Til kapittel 1

Til § 1-1

Første ledd angir lovens anvendelsesområde, som er formidling av direkte forsikring og gjenforsikring.

Annet ledd fastsetter unntak fra lovens anvendelsesområde. I nr. 1 unntas virksomhet som utøves av et forsikringsselskap eller ansatt i et forsikringsselskap, som handler på forsikringsselskapets ansvar. Bestemmelsen svarer til direktivet artikkel 2 nr. 3 annet ledd.

Bestemmelsen i nr. 2 svarer til første alternativ i artikkel 2 nr. 3 tredje ledd. Bestemmelsen kommer til anvendelse når man som ledd i annen yrkesvirksomhet gir opplysninger dersom formålet ikke er å bistå kunden med inngåelse eller gjennomføring av en forsikringsavtale. Det er et vilkår for at unntaket kommer til anvendelse at rådgivningen skjer leilighetsvis. Det vises til fortalen til direktivet punkt 12, som anfører at direktivet ikke bør få anvendelse på personer med annen yrkesvirksomhet, som for eksempel skatteeksperter eller revisorer, som ved enkelte anledninger gir råd om forsikringsdekning som ledd i sin vanlige yrkesvirksomhet, for eksempel om skatteplanlegging.

I nr. 3 gis et unntak for formidling av generell informasjon. Dette anses å være en rimelig avgrensning mot «annet forberedende arbeid i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtaler» i § 1-2 nr. 1. Det vises til fortalen til direktivet punkt 12, der det fremkommer at direktivet heller bør ikke få anvendelse på personer som bare gir generelle opplysninger om forsikringsprodukter, forutsatt at formålet med denne virksomheten ikke er å hjelpe kunden med å inngå eller oppfylle en forsikrings- eller gjenforsikringsavtale.

I nr. 4 foreslås i samsvar med direktiv om forsikringsmegling artikkel 2 nr. 3 tredje ledd og fortalen til direktivet at regelverket ikke får anvendelse på virksomhet som består i å foreta en yrkesmessig skadebehandling for et forsikringsformidlingsforetak eller taksering og sakkyndig vurdering av skader.

Bestemmelsen i tredje ledd svarer til direktivet artikkel 1 nr. 2 og fastsetter at regelverket ikke behøver gjøres gjeldende for personer som utøver forsikringsformidling som aksessorisk virksomhet når visse uttrykkelig fastsatte vilkår er oppfylt. Alle vilkårene må være oppfylt for at unntaket skal komme til anvendelse. Bestemmelsen tar sikte på å gi selgere av vaskemaskiner og TV mv. mulighet til å selge forsikringer, som bygger videre på selgers kontraktsrettslige ansvar, knyttet til det produkt de selger. Et av vilkårene for at bestemmelsen kommer til anvendelse er at det ikke formidles ansvarsforsikring. Bilforhandlere som formidler ansvarsforsikring omfattes dermed ikke av unntaket. Det følger imidlertid av tredje ledd nr. 5 alternativ ii at reiseforsikring skal være unntatt selv om de formidler ansvarsforsikring, forutsatt at livs- eller ansvarsforsikringen er underordnet hoveddekningen, se omtale ovenfor i kapittel 3.6.3.

Til § 1-2

Bestemmelsen inneholder definisjoner knyttet til forsikringsformidling. I nr. 1 defineres hva som forstås med formidling av forsikring. Forsikringsformidling er en samlebetegnelse på forsikringsmegling, gjenforsikringsmegling, forsikringsrådgivning og forsikringsagentvirksomhet. Definisjonen er en gjengivelse av direktivet artikkel 2 nr. 3 første ledd.

Det fremgår av definisjonen at virksomheten skal være ervervsmessig. Med ervervsmessig forstås virksomhet som består i å yte forsikringsformidlings-tjenester til tredjemann mot vederlag, enten i form av penger eller en annen form for avtalt økonomisk fordel som er knyttet til ytelsen.

