7 Lovforslagets hovedinnhold

7.1 Innledning

I dette kapitlet gjøres det rede for bakgrunn og begrunnelse for de endringsforslag som fremmes. Forslagene bygger på høringsnotat som redegjort for i kapittel 2 og høringsnotatets forslag og høringsinstansenes synspunkter er tatt inn fortløpende.

7.2 Endring i terminologi - fra «firma» til «foretaksnavn»

Begrepet «firma» som navnet på et foretak er lite benyttet i vanlig språkbruk. I høringsnotatet ble det derfor fremmet forslag om å endre begrepsbruken for navnet på et foretak fra «firma» til «firmanavn». Forslaget medfører en del endringer i terminologien i tilknytning til firmaloven.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Norsk forening for industriell rettsbeskyttelsestøtter forslaget om å endre begrepsbruken. Brønnøysundregistrene, Bedriftsforbundet og Norske Patentingeniørers forening støtter under tvil forslaget. Patentstyret og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjoner i mot forslaget. Patentstyretmener at «firma» er et innarbeidet begrep blant brukerne.

Justisdepartementeter enig i at «firma» brukt i betydningen navn på foretak vil kunne være uheldig siden ordet i den alminnelige dagligtale nærmest er synonymt med foretak. Justisdepartementet mener imidlertid at uttrykket «firmanavn» ikke er spesielt velvalgt, og foreslår at man i stedet bruker utrykket «foretaksnavn».

Departementet ser at «firma» nok er et innarbeidet begrep for de av brukerne som er kjent med immateriellrettsområdet. For de øvrige brukerne ( for eksempel små bedrifter), som utgjør et stort flertall i.o.m. at det er en lovfestet plikt til å inneha firma, er forståelsen av begrepet «firma» vel så ofte «foretak». Departementet mener derfor at det er behov for et bedre begrep enn «firma». Uttrykket «foretaksnavn» er imidlertid, etter departementets vurdering, vesentlig klarere og mer selvforklarende enn «firmanavn». Man oppnår med dette en bedre tilknytning til juridisk terminologi og lovverkets begrepsbruk for øvrig. Departementet støtter Justisdepartementets forslag, og foreslår at begrepsbruken endres fra «firma» til «foretaksnavn». Kortnavnet på loven vil etter dette være foretaksnavneloven.

7.3 Krav til og kontroll av foretaksnavn

7.3.1 Krav om særpreg i foretaksnavn og kontroll av registreringshindre

Den næringsdrivende kan i dag ikke fritt velge hvilket foretaksnavn virksomheten skal ha. Firmalovens kapittel 2 stiller en rekke krav til navnet. Kravene er i dag utformet som vilkår for registrering og som forutsetning for å få vern. I tråd med behovet for å begrense foretaksnavnekontrollen, se omtale i kapittel 6 om endringsbehov, vurderes her hvilke krav som skal settes til et foretaksnavn og hva som skal kontrolleres ved registrering. I punkt 7.3.2 drøftes kravet til særpreg i foretaksnavn. I punkt 7.3.3 og 7.3.4 drøftes om, og eventuelt i hvilken grad, registerføreren fortsatt skal kontrollere relative og absolutte registreringshindre (se omtale under punkt 3.3 om firmaloven).

Vi kommer tilbake til endringsforslagene i firmavernet under punkt 7.4.

7.3.2 Forslag om å oppheve krav til særpreg i foretaksnavn

Kravet om at et foretaksnavn skal ha et visst særpreg er skjønnspreget og lovteksten i firmaloven § 2-1 gir liten veiledning om hva som skal til, jf. formuleringen «egnet til å oppfattes som navn for en bestemt juridisk person eller et enkeltmannsforetak». Dette er uforutsigbart for de næringsdrivende, og kravet oppleves som vanskelig å håndheve i forhold til målsettingen om kort saksbehandlingstid og likebehandling av de næringsdrivende i Foretaksregisteret. Elektronisk kontroll av særpreg kan kun skje i forhold til enkelte minstekrav, for eksempel om foretaksnavn består av flere enn to bokstaver og at det inneholder et ord med bare bokstaver og ikke bare en bokstav- og tallkombinasjon.

Som tidligere pekt på, har de næringsdrivende selv best forutsetning for å vurdere om de har behov for et særpreget foretaksnavn. Mange foretaksnavn som sendes til registrering har liten grad av særpreg, og mange næringsdrivende opplever kravet som en ulempe. Når virksomhetsbeskrivende og geografiske angivelser ofte velges som navn på foretak, viser det at de næringsdrivende ikke alltid har behov for et særpreget foretaksnavn. Tvert imot fungerer det ofte bra å benytte navn uten særpreg. På denne måten får bl.a. omsetningskretsen opplysninger om hvilke varer eller tjenester som tilbys og hvor virksomheten er lokalisert.

Dersom særpregskravet oppheves, kan kravet for å bli registrert endres til at et foretaksnavn ikke kan være identisk med et allerede registrert foretaksnavn. Det kan hevdes at en oppheving av særpregskravet vil kunne skape forvekslingsproblemer. Registrering av for eksempel virksomhetsbeskrivende foretaksnavn kan føre til at navn innen en bransje blir svært like. Dette er imidlertid situasjonen også i dag. Dersom virksomhetene har behov for foretaksnavn som ikke kan forveksles, vil de selv sørge for å velge dette. Stor forvekslingsfare kan være forvirrende for kundene og følgelig virke negativt for omsetningen. Organisasjonsnummeret vil være tilstrekkelig til å skille foretakene fra hverandre i registeret

Det må videre vurderes om opphevelse av særpregskravet vil skape problemer i forhold til behovet for friholdelse av alminnelige ord etter hvert som disse blir reservert i registeret. Den som først får registrert det virksomhetsbeskrivende Bakeren AS vil få en beskyttelse mot at det blir registrert et identisk firma. Foretaket må imidlertid tåle at andre registrerer et navn som er svært likt, for eksempel Bakeren 1 AS.

7.3.2.1 Høringsnotatets forslag

Særpregskravet bør oppheves som registreringsvilkår, og erstattes med et krav om at foretaksnavn tydelig skiller seg fra hverandre. I praksis vil dette si at kun identiske foretaksnavn skal nektes registrert. For å klargjøre at særpreg fortsatt vil ha betydning for vurdering av vernets omfang, kan det tas inn en bestemmelse om at særpreg er en forutsetning for å få vern i forhold til andre foretaksnavn og kjennetegn, se nærmere omtale punkt 7.4 om foretaksnavnevernet.

7.3.2.2 Høringsinstansenes syn

Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD), Brønnøysundregistrene, Konkurransetilsynet, Statistisk Sentralbyrå (SSB) og Bedriftsforbundet støtter forslaget om å oppheve særpregskravet som registreringsvilkår.

Justisdepartementet ser at det kan anføres praktiske grunner til støtte for å fjerne særpregskravet som registreringsvilkår, men peker på at et slikt system bare bør innføres hvis det får solid støtte under høringen, og hvis liknende systemer innføres i de andre nordiske landene. For øvrig mener Justisdepartementet at forbudet mot å registrere virksomhetsbeskrivende foretaksnavn bør bestå, fordi man ellers kan risikere at det registreres en rekke virksomhets-, vare- eller tjenestebeskrivende foretaksnavn, som bare skiller seg fra hverandre ved uvesentlige tilføyelser, slik at foretaksnavnene i praksis uansett vil bli oppfattet som identiske.

Brønnøysundregistrene mener forslaget om å fjerne særpregskravet vil forenkle saksbehandlingen ved registeret, og gi utvidede muligheter til å foreta elektronisk kontroll av foretaksnavn, og dermed også forenkle overgangen til elektronisk innrapportering. De opplyser at næringsdrivende ofte viser liten forståelse for nødvendigheten av å ha et særpreget firma, og er mer oppatt av å bli registrert og komme i gang med virksomheten. Brønnøysundregistrene mener for øvrig det er en forutsetning at krav om særpreg oppheves som registreringsvilkår for å kunne gjennomføre en samordning av særpregskravene i firma- og varemerkeretten. Brønnøysundregistrene stiller spørsmål ved om det er riktig å bruke uttrykket «tydelig skille seg fra» i forslag til ny § 2-1, «sett i forhold til at forskjellen mellom Baker AS og Bakere AS vil være tilstrekkelig til at vilkåret er oppfylt. Et alternativ kan være en negativt rettet lovbestemmelse, som uttrykkelig forbyr identiske firma». For øvrig uttaler Brønnøysundregistrene bl.a. at «minstekravene til firma bør være så entydige som mulig, og så langt mulig fremgå direkte av loven. Dette vil bidra til bedre forutberegnelighet, og gjøre lovverket lettere å praktisere».

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) stiller seg avventende til forslaget om å oppheve særpregskravet som registreringsvilkår. De mener det kan være uheldig å gå bort fra registreringskontroll av særpregskravet, men erkjenner samtidig at det for næringslivet er av stor betydning å få registreringer i Foretaksregisteret hurtig behandlet og avgjort. De mener videre det bør vurderes hvorvidt foretaksregistreringene kan skilles, slik at firma kontrolleres og registreres i Foretaksregisteret, eventuelt Patentstyret, mens øvrige deler av selskapsanmeldelsen kontrolleres og registreres av Enhetsregisteret.

Norsk forening for industriell rettsbeskyttelse (NIR) mener i utgangspunktet at kontrollen av særpreg bør opprettholdes og skjerpes. På den annen side påpekes at dagens kontroll er så mangelfull at med mindre skjerpet kontroll er et alternativ, kan det være en fordel å oppheve Foretaksregisterets kontroll av særpreg og relative hindre.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) går mot å oppheve særpregskravet som registreringsvilkår. De mener kontrollen er av vesentlig betydning for næringslivet og at hensynet til hurtighet og behandling av registreringssøknader ikke er tilstrekkelig til å avskaffe kontrollen.

7.3.2.3 Departementets vurdering

Nærings- og handelsdepartementet går inn for å oppheve kravet om at et foretaksnavn skal ha særpreg. En slik ordning har eksistert i Danmark i flere år og foreslås nå innført i Sverige. Bare en av høringsinstansene har gått mot forslaget. Opphevingen av særpregskravet vil gjelde både for registrerte og for ibrukttatte (og ikke registrerte) foretaksnavn. Særpregskravet vil imidlertid fremdeles være et viktig element for vernet av foretaksnavnet, se kapittel 7.4.

Norske virksomheter har i dag behov for hurtig registrering i Foretaksregisteret. Erfaring fra praksis viser at dette er vanskelig å kombinere med fullgod kontroll av særpregskravet. Innenfor dagens rammer er det ikke aktuelt å innføre en eventuelt skjerpet kontroll. Det er heller ikke aktuelt å øke ressurstilførselen til dette formål.

Foretaksregisterets erfaring er at mange foretak klart gir uttrykk for at de ikke har behov for foretaksnavn med særpreg. Tvert imot er det et ønske fra mange å kunne ha et navn som er virksomhetsbeskrivende.

