strafferettslige reaksjoner som omfattes av den europeiske konvensjonen 28. mai 1970 om internasjonal gyldighet av straffedommer (gyldighetskonvensjonen), kan fullbyrdes etter gyldighetskonvensjonens regler. Loven presiserer og supplerer også enkelte av konvensjonenes regler, se §§ 3 til 11, og gir enkelte fellesregler om saksbehandlingen etter begge konvensjonene, se §§ 12 til 16.

Nordiske dommer på straff omfattes ikke av overføringsloven, men av lov 15. november 1963 om fullbyrding av nordiske dommer på straff m.v., jf. overføringsloven § 1 annet punktum.

I overføringslovens § 2 annet punktum fastsettes det at Kongen på grunnlag av gjensidighet kan bestemme at loven skal gjelde i forholdet mellom Norge og en stat som ikke er tilsluttet gyldighets- eller overføringskonvensjonen. Departementet antar at en avtale, for å kunne gjennomføres i medhold av § 2, må ha samme materielle innehold som overførings- eller gyldighetskonvensjonen, i og med at alle lovens regler unntatt §§ 1 og 2 knytter seg til anvendelse av én av disse konvensjonene. Dette synes også forutsatt i lovens motiver, se Ot. prp. nr. 47 (1990-91) side 12, hvor det heter:

«I andre punktumgis Kongen myndighet til å avtale at loven også skal gjelde i forholdet mellom Norge og en stat som ikke er tilsluttet konvensjonene. Det vil i praksis si at overføring av domfelte i slike tilfelle kan skje på grunnlag av bilaterale avtaler der konvensjonens regler legges til grunn.»

Riksadvokaten uttrykker i sin høringsuttalelse at han i likhet med departementet legger til grunn at en slik bilateral avtale må ha samme innhold som konvensjonene.

3.2 Dansk og svensk rett

3.2.1 Dansk rett

Den danske lov 4. juni 1986 om international fuldbyrdelse af straf mv. er svært lik den norske overføringsloven. Den inkorporerer i kapittel 2 overføringskonvensjonen og i kapittel 3 gyldighetskonvensjonen. Kapittel 4 inneholder felles saksbehandlingsregler. I kapittel 5 gis det imidlertid bestemmelser som skiller seg fra bestemmelsene i den norske loven. Det fastsettes der at justisministeren på grunnlag av en avtale med en annen stat, som kan avvike fra overførings- eller gyldighetskonvensjonen, kan bestemme at lovens kapitler om fullbyrding etter henholdsvis overføringskonvensjonen og gyldighetskonvensjonen skal anvendes i forholdet mellom Danmark og denne stat. Hvis verken overføringskonvensjonen, gyldighetskonvensjonen eller en bilateral avtale gjelder i forholdet mellom Danmark og en annen stat, kan justisministeren, når humanitære eller andre særlige hensyn taler for det, bestemme at straff som er pålagt av den andre staten, skal fullbyrdes i Danmark. Justisministeren bestemmer i slike tilfeller i hvilket omfang lovens bestemmelser om fullbyrding etter overføringskonvensjonen eller gyldighetskonvensjonen skal fravikes. I nødvendig omfang kan justisministeren i forbindelse med en slik avtale gå med på overføring fra Danmark til den annen stat på tilsvarende betingelser.

Ved overføring til Danmark skal det som hovedregel avsies en ny dom om straffutmålingen i Danmark. Hvis den andre staten ikke går med på dette, skal den fastsatte straffen fullbyrdes i Danmark, men om nødvendig skal den ved dom omgjøres til dansk straffart eller forkortes slik at den ikke overstiger den danske maksimalstraffen for et tilsvarende lovbrudd (sml. den norske overføringsloven § 6).

3.2.2 Svensk rett

Den svenske lov 1972:260 om internationellt samarbete rörande verkställighet av brottmålsdom bestemmer at regjeringen kan forordne at overføring av domfelte skal skje i den grad det følger av overenskomst. Dette kan dreie seg om overførings- eller gyldighetskonvensjonen eller en annen overenskomst. Hvis særlige grunner foreligger, kan regjeringen forordne at overføring av en domfelt til eller fra Sverige skal skje selv om det ikke foreligger noen overenskomst.