I nr. 2 defineres forsikringsmegling. Forsikringsmeglervirksomhet er i dag regulert av forskrift om forsikringsmegling. I forhold til anvendelsesområdet for den gjeldende forskriften innebærer definisjonen i utkastet en utvidelse ved at også forsikringsrådgivning omfattes. Dersom forsikringsmegleren gir råd til sine kunder basert på at forsikringsløsninger fra ett eller flere selskap uten at han er avtalemessig forpliktet til å presentere løsninger kun fra disse selskapene, kan dette få innvirkning på de rådene megleren gir sine kunder. Dette vil kunne være tilfelle for enkelte spesialdekninger der det er et begrenset antall tilbydere i markedet, eller at forsikringsmegleren har erfaring som tilsier at et begrenset antall tilbydere vil gi et tilstrekkelig godt grunnlag, dvs. at den mulige gevinst ved som kan ligge i å finne et gunstigere tilbud ikke anses å stå i forhold til de økte kostnadene ved å gjennomgå flere tilbud.

I nr. 3 defineres gjenforsikringsmegling. Dette er definert som forsikringsmegling, men det er i definisjonen presisert at rådgivningen ytes til forsikringsselskaper i forbindelse med inngåelse av gjenforsikringskontrakter.

I nr. 4 defineres forsikringsagentvirksomhet. Forsikringsagentvirksomhet har ikke tidligere vært regulert i norsk rett, men foreslås omfattet for å gjennomføre direktivet artikkel 1 nr. 1. Denne gruppe virksomhet defineres som ervervsmessig formidling av forsikring for og på vegne av et eller flere forsikringsselskap. Forutsetningen for å falle inn under denne kategorien er at virksomheten har en avtale med et eller flere forsikringsselskap om å formidle disse selskapenes produkter. Forsikringsagenten handler fullt og helt på forsikringsselskapets ansvar.

Til kapittel 2

Til § 2-1

Bestemmelsen viderefører i stor grad de gjeldende regler i forskrift om forsikringsmegling om tillatelse og registrering av virksomheten, men slik at kravet utvides til også å gjelde for dem som driver forsikringsrådgivning, jf. definisjonen av forsikringsmegling i § 1-2 nr. 2. Det er kun for foretak det kreves slik tillatelse, den enkelte megler som er ansatt i slike foretak trenger ikke verken registrere seg eller søke om tillatelse fra Kredittilsynet. Tilsynet skal registrere foretaket og den eller de i ledelsen som er ansvarlig for forsikringsmeglingen. Det vises til omtale i kapittel 4.5 ovenfor.

Annet ledd fastsetter hva søknad om slik tillatelse skal inneholde.

Til § 2-2

Bestemmelsen fastsetter vilkårene for tillatelse til å drive forsikringsmeglingsvirksomhet. Samtlige vilkår i første ledd må være oppfylt for at tillatelse skal kunne gis. Det nærmere innholdet i vilkårene er fastsatt i kapittel 3 og 4 i loven. Det vises til omtale i kapittel 5 ovenfor.

Til kapittel 3

Til § 3-1

Bestemmelsen fastsetter at daglig leder og eventuell annen person som faktisk leder virksomheten til enhver tid skal ha generell kunnskap om forsikringsmegling. Det vil i mange tilfeller kunne være tilstrekkelig at daglig leder har en generell viten om forsikringsmegling i tillegg til eksempelvis kunnskap om økonomi og organisasjonsledelse. Det vises til omtalen i avsnitt 5.1 ovenfor.

Til § 3-2

Bestemmelsen oppstiller kvalifikasjonskrav til forsikringsmeglere. Det vises til omtalen i avsnitt 5.1 ovenfor.

Til § 3-3

Forsikringsmeglere og den eller de i ledelsen som er ansvarlig for forsikringsmeglingen skal ha hederlig vandel. Et minstekrav er at man ikke står oppført i strafferegisteret med alvorlige straffbare forhold knyttet til formuesforbrytelser eller andre forbrytelser i forbindelse med finansiell virksomhet. Videre skal en forsikringsmegler ikke være under konkursbehandling.

Annet ledd er utformet som tilsvarende bestemmelser i forsikringsvirksomhetsloven § 2-1 annet ledd nr. 2 og 3, finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 tredje ledd nr. 2 og 3 samt sparebankloven § 3 og forretningsbankloven § 8a.

Det vises til omtalen i avsnitt 5.1 ovenfor.

Til kapittel 4

Til § 4-1

Bestemmelsen stiller krav om at forsikringsmeglerforetaket skal sørge for at virksomheten er forsikret i henhold til gjeldende krav før virksomheten startes og så lenge virksomheten utøves. Kravene til forsikringen går ellers fram av §§ 4-2 til 4-5. Forsikringer for forsikringsmeglervirksomheten må tegnes i et forsikringsselskap som har hovedsete i en EØS-stat, og som har tillatelse til å drive forsikringsvirksomhet i og underlagt tilsynsmyndighet i en EØS-stat. Bestemmelsen krever videre at bevis for at forsikringsmeglerforetaket er forsikret i henhold til gjeldende rett sendes Kredittilsynet hvert år. Det vises til omtalen i kapittel 5.2 ovenfor.

