3 Lovens anvendelsesområde
3.1 Generelt
Direktivet artikkel 1 nr. 1 stiller krav til nasjonale regler for hvordan fysiske og juridiske personer som er, eller ønsker å bli, etablert i en medlemsstat kan innlede og utøve forsikringsformidling. Direktivet gjelder videre all virksomhet der det formidles forsikring mot vederlag. Direktivet bruker begrepet «forsikringsmegling» om alle typer virksomhet som dekkes av direktivet.
Forsikringsformidling defineres i artikkel 2 nr. 3 første ledd som «virksomhet som består i å legge fram, foreslå eller utføre annet forberedende arbeid i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtaler, eller å inngå slike avtaler, eller å bistå ved forvaltningen og gjennomføringen av slike avtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle».
Definisjonen av forsikringsmegling i direktivet omfatter flere typer aktører enn det som i dag regnes som forsikringsmegling etter norsk rett og reguleres av någjeldende forskrift om forsikringsmegling. I tillegg til det som etter gjeldende rett regnes som forsikringsmegling, skal gjenforsikringsmeglere, forsikringsrådgivere og agenter omfattes. Ettersom dette begrepet dekker mer enn det vi i norsk rett kjenner som forsikringsmegling, foreslår departementet å bruke begrepet «forsikringsformidling» som en samlebetegnelse på alle de ulike typer virksomhet som omfattes i forslaget om gjennomføring av direktivet i norsk rett. I avsnittene der det redegjøres for direktivet, vil imidlertid direktivets ordlyd brukes slik det er oversatt til norsk.
En definisjon som svarer til definisjonen av direktivets virkeområde er foreslått tatt inn i forslag til lov § 1-2 nr. 1.
3.2 Forsikringsmeglere/rådgivere
3.2.1 Gjeldende rett
Forsikringsmegling og forsikringsmeglere er nå regulert gjennom forskrift 24. november 1995 nr. 923 om forsikringsmegling fastsatt med hjemmel i forsikringsvirksomhetsloven § 2-4. Forskrift om forsikringsmegling regulerer forsikringsmeglere i snever forstand. Det følger av forskriften § 1 at den regulerer megling (formidling) av direkte forsikring til fritt valgte forsikringsgivere. Forsikringsmegling som dekket av forskriften anses å bestå i følgende aktiviteter:
kartlegging av forsikringsbehov for oppdragsgiver
innhenting av tilbud fra markedets forsikringsgivere
analyse av tilbudene og rådgivning til oppdragsgiver med hensyn til valg av forsikringsselskap
bistand i kontraktsinngåelsen mellom oppdragsgiver og forsikringsgiver
oppfølging av forsikringsavtalene.
Dette innebærer at det i gjeldende rett trekkes en grense mot forsikringsrådgivere. Ved denne grensedragningen har det vært vektlagt at det i begrepet «formidling» ligger en rolle som mellommann. Hvem som betaler for meglerens tjenester er normalt ikke avgjørende for om det foreligger forsikringsmeglingsvirksomhet. En person som ikke har noen formell kontakt med selskapet og som begrenser rådgivningen til å lage et beslutningsgrunnlag ved valg av selskap og forsikringsløsning er i praksis ansett som rådgiver, og dermed ikke registreringspliktig som forsikringsmegler.
3.2.2 Direktivet
Direktivet inneholder ingen klar definisjon av forsikringsmegler, utover det som uttrykkes i artikkel 2 nr. 5. Denne bestemmelsen definerer forsikringsmegler som «enhver fysisk eller juridisk person som mot vederlag innleder eller utøver forsikringsmegling». Direktivet stiller imidlertid krav til hvilke opplysninger forsikringsmegleren skal gi til kunden i artikkel 12. Etter artikkel 12 nr. 1 annet ledd skal megleren informere kunden om hvilket grunnlag han gir opplysninger på. Alternativene som er satt er: i) råd basert på forpliktelsen i nr. 2 til å gi en objektiv analyse, ii) formidleren er avtalemessig forpliktet til å bedrive forsikringsmegling utelukkende med ett eller flere forsikringsforetak. I så fall skal vedkommende på anmodning fra kunden opplyse om navnene på disse forsikringsforetakene, eller, iii) formidleren er ikke avtalemessig forpliktet til å bedrive forsikringsmegling utelukkende med ett eller flere forsikringsforetak og ikke gir råd basert på forpliktelsen i nr. 2 til å gi en objektiv analyse.