Ved en opphevelse av særpregskravet vil Foretaksregisterets kontroll av særpreg automatisk falle bort. Dette antas i seg selv å gi en mer forutsigbar situasjon for brukerne. De vil ikke ha forventninger om en grundigere kontroll enn den som faktisk foretas. Det er i den sammenheng viktig at brukerne gjøres utrykkelig oppmerksom på sitt eget ansvar for å vurdere hvilket vern de har behov for eller ønsker for sitt foretaksnavn, for å kunne vurdere om de bør velge et navn med særpreg.

Når det gjelder Justisdepartementets forslag om å opprettholde forbudet mot virksomhetsbeskrivende foretaksnavn, viser vi til tidligere drøftelse av dette spørsmålet. Som påpekt antar vi at markedet selv vil regulere dette tilfredstillende, fordi stor forvekslingsfare er forvirrende for kundene og negativt for omsetningen. Danske myndigheter har også opplyst at markedsmekanismene regulerer dette tilfredstillende hos dem. I Norge eksisterer det dessuten allerede svært like foretaksnavn innen en del bransjer. Høringsrunden har ikke avdekket at dette i praksis utgjør noe stort problem for publikum.

Departementet har vurdert NHOs forslag om å skille foretaksnavneregistrering og -kontroll fra de øvrige delene av foretaksregistreringen, som et alternativ til å fjerne særpregskravet og -kontrollen. Dette vil ligge tett opp til en ordning der det ikke lenger er en plikt til å ha et foretaksnavn. Vi viser til drøftelsen i kapittel 6.1, der det konkluderes med at det fortsatt er behov for dette. Et skille mellom foretaksnavneregistrering og de øvrige deler vil vanskelig kunne gjennomføres innenfor et system med foretaksnavneplikt. Det vil heller ikke ivareta behovet som særlig mindre bedrifter har for å kunne velge ikke særpregede foretaksnavn. Departementet mener det foreliggende forslag vil ivareta behovet for samordning med varemerkeretten. Ansvaret for å ivareta sine rettigheter forskyves imidlertid fra det offentlige til rettighetshaverne.

I høringsnotatets forslag til ny § 2-1 ble for øvrig også nåværende forbud mot å registrere navn på fylker, kommuner eller lignende områder ved en feiltakelse tatt ut. Dette er nå tatt inn igjen, se utkast til ny § 2-1 i kapittel 10.

Departementet foreslår å endre formuleringen fra høringsnotatet om at foretaksnavn «tydelig må skille seg fra hverandre» til at «foretaksnavn ikke må være identiske med et registrert foretaksnavn». Det ligger ingen realitetsendring i dette, men departementet mener en negativt avgrenset formulering er klarere og lettere å forholde seg til for både de næringsdrivende og Foretaksregistereret.

7.3.3 Relative registreringshindre

7.3.3.1 Innledning

Relative registreringshindre er skranker som er satt av hensyn til eldre enerettigheter og som kan hindre registrering av et foretaksnavn, dersom det ikke foreligger samtykke fra vedkommende rettighetshaver. For eksempel må et foretaksnavn ikke inneholde noe som er egnet til å oppfattes som en annens navn, eller være egnet til å forveksles med et foretaksnavn eller et varemerke vernet for en annen, med mindre vedkommende har gitt samtykke til registreringen.

Det er ressurskrevende å kontrollere om foretaksnavnet krenker relative registreringshindre, jf. firmaloven § 2-6. Dette gjelder særlig kontrollen av om det foreligger forvekselbart foretaksnavn, eller varemerke som er vernet for en annen etter firmaloven § 2-6 nr. 4.

Kontroll av kjennetegnslikhet

I sammenheng med vurderingen av å oppheve særpregskravet til foretaksnavn, har det vært nødvendig å vurdere om registreringskontrollen av relative hindre skal begrenses. Effektivitetsgevinsten av å oppheve særpregskravet vil være minimal dersom man fortsatt foretar kontroll av om det foreligger registrerte forvekselbare foretaksnavn, ettersom særpreg vil måtte vurderes som ledd i kjennetegnslikhetsvurderingen. Det vil derfor være mest hensiktsmessig å kombinere opphevelse av særpregskravet med å fjerne forhåndskontrollen av forvekselbare foretaksnavn.

Dersom det kun skal kontrolleres mot identiske firma og absolutte registreringshindre, vil den offentlige kontroll av privates rettigheter reduseres betraktelig. Dette innebærer en overføring av ansvar på de næringsdrivende. Rettighetshavere må i større grad enn før følge med på om deres rett er krenket. Særlig gjelder det godt innarbeidede eller originale foretaksnavn og kjennetegn som lett kan risikere «snylting» ved at andre legger seg nært opptil og får registrert et forvekselbart foretaksnavn. De næringsdrivende må være mer oppmerksomme før registrering dersom de ikke vil risikere å krenke andres rettigheter. Det kan vurderes om registeret skal søke etter og underrette den som ønsker å få et foretaksnavn registrert om eldre rettigheter som ligner på det registrerte foretaksnavnet, selv om registeret ikke skal vurdere forvekselbarhet (se bl.a. lignende forslag i SOU 2001:26). Det antas at dette ikke vil kreve store ressurser, men nytteverdien for den næringsdrivende vil være begrenset. De fleste næringsdrivende har i dag muligheten til selv å søke opp lignende foretaksnavn i registeret, og dette bør gjøres i forkant av registrering. Det kan også vurderes om det skal være en varslingsplikt i forhold til eldre rettighetshavere. En slik liste vil i praksis ofte bli svært lang fordi registerfører vil sikre seg, og den som ønsker å få et foretaksnavn registrert ved å ta med alt som kan tenkes å være forvekselbart.

Kontroll av område- og bransjelikhet

Område- og bransjelikhet er skjønnsmessige bestemmelser som det er vanskelig å foreta en fullgod kontroll av. Dersom registeret fortsatt skal kontrollere kriteriene, vil effektivitetsgevinsten av å oppheve særpregskravet og begrense kontrollen av kjennetegnslikhet bli sterkt redusert. Fortsatt kontroll av kriteriene innebærer at identiske foretaksnavn skal registreres dersom det ikke foreligger område- og bransjelikhet. Et foretaksnavn i et område eller en bransje vil altså ikke sperre for registrering av identisk foretaksnavn i et annet område eller en annen bransje. Hensynet til friholdelse og valgfrihet kan tale for å velge denne løsningen. Imidlertid vil disse hensynene i stor grad også ivaretas ved å stille svært små krav til atskillende tillegg.

For å kunne kontrolleres elektronisk må område- og bransjelikhet knyttes til presise kriterier. Maskinell kontroll av om det foreligger områdelikhet kan skje ved søk mot kriterier som postnummer, kommune, fylke eller lignende. Elektronisk kontroll av bransjelikhet, kan skje ved søk mot presise bransjeangivelser, for eksempel klasseinndeling eller næringskoder. Slike formelle kriterier kan være et administrativt hjelpemiddel for kontrollen i registeret. I punkt 7.4 om foretaksnavnevernet drøftes det om vernets omfang skal knyttes til slike presise kriterier.

7.3.3.2 Høringsnotatets forslag

Registreringskontrollen av relative registreringshindre bør begrenses til en kontroll av om det er registrert identiske foretaksnavn. Kontroll utover dette, dvs av om det foreligger lignende foretaksnavn innen samme område og bransje, bør opphøre. Dersom kravene til område og bransje knyttes til formaliserte kriterier vil de riktignok være noe enklere å kontrollere. Det er imidlertid vanskelig å utforme en god ordning for dette, se omtale i kapittel 7.2.

7.3.3.3 Høringsinstansenes syn

Brønnøysundregistrene, SSB og Bedriftsforbundet støtter forslaget om å oppheve kontrollen mot relative registreringshindre.

Justisdepartementet uttaler at det kan være betenkelig at Foretaksregisteret ikke lenger skal kontrollere relative registreringshindre, særlig hvis det ikke samtidig innføres en ordning med administrativ omprøving som foreslått på varemerkeområdet i NOU 2001: 8.

Brønnøysundregistrene peker på at det er prinsipielt riktig at de private parter selv må ta en større del av ansvaret for håndhevelsen av sine rettigheter, og at den foreslåtte lemping av det offentliges kontroll av foretaksnavn innebærer en mulig effektiviseringsgevinst i saksbehandlingen ved Foretaksregisteret.

Bedriftsforbundet er i utgangspunktet positiv til forslaget fordi det antas å forkorte saksbehandlingstiden ved registrering av foretaksnavn, noe som er fordelaktig i forbindelse med nyregistreringer av selskap. Bedriftsforbundet uttrykker samtidig bekymring for utviklingen der administrative oppgaver i større grad overføres til bedriftene, og peker på at en ordning der små og mellomstore bedrifter kan velge hvorvidt de ønsker å ha ansvaret for å kontrollere relative registreringshindre trolig vil kunne bøte på dette. De bemerker for øvrig at forutsetningen for oppheving av registreringskontrollen er at det etableres en frivillig innsigelsesordning for eldre rettighetshavere. For øvrig peker Bedriftsforbundet på at det er positivt med regelharmonisering med våre naboland i det samhandling mellom landegrensene i fremtiden sannsynligvis vil tilta.

Patentstyretuttaler at når særpregskravet foreslås opphevet, er det naturlig at det også vurderes om registreringskontrollen av relative hindre skal begrenses. Patentstyret peker videre på at de eventuelle problemer en slik overføring av ansvar over på de private medfører vil måtte avveies mot de samme privates ønsker om en rask og effektiv registreringsprosess for foretaksnavn. Patentstyret henviser videre til at Varemerkeutredningen II i NOU 2001:8 har foreslått at man opprettholder ordningen med forprøving og gransking av så vel relative som absolutte registreringshindringer slik den er i dag.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon støtter ikke forslaget å om begrense kontrollen av relative registreringshindre. De mener den er av vesentlig betydning for næringslivet, og at hensynet til hurtighet og forenkling ved behandling av registreringssøknaden ikke er tilstrekkelig til å avskaffe kontrollen.

7.3.3.4 Departementets vurdering

Nærings- og handelsdepartementet foreslår at registreringskontrollen av relative registreringshindre begrenses til en kontroll av om det er registrert identiske foretaksnavn. Foretaksregisteret vil ikke kontrollere om det foreligger forvekselbare navn. Som redegjort for i vårt forslag, og som enkelte av høringsinstansene peker på, har dette nær sammenheng med at særpregskravet foreslås opphevet, og vi viser til tidligere drøftelse av dette. Bare en av høringsinstansene går mot forslaget.

Høringsinstansenes syn på kontroll av område og bransje, og departementets vurdering av dette, er nært knyttet til inndelingen av foretaksnavnevernet område- og bransjemessig, og vil derfor bli behandlet under kapittel 7.4 om vern av foretaksnavn.

7.3.4 Absolutte registreringshindre

Forbudene i firmaloven mot foretaksnavn som er villedende, lovstridig og egnet til å vekke forargelse, er satt for å motvirke illojal konkurranse og for å verne det offentliges og allmennhetens alminnelige interesser. Det må vurderes om også disse kravene skal oppheves som registreringsvilkår. I den svenske utredningen, SOU 2001:26, foreslås det å opprettholde kontrollen av slike forhold ved registrering. I Danmark er de absolutte registreringshindre regulert i loven, men kontrolleres ikke.