Til § 4-2

Bestemmelsen stiller krav om at forsikringsmeglerforetaket skal tegne ansvarsforsikring som dekker erstatningsansvar foretaket pådrar seg under utøvelse av forsikringsmeglervirksomheten. Forsikringen skal dekke både simpel og grov uaktsomhet, men ikke forsett.

Foretak som håndterer klientmidler skal i tillegg tegne forsikring som dekker underslag av klientmidler. Begge forsikringer skal kun gjelde til fordel for oppdragsgiver, det vil si forsikringsmeglerforetakets kunder, eller andre som utleder rett fra kunden. Det vises for øvrig til omtale under avsnitt 5.2 ovenfor.

Til § 4-3

Bestemmelsen fastslår at det er forsikringsselskapet som forsikringsmeglerforetaket har på tidspunktet da skadelidte fremsetter krav om erstatning som er ansvarlig overfor skadelidte. For adgangen til å fremsette krav gjelder for øvrig reglene i lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer.

Til § 4-4

Bestemmelsen fastslår at forsikringen som kreves etter § 4-2 skal dekke minimum de beløp som er fastsatt i forskrift. Grunnen til at disse beløpene foreslås gitt i forskrift er at beløpene etter direktivet skal reguleres hvert femte år etter direktivets ikrafttredelse jf. direktivet artikkel 4 nr. 7, og fastsettelse i forskrift gjør det enklere å regulere disse beløpene i samsvar med direktivet.

Forsikringen som dekker underslag skal dekke minst 75 % av innestående beløp på klientkontoen ved utløpet av siste kvartal før forsikringen tegnes. Slike forsikringer er ettårige og tegnes årlig.

Til § 4-5

Bestemmelsen gir skadelidte mulighet til å kreve dekning direkte fra forsikringsselskapet uten først å ha rettet krav mot forsikringsmeglerforetaket. Videre fastslås det at forsikringsselskapet ikke kan gjøre gjeldende andre innsigelser overfor skadelidte enn de innsigelser forsikringsmeglerforetaket selv har i forhold til skadelidte. Bestemmelsene viderefører i stor grad de krav som er satt til sikkerhetsstillelsen i gjeldende forsikringsmeglerforskrift.

Dersom forsikringsformidlingsvirksomheten opphører, er det viktig at kundene er sikret i noen tid etterpå mot tap som er oppstått ved foretakets utøvelse av forsikringsformidlingsvirksomheten. Det foreslås derfor at forsikringen skal dekke krav som fremsettes mot det sikrede foretak i inntil fem år etter at foretakets virksomhet er opphørt.

Det følger av lov 27. november 1992 nr. 111 om lovvalg i forsikring § 6 at for lovpliktige forsikringer skal alle ufravikelige regler i det land som pålegger forsikringsplikten anvendes. Dersom et forsikringsmeglerforetak tegner sin ansvarsforsikring i et utenlands forsikringsselskap, vil altså likevel de ufravikelige kravene i den norske forsikringsformidlerloven gjelde.

Forsikringsavtaleloven har også regler om ansvarsforsikringer i §§ 7-6 til 7-8. Forsikringsavtaleloven vil utfylle lovforslagets regler så langt de passer. Det vises for øvrig til omtalen under avsnitt 5.2 ovenfor.

Til kapittel 5

Til § 5-1

Bestemmelsen viderefører kravet i forsikringsmeglerforskriften om at klientmidler som forsikringsmeglerforetaket håndterer, skal holdes atskilt fra foretakets egne midler på egen konto. En klientkonto skal være merket som klientkonto, og banken må avgi en erklæring hvor den fraskriver seg motregningsretten i kontoen. Bestemmelsen gjennomfører direktivets krav i artikkel 4 nr. 4 om at medlemsstatene skal treffe «alle de tiltak som er nødvendige» for å beskytte kunder mot forsikringsmeglerens manglende evne til å overføre premien til forsikringsforetaket, eller til å overføre erstatningsbeløpet eller en tilbakebetaling av premien til den forsikrede. Direktivet oppstiller fire alternative måter å oppfylle disse kravene på, og kravet til klientkonto er ett av disse.