De oppstilte alternativer innebærer at formidleren skal gi kunden opplysning om han er forsikrings megler (i) eller iii)) eller forsikrings agent (ii)). Ut fra dette skiller direktivet mellom forsikringsmeglere og forsikringsagenter i den forstand at formidleren skal ha plikt til å opplyse om hvilken stilling han har, men direktivet innebærer ellers at de ulike typer forsikringsformidlere skal likebehandles.
3.2.3 Høringsforslaget
I høringsforslaget er det foreslått å knytte definisjoner av de ulike formidlere opp til opplysningskravet i direktivet artikkel 12 nr. 1 annet ledd. Basert på disse opplysningskravene vil det ikke lenger være nødvendig å skille mellom forsikringsmegler og forsikringsrådgiver. I forslaget blir forsikringsmegling definert som «forsikringsformidlingsvirksomhet som består i å yte kunden rådgivning på basis av en analyse av et så stort antall av de på markedet disponible forsikringsløsninger som mulig, eller virksomhet som består i å presentere kunden for forsikringsløsninger fra et eller flere forsikringsselskaper, uten at det er inngått uttrykkelig avtale med forsikringsselskapene om dette». Forslaget er ment å omfatte alternativ i) og iii) i artikkel 12 nr. 1 annet ledd.
Det foreslås videre at det inntas en bestemmelse som gir hjemmel for departementet til i tvilstilfeller å avgjøre om en virksomhet driver forsikringsformidling.
3.2.4 Høringsinstansenes merknader
Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH)støtter et skille mellom forsikringsmegler og forsikringsagent slik det foreslås i høringsnotatet. FNH uttaler at:
«Det kan likevel være grunn til å understreke enda klarere at forsikringsmegleren er engasjert av forsikringskjøper, handler på forsikringskjøpers vegne og ivaretar dennes interesser, mens agenten er selskapets forlengede arm og handler på selskapets vegne. Forsikringsmegleren har en rolle som uavhengig i forhold til forsikringsselskapene og leverer et selvstendig rådgivningsprodukt som kan isoleres fra den konkrete forsikringsavtalen. Forsikringsagentens rådgivning er gitt fra selskapets ståsted og må ses på som en integrert del av produktet. Begge grupper må imidlertid forholde seg til forsikringsavtalelovens informasjonsplikt, som innebærer at nødvendig informasjon må gis for at forsikringstaker kan vurdere forsikringstilbudet.
Dette betyr at fra kundens ståsted bør forsikringsmeglerforetaket fremstå som en selvstendig enhet, klart atskilt fra forsikringsselskapene. Det er ikke samme behov for at forsikringsagentforetaket fremstår som en selvstendig enhet. Det er snarere en fordel om det umiddelbart fremkommer hvilket (eventuelt hvilke) forsikringsselskap foretaket representerer.»
3.2.5 Departementets vurdering
Direktivet utvider begrepet «forsikringsmegling» i forhold til den virksomhet som nå omfattes av forskrift om forsikringsmegling, slik at også virksomhet som tidligere er ansett som forsikringsrådgivning, omfattes. Departementet mener at dette bør gjenspeiles i lovteksten ved at det tas inn en definisjon som dekker begge grupper.
Det forutsettes i direktivet at forsikringsmegler skal opptre som kundens uavhengige rådgiver, og megleren skal ikke være avtalemessig forpliktet til å bedrive forsikringsmegling utelukkende med ett eller flere selskap. Det er imidlertid ikke nødvendig at megleren gir råd på grunnlag av analyse av et stort antall tilgjengelige forsikringsavtaler. En forsikringsmegler kan også gi råd på basis av tilbud fra ett selskap, så lenge han ikke er avtalemessig bundet til å gi tilbud fra dette selskapet. Megleren vil likevel være engasjert av forsikringskjøper (oppdragsgiver), og skal ivareta kundens interesser.
