3 Ventetidsgaranti for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet
3.1 Gjeldende rett
Pasientrettighetsloven skal sikre befolkningen lik tilgang til helsehjelp av god kvalitet ved å gi pasienter rettigheter overfor helsetjenesten.
Pasientrettighetsloven § 2-2 fastsetter at når en pasient er henvist til sykehus eller spesialistpoliklinikk, herunder distriktspsykiatrisk senter, har pasienten rett til å få sin helsetilstand vurdert innen 30 virkedager etter at henvisning er mottatt. Vurderingen innen denne fristen skal både omfatte en vurdering med hensyn til videre undersøkelse og behandling og en vurdering av om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Dersom pasienten har rett til nødvendig helsehjelp, skal det også fastsettes en individuell frist for når helsehjelpen senest skal gis.
Fristen på 30 virkedager er en maksimumsfrist. Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom, har pasienten rett til raskere vurdering. Utover dette er vurderingsfristen generell og gjelder likt for alle grupper av pasienter, uansett for eksempel alder.
Pasientrettighetsloven § 2-1 fastsetter når en pasient har rett til helsehjelp. Bestemmelsen gir i annet ledd første punktum rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Pasientens rett til nødvendig helsehjelp bestemmes av hva som faller inn under begrepet helsehjelp, og hvilken helsehjelp som er nødvendig. Begrepet helsehjelp omfatter handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål, jf. pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav c. Etter at de regionale helseforetakene overtok ansvaret for behandlingstiltak for rusmiddelmisbrukere fra 1. januar 2004 (Rusreformen), omfatter begrepet spesialisthelsetjeneste også tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a første ledd nr. 5.
Etter bestemmelsens annet ledd annet punktum gjelder retten til helsehjelp kun dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen og kostnadene står i et rimelig forhold til tiltakets effekt. Om en pasient har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, må avgjøres etter en konkret, individuell vurdering av vedkommende pasients tilstand basert på alvorlighetsgrad, pasientens lidelse, utsikt til bedring og behandlingens effekt. Det er gitt nærmere regler om kriteriene for vurdering av rett til nødvendig helsehjelp i prioriteringsforskriften (forskrift 1. desember 2000 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnd) som er nærmere omtalt i punkt 4.1.1. Etter forskriften er verken diagnose eller pasientens alder i seg selv prioriteringskriterium.
Etter bestemmelsens annet ledd tredje punktum skal spesialisthelsetjenesten fastsette en frist for når medisinsk forsvarlighet krever at en pasient med rett til nødvendig helsehjelp, senest skal få oppfylt sin rettighet. Fristen skal fastsettes på grunnlag av en konkret, individuell vurdering av den aktuelle pasientens tilstand. Når det gjelder pasienter som henvises for behandling for rusmiddelmisbruk, har departementet tolket denne bestemmelsen slik at fristen skal settes etter helsefaglig og/eller sosialfaglig forsvarlighetsvurdering. Det vil si at alder i seg selv ikke er angitt som et særskilt vurderingstema.
Behovet for endringer i nåværende bestemmelser i pasientrettighetsloven §§ 2-1 og 2-2 på grunn av rusreformen er nærmere omtalt i punkt 4.1 og 4.2.
Barn og unge med psykiske lidelser og/eller rusavhengighet har rett til vurdering av helsetilstanden innen 30 virkedager og rett til helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten innen en fastsatt frist på lik linje som resten av befolkningen. Det er ikke fastsatt særskilte rettigheter eller vurderingskriterier for disse gruppene.
3.2 Prioriteringsordninger i andre land
3.2.1 Sverige
I budsjettproposisjonen for 2007 har den svenske regjeringen uttalt at tilbudet til barn og unge med psykiske lidelser skal styrkes, og at ventetiden på utredning aldri bør overstige en måned. 1. november 2005 ble det vedtatt en generell behandlingsgaranti for alle pasienter. Formålet er at pasienten skal få kontakt med helsetjenesten innen rimelig tid. Den gjelder all planlagt behandling som er offentlig finansiert (også fra private aktører) og innebærer blant annet at pasientene har rett til å treffe en primærlege innen 7 kalenderdager, rett til vurdering av spesialist innen 90 kalenderdager etter at henvisningen er sendt, og rett til behandling så snart som mulig og senest innen 90 kalenderdager etter vurdering hos spesialist.