Til § 5-2

Bestemmelsen viderefører med noen tilpasninger gjeldende regler om god meglerskikk i forsikringsmeglerforskriften.

Til § 5-3

Bestemmelsen fastsetter hvilke forsikringsselskap en forsikringsmegler kan megle forsikringer til. Bestemmelsen viderefører gjeldende forskrift om forsikringsmegling §§ 9, 10 og 11.

Til § 5-4

I bestemmelsen foreslås å gi departementet fullmakt til å fastsette forskrift med nærmere krav til meglers opplysningsplikt. Det vises til omtale under avsnitt 6.5 overfor.

Til § 5-5

Bestemmelsen svarer til direktivet artikkel 13, og gir regler om hvordan informasjonen skal gis til kunden. Kravet er oppfylt når informasjonen formidles på papir eller et annet varig medium som er disponibelt og tilgjengelig for kunden. Varig medium er i direktivet definert som alle medier som gjør det mulig for forbrukeren å lagre opplysninger som er rettet til vedkommende personlig, på en slik måte at opplysningene er tilgjengelige til framtidig bruk i et tidsrom som er tilpasset formålet med dem, og som gir mulighet til uendret reproduksjon av de lagrede opplysningene. Varige medier omfatter særlig disketter, CD-ROM, DVD og harddisker i datamaskiner der elektronisk post lagres, men ikke nettsteder med mindre disse oppfyller kriteriene som nevnt ovenfor.

Kravet i første ledd kan fravikes når kunden ber om det eller når umiddelbar dekning er nødvendig. I slike tilfeller skal informasjonen formidles til kunden, umiddelbart etter inngåelsen av forsikringsavtalen.

Direktivet artikkel 13 nr. 3 stiller krav om at forhåndsinformasjon til kunden gis i samsvar med felleskapsbestemmelsene om fjernsalg av finansielle tjenester ved telefonsalg. Bestemmelsen er gjennomført i norsk rett i lov 21. desember 2000 nr. 105 om lov om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven).

Til § 5-6

Bestemmelsen er en videreføring av § 25 i gjeldende forskrift om forsikringsmegling.

Til § 5-7

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 25 i forskrift om forsikringsmegling. Bestemmelsen gjennomfører for øvrig artikkel 7.

Det følger av bestemmelsens første ledd at forsikringsmelerforetaket plikter å rapportere årlig til Kredittilsynet. Kredittilsynet har ved forskrift 2. desember 1997 nr. 1282 om rapportering til forsikringsmeglerforetak gitt nærmere regler om denne rapporteringen, jf. Kredittilsynets rundskriv nr. 35/97.

I henhold til bestemmelsens annet ledd plikter forsikringsmeglerforetaket på oppfordring å gi de opplysningene som Kredittilsynet trenger for å føre tilsyn med foretakene.

Til kapittel 6

Til § 6-1

Gjeldende forskrift om forsikringsmegling regulerer kun megling av direkte forsikring. Forslaget til lov om forsikringsformidling omfatter også forsikringsformidling av gjenforsikring. Dette er i samsvar med direktivet. Det foreslås derfor i bestemmelsens første ledd at reglene som omhandler tillatelse og registrering av megling av direkte forsikring også skal gjelde for gjenforsikringsmeglere. Videre skal gjenforsikringsmegleren oppfylle de samme kravene til egnethet som forsikringsformidlere. Det forslås at direktivets mulighet for å frita gjenforsikringsmeglere fra informasjonsplikten innføres. Begrunnelsen for dette er at gjenforsikringsmeglerens kunder er forsikringsselskapene, som ikke har det samme behovet for informasjon som kundene til forsikringsmeglere som megler direkte forsikring.

I annet ledd foreslås det at Kredittilsynet kan fastsette særlig regler for eller unntak fra første ledd under hensyn til de særlige forhold som gjør seg gjeldende for gjenforsikringsmeglere. Det kan for eksempel tenkes at gjenforsikringsmeglere bør unntas fra § 5-3, da det kan være upraktisk om reassuranse ikke kan megles til forsikringsselskap i stat utenfor EØS.

Det vises for øvrig til omtalen under kapittel 3.3 ovenfor.

