5 Vilkår for tillatelse til å drive forsikringsformidlingsvirksomhet

5.1 Egnethet

5.1.1 Gjeldende rett

Forskrift om forsikringsmegling §§ 12 til 14 inneholder krav til forsikringsmeglerforetakets ansatte og daglige leder. Ansatte meglere i et forsikringsmeglerforetak og andre som megler forsikringer på selskapets vegne skal til enhver tid ha den forretningsmessige og faglige kompetanse som er nødvendig i forhold til forsikringsmeglerforetakets virksomhet. Forskriften gir Kredittilsynet myndighet til å fastsette nærmere regler om hvilke krav til utdannelse og kompetanse forsikringsmeglere skal oppfylle.

Når det gjelder daglig leder av forsikringsmeglerforetak, stiller forskriften fire alternative krav til kvalifikasjoner som daglig leder:

• fire års praksis som selvstendig forsikringsmegler eller i en ledende stilling i et foretak,

• to års sammenhengende praksis som selvstendig forsikringsmegler eller i en ledende stilling i et foretak, når vedkommende kan dokumentere at han har arbeidet i minst tre år med ansvar for å selge, forvalte og oppfylle forsikringsavtaler, for en eller flere forsikringsagenter eller forsikringsmeglere eller for ett eller flere forsikringsselskap,

• har praktisert i ett år som selvstendig forsikringsmegler eller i en ledende stilling i et foretak, når vedkommende kan dokumentere at han har fått forutgående opplæring for den aktuelle formen for virksomhet, bevitnet ved en bekreftelse godkjent av staten eller ansett som fullt ut tilfredsstillende av en kompetent bransjeorganisasjon, eller

• har en tilfredsstillende utdannelse og minst tre års erfaring fra forsikring som er relevant for forsikringsmeglerforetakets virksomhet.

Forskriften § 15 inneholder krav om at et forsikringsmeglerforetaks daglige leder skal ha ført en hederlig vandel og ikke være under konkursbehandling. Hederlig vandel anses dokumentert når det fremlegges utskrift fra strafferegisteret, eller tilsvarende dokument som viser at kravet er oppfylt.

5.1.2 Direktivet

Direktivet slår i artikkel 4 nr. 1 fast at forsikringsmeglere skal ha «passende kunnskap og kompetanse som fastsatt av formidlerens hjemstat». Direktivet åpner for at medlemsstatene kan tilpasse kunnskaps- og kompetansekravene til forsikringsmeglerens virksomhet og de produkter som formidles. Dette gjelder spesielt dersom formidlerens yrkesmessige hovedvirksomhet ikke er forsikringsformidling.

Direktivet åpner videre for at medlemsstatene ikke nødvendigvis må stille de samme kravene til kunnskap og kompetanse til alle fysiske personer som er ansatt i forsikringsmeglerforetaket. Medlemsstatene skal imidlertid sørge for at en rimelig andel av de personer i ledelsen i forsikringsmeglerforetak som er ansvarlig for megling av forsikringsprodukter, og alle personer som er direkte involvert i forsikringsmegling, besitter den kunnskap og kompetanse som er nødvendig for å kunne utføre sine oppgaver.

Direktivet fastsetter også krav om at forsikringsmeglere skal ha god vandel, jf. artikkel 4 nr. 2. Et minstekrav er at de ikke står i strafferegisteret, og at de ikke tidligere er slått konkurs, med mindre de har fått oppreisning i samsvar med nasjonal lovgivning. Medlemsstatene skal sørge for at ledelsen i forsikringsmeglerforetak og alle ansatte som er direkte involvert i forsikringsmeglingen oppfyller dette kravet, men er ikke forpliktet til å stille dette kravet til alle fysiske personer som er ansatt i selskapet.

5.1.3 Høringsforslaget

På bakgrunn av direktivets adgang til å differensiere kunnskaps- og kompetansekravene til ansatte i forsikringsformidlingsforetak, er det foreslått ulike kvalifikasjonskrav for henholdsvis ledelsen, forsikrings- og gjenforsikringsmeglere og forsikringsagenter.

I forhold til daglig leder og eventuell annen person som faktisk leder forsikringsformidlervirksomheten, er det foreslått krav om at disse til enhver tid skal ha generell kunnskap om forsikringsmegling.

Med hensyn til forsikringsmeglere er det foreslått at disse skal oppfylle tilsvarende krav som for daglig leder for så vidt gjelder generell kunnskap om forsikringsmegling. I tillegg foreslås at forsikringsmeglere skal anses å ha nødvendig kunnskap og kompetanse når vedkommende:

• er autorisert forsikringsmegler etter Norske Forsikringsmegleres Forenings bestemmelser om autorisasjon av forsikringsmeglere,

• har en tilfredsstillende utdannelse og minst tre års praksis fra forsikring som er relevant for forsikringsmeglingsforetakets virksomhet, eller

• har relevant praksis fra fem sammenhengende år i et forsikringsmeglerforetak eller i et forsikringsselskap.