Der overføring skjer på grunnlag av en annen overenskomst enn overførings- eller gyldighetskonvensjonen eller skjer i enkelttilfeller uten at det finnes en overenskomst, skal fullbyrdingen skje etter reglene om fullbyrding av svenske dommer. Overføring til Sverige kan likevel finne sted (uten omgjøring av straffen) selv om straffen er strengere enn hva den kunne blitt i Sverige for et tilsvarende lovbrudd.

3.3 Bør loven åpne for gjennomføring av avtaler som avviker fra overførings- og gyldighetskonvensjonen?

3.3.1 Problemstilling

Forhandlingene med Thailand har vist at det kan være vanskelig å komme til enighet om avtaler som har samme innhold som overførings- eller gyldighetskonvensjonen med stater som står utenfor disse konvensjonene. 1

Spørsmålet er derfor om man i loven bør åpne for gjennomføring av avtaler som avviker fra disse. I praksis vil det være avtaler som gir fullbyrdingsstaten mindre spillerom, blant annet når det gjelder å sette ned straffen eller benåde den domfelte, enn overførings- og gyldighetskonvensjonene gir.

Fullbyrding av utenlandske straffedommer i Norge innebærer at myndighetene påtar seg å fullbyrde avgjørelser om straff som ikke er truffet etter de norske straffeprosessuelle reglene eller på grunnlag av norske straffebestemmelser. Rettssikkerhetsbetraktninger og hensynet til demokratisk kontroll - som ligger i bunnen av legalitetsprinsippet - kan derfor tilsi forsiktighet med å gi en vid adgang til å fullbyrde frihetsstraffer og andre strafferettslige reaksjoner ilagt i utlandet.

På den annen side vil fullbyrding av frihetsstraff i hjemlandet som regel være å foretrekke for den domfelte, selv om fullbyrdingsstaten ikke har like store muligheter til å nedsette eller omgjøre straffen osv. som etter overførings- og gyldighetskonvensjonen. Ofte vil det dessuten være sterkt ønskelig å kunne iverksette en avtale om fullbyrding av utenlandske straffedommer så snart som mulig av hensyn til nordmenn som er domfelt i den andre staten. Hvis det er behov for en lovendring hver gang man bare kan få til en avtale som avviker fra overførings- eller gyldighetskonvensjonen, vil det virke forsinkende.

I høringsbrevet uttrykte departementet at ettersom behovet for demokratisk kontroll kan avhjelpes ved at det i loven stilles opp vilkår for når fullbyrding av utenlandske straffedommer kan skje, var departementet innstilt på å foreslå en endring av overføringsloven slik at adgangen til å gjennomføre avtaler om fullbyrding av utenlandske straffedommer, utvides.

3.3.2 Høringsinstansenes syn

Kommunal- og regionaldepartementet, Riksadvokaten, Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Politimesteren i Larvik, Nord-Jarlsberg politidistrikt, Den norske advokatforening og Forsvarergruppen av 1977 er enige i dette utgangspunktet, mens Oslo statsadvokatembeterer delvis uenige.

Riksadvokaten uttaler:

«Riksadvokaten slutter seg til departementets forslag om en endring av overføringsloven slik at lovens fullmakt til å gjennomføre bilaterale avtaler om overføring av domfelte, både på generell basis og i enkelttilfelle, utvides.

Overføringsloven § 2 fastsetter at Kongen på grunnlag av gjensidighet (bilateral avtale) kan bestemme at loven skal gjelde i forholdet mellom Norge og en annen stat som ikke er tilsluttet den europeiske konvensjon av 21. mars 1983 om overføring av domfelte (overføringskonvensjonen) eller den europeiske konvensjon av 28. mai 1970 om internasjonal gyldighet av straffedommer (gyldighetskonvensjonen). Riksadvokaten legger i likhet med departementet til grunn at en slik bilateral avtale må ha samme innhold som konvensjonen.

I praksis har det vist seg å kunne være vanskelig å komme til enighet om overføringsavtaler med samme innhold som overførings- eller gyldighetskonvensjonen.

Ikke sjelden blir nordmenn dømt til frihetsstraff i utlandet, også i land det ikke vil være mulig å få til en overføringsavtale med. Domfelte selv vil ofte ha et sterkt ønske om å sone straffen i Norge. Humanitære hensyn tilsier at det bør være en mulighet for overføring hit.