Disse kravene utgjør grunnleggende skranker for foretaksnavn og mye taler for at de bør kontrolleres allerede på registreringstidspunktet.

Om et foretaksnavn er villedende, strider mot lov eller er egnet til å vekke forargelse m.v. er skjønnsmessige vurderingstema. Hvis de opprettholdes som registreringsvilkår må de kontrolleres manuelt. Det er ikke ofte denne typen problemer kommer opp i praksis, og vi antar at det ikke vil kreve store ressurser å kontrollere dette manuelt. Det vil ikke i vesentlig grad forhindre effektivitetsgevinster ved elektronisk saksbehandling.

7.3.4.1 Høringsnotatets forslag

Registreringskontrollen av om foretaksnavn er villedende eller lovstridige mv. bør opprettholdes. Bestemmelsene utgjør grunnleggende skranker for foretaksnavn, og disse bør kontrolleres på registreringstidspunktet. En manuell kontroll kan på dette punkt opprettholdes uten at det i nevneverdig grad går utover effektiviteten.

7.3.4.2 Høringsinstansenes syn

Brønnøysundregistrene støtter fortsatt manuell kontroll ved registreringen av absolutte registreringshindre og peker på at omfanget vil være så lite at den ikke i nevneverdig grad vil innvirke på en effektiv registreringsprosess.

For øvrig har ingen av høringsinstansene kommentarer til forslaget.

7.3.4.3 Departementets vurdering

Nærings- og handelsdepartementet går, i tråd med fremlagt forslag og høringsinstansenes syn, inn for at registreringskontrollen av villedende og lovstridige firma m.v. bør opprettholdes.

I dette ligger også at det fortsatt skal foretas en kontroll av om et foretaksnavn er et navn på land, fylker og kommuner, og derfor ikke kan benyttes som foretaksnavn. Den skjønnsmessige delen av denne bestemmelsen er fjernet for å gjøre det mulig å kontrollere kravet maskinelt. Forbudet omfatter nå de geografiske områdene der friholdelsesbehovet synes størst. Forbudet gjelder som i dag bare i de tilfellene de geografiske navnene blir brukt som foretaksnavn alene.

7.4 Vern av foretaksnavn

7.4.1 Omfanget for vern av rettigheter til foretaksnavn

Når det er vunnet rett til et foretaksnavn etter firmaloven § 3-1, avskjærer det andre fra å bruke eller registrere et forvekselbart foretaksnavn. I §§ 3-2 og 3-3 gis det nærmere regler om hva som skal anses som et krenkende foretaksnavn, dvs grensene for omfanget av foretaksnavnets vern.

Firmalovens utgangspunkt er at vern oppnås ved å ta foretaksnavnet i bruk, eller ved å registrere det. For at rett til foretaksnavnet skal være krenket stiller loven som vilkår at det må foreligge forvekslingsfare, dvs kjennetegnslikhet, bransje- og områdelikhet.

I kapittel 7.3 foreslår departementet å oppheve særpregskravet og å begrense den offentlige kontrollen av eldre rettigheter ved registrering, herunder kontroll av forvekslingsfare. Registrering vil derfor i seg selv ikke lenger være en garanti for at foretaksnavnet har vern mot forvekselbare foretaksnavn. Registrering vil kun gi vern mot registrering av identiske foretaksnavn. Vernet mot forvekselbare kjennetegn vil avhenge av om foretaksnavnet har særpreg. Ibruktagelse av et foretaksnavn uten registrering vil ikke gi vern mot at det registreres et identisk foretaksnavn.

Forslaget innebærer videre ikke noen endring i lovens vilkår for å oppnå firmavern (utover at ikke-særpregede foretaksnavn har vern mot identiske), men overfører større ansvar for håndhevelse av firmavernet på de næringsdrivende selv. «Coca Cola 1» vil for eksempel kunne bli registrert, selv om det tidligere er registrert et foretaksnavn Coca Cola AS og et varemerke Coca Cola. Foretaksnavnet Coca Cola 1 vil stå registrert så lenge innehaveren av den eldre retten ikke angriper registreringen.

Konsekvensen av dette er på den ene siden at søkere som har behov for foretaksnavnevern, eller som ikke ønsker å risikere å måtte endre sitt foretaksnavn etter klage fra andre rettighetshavere, må være mer oppmerksomme i registreringsfasen. De bør velge et særpreget foretaksnavn, og undersøke om de krenker andres rettigheter. På den andre siden må eldre rettighetshavere i større grad selv følge med på om deres rett er krenket, dersom eneretten til foretaksnavnet/varemerke er viktig.

I det følgende redegjøres for endringsbehov og -forslag i lovens vilkår for foretaksnavnevern i foretaksnavneloven §§ 3-2 og 3-3.

7.4.2 Kjennetegnslikhet

Foretaksnavnets særpregsgrad er i dag et viktig element ved vurdering av om det foreligger kjennetegnslikhet mellom foretaksnavn og mellom foretaksnavn og varemerker mv. Dersom særpregskravet fjernes, kan det ikke lenger legges til grunn at registrerte foretaksnavn har et visst særpreg. Det må da, som en del av vurderingen av kjennetegnslikhet, foretas en konkret vurdering av om, og i hvilken grad, foretaksnavnet har særpreg. Det bør derfor klart fremgå i loven at særpreg fortsatt er et vilkår for vern i forhold til lignende foretaksnavn og varemerker.

Dersom kravet til særpreg for foretaksnavn oppheves, vil begrunnelsen for et særskilt særpregskrav etter firmaloven falle bort. Det er ikke lenger noe grunnlag for ikke å bruke samme særpregskrav som varemerkeloven. Departementet vurderer det som hensiktsmessig og naturlig at særpregskravet i varemerkeloven § 13 legges til grunn ved forvekselbarhetsvurderingen mellom foretaksnavn og mellom foretaksnavn og varemerker. Det er lettere for brukerne å forholde seg til ett skjønnsmessig særpregskrav. Videre vil man unngå utilsiktet forskjellbehandling av de to typene kjennetegn ved rettighetskonflikter. Dette vil gi et mer enhetlig kjennetegnsvern.

Resultatet av en slik ordning vil være at så lenge et foretaksnavn ikke oppfyller varemerkelovens særpregskrav, vil det bare ha vern mot at det registreres identiske foretaksnavn. Dette vil reelt sett ikke innebære så store endringer, ettersom lite særpregede navn allerede i dag har et svært begrenset vern og må tåle at andre foretaksnavn og varemerker legger seg tett opptil.

7.4.2.1 Høringsnotatets forslag

Selv om særpregskravet foreslås opphevet, jf. kapittel 7.3.1, skal særpreg fortsatt være et vilkår for å oppnå firmavern ut over vern mot identiske foretaksnavn. Særpregskravet vil inngå som ledd i vurderingen av kjennetegnslikhet. I høringsnotatet foreslås det at særpregskravet i varemerkeloven § 13 skal legges til grunn som vilkår for å få vern mot forvekselbare foretaksnavn og varemerker.

7.4.2.2 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene går i mot forslaget og de fleste utrykker at dette vil bidra til større harmonisering av varemerke- og firmaretten.

Brønnøysundregistrene påpeker at forslaget om harmoniseringen av særpregskravene er kombinert med grunnleggende endringer av det offentliges rolle i firmakontrollen, og at opphevingen av krav om særpreg som registreringsvilkår er en viktig forutsetning for å kunne gjennomføre en samordning av særpregskravene. På denne bakgrunn støtter de forslaget.

Norske Patentingeniørers Forening lanserer forslag om å skille vernet som kommersielt kjennetegn fra vernet som foretakets offisielle navn, dvs. at en registrering av et firma ikke gir noe vern som kjennetegn selv om firmaet fyller kravene etter varekjennetegnsloven til varemerker. Kjennetegnsvern vil etter foreningens forslag bare kunne oppnås ved innarbeidelse eller ved registrering som varemerke. Forslaget begrunnes med at det ikke skal være gjenstand for prøving om et firma har særpreg, og det forhold at firmavernet er utilstrekkelig definert med hensyn til hvilke varer og tjenester det omfatter. Se også foreningens høringsuttalelse under punktet om bransjelikhet.

7.4.2.3 Departementets vurdering

Nærings- og handelsdepartementet går i likhet med et klart flertall av høringsinstansene inn for å harmonisere foretaksnavnelovens og varemerkelovens krav til særpreg som vilkår for vern av foretaksnavn.

Departementet ser det ikke som noe alternativ å oppheve kjennetegnsvernet gjennom registrering for foretaksnavn, slik Norske Patentingeniørers Forening foreslår. Det ville bl.a. innebære at et registrert foretaksnavn i Foretaksregisteret som oppfyller varemerkelovens krav til særpreg ikke ville fått vern, med mindre det også var registrert hos Patentstyret. Etter departementets syn er det lite brukervennlig å kreve at foretakene må registrere sitt foretaksnavn hos to forskjellige etater med de tids- og kostnadsmessige ressurser dette innebærer. Videre vil det i en del tilfeller være slik at særpregede foretaksnavn likevel ikke kan registreres som varemerke, fordi de ikke er knyttet til varer eller tjenester i varemerkelovens forstand.

7.4.3 Områdemessig avgrensning

Departementet går i punkt 7.3 inn for at registreringskontrollen skal begrenses til å søke etter, og prøve mot, registrerte identiske foretaksnavn. Foretakets, og dermed foretaksnavnets, områdemessige avgrensning vil etter dette ikke bli kontrollert ved registrering. Forretningskommune vil imidlertid som i dag bli registrert av statistiske hensyn. En opprettholdelse av dagens skjønnsmessig områdekriterie ville derfor ikke gå utover en effektiv registreringsordning. Det må likevel vurderes om områdeavgrensningen av firmavernet bør oppheves. Nye distribusjonskanaler og handelsmønstre gjør at nedslagsfeltet for foretaksnavn er mindre knyttet til virksomhetens fysiske plassering enn tidligere. Særlig virksomheter som driver markedsføring og salg via Internett og andre kanaler, eller som for øvrig driver landsomfattende virksomhet, vil ha nytte av et landsdekkende vern. For de fleste virksomheter endrer etterspørsel og marked seg mer eller mindre over tid. Det er derfor umulig å gi en presis angivelse av geografisk virkeområde en gang for alle. Selv om to foretak med forvekselbare foretaksnavn driver på hver sin kant av landet når de blir registrert, vil de kunne ekspandere slik at de på et senere tidspunkt kommer i konflikt.