Til kapittel 7

Til § 7-1

Det foreslås i første ledd at forsikringsselskapet skal registrere agentvirksomhet de inngår avtale om formidling med i et offentlig tilgjengelig register. Det er agentvirksomheten og daglig leder og person som faktisk leder virksomheten som skal registreres. Forsikringsagenter er verken registreringspliktige eller kan kreve å bli registrert. Det er et vilkår for at et forsikringsselskap kan inngå avtale med en forsikringsagentvirksomhet, at forsikringsagentvirksomheten overfor forsikringsselskapet, godtgjøre at de ansvarlige i ledelsen og de ansatte i forsikringsagentvirksomheten oppfyller kravene til kunnskap og vandel, jf. § 7-2.

I annet ledd presiseres at det ved registreringen av forsikringsagentvirksomheten etableres et fullmaktsforhold mellom forsikringsselskapet og forsikringsagentvirksomheten. Forsikringsselskapets ansvar for forsikringsagentvirksomheten følger av de alminnelige regler om fullmaktsforhold.

Tredje ledd gir en bestemmelse om underagenter.

Bestemmelsens siste ledd gir fullmakt til departementet til å fastsette nærmere regler om føring av registre. Forslaget er omtalt under kapittel 4 ovenfor.

Til § 7-2

Etter nr. 1 pålegges forsikringsagentvirksomheten å godtgjøre overfor forsikringsselskapet at det finnes personer i ledelsen som har generell kunnskap om virksomheten. For å sikre kundene relevant informasjon om forsikringsproduktene som virksomheten formidler, er det i nr. 2 angitt at forsikringsagenter skal ha kunnskap og kompetanse om type virksomhet og de typer forsikringsprodukter som formidles. Hva som kreves er fastsatt i § 7-3.

Til § 7-3

Det er foreslått et lavere nivå for krav til kunnskap og kompetanse til agenter enn det som stilles til forsikringsmeglere. Det følger av tredje ledd at Kredittilsynet kan fastsette nærmere regler om hvilken kunnskap og kompetanse forsikringsagenten skal besitte. Bestemmelsen åpner opp for at man kan tilpasse kunnskaps- og kompetansekravene til den type virksomhet og de typer forsikringsprodukter som formidles.

Til § 7-4

Forsikringsselskapene har etter denne bestemmelsen ikke adgang til å registrere en virksomhet som ikke oppfyller kravene i §§ 7-2 og 7-3.

Til § 7-5

Bestemmelsen oppstiller et krav om at agenten stiller en sikkerhet som nevnt i kapittel 4 dersom forsikringsselskapet ikke påtar seg ansvaret for å dekke erstatningsansvar. Bestemmelsen svarer til direktivet artikkel 4 nr. 3 som krever at forsikringsformidlere skal ha en ansvarsforsikring, med mindre en slik garanti allerede er besørget av et forsikringsforetak, gjenforsikringsforetak eller et annet foretak som forsikrings- eller gjenforsikringsmeglerne handler på vegne av, eller som forsikrings- eller gjenforsikringsmegleren har fullmakt til å handle for, eller et slikt foretak har påtatt seg fullt ansvar for meglerens ansvar.

Til § 7-6

Bestemmelsen stiller krav om klientkonto i de tilfellene der agenten krever inn premier.

Til § 7-7

Gjennom henvisningen til §§ 5-3 til 5-5 er bestemmelsene om hvilke forsikringsselskap meglerforetaket kan megle til og bestemmelsene om informasjonsplikt gitt tilsvarende anvendelse for agenter.

Bestemmelsen i § 5-3 regulerer hvilke forsikringsselskap forsikringsagenten kan formidle forsikringer for. Spørsmål om utenlandsk forsikringsselskap trenger konsesjon, må derimot avgjøres etter regler i forsikringsvirksomhetsloven.

Når det gjelder opplysningskrav til agenter vises det til drøftelsen i kapittel 6.5 ovenfor.

Til § 7-8

I henhold til denne bestemmelsen plikter forsikringsagentvirksomheten å redegjøre for de prosedyrer de anvender for å oppfylle de kravene som stilles i kapittelet dersom Kredittilsynet anmoder om dette. Ut over dette er det lagt opp til at det er forsikringsselskapene som skal være ansvarlige for å se til at deres agenter oppfyller kravene. Det må derfor kunne antas at tilsynsoppgavene her dels vil kunne ivaretas gjennom en form for dokumentbasert kontroll og dels ved at Kredittilsynet under inspeksjon i forsikringsselskapene etterprøver hvordan disse følger opp sitt ansvar for agentenes virksomhet.