Det ligger i sakens natur at den domfelte vil ønske at overføring skjer så raskt som mulig. Hvis man i hvert enkelt tilfelle må gå veien om lovvedtak for at overføring kan finne sted, innebærer det betydelige forsinkelser.

Riksadvokaten ser at rettssikkerhetsbetraktninger og hensynet til demokratisk kontroll kan tilsi forsiktighet med å gi en vid adgang til å fullbyrde frihetsstraffer avsagt i utlandet. Men en domfelt vil i de fleste tilfeller foretrekke en overføring fremfor å måtte sone i domsstaten som vil være alternativet. Hensynet til domfelte bør veie tyngst. Behovet for demokratisk kontroll kan som anført i høringsnotatet avhjelpes ved at det stilles vilkår i overføringsloven for når overføring kan skje.»

Troms og Finnmark statsadvokatembeter uttrykker:

«Troms og Finnmark statsadvokatembeter ser i likhet med departementet klare betenkeligheter ved at norske myndigheter skal fullbyrde straffedommer som ikke er avsagt på grunnlag av norske straffeprosessuelle regler eller på grunnlag av norske straffebestemmelser. [...]

Troms og Finnmark statsadvokatembeter ser imidlertid at hensynet til domfelte kan tale for overføring selv om norske myndigheter i henhold til overføringsavtalene vil ha ingen eller i beste fall begrensede muligheter til å nedsette eller omgjøre straffedommer.

Utformingen av endringsforslaget bør derfor, slik som fremhevet av departementet, skje under en avveielse av de foran nevnte hensyn.»

Politimesteren i Larvikuttaler:

«På bakgrunn av den stadig økende internasjonaliseringen av kriminell virksomhet, og som medfører at norske borgere hyppigere blir gjenstand for straffeforfølgning med domfellelse i utlandet, er jeg enig i at hensynet til den enkelte domfelte og hans tilbakeføring til samfunnet tilsier at det i størst mulig grad åpnes for soning av straffedommer i den straffedømtes hjemland.»

Nord-Jarlsberg politidistrikt uttaler:

«På bakgrunn av dagens kriminalitetsutvikling med økende narkotikatrafikk og kriminalitet for øvrig på tvers av landegrensene, ser en klart behovet for fleksible løsninger som gir mulighet for raskere saksbehandling i saker om overføring av domfelte.

Enkelte av endringsforslagene kan synes spenstige, men er nødvendige og fornuftige, og det gis tilslutning til forslagene herfra..»

Den norske advokatforeninguttaler:

«Vi mener forslaget er med på å styrke den domfeltes rett til eventuell soning i hjemlandet slik at overføringer kan effektiviseres. Dette har vært et problem i lang tid og vår mening er at forslaget er et skritt på veien for å bedre situasjonen.»

Forsvarergruppen av 1977 uttaler:

«Forsvarergruppen har notert seg at domfeltes samtykke til overføring er foreslått som et lovbestemt vilkår. Med dette som utgangspunkt synes de foreslåtte endringer både å være velbegrunnet og i de berørte personers interesse. Forsvarergruppen vil derfor kort meddele sin støtte til forslaget og ber om at de foreslåtte lovendringer blir foretatt så raskt som mulig.»

Oslo statsadvokatembeter vil begrense adgangen til å iverksette overenskomster om overføring av domfelte som avviker fra overførings- og gyldighetskonvensjonen uten lovvedtak til avtaler i enkelttilfeller. Oslo statsadvokatembeter skriver blant annet:

«Fullbyrdelse av norske straffereaksjoner i utlandet og fullbyrdelse av utenlandske straffereaksjoner i Norge er komplisert og tidkrevende selv mellom land som har tiltrådt gyldighetskonvensjonen og overføringskonvensjonen. Det er naturlig. Overføringsloven og konvensjonenes detaljerte regler viser de interessekonflikter som kan oppstå i slike saker. Hvilke handlinger som anses som straffbare, hvilke straffereaksjoner som idømmes og hvilke prosessuelle regler som gjelder for rettergangen avspeiler grunnleggende verdier i det dømmende land. Ethvert land tilstreber respekt for egen straffelovgivning og for de straffereaksjoner som er en følge av brudd på denne. På den annen side har konvensjonslandene erkjent et gjensidig ønske om å kunne fullbyrde straffedommene i et annet konvensjonsland, som regel dersom domfelte er borger av fullbyrdelseslandet. Overføringsloven og konvensjonsbestemmelsenes detaljerte reguleringer av vilkår og fremgangsmåte for overføring av strafferettslige reaksjoner avspeiler konvensjonslandenes behov for å sikre størst mulig respekt for egen lovgivning.

