1 Proposisjonens hovedinnhold
1.1 Ventetidsgaranti for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet
Regjeringen legger med dette fram forslag til endringer i pasientrettighetsloven (lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter) med sikte på innføring av ventetidsgaranti i spesialisthelsetjenesten for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet.
Det foreslås å lovfeste en hjemmel for departementet til å innføre særskilt ventetidsgaranti for barn og unge med psykiske lidelser og unge rusmiddelavhengige i forskrift.
Under forutsetning om lovfesting av en slik forskriftshjemmel, tas det sikte på at regler om en særskilt frist for vurdering av barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet fastsettes i prioriteringsforskriften (forskrift 1. desember 2000 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnd). Det tas også sikte på å fastsette en maksimalfrist for når spesialisthelsetjenesten skal oppfylle retten til nødvendig helsehjelp for disse gruppene, i prioriteringsforskriften.
Departementet vil fastsette i forskriften at barn og unge med psykiske lidelser og unge rusmiddelavhengige får rett til vurdering av spesialisthelsetjenesten innen 10 virkedager, og at fristen for å oppfylle retten til nødvendig helsehjelp for disse gruppene maksimalt kan settes til 65 virkedager (90 kalenderdager som er ca 3 måneder). Disse særskilte fristreglene vil bli gjort gjeldende for barn og unge med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet inntil de fyller 23 år.
Departementet legger vekt på at det i første omgang er viktig å innarbeide prinsippet om særskilt frist for vurdering av og maksimal frist for å yte helsehjelp til disse gruppene. Dette er imidlertid starten på en prosess hvor maksimalfristen vil bli vurdert satt lavere når forholdene ligger til rette for det.
Maksimalfristen innebærer at ingen rettighetspasienter under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet skal vente mer enn 65 virkedager på helsehjelp. De skal fortsatt få en individuell vurdering, og de som trenger raskere hjelp skal få det. En nasjonal veileder som utarbeides av Sosial- og helsedirektoratet skal understøtte en mer ensartet forståelse av kriteriene i prioriteringsforskriften og forbedre kvaliteten på den individuelle vurderingen.
Forslaget om lovfesting av hjemmel for å innføre ventetidsgaranti i spesialisthelsetjenesten for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet behandles i punkt 3. Bakgrunnen for forslaget omtales i punkt 2.1.
1.2 Endringer i pasientrettighetsloven etter rusreformen m.m.
Regjeringen legger også frem forslag til endringer i pasientrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven (lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m.) etter rusreformen. Forslagene til lovendringer er i hovedsak en tydeliggjøring av den tolkningen og praktiseringen av pasientrettighetsloven som er lagt til grunn etter at rusreformen trådte i kraft 1. januar 2004. I tillegg foreslås det noen endringer av lovteknisk karakter og to forskriftshjemler som åpner for å fastsette nærmere regler om legemiddelassistert rehabilitering (LAR) og om gjennomføringen av ordningen med fritt valg av sykehus.
I punkt 2.2.1 til 2.2.3 beskrives vedtakelsen av rusreformen og konsekvenser av reformen for reguleringen av rusbehandling.
Ved reformen ble behandling for rusmiddelmisbruk definert som en spesialisthelsetjeneste. Disse tjenestene er etter det regulert av helselovgivningen, blant annet pasientrettighetsloven.
Stortinget understreket i Innst. O. nr. 4 (2003-2004) at rusmiddelavhengige skal ha pasientrettigheter på lik linje med andre pasientgrupper. Etter dagens pasientrettighetslov forutsetter enkelte av rettighetene at helsehjelpen gis ved sykehus eller distriktspsykiatriske sentre, blant annet retten til fritt sykehusvalg. Rusbehandling ble etter reformen organisert inn i foretaksstrukturen på ulik måte. Rusbehandling tilbys derfor i dag både ved sykehus og andre typer institusjoner. For å sikre like rettigheter til alle pasienter som henvises til rusbehandling, uavhengig av institusjonstype, kreves derfor noen endringer i pasientrettighetsloven.