Kravene til kvalifikasjon for autorisering etter Norske Forsikringsmegleres forening er som følger:

• minst tre års allsidig forsikringspraksis, derav minst ett i meglerforetak, og

• beståtte eksamener fra Forsikringsakademiet etter godkjent plan. Autorisasjonsnemnda kan gi fritak for eksamen etter individuell vurdering.

Tilsvarende kvalifikasjonskrav foreslås for gjenforsikringsmeglere.

Til forsikringsagenter foreslås følgende alternative krav:

• autorisert forsikringsrådgiver i medhold av bestemmelser om autorisasjon av forsikringsrådgivere fra bransjeorganisasjon eller utdannelsesinstitusjon godkjent av Kredittilsynet, eller

• tilfredsstillende utdannelse og minst ett års praksis fra forsikring som er relevant for agentforetakets virksomhet, eller

• relevant praksis fra tre sammenhengende år i en forsikringsagentvirksomhet eller i et forsikringsselskap.

Det foreslås at forsikrings- og gjenforsikringsmeglere og daglig leder og person som faktisk leder forsikringsmeglervirksomheten skal ha hederlig vandel og ikke være under konkursbehandling, konkurskarantene eller gjeldsforhandling. De samme kravene er også forslått for forsikringsagenter.

5.1.4 Høringsinstansenes merknader

Assuransefirmaenes Foreninghar følgende merknad til forslaget:

«Vi stiller oss noe undrende til § 7.3 pkt. 3:

«En agent skal anses for å ha den nødvendige kunnskap og kompetanse når vedkommende har relevant praksis fra tre sammenhengende år i en forsikringsagentvirksomhet eller i et forsikringsselskap.»

Dette vil medføre at et forsikringsagentur kun kan rekruttere nyansatte fra andre agenturer eller forsikringsselskaper. Agenturer bør ha muligheten til å rekruttere nyansatte også fra andre virksomheter. Paragrafen bør endres til at dette kun skal gjelde for ledende personer i forsikringsagenturvirksomheten.»

Norske Forsikringsmegleres Foreningviser til det foreslåtte vandelskravet, og uttaler at:

«..vandelskravet til forsikringsmeglere da blir strengere enn krav til andre meglere og personer som forvalter kundens interesser og midler. Det bør være tilstrekkelig at daglig leder, som nå, dokumenterer hederlig vandel, i og med at det er meglerforetaket som står endelig ansvarlig overfor kundene.»

Finansnæringens Hovedorganisasjonhar ikke merknader til forslagene.

5.1.5 Departementets vurdering

Direktivet åpner for å differensiere kvalifikasjonskravene til de ulike typer forsikringsformidlere og til ledelsen i disse foretakene. Departementet anser at forslaget til kvalifikasjonskrav til de forskjellige grupper av forsikringsformidlere som hensiktsmessig, og foreslår å følge forslaget på dette punkt.

Kvalifikasjonskravene stilles til personer som i foretaket har stilling som henholdsvis megler eller agent. Det er naturligvis åpent for å ansette personer som ikke oppfyller disse kravene i assistentstillinger eller lignende inntil kvalifikasjonskravene er oppfylt.

Kravene som foreslås satt til daglig leder og eventuelt annen person som faktisk leder virksomheten, er generelle. Annet ledd i lovforslaget § 3-1 gir imidlertid Kredittilsynet hjemmel til å fastsette nærmere regler om hvilke krav som stilles. Det er Kredittilsynet som kontrollerer at kvalifikasjonskravene til ledelsen er oppfylt i forbindelse med at foretaket gis tillatelse etter § 2-1.

I forhold til kravene som stilles til forsikringsmeglere, forutsetter departementet at det enkelte meglerforetak sørger for at meglere som ansettes i foretaket oppfyller disse kravene, ettersom det ikke foreslås krav om registrering og tillatelse til den enkelte megler. Kredittilsynet skal imidlertid kunne kontrollere dette. I følge forskrift 2. desember 1997 nr. 1282 om rapportering for forsikringsmeglerforetak skal det enkelte meglerforetak sende inn årlige oppgaver der foretaket blant annet skal opplyse om hvor mange meglere de har. I tillegg kan Kredittilsynet føre stedlig tilsyn etter kredittilsynsloven.

For så vidt gjelder forsikringsagenter forslås i utkastet § 7-2 at forsikringsagentvirksomheten skal godtgjøre overfor forsikringsselskapet at forsikringsagentene oppfyller kravene i lovforslaget § 7-3 før forsikringsselskapet inngår avtale med forsikringsagentvirksomheten.