I sluttrapporten fra den nasjonale psykiatrisamordneren (SOU 2006:100 Ambition och ansvar ) ble det fremmet forslag om en forsterket behandlingsgaranti for barn og unge med psykiske lidelser som innebærer at pasientene vurderes innen spesialisthelsetjenesten innen 30 kalenderdager, og at behandling skal igangsettes innen 30 kalenderdager etter at vurderingen er foretatt. Socialdepartementet arbeider med oppfølging.
I SOU 2005:82 Personer med tungt missbruk – stimulans til bättre vård ochbehandling ble det foreslått at personer med tungt misbruk skal ha en lokal behandlingsgaranti for lengste ventetid (2-3 dager) til en første samtale med sosialtjenesten og til en individuell behandlingsplan innen ca 4 uker. Forslaget er foreløpig ikke fulgt opp.
3.2.2 Danmark
Danmark har ingen ventetidsgaranti for behandling av psykiske lidelser. Bare ca 0,8 prosent av danske barn henvises til barne- og ungdomspsykiatri, mens Sundhedsstyrelsen har anslått at det behov for oppbygning av kapasiteten slik at den kan dekke 2 prosent av barnebefolkningen. Indenrigs- og Sundhedministeriet har i januar 2007 satt i gang et prosjekt om bla skal vurdere behov og kapasitet både i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
En behandlingsgaranti for stoffmisbruk som trådte i kraft i 2003, sikrer stoffmisbrukere rett til å få tilbud om behandling innen 14 dager etter at henvendelsen med ønske om behandling er sendt. En tilsvarende garanti for alkoholmisbrukere trådte i kraft i 2005.
3.3 Høringsinstansenes syn
Som det fremgår av sammendraget av høringsuttalelsene i punkt 2.1.4, er de fleste høringsinstansene enige i at barn og unge med psykiske lidelser og unge rusmiddelbrukere bør ha rett til vurdering av spesialisthelsetjenesten innen 10 virkedager.
Barne- og likestillingsdepartementet uttaler at:
«Arbeidsgruppens anbefaling er at fristen for vurdering av barn og unge bør gjøres innen 10 dager. BLD er enig i at fristen for barn og unge bør være kortere enn for andre grupper. Blant annet fordi barn og unge selv ofte ikke er i stand til å ivareta sine behov. Som gruppe betraktet er derfor barn og unge særlig sårbare.»
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet uttaler at:
«Dette ser direktoratet som et viktig virkemiddel for å sikre barn og unge med psykiske lidelser og unge rusmiddelbrukeres rett til helsehjelp.»
Helse Øst RHF uttaler at:
«Helseforetakene i Helse Øst har ulike oppfatninger om hvor hensiktsmessig det er å sette 10 dager som grense for akseptabel ventetid før første vurdering. Dette begrunnes både med at noen pasienter ut fra en faglig vurdering bør kunne vente 30 dager, bekymring ift dagens kvalitet på henvisningene som nødvendiggjør innhenting av supplerende opplysninger samt knapphet på ressurser. Helse Øst RHF slutter seg likevel til at akseptabel ventetid til vurdering settes til 10 dager. Det understrekes viktigheten av å bedre kvaliteten på henvisningene, noe som vil kunne oppnås ved å gjennomføre forslaget om å innføre et felles henvisningsskjema.»
Helse Vest RHF uttaler at de:
«vil ut fra en helhetsvurdering av situasjonen for den aktuelle pasientgruppen støtte forslaget om en vurderingsfrist på 10 virkedager.»
