8 Merknader til de enkelte paragrafer i lovforslaget

8.1 Merknader til endringene i trygderettsloven

Til § 3 nye tredje og fjerde ledd

I § 3 nytt tredje ledd etableres det hjemmel for en ny stillingskategori i Trygderetten - rettsfullmektiger. Det foreslås at departementet gis myndighet til å bestemme antallet rettsfullmektiger (tredje ledd første punktum). Dette vil skje på bakgrunn av de ressurser som stilles til rådighet over Trygderettens budsjett.

I tredje ledd andre punktum fastslås det at rettsfullmektigene tilsettes for en periode på inntil 3 år. Det fastslås videre at de kan opptre som rettsformenn ved behandlingen av ankesakene og forøvrig utføre de oppgaver som etter loven er tillagt et jurdisk kyndig medlem av Trygderetten. Ordningen tar utgangspunkt i dommerfullmektigene ved herreds- og byrettene. I tredje ledd tredje punktum foreslås det derfor tatt inn en henvisning til domstolslovens bestemmelser om dommerfullmektiger i denne lovs § 54 tredje ledd og § 55 tredje ledd, som bør gjelde tilsvarende for rettsfullmektiger ved Trygderetten. Rettsfullmektigene må etter dette ha fylt 21 år og ha juridisk embetseksamen. De skal videre tilsettes av departementet, eventuelt Trygderettens formann etter delegasjon.

Forslaget til § 3 fjerde ledd får anvendelse både for rettsfullmektiger og Trygderettens faste medlemmer og gir domstolsloven §§ 53 og 60 tilsvarende anvendelese for disse gruppene. Bestemmelsen tilsvarer delvis § 3 nåværende fjerde ledd, som inneholder den samme henvisning til domstolsloven § 60 om dommereden. Henvisningen til domstolsloven § 53 innebærer at domstolslovens krav om statsborgerskap, solvens m.m. foreslås gjort gjeldende for Trygderettens faste medlemmer og rettsfullmektiger.

Som følge av at det nye tredje ledd om rettsfullmektiger, blir nåværende § 3 fjerde ledd nytt femte ledd.

Til § 4 første ledd og § 6 nr 1 andre ledd

Bestemmelsene endres som følge av at stillingen som kontorsjef utgår, se pkt 4.4.4

Til §6a

Paragrafen inneholder de organisatoriske bestemmelsene om Trygderettens ankeutvalg, herunder regler om ankeutvalgets sammensetning i den enkelte sak. Departementet foreslår at ankeutvalget som følge av omorganiseringen utgår som eget organ i Trygderetten. Paragrafen foreslås derfor opphevet. Bestemmelsene om ankeutvalgets sammsetning i den enkelte sak innarbeides imidlertid i forslaget til ny § 7 andre ledd (for så vidt gjelder adgangen til å treffe forenklede kjennelser uten grunngiving). Om bakgrunnen for forslaget vises til punkt 4.1 foran. Det vises også til merknadene til § 14a om ankeutvalgets kompetanse.

Til § 7

Det foreslås forenklinger i reglene om rettens sammensetning i den enkelte sak, herunder kriteriene for valg av «rettsalternativ». Bakgrunnen er blant annet at ordlyden i dagens § 7 til dels er uklar når det gjelder kriteriene for valg av rettsalternativ. Konkrete sammenligninger mellom dagens regler og de nye regler når det gjelder vanlige saker i Trygderetten kan være vanskelige. Etter de foreslåtte bestemmelsene vil imidlertid rett kunne settes med to dommere i flere tilfelle enn i dag. Videre inntas reglene om rettssammensetningen i saker som skal kunne avgjøres på en forenklet måte. Om bakgrunnen for endringsforslagene vises ellers til punkt 4.2 foran.

Forslaget til første ledd innebærer at hovedregelen skal være at retten settes med to medlemmer, med en jurist som formann. Det andre medlemmet skal, alt etter sakens art, være juridisk kyndig, medisinsk kyndig eller attføringskyndig.

Etter forslaget til andre ledd settes retten med tre medlemmer i saker hvor både attføringskyndig og medisinsk kyndig medlem bør delta. Videre skal det være tre medlemmer i saker som skal avgjøres på forenklet måte, dvs uten grunngiving. Til slutt blir det rett med tre medlemmer i saker der rett med to medlemmer i samsvar med første ledd må suppleres fordi det ikke er enighet om avgjørelsen. Det presiseres at slik supplering i utgangspunktet er aktuell bare dersom uenigheten gjelder utfallet av anken. Dersom de to rettsmedlemmene kommer til samme resultat, men med noe ulik begrunnelse, forutsettes dette løst ved at det gjøres rede for uenigheten i begrunnelsen for kjennelsen. Dersom uenigheten er av større betydning og kan få virkning utover den foreliggende sak, bør imidlertid spørsmålet søkes avklart gjennom behandling i utvidet rett (eventuelt en prinsippkjennelse).

