4 Firmaretten i de nordiske land

4.1 Nordisk lovsamarbeid

Som nevnt foran i kapittel 3.1 har det siden 1969 vært et nordisk lovsamarbeid på firmarettens område. Lovsamarbeidet resulterte i nye firmalover i Sverige (1974), i Finland (1979) og i Norge (1985). I Danmark ble firmaloven av 1889 opprettholdt frem til 1994, da ble den avløst av lov om visse erhvervsdrivende virksomheter. Forslagene i Ot.prp. nr. 50 (1984-1985) lå nært opp til forslagene fra de svenske og finske lovkomiteene.

På bakgrunn av nordisk samarbeid om revisjon på varemerkerettens område ble det i 2000/2001 fremlagt innstillinger til nye lover om varekjennetegn i Norge, Sverige og Finland. I den svenske utredningen ble det også vurdert og foreslått viktige endringer i den svenske firmaloven.

4.2 Internasjonale forpliktelser

Pariskonvensjonen om industrielt rettsvern av 1889, artikkel 8, forplikter Norge til å tilrettelegge for beskyttelse av handelsnavn fra andre unionsland som kan kreves uten anmeldelse eller registrering.

Etter firmaloven § 3-1 etableres firmavern i Norge ved at firmaet tas i bruk her i riket eller ved at det meldes til Foretaksregisteret. I Ot. prp. nr. 59 (1994-95) om bl.a. endring av firmaloven § 3-1, går det på side 123 frem at også utenlandske foretak som arbeider på det norske markedet med sitt firma som kjennetegn kan oppnå vern gjennom bruk etter firmaloven § 3-1. Det presiseres at det ikke er noe krav at foretaket er hjemmehørende i Norge eller at virksomheten drives herfra. Gjennom firmalovens regler på dette punkt antas Norge å oppfylle sine forpliktelser etter Pariskonvensjonen artikkel 8.

De alminnelig bestemmelsene i EØS-avtalen vil komme til anvendelse. I EØS-avtalen finnes det imidlertid ingen særskilt regulering av firmaretten, men forholdet til firmaretten berøres i varemerkedirektivet artikkel 4 punkt 4 bl.a. med hensyn til hva som kan utgjøre hinder for registrering.

De foreslåtte endringene i firmaloven (se kapittel 7) er vurdert til å være i samsvar med Norges internasjonale forpliktelser, herunder krav i TRIPS-avtalen del III og IV om betryggende håndheving av enerettigheter og saksbehandling. TRIPS-avtalen omhandler handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter og er en del av WTO-avtalen.

4.3 Danmark

De materielle reglene om firma går frem av lovene for de ulike selskapstyper. Lovene om aksjeselskaper, om anpartsselskaper og om næringsdrivende fond har egne navne- og registreringsbestemmelser. For de næringsdrivende virksomheter som ikke er regulert av selskapslovgivningen gjelder bestemmelsene om firma i lov om visse erhvervsdrivende virksomheter av 1994 (virksomhetsloven). Lovene har hovedsakelig samme materielle innhold mht. firma. I det følgende vil imidlertid derfor kun virksomhetsloven bli omtalt.

Firmaregistrering for alle virksomheter med begrenset ansvar samt visse interessentskaper og kommandittselskaper skjer sentralt i Erhvervs- og Selskabsstyrelsen. Registreringene er uten gebyr.

Virksomhetsloven stiller ikke krav til firmaets særpreg ved registrering. Loven stiller krav om at firma ikke må være identisk eller forvekselbart med kjennetegn som er vernet for en annen, og at det ikke må være villedende. Loven avgrenser ikke firmavernet område - eller bransjemessig. Dette innebærer at identiske firma ikke kan registreres selv om de driver på hver sin kant av landet og det er bransjeulikhet.

Ved registrering kontrolleres det kun mot identiske firma. Virksomheters navn skal tydelig skille seg fra hverandre. Tilføyelse av et tall eller en bokstav er tilstrekkelig til å skille firma fra hverandre. Registeret vurderer ikke om firmaet er villedende, eller forholdet til eldre kjennetegnsretter. Dersom et firma nektes registrert, kan nektingsvedtaket klages inn for en selvstendig klagenemnd. Danske myndigheter opplyser at det er svært få klagesaker i løpet av året.

Den danske ordningen bygger på at de næringsdrivende selv er nærmest til å finne egnet firma. Det offentliges behov for identifikasjon ivaretas ved identifikasjonsnummer, i tillegg til at det ikke kan registreres identiske firma.