Det kan imidlertid tenkes rådgivning i tilknytning til forsikringsmessige spørsmål som ikke anses som forsikringsmegling. Generell rådgivning om håndtering av risiko, herunder om det bør velges forsikringsløsning, omfattes ikke. For eksempel vil en vurdering av behovet for å opprette en pensjonsforsikring, eller vurderinger om en kunde bør opprette en pensjonskasse eller tjenestepensjonsforsikring i et forsikringsselskap, ikke omfattes, da dette ikke gjelder rådgivning knyttet til spørsmål om inngåelse av forsikringsavtale. Videre vil aktivitet som bare omfatter å formidle generell informasjon om forsikringsprodukter ikke omfattes av begrepet forsikringsmegling, se også lovutkastet § 1-1 nr. 3. Dette følger også av en avgrensning av lovforslaget § 1-2 nr. 1.
Departementet foreslår på denne bakgrunn å følge høringsforslaget på dette punkt, og ta inn en definisjon av forsikringsmegling i loven, jf. lovforslaget § 1-2 nr. 2.
3.3 Gjenforsikringsmeglere
3.3.1 Gjeldende rett
Gjenforsikringsmeglere reguleres ikke i gjeldende forskrift om forsikringsmegling.
3.3.2 Direktivet
Direktivet omfatter også gjenforsikringsmeglere. Gjenforsikringsmegling blir i direktivet artikkel 2 nr. 4 definert som «virksomhet som består i å legge fram, foreslå eller utføre annet forberedende arbeid i forbindelse med inngåelse av gjenforsikringsavtaler, eller å inngå slike avtaler, eller å bistå ved forvaltningen og gjennomføringen av slike avtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle». Dette er tilsvarende definisjon som gjelder for forsikringsmeglere, og de samme unntakene.
3.3.3 Høringsforslaget
I høringsforslaget foreslås å ta inn en definisjon av gjenforsikringsmegling i utkast til lov § 1-2 nr. 3. Definisjonen som foreslås tatt inn tilsvarer definisjonen for forsikringsmeglere. Også denne definisjonen bygger på et skille mot forsikringsagenter basert på opplysningskravene i direktivet artikkel 12 nr. 1 annet ledd. Det vises til omtalen av forsikringsmeglere/rådgivere ovenfor i avsnitt 3.2.
3.3.4 Høringsinstansenes merknader
Det er ikke kommet merknader til høringsforslaget på dette punkt.
3.3.5 Departementets vurdering
Det er nytt i forhold til gjeldende rett at gjenforsikringsmeglere må ha tillatelse til å drive gjenforsikringsmegling. Gjenforsikringsmegling vil i hovedsak omfatte tilsvarende aktivitet som forsikringsmegling, men knyttet til gjenforsikringsavtaler, ikke forsikringsavtaler. Grensedragningene som nevnt under omtalen av forsikringsmegling vil bli de samme. Departementet foreslår å ta inn direktivets definisjon av gjenforsikringsmegling i loven, jf. lovforslaget § 1-2 nr. 3.
3.4 Forsikringsagentvirksomhet
3.4.1 Gjeldende rett
Forsikringsagentvirksomhet reguleres ikke i gjeldende forskrift om forsikringsmegling.
3.4.2 Direktivet
Direktivets definisjon av forsikringsmegling i artikkel 2 nr. 3 omfatter også forsikringsagentvirksomhet. Direktivet artikkel 12 nr. 1 annet ledd bestemmer som nevnt at forsikringsformidleren skal opplyse kunden om hva hans råd er basert på. Det følger av alternativ ii) i bestemmelsen at forsikringsformidleren skal informere kunden om han er «avtalemessig forpliktet til å bedrive forsikringsmegling utelukkende med ett eller flere forsikringsforetak». Bestemmelsen forutsetter dermed at også aktører som handler på vegne av et eller flere forsikringsselskap skal omfattes av direktivet.
3.4.3 Høringsforslaget
I høringsforslaget foreslås det å ta inn en definisjon av forsikringsagentvirksomhet. Denne definisjonen bygger på bestemmelsen i direktivet artikkel 12 nr. 1 annet ledd, punkt ii). Forsikringsagentvirksomhet foreslås definert som «forsikringsformidlingsvirksomhet som består i å tilby forsikringsprodukter for og på vegne av et eller flere forsikringsselskap».