Bestemmelsene i forslagets første og andre ledd kan betraktes å tilsvare dagens § 7 første til tredje ledd. I motsetning til dagens § 7, vil imidlertid rett ikke kunne settes med legmenn når det gjelder vanlige saker for Trygderetten (som nevnt skjer dette heller ikke i dag).

Tredje ledd i forslaget gjelder saker som reiser vanskelige retts- eller bevisspørsmålog dekker en del av området der saker etter dagens § 7 fjerde ledd kan behandles i sjumannsrett. Etter forslaget skal rett etter første eller annet ledd kunne suppleres med legmenn fra det særskilte legmannsutvalget og/eller med faste medlemmer av Trygderetten. Rett skal settes med tre eller fem medlemmer.

Forslagets fjerde ledd gjelder de såkalte prinsippsaker og dekker den resterende del av området som etter dagens § 7 fjerde ledd behandles i sjumannsrett. Dette innebærer for så vidt en innskrenkning av området for behandling i sjumannsrett. Med prinsippsaker menes saker der avgjørelsen antas å ville bli bestemmende for praksis på vedkommende felt. Saken må dreie seg om tolkningen av bestemmelser i den lovgivning som etter § 1 i trygderettsloven hører under Trygderetten. Trygderetten skal ikke treffe prinsippavgjørelser på andre områder, selv om tolkningen av bestemmelser f eks i foreldelsesloven kan ha innvirkning i trygdesaker. Bestemmelsene om sjumannsrettens sammensetning mv tilsvarer dagens regler, men er noe omformulert. Ved behandling i sjumannsrett vil det som i dag være aktuelt med representasjon fra begge legmannsutvalg.

Etter forslagets femte ledd er det rettens formann (som alltid er et juridisk kyndig medlem av Trygderetten) i den enkelte sak som bestemmer antall rettsmedlemmer og hvilken type kompetanse som skal være representert. Når det gjelder sjumannsrett, er det Trygderettens formann som treffer avgjørelsene om rettens sammensetning. Eksplisitt bestemmelse om dette finnes i dag bare når det gjelder sjumannsrett, men da innarbeidet i § 7 fjerde ledd. At tilsvarende kompetanse i vanlige saker tilligger rettsformannen, er forutsatt i nåværende § 7 andre ledd for de tilfelle som omhandles der, og er for øvrig i samsvar med praksis. Forslagets femte ledd innebærer derfor ingen endring.

Forslagets sjette ledd tilsvarer nåværende femte ledd.

Til § 13

Sjuende ledd hjemler i dag en særskilt ordning for den ankende parts tilsvar til oversendelsesbrevet i saker hvor Rikstrygdeverket er første klageinstans. Eventuelle merknader fra den ankende part til oversendelsesbrevet til Trygderetten skal da sendes direkte til Trygderetten. For å få en ensartet tilsvarsordning, foreslås bestemmelsen tatt ut. Endringen innebærer at tilsvaret til oversendelsesbrevet til Trygderetten alltid skal sendes ankemotparten, slik ordningen er i øvrige saker, se § 13 sjette ledd.

Til § 14 a

Paragrafen, som gjelder ankeutvalgets kompetanse, foreslås opphevet som følge av at ankeutvalget utgår etter omorganiseringen av Trygderetten, se punkt 4.1.4 foran.

§ 14a første ledd har en bestemmelse om at ankeutvalget kan avvise anken når den enstemmig finner at vilkårene for avvisning er til stede. Vedtak om avvisning blir etter dette å behandle i vanlig rett og etter vanlige regler, inkludert grunngiving. Avvisning er aktuelt f eks når en anke er for sent framsatt eller gjelder spørsmål som ikke hører under Trygderetten.

§ 14a andre ledd hjemler avgjørelse av klare avslagssaker når ankeutvalgets tre medlemmer enstemmig finner at anken ikke kan føre fram. Avgjørelsene grunngis ikke. Disse bestemmelsene foreslås nå innarbeidet i § 21 nytt tredje ledd. Det vises til merknadene til denne paragrafen.

Etter § 14a tredje ledd kan ankeutvalget uten grunngiving omgjøre eller oppheve et vedtak som gjelder ytelser ved yrkesrettet attføring dersom det finner at anken helt eller delvis må imøtekommes. Forutsetningen er at avgjørelsen ikke har betydning utenfor den foreliggende sak. Adgangen brukes imidlertid ikke i praksis. Det kan dessuten gjøres gjeldende de samme innvendinger mot denne ordningen som når det gjelder den generelle adgangen til omgjøring uten grunngiving etter § 21 andre ledd andre punktum, jfr merknadene til forslaget om opphevelse av denne bestemmelsen. Særbestemmelsen i § 14a tredje ledd foreslås derfor ikke videreført.