De forslag til endringer i overføringsloven som Justisdepartementet nå foreslår er statsadvokatene i Oslo delvis uenige i. Forslaget til ny § 12 i overføringsloven gir hjemmel til, uten lovvedtak, å gjennomføre generelle avtaler mellom Norge og stater som ikke har sluttet seg til konvensjonene om fullbyrding av rettskraftige avgjørelser uten den kontroll som ligger i lovendring. [...]

Forslaget gir en for vidtgående kompetanse til å gjennomføre generelle bilaterale avtaler som fraviker fra gjeldende norsk lov og grunnleggende norske rettsprinsipper uten lovvedtak. Hverken hensynet til hva domfelte foretrekker eller effektivitetshensyn kan anses tilstrekkelig tungtveiende til å gi en så vidtgående hjemmel. Iverksettelse av slike avtaler bør fortsatt skje ved ordinære lovvedtak. For enkelte domfelte, som snarest bør overføres til soning i Norge, antar man at behovet for rask overføring vil kunne ivaretas ved særskilt avtale som inngås med hjemmel i ny § 13 [...]. Etter det som fremgår av høringsbrevet har hverken Danmark eller Sverige bestemmelser som gir tilsvarende vidtgående hjemmel til å iverksette generelle avtaler om fullbyrding av utenlandske rettskraftige avgjørelser som foreslått i § 12.»

3.3.3 Departementets vurdering

Departementet finner det fortsatt hensiktsmessig å utvide adgangen til å iverksette bilaterale avtaler om fullbyrding av straffedommer uten ytterligere lovvedtak. Det bør vurderes spesielt hvilke krav som bør stilles i loven til slike avtaler, se punkt 3.4 nedenfor. Oslo statsadvokatembeter har gitt uttrykk for prinsipielle betenkeligheter ved å utvide adgangen til å iverksette generelle avtaler uten lovvedtak. Departementet har forståelse for disse betenkelighetene. Departementet kan imidlertid ikke se at det er en heldig løsning i stedet å innta i loven en hjemmel til å overføre domfelte til Norge på ad hoc-basis, dvs. uten at man har en generell avtale med domsstaten. Det må antas å være langt mer tidkrevende og vanskelig å komme fram til slike avtaler i enkelttilfeller enn å overføre en domfelt i medhold av en generell avtale man måtte ha med domsstaten. Departementet gjør også oppmerksom på at selv om det ikke vil være nødvendig med en lovendring for å inngå en overenskomst om fullbyrding av utenlandske straffedommer, kan vilkårene i avtalen være slik at man finner at spørsmålet om traktatinngåelsen må forelegges for Stortinget etter bestemmelsen i Grunnloven § 26 annet ledd om at traktater av særlig viktighet ikke kan inngås før Stortingets samtykke er innhentet. Når det gjelder forholdet mellom de foreslåtte vilkår og svensk og dansk rett, vises det til drøftelsene i punkt 3.4 nedenfor.

Departementet går imidlertid inn for at det skal finnes en hjemmel til å overføre domfelte uten at det skjer i medhold av en generell avtale i tillegg til hjemmelen for å iverksette generelle avtaler, se forslaget til overføringsloven ny § 13. En slik hjemmel til overføring i henhold til en avtale ad hoc kan særlig være nyttig dersom spørsmålet oppstår i forhold til stater som Norge ikke har fremforhandlet noen generell avtale med.

3.4 Lovfestede vilkår for å fullbyrde utenlandske straffedommer

3.4.1 Innledning

Som det fremgår under punkt 3.3 foran, er det et spørsmål hvilke krav som bør stilles til bilaterale avtaler for at de skal kunne gjennomføres uten lovvedtak. Ved vurderingen av hvilke krav som eventuelt bør stilles, må behovet for demokratisk kontroll avveies mot rent praktiske hensyn. Et problem med gyldighetskonvensjonen og loven 22. februar 1974 som inkorporerte konvensjonen, var at reglene var for omstendelige - noe som førte til utarbeidelsen av overføringskonvensjonen. De lovbestemte skrankene bør derfor begrenses til et minimum. Dette betyr ikke at ikke norske myndigheter i forhandlinger med andre staters myndigheter bør bestrebe seg på å oppnå avtaler som ligner mest mulig på overføringskonvensjonen.