Vandelskravet som er satt i direktivet er i stor grad i samsvar med det kravet som stilles i gjeldende forskrift. Direktivet krever imidlertid at medlemsstatene skal sørge for at ledelsen i forsikringsformidlingsforetak og alle ansatte som er «direkte involvert i» forsikringsformidling, oppfyller dette kravet, jf. direktivet artikkel 4 nr. 2 annet ledd. Dette betyr at personkretsen kravet stilles til, utvides som følge av direktivet. Departementet forstår direktivet slik at det med «direkte involvert i forsikrings- og gjenforsikringsmegling» menes personer som anses som forsikrings- eller gjenforsikringsmegler etter direktivet artikkel 2 nr. 5 og 6. Som forsikrings- og gjenforsikringsmeglere anses etter direktivet personer som mot vederlag innleder eller utøver forsikringsmegling eller gjenforsikringsmegling.

Det foreslås i utkastet til ny lov om forsikringsformidling å definere forsikrings- og gjenforsikringsmegler som ansatte i foretak som oppfyller kunnskaps- kompetansekravene i § 3-2. For å klargjøre hvilke personer i et forsikringsformidlingsforetak det stilles krav om vandel til, anser departementet det hensiktsmessig at dette kravet knyttes til personer som oppfyller kompetansekravene, altså personer som defineres som forsikringsmegler eller gjenforsikringsmegler i direktivet.

Når det gjelder forslaget fra NFF om å innføre en ordning med statsautorisering av forsikringsmeglere, viser departementet til at forslaget ble sendt departementet i desember 2004, og at det derfor var vanskelig å få behandlet dette forslaget i forbindelse med forslaget om ny lov om forsikringsformidling. Et forslag om statsautorisering av forsikringsmeglere vil sannsynligvis kreve at saken utredes og sendes på høring. Departementet vil komme tilbake til spørsmålet på et senere tidspunkt.

For så vidt gjelder forsikringsagentvirksomhet, foreslås det samme å gjelde for forsikringsagenter, slik at det er personer som oppfyller kravene som forsikringsagent som det stilles krav om vandel til.

5.2 Krav til ansvarsforsikring

5.2.1 Gjeldende rett

Etter forsikringsmeglingsforskriften § 16 skal forsikringsmeglerforetaket sørge for at sikkerhet er stilt. Denne sikkerheten skal være stilt før foretaket får sette i gang virksomheten, og skal gjelde så lenge virksomheten utøves. Sikkerheten må stilles ved garanti/kausjonsforsikring eller ved bankgaranti, og en erklæring fra sikkerhetsstiller skal deponeres hos Kredittilsynet. Sikkerheten skal dekke erstatningsansvar forsikringsmeglerforetaket pådrar seg ved utøvelsen av forsikringsmeglervirksomheten, og skal dekke både uaktsomhet og forsett. Sikkerheten skal kun hefte for ansvar overfor oppdragsgiver (forsikringstaker) eller andre som utleder sin rett fra oppdragsgiver.

Sikkerhetsstiller som forsikringsmeglerforetaket har når skadelidte fremsetter krav om erstatning er ansvarlig overfor skadelidte. Dette gjelder likevel ikke dersom tapet ble forårsaket mer enn to år før skadelidte fremsatte kravet, jf. forskriftens § 19. Kravet under sikkerheten må fremsettes senest innen to år etter at sikkerheten bortfalt. I medhold av forskriftens § 21 kan skadelidte kreve dekning direkte fra sikkerhetsstilleren uten først å ha rettet krav mot forsikringsmeglerforetaket. Sikkerhetsstilleren kan ikke gjøre gjeldende andre innsigelser overfor skadelidte enn de innsigelser forsikringsmeglerforetaket selv har i forholdet til skadelidte.

I henhold til forskriften § 20 skal sikkerheten være minst 10 millioner kroner. For hver ansatt forsikringsmegler i forsikringsmeglerforetaket, og for hver annen som megler forsikringer på foretakets vegne, utover én, kommer et tillegg i sikkerhetens størrelse på minst 2 millioner kroner. Med megler siktes det her til ansatt som er direkte involvert i forsikringsmeglingen og som er ansvarlig for denne i forhold til blant annet ledelsen og oppdragsgiver.

Forsikringsmeglerassistenter, dvs. de som jobber i et forsikringsmeglerforetak med henblikk på å erverve den praktiske utdannelse som forsikringsmegler, er ikke omfattet.