3.4.4 Høringsinstansenes merknader
Finansnæringens Hovedorganisasjon støtter forslaget om et klarere skille mellom forsikringsmeglere og forsikringsagenter. Det vises til FNHs uttalelse tatt inn foran under forslaget om definisjon av forsikringsmeglere/rådgivere.
3.4.5 Departementets vurdering
Ettersom forsikringsagenter tidligere ikke har vært omfattet av forsikringsmeglingsforskriften, anser departementet at det er hensiktsmessig å ta inn en definisjon av slik virksomhet. En forsikringsagent handler på vegne av ett eller flere selskap, og er dermed nært knyttet til forsikringsselskapet. Dette er det også viktig at kunden er klar over. Departementet foreslår derfor å ta inn en definisjon av forsikringsagentvirksomhet i loven, se lovforslaget § 1-2 nr.4.
3.5 Unntak fra lovens anvendelsesområde
3.5.1 Gjeldende rett
Gjeldende forskrift om forsikringsmegling har ikke eksplisitte unntak fra anvendelsesområdet.
3.5.2 Direktivet
Direktivet oppstiller enkelte særskilte unntak fra direktivets virkeområde. Disse unntakene fremgår delvis av artikkel 1 nr. 2, og delvis av artikkel 2 nr. 3 og 4.
Etter artikkel 1 nr. 2 er det gitt unntak for personer som tilbyr megling av forsikringsavtaler dersom nærmere vilkår er oppfylt. For at unntaket skal komme til anvendelse, må følgende kumulative vilkår være oppfylt:
forsikringsavtalen krever bare kunnskap om den forsikringsdekningen som tilbys,
forsikringsavtalen er ikke en livsforsikringsavtale,
forsikringsavtalen omfatter ikke ansvarsforsikring,
forsikringsformidling er ikke formidlerens yrkesmessige hovedvirksomhet,
forsikringen utgjør et supplement til et levert produkt eller tjeneste, og dekker;
risikoen for funksjonssvikt, tap av eller skade på den leverte varen eller tjenesten, eller
skade på eller tap av bagasje og andre risikoer i forbindelse med en reise, selv om forsikringen omfatter livs- eller ansvarsforsikring, forutsatt at livs- eller ansvarsforsikringen er underordnet hoveddekningen for risikoene knyttet til reisen,
det årlige premiebeløpet ikke overstiger 500 euro, og forsikringsavtalens totale gyldighetstid, herunder eventuelle forlengelser, ikke overstiger fem år.
Anvendelsesområdet snevres videre inn ved at det gjøres unntak for forsikringsselskap og for ansatte i forsikringsselskap, jf. artikkel 2 nr. 3 annet ledd. Tilsvarende gjelder for gjenforsikringsselskap og ansatte i slike selskap, jf. artikkel 2 nr. 4 annet ledd.
Etter artikkel 2 nr. 3 tredje ledd er virksomhet som består i å gi opplysninger ved enkelte anledninger som ledd i annen yrkesvirksomhet unntatt, dersom formålet med virksomheten ikke er å bistå kunden med inngåelse eller gjennomføring av en forsikringsavtale. Tilsvarende følger for gjenforsikringsavtaler etter artikkel 2 nr. 4 tredje ledd.
Direktivet artikkel 2 nr. 3 tredje ledd gjør også unntak for yrkesmessig behandling av et forsikringsforetaks skadetilfelle eller taksering og sakkyndig vurdering av skader. Tilsvarende gjelder for et gjenforsikringsforetaks skadetilfeller, jf. artikkel 2 nr. 4 tredje ledd.
3.5.3 Høringsforslaget
I høringsforslaget til ny lov om forsikringsformidling er unntakene i direktivet foreslått samlet i en bestemmelse. Ordlyden i forslaget er i det vesentligste sammenfallende med direktivets ordlyd.
Forslaget § 1-2 nr. 3 om unntak for formidling av generell informasjon og kontakt til forsikringsselskapet følger ikke direkte av direktivet, men anses i høringsforslaget å være en rimelig avgrensing mot lovutkastet § 1-3 første ledd nr. 1 som definerer forsikringsformidling. Unntaket uttrykker at forsikringsformidling forutsetter en aktiv handling fra formidlerens side. Dersom formidleren kun formidler generell informasjon uten supplerende rådgivning, og dermed har en passiv rolle, vil ikke denne type formidling dekkes av direktivet. Dette er foreslått uttrykkelig unntatt i loven.