I det følgende vurderes hvilke vilkår det er aktuelt å fastsette i loven.

3.4.2 Samtykke fra den domfelte

Det er for det første et spørsmål om samtykke fra den domfelte bør være et lovbestemt vilkår for å fullbyrde en utenlandsk straffedom. Dette vurderes bare i forhold til strafferettslige reaksjoner som innebærer frihetsberøvelse, fordi det ikke kan være grunn til å stille et slikt krav i forbindelse med fullbyrdelse av bøtestraffer mv.

Samtykke fra domfelte er oppstilt som vilkår for overføring i overføringskonvensjonen, se artikkel 3 nr. 1 bokstav d, jf. artikkel 7. I tilleggsprotokollen 18. desember 1997 til konvensjonen er det imidlertid gjort unntak fra samtykkekravet i to typer av tilfeller; når den domfelte er borger av fullbyrdingsstaten og har reist dit for å unndra seg en straff, og når den domfelte som følge av dommen vil bli utvist fra domsstaten (se nærmere omtale i kapittel 5 nedenfor). Verken gyldighetskonvensjonen eller lov om fullbyrdelse av nordiske dommer på straff m.v. opererer med et krav om domfeltes samtykke.

Ønsket om å kunne overføre domfelte til soning i hjemlandet, er først og fremst motivert av hensynet til den domfelte og for å lette dennes rehabilitering etter endt soning. Departementet uttrykte på denne bakgrunn i høringsbrevet at dets foreløpige standpunkt var at samtykke fra domfelte, med tilsvarende begrensninger som i tilleggsprotokollen til overføringskonvensjonen, bør være et lovbestemt vilkår for overføring av fullbyrdelse av frihetsstraff i de tilfellene som faller utenfor dagens regler, og inntok et slikt vilkår i forslaget til overføringsloven ny § 12 annet ledd. Dette måtte, uttrykte departementet, ses i sammenheng med at departementet mente det burde åpnes for å påta seg å fullbyrde straffer som ikke kunne vært idømt i Norge (se nedenfor). Bare der det foreligger samtykke, bør det være aktuelt.

Ingen av de høringsinstanser som har avgitt realitetsuttalelse, har vært uenig i kravet om samtykke eller begrensningene i dette. Departementet følger derfor opp høringsforslaget.

3.4.3 Skal det være et vilkår at straffen må kunne settes ned, i hvert fall til norsk maksimumsstraff for et tilsvarende lovbrudd?

I overføringskonvensjonen er ordningen i prinsippet at fullbyrdingsstaten kan velge mellom å omgjøre straffen eller fortsette fullbyrdingen. Selv om fortsatt fullbyrdelse besluttes, skal straffen alltid settes ned der den overskrider maksimumsstraffen for et tilsvarende lovbrudd i fullbyrdingsstaten, se overføringsloven §§ 5 og 6. Gyldighetskonvensjonen bygger på omgjøringsmetoden, se artikkel 44.

Omgjøringsmetoden har det fortrinn sett fra fullbyrdingsstatens synsvinkel at straffen fastsettes på grunnlag av nasjonale regler. Domsstaten vil derimot som oftest se det som en fordel at fullbyrdingsmetoden legges til grunn, slik at domfelte må sone en straff som ikke er mildere enn den straffen som er fastsatt av statens dømmende myndighet. De statene det er aktuelt for Norge å inngå bilaterale avtaler med, vil ofte ha en strengere straffelovgivning og utmålingspraksis enn Norge. Behovet for å kunne tilpasse straffutmålingen til det norske straffenivået ved overføringer til Norge, er dermed klart til stede. I høringsbrevet uttrykte departementet likevel at man ikke bør avskjære muligheten for å foreta overføring i tilfellene der domsstaten stiller som betingelse for overføring at reglene om fortsatt fullbyrdelse blir anvendt. Resultatet ville i så fall bli at domfelte må sone straffen i domsstaten. Ofte vil overføring derfor uansett være den beste løsningen for domfelte.