5.2.2 Direktivet

Det følger av direktivet artikkel 4 nr. 3 at forsikringsmeglere skal ha en yrkesansvarsforsikring eller en annen tilsvarende garanti. Forsikringen skal dekke hele Fellesskapets territorium mot erstatningsansvar for yrkesmessig uaktsomhet fra forsikringsmegler på minst 1 million euro pr. skadetilfelle og totalt 1,5 millioner euro for alle skader i løpet av et år. Dette gjelder med mindre en slik forsikring eller tilsvarende garanti allerede er besørget av et forsikringsforetak, gjenforsikringsforetak eller et annet foretak som forsikrings- eller gjenforsikringsmegleren handler på vegne av, eller som forsikrings- eller gjenforsikringsmegleren har fullmakt til å handle for, eller et slikt foretak har påtatt seg fullt ansvar for forsikringsmeglerens handlinger.

Det følger videre av artikkel 4 nr. 7 at beløpene nevnt i nr. 3 skal revideres regelmessig slik at endringer i den europeiske konsumprisindeksen som offentliggjøres av Eurostat, kan tas med i betraktningen. Den første revisjonen skal finne sted fem år etter direktivs ikrafttredelse, og de påfølgende revisjonene fem år etter forrige revisjonsdato. Beløpene skal justeres automatisk ved at grunnbeløpet i euro økes med den prosentvise endringen i konsumprisindeksen som har funnet sted mellom datoen for direktivs ikrafttredelse og første revisjon, eller mellom datoen for siste revisjon og den nye revisjonen, og skal avrundes oppover til nærmeste euro.

Etter direktivet artikkel 4 nr. 4 skal medlemsstatene treffe nødvendige tiltak for å beskytte kunder mot forsikringsmeglerens manglende evne til å overføre premien til forsikringsforetaket, eller til å overføre erstatningsbeløpet eller en tilbakebetaling av premien til den forsikrede. Disse tiltakene skal være utformet på en eller flere følgende måter:

1. lov- eller avtalebestemmelser om at pengebeløp betalt av kunden til megleren skal betraktes som betalt til foretaket, mens pengebeløp betalt av foretaket til megleren ikke skal betraktes som betalt til kunden før kunden faktisk mottar dem,

2. et krav om at forsikringsmeglere skal ha en økonomisk evne som til enhver tid tilsvarer 4 % av de samlede mottatte årlige premier, dog minst 15 000 EUR,

3. et krav om at kundenes pengebeløp skal overføres via strengt atskilte klientkontoer, og at disse kontoene ikke skal brukes til å tilbakebetale andre kreditorer i tilfelle konkurs,

4. et krav om at det opprettes et garantifond.

5.2.3 Høringsforslaget

Kravet til sikkerhet i direktivet er lavere enn gjeldende krav til sikkerhetsstillelse norsk rett, i og med at direktivet kun krever dekning for uaktsom skadeforvoldelse, og i utgangspunktet ikke for forsettelig skadeforvoldelse som for eksempel underslag. Om kravet til ansvarsgrunnlaget uttales følgende i høringsnotatet:

«Direktivet begrenser seg som nevnt til et krav om at det stilles en profesjonsforsikring (dvs. formuesskadeforsikring) mot erstatningsansvar for yrkesmessig uaktsomhet. En yrkesansvarsforsikring/formuesansvarsforsikring vil ikke dekke erstatningsansvar som følge av underslag av klientmidler i tilfeller hvor foretaket er insolvent. Direktivet stiller derfor i tillegg fire alternative krav som tar sikte på å gi oppdragsgiver vern mot underslag av klientmidler. Det må vurderes om det skal stilles strengere krav til hvilke typer erstatningskrav sikkerhetstillelsen/ansvarsforsikringen må dekke enn direktivet oppstiller, dvs. om også tilfeller av forsettelig skadeforvoldelse skal dekkes av forsikringen/garantien.

Fordelen ved en sikkerhetsstillelse er etter Kredittilsynets oppfatning at oppdragsgiver gis vern mot underslag av klientmidler også ved insolvens i forsikringsmeglerforetaket. Andre profesjoner i Norge som har oppdrag for klienter/kunder og i den forbindelse blant annet behandler klientmidler (advokater, eiendomsmeglere, revisorer, inkassatorer), har krav om sikkerhetsstillelse. Kravet til sikkerhetsstillelse er således innarbeidet for mellommenn i Norge. Kravet om at sikkerhetsstillelsen skal deponeres i Kredittilsynet innebærer også fordeler for skadelidte ved at skadelidte kan få enkel tilgang til sikkerhetsstillelsen herunder opplysning om hvilken institusjon som har stilt sikkerhet. Dette er hensyn som tilsier at forsikringsmeglerne fortsatt bør ha den samme type sikkerhetsstillelse/forsikring som andre profesjoner det til en viss grad er naturlig å sammenligne forsikringsmeglerne med.»