Helse Sør RHF forutsetter:
«(...) at de kravene til vurderingsprosessen som er gjengitt i brev fra HOD av 21.05.06 til Helse Øst RHF fortsatt skal gjelde barn og unge med psykisk lidelser og/eller rusproblemer, og tror det vil kunne by på praktiske problemer å utføre dette innen 10 dager. Videre følger det allerede av bestemmelsen i dag at 30 dagers fristen er en maksimumsfrist, og det er gitt klare føringer om at vurderingen skal gjennomføres raskere der det er mistanke om en alvorlig tilstand. Gjeldende rett bør derfor være tilstrekkelig til å sikre at barn og unge med psykiske lidelser og/eller rusproblemer som trenger det blir vurdert raskt.»
Sosial- og helsedirektoratet peker på at:
«(...) ventetiden til vurderingssamtalen er en viktig indikator i forhold til tidlig identifisering av debuterende vansker og påfølgende intervensjon. Lovfesting av denne plikten vil derved kunne styrke pasientens rettigheter samtidig som det ikke antas å kreve større innsats for å få enhetene til å følge en praksis som allerede i stor grad er implementert. SHdir anbefaler at 10 dagers vurderingsgaranti i psykisk helsevern til barn og unge lovfestes.»
Fylkesmannen i Oslo og Akershus er uenig i forslaget og mener:
«(...) det kan være grunn til engstelse for at dette tiltaket vil ha begrenset virkning på produktivitet og effektivitet ved BUP-poliklinikkene. Tiltaket vil kunne føre til at listen for å bli rettighetspasient blir hevet - derved vil en pasientgruppe av ukjent størrelse miste rettigheter som den har i dag. Det vil også kunne føre til flere fristbrudd og derved til en økt belastning på poliklinikkene som må behandle et større antall klagesaker og dermed får redusert sin kapasitet til å behandle pasienter.
Fordelen med dagens system er at det gir mulighet for stor grad av individuell vurdering ved at det åpner for å prioritere enkelte diagnosegrupper/problemstillinger. Med en frist på 10 dager vil denne muligheten trolig falle helt eller delvis bort. Vi mener pasientrettighetslovens og prioriteringsforskriftens bestemmelser, i kombinasjon med forsvarlighetskravet i helsepersonelloven og spesialisthelsetjenesteloven, er tilstrekkelig til å sikre pasientrettighetene også i BUP-poliklinikkene. Fylkesmannen i Oslo og Akershus vil derfor ikke tilrå at man innfører en vurderingsfrist på 10 virkedager.»
Fylkesmannen i Aust-Agder slutter seg til forslaget om at barn og unge med psykiske lidelser og unge rusavhengige under 23 år, gis rett til vurdering fra spesialisthelsetjenesten innen 10 virkedager etter at henvisning er mottatt.
Nasjonalt folkehelseinstitutt uttaler:
«Arbeidsgruppens forslag om en vurderingsgaranti; vurdering innen 10 dager, synes hensiktsmessig. Dette fordrer imidlertid bedre henvisningsrutiner der man sikrer at det foreligger nødvendige og tilstrekkelige opplysninger om barnet og familien.»
Barneombudet mener:
«(...) det ikke er tilstrekkelig å foreta en vurdering ut fra den foreliggende skriftlige henvisningen. Det bør i tillegg foretas en vurderingssamtale med den henviste. Dette vil gi en bedre oversikt over hva barnet/ungdommen sliter med, kartlegge behov, samt sjekke ut om det er riktig at vedkommende skal ha hjelp fra spesialisthelsetjenesten. Hensikten er at barn/ungdom så tidlig som mulig skal få uttale seg om det som plager dem og oppleve å få et eierforhold til dette, jf Barnekonvensjon kapittel 12 hvor det heter at barn har rett til å si sin mening og bli hørt. En vurderingssamtale er videre en god anledning til å iverksette øvrige undersøkelser i påvente av at behandlingen skal påbegynne. Barnet kan henvises til en somatisk undersøkelse, PP-tjenesten, eller en annen instans hvis vurderingssamtale gir grunnlag for å iverksette denne type utredning. Ideelt sett bør vurderingssamtalen gjennomføres innen 10 virkedager, men for å øke sjansen for å få med alle involverte, eksempelvis fastlegen, kan maksimumsfristen være 15 virkedager. Uansett vil det være viktig at det foreligger en invitasjon til en vurderingssamtale nokså umiddelbart etter henvisningen. Under forutsetning av at det ikke lar seg gjøre å sette en frist på 15 virkedager for å gjennomføre en vurderingssamtale, støtter Barneombudet forslaget om at fristen for å vurdere en henvisning settes til 10 virkedager.»