Til § 7-9

Bestemmelsen gir hjemmel til at Kredittilsynet kan fastsette særlige regler for å lempe på kravene som kapittel 7 oppstiller, for agenter som utøver agentvirksomheten i tillegg til sin yrkesmessige hovedvirksomhet. Man har tenkt på de tilfellene som direktivet artikkel 2 nr. 7 første ledd definerer som følgende:

«enhver person som utøver forsikringsmegling i tillegg til sin yrkesmessige hovedvirksomhet, og som handler på ett eller flere forsikringsforetaks ansvar for de produkter som angår de respektive forsikringsforetak, dersom forsikringen utgjør et supplement til varer eller tjenester som leveres i forbindelse med denne yrkesmessige hovedvirksomheten, og personen ikke krever inn premier eller beløp til kunden.» Det vil særlig være bilselgere og bankassuranse denne bestemmelsen vil være aktuell for.

Til § 7-10

Bestemmelsen regulerer agentforetak som har avtale om formidling med forsikringsselskap med hovedsete utenfor Norge. Slike agentforetak skal registreres av Kredittilsynet, med mindre forsikringsselskapet har hovedsete i et EØS-land og er registrert i forsikringsselskapets hjemland etter de regler som er fastsatt for registrering der. For agentvirksomheter som registreres av Kredittilsynet, vil kapittel 7 gjelde tilsvarende.

Bestemmelsen i § 7-7 vil for øvrig sette begrensninger for hvilke forsikringsselskap et agentforetak registrert i Norge kan formidle forsikringer for.

Generalagenter som leder filial for forsikringsselskap med hovedsete utenfor som har konsesjon til å drive forsikringsvirksomhet her i landet etter forsikringsvirksomhetsloven kapittel 12, reguleres for øvrig av forsikringsvirksomhetsloven og ikke lov om forsikringsformidling.

Til kapittel 8

Til § 8-1

Etter første ledd skal den som ønsker å danne forsikringsformidling i utlandet, gi Kredittilsynet melding om dette.

Andre og tredje ledd gjennomfører prinsippet om gjensidig anerkjennelse av retten for norske forsikringsmeglere og gjenforsikringsmeglere til å drive virksomhet i andre medlemsstater basert på tillatelsen fra Kredittilsynet. Forslaget gjennomfører også tilsvarende rett for norske agentvirksomheter som oppfyller vilkårene i loven og er registrert hos det forsikringsselskapet agentvirksomheten handler på vegne av. Virksomheten i andre EØS land kan drives i henhold til reglene om filialetablering eller grenseoverskridende virksomhet. Reglene gjelder ikke rett til å etablere datterselskap.

Forsikringsformidler som vil drive grenseoverskridende virksomhet eller etablere filial i andre EØS land skal i henhold til annet ledd som et minimum underrette Kredittilsynet om i hvilken stat filialen ønskes etablert eller hvilken stat virksomheten ønskes påbegynt. Det foreslås at Kredittilsynet kan gi nærmere regler om hva meldingen skal inneholde, jf. første ledd.

Kredittilsynet skal i henhold til tredje ledd senest en måned etter mottakelsen underrette vedkommende vertslandsmyndighet dersom det aktuelle vertsland ønsker slik underretning. Forsikringsformidleren skal samtidig underrettes. Forsikringsformidler kan innlede sin virksomhet en måned etter den dato vedkommende ble underrettet av Kredittilsynet, og kan innlede virksomheten umiddelbart dersom det aktuelle vertsland ikke ønsker slik underretning.

I fjerde ledd foreslås det at Kredittilsynet skal gis melding dersom det skjer endringer i de forhold som er meldepliktige. Beslutning om avvikling av en etablert filial vil være omfattet av denne bestemmelse. Direktivet inneholder ikke en slik presisering.

Femte ledd er en videreføring av § 8 annet ledd i gjeldende forskrift, som gjelder tilsyn med meglerforetakets plasseringer av forsikring i forsikringsselskap utenfor EØS. Bestemmelsen skiller mellom forsikringsselskap i og utenfor EØS-land, fordi Kredittilsynet ikke kan forby megling til forsikringsselskap i EØS som har ubetryggende premier.