Videre blir det uttalt:

«Norske Forsikringsmegleres Forening har opplyst at forsikringsselskapene i praksis ikke kan tilby en ansvarsforsikring som dekker forskriftens krav til sikkerhetsstillelse fordi en sikkerhetsstillelse også må dekke risikoen for tap for oppdragsgiver som følge av underslag ved klientmidler i tilfeller hvor meglerforetaket er insolvent. Det er videre opplyst at det er få forsikringsselskap/banker i Norge som tilbyr den sikkerhet som gjeldende forskrift krever og den koster uforholdsmessig mye i forhold til hva en formuesansvarsforsikring koster, også der ansvarsforsikringen suppleres med en tilleggsforsikring som dekker underslag av klientmidler. Det er praktisk talt heller ikke mulig å få utenlandske leverandører til å stille en slik sikkerhet, da dette er en særnorsk ordning. Dette er også i samsvar med Kredittilsynets erfaringer. Det er i hovedsak If og Vesta som i dag tilbyr sikkerhetsstillelser til forsikringsmeglerforetakene. Bare et par forsikringsmeglerforetak har siden kravet ble innført i 1995 greid å få sikkerhetsstillelse fra Lloyds.

Dersom norske forsikringsmeglere får vesentlig strengere krav til forsikringsdekning enn utenlandske forsikringsmeglere vil dette innebære en konkurranseulempe for de norske forsikringsmeglerne, og det vil kunne være en risiko for at norske forsikringsmeglere velger å etablere seg i utlandet og drive virksomheten gjennom reglene om filialetablering i Norge. Det må i denne sammenheng også påpekes at andre profesjoner som har krav om sikkerhetsstillelse ikke i samme grad driver grenseoverskridende virksomhet.

Kredittilsynet kan dessuten vanskelig se at det foreligger et stort behov for en forsikring som dekker forsett utenom i de tilfellene der forsikringsmegler underslår klientmidler og foretaket er insolvent. Det kan i verste fall tenkes at en forsikringsmegler med vitende og vilje plasserer en forsikringen i et forsikringsselskap som ikke er vurdert og funnet tilstrekkelig solid, og at forsikringstaker ikke får den nødvendige dekning ved et skadetilfelle. Det må likevel kunne antas at en ansvarsforsikring som dekker uaktsomhet vil være tilstrekkelig i slike tilfeller, da det med stor sannsynlighet ikke vil foreligge forsett med hensyn til det oppståtte skadetilfellet.

Kredittilsynet har etter en samlet vurdering kommet til at det bør være tilstrekkelig å kreve at forsikringsmeglerforetaket må tegne en ansvarsforsikring som dekker uaktsomhet, og eventuelt i tillegg en forsikring for forsett, dvs. en forsikring som dekker underslag av klientmidler. Krav til forsikring for underslag

En del av forsikringsmeglerforetakene behandler klientmidler i form av premieinnbetalinger fra oppdragsgiver og erstatningsutbetalinger fra forsikringsselskapene. I noen tilfeller dreier dette seg om meget store beløp, der forsikringsmeglerforetak betros oppgaven å motta midlene og forvalte disse på en betryggende måte frem til utbetaling skjer. Som nevnt vil en yrkesansvarsforsikring/formuesansvarsforsikring ikke dekke underslag av klientmidler. Kredittilsynet vil derfor foreslå at det stilles krav til at forsikringsmeglerforetak tegner en forsikringen mot underslag av klientmidler. Dersom det i praksis er mulig bør skadelidte også for denne forsikringen kunne rette krav direkte mot forsikringsselskapet. Det vises til § 4-5 i lovutkastet.»

For små og mellomstore forsikringsformidlingsforetak foreslås krav om dekning på minst 10 millioner kroner pr. skadetilfelle og totalt 15 millioner kroner for alle anmeldte skader i løpet av et år. Videre foreslås at beløpskravene øker dersom foretaket har mer enn 10 forsikringsformidlere, slik at kravene da er minst 20 millioner kroner pr. skadetilfelle og totalt 30 millioner kroner for anmeldte skadetilfeller i løpet av et år. Krav til underslagsforsikring foreslås satt slik at den skal dekke 75 % av innestående premiebeløp på klientkontoen ved utløpet av siste kvartal før forsikringsavtalen inngås.

For forsikringsagenter foreslås at kravet om forsikring kan fravikes dersom forsikringsselskapet i avtalen med agentvirksomheten påtar seg ansvaret for å dekke erstatningsansvar agentvirksomheten pådrar seg ved utøvelse av virksomheten. Dersom ikke forsikringsselskapet påtar seg slikt ansvar, stilles tilsvarende krav til forsikringsagenter som for forsikrings- og gjenforsikringsmeglere.