I forslaget til § 1-2 nr. 4, som gjennomfører direktivet artikkel 2 nr. 3 tredje ledd og nr. 4 tredje ledd om unntak for ervervsmessig virksomhet som ivaretar administrasjonen av et forsikringsselskaps skadebehandling, eller taksering og sakkyndig vurdering av skader, foreslås det en sondring etter hvorvidt virksomheten som bistår i skadebehandlingen har fullmakt til å binde forsikringsselskapet eller ikke. I høringsnotatet uttales:
«Det er vanlig at skadeforsikringsselskaper, særlig mindre selskaper, utkontraherer skadebehandlingen. Det legges til grunn at unntaksbestemmelse i direktivet i hvert fall må forstås slik at unntaket omfatter utkontraktering av skadebehandlingsvirksomhet hvor skadebehandler ikke samtidig er gitt fullmakt til å treffe avgjørelser som er bindende for forsikringsselskapet.
Det kan imidlertid også reises spørsmål om unntaket i direktivet omfatter andre som bistår selskapet i skadebehandlingen i tilfeller hvor skadebehandler har fullmakt til å treffe bindende avgjørelser på vegne av forsikringsselskap med hensyn til om det skal utbetales erstatning eller ytelser fra forsikringsselskapet. Det kan i den sammenheng reises spørsmål ved de skadebehandlere som forsikringsselskap som tegner motorvognsansvarsforsikring er forpliktet til å oppnevne i andre stater. Denne type skadebehandlere må forutsetningsvis være kvalifiserte og det er heller ikke unaturlig å kreve at de skal ha en ansvarsforsikring hvis ikke forsikringsselskapet stiller seg ansvarlig for skadebehandlers handlinger. Det er heller ikke unaturlig å kreve registrering av disse skadebehandlerne i forsikringsselskapet. Direktivets definisjon av forsikringsformidling omfatter også bistand ved forvaltning og gjennomføring av forsikringsavtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle.
Kredittilsynet er i tvil om hva direktivet sikter til her hvis all ervervsmessig skadebehandling uavhengig av om virksomhet har fullmakt til å binde forsikringsselskapet og/eller uavhengig av om skadebehandler bistår skadelidte/sikrede skal være unntatt. Kredittilsynet antar etter en samlet vurdering at en virksomhet som utfører bistand ved forvaltning og gjennomføring av forsikringsavtaler i forbindelse med skadetilfeller er omfattet av registreringsplikten for agentvirksomheter dersom virksomheten har fullmakt til å binde forsikringsselskapet i skadebehandlingen.»
Dette foreslås reflektert i lovteksten ved at unntaket bare gjelder dersom virksomheten ikke har fullmakt til å binde forsikringsselskapet i skadebehandlingen.
3.5.4 Høringsinstansenes uttalelser
Når det gjelder forslaget om unntak for generell informasjon, mener Norske Forsikringsmegleres Forening(NFF) at høringsforslaget er uklart formulert. Foreningen mener videre at det er
«... unødvendig å skille mellom forsikringsmeglerfunksjonen og «virksomheter som kun formidler generell informasjon om forsikringsprodukter eller skaper kontakt med forsikringsselskaper» i og med at de stort sett utfører de samme oppgaver».
Forslaget om å sondre mellom skadeoppgjørsselskaper som har fullmakt til å binde forsikringsselskapet og ikke i unntaket for slike selskaper, oppfatter Norske Forsikringsmegleres Forening som lite hensiktsmessig, og uttaler:
«NFF mener skadeoppgjørsselskaper ikke bør være omfattet av lov om forsikringsmegling og mener at direktivet gir støtte for et slikt standpunkt. I praksis vil skadeoppgjørsselskaper ofte ha fullmakt til å regulere mindre skader mens det må innhentes særskilt godkjennelse i større skadeoppgjør. Konsekvensen vil da være at alle skadeoppgjørsselskaper blir regulert av loven. Som alminnelig hovedregel må det videre antas at eventuelle feil fra skadeoppgjørsselskapets side først og fremst vil få betydning i forhold til oppgjørsselskapets oppdragsgiver og ikke i forhold til skadelidte».