Til § 17 nr 7

Bestemmelsen regulerer hvorledes dokumentinnsynsretten skal gjennomføres. Forslaget innebærer at bestemmelsen bringes i overenstemmelse med forvaltningsloven § 20, jfr punkt 5.1. Parten under ankebehandlingen i Trygderetten gis en (tilnærmet) ubetinget rett til å kreve avskrift, utskrift eller kopi av saksdokumenter som vedkommende har rett til innsyn i, med forbehold for hva som er praktisk mulig for Trygderetten å overkomme.

Til 17a

Paragrafen er ny og etablerer klagerett over avslag om å få gjøre seg kjent med et dokument. Bestemmelsen er utformet etter mønster av forvaltningsloven § 21, jfr offentlighetsloven § 9. Om bakgrunnen for forslaget vises til punkt 5.2 foran.

Til 20a

Paragrafen er ny. Etter forslaget begrenses Trygderettens adgang til å foreta mindre endringer i det påankede vedtak. Retten skal ikke endre gradringen av uførepensjon, attføringspenger, rehabiliteringspenger eller foreløpig uførestønad med mindre det gjelder en endring på mer enn 10 prosentpoeng eller endre en grunnstønadssats med mindre satsen endres med mer enn ett trinn. Forutsetningen for begrensningen er at Trygderetten legger til grunn den samme lovtolkning som ankemotparten. Mener Trygderetten at det er spørsmål om et annet rettslig vurderingstema enn trygdeetaten har lagt til grunn, står retten fritt til å endre vedtaket.

Til § 21 andre til fjerde ledd

Nåværende § 21 andre ledd andre punktum om å unnlate grunngiving hvor kjennelsen imøtekommer ankepåstanden foreslås opphevet. Omgjøring uten grunngiving har vist seg å skape uklarhet og problemer for ankemotparten og praksis. Selv om forutsetningen for å unnlate grunngiving er at kjennelsen ikke har prinsipiell betydning, vil selve det faktum at det skjer en omgjøring reise spørsmål om kjennelsen gir grunn til omlegging på mer eller mindre vesentlige punkter. Det vises til punkt.4.3.1 foran.

I § 21 nytt tredje ledd innarbeides bestemmelsene om forenklede kjennelser, dvs videreføringen av ordningen med behandling av klare avslagssaker i ankeutvalg. Den vesenligste forskjell mellom avgjørelse i ankeutvalg og avgjørelse etter ordinær behandling i Trygderetten er i dag at det i det førstnevnte tilfelle ikke utarbeides noen skriftlig begrunnelse med framstilling av saksforholdet og rettens vurdering, se § 14a andre ledd.

Adgangen til å unnlate grunngiving dersom retten finner det klart at anken ikke kan føre fram, foreslås opprettholdt, se punkt 4.3.2 foran. Det skal imidlertid gå fram av avgjørelsen at saken har fått en reell vurdering og at rettens medlemmer er enige om resultatet. Bestemmelsene tilsvarer gjeldende § 14a andre ledd tredje punktum.

Vilkårene for forenklet kjennelse forøvrig blir som i dag. Tre medlemmer skal delta, og avgjørelsene skal være enstemmige. Det vises til lovforslaget § 7 andre ledd, sammenholdt med § 21 nytt tredje ledd. En forenklet kjennelse skal gå ut på å stadfeste det påankede vedtak, dvs at det skal gå fram også av kjennelsens konklusjon at sakene er undergitt en reell vurdering.

Som følge av det nye tredje ledd om forenklet kjennelse, blir nåværende tredje ledd nytt fjerde ledd.

8.2 Merknader til folketrygdloven § 21-12 (ny)

I pkt 3.2 foran er det foreslått at visse saker etter folketrygdloven skal unntas helt fra behandling i Trygderetten. Dette gjelder saker om medisinsk stønad etter folketrygdloven kapittel 5 og saker om stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet etter folketrygdloven §§ 10-6, jfr 10-7. Unntaket for sistnevnte sakstype skal likevel ikke gjelde saker om anskaffelse og gjenanskaffelse av motorkjøretøy. I tillegg foreslås innpasset reglene om «kombinerte saker», dvs saker der det er reist ulike krav med ulik anke/klagegang, men med en indre sammenheng som gjør at sakene bør behandles under ett også ved overprøving av vedtak i førsteinstans. Dette løses ved at overprøving av sakene i sin helhet skjer i Trygderetten. Bestemmelsene om dette finnes nå i «Forskrift om den praktiske anvendelsen av bestemmelsene i folketrygdloven § 14-7 nr 3 første og annet ledd», fastsatt av departementet 18 november 1994 med hjemmel i daværende folketrygdlov § 18-13, jfr § 14-7 nr 3 siste ledd. Disse endringene gjør det hensiktsmessig med en omforming av folketrygdloven § 21-12. Forslaget innebærer forøvrig ikke endringer i forhold til nåværende § 21-12.