Det foreslås krav om at fyldig forsikringsbevis sendes Kredittilsynet hver år. Det foreslås også krav om at forsikringsavtalen utformes slik at det forsikringsselskapet meglerforetaket bruker har ansvar for de krav som blir meldt mens forsikringsselskapet dekker risikoen.

5.2.4 Høringsinstansenes merknader

Norske Forsikringsmegleres Foreningber om at det ikke tas endelig standpunkt til hva forsikringen skal dekke før det er gjennomført kartlegging av hvilke krav som stilles til ansvarsforsikring i andre EU-land. Videre mener NFF at dersom et forsikret foretak opphører sin virksomhet, bør siste forsikringsgiver pålegges å forsikre ansvar for krav som fremsettes mot sikrede i en periode på 5 år etter opphør av virksomheten. Når det gjelder ansvarsforsikringens størrelse, mener NFF at forsikringssummen bør være 10 millioner kroner pr. skadetilfelle og totalt 15 millioner kroner pr. år for alle anmeldte skadetilfeller uavhengig av antall ansatte. NFF uttaler videre at

«NFF har forespurt 2 norske forsikringsleverandører som stiller seg positive til å dekke underslagsrisikoen under en alminnelig ansvarsforsikring. Med begrenset sum vil det være mulig å tegne forsikring innenfor en akseptabel pris. Også forsikringsleverandører etablerte utenfor Norge antas å ville tilby en slik forsikring. NFF mener at det er naturlig å sammenligne forsikringsmeglere med tilsvarende virksomheter, f.eks. advokater, eiendomsmeglere, verdipapirforetak o.l.. Loven stiller ikke høyere krav til forsikringssum for noen av disse virksomhetene.»

Norske Forsikringsmegleres Forening mener videre at det tilstrekkelig å ha en forsikringsdekning mot underslag som tilsvarer 50 % av det gjennomsnittlige innestående på klientkonti til enhver tid. NFF mener også at det ikke bør opereres med en egen underslagforsikring, men at det i stedet bør etableres en ansvarsforsikring med en utvidet dekning.

Finansnæringens Hovedorganisasjon uttaler følgende om forslagene om ansvarsforsikring:

«Vi registrerer at lovforslaget innebærer en del endringer sammenlignet med dagens meglerforskrift når det gjelder forsikring/sikkerhet som skal dekke ansvar som meglerforetaket måtte komme i under sin virksomhetsutfoldelse. Lovforslaget legger til grunn at erstatningsansvaret bare kan dekkes gjennom en forsikringsavtale. Dette er en begrensning både i forhold til dagens meglerforskrift og i forhold til direktivet som aksepterer også annen tilsvarende sikkerhetsstillelse. Vi ville ikke hatt innvendinger om annen tilsvarende sikkerhetsstillelse ble sidestilt med en ansvarsforsikring. Dagens meglerforskrift legger til grunn at sikkerheten skal dekke både uaktsomhet og forsett, mens lovforslaget forutsetter en ansvarsforsikring som bare dekker uaktsomhet, dog slik at dersom megleren forvalter klientmidler skal det tegnes en tilleggsdekning som også dekker forsett, dvs. underslag av klientmidler. Direktivet gir ikke nærmere anvisning om dekningsomfang i forhold til uaktsomhet/forsett, bortsett fra at medlemsstatene skal treffe nødvendige foranstaltninger for å beskytte midler som megler skal videreformidle mellom kunde og forsikringsselskap. Det synes heller ikke å være noe entydig mønster i måten dette er løst på i de enkelte landene. FNH finner at lovforslaget kan aksepteres, men forutsetter at departementet kommer tilbake til saken dersom det viser seg at den løsning som er valgt i Norge avviker fra det som eventuelt blir etablert som vanlig ellers i Europa. Vi mener likevel at det vil være en bedre løsning å ha et klarere skille mellom forsikringen for det yrkesmessige ansvar og sikkerhetsstillelsen for klientmidlene. For det yrkesmessige ansvar er forsikring trolig den beste og kanskje den eneste løsning, mens for klientmidlene vil sikkerhetsstillelse slik det er løst i dagens meglerforskrift være bedre egnet. Det er ikke kurant å få kjøpt en ansvarsforsikring som dekker forsett.

FNH har merket seg at lovforslagets ansvarsforsikring ikke er begrenset til ansvar overfor oppdragsgiver og andre som er sikret under oppdragsgivers forsikring. Vi oppfatter dette slik at andre, også forsikringsselskap, nå kan få dekket tap som er påført ved uaktsomhet fra meglerens side. FNH har ikke merknader til dette.»