Ingen av høringsinstansene har gitt uttrykk for at man bør lovfeste en adgang til å omgjøre dommen, og departementet vil heller ikke gå inn for et slikt krav.

Departementet reiste også spørsmålet om man bør godta å fullbyrde dommer som er strengere enn det man kunne fått for et tilsvarende lovbrudd i Norge. Her har man, som det fremgår foran, valgt ulike løsninger i Danmark og Sverige. Mens man i Sverige godtar å fullbyrde dommer som er strengere, må man i Danmark alltid sette ned straffen til strengeste straff for et tilsvarende forhold i Danmark.

Departementet ga i høringsbrevet uttrykk for at det var dets foreløpige oppfatning at den svenske løsningen er å foretrekke, forutsatt at samtykke lovfestes som vilkår for overføring. Den danske ordningen medfører at en overføringsavtale ikke kan komme i stand dersom den andre staten insisterer på at domsstatens straffutmåling skal legges til grunn ved fullbyrdelsen. Som det fremgår over, har thailandske myndigheter forbeholdt seg retten til å nekte overføring hvis den nye straffen er lavere enn den gjenstående del av straffen. En regel om at straffen alltid må settes ned til maksimalstraffen i fullbyrdingsstaten, som i utgangspunktet fremstår som mer human, vil dermed kunne gi et mindre humant sluttresultat, nemlig at den domfelte må sone hele dommen i domsstaten.

Blant høringsinstansene er det ulike oppfatninger om dette spørsmålet:

Riksadvokaten gir uttrykk for at et vilkår om at straffen ilagt i domsstaten kan settes ned, hadde vært klart ønskelig. «En ser imidlertid at dette vil kunne avskjære muligheten for overføring i de tilfeller domsstaten krever at reglene om fortsatt fullbyrding uten tilpasning blir fulgt. I så fall blir resultatet at domfelte må sone i domslandet.»

Politimesteren i Larvik uttaler:

«Jeg er således enig i at det ikke bør stilles opp betingelser om at idømt straff skal ligge innenfor strafferammen i eventuelle tilsvarende norske straffebestemmelser og/eller at det må foretas en revisjon av dommen i forhold til norsk lov og straffeutmålingspraksis. [...] Departementet vil med den foreslåtte fullmakten, kunne vurdere disse forholdene spesielt i forbindelse med hver enkelt sak det måtte bli spørsmål om å overføre, og eventuelt nekte overføring dersom det skulle stride mot norsk rettsbevissthet å la slike straffer avsones i riket. Disse, forhåpentligvis få, sakene bør da søkes løst på annen måte enn ved overføring av soning.»

Troms og Finnmark statsadvokatembeter uttaler seg mer forbeholdent:

«For så vidt gjelder spørsmålet om den gjenstående soningstids lengde synes det umiddelbart vanskelig om norske myndigheter skal kunne forplikte seg til å holde den domfelte i fengslig forvaring for et tidsrom som overstiger våre maksimumsstraffer. Vi er på den annen side enige om at behovet for overføring av domfelte kan være desto større jo lengre fengselsstraff det er tale om å sone. Troms og Finnmark statsadvokatembeter ser det som mest ønskelig at fullbyrdingsstaten skal ha rett til å nedsette straffen i forhold til innenlandsk rett, men ser også at et absolutt vilkår om en slik fremgangsmåte vil kunne hindre eller vanskeliggjøre overføring. Alt i alt synes en sammenligning med de danske regler om dette å foretrekke fremfor de svenske.

Dersom regler om nedsettelse av gjenstående soningstid fører til at den andre stat insisterer på at deres straffutmåling skal legges til grunn, med den følge at overføringsavtale nektes, vil norske myndigheter fremdeles ha muligheter for å søke avtalen gjennomført ved bruk av politiske og diplomatiske påtrykk.

Statsadvokatene er avslutningsvis enige med departementet i at norsk rett må legge opp til at det foretas en konkret vurdering av hver enkelt sak, hvor det særlig bør vektlegges om overføring av domfelte vil kunne stride mot vesentlige rettssikkerhetsgarantier.»

Oslo statsadvokatembeter trekker fram som en av grunnene til at de mener at departementets forslag går for langt, forslaget om at man, uten lovvedtak, skal kunne gjennomføre bilaterale avtaler som innebærer rett til å fullbyrde straffer som overskrider strafferammen for tilsvarende lovbrudd i Norge.