Rett til firma kan oppnås ved at det tas i bruk. Registrering gir vern mot at andre tar i bruk identisk firma. Registrering gir ikke i seg selv beskyttelse i forhold til lignende firma. Firmaregistreringen alene avgjør ikke om en virksomhet har rett til navnet. Det er registreringssøker, og ikke den offentlige registreringsmyndigheten, som har ansvar for eventuell krenkelse av andres kjennetegn. Det er gode søkemuligheter i registeret slik at søkeren i forkant av registrering kan undersøke om det vil oppstå kollisjon med andres firma. Eventuelle rettighetskonflikter (tredjemannskonflikter) mot firma, varemerke eller annet løses mellom partene, eventuelt av domstolene. Når domstolene skal vurdere tredjemannskonflikter, må de foreta en helhetsvurdering basert bl.a. på språklig uttrykk, særpreg, bransje (herunder Kodak-doktrinen) og geografiske forhold. Videre kan også innarbeidelse og prioritet ha betydning.

Danske myndigheter har opplyst at deres ordning ikke har medført økt pågang hos domstolene. Ordningen har snarere medvirket til en holdningsendring hos myndigheter og brukere. Fokus er nå rettet mot at det offentlige yter god service og hurtig saksbehandling. Næringslivet forventer ikke lenger at det offentlige tar seg av konflikter om firma. Ordningen oppleves ikke som problematisk i forhold til varemerkeretten da et registrert firma i utgangspunktet ikke utgjør noe registreringshinder for varemerker, men er et moment i vurderingen av om et varemerke skal registreres.

4.4 Sverige

De materielle reglene om firma går frem av firmaloven av 1974. Registrering skjer i all hovedsak i Patent- og registreringsverket (PRV), i hovedsak i ulike riksdekkende registre. Enkelte foretakstyper registreres i registre som dekker fylker (län).

Vern av firma og bifirma oppnås ved registrering eller innarbeidelse. Vern av sekundært forretningskjennetegn oppnås ved innarbeidelse. Vernet gjelder i utgangspunktet innen det område registeret dekker.

Firmaloven inneholder en «katalog» over registreringshindre som har en parallell til tilsvarende bestemmelser i den svenske varemerkeloven. De absolutte hindre er oppstilt av hensyn til allmenne interesser. De relative hindre er stilt opp av hensyn til eldre eneretter.

Det er i dag ingen mulighet for administrativ klage. Man er henvist til domstolene (forvaltningsdomstolen). Til gjengjeld skjer det en svært grundig prøvelse ved registreringen (forprøving), av både absolutte og relative hindre. Firma blir som regel registrert innen to måneder, mens varemerkeregistrering kan ta opp til ett og ett halvt år.

I den svenske varemerkeutredningen av mars 2001 (SOU 2001:26), ble det bl.a. vurdert om firmaretten og varemerkeretten burde reguleres i en og samme lov. På bakgrunn av signaler fra den svenske regjering samt hensynet til nordisk rettsenhet på varemerkerettens område gikk utredningen ikke videre på dette. Det foreslås endringer i firmaloven som innebærer en prinsipiell omlegging av registreringssystemet for å få til harmonisering med varemerkeretten og en mer effektiv registreringsordning. Endringene er også begrunnet i det offentliges ønske om at innehaveren av et registrert firma i større grad selv må ivareta sin rett. De foreslåtte endringer vil føre til en overføring av ansvar fra den offentlige til den private sfære.

Kravet om at et firma må ha særpreg for å bli registrert, foreslås opphevet og erstattet av en regel om at firmaer må tydelig skille seg fra hverandre. Det pekes på at det fra foretakenes synspunkt ikke alltid er behov for et særpreget firma. Næringsdrivende, særlig små og mellomstore tjenesteytende bedrifter, benytter i praksis virksomhetsbeskrivende firma uten at det anses som et problem. Når firma er registrert vil det få vern mot yngre firma som ikke tydelig skiller seg fra det eller yngre identiske firma. Det foreslås ingen endringer i de område- eller bransjemessige avgrensningene av firmavernet. Utredningen drøftet å innføre krav om mer presisjon i virksomhetsbeskrivelsen gjennom en inndeling av de virksomheter som registreres med utgangspunkt i Svensk næringsgrenseinndeling (SIN 92), men konkluderte med at dette nå vurderes nærmere. Utredningen bemerker bl.a. at en bransjemessig inndeling kan vurderes innført som et administrativt hjelpemiddel, men da i samråd mellom ulike myndigheter (bl.a. statistikkmyndigheter).

