4 Beregning av åpningsbalansen

I følge transaksjonsprinsippet, nevnt over, skal transaksjoner regnskapsføres til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet. En regnskapsmessig transaksjon består av en ytelse og et vederlag. Regnskapsmessige transaksjoner skal ha et reelt innhold. Vederlaget i transaksjonene ved overføringen av sykehusene mv. til de regionale helseforetakene ved gjennomføringen av sykehusreformen bestod i hovedsak av at helseforetakene overtok plikten til å yte helsetjenester fra fylkeskommunene. Verdien av dette vederlaget kan ikke estimeres forsvarlig på annen måte enn gjennom verdsetting av ytelsene i transaksjonene; sykehusene mv. For de fleste av de eiendelene som benyttes innenfor dagens sykehusdrift finnes det ikke observerbare markedspriser. Som en praktisk tilnærming til verdien av vederlaget, er gjenanskaffelsesverdi lagt til grunn.

For å gi et mest mulig korrekt bilde er departementet av den oppfatning at denne gjenanskaffelsesverdien skal ta utgangspunkt i en optimalisert bruksverdi. Dette innebærer her vurderinger av hva det ville koste å anskaffe anleggsmidler optimalisert for bruk i produksjon av de helsetjenester som produseres i dag. Bygningsmassen som helseforetakene har overtatt er et resultat av investeringsbeslutninger foretatt av 19 fylkeskommuner og staten. Departementet legger til grunn at de fem regionale helseforetakene og det felles statlige eierskapet gir nye muligheter for bedre koordinering av investeringer og kapitalbruk.

Helse- og omsorgsdepartementet legger til grunn at verdifastsettelsen av helseforetakenes kapital skal bygge på en slik definisjon av bruksverdien av de driftsmidler som nyttes for å produsere spesialisthelsetjenester. En optimalisert eller riktig bruksverdi er, slik departementet ser det, den verdien som kan forsvares ut fra anvendelsen i produksjonen av spesialisthelsetjenester. Departementet anser at de forutsetninger som de storingsfastsatte rammebetingelsene bygger på, er relevante også ved fastsetting av optimalisert bruksverdi.

For at regnskapet skal kunne reflektere en slik optimalisert bruksverdi legges det til grunn at de regionale helseforetakene fastsetter inngangsverdien av de varige driftsmidlene med utgangspunkt i en samlet vurdering av flere elementer. Departementet legger til grunn at de beregninger som ble gjort i den tekniske verdsettingen ikke bygger på tilstrekkelige forutsetninger for alene å kunne danne grunnlag for å fastsette en optimalisert bruksverdi som angitt over. Elementer departementet mener bør legges til grunn i tillegg til den tekniske verdsettingen er:

• Eventuelle fradrag som følge av at bygninger ikke er i bruk og ikke vil bli brukt.

• Eventuelle fradrag som følge av bygninger og lignende som det på tidspunktet for overtagelsen var besluttet å rive og eventuelt bygge nytt og lignende.

• Det historiske investeringsnivå som har vært i spesialisthelsetjenesten på 1990-tallet og det nivå som er lagt til grunn i St.prp. nr. 1 (2003-2004), jf. Budsjett-innst. S. nr. 11 (2003-2004), jf. også St.meld. nr. 5 (2003-2004), jf. Innst. S. nr. 82 (2003-2004), for å kunne produsere et ønsket omfang av spesialisthelsetjenester.

• Muligheter for bedre koordinering av investeringer og kapitalbruk.

Erfaringene gjennom 1990-tallet og fram til overdragelsen til helseforetakene har vist at dette investerings- og vedlikeholdsnivået av anleggsmidler har vært tilstrekkelig til i denne perioden å opprettholde og øke produksjonen av spesialisthelsetjenester. Dette indikerer, etter departementets vurdering, at det er avvik mellom beregnet gjenanskaffelsesverdi ved takseringen og den samlede optimaliserte bruksverdien. Departementet anser derfor at det historiske investeringsnivå som angitt i strekpunkt over, også skal anvendes som grunnlag for å oppnå en forsvarlig tilnærming til optimalisert bruksverdi ved justering av de beregnede verdiene.

Avleggelsen av årsregnskapene for foretakene for 2003 ble omtalt i St.prp. nr. 63 (2003-2004) og er referert i punkt 2.6 i denne proposisjonen. Avskrivningsgrunnlaget ble fastsatt til den gjenanskaffelsesverdien som den tekniske verdsettingen kom fram til i 2001, redusert for bygninger som ikke er i bruk og ikke vil bli brukt og for bygninger og lignende som det var bestemt på overtagelsestidspunktet at skulle rives. Gjenanskaffelsesverdien ble imidlertid ikke justert for det historiske investeringsnivå som har vært i spesialisthelsetjenesten på 1990-tallet og det nivå som er lagt til grunn i St.prp. nr. 1 (2003-2004), slik departementet hadde forutsatt. Videre ble en kortere levetid enn den departementet hadde forutsatt, lagt til grunn. Konsekvensen av måten årsregnskapene for 2003 ble avlagt på, er at årlige avskrivningskostnader blir høyere enn departementet forutsatte. Dette førte til at de regionale helseforetakene i 2003 fremsto med et samlet underskudd på om lag 2 milliarder kroner, som følge av måten åpningsbalansen var etablert på.

Den delen av underskuddet som skyldtes det høye avskrivningsgrunnlaget, ble, ved avleggelsen av regnskapet i 2003, ført mot et såkalt strukturfond i balansen, og dermed ble verdien av balansen redusert tilsvarende. Med opplegget som ble brukt i årsregnskapene for 2003, settes foretakene bare i stand til å gjenanskaffe om lag 60 prosent av gjenanskaffelsesverdien av de anleggsmidlene de overtok, gitt den inntektsstrømmen foretakene har for å dekke avskrivninger. Årsaken til dette er at det ble lagt til grunn kortere levetider enn departementet la til grunn, noe som medfører høyere årlige avskrivningskostnader. Dersom departementets opplegg for verdsetting hadde blitt brukt, ville foretakene være i stand til å gjenanskaffe om lag 75 prosent av gjenanskaffelsesverdien av de anleggsmidlene de overtok, gitt den samme inntektsstrømmen. Dette fordi noe lengre levetider foreslås lagt til grunn, og de årlige avskrivningskostnadene ville dermed bli lavere.