Til § 8-2

Første ledd gjelder forsikringsmeglere som er registrert i andre EØS-land. De har på tilsvarende måte som de norske rett til å drive grenseoverskridende virksomhet eller etablere filial her i riket basert på tillatelsen i hjemlandet. Bestemmelsen angir videre hvilke regler som gjelder for forsikringsmeglere som er registrert i andre EØS-land som driver virksomhet i Norge. Etter forslaget skal også virksomheter registrert i andre EØS-land drive virksomheten i Norge i henhold til god meglerskikk. Hensynet bak regelen er å beskytte forbrukere samt å ivareta markedsdisiplinen blant forsikringsmeglere. Begrensningene for hvilke forsikringsselskap forsikringsmegleren kan megle til, jf. § 5-3 vil gjelde tilsvarende for EØS-registrerte meglere som etablerer seg i Norge. Videre pålegges også forsikringsformidlingsforetak som er registrert i andre EØS-land opplysningsplikt etter § 5-4. Dette anses hensiktsmessig for å ivareta kundene i det norske markedets behov for informasjon også i tilfeller der forsikringsformidler er registrert utenlands. Videre foreslås det i første ledd at departementet kan gi nærmere regler om anvendelsen av nevnte lovbestemmelser på utenlandske virksomheter og kan gjøre unntak fra bestemmelsene dersom en forsikringsmegler er underlagt tilsvarende bestemmelser i henhold til hjemlandets lovgivning. Dette kan for eksempel være praktisk i forhold til bestemmelser om informasjonsplikt.

Etter lovforslaget § 5-6 skal forsikringsmeglerforetaket ved utføringen av megleroppdraget opplyse Norsk Naturskadepool om brannskadeforsikring på ting her i riket som megles til forsikringsselskap som ikke er medlem av Norsk Naturskadepool. Det foreslås at denne reglen også bør gjelde for utenlandske selskaper i Norge. De samme hensyn og vurderinger gjør seg i hovedsak også gjeldende i forhold til utenlandsregistrerte forsikringsmegleres opplysningsplikt til Naturskadepoolen som for norskregistrerte.

Det foreslås i annet ledd at utenlandske agentvirksomheter registrert innen EØS vil har rett til å etablere filial eller drive virksomhet i Norge dersom de har gitt melding om dette til vedkommende myndighet i eget hjemland. Det er neppe hensiktsmessig at Kredittilsynet skal motta underretting om agentvirksomheters ønske om å etablere filial eller drive virksomhet i Norge. Det vises til de regler om notifikasjon til Kredittilsynet som gjelder for de utenlandske forsikringsselskap med hovedsete innen EØS. Det må være tilstrekkelig at Kredittilsynet har oversikt over de utenlandske forsikringsselskapene som vil drive virksomhet i Norge.

I tredje ledd foreslås å videreføre § 5 fjerde ledd i gjeldende forskrift som åpner for at forsikringsformidler med hovedsete utenfor EØS kan etablere filial her i riket. Det foreslås i annet punktum at det gis en regel om at loven gjelder så langt det passer for slike filialer. Det foreslås også at Kredittilsynet gis hjemmel til å fastsette utfyllende regler for etablering av filial for slike forsikringsformidlingsforetak.

Det foreslås i fjerde ledd at departementet kan gi nærmere regler om anvendelsen av de ovennevnte lovbestemmelser på utenlandske virksomheter. Dette begrunnes med at det på et senere tidspunkt kan være nødvendig å gi andre regler tilsvarende anvendelse for utenlandske aktører.

I femte ledd foreslås det en regel som i hovedtrekk svarer til § 14 annet ledd i forskrift 22. september 1995 nr 827 om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial av forsikringsselskap med hovedsete innen EØS. Denne bestemmelse fastsetter at Kredittilsynet kan pålegge et forsikringsformidlingsselskap med hovedsete innen EØS å opphøre med forsikringsformidlingsvirksomhet her i riket, dersom selskapet har gjort seg skyldig i grov eller vedvarende overtredelse av sine plikter etter andre lover og forskrifter som gjelder her i riket. Det er en forutsetning at Kredittilsynet følger de prosedyrer som er satt i forsikringsdirektivene for tilsyn med forsikringsselskapers etterlevelse av de regler som de må følge i vertslandet. En tilsvarende prosedyre med samarbeid med vedkommende hjemlandsmyndighet vil være nødvendig her også.

Sjette ledd er en videreføring av § 7 annet ledd i gjeldende forsikringsmeglingsforskrift.

Syvende ledd er en videreføring av § 25 tredje ledd annet punktum i gjeldende forsikringsmeglingsforskrift. Bestemmelsen gjelder alle utenlandske formidlere som driver virksomhet her i riket.