Som for varemerker, foreslås det å avvikle forprøving av relative registreringshindre for firma. Dette innebærer at PRV ikke lenger skal prøve om firma som søkes registrert vil krenke eldre eneretter. Prøving ex officio av absolutte registreringshindre opprettholdes, for eksempel hvorvidt firmaet er villedende. PRV skal imidlertid fortsatt søke etter relative registreringshindre og underrette søkeren dersom man finner noen.

Ettersom firma registreres uten noen forprøving av eldre retter til firma og andre kjennetegn, mener utredningen at det må finnes en måte for eldre rettighetshavere å angripe registreringen på. Både for firma og varemerker foreslås det derfor en innsigelsesadgang ved registrering. Det foreslås at den som vil kan komme med en innsigelse, og at innsigelsen må ha kommet inn til registreringsmyndigheten innen tre måneder fra kunngjøringsdagen. Innsigelsen kan omfatte både absolutte og relative hindre. Registeret kontrollerer om innsigelsen formelt er i orden. Dersom den ikke er det, vil den som fremmer en innsigelse få mulighet til å rette mangelen. Gjøres ikke dette, blir innsigelsen avvist. Dersom innsigelsen blir tatt opp til vurdering, vil registreringsinnehaveren bli gitt rett til å uttale seg. Registreringen kan bli opprettholdt, eller helt eller delvis opphevet. Åpenbare grunnløse innsigelser kan avslås uten at søkeren forhåndsvarsles. Etter utløpet av tremåneders fristen, trer endelig registrering i kraft. Eventuelle konflikter må deretter løses mellom partene, eventuelt av domstolene. Retten til et registrert firma skal bestå ved siden av en eldre rett dersom registreringsinnehaveren var i god tro på søknadstidspunktet og den eldre rettighetshaveren ikke har reagert innen fem år regnet fra registreringsdagen.

Firmavernet i forhold til lignende firma/kjennetegn vil bero på en konkret vurdering av bl.a. kjennetegnslikhet, og bedømmelsen må knyttes til om firmaet faktisk har særpreg. Det foreslåes å lovfeste at særpreg er en forutsetning for å få enerett til firma, dvs. for å få utstrakt beskyttelse i forhold til lignende firma/kjennetegn.

Det foreslås videre innført en bestemmelse om at opphevelse av et firma ikke påvirker registrering av selve foretaket. På denne måten søkes det å klargjøre et skille mellom registrering av firmaet og registrering av selve foretaket.

Varemerkeutredningen ble levert inn til det svenske Justisdepartementet i mars 2001 og høring ble avsluttet oktober 2001. Etter det vi har fått opplyst tar man sikte på å fremme en proposisjon om ny varemerkelov og endringer i firmaloven for riksdagen i 2003.

4.5 Finland

De grunnleggende reglene om firma finnes i «Firmalag» (1979:128) som trådte i kraft 1. mars 1979.

For å kunne registrere seg i Handelsregisteret må firmaet skille seg fra allerede registrerte firma og det må ikke være forvekselbart med firma som driver virksomhet av samme eller lignende slag. Det første vilkåret innebærer at det ikke kan registreres to identiske firma. Beslutning om det foreligger forvekselbarhet mellom firma fattes av Handelsregisteret på registreringstidspunktet. Et firma blir nektet registrert der forvekselbarheten er åpenbar. Dersom det oppstår en tvist om forvekselbarhet etter registreringen, tar registeret ikke stilling til denne. Det er Helsingfors tingsrätt som avgjør alle tvister som gjelder firmarettsspørsmål.

Når et firma registreres, får det vern i hele landet. Når firmaet innarbeides, dvs. uten at firmaet registreres i registeret, er vernet begrenset til det område der firmaet er allment kjent.

Behandlingstiden for registrering av firma er i dag på gjennomsnitt to og en halv uke.

Fra 2001 har det vært mulig på forespørsel å få en bindende forhåndsvurdering fra registeret om firmaet kan registreres. Tidspunktet for når forhåndsvurderingen er gitt, får betydning for fra hvilket tidspunkt et firma anses som registrert.

Firmaloven har vært endret flere ganger siden 1979, men prinsippene i loven er uforandret. Per i dag foreligger det ikke noen planer om å endre loven.