En opphevelse av områdeavgrensningen vil gjøre firmavernet ubetinget i hele landet. Dette vil gi registrerte foretaksnavn et sterkere vern enn i dag. Disse vil i utgangspunktet få bedre forutsigbarhet og kan belage seg på å bruke sitt foretaksnavn alene over hele landet. Dersom foretaksnavnevernet skal gjelde ubetinget av område vil en lettere risikere å krenke uregistrerte foretaksnavn, ettersom disse kan være vanskelig å oppdage når de driver på en annen kant av landet. Det kan gå en god stund før kollisjon oppstår, og foretaket med den yngste retten kan i mellomtiden ha innrettet seg på å bruke foretaksnavnet. Det uregistrerte foretaksnavnet med eldre rett vil vinne, selv om det har etablert seg mye senere enn det yngre registrerte firma i det aktuelle området. Dette taler mot å oppheve områdeavgrensningen av foretaksnavnevernet, men antas å gjelde i et svært begrenset antall saker.

Et annet forhold som i utgangspunktet taler mot opphevelse av områdeavgrensningen, er at det kan medføre at foretaksnavn unødig sperrer for andre fordi mange virksomheter fortsatt driver lokalt. Når det gjelder alminnelig og mer virksomhetsbeskrivende ord har ikke dette så stor betydning, ettersom slike foretak uansett må tåle at andre legger seg nært opptil deres foretaksnavn. Noe mindre utvalg må likevel påregnes, og det vil kunne bli noe vanskeligere å finne frem til foretaksnavn for nystartede virksomheter.

Spørsmålet om endring av firmavernets geografiske avgrensning må også sees i sammenheng med tilgrensende rettsområder. En opphevelse av områdeavgrensningen vil føre til bedre harmoni med varemerkeretten. Varemerkevernet gjelder ved registrering for hele landet.

7.4.3.1 Høringsnotatets forslag

Områdeavgrensningen av foretaksnavnevernet bør oppheves. Dette vil gi brukerne større forutberegnlighet og vil samsvare best med ordningen som gjelder for varemerker.

7.4.3.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er delt i sitt syn på departementets forslag. Justisdepartementetsetter spørsmålstegn ved om det vil være en god løsning å gå bort fra områdeavgrensningen, og peker på at i motsetning til ved registrering av et varemerke, vil en firmaregistrering ofte ikke først og fremst være begrunnet i et ønske om å oppnå vern for firma. Videre påpekes det at næringslivet i stor grad er preget av små og mellomstore virksomheter som driver i et avgrenset geografisk område. Disse virksomhetene vil ikke ha behov for vern ut over det aktuelle området. Dersom firmavernet i alle tilfeller skal gjelde for hele landet, vil dette i mange tilfeller føre til at næringslivets frihet i forhold til valg av firma innskrenkes uten at hensynet til andre virksomheter tilsier det.

Brønnøysundregistrenehar ingen sterke motforestillinger mot å oppheve områdeavgrensningen av firmavernet. På grunn av de foreslåtte begrensninger i firmakontrollen vil en opphevelse av områdekriteriet ikke ha noen betydning for saksbehandlingen ved registeret. De peker imidlertid på grunner til å opprettholde områdekriteriet, bl.a. på at behovet for en mer omfattende geografisk utbredelse av vernet ofte er mer fremtredende ved registrering av varemerke enn ved registrering av firma. De fleste firmaregistreringer foretas i forbindelse med nyregistrering av foretak og hos de næringsdrivende er tanken om vern for kjennetegnet ofte bare tilstede som en bivirkning av registreringen. Brønnøysundregistrene peker på at det store flertall av registrerte foretak, både i dag og i overskuelig fremtid, vil drive sin virksomhet i et temmelig avgrenset geografisk område, og at flertallet ikke vil ha noe reelt behov for firmavern utover dette området. En opphevelse av områdekriteriet vil innebære at en mengde foretak vil få et unødvendig omfattende vern for sine firma, og også unødige begrensninger i de næringsdrivendes adgang til selv å velge sitt firma.

Patentstyret mener opphevelse av områdeavgrensningen synes som en naturlig utvikling, også med hensyn til harmonisering med varemerkeretten, ettersom et registrert varemerke har vern i hele landet. De peker videre på at et slikt system vil øke forutberegneligheten for de private.

Næringslivets Hovedorganisasjon støtter forslaget om å oppheve den geografiske områdeavgrensningen. De peker på at markedene har blitt større, på grunn av bedret infrastruktur og nye salgskanaler, og at det nå har mindre betydning i hvilken kommune hovedkontoret ligger.

Norske Patentingeniørers Forening peker på at en fullstendig opphevelse av områdekriteriet kan skape vanskeligheter for et stort antall foretak som etter sin natur er lokale. Foreningen uttaler imidlertid at departementets og Foretaksregisterets ønske om å unngå utøvelse av skjønn gjør det nødvendig å velge ett av ytterpunktene, nemlig enten en landsomfattende eller dagens hovedsakelig kommunebegrensede beskyttelse. De mener på den bakgrunn at en landsomfattende beskyttelse, dvs. en opphevelse av områdeavgrensningen, er å foretrekke.

7.4.3.3 Departementets vurdering

Nærings- og handelsdepartementet foreslår at den områdemessige avgrensningen i foretaksnavnevernet oppheves. For de fleste virksomheter endrer etterspørsel og marked seg mer eller mindre over tid. Nye distribusjonskanaler og handelsmønstre gjør at nedslagsfeltet for foretakene er mindre knyttet til virksomhetens fysiske plassering enn tidligere. Det er vanskelig å gi en presis angivelse av geografisk virkeområde en gang for alle. Departementet antar at det vil være mer forutsigbart og mindre kostnadskrevende for de næringsdrivende å finne navn som skiller seg fra andres allerede fra oppstart av virksomheten, fremfor å risikere å måtte endre sitt foretaksnavn etter en stund, fordi det i et kollisjonstilfelle i ettertid viser seg å foreligge områdelikhet. En opphevelse av områdekriteriet vil også innebærer harmonisering med varemerkeretten.

7.4.4 Bransjemessig avgrensning

7.4.4.1 Innledning

Med bransjemessig avgrensning menes at et foretaksnavn har vern innen den bransjen det faktisk brukes i, eller kan ventes å drive virksomhet innenfor. Det er vanskelig å ha oversikt over hvilken bransje hvert enkelt norske foretak faktisk driver innenfor. En eventuell opphevelse av bransjeavgrensningen vil gi innehaveren av et foretaksnavn et langt videre vern enn i dag (ubetinget vern for alle bransjer), og vil medføre at mange foretaksnavn unødig vil komme til å sperre for andre. Foretaksnavn vil få et mye videre vern enn varemerker, som har bransjeavgrensning etter vareklasser. Det er vanskelig å se gode argumenter for at foretaksnavn skal ha et så vidt vern, herunder få et langt sterkere vern enn varemerker.

Det er vurdert å knytte bransjeavgrensningen til formelle kriterier, for å gjøre omfanget mer forutsigbart. Standardiserte kriterier kan innføres for eksempel ved at det gis opplysninger om virksomheten i bestemte vare- og tjenesteklasser. Det registrerte foretaksnavnet kan så som utgangspunkt få vern innen den eller de klasser som virksomhet blir registrert. Det eksisterer i dag en standard for næringsgrupperinger (SN 94) som utgis av SSB og som bygger på EUs standard NACE. Detaljeringsnivået er høyt, og det anses ikke aktuelt å benytte kodene i sin helhet som utgangspunkt for en klasseinndeling av foretaksnavnevernet. Nivåene næringshovedområde, næringsområde og næring kan vurderes brukt som utgangspunkt for en egen klasseliste. Ved en slik ordning kan vern i et visst antall klasser gis som normalbeskyttelse. Som for varemerker vil det da kunne bli aktuelt å innføre regler om gebyr for hver enkelt klasse man i tillegg ønsker vern i. En negativ side ved dette er at det åpnes for defensivregistreringer i bransjer der foretaksnavnet ikke er tenkt tatt i bruk. For å motvirke dette kunne man innføre en avgiftsordning for registrering av foretaksnavn, der avgiftens størrelse øker proporsjonalt med antall bransjeklasser det ønskes vern innenfor. Videre kunne det være behov for bestemmelser om bortfall av vern innenfor enkelte klasser ved ikke-bruk eller lignende. Dette vil imidlertid bli et relativt komplisert system.

7.4.4.2 Høringsnotatets forslag

Bransjeavgrensningen opprettholdes som i dag. Dette gir best samsvar med varemerkeretten.

7.4.4.3 Høringsinstansenes syn

Brønnøysundregistreneog SSBstøtter at dagens bransjevilkår opprettholdes som i dag.

Patentstyret er enige i at det er hensiktsmessig å beholde bransjeavgrensingen, men mener bransjeavgrensingen er grovkornet, fordi det ikke stilles krav til angivelse av varer/tjenester eller spesifikk bransje. De peker på at betegnelser som «handel og produksjon», «deltagelse i annen virksomhet», «kjøp og salg av varer» er upresise og at dersom områdeavgrensingen opphører er det enda viktigere å ha en klar og tydelig bransjeavgrensing. Et ikke særpreget foretaksnavn som Baker AS for «handel og produksjon» vil hindre registrering av andre identiske foretaksnavn som Baker AS for bakeritjenester, hvor disse to foretaksnavnene etter dagens ordning kan gå ved siden av hverandre hvis de har forretningsadresse i to forskjellige geografiske områder. Patentstyret mener det kan være en idé at Foretaksregisteret i fremtiden går over til mer standardiserte kriterier, for eksempel ved at det gis opplysninger om virksomhet i bestemte klasser og at det registrerte foretaksnavnet får vern innen den eller de klasser hvor virksomheten blir registrert. Bruk av slike kriterier vil føre til bedre harmonisering med varemerkeretten og muliggjøre gjensidige søk i Foretaksregisteret og i Varemerkeregisteret, da begge systemene ville være mer kompatible enn de er i dag. En slik løsning vil gjøre det enklere for de privates egen undersøkelse.

Patentstyret peker videre på at hvis en innehaver av en varemerkeregistrering på et senere tidspunkt ønsker vern for ytterligere vare- eller tjenesteklasser, må vedkommende søke på nytt og få en ny registrering. Ved utvidelse av en virksomhetsangivelse for foretak kan det være en løsning å gi vern fra tidspunktet for utvidelsen, mens virksomheten beholder samme organisasjonsnummer.

Næringslivets Hovedorganisasjon tror innføring av en form for klassesystem vil være klargjørende uavhengig av om det skjer en prøving av relative registreringshindre eller ikke, og uttaler at «formålet med et slikt system må være å disiplinere søkerne til å konkretisere den virksomheten firmaet tenkes brukt for, slik at det blir lettere å kontrollere mot bransjelikhet, både for firma- og varemerkeregistreringer (før eller etter registrering). Dette vil innebære en effektivisering av registerets kontroll, og bør således ikke være fordyrende for brukerne - snarere tvert imot».

Norske Patentingeniørers Forening er sterkt kritiske til å opprettholde dagens bransjeavgrensning så lenge det ikke tas sikte på en vesentlig mer presis definisjon av bransjen for foretak som registreres. Å opprettholde kjennetegnsvernet for firma uten noen begrensning til bransje ville medføre en helt uholdbar situasjon. Den nødvendige sikkerhet og forutberegnelighet kan etter Norske Patentingeniørers Forening sin mening bare oppnås ved enten å forlange en vesentlig mer detaljert og begrenset bransjeangivelse, eller å gi avkall på å gi firmaets kjennetegnrettslig vern.