5.2.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til forslaget om å kreve at meglerforetaket må tegne forsikring som dekker uaktsomhet.

Departementet er videre enig i forslaget om at de meglerforetak som behandler klientmidler, i tillegg må tegne en forsikring som dekker underslag av klientmidler. Hvorvidt det skal tegnes et utvidet ansvarsforsikring i slike tilfeller, eller en tilleggsforsikring som dekker underslagsrisikoen, mener departementet må være opp til det enkelte foretak å velge selv. Departementet forslår videre, i tråd med høringsforslaget, at forsikringen skal dekke 75 % av innestående beløp på klientkontoen ved utløpet av siste kvartal før forsikringen tegnes.

Departementet slutter seg også til forslaget om det ikke stilles krav om forsikring som dekker tap som følge av forsettlige handlinger utover underslag. Departementet antar at et krav om at forsikringsformidlingsforetak må forsikre seg mot forsettlige handlinger, er kostbart, og ikke står i forhold til behovet for en slik forsikring. Etter det departementet er kjent med, er det blant annet i Danmark bare krav om forsikring mot uaktsom skadeforvoldelse. Det vises til lovforslaget § 4-2.

Departementet støtter forslaget om at det er forsikringsselskapet som forsikrer forsikringsformidlingsforetaket på det tidspunkt da kravet blir meldt som er ansvarlig for kravet. På bakgrunn av NFFs høringsuttalelse foreslår imidlertid departementet i tillegg at det kreves at forsikringen dekker krav som blir meldt inntil fem år etter at tapet ble forårsaket dersom det forsikrede foretak har opphørt sin virksomhet, og derfor ikke har inngått avtale med nytt forsikringsselskap. Det vises til lovforslaget § 4-5 fjerde ledd.

Adgangen til å fremsette krav må ellers suppleres av regler i lov om foreldelse av fordringer.

I høringsforslaget foreslås at størrelsen på minstebeløpene som forsikringen skal dekke settes til 10 millioner kroner per skadetilfelle, og totalt 15 millioner kroner per år. Det foreslås videre noe høyere krav til store forsikringsformidlingsforetak (mer enn 10 meglere).

Departementet viser til direktivet artikkel 4 nr. 7 som krever at disse beløpene skal revideres hvert femte år etter at direktivet trer i kraft. Av hensyn til å unngå lovendringer ved slike revisjoner, foreslår departementet at beløpskravene fastsettes i forskrift. Det foreslås videre en hjemmel til at beløpene kan differensieres for store og små foretak, og at definisjon av hva som menes med store foretak også kan fastsettes i forskrift. Det vises til lovforslaget § 4-4.

Dersom forsikringsselskapet forsikringsagenten har inngått avtale med ikke påtar seg ansvar for erstatningsansvar agentforetaket pådrar seg som følge av yrkesmessig uaktsomhet, må agentforetaket tegne forsikring etter de samme regler som gjelder for forsikringsmeglere og gjenforsikringsmeglere. Det vises til lovforslaget § 7-5.

5.3 Krav til soliditet

5.3.1 Gjeldende rett

Etter forsikringsmeglerforskriften § 3 første ledd kan et forsikringsmeglerforetak bare drives av norsk registrert aksjeselskap som har fullt innbetalt aksjekapital og som er solvent.

Kredittilsynet kan i særlige tilfeller gi dispensasjon fra kravet om at foretaket skal være aksjeselskap.

5.3.2 Direktivet

Direktivet stiller ikke særlige krav til forsikringsmeglerforetaks soliditet. Det fremgår imidlertid av fortalen til direktivet nr. 14 at forsikringsmegler blant annet skal oppfylle krav til økonomisk evne for å bli registrert i vedkommende myndighet. Direktivet fastsetter i artikkel 4 nr. 4 krav om finansielle garantier for å beskytte kunder mot forsikringsmeglerens manglende evne til å overføre premien til forsikringsforetaket, eller til å overføre erstatningsbeløpet eller en tilbakebetaling av premien til den forsikrede. Direktivet oppstiller fire alternative måter å oppfylle disse kravene på;

• det kan fastsettes bestemmelser i lov eller forskrift som krever at penger som er betalt fra kunden til mellommann skal behandles som om de er betalt direkte til forsikringsselskapet, og at penger som forsikringsselskapet har betalt via mellommann, først skal betraktes som betalt til kunden, når denne reelt mottar beløpet,

• krav om finansiell kapasitet på 4 % av årlig netto opptjent meglerprovisjon, minimum EUR 15 000,

• krav om at kundens penger skal overføres via strengt atskilte klientkontoer og at disse kontoene skal være beskyttet mot kreditorer i tilfelle av konkurs, eller

• krav om etablering av et garantifond.