Punkt 4.1 omhandler endringer i pasientrettighetsloven § 2-1 om rett til nødvendig helsehjelp. Departementet foreslår en mer generell utforming av bestemmelsen i § 2-1 om fastsettelsen av behandlingsfrist for rettighetspasienter og rett til behandling i utlandet på grunn av manglende tilbud i Norge. Behandlingsfristen skal etter gjeldende rett fastsettes ut i fra hva som er medisinsk forsvarlig. Det foreslås en endring slik at fristen skal settes ut i fra faglig forsvarlighet, uten å spesifisere dette til medisinskfaglig forsvarlighet. Rusbehandling skal være tverrfaglig – det vil si både helsefaglig og sosialfaglig. Behandlingsfristen for pasienter som henvises til rusbehandling, skal etter dette fastsettes etter en helsefaglig og/eller sosialfaglig forsvarlighetsvurdering, alt etter hvilket behandlingstiltak pasienten har behov for. Tilsvarende foreslås at retten til behandling i utlandet etter § 2-1 femte ledd skal utløses dersom det ikke finnes et adekvat tilbud i Norge, uten at dette spesifiseres til et adekvat medisinsk tilbud. For ruspasienter vil vurderingstemaet da bli om det finnes et adekvat helse- og/eller sosialfaglig tilbud i Norge.
I punkt 4.2 foreslås det endringer i pasientrettighetsloven § 2-2 om rett til vurdering innen 30 virkedager. Etter gjeldende rett gjelder retten til vurdering bare ved henvisning til sykehus eller spesialistpoliklinikk (for eksempel distriktspsykiatriske sentre). Departementet foreslår at denne rettigheten skal gjelde for alle som henvises til rusbehandling, uavhengig av hvilken institusjonstype behandlingen skal gis ved. Dette er i tråd med slik bestemmelsen praktiseres i dag. Samtidig foreslås det at de regionale helseforetakene skal ha anledning til å bestemme hvilke rusinstitusjoner som skal vurdere henvisninger til rusbehandling og fastsette individuelle behandlingsfrister. Dette er i tråd med dagens praksis.
I punkt 4.3 foreslår departementet å endre pasientrettighetsloven § 2-3 slik at retten til fornyet vurdering ved henvisning til rusbehandling også skal gjelde etter henvisning fra sosialtjenesten. Etter gjeldende rett kreves henvisning fra allmennlege for at pasienten skal ha rett til fornyet vurdering.
Punkt 4.4 omhandler rett til valg av sykehus m.m. etter pasientrettighetsloven § 2-4. Det foreslås at valgretten skal gjelde ved henvisning til all rusbehandling i rusinstitusjon, uavhengig av institusjonstype. Dette er i tråd med dagens praksis. Etter gjeldende rett omfatter bestemmelsen bare henvisning til sykehus eller distriktspsykiatriske sentre.
For pasienter som tas inn i institusjon med hjemmel i vedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 eller 6-2a, foreslår departementet at retten til å velge behandlingssted (herunder rett til å skifte behandlingssted) begrenses til å gjelde så langt en gjennomføring av valgretten ikke vil være uforsvarlig eller i betydelig grad egnet til å svekke formålet med tilbakeholdelsen. Den samme begrensningen foreslås overfor pasienter som er under legemiddelassistert rehabilitering (LAR).
Retten til valg av sykehus er i dag regulert utelukkende av den generelle og overordnede bestemmelsen i pasientrettighetsloven § 2-4. Departementet foreslår å supplere denne bestemmelsen med forskrifter som utdyper og presiserer nærmere hva som ligger i retten til fritt sykehusvalg.
I punkt 4.5 foreslås det en lovteknisk forenkling (sammenslåing)av nåværende to forskriftshjemler om øyeblikkelig hjelp og om akutt behandling for rusmiddelmisbruk. I tillegg pålegges de regionale helseforetakene å utpeke på forhånd det nødvendige antall institusjoner (eller avdelinger i institusjoner) som skal ha plikt til å gi akutt rusbehandling. Plikten til å sørge for akutt rusbehandling følger allerede av bestemmelsen i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a første ledd nr. 5.
I punkt 4.6 er det foreslått endringer i spesialisthelsetjenesteloven § 3-14 for å forbedre den lovtekniske reguleringen av området. § 3-14 fastsetter at reglene i sosialtjenesteloven § 7-11, og nærmere gjennomføringsregler gitt i forskrifter med hjemmel i § 7-11, også gjelder for rusinstitusjonene i spesialisthelsetjenesten. Denne bestemmelsen foreslås opphevet og erstattet med en ny lovhjemmel til å gi forskrifter med tilsvarende innhold som de någjeldende, men med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven.
Punkt 4.7 inneholder forslag om oppfølgning av evalueringen av legemiddelassistert rehabilitering (LAR). I tillegg til utarbeidelsen av faglige retningslinjer som Sosial- og helsedirektoratet arbeider med, foreslår departementet en hjemmel til å gi forskrifter med nærmere regler om legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Hjemmelsbestemmelsen gir adgang til å fastsette regler blant annet om formålet med LAR, kriterier for inntak og utskrivning, ansvarsgrupper, krav om individuell plan for pasienter i LAR og krav om at pasienter i LAR avlegger urinprøve for kontrollformål.