7.4.4.4 Departementets vurdering

Nærings- og handelsdepartementet går inn for å opprettholde dagens bransjeavgrensning av foretaksnavnevernet.

Foretaksnavnevernets bransjemessige utstrekning avgjøres i dag ved en konkret helhetsvurdering der faktisk bransjebruk på vurderingstidspunktet er det vesentligste momentet. I konfliktsituasjoner innhentes som regel dokumentasjon på hvilken bransje foretakene faktisk driver innenfor. Dette vil være avgjørende når vernets bransjemessige utstrekning skal fastlegges, se for øvrig kapittel 3.5 om den firmarettslige bruksplikten i gjeldende rett.

I kapittel 7.3 går departementet inn for at kjennetegnslikhet (herunder bransjelikhet) ikke lenger skal kontrolleres av Foretaksregisteret ved registrering. Foretakets vedtektsfestede formål og den bransjen det oppgir å skulle drive innenfor vil fortsatt bli registrert i Foretaksregisteret, primært av statistiske hensyn. Det registreres bare hovedbransje/hovedvirksomhetsområde. I en konfliktsituasjon må bransjetilknytningen fortsatt avgjøres etter en konkret helhetsvurdering av partene selv, av et evt overprøvingsorgan eller av domstolene. Som i dag vil faktisk bruk være det vesentligste momentet.

Departementet har, bl.a. på bakgrunn av høringsuttalelsene, vurdert en mer presis inndeling av bransjekriteriet. Formålet med Patentstyrets og NHOs forslag om en mer spesifikk angivelse av et foretaks bransje er etter det vi forstår å gi eksterne (for eksempel de som planlegger registrering av et firmaforetaksnavn) et bedre verktøy for å kunne undersøke om det finnes eksisterende kolliderende foretaksnavn. Dette vil imidlertid ikke kunne oppnås så lenge omfanget av vernet for det registrerte foretaksnavnet er knyttet til faktisk bruk, og ikke til registrert bransje. Det anses som uaktuelt å innføre en ordning der et foretak har vern for sitt foretaksnavn bare i den bransjen det ble registrert for. Dette er heller ikke foreslått av noen av høringsinstansene. Faktisk bruk bør fortsatt være avgjørende for omfanget av foretaksnavnets vern.

Departementet mener videre at en klasseinndeling uten prøving av relative registreringshindre og uten at det skal ha konsekvenser for vernets omfang, slik NHO skisserer, ikke vil være hensiktsmessig. Et slikt system vil neppe bidra til å disiplinere søkerne til å konkretisere den virksomheten foretaksnavnet tenkes brukt for, dersom det ikke er knyttet konkrete virkninger til inndelingen. Eneste reelle virkning dette kan knyttes til, er omfanget av vernet. Vi viser her til drøftingen over. En slik ordning vil trolig, isteden for å disiplinere søkerne, tvert imot kunne få som effekt at de fleste vil krysse av for så mange klasser som mulig, for å være på den sikre siden. En slik ordning vil derfor gi liten veiledning om den reelle bransjeavgrensning, og vil derfor lett bli mer forvirrende enn forutsigbar for eksterne brukere. Det kan også få konsekvenser for bransjestatistikken som utarbeides av SSB.

Ved bruk av en mer presis inndeling av bransje vil det videre, som det er for varemerker i dag, kunne bli aktuelt å «kjøpe» seg vern i flere klasser. En slik ordning vil forutsette at Foretaksregisteret foretar en prøving av om foretaksnavnet kan få vern ved registrering, herunder kontroll av særpreg og faktisk bransjebruk i forhold til eksisterende rettighetshavere. I motsatt fall ville det enkelte foretak løpe den risiko at det betales avgift for utvidet vern av foretaksnavnet, uten at det ønskede vernet oppnås. En ordning med kjøp av vern i nærmere bestemte bransjeklasser, ville derfor ikke kunne kombineres med de endringer i kontrollen av foretaksnavn som er foreslått i punkt 7.3.

7.5 Overprøving av vedtak om registrering av foretaksnavn

7.5.1 Hensyn for og imot forvaltningsprøving

7.5.1.1 Innledning

Ved å begrense kontrollen av relative registreringshindre som omtalt i punkt 7.3, vil det ved registrering ikke bli tatt stilling til tredjepersonskonflikter utover kontroll mot registrerte identiske foretaksnavn. Det som kan påklages etter de ordinære regler i foretaksregisterloven, vil være selve vedtaket om registrering. Eksempler kan være at et identisk firma er oversett, eller et absolutt registreringshinder feilaktig lagt til grunn. Det må derfor vurderes om det i tillegg bør åpnes for å bringe tredjepersonskonflikter inn for forvaltningsprøving. Dette kan gjøres ved å etablere en innsigelsesordning, en ordning med administrativ overprøving eller lignende.

En vesentlig fordel ved forvaltningsprøving er at det gir en billigere, og som regel raskere, konfliktløsning enn domstolsprøving. Det gjør det lettere for parter som mener seg krenket å angripe registreringen. Dette kan være av særlig betydning for småbedrifter, fordi de vanligvis har mindre ressurser til å gå til domstolene enn store virksomheter. En forvaltningsprøving vil også være mindre ressurskrevende for den parten som får en påstand om rettighetskrenkelse mot seg.

Det er grunn til å tro at en begrenset registreringskontroll vil kunne føre til flere rettighetskonflikter i ettertid. Dersom all adgang til forvaltningsprøving fjernes, kan det føre til en økning av slike saker for de alminnelige domstoler. Konfliktene skyves i så fall bare over til en annen del av det offentlige. Selv om antallet kanskje blir mindre på grunn av større terskel for å gå til domstolene, vil trolig den offentlige ressursbruken ikke reduseres. Domstolsprøving krever større ressurser enn forvaltningsprøving. Et forvaltningsorgan vil dessuten kunne opparbeide spesialkompetanse på denne type spørsmål.

På den annen side utelukker ikke forvaltningsprøving senere konflikt for domstolene. Videre vil man, dersom det utelukkende skal være adgang til domstolsprøving, lettere unngå klart grunnløse klager. For eksempel er det grunn til å anta at en virksomhet som innehar et foretaksnavn med minimalt med særpreg, vil slå seg til ro med at andre legger seg nært opptil, eventuelt skifte navn når alternativet er å gå til domstolene. Vi antar for øvrig at det er de store foretakenes velrenommerte navn som i praksis vil være mest utsatt for såkalt «snylting». Disse vil neppe ha problemer med å ivareta sine rettigheter ved en domstolsprøving.

Det er videre ikke nødvendigvis sikkert at opphør av forvaltningsprøving vil medføre en økning i antallet saker for domstolene. I Danmark er det kun adgang til domstolsprøvelse, og i følge danske myndigheter er det svært få slike saker. Dette trenger imidlertid ikke å bety at det reelt sett er mindre konflikter. At sakene ikke kommer opp for domstolene kan skyldes at de løses på frivillig basis mellom partene, eller eventuelt at de ikke er av så stor betydning at partene vil benytte domstolene. Det kan imidlertid også skyldes at en domstolsprosess er for ressurskrevende.

7.5.1.2 Høringsnotatets forslag

En adgang til forvaltningsprøving av firmarettskonflikter bør videreføres ved at det etableres en innsigelsesordning for denne type saker.

7.5.1.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser går mot dette forslaget, og de fleste, bl.a. Justisdepartementet, Brønnøysundregistrene, Patentstyret og NHO støtter forslaget om å etablere en slik ordning hos Patentstyret.

7.5.1.4 Departementets vurdering

Nærings- og handelsdepartementet går inn for å innføre en adgang til forvaltningsprøving (administrativ overprøving) av rettighetskonflikter knyttet til foretaksnavn.

7.5.2 Utforming av en ordning med administrativ overprøving

7.5.2.1 Innledning

En adgang til administrativ overprøving gjennom en innsigelsesordning eller lignende, vil innebære et tosporet system i registreringssakene. Overprøving av selve registreringsvedtaket, dvs de tema som er vurdert av Foretaksregisteret, vil fortsatt følge foretaksregisterlovens klagesystem. Bestemmelsene om klage etter foretaksregisterlovens gjelder for alle deler av et registreringsvedtak.

Prøving av relative registreringshindre vil derimot måtte gå etter en egen lovfestet ordning. En slik ordning vil bare gjelde foretaksnavneregistrering, og bør derfor være regulert i foretaksnavneloven.

Det må ved utformingen av ordningen tas stilling til hvem som har rett til å fremsette krav om administrativ overprøving, hva som skal være gjenstand for kravet, hvilket organ som skal behandle dette, hvilke tidsfrister som skal gjelde, saksbehandlingsregler for ordningen mv. En vurdering av disse momentene blir foretatt under kapittel 7.5.2.4.

7.5.2.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet ble det foreslått å etablere en innsigelsesordning for relative registreringshindre. Forlaget inneholdt følgende hovedpunkter; Innsigelsesrett gis kun til rettighetshavere etter firmaloven § 2-6. Innsigelsesfristen settes til tre måneder regnet fra registreringen blir kunngjort på registerets nettsted. Det skal være adgang til å påklage vedtak i innsigelsessak. Innsigelsesbehandlingen og klage på denne legges til Patentstyret. Saksbehandlingsregler tas inn i foretaksnavneloven. Innsigelsesordningen er et frivillig tilbud til de næringsdrivende og det stilles ikke krav om at innsigelsesadgangen må være benyttet for å reise sak for domstolene.

Klage på registreringsvedtak vedrørende absolutte hindre skal som i dag følge foretaksregisterlovens system.

7.5.2.3 Høringsinstansenes syn

Mange av høringsinstansene støtter eksplisitt etableringen av en frivillig innsigelsesordning hos Patentstyret i tilfeller hvor det hevdes at en registrering er i strid med firmaloven § 2-6. Høringsinstansene har ikke innvendinger mot forslaget om at klage på registreringsvedtak vedrørende absolutte hindre som i dag følger foretaksregisterlovens system.

Merknadene vi har fått inn går i hovedsak på utforming av overprøvingsordningen hos Patentstyret, særlig mht. hvem som kan fremsette krav om overprøving, frist- og saksbehandlingsregler.

Justisdepartementet, Næringslivets Hovedorganisasjon og Patentstyret har for øvrig tatt opp at det bør vurderes å innføre adgang til å kreve administrativ slettelse av firmaregistreringer etter endte innsigelses- og klagebehandling i likhet med ordningen som foreslås på varemerkeområdet.

Justisdepartementet mener enhver bør kunne fremsette innsigelse, jf. varemerkeloven § 21, som er foreslått opprettholdt i Varemerkeutredningen II (NOU 2001:8 side 119, lovutkastet § 23), og peker på at på dette stadiet er det ønskelig å få saken belyst i størst mulig utstrekning, og det bør da ikke være noen begrensninger med hensyn til hvem som kan fremsette en innsigelse. Videre påpeker Justisdepartementet at når innsigelsessakene skal behandles av Patentstyret, bør det både av hensyn til brukerne og Patentstyret ikke gis saksbehandlingsregler i firmaloven som avviker fra saksbehandlingsreglene som gjelder ved Patentstyrets behandling av innsigelser etter varemerkeloven, jf. høringsutkastets § 2-8 som på en del punkter avviker fra varemerkeloven § 21.