Mental Helse mener:
«(...) det ikke bør gå lenger tid enn 10 virkedager fra Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) har mottatt henvisning fra fastlege/førstelinjetjenesten, til pasienten kommer inn til en vurderingssamtale ved BUP. I vurderingssamtalen må behovet for behandling kartlegges; det bør også være en samtale med de pårørende. Barnets eller den unges foreldre/verge/andre pårørende har ofte et behov for en samtale med fagpersonell, samtidig vil pårørende kunne komme med informasjon som ikke kommer frem under samtale med den unge selv. En vurderingssamtale er fornuftig bruk av ressurser, siden en slik samtale ikke nødvendigvis betyr at det foreligger behov for videre behandling. Det vil dermed ikke føre til overbehandling av personer som ikke har behov for hjelp ved BUP/DPS. Imidlertid vil en slik samtale bidra til å kartlegge om det trengs bedret samarbeid mellom hjem/skole/PPT/barnevern/andre.»
Som det fremgår av sammendraget av høringsuttalelsene i punkt 2.1.4, er det noe ulikt syn blant høringsinstansene på hvor lang maksimumsfristen for å oppfylle retten til nødvendig helsehjelp for barn og unge med psykiske lidelser og unge rusmiddelbrukere bør være.
Helse Øst RHF slutter seg til at maksimal ventetid før behandlingsstart settes til 90 dager og uttaler følgende om dette:
«Det vil i den forbindelse være viktig å intensivere arbeidet med å lage nasjonale retningslinjer for vurdering av hvilke pasientgrupper som har rett til nødvendig helsehjelp, samt hvilke tidsfrister som skal settes for seneste oppstart av behandling. Helse Øst er i ferd med å ferdigstille arbeidet med tiltaksplan psykisk helsevern for 2007. I planen vil det foreligge regionalt mål for gjennomsnittlig ventetid for pasienter med rett til nødvendig helsehjelp innen psykisk helsevern for barn og unge. Dette målet vil være lavere enn det nasjonale målet for maksimal ventetid for hele pasientgruppen.»
Helse Vest RHF peker på at:
«(...) det er klart ønskelig å redusere ventetiden for barn og unge i Helse Vest. Det er satt et generelt ventetidsmål på 70 dager (gjennomsnitts ventetid) og at ingen med rett til nødvendig helsehjelp skal vente lenger enn 6 måneder. Med utviklingen i ventetider innen barne- og ungdomspsykiatrien i Helse Vest vil likevel 90 virkedager være en stor utfordring. Helse Vest har lavest dekningsgrad i barne- og ungdomspsykiatrien av regionene. Det skyldes at utgangspunktet var lavest og at de relative forskjellene i stor grad består. Det er grunn til å anta produktiviteten kan bedres. Det er imidlertid lite sannsynlig at en slik maksimalfrist kan oppfylles uten en kraftig ressursmessig styrking.»
Helse Sør RHF synes det er uheldig å lage særregler for enkeltgrupper som bryter med lovens system og uttaler følgende om dette:
«Vi kan heller ikke se at dette burde være nødvendig, og mener det heller bør tas opp i forbindelse med arbeidet med utarbeidelse av veilederne for prioritering av ulike pasientgrupper som er igangsatt.»