5.3.3 Høringsforslaget

Kredittilsynet har tidligere gitt uttrykk for at gjeldende forskrift ikke fullt ut gir tilfredsstillende løsninger vedrørende kravene til forsikringsmeglerforetakenes økonomiske situasjon, herunder Kredittilsynets mulighet til å gripe inn med tiltak der foretakets finansielle stilling ikke lenger synes betryggende. På denne bakgrunn sendte Finansdepartementet et forslag uarbeidet av Kredittilsynet om endring av forskriften § 3 ved at det innføres et krav om at forsikringsmeglerforetak både skal kunne dekke løpende forpliktelser og ha positiv egenkapital på høring ved brev 18. februar 2003. Dette kravet er også foreslått for forsikrings- og gjenforsikringsformidlingsforetak ved gjennomføringen av forsikringsformidlingsdirektivet. Forsikringsagentforetak handler imidlertid på et forsikringsselskaps vegne, og er derfor ikke omfattet av forslaget.

5.3.4 Høringsinstansenes merknader

Norske Forsikringsmegleres Foreninguttalte blant annet følgende til Finansdepartementets høringsbrev 18. februar 2003:

«Forslaget til endring av forskriftens § 3 utvider kravet ved at kravet i forskriften endres fra et rent solvenskrav til et kombinert suffisient og likviditetskrav. Selv om forsikringsmeglerne som utgangspunkt ikke har vesentlige merknader til endringens innhold, finner Foreningen det noe underlig at kravet til finansiell styrke avviker for de prinsipper som er nedfelt i lov om aksjeselskaper av 1997. Forsikringsmeglerforeningen kan ikke se at det skal være grunnlag for forskriften å legge kravet til soliditet annerledes. Forslaget til forskriftsendring kan dessuten gi den forståelse at kravet til soliditet er lavere enn det som er krevet om lov av aksjeselskap. NFF er følgelig av den oppfatning at det her er nødvendig med en harmonisering mellom aksjeloven og forskriften.»

Konkurransetilsynet hadde blant annet følgende merknad til høringsbrevet:

«Konkurransetilsynet har vurdert forslaget til forskriftsendring. Tilsynet er generelt opptatt av at det ikke skal stilles så strenge krav til tilbyderne i et marked at nyetableringer hindres og at konkurransen i markedet dermed kan svekkes.

Et krav til forsikringsmeglere om positiv egenkapital til enhver tid, vil som Kredittilsynet skriver, kunne virke som en etableringshindring og dermed hemme konkurransen. Før det foretas en eventuell endring i forskriften bør det derfor gjøres en avveining mellom hensynet til konkurranse og hensynet til sikkerhet for de som benytter seg av forsikringsmeglertjenester.»

5.3.5 Departementets vurdering

Etter departementets syn vil direktivets krav til finansielle garantier i artikkel 4 være oppfylt ved at klientmidler skal plasseres på klientkonto, jf. lovforslaget § 5-1. For virksomheter som driver som aksjeselskap vil reglene i lovforslaget suppleres av aksjelovens bestemmelser om forsvarlig egenkapital. Direktivet er ikke til hinder for strengere regler i nasjonalt regelverk. Det kan således reises spørsmål ved om en i Norge bør stille strengere krav om forsikringsmeglerforetaks soliditet enn direktivets minstekrav, for eksempel ved at gjeldende krav til solvens beholdes, og eventuelt utvides med krav til både suffisiens og likviditet. Et krav om suffisiens innebærer et krav om at forsikringsmegleren har eiendeler med verdi som overstiger foretakets samlede forpliktelser. Et krav til likviditet innebærer et krav om at foretaket er i stand til å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller.

Etter det departementet kjenner til, stilles det ikke krav om hverken suffisiens eller likviditet for forsikringsmeglere i Sverige eller Danmark. Likviditetskrav utover direktivets minstekrav for norske virksomheter vil derfor kunne virke konkurransevridende i norsketablerte virksomheters disfavør, med risiko for at slike virksomheter velger å etablere seg i et naboland for å drive grenseoverskridende virksomhet.

Ut fra en avveining av hensynet til å beskytte kundene gjennom krav til forsikringsformidlerens soliditet, og hensynet til hensiktsmessige rammebetingelser for forsikringsformidlingsvirksomhet, har departementet kommet til at det ikke bør foreslås krav om suffisiens eller likviditet, og at heller ikke kravet i gjeldende rett om solvens bør videreføres. Hensynet til kundene skal etter forslaget ivaretas gjennom krav om opprettelse av klientkonto og krav om forsikring for uaktsomhet og underslag av klientmidler, samt, for de formidlere som driver i aksjeselskaps form, av kravet i aksjeloven om tilstrekkelig egenkapital.