Patentstyret peker på at selv om enhver har rett til å fremsette innsigelse slik ordningen er i varemerkeloven § 21, er det normalt bare de som er rettighetshavere som tar seg bryet med å innlevere innsigelse. Med hensyn til innsigelsesfristens lengde bemerker Patentstyret at den foreslåtte innsigelsesfristen stemmer overens med innsigelsesfristen i utkast til lov om varekjennetegn, men ikke etter gjeldende varemerkelov der innsigelsesfristen er to måneder. Patentstyret fremholder at dersom innsigelsesordningen skal legges til Patentstyret bør fristene være de samme. Patentstyret foreslår videre at innsigelsesfristens utgangspunkt løper fra kunngjøringsdagen, slik regelen er for varemerker jf. varemerkeloven § 21, da det vil være lettere for brukerne av systemene å få én frist å forholde seg til. De er for øvrig enig i at det er naturlig å la Patentstyrets annen avdeling være klageinstans for vedtak i innsigelsessak fattet av Patentstyrets første avdeling, men påpeker at samme klageregler bør gjelde, da fortrinnsvis Patentstyrets regler. I den sammenheng vises til styreloven (lov om Styret for det industrielle Rettsvern av 1910-07-02 nr. 7) § 2 hvor forvaltningslovens kapittel VI ikke skal gjelde for behandling av de der nevnte saker. Patentstyret tar også opp at klagefristens utgangspunkt bør regnes fra den dagen meddelelse om avgjørelsen ble sendt vedkommende part slik reglene er i lovene om industrielt rettsvern, se for eksempel varemerkeloven § 22a. Slik vil det bli presise datoer for fristens begynnelse. Patentstyret tar til slutt opp at det bør være en hjemmel for å gi frist for å endre firmaet dersom Patentstyret vedtar at navnet må endres fordi det finnes en eldre rettighet. Dersom virksomheten eller selskapet ikke endrer navnet innen fristens utløp, bør en konsekvens være at selskapet som sådan oppheves (organisasjonsnummer oppheves).

NHO peker på at dersom opphevelsen av den forutgående kontrollen av relative registreringsvilkår går igjennom, slik at den som mener seg krenket ved firmaregistreringen er henvist til å ta opp forholdet etterpå av eget tiltak, er det et spørsmål om tre måneder er tilstrekkelig frist for å gjøre innsigelsen gjeldende. NHO tar opp at dersom en faller utenfor tre måneders fristen, vil en ofte kostbar domstolsprøving være eneste alternativ. Til opplysningene om at private sjelden benytter dagens klageadgang, opplyser NHO at de får henvendelser som viser at dette er fordi dagens klagefrist på tre måneder er for kort. NHO mener adgang til administrativ omprøving vil bøte på problemet med kort innsigelsesfrist, og vil dessuten bidra til ytterligere å harmonisere kjennetegnsretten. De støtter derfor at et slikt system innføres også for firmaregistreringer. NHO tar for øvrig opp at det i utkastet til ny § 2-8 tredje ledd vises til foretaksregisterloven § 7-1. Organisasjonen syns det er uklart hvordan retting ved opphevelse av firmaregistrering skal gjennomføres. De foreslår at det settes en frist for retting, med sletting som trussel ved ikke-oppfyllelse, men påpeker at ved fastsettelse av fristens lengde må det tas hensyn til at firmaendring krever vedtektsendring.

Norske Patentingeniørers Forening påpeker med hensyn til innsigelsesfristens utgangspunkt at de som ikke regelmessig følger med på Brønnøysundregistrenes nettsted, kan ha vanskeligheter med å bli oppmerksom på et registreringsvedtak man ønsker å nedlegge innsigelse imot. Foreningen peker på at alle ennå ikke har mulighet for å sjekke registerets nettsted og synes ikke det er rimelig å la en absolutt frist løpe fra registreringstidspunktet, så lenge registreringen ikke kunngjøres på annen måte enn via nettstedet.

7.5.2.4 Departementets vurdering

Hvem skal ha rett til å fremsette krav om administrativ overprøving?

Varemerkeloven har en ordning der innsigelsesretten er gitt til «enhver». Den vide innsigelsesadgangen på varemerkerettens område skaper i seg selv ikke stor arbeidsbyrde. Rett til administrativ overprøving for «enhver» på firmarettsområdet kan imidlertid ikke utelukkes å øke forvaltningens arbeidsbyrde. I motsetning til varemerkerettsområdet, der det foretas en svært grundig forhåndskontroll, foreslås det for foretaksnavn å avvikle kontrollen mot relative registreringshindre. Det kan øke pågangen av krav om overprøving i etterkant av registrering. Sett fra det offentliges side kan dette tale mot å gi retten til «enhver». Sett fra næringslivets side vil imidlertid den begrensede registreringskontrollen kunne skape noe større behov for etterkontroll og overprøvingsadgang. Andre momenter som taler for å gi rett til «enhver» er at det vil være enkelt å håndheve, og det vil også være sammenfallende med ordningen på varemerkerettsområdet. Videre kan, som Justisdepartementet peker på, en adgang for enhver til å fremsette et krav om administrativ overprøving gjøre det lettere å få saken belyst i størst mulig utstrekning.

Kriteriet «rettslig klageinteresse» er et alternativ som vilkår for å ha rett til å fremsette krav. Det vil være i samsvar med det generelle kravet i forvaltningsloven, og kravet for å fremme klage på registreringsvedtak etter foretaksregisterloven. «Rettslig klageinteresse» er imidlertid et skjønnsmessig vurderingstema som kan være vanskelig å forutberegne og håndheve. Det kan videre være uheldig å benytte begrepet klageinteresse når det dreier seg om rett til å fremsette krav om administrativ overprøving.

Et tredje alternativ er å begrense adgangen til å fremsette krav utrykkelig til de man vil gi slik rett, dersom dette er en ensartet og begrenset gruppe. Å gi rett til å fremsette krav om administrativ overprøving bare til rettighetshavere etter firmaloven § 2-6 gir et klarere og mer presist vurderingstema. Det vil i praksis være disse som har behov for overprøving. I følge uttalelsene fra Patentstyret er erfaringen at det normalt bare er de som er rettighetshavere som tar seg bryet med å fremsette overprøvingskrav.

Nærings- og handelsdepartementet går inn for at rett til å fremsette krav om administrativ overprøving gis til rettighetshavere etter firmaloven § 2-6. Når vi nå går inn for en betydelig lenger frist for å fremsette krav (se nedenfor) vil behovet for å kreve overprøving måtte veies opp mot innrettelsesbehovet for den som har fått registrert et foretaksnavn.

Frist for å fremsette krav om administrativ overprøving

I høringsnotatet foreslo departementet en innsigelsesfrist på 3 måneder regnet fra kunngjøring av registreringen på registerets nettsted. Flere høringsinstanser, herunder Justisdepartementet og Patentstyret, har hatt merknader til fristens lengde og utgangspunkt. Både Justisdepartementet, Patentstyret og NHO tar videre opp at det bør innføres et system for administrativ omprøving, i likhet med det som foreslås på varemerkerettens område. NHO peker særlig på at dagens erfaringer viser at en tre måneders frist i realiteten ofte er for kort.

Departementet har på bakgrunn av høringsuttalelsene og den ordning som nå foreslås på designområdet, jf. Ot.prp. nr. 2 (2002-2003) om ny designlov, vurdert å innføre en rett til å kreve administrativ overprøving uten absolutt tidsfrist. Etter departements oppfatning er det flere gode grunner til å innføre en utvidet adgang til forvaltningsmessig prøving i foretaksnavnesaker både i forhold til dagens ordning, og i forhold til den ordning som er foreslått i høringsnotatet.

Fristen på tre måneder kan ha løpt ut når det kommer frem opplysninger som viser at registreringen ikke oppfyller lovens vilkår for foretaksnavnerett. En kollisjon med et annet kjennetegn vil ofte ikke bli oppdaget før lenge etter registreringen, for eksempel fordi foretaket driver virksomhet som ikke resulterer i produkter som skal selges på markedet før etter lang tid, slik at foretaksnavnet blir kjent for konkurrenter først lenge etter at fristen er utløpt. Videre vil det ofte ikke bli rettet et angrep mot en registrering før det er et konkret behov for det, typisk når en konkurrent ønsker å sette i gang lignende virksomhet. Det vil kunne bero på tilfeldigheter om dette tidspunktet faller sammen med perioden for adgang til overprøving. Fristen kan dessuten være knapp hvis det er behov for å innhente dokumentasjon før man tar stilling til om det skal settes frem et krav om administrativ overprøving.

Erfaringer fra dagens regelverk viser at 3 måneders klagefrist på registreringsvedtaket oppfattes som svært kort og dette kan være et problem for de næringsdrivende. Dersom det bare gis en snever adgang til forvaltningsmessig prøving etter fristens utløp, må den som ønsker å angripe en registrering reise søksmål for domstolene. Dette er både dyrt og tidkrevende, og det antas at registreringer av foretaksnavn som ikke blir opphevet ved administrativ overprøving normalt vil bli stående, med mindre foretaket slettes eller endrer navn. Erfaringen viser at søksmålsadgangen i dag blir svært lite brukt, og det er også få klager som prøves etter forvaltningslovens restriktive regler om klage og omgjøring når 3 måneders fristen i foretaksregisterloven er oversittet. Etter departementets syn er det uheldig at innehavere av foretaksnavn på denne måten kan oppnå rettigheter i forhold til andre som de egentlig ikke skulle hatt.

En adgang til å fremsette krav om administrativ overprøving uten absolutt tidsfrist har imidlertid også sine ulemper. En oppheving som skjer lenge etter registreringen, kan i en del tilfeller ramme innehaveren hardt. Innrettelseshensyn vil gjøre seg gjeldende med økende styrke etter hvert som tiden går. Det kan ut fra dette hevdes at en så vid adgang til å fremsette krav om administrativ overprøving er betenkelig. Innehaveren av foretaksnavnet er imidlertid heller ikke i dag garantert å få beholde foretaksnavnet etter at klagefristen er utløpt. Registreringen kan bli kjent ugyldig etter forvaltningslovens regler om klage og omgjøring og etter domstolsprøving. Spørsmålet er derfor ikke om det skal være adgang til å få kjent en registrering ugyldig lenge etter registreringstidspunktet, men i hvilken grad oppheving skal kunne skje ved forvaltningsmessig prøving. Av hensyn til innrettelsesbehovet til den som har fått et foretaksnavn registrert, bør det følgelig være en frist for å kunne fremsette et overprøvingskrav.

I høringsnotatet ble det foreslått en frist på tre måneder. Fristens lengde er i samsvar med den foreslåtte fristen i Varemerkeutredningen. Dette er en kort frist, noe som har vært kritisert i flere av høringsuttalelsene. Ved vurderingen av om det er aktuelt å foreslå en lenger frist, vil innrettelsesbehovet for den som har fått registrert et foretaksnavn og muligheten for en rettighetshaver til å fremsette krav om overprøving veies opp mot hverandre.