Departementet fastholder forslaget om at det skal være adgang til å iverksette bilaterale avtaler om fullbyrding av straffedommer selv om de ikke inneholder en bestemmelse om at straffen kan nedsettes til maksimalstraffen for det samme forholdet i Norge, og viser til begrunnelsen over.

3.4.4 Dobbel straffbarhet

Det bør videre vurderes om det skal være en lovfestet betingelse for å fullbyrde en utenlandsk strafferettslig reaksjon at handlingen er straffbar også etter norsk lovgivning. Et slikt krav er nedfelt både i gyldighetskonvensjonen artikkel 4 nr. 1 og overføringskonvensjonen artikkel 3 nr. 1 bokstav e, men derimot ikke i den nordiske overføringsloven.

Som regel vil det være uakseptabelt at norske myndigheter fullbyrder en straff for et forhold som etter norsk rett er lovlig. Et uttrykkelig vilkår om at forholdet skal være straffbart også i Norge, vil imidlertid kunne hindre overføring av en domfelt i tilfeller hvor overføring fra domfeltes side er sterkt ønskelig, og hvor det i og for seg ikke virker støtende om straffen utholdes i Norge. I departementets lovforslag i høringsbrevet var det derfor ikke satt opp et krav om dobbel straffbarhet. Det ble pekt på at der spørsmålet måtte komme opp, må det vurderes konkret om det vil svekke tilliten til norske myndigheter eller være i strid med våre menneskerettslige forpliktelser å akseptere overføring. Dreier det seg f.eks. om en straff for et forhold som sett med norske øyne må anses som lovlig utøvelse av ytringsfriheten eller religionsfriheten, vil det ikke være riktig å påta seg å fullbyrde straffen. I stedet må man gjennom politiske og diplomatiske kanaler, eventuelt ved å trekke inn internasjonale organer, søke å få domsstaten til å løslate vedkommende.

Oslo statsadvokatembetersstandpunkt om at departementets forslag går for langt, baseres blant annet på fraværet av et krav om at forholdet må være straffbart i Norge. Troms og Finnmark statsadvokatembeter fremholder i samme retning at «[f]or så vidt gjelder tilfeller hvor det foreligger utenlandske straffedommer for handlinger som ikke rammes av norsk lov, kan det etter vårt syn ikke være aktuelt å overføre domfelte til fortsatt fengslig forvaring her hjemme». Riksadvokaten og Larvik politikammer peker på den annen side på at et krav om at forholdet må være straffbart i Norge, vil kunne avskjære muligheten for overføring, og at det heller bør vurderes i den konkrete saken om det er forsvarlig å fullbyrde en annen stats straffedom i Norge.

Departementet ser at det gjør seg gjeldende kryssende hensyn. Etter departementets syn bør det imidlertid være adgang til å vurdere konkret om overføring bør skje eller ikke i et tilfelle der noen er dømt i utlandet for noe de ville vært frifunnet for i Norge. Departementet viser blant annet til at det i en konkret sak om overføring fra USA til Norge har vært oppfattet som urimelig at det ble reist tvil om en person som er dømt i USA for en narkotikaforbrytelse han ville blitt frifunnet for i Norge på grunn av de politimetodene som hadde vært brukt, ikke skulle få sone dommen i Norge. Selv om det kan anføres at en frifinnelse i Norge på grunnlag av etterforskningsmetoden kommer i en annen stilling enn frifinnelse fordi forholdet overhodet ikke er straffbart, illustrerer saken at det kan være vanskelig å forutse i hva slags saker problemstillingen kommer opp, og hva som vil fremstå som det rimelige resultatet i den konkrete saken. Etter departementets oppfatning bør det derfor ikke i loven stilles et absolutt krav om at forholdet skal være straffbart i Norge. Så vidt departementet er kjent med, stilles det ikke opp et slikt krav i svensk eller dansk rett .Det kan også nevnes at den polske professor Michael Plachta i boken «Transfer of Prisoners under International Instruments and Domestic Legislation» tar til orde for ikke å ha klausuler om dobbel straffbarhet i overenskomster om fullbyrding av straffedommer. I stedet bør man ha ordre public-klausuler, dvs. klausuler som innebærer at man ikke plikter å fullbyrde en utenlandsk straffedom hvis det vil stride mot grunnleggende prinsipper i rettsordenen. Departementet vil være oppmerksom på dette ved fremforhandling av avtaler på området.