Barne- og likestillingsdepartementet mener at:
«Målet må være å sikre et likeverdig tilbud uavhengig av pasientens bosted. 90 dagers ventetid for barn og unge med psykiske lidelser og/eller rusproblemer er for lang. Ventetiden bør være kortest mulig for denne gruppen. Ved en individuell vurdering av ventetid mener departementet at det, i tillegg til pasientens egen tilstand, bør tas hensyn til i hvor stor grad foreldrene er i stand til å håndtere problemene og i hvor god stand de er til å være gode omsorgspersoner. Det bør også tas hensyn til i hvor stor grad lokalt hjelpeapparat er i stand til å gi barnet og familien nødvendig oppfølging i ventetiden. Etter BLDs oppfatning bør det vurderes om slike forhold også bør framkomme i eventuelle nasjonale retningslinjer. fastsettes. Forskning på blant annet registerdata, viser at barnevernsbarn er særlig sårbare. Dette også fordi foreldrene noen ganger er i dårlig stand til å ivareta barnets behov for omsorg og oppfølging. Det betyr at det offentlige, og også helsetjenestene, må ta et større ansvar i slike tilfeller for å sikre at barnet får både nødvendig behandling og omsorg. BLD mener dette understreker at foreldrenes muligheter til å hjelpe barnet i ventetiden bør være gjenstand for vurdering når individuell frist settes. Dette forutsetter en god dialog med barnevernet, og også at barnevernets synspunkter blir tatt alvorlig. Derfor bør samarbeid med lokalt hjelpeapparat fremheves som viktige kriterier for produktivitet og kvalitet.»
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet ser det som positivt at pasientene skal sikres behandling innen 90 virkedager, men uttaler:
«Direktoratet ønsker likevel å påpeke at en ventetid på 90 virkedager kan være for lang, særlig sett i forhold til at arbeidsgruppen refererer til at fagpersoner påpeker at de har erfaring med at jo tidligere man kommer til med adekvat rusbehandling, desto større er sannsynligheten for at behandlingen har effekt. I tillegg kan ventetiden for noen føre til at problemene eskalerer slik rapporten beskriver.
Arbeidsgruppen poengterer at begrepet akseptabel ventetid ikke må forveksles med forsvarlig ventetid. Arbeidsgruppen legger til grunn at innføring at begrepet «akseptabel» ventetid vil kunne indikere en differensiering eller en presisering av forsvarlighetsbegrepet, og ser dette som uheldig. Direktoratet deler denne bekymringen. Bruk av begrepet akseptabel kan flytte fokuset vekk fra opplevd lidelse og redusert livskvalitet, samt at ventetiden kan føre til en eskalering av vanskene. Dette må særlig sees i forhold til selvmordshyppigheten blant barn og unge, og særlig den høye forekomsten av selvmord blant barn og unge som mottar barneverntiltak.»
Sosial- og helsedirektoratet uttaler:
«(...)vurderer innføring av 90 dagers ventetids- garanti som et sannsynlig effektivt tiltak for å korte ned ventetiden for pasientgruppen under forutsetning av at innføringen skjer som en del av flerspektrede tiltak med tett oppfølging. Tatt ut av sin sammenheng vil en slik endring sannsynlig bli møtt med betydelig skepsis og dårlig compliance fra fagfeltets side.»
Fylkesmannen i Oslo og Akershus peker på at ulike diagnosegrupper i dag har til dels sterkt forskjellig ventetid på behandling ved BUP-poliklinikkene og uttaler at:
«Dette er forskjeller som for en stor del virker godt faglig fundert. Dersom maksimal ventetid skal reduseres til 90 dager uten at poliklinikkene tilføres flere ressurser, vil det enten måtte føre til at en mindre del av ressursene kan benyttes til de sykeste, at listen for å bli rettighetspasient heves, eller at man aksepterer at det blir flere fristbrudd. En absolutt frist på 90 dager vil heller ikke utløse noen reell rettighet ved fristbrudd, bare merarbeid i form av økt klagebehandling, idet det ikke finnes aktuelle behandlingsalternativer. Fylkesmannen i Oslo og Akershus vil derfor heller ikke tilrå at man innfører en maksimal ventetid på 90 dager.»
Fylkesmannen i Aust-Agder peker på at for foreldre og barn skal det ikke undervurderes betydningen av at en maksimalfrist vil gi større grad av forutsigbarhet og ha en betydelig signalverdi og uttaler:
«Det er viktig at reell behandling blir iverksatt innen maks. 90 dager, og at man da ikke blir satt på en ny liste et sted. Dette må veies opp mot faren for vridningseffekt innen pasientgruppen og i forhold til andre pasientgrupper. Setter en frist kortere enn 90 dager er det fare for at en i mindre grad tar individuelle hensyn og at en ikke sørger for at pasienter som trenger det mest får hjelp først. Når det gjelder tilbudet til unge rusavhengige er det særlig fare for vridningseffekter ikke minst for aldersgruppen 18 til 23 år. En har en lite kunnskap om tilbudet til unge rusavhengige.