Behovet for en utvidelse av fristen må ses i sammenheng med at forprøving av de relative registreringshindre fjernes, slik at rettighetshaveren får et større ansvar for å ivareta sine egne interesser. På varemerkerettsområdet er det foreslått å kombinere en 3 måneders innsigelsesadgang med en etterfølgende adgang til administrativ overprøving i hele registreringens levetid. På foretaksnavneområdet vil det kunne være for alltid, ettersom foretaksnavneregistreringene ikke løper ut etter en viss tid, slik varemerker gjør. For å gjøre ordningen ensartet og så enkel å forholde seg til for næringslivet som mulig, foreslår departementet en enkel og tidsavgrenset adgang til å fremsette overprøvingskrav, og ikke et system med en kort tidsavgrenset innsigelsesadgang og deretter mulighet for administrativ overprøving.

Nærings- og handelsdepartementet foreslår at fristen for adgang til å fremme krav om administrativ overprøving for Patentstyret forlenges vesentlig i forhold til forslaget i høringsnotatet, og settes til 3 år fra registrering. I forslaget til ny designlov i Ot.prp. nr. 2 (2002-2003) § 26 tredje ledd, er utgangspunktet at krav om administrativ overprøving eller søksmål kan fremmes så lenge registreringen består, jf. § 26 første ledd jf. fjerde ledd. Innrettelseshensynet og de offentligrettslige aspektene ved firmalovgivningen gjør det imidlertid betenkelig å åpne for administrativ overprøving i hele registreringens levetid, slik som på designområdet og i forslaget til ny varemerkelov.

I forslaget til ny designlov er det videre tatt inn en tidsfrist på ett år fra registreringen er kommet til kunnskap til den som fremsetter kravet om administrativ overprøving eller søksmål og til det fremmes. En slik begrensning ville føre til vanskelige bevisspørsmål i forhold til foretaksnavn og bli uforholdsmessig ressurskrevende. Det antas at en som hevder bedre rett enn innehaveren av et foretaksnavn ikke vil ha interesse av å vente med å fremsette et krav om administrativ overprøving når han først har fått kunnskap om en registrering. Departementet foreslår følgelig ikke et tilsvarende vilkår i foretaksnavneloven. Det må imidlertid ved vurderingen av vernet tas hensyn til tiden som er gått siden registreringen. Dersom foretaksnavnene har eksistert side om side i lang tid, uten problemer, kan det være et moment som taler mot at det foreligger forvekselbarhet.

Det er ikke foreslått en absolutt tidsfrist for å begjære saken fremmet for domstolen.

Gjenstand for administrativ overprøving

Det er rettighetskonflikter knyttet til relative registreringshindre som vil være vurderingstema for administrativ overprøving. Ettersom registreringskontrollen forslås opprettholdt for absolutte registreringshindre, skal registreringsvedtak vedrørende absolutte hindre påklages etter Foretaksregisterlovens system. Dette innebærer at kontroll av relative og absolutte hindre i utgangspunktet vil følge to separate løp. Absolutte hindre vil kontrolleres ved registrering og kan påklages av søkeren eller tredjemann med rettslig interesse, mens relative hindre kun vil kontrolleres etter krav om administrativ overprøving fra rettighetshavere etter § 2-6.

Det må vurderes om næringslivet er best tjent med et rendyrket tosporet system eller en felles ordning for absolutte og relative hindre. Etter varemerkeloven blir relative og absolutte hindre behandlet etter samme system. Dette er i tråd med tradisjonen både på foretaksnavn- og varemerkerettsområdet. Det er imidlertid vanskelig å sammenligne de tradisjonelle ordningene fullt ut med den ordningen som foreslås for foretaksnavn, ettersom sistnevnte innebærer at kun absolutte hindre skal kontrolleres ved registrering. En mellomløsning kunne være å lage et unntak i firmaloven, slik at absolutte hindre kontrolleres ved registrering, samtidig som klage på denne type registreringsvedtak følger foretaksnavnelovens overprøvingsordning. Det vil imidlertid føre til at ulike deler av registreringsvedtak i Foretaksregisteret må påklages etter forskjellige system, noe som kan være uoversiktlig for registerets brukere og for registeret. For eksempel vil den som ikke får sitt foretak registrert i Foretaksregisteret fordi foretaksnavnet er villedende eller fordi aksjekapitalen ikke er fullt innbetalt, måtte følge forskjellige regler for å få nektingsvedtaket overprøvd. Så lenge absolutte hindre kontrolleres ved registrering, vil det etter alt å dømme være enklest for brukerne at vedtaket skal kunne påklages til Foretaksregisteret etter foretaksregisterloven.

Det er i dag svært få klagesaker som gjelder absolutte registreringshindre, og det er vanskelig å se at det har noen stor betydning for den faglige vurderingen om disse sakene går etter det ene eller andre system.

Overprøvingsorgan

De fleste kjennetegnsrettslige konflikter behandles i dag av Patentstyret. I diskusjonen om å få til en bedre harmonisering av foretaksnavneretten og varemerkeretten, har det vært fremme forslag om å etablere et felles klageorgan for Foretaksregisteret og Patentstyret. Patentstyret er derfor, i tillegg til Foretaksregisteret, aktuelt organ til å behandle saker om administrativ overprøving.

Dersom vernet etter foretaksnavneloven knyttes opp til varemerkelovens særpregskrav, vil det være Patentstyrets praksis som legges til grunn. Det vil bli viktig å sikre en enhetlig praksis på dette, noe som vil bli vanskelig dersom to ulike organ skal behandle like problemstillinger. Det kan også hevdes å være lite effektivt å opprettholde kompetanse på dette området i to etater.

Rask saksbehandling er viktig for partene i en konflikt. Dette gjelder særlig her hvor det dreier seg om foretaksnavn som næringsdrivende har en lovpålagt plikt til å bruke. Patentstyret har i dag vesentlig lengre saksbehandlingstid enn Foretaksregisteret, både i førsteinstanssaker og i klagesaker. Dersom behandlingstiden blir betydelig lengre for saker om foretaksnavn ved en overføring til Patentstyret vil brukernes tilbud bli forringet, noe som ikke er i samsvar med målsettingen om å imøtekomme næringslivets behov for kort saksbehandlingstid. Den forholdsvis lange saksbehandlingstiden i Patenstyret er imidlertid begrunnet i særlige forhold (f.eks. at 80 pst. av søkerne er bosatt i utlandet) som ikke gjør seg gjeldende i saker om administrativ overprøving etter firmaloven. Patentstyret estimerer selv en behandlingstid på 6-8 uker for krav om administrativ overprøving på foretaksnavneområdet.

Nærings- og handelsdepartementet foreslår at behandlingen av krav om administrativ overprøving i første instans og klagesaksbehandling legges til Patentstyret, primært for å sikre en enhetlig praksis i forhold til særpregskravet.

Saksbehandlingsregler for overprøvingsordningen

Det er ønskelig at saksbehandlingsregler fremgår klart i foretaksnavneloven. Dersom Patentstyret skal forvalte overprøvingsordningen er det naturlig også å se på de aktuelle saksbehandlingsregler på varemerkerettsområdet, forslagene i utkast til lov om varekjennetegn med motiver fra Varemerkeutredningen II og utkast til ny designlov (Ot.prp. nr. 2 (2002-2003). Forvaltningsloven gjelder supplerende for behandling i Patentstyrets første avdeling. Forvaltningslovens klageregler gjelder imidlertid ikke for klagesaksbehandlingen i Patentstyret, jf. lov 7. februar 1910 nr 7 om Styret for det industrielle Retsvern § 2. Det er derfor nødvendig å ta inn en rekke saksbehandlingsregler knytte til administrativ overprøving og klage på vedtak i overprøvingssaker i foretaksnavneloven. Det er en målsetting å tilpasse saksbehandlingsreglene slik at interessene til små bedrifter med begrensede ressurser til for eksempel advokathjelp blir ivaretatt. Det er viktig å lage enkle og lett tilgjengelige saksbehandlingsregler i loven. Det er videre viktig at overprøvings- og klageorganet har kompetanse til å prøve alle sider av saken, selv om det ikke skulle gå frem av kravet om administrativ overprøving. Det er grunn til å anta at mindre ressurssterke parter ikke alltid selv vil ta med alle relevante forhold i saken når de fremmer eller forsvarer seg mot et krav om overprøving.

Etter dagens firmalov § 5-1 kan enhver med rettslig interesse, og også departementet, reise søksmål for å få et foretaksnavn kjent ulovlig. Dette bør fortsatt være mulig. Departementet foreslår derfor ikke å gjøre søksmålsadgangen avhengig av at adgangen til administrativ overprøving er benyttet.

Øvrige saksbehandlingsregler for behandling av krav om administrativ overprøving i første avdeling

De foreslåtte reglene for første avdelings behandling av krav om administrativ overprøving bygger på den ordning som foreslås i utkast til ny designlov, jf. Ot.prp. nr. 2 (2002-2003). Det er ventet at forslaget til ny varemerkelov vil bygge på de samme løsningene. Foretaksnavneloven vil slik få egne regler om administrativ overprøving i første avdeling. Saksbehandlingsreglene i forvaltningslovens kapittel IV og V om enkeltvedtak vil komme til anvendelse, med de særregler som er gitt i foretaksnavneloven § 3-6 og i styreloven. Nærmere omtale av saksbehandlingsreglene for første avdeling gis i særmerknadene til utkast til endringer i § 3-6.

Virkning av vedtak om oppheving av registrering

I høringsnotatets utkast til § 2-8 foreslås det at Patentstyret skal kunne fatte vedtak om å oppheve registrering av foretaksnavnet dersom det finner at et foretaksnavn er registrert i strid med lovens § 2-6, og registreringshindringen fortsatt foreligger. Foretaksregisterloven § 7-1 om retting av feil er gitt tilsvarende anvendelse.

Enkelte av høringsinstansene, bl.a. Patentstyret og NHO, har tatt opp at dersom ikke Patentstyrets vedtak i en overprøvingssak etterleves, bør sletting av foretaket på nærmere angitte vilkår være en mulig sanksjon.

Etter departementets mening er det ikke aktuelt å sanksjonere vedtak i overprøvingssak med å slette foretaket som sådan. Et foretak er mer enn et kjennetegn. Det driver en løpende næringsvirksomhet, med kreditorer, debitorer, samarbeidspartnere, eiere og andre som det må tas hensyn til. Som eksempel kan nevnes et aksjeselskap som etter 10 års drift endrer sitt navn. Det reises så overprøvingssak mot navneendringen, og det ender med at den som har fremsatt kravet får medhold. En sletting av selskapet vil etter selskaps- og registreringsrettslige regler som utgangspunkt innebære at selskapet anses som opphørt. I andre sammenhenger skjer sletting av de fleste foretaksformer etter en styrt avviklingsprosess, som blant annet skal sikre at alle selskapets kreditorer får dekket sine tilgodehavender. Etter departementets oppfatning vil administrativ sletting av foretak som følge av manglende etterlevelse av Patentstyrets vedtak i overprøvingssak, være en sanksjon som ikke står i forhold til lovbruddets karakter. Dette gjelder særlig sett i forhold til de virkninger en slik ordning vil ha for kreditorer og andre tredjepersoner.

