2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Generelt

Stortinget har ved beslutning 12. februar 2004 sluttet seg til at direktiv 2002/92/EF tas inn i EØS-avtalen vedlegg IX (finansielle tjenester) punkt 13b. Det vises til St.prp. nr. 35 (2003-2004) om samtykke til godkjenning av avgjerd i EØS-komiteen nr. 115/2003 av 26. september 2003 om innlemming i EØS-avtala av direktivet om forsikringsmekling og Innst.S. nr. 112 (2003-2004). Gjennomføringsfristen var 15. januar 2005. Direktivet erstatter direktiv 77/92/EØF om tiltak for å lette den faktiske utøvelsen av etableringsadgang og adgang til å yte tjenester innen forsikringsagenters og forsikringsmeglers virksomhet (næringsgruppe 630 ISIC), særlig om overgangstiltak for disse former for virksomhet og Kommisjonsrekommandasjon 92/48/EØF om forsikringsformidlere.

2.2 Nærmere om direktivet

Forsikrings- og gjenforsikringsmeglere spiller en sentral rolle ved distribusjon av forsikrings- og gjenforsikringsprodukter. For å lette etableringsadgangen og adgangen til å yte tjenester ble rådsdirektiv 77/92/EØF vedtatt i 1976. Formålet med dette direktivet var å samordne nasjonale regler om å etablere og utøve virksomhet som forsikringsmegler. Kommisjonsrekommandasjon 92/48/EØF bidro til å bringe de nasjonale bestemmelsene om faglige krav til og registrering av forsikringsmeglere nærmere hverandre. Både direktiv 77/92 og Kommisjons-rekommandasjon 92/48 er gjennomført i norsk rett ved forskrift 24. november 1995 nr. 923 om forsikringsmegling (heretter kalt forskriften).

I fortalen til det nye forsikringsmeglingsdirektivet vises det til at det fremdeles er betydelige forskjeller mellom de nasjonale bestemmelsene for forsikringsmeglere, noe som hindrer forsikringsmeglere å ta del i det indre marked fullt ut. Formålet med direktiv 2002/92/EF er å styrke forsikringsmegleres mulighet til å benytte seg av reglene om etableringsadgang og adgang til å yte tjenester i det indre marked. Dette søkes oppnådd ved en ytterligere samordning av nasjonale bestemmelser om faglige krav til og registrering av personer som utøver forsikringsmegling. En samordning av disse reglene skal også bidra til å ivareta kundenes behov ved avtaler om forsikringsmegling, slik at forbrukervernet på dette området forbedres. Til slutt innebærer direktivet et krav om likebehandling av ulike typer personer og institusjoner som utøver forsikringsmegling, for eksempel agenter, rådgivere, meglere og institusjoner som yter bank- og forsikringstjenester.

Direktivet omfatter ikke personer med annen yrkesvirksomhet, for eksempel revisorer eller skatteeksperter, som ved enkelte anledninger gir råd om forsikringsdekning som ledd i sin vanlige yrkesvirksomhet. Videre legges det i fortalen til direktivet til grunn at personer som bare gir generelle opplysninger om forsikringsprodukter heller ikke er omfattet, forutsatt at målet med denne virksomheten ikke er å hjelpe kunden med å inngå eller oppfylle en forsikrings- eller gjenforsikringsavtale. Yrkesmessig skadebehandling for et forsikrings- eller gjenforsikringsselskap, eller taksering og sakkyndig vurdering av skader anses heller ikke som forsikringsmegling.

Det følger av direktivet at forsikrings- og gjenforsikringsmeglere skal registreres hos vedkommende myndighet i den medlemsstat hvor de har sitt bosted eller hovedkontor. En forutsetning for slik registrering er at de oppfyller vilkårene som er satt om faglig kompetanse, god vandel, dekning gjennom ansvarsforsikring og økonomisk evne. Slik registrering vil gi rett til å utøve forsikringsmeglings-virksomhet i andre medlemsstater i samsvar med prinsippene om etableringsadgang og adgang til å yte tjenester.

Direktivet bygger på et «single licence system», slik at forsikringsmeglerforetak som er registrert i ett medlemsland skal kunne drive grensekryssende virksomhet uten å registreres i andre medlemsland. Virksomheten skal imidlertid meldes til vertslandet, med mindre vertslandet har gitt Kommisjonen underretning om at det ikke ønsker å motta slik melding.