I forslaget til ny § 21-12 er bestemmelsene disponert som følger:

I første ledd slås fast at trygdekontorenes og hjelpemiddelsentralenes vedtak etter folketrygdloven kan påklages til Rikstrygdeverket. Unntak gjelder for vedtak truffet av et trygdekontor på områder der det er delegert særskilt avgjørelsesmyndighet i medhold av folketrygdloven § 20-2. Unntaket markeres ved en henvisning til andre ledd i lovforslaget. Forslaget tilsvarer ellers gjeldende § 21-12 første ledd første punktum.

I andre ledd første punktum bestemmes at vedtak av et fylkestrygdekontor eller et trygdekontor med særskilt avgjørelsesmyndighet ikke kan påklages til Rikstrygdeverket. Dette unntaket går ikke direkte fram av nåværende ordlyd i § 21-12, men kommer indirekte til uttrykk i nåværende andre ledd ved at disse vedtakene «kan ankes til Trygderetten».

I andre ledd andre punktum får Rikstrygdeverket «tilbake» sin myndighet som klageinstans for fylketrygdekontorene og «storkontorene» når det gjelder saker om medisinsk rehabilitering etter folketrygdloven kapittel 10. Bestemmelsen tilsvarer § 21-12 nåværende tredje ledd.

I tredje ledd bestemmes at Rikstrygdeverket kan delegere sin myndighet som klageinstans etter første og andre ledd til fylketrygdekontorene, og fylkestrygdekontorenes vedtak i klagesaker kan da ikke påklages til Rikstrygdeverket. Bestemmelsen tilsvarer gjeldende § 21-12 første ledd andre punktum og - indirekte - andre ledd første punktum. Nåværende ordlyd gir ikke direkte uttrykk for at fylketrygdekontorenes vedtak i klagesaker ikke kan påklages til Rikstrygdeverket, men bestemmer at disse vedtakene kan ankes til Trygderetten, jfr merknadene til forslagets andre ledd første punktum.

I fjerde ledd bestemmes at nærmere angitte bestemmelser i trygderettsloven skal gjelde ved den interne klagebehandling i trygdeetaten. Bestemmelsen tilsvarende gjeldende § 21-12 femte ledd.

I femte ledd første punktum bestemmes at vedtak i klagesaker og vedtak som ikke kan påklages etter de interne klageregler i trygdeetaten, kan ankes inn for Trygderetten. Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak gjeldende § 21-12 andre ledd, men er omformulert og utfylt, jfr merknadene ovenfor.

I femte ledd andre punktum tas inn reglene om «kombinerte saker», se ovenfor.

I sjette ledd første og andre punktum tas inn unntakene fra behandling i Trygderetten når det gjelder vedtak om medisinsk stønad og stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet.

I sjette ledd tredje punktum bestemmes at visse andre vedtak etter folketrygdloven kan unntas fra anke til Trygderetten. Bestemmelsen tilsvarer gjeldende § 21-12 sjette ledd første punktum.

I sjuende leddbestemmes at Trygderetten ikke kan prøve det faktiske grunnlaget for vedtak i saker som er klagebehandlet i trygdeetaten. Bestemmelsen tilsvarer gjeldende § 21-12 fjerde ledd.

I åttende ledd bestemmes at vedtak som ikke kan påklages etter de interne klageregler i trygdeetaten og som er unntatt fra anke til Trygderetten, kan påklages til nærmest overordnede forvaltningsorgan, eller til eventuelt særskilt klageorgan, etter reglene i forvaltningsloven kapittel VI. Bestemmelsen tilsvarer gjeldende § 21-12 sjette ledd andre punktum, bortsett fra at det som et alternativ til «nærmest overordnede forvaltningsorgan» er tilføyd «eller til eventuelt særskilt klageorgan». Tilføyelsen er generelt utformet og vil dekke ethvert særskilt klageorgan som måtte bli opprettet. I den forbindelse nevnes at departementet for tiden vurderer oppretting av en egen klagenemnd for saker om bidrag til sykebehandling i utlandet. Dersom en slik nemnd opprettes, vil det med den foreslåtte lovtekst ikke være nødvendig å foreta endringer i § 21-12.

I niende ledd fastslås at fristen for klage og anke er 6 uker, mens det i tiende ledd bestemmes at vedtak etter folketrygdloven ikke kan bringes inn for de alminnelige domstoler før mulighetene til anke og klage er utnyttet. Bestemmelsene tilsvarer gjeldende § 21-12 sjuende og åttende ledd.