Fylkesmannen har flere ganger uttrykt bekymring når det gjelder spesialisthelsetjenestens rusbehandlingstilbud som en mener er mangelfullt særlig i forhold til kapasiteten. Når det gjelder barnevernsbarn er det helt åpenbart et underforbruk av psykiske helsetjenester. Her må det gjøres særskilte grep i forhold til å heve kompetansen og utvikle samhandlingsstrategier på alle nivåer. Fylkesmannen slutter seg etter til utvalgets vurdering om en maksimal ventetidsgaranti på 90 dager for å bli tatt under behandling.»
Barneombudet støtter forslaget og uttaler:
«Det ideelle ville naturligvis være at alle fikk hjelp etter behov, men det kan være vanskelig å gjennomføre i praksis slik situasjonen er i dag. I tillegg er det ikke alltid en fordel å operere med korte frister. Da får man ofte ikke foretatt de nødvendige utredninger før en behandling iverksettes. En vurderingssamtale nokså umiddelbart etter henvisning vil være en god mulighet til å sortere ute hvilke barn som bør komme raskt til behandling og hvilke som kan vente noe lenger.»
Nasjonalt folkehelseinstitutt mener at:
«(...) en generell behandlingsgaranti som innebærer oppstart innen 90 virkedager er akseptabel kun dersom man gjennomfører arbeidsgruppens forslag, om bedre samhandling mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten i form av mer konstruktiv oppfølging i ventetiden.»
Fellesorganisasjonen av barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere støtter ikke at start på helsehjelp skal skje innen 90 virkedager (18 uker), men foreslår at det skal skje innen 60 virkedager (12 uker). De uttaler:
«60 virkedager er 3 måneder i et barns liv, og det er 1/3 av et skoleår eller barnehageår. Helsehjelp som gis innenfor et slikt tidsperspektiv kan bidra til forutsigbarhet og kontinuitet i hjelpetilbudet, både for barnet, den unge, familien og øvrig hjelpeapparat.»
Mental Helse uttaler:
«Dersom vurderingssamtalen viser at barnet eller den unge har behov for videre hjelp, skal denne hjelpen gis innen en forsvarlig tid. Vi ønsker å påpeke at hva som vil være forsvarlig vil være ytterst varierende. Det er viktig at denne vurderingen foretas av en spesialist innen psykiatri/psykologi.»
3.4 Departementets vurderinger og forslag
Som nevnt foran under punkt 2.1.2, foreslo arbeidsgruppen at det for barn og unge med psykiske lidelser og unge rusmiddelavhengige under 23 år, fastsettes en rett til vurdering fra spesialisthelsetjenesten innen 10 virkedager etter at henvisningen er mottatt. I tillegg foreslo arbeidsgruppen at det fastsettes en maksimumsfrist for ventetid på 90 dager for barn og unge med psykiske lidelser og/eller rusavhengighet. Arbeidsgruppen pekte på at dette vil kreve en lovendring.
Barn og unge med psykiske lidelser og unge rusmiddelavhengige er utsatte og sårbare grupper. Erfaring viser at disse hittil ikke alltid har fått et tilfredsstillende tilbud innenfor spesialisthelsetjenesten. Det er derfor et særskilt behov for å prioritere disse gruppene. Hjelpen bør gis så tidlig at det er mulig å forebygge psykiske lidelser og rusmiddelavhengighet hos barn og unge. I likhet med arbeidsgruppen ser departementet det som viktig at barn og unge med psykiske lidelser og unge rusmiddelavhengige slipper tidlig til allerede i vurderingsfasen. Kortere frist for vurdering gir kortere ventetid for pasienten og gir et klart signal om betydningen av å komme tidlig til. Videre vil en kortere frist for vurdering sikre at det gis raskere tilbakemelding til pasient og henvisende instans om hvordan problemet blir tatt hånd om.
I oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene for 2007 har departementet allerede stilt krav om at ventetid for vurdering i psykisk helsevern for barn og unge skal være mindre enn 10 virkedager.
Departementet mener at arbeidsgruppens forslag om å regelfeste rett til vurdering innen 10 virkedager bør følges opp gjennom forskriftsfesting. Ved at pålegget som er gitt i form av eierstyring i Oppdragsdokumentet 2007, blir forskriftsfestet, får barn og unge med psykiske lidelser og unge rusmiddelavhengige styrket sin rettsstilling.
Det fremgår av arbeidsgruppens utredning at antall pasienter med rett til helsehjelp innen psykisk helsevern for barn og unge 1. halvår 2005 var ca 66 prosent. Det er regionale forskjeller. Det finnes ikke tilsvarende tallmateriale fra rusfeltet for 2005. For ca 25 prosent av rettighetspasientene ble den individuelle fristen satt til ca 90 kalenderdager. Bare halvparten av pasientene fikk satt en individuell behandlingsfrist kortere enn 100 dager. I samme periode var helsehjelpen påbegynt etter 60 dager for halvparten av de pasientene som hadde rett til helsehjelp. Innen 100 dager hadde 70 prosent fått et behandlingstilbud.
Tall fra Norsk pasientregister viser at ventetiden i 3. tertial 2006 varierte fra 0 til 221 kalenderdager på poliklinisk behandling innen psykisk helsevern for barn og unge. Gjennomsnittlig ventetid var 88 dager.
For 3.tertial 2006 ble i alt 5984 rettighetspasienter under 23 år innen psykisk helsevern for barn og unge, psykisk helsevern for voksne og innen tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelavhengige ordinært ferdigbehandlet. Av disse var det 2481 pasienter eller 41 prosent som hadde ventet mer enn 90 dager.
Departementet mener at ventetiden for barn og unge med psykiske lidelser og unge rusmiddelavhengige er for lang, og at den varierer alt for mye mellom helseregionene. Dette medfører at tilgjengeligheten til tjenestene blir avhengig av bosted. Det medfører at det overordnede helsepolitiske prinsippet om lik tilgang til helsehjelp uansett bosted ikke ivaretas. Både for de unge selv og for familiene er det en påkjenning ikke å kunne få rask og adekvat hjelp. Rask og tidlig behandling kan bidra til å hindre et langt liv md sykdom, rus og kriminalitet. Manglende behandlingstilbud kan derfor ha store menneskelige og samfunnsmessige konsekvenser.
Departementet legger vekt på at det i første omgang er viktig å innarbeide prinsippet om en særskilt frist for vurdering og en maksimalfrist for oppfyllelse av rett til helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten for barn og unge med psykiske lidelser og unge rusmiddelavhengige slik arbeidsgruppen foreslår. Dette er starten på en prosess hvor maksimalfristen vil bli vurdert satt lavere når forutsetningene ligger til rette for det. Departementet ønsker derfor i første omgang å forskriftsfeste arbeidsgruppens forslag om en maksimalfrist på 65 virkedager (90 kalenderdager som er ca 3 måneder). Det foreslås derfor å lovfeste en hjemmel for departementet til å innføre særskilt ventetidsgaranti for barn og unge med psykiske lidelser og unge rusmiddelavhengige i forskrift.
En slik maksimalfrist endrer ikke det forhold at spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at de omtalte rettighetspasientene senest skal få oppfylt sin rettighet. En slik behandlingsfrist skal fortsatt fastsettes på grunnlag av en konkret, individuell vurdering av pasientens tilstand. En maksimalfrist vil imidlertid innebære at behandlingsfristen ikke kan settes lengre enn 65 virkedager (90 kalenderdager). Ingen rettighetspasienter skal vente lengre enn 65 virkedager (90 kalenderdager) på helsehjelp. Pasientene som trenger helsehjelp raskere, skal fortsatt ha rett til det.