For å verne forbrukere og sikre integriteten til forsikrings- og gjenforsikringsvirksomheten i det felles marked, gir direktivet også regler om samarbeid og informasjonsutveksling mellom vedkommende myndigheter i medlemsstatene.

Direktivet er et såkalt minimumsharmoniseringsdirektiv. Dette betyr at medlemsstatene selv kan gi utfyllende regler i forhold til direktivet, som også kan være strengere enn det direktivet gir anvisning på. Medlemsstatene er forpliktet til gjensidig anerkjennelse av de i medlemsstatene vedtatte regelverk på området.

2.3 Høringsuttalelsene

Et utkast til lov om forsikringsformidling utarbeidet av Kredittilsynet ble sendt på høring ved Finansdepartementets brev 16. april 2004. Høringsfristen ble satt til 15. juni 2004. Følgende høringsinstanser har hatt merknader til høringen:

• Barne- og familiedepartementet

• Den Norske Advokatforening

• Finansnæringens Hovedorganisasjon

• Justis- og politidepartementet

• Kredittilsynet

• Norske Forsikringsmegleres Forening

I tillegg har departementet mottatt uttalelser fra følgende instanser:

• Assuransefirmaenes forening

• Sjøassurandørenes Centralforening

• Logistikk- og transportindustriens Landsforening

Følgende instanser har ikke hatt merknader til forslaget:

• AktuarKonsulenters Forum

• Arbeids- og administrasjonsdepartementet

• Banklovkommisjonen

• Bedriftsforbundet

• Bilimportørenes Landsforening

• De selvstendige kommunale pensjonskasser

• Den norske Aktuarforening

• Den norske Revisorforening

• Eiendomsmeglerforetakenes Forening

• Finansforbundet

• Fiskeridepartementet

• Forbrukerombudet

• Forbrukerrådet

• Forsvarsdepartementet

• Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon

• Helsedepartementet

• Kommunal- og regionaldepartementet

• Konkurransetilsynet

• Landbruksdepartementet

• Landsorganisasjonen i Norge

• Norges Bank

• Norges Bilbransjeforbund

• Norges Eiendomsmeglerforbund

• Norges Juristforbund

• Norges Rederiforbund

• Norsk Bedriftsforbund

• Norske Pensjonskassers Forening

• Nærings- og handelsdepartementet

• Olje- og energidepartementet

• Sparebankforeningen i Norge

• Utdannings- og forskningsdepartementet

• Utenriksdepartementet

• Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

Høringsinstansene er generelt positive til forslaget om gjennomføring av direktivet. Barne- og familiedepartementet uttrykker at de

«...anser det uheldig at forskjellige aktører som tilbyr samme type tjenester behandles ulikt i lovverket. De kravene som oppstilles overfor tjenesteyter skal i stor grad ivareta interessene til bruker av tjenestene, og disse bør da gjelde uavhengig av hvem som er tjenesteyter. Vi stiller oss derfor positive til forslaget om å utvide det gjeldende anvendelsesområdet ved gjennomføring i ny lov. Utvidelsen vil innebære en styrking av forbrukervernet i og med at samtlige som tilbyr tjenester om forsikringsmegling nå bli underlagt blant annet kvalitetskrav og kontroll».

Finansnæringens Hovedorganisasjon uttaler at de «i hovedsak er enig i den måten direktivet er foreslått gjennomført på», men har enkelte merknader som de mener kan bidra til ytterligere bedre forståelse ved anvendelse av loven. Disse kommentarene vil bli tatt med under de enkelte avsnitt nedenfor.

Assuransefirmaenes Forening er uenig i at forsikringsagenter og forsikringsmeglere skal likebehandles, og uttaler blant annet:

«Vi ser at det ikke skilles mellom forsikringsmeglervirksomhet og forsikringsagenturvirksomhet og at det skal være et likekrav mellom disse to virksomheter. Vi mener at det ikke kan stilles krav til at disse skal behandles likt. Til det har virksomhetene altfor ulike arbeidsoppgaver.»

Foreningens konkrete merknader vil bli tatt opp under de enkelte avsnitt nedenfor.

Norske Forsikringsmegleres Foreninghar gitt konkrete merknader til enkelte deler av forslaget. Merknadene vil bli tatt opp under de enkelte avsnitt nedenfor.

Norske Forsikringsmegleres Foreninghar i brev 14. desember 2004 i tillegg foreslått at det innføres en ordning med statsautorisering av forsikringsmeglere.