Finansnæringens Hovedorganisasjon deler i hovedsak de vurderinger som er kommet til uttrykk i kap. 4-10 i høringsnotatet, men har følgende merknad:
«FNH mener likevel at det ikke er nødvendig å sette som absolutt vilkår for unntaket for utkontraktering av skadebehandlingsvirksomhet at skadebehandler ikke samtidig er gitt fullmakt til å treffe avgjørelser som er bindende for selskapet. Vi kan ikke se at det er satt et slikt vilkår for unntak i den danske loven. Forsikringsselskapet er i alle tilfelle ansvarlig for skadebehandlingen og vil være forsikringstakers motpart ved en eventuell tvist om erstatningen. Særlig i forbindelse med personskader vil det kunne være meningsforskjell om skadens omfang og dens betydning for ervervsevnen og dermed også for erstatningsbeløpets størrelse. I en del slike saker vil det være aktuelt å søke forlik, og det kan ofte være eksterne advokater på begge sider som har de nødvendige fullmakter. FNH forslår derfor at kravet om at ekstern skadebehandler ikke binder selskapet utgår, alternativt at det presiseres i motivene at advokater som tar prosessoppdrag for forsikringsselskapene ikke omfattes».
3.5.5 Departementets vurdering
Departementet slutter seg til forslaget om å samle alle unntak fra lovens virkeområde i en bestemmelse. Dette vil gi en oversiktlig og brukervennlig lovstruktur.
I høringsforslaget § 1-1 nr. 3 foreslås å ta inn et unntak for formidling av generell informasjon dersom formålet med denne virksomheten ikke er å bistå kunden med inngåelse eller gjennomføring av en forsikringsavtale. Dette unntaket følger i utgangspunktet av en tolkning av ordlyden i lovutkastet § 1-2 første ledd nr. 1. Ordlyden i denne bestemmelsen tilsier at ren kontaktformidling mellom kunde og selskap faller utenfor loven, slik at det kreves en aktiv handling fra formidleren for at vedkommende skal være å anse som forsikringsformidler. Tilsvarende vil gjelde helt generell informasjon så lenge formålet ikke er å bistå kunden med inngåelse eller gjennomføring av en forsikringsavtale. Departementet vurderer det likevel slik at det er hensiktsmessig å presisere dette i unntaksbestemmelsene i lovteksten. Tilsvarende er, etter det departementet har fått opplyst, valgt i den danske gjennomføringsloven, og også lagt til grunn i det svenske forslaget til gjennomføring. Det vises til lovutkastet § 1-1 nr. 3.
Et eksempel på formidling av kontakt mellom forsikringsselskap og kunde er opprettelse av egne sider på internett. Slike nettportaler kan være omfattet av direktivet som forsikringsformidling, dersom virksomheten består i å «forelegge, foreslå eller utføre det innledende arbeid i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtaler». Ren kontaktformidling vil imidlertid ikke omfattes. Det samme vil gjelde dersom siden bare inneholder generell informasjon om forsikringsprodukter og forhold det er viktig at kunden er oppmerksom på ved valg av forsikring. Det samme vil gjelde dersom siden begrenser seg til tekniske løsninger som gir muligheter for å rangere mottatte tilbud etter forskjellige parametere som kunden kan velge mellom. Det avgjørende er at formidlingen er passiv.
Flere foreninger forhandler seg frem til rammeavtaler med forsikringsselskap for sine medlemmer. Eksempler på dette kan være fagforeninger som forhandler frem gunstige innboforsikringer på vegne av sine medlemmer. Ettersom slik formidling av forsikring normalt ikke skjer mot vederlag, vil virksomheten normalt falle utenfor direktivet. Dersom en forening skulle motta vederlag for denne virksomheten, enten fra forsikringsselskapet eller medlemmene, vil det bero på en konkret vurdering hvor foreningens rolle i salget av produktene under rammeavtalen vil være avgjørende for om virksomheten omfattes av direktivet.