Ved å innføre et maksimum for hvor lang behandlingsfrist som kan settes, styrkes pasientenes rettstilling i helsevesenet. Dersom behandlingsfristen oversittes, har pasienten rett til behandling ved andre helseforetak, private behandlingssteder eller i utlandet. Oppgaven med å skaffe nytt/alternativt behandlingstilbud er lagt til NAV.
Arbeidsgruppens rapport er noe upresis når det gjelder bruk av begrepet «virkedager» og «kalenderdager». Ingen høringsinstanser har kommet med forslag om hvilken tellemåte som bør brukes i forskriften.
Pasientrettighetsloven § 2-2 gir henviste pasienter rett til å få sin helsetilstand vurdert innen 30 virkedager etter at henvisningen er mottatt. 30 virkedager tilsvarer normalt 42 kalenderdager. Norsk pasientregister teller bare kalenderdager når det gjelder ventetid slik at alle «røde dager (dvs. bevegelige helligdager/søndager) samt lørdager også telles med.
Ideelt sett burde bestemmelsene i pasientrettighetsloven og registreringen i Norsk pasientregister være sammenfallende når det gjelder bruk av tellemåte. Departementet forutsetter at bruk av virkedager er så godt innarbeidet i pasientrettighetsloven at denne tellemåten fortsatt bør benyttes når det gjelder vurderingsfrist - og i tillegg ved fastsettelse av maksimalfrist for å oppfylle rett til nødvendig helsehjelp. Dette vil innebære at Norsk pasientregister må legge om sin registrering slik at den dokumenterer oppfylling av fristene selv om det på grunn av dataregistrering vil være vanskelig for Norsk pasientregister å gå over til virkedager med nåværende system.
Avgrensning av ventetidsgaranti i forhold til alder er ikke drøftet i arbeidsgruppens rapport.
I Soria Moria-erklæringen har regjeringen uttalt at den vil etablere en garanti for rask behandling for rusmiddelavhengige under 23 år og innføre en særlig ventetidsgaranti for barn og unge med psykiske lidelser. Det er ikke satt noen aldersbegrensning ved innføring av ventetidsgaranti for den siste gruppen.
Psykisk helsevern for barn og unge (BUP) arbeider som regel med ungdom opp til 18 år. Departementet finner det ikke naturlig og hensiktsmessig å innføre ulike aldersgrenser når det gjelder rett til særskilt ventetidsgaranti for barn og unge med psykiske lidelser og unge rusmiddelavhengige, fordi de dels har sammenfallende problemer. Begge grupper bør få rett til vurdering innen samme frist og rett til helsehjelp innen samme maksimumsfrist før de fyller 23 år. Retten bør gjelde for pasienter som ikke er fylt 23 år på det tidspunkt henvisningen sendes.
Spørsmålet om hvorvidt ventetidsgaranti skal omfatte både poliklinisk behandling og behandling ved innleggelse, er ikke drøftet av arbeidsgruppen eller høringsinstansene.
Ca 95 prosent av all behandling innen psykisk helsevern for barn og unge er poliklinisk behandling. Det finnes ca 330 døgnplasser for barn og unge. Det er regionale variasjoner i døgn- og dagtilbudet, blant annet på grunn av ulik vektlegging av polikliniske tilbud eller døgn- og dagtilbud. Medisinske vurderinger ligger til grunn for valg av behandlingstilbud. I 2.tertial 2006 varierte ventetiden fra 28 til 87 dager. Tallene kan være usikre fordi registreringspraksis varierer.
Langsiktig døgnbehandling (over 6 måneder) utgjør omlag halvparten av den totale kapasiteten innen døgnbehandling for rusmiddelavhengige. 2. tertial 2006 varierte ventetiden for pasienter under 23 år som mottok langsiktig døgnbehandling mellom 50 og 162 dager. Tallet omfatter bare nyhenviste etter 1. januar 2006, og registreringspraksis varierer.
Etter departementets vurdering bør rettighetspasienter under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet ha samme rett til maksimumsfrist uavhengig om de behandles poliklinisk eller innlegges.