Til kapittel 9

Til 9-1

Det foreslås at departementet gis fullmakt til å fastsette nærmere regler om klageordning for forsikringsformidlere i forskrift.

Til § 9-2

Bestemmelsen gjennomfører artikkel 7 i direktivet og viderefører forsikringsmeglerforskriften § 8 første ledd for forsikringsmeglere. De nærmere bestemmelsene om tilsynets virksomhet fremgår av lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel mv (tilsynsloven). Etter tilsynsloven § 3 skal Kredittilsynet se til at de til at de institusjoner de har tilsyn med virker på en hensiktsmessig og betryggende måte. Tilsynsloven § 4 gir adgang til å gi pålegg. Det foreslås i § 10-3 nr. 2 at kredittilsynsloven endres slik at forsikringsformidling inngår i den oppregningen av de institusjoner som Kredittilsynet har tilsyn med. Når det gjelder agentvirksomhet, er det forsikringsselskapene i henhold til kapittel 7 som er ansvarlige for at agenten oppfyller kravet til egnethet og påtar seg ansvaret for å dekke erstatningsansvar eller krever at agentvirksomheten tegner forsikring og registrerer sine agenter. Det må derfor kunne antas at tilsynsoppgavene her dels vil kunne ivaretas gjennom en form for dokumentbasert kontroll og dels ved at Kredittilsynet under inspeksjon i forsikringsselskapene etterprøver hvordan ansvar for agentenes virksomhet er fulgt opp.

Til § 9-3

Bestemmelsen gir regler om tilbakekall av tillatelse og sletting av registrering dersom kravene som er gitt i loven eller i medhold av loven ikke er oppfylt.

Til § 9-4

Bestemmelsen gir regler for tilbakekall av tillatelse og sletting av registrering som sanksjon ved regelbrudd. Avgjørende for grensedragningen mellom tilbakekall og sletting av registrering etter bestemmelsen i § 9-3 og i § 9-4 er formålet med bestemmelsene om rettighetstap. Dersom dette er å påføre foretaket et onde som en reaksjon mot overtredelsen, er vedtaket en sanksjon, jf. § 9-4.

Omvendt vil et tilbakekall ikke være en sanksjon hvis formålet er å hindre at en person eller foretak fortsetter å drive en virksomhet han ikke er kvalifisert for, jf. § 9-3.

Til § 9-5

Det antas at regler om Kredittilsynets adgang til å gi administrative sanksjoner for brudd på lovgivningen bør suppleres med bestemmelser om straffesanksjoner. Dette kan bidra til disiplin med hensyn til den regulering av som gjelder for forsikringsformidling. Det er i bestemmelsen henvist til de paragrafene som skal være straffesanksjoner ved overtredelse. Når det gjelder overtredelse av § 5-2 beror det på en vurdering av om bruddene på bestemmelsen er grove eller gjentatt.

Til kapittel 10

Til § 10-1

Det foreslås i første ledd at loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Gjennomføringsfristen i direktivet er 15. januar 2005. Med den nye loven oppheves gjeldende forskrift om forsikringsmegling.

Til § 10-2

Bestemmelsen skal gjennomføre artikkel 5 i direktivet om forsikringsmegling. Artikkelen anfører at medlemsstatene kan bestemme at de personer som utøvde forsikringsmegling før 1. september 2000 og var oppført i et register, og som hadde et opplærings- og erfaringsnivå tilsvarende det som kreves ved dette direktiv, automatisk skal oppføres i registeret som skal utarbeides. I dag er det bare forsikringsmeglerforetak og daglig leder som er registrert i et register. Dette medfører at ansatte forsikringsmeglere og de eller den i ledelsen som er ansvarlig for forsikringsmegling, må godtgjøre overfor Kredittilsynet at de oppfyller kravene i loven her.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å fastsette øvrige overgangsregler. Dette kan særlig være aktuelt i forhold til de kvalifikasjonskravene som lovutkastet oppstiller.

Til § 10-3

Bestemmelsen angir de nødvendige endringer som må gjøres i andre lover i forbindelse med fastsettelsen av denne loven. Når det gjelder kredittilsynsloven § 9 om utlikning av tilsynsutgiftene, foreslås det at forsikringsformidlingsvirksomhet inngår i den gruppen der fordelingen skjer etter regler som fastsettes av departementet.