I høringsforslaget er det videre foreslått et unntak for ervervsmessig virksomhet som ivaretar administrasjonen av et forsikringsselskaps skadebehandling, eller taksering og sakkyndig vurdering av skader. Unntaket er foreslått begrenset til å gjelde bare dersom virksomheten ikke har fullmakt til å binde forsikringsselskapet i skadebehandlingen. Departementet anser imidlertid at en slik sondring ikke er hensiktsmessig. Etter departementets vurdering bør det ikke være avgjørende om det foreligger fullmakt eller ikke for hvorvidt virksomheten omfattes av loven. Det avgjørende må være hvilke oppgaver virksomheten utfører, og om disse innebærer å «legge fram, foreslå eller utføre annet forberedende arbeid i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtaler, eller å inngå slike avtaler, eller å bistå ved forvaltningen og gjennomføringen av slike avtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle». Det vises for øvrig til at verken den danske loven om forsikringsformidling eller det svenske forslaget om gjennomføringslov innebærer noen sondring mellom fullmakt/ikke fullmakt i forhold til dette unntaket. Det vises til lovforslaget § 1-1 nr. 4.
3.6 Enkelte særlige avgrensinger
3.6.1 Eiendomsmeglere
Eiendomsmeglere formidler i enkelte tilfeller eierskifteforsikring og eiendomsforsikring. Eiendomsmeglere som formidler slike forsikringer vil være å anse som forsikringsformidlere dersom virksomheten består i å «legge fram, foreslå eller utføre annet forberedende arbeid i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtaler, eller å inngå slike avtaler, eller å bistå ved forvaltingen og gjennomføringen av slike avtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle», jf. lovforslaget § 1-2 nr. 1. Det kan etter omstendighetene være at eiendomsmeglere faller utenfor lovens virkeområde etter loven § 1-1 nr. 3, dersom virksomheten består i ren kontaktformidling eller kun omfatter formidling av helt generell informasjon om slike typer forsikring. Det må i så fall forutsettes at det er forsikringsselskapet som gir kjøper den nødvendige informasjon før kontraktsslutning skjer.
3.6.2 Bilforhandlere
I lovutkastet foreslås at lov om forsikringsformidling ikke gjøres gjeldende for personer som utøver forsikringsformidling som aksessorisk virksomhet når visse uttrykkelige fastsatte vilkår er oppfylt, jf. lovforslaget § 1-1 tredje ledd. Alle vilkårene må være oppfylt for at unntaket skal komme til anvendelse. Et av vilkårene er at forsikringen som formidles ikke omfatter ansvarsforsikring, jf. § 1-1 tredje ledd nr. 3.
Bilforhandlere som formidler ansvarsforsikring vil etter dette være å anse som forsikringsformidler i lovens forstand dersom tjenestene som utføres faller inn under definisjonen av forsikringsformidling i § 1-2 nr. 1. Dersom bilforhandler kun formidler forsikringssøknad til forsikringsselskapet og forsikringsbevis til motorvognregisteret og utover det kun gir helt generell informasjon om forsikringsprodukter til bilkjøper, vil imidlertid bilforhandlere falle utenfor lovens virkeområde, jf. lovforslaget § 1-1 nr. 3. Det må i så fall forutsettes at det er forsikringsselskapet som gir bilkjøper den nødvendige informasjon før kontraktslutningen skjer.
3.6.3 Reisebyråer
Et av vilkårene for unntaket i lovforslaget § 1-1 tredje ledd skal komme til anvendelse er at det ikke formidles ansvarsforsikring, jf. nr. 3. Reisebyråer formidler ofte reiseforsikring i forbindelse med salg av reiser. Slik reiseforsikring vil som regel omfatte ansvarsforsikring. Reisebyråers formidling av reiseforsikring vil likevel omfattes av unntaket dersom ansvarsforsikringen er underordnet i forhold forsikringens dekning av skade på eller tap av bagasje og andre risikoer i forbindelse med reisen, jf. lovforslaget § 1-1 tredje ledd nr. 5 ii.
3.6.4 Speditører
Forholdet til speditører som tilbyr godsforsikring som dekker skade på og tap av gods under transport- og lagringsoppdrag som utføres av speditøren som tilleggstjeneste er ikke tatt opp særskilt, verken i direktivet eller i høringsnotatet.