Etter departementets vurdering er det heller ikke aktuelt å pålegge tvangsavvikling som sanksjon overfor foretak som ikke retter seg etter Patentstyrets vedtak i en overprøvingssak. I dag finnes kun regler om tvangsavvikling av aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, ikke om andre foretaksformer. Tvangsavvikling forestås for øvrig av skifteretten og avviklingen følger reglene i konkursloven. I Foretaksregisteret registreres det enkelte organisasjonsformer som ikke kan gå konkurs. I forhold til disse foretakene antas tvangsavvikling ikke å være mulig.

Etter departementets vurdering fungerer dagens praksis med å innta påtegning om at foretakets foretaksnavn er ulovlig på firmaattesten brukbart. Departementet er i ferd med å utarbeide en forskrift om ileggelse av løpende tvangsmulkt i tilfelle der et foretak ikke etterkommer Foretaksregisterets pålegg om å inngi melding. En slik tvangsmulkt vil fylle behovet for tvangsmidler mot foretak som ikke retter seg etter vedtak i overprøvingssak.

I forslag til lov om design i Ot.prp. nr. 2 (2002-2003) er hovedregelen at en administrativ oppheving skal ha tilbakevirkende kraft. Registreringen skal anses som ikke å ha eksistert. Den regnes i utgangspunktet som en «nullitet». Regelen er i samsvar med det som er antatt å være gjeldende rett ved ugyldighetssøksmål etter mønsterloven, patentloven og varemerkeloven: Hvis en registrering blir kjent ugyldig av en domstol, får ugyldigheten som hovedregel tilbakevirkende kraft.

Systemet med administrativ overprøving vil bli mindre nyttig for brukerne hvis avgjørelsen om ugyldighet bare får virkning fremover i tid. Blant annet fordi det er foreslått vesentlige begrensninger i forprøvingen ved registreringen, kan behovet for å få fastslått at registreringen er en «nullitet» være større på foretaksnavneområdet (og for design) enn på varemerkeområdet, der systemet med granskning før registrering er foreslått videreført. Etter den alminnelige forvaltningsretten foretas det en mer nyansert vurdering når det skal tas stilling til virkningene av ugyldighet. Spørsmålet om oppheving av et forvaltningsvedtak får tilbakevirkende kraft, kan bl.a. bero på om den begunstigede bevisst ga uriktige opplysninger da det opprinnelige vedtaket ble truffet. Formålet med en slik nyansert vurdering er å unngå at ugyldighet får urimelige konsekvenser.

Nærings- og handelsdepartementet har kommet til følgende løsning for rettsvirkninger av vedtak om administrativ overprøving: Et vedtak om at et foretaksnavn er i konflikt med rettigheter i lovens § 2-6, vil føre til at foretaksnavnet må endres. I forhold til foretaksnavnets offentligrettslige funksjoner vil dette få som virkning av foretaksnavnet er ugyldig fra og med vedtakstidspunktet ( ex nunc). For andre funksjoner (som for eksempel brukt som kjennetegn på vare), vil foretaksnavnet som hovedregel anses som ugyldig med virkning fra registreringstidpunktet ( ex tunc), dvs. med tilbakevirkende kraft. På grunn av foretaksnavnets spesielle offentligrettslige funksjon kan det ikke regnes som en nullitet. Enhver næringsdrivende er forpliktet til å inneha et foretaksnavn, og dette skal og må benyttes som foretakets offisielle navn, frem til det er endret.

Klage

Nærings- og handelsdepartementet går inn for at avgjørelse i sak om administrativ overprøving kan påklages til Patentstyrets annen avdeling, og at Patentstyrets klageregler skal gjelde for annen avdelings klagebehandling. Departementet har i lovutkastet bygget på de klagesaksbehandlingsregler som foreslås i utkast til ny lov om design.

Departementets forslag avviker her noe fra høringsnotatets, og bygger bl.a. på høringsuttalelser fra Justisdepartementet og Patentstyret. De påpeker at det ikke bør gis saksbehandlingsregler i foretaksnavneloven som avviker fra de som gjelder ved Patentstyrets behandling av innsigelser etter varemerkeloven. For behandling av klagesaker i Patentstyrets annen avdeling kommer i dag ikke forvaltningslovens regler om klage til anvendelse, jf. lov 2. juli 1910 nr. 7 om Styret for det industrielle Rettsvern (styreloven) § 2.

Det vil være en stor fordel for Patentstyret å ha felles saksbehandlingsregeler å forholde seg til, så langt det er mulig. Mange av brukerne vil også være de samme, og derfor bør det være felles regler. For andre (og i praksis «sporadiske» brukere) vil det viktigste være at de sammen med vedtakene fra første avdeling i Patentstyret får god informasjon om frister osv. for å klage.

Departementet foreslår at klage må være kommet inn til Patentstyret innen to måneder etter at meldingen om avgjørelsen ble sendt til parten, se lovutkastet § 3-6. Klagefristen på to måneder tilsvarer gjeldende frist etter patentloven, varemerkeloven og mønsterloven. Etter forvaltningsloven § 29 begynner ikke klagefristen å løpe før slik melding er kommet frem til parten og den private parten blir med andre ord ikke skadelidende som følge av forsinkelser i postgangen. Til gjengjeld er forvaltningslovens klagefrist i utgangspunktet vesentlig kortere enn etter § 3-6 (tre uker). Dette burde være tilstrekkelig til å kompensere for at reglene om fristberegning er mindre gunstige for den private parten enn etter forvaltningsloven. At klagefristen begynner å løpe allerede når melding om avgjørelsen sendes fra Patentstyrets første avdeling, innebærer at den private parten kan forholde seg til brevdatoen ved beregningen av fristen. Dette gjør fristberegningen enkel og kan forebygge tvister om spørsmålet.

Departementet har lagt sitt forslag tett opp mot det som er foreslått i ny lov om design, jf. Ot.prp. nr. 2 (2002-2003) .

Spørsmålet er så hvilken rolle Patentstyrets første avdeling bør ha ved behandlingen av klagesaker. Den alminnelige bestemmelsen i forvaltningsloven § 33 andre ledd fastsetter at førsteinstansen skal gå gjennom saken på nytt når det har kommet inn en klage. Hvis førsteinstansen finner klagen begrunnet, kan den oppheve eller endre vedtaket. Denne bestemmelsen gjelder ikke for Patentstyret (se styreloven § 2), og noen tilsvarende regel finnes ikke i lovgivningen om industrielt rettsvern. Klager går direkte til Patentstyrets annen avdeling, uten noen forberedende behandling hos første avdeling.

I tråd med forslaget på designområdet går departement inn for å gi Patentstyrets første avdeling en viss kompetanse til å oppheve eller endre sitt eget vedtak på grunnlag av en klage. Kompetansen bør dekke tilfellene der det synes klart at det opprinnelige vedtaket er feil. Patentstyrets første avdeling vil med dette kunne sile unna en del opplagte saker for Patentstyrets annen avdeling. Ordningen kan gi Patentstyrets annen avdeling mulighet til i større grad å konsentrere seg om de mer kompliserte og prinsipielle klagesakene. Dette kan bidra til kortere saksbehandlingstid i annen avdeling.

Etter § 3-7 i departementets lovforslag vil Patentstyrets første avdeling ha kompetanse til å treffe vedtak i klagesak, hvis den finner det klart at klagen er begrunnet. Det foreslås ikke at Patentstyret skal ha en plikt til å vurdere alle klager, slik ordningen er etter forvaltningsloven (se dens § 33 andre ledd). En slik to-instansbehandling av alle klager antas å være for ressurskrevende. Ordningen kan gå utover arbeidet med søknadsbehandling i første avdeling, og føre til at samlet saksbehandlingstid i en del klagesaker blir lengre enn i dag. Regelen i § 2-9 vil være særlig praktisk i klagesaker der vurderingstemaet er enkelt, men den kan også anvendes i mer komplekse sakstyper der det synes å være gjort klare feil.

Også på noen andre punkter foreslås det en tilnærming til forvaltningslovens klageregler. Det foreslås bl.a. en uttrykkelig lovfesting av at Patentstyret kan ta hensyn til forhold som ikke er berørt i klagen, se til sammenlikning forvaltningsloven § 34 andre ledd annet punktum. Patentstyret kan med dette ta opp både rettslige og faktiske forhold som ikke var fremme under behandlingen i Patentstyrets første avdeling, og som heller ikke er berørt i klagen. Bestemmelsen går lenger enn styreloven § 5 andre ledd, som sier at Patentstyrets annen avdeling ikke er bundet til de «kjensgjerningene» som forelå ved førsteinstansbehandlingen.

Omgjøring av eget tiltak

Etter styreloven § 2 første ledd fjerde punktum gjelder ikke forvaltningsloven kapittel VI for Patentstyrets vedtak. Forvaltningsloven § 35 om omgjøring av eget tiltak kan derfor ikke anvendes av Patentstyret på foretaksnavneområdet. I utkast til ny lov om design er det foreslått en adgang for Patentstyret til omgjøring av eget tiltak. Adgangen er svært snever, og knytter seg primært til feil ved registrering. I saker etter firmaloven skal Patentstyret ikke være registerfører, og en tilsvarende hjemmel anses derfor som unødvendig.

Forholdet til domstolskontroll av registreringer av foretaksnavn

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til høringsnotatets forslag om at overprøvingsordningen er et frivillig tilbud til de næringsdrivende. Departementet går inn for at den private parten skal kunne velge å angripe registreringen av et foretaksnavn ved administrativ overprøving eller for domstolene.

Muligheten for administrativ overprøving er et frivillig alternativ til søksmål. Departementet mener derfor at det ikke skal være nødvendig å bringe en overprøvingssak inn for Patentstyret før det kan reises søksmål om samme forhold. Klageretten trenger ikke å være brukt før registrering angripes for domstolene.

Det er imidlertid nødvendig å ha regler som sikrer at det ikke løper parallelle saker for Patentstyret og domstolene. I tråd med ordning i utkast til ny designlov foreslår departementet at den som har fremmet overprøvingssak ikke kan reise søksmål om ugyldighet mens saken pågår for Patentstyret (gjelder behandling i både første og annen avdeling). Dersom overprøvingssak er reist for Patentstyret, og en annen part går til søksmål ved domstolene for samme spørsmål, må Patentstyret utsette behandlingen til saken er avgjort.

Søksmålsadgangen vil etter forslaget videre stå åpen hvis et krav om administrativ overprøving trekkes, eller avgjørelsen fra Patentstyrets første avdeling ikke påklages.

Patentstyret kan etter forslagets § 3-6 fjerde ledd og § 3-7 femte ledd avvise et krav om administrativ overprøving eller klage. Det kan ikke reises søksmål mot Patentstyret for å få opphevet avvisningsvedtaket.