4 Overenskomst av 20. mai 1999 med Thailand om samarbeid om fullbyrding av strafferettslige reaksjoner

4.1 Innholdet i overenskomsten

Norge og Thailand undertegnet 20. mai 1999 en avtale om samarbeid om fullbyrding av strafferettslige reaksjoner. Avtalen på engelsk og norsk er inntatt i vedlegg 1 til proposisjonen her. Avtalen vil ikke være rettslig bindende før den er ratifisert.

Avtalen gjelder overføring av domfelte som er statsborgere i Norge og Thailand (artikkel III nr. 2, jf. I nr. 4). Overføring kan skje hvis det foreligger en rettskraftig dom på livsvarig fengselsstraff, fengselsstraff av en bestemt varighet eller særlig reaksjon for ungdomsforbrytere (artikkel II, jf. III nr. 5). Det forhold vedkommende er dømt for, må være straffbart i begge statene (artikkel III nr. 1), og overføring fra Thailand kan ikke skje hvis den domfelte er dømt for en forbrytelse mot statens sikkerhet, mot monarken og hans familie eller mot lover som beskytter nasjonale kunstskatter (artikkel III nr. 4). Overføring kan heller ikke skje før den domfelte har sonet en minstedel av straffen som måtte være fastsatt i loven (artikkel III nr. 6). Etter gjeldende lovgivning i Thailand må den domfelte ha sonet 2/3 av tiden eller, hvis det er kortere, 4 år. For de alvorligste forbrytelser er minstetiden 8 år. Overføring kan bare skje hvis minst ett år av straffen gjenstår (artikkel III nr. 7). Det er et krav for overføring at den domfelte og begge statene samtykker (artikkel III nr. 3). Den staten som er bedt om å overføre, kan nekte dette hvis overføring vil true dens suverenitet eller være i strid med grunnleggende rettsprinsipper (ordre public), eller hvis den domfelte er borger også av overføringsstaten (artikkel III nr. 8). Staten kan også nekte å overføre hvis fullbyrdingsstatens lovgivning krever at det avsies en ny dom i fullbyrdingsstaten, og den straffen som da idømmes er kortere enn resten av domsstatens straff. Det er med andre ord en forutsetning at en eventuell ny dom avsies i fullbyrdingsstaten før beslutning om overføring er tatt (artikkel III nr. 9).

Domsstaten beholder adgangen til å endre eller oppheve dommen, og kan i den enkelte sak fastsette som vilkår for overføring at eventuell benådning bare kan skje hvis domsstaten samtykker (artikkel V). Det er ellers fullbyrdingsstatens lovgivning og praksis som fullt ut regulerer soningen. Dette gjelder også lovgivningen om prøveløslatelse (artikkel VI nr. 1). Avtalen inneholder for øvrig regler om hvilken informasjon som skal utveksles mellom de to statene (artikkel IV og VI nr. 4). Fullbyrdingsstaten skal som hovedregel bære kostnadene med avtalen (artikkel VII).

Avtalen kan sies opp, og oppsigelsen trer i kraft etter 6 måneder (artikkel IX).

4.2 Bør Norge ratifisere avtalen?

Avtalen avviker på en del punkter fra det som hadde vært ønskelig.

• Overenskomsten er begrenset til statsborgere. Personer som er hjemmehørende i Norge eller av andre grunner har sterk tilknytning til landet (sml. overføringsloven § 4), kan derfor ikke overføres hit i medhold av avtalen.

• Det godtas at fullbyrdingsstatens myndigheter fastsetter en ny og lavere straff der lovgivningen krever det (etter mønster av Thailands overenskomst med Tyskland), men forutsetningen er at den nye dommen avsies før overføringsbeslutningen er tatt. Dersom den nye straffen er lavere enn den gjenstående straffetiden i domsstaten, kan den nekte overføring. Ordningen avviker fra den som er fastsatt i overføringsloven § 5.

• Fullbyrdingsstatens adgang til å benåde uten samtykke fra overføringsstaten, kan i det enkelte tilfellet avskjæres.

• Visse typer av forbrytelser begått i Thailand er holdt utenfor avtalen, og den domfelte må ha sonet en viss minstetid i Thailand før overføring kan skje.

Ingen av høringsinstansene har likevel gått mot at Norge ratifiserer avtalen med Thailand, og flere, deriblant Utenriksdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Oslo statsadvokatembeter og Statsadvokatene i Vestfold og Telemark går uttrykkelig inn for ratifikasjon.

Oslo statsadvokatembeter uttaler:

«For så vidt gjelder den fremforhandlede avtalen med Thailand, inntatt i høringsbrevet av 2. september 1998 fra Justisdepartementet, er man enig i at den avviker på flere punkter fra det som kan anses ønskelig fra norsk side. Særlig gjelder det begrensningen i benådningsretten. Avtalens innhold tyder på at den i det vesentlige er kommet i stand for å lette adgangen til å overføre norske borgere som er domfelt i Thailand. Når departementet tilrår avtalen, antar man det skyldes forhold for domfelte i Thailand som gir tilstrekkelig grunn til å inngå en avtale som avviker så vidt mye fra overførings- eller gyldighetskonvensjonen. Man er derfor enig i at avtalen ratifiseres.»

Departementet vil peke på at enkelte nordmenn blir domfelt i Thailand, og at den økende turiststrømmen fra Norge til Thailand gir grunn til å tro at det kan bli flere. Thailand har hatt dårlige erfaringer med visse sider av overføringsavtaler som er inngått med andre stater, og fra thailandsk side var man derfor mindre villig enn fra norsk til å gi fullbyrdingsstaten adgang til å foreta straffnedsettelse og benådning. Sammenholder man avtaleteksten med andre overenskomster Thailand har inngått, synes imidlertid avtaleteksten å gå så langt som det fra thailandsk side er mulig når det gjelder å overlate myndighet til fullbyrdingsstaten. Et viktig punkt i så måte er at den gir rett til prøveløslatelse i samsvar med norsk lovgivning. Til tross for at avtalen med Thailand på flere punkter avviker fra det som hadde vært mest ønskelig, bør avtalen etter departementets oppfatning ratifiseres.

4.3 Behovet for lovendringer

Avtalen med Thailand avviker så sterkt fra overførings- og gyldighetskonvensjonen at det antas at Kongens myndighet i overføringsloven § 2 ikke rekker så langt som til å beslutte at loven skal gjelde for avtalen, jf. punkt 3.1 foran. Denne tolkningen støttes i høringsrunden av Riksadvokaten. Vedtas overføringsloven ny § 12 slik som foreslått i proposisjonen her, vil det imidlertid være hjemmel for å foreta overføring av domfelte i medhold av avtalen.