Både Sjøassurandørenes Centralforeningog Logistikk- og Transportindustriens Landsforeninghar i sine høringsuttalelser tatt til orde for at speditører må unntas fra loven på lik linje med reisebyråer. Logistikk- og Transportindustriens Landsforening uttaler blant annet:
«Logistikk- og Transportindustriens Landsforening organiserer de fleste av landets spedisjons og transportbedrifter. Mange av disse firmaene tilbyr som en tilleggsservice til sine kunder en godsforsikring som dekker skade/tap av gods under transport- og lagringsoppdrag som utføres av speditøren på vegne av kunden. Spedisjonsfirmaene opptrer som rene forsikringsformidlere ved at de har avtaler med et gitt forsikringsselskap og tilbyr sine kunder godsforsikring etter faste, publiserte rater. De fleste større eksportører/importører/transportbrukere har sine egne transportforsikringer, slik at de firmaene som kjøper forsikring gjennom sin speditør, stort sett vil være mindre firmaer eller firmaer med få eller små forsendelser. Disse firmaene vil som regel ikke ha et bevisst forhold til forsikringsspørsmål. Selv om fraktfører etter veifraktloven har et strengt aktsomhetsansvar, kan det skje ulykker som fraktfører ikke kan bebreides for og som derfor ikke vil være dekket av fraktførers ansvarsforsikring. Det er her transportforsikringen kommer inn og gir kunden muligheter for å dekke seg mot de fleste farer, uavhengig av fraktførers aktsomhet. Denne valgmuligheten bør transportbedriftene fremdeles kunne presentere for sine kunder uten at man av den grunn omfattes av Lov om forsikringsmegling.»
Sjøassurandørenes Centralforeninghar blant annet følgende merknad til høringsnotatet:
«Speditørenes formidling av transportforsikring har svært liten økonomisk betydning for såvel speditører som vareassurandører. Det overveiende antallet av forsendelser er dekket av transportforsikring, da bedrifter som regelmessig sender varer vil ha helårs transportforsikring som dekker alle bedriftens forsendelser. De som vil ha behov for å tegne en transportforsikring for en enkeltforsendelse, vil være mindre bedrifter som bestiller speditørtjenester en gang i blant eller en bedrift som skal foreta en enkeltstående forsendelse, f. eks. sende en maskin som den har solgt. Som påpekt i LTLs høringsbrev, dekker speditørens ansvarsforsikring kun skade på eller tap av det som fraktes som speditøren kan gjøres ansvarlig for etter veifraktloven. Skades det som fraktes ved en trafikkulykke som ikke kan bebreides speditøren, vil kunden selv måtte bære tapet dersom han ikke har transportforsikring. Som en ekstra service tilbyr derfor speditørene sine kunder muligheten for en selvstendig forsikringsdekning, på samme måte som reisebyråer tilbyr sine kunder et tilsvarende produkt.
Dersom speditørene underlegges kravene i lov om forsikringsformidling, er det nærliggende å tro at mange vil slutte med dagens praksis og heller henvise kundene til selv å ta kontakt med en vareassurandør. Men dette vil gjøre muligheten til å tegne transportforsikring illusorisk, fordi transporten i de fleste tilfeller vil være påbegynt innen man rekker å inngå en forsikringsavtale. Dette vil ramme mindre bedrifter og bedrifter som har behov for transport en sjelden gang.»
Departementet viser til at dersom virksomheten til speditøren består i å «legge fram, foreslå eller utføre annet forberedende arbeid i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtaler, eller å inngå slike avtaler, eller å bistå ved forvaltingen og gjennomføringen av slike avtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle» vil virksomheten falle innenfor lovens virkeområde, jf. lovforslaget § 1-2 nr. 1. Hvorvidt virksomheten er å anse som forsikringsformidling må derfor vurderes konkret. Dersom virksomheten består i ren kontaktformidling eller kun omfatter formidling av helt generell informasjon om slike typer forsikring, vil virksomheten ikke være å anse som forsikringsformidling. Det må i så fall forutsettes at det er forsikringsselskapet som gir kjøper den nødvendige informasjon før kontraktsslutning skjer.
Departementet viser for øvrig til at speditører som formidler forsikringer som ikke innebærer ansvarsforsikring og ikke har en premie som overstiger et beløp som tilsvarer 500 euro, vil være unntatt fra loven etter lovforslaget § 1-1 tredje ledd.