3.4.5 Bør det fastsettes at fullbyrding her i landet skal skje etter norske regler?

Den danske loven bestemmer at fullbyrdelsen i Danmark skal skje etter danske regler. Den svenske loven inneholder en liknende regel. Det er uttalt i forarbeidene til den svenske loven at henvisningen til svenske regler også omfatter reglene om prøveløslatelse og benådning.

Det kan være vanskelig å få inn i en avtale om overføring av domfelte eller annen fullbyrding av straffereaksjoner at fullbyrdingsstaten skal ha benådningsrett. Departementet uttrykte i høringsbrevet at selv om dette er ønskelig, bør det ikke være noe krav.

Oslo statsadvokatembeter trekker dette fram som ett av de forhold som begrunner at de mener departementets forslag går for langt. Andre har ikke hatt innvendinger mot departementets syn, og departementet fastholder dette.

Derimot kan gode grunner tale for å fastsette at fullbyrding av frihetsstraffer skal skje etter reglene gitt i eller i medhold av fengselsloven. Det kan ikke være aktuelt å forskjellsbehandle innsatte når de først er kommet inn under den norske kriminalomsorgen. Dette vil blant annet innebære at de norske regler om prøveløslatelse alltid vil gjelde. Selv om straffen er f.eks. 50 års fengsel, vil vedkommende derfor kunne prøveløslates etter 12 år, jf. fengselsloven § 35. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot dette.

3.4.6 Statsborgerskap eller annen tilknytning til riket

Oslo statsadvokatembeterkommenterer at det ikke er foreslått som vilkår at den domfelte er avtalelandets statsborger eller har annen tilknytning til landet. Departementet mener det ikke er nødvendig med et slikt vilkår. Det vil følge av avtalen som er inngått hvem den gjelder for, og det vil i praksis neppe være aktuelt å avtale overføring av straffedømte som ikke har tilknytning til riket. Departementets erfaring er at andre stater er uvillige til å la avtaler gjelde for andre enn statsborgere i de respektive statene.

Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM) er opptatt av situasjonen til innvandrere i Norge med dobbelt statsborgerskap. KIM uttaler blant annet:

«For den gruppen som er norske borgere og bor i Norge med sine familier, men som samtidig har statsborgerskap i et annet land, vil det ofte være naturlig, dersom vedkommende blir straffedømt i det andre landet de har statsborgerskap i, å ønske å sone i Norge. Dersom begge stater regner vedkommende som sin egen borger, og avtalen ikke forholder seg til slike tilfelle, kan det tenkes at en søknad om overføring vil være vanskelig å håndtere. [...] KIM ser det som naturlig at denne gruppen inngår i Norges strategi når nye overføringsavtaler inngås.»

Departementet har merket seg synspunktet og vil ta dette i betraktning under eventuelle fremtidige forhandlinger om avtaler om fullbyrding av utenlandske straffedommer. Synspunktene får etter det departementet kan se, ikke følger for lovteksten som foreslås i proposisjonen her.

3.4.7 Oppsummering

Departementet er kommet til at der det er tale om å fullbyrde en straff på frihetsberøvelse, bør loven stille som vilkår at den domfelte samtykker i overføring, med unntak for de tilfellene der den domfelte allerede er i domsstaten fordi vedkommende har rømt fra fullbyrdingsstaten, og i de tilfellene den domfelte på grunn av et endelig utvisningsvedtak uansett må reise til fullbyrdingsstaten når dommen er sonet. Videre bør det settes som vilkår at frihetsstraff skal fullbyrdes i samsvar med reglene i fengselsloven. Derimot bør det ikke være et vilkår at vedkommende skal kunne benådes eller at forholdet er straffbart også i Norge. Det bør heller ikke være noe absolutt vilkår at straffen kan settes ned til norsk maksimumsstraff.

Departementet understreker at norske myndigheter må vurdere konkret i den enkelte sak om det vil være forsvarlig å påta seg å fullbyrde en annen stats straffedom, herunder om overføring vil kunne stride mot våre menneskerettslige forpliktelser. Det samme gjelder når det blir spørsmål om å overføre en straffedømt til en annen stat.