1 Proposisjonens hovedinnhold
Regjeringen legger med dette frem forslag om endringer i lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd og i lov 3. juni 1977 nr. 57 om sterilisering. Endringene foreslås for å sikre at norsk lovgivning er i overensstemmelse med de krav som Europarådets konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og menneskets verdighet i forbindelse med anvendelsen av biologi og medisin: konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin (heretter kalt biomedisinkonvensjonen) stiller når det gjelder adgangen til å foreta inngrep overfor personer som ikke er i stand til å samtykke. De foreslåtte endringene presiserer når det etter nevnte lover skal være adgang til å tillate inngrep overfor personer som ikke er i stand til selv å samtykke, fordi de er så alvorlig sinnslidende eller psykisk syke at de ikke har evne til å forstå betydningen av inngrepet.
Biomedisinkonvensjonen trådte i kraft 1. desember 1999, og den er det første bindende europeiske instrumentet som ivaretar enkeltmenneskets rettigheter ved medisinsk forskning og behandling. Norge undertegnet konvensjonen i 1997 og har etter undertegnelsen vurdert norsk rett opp mot konvensjonens krav med sikte på ratifikasjon.
Norsk lovgivning og praksis er i dag langt på vei tilfredsstillende i forhold til de krav konvensjonen stiller. Når det gjelder lov om svangerskapsavbrudd og lov om sterilisering, er det imidlertid et behov for å foreta noen presiseringer i lovteksten som regulerer adgangen til å tillate inngrep overfor personer som ikke er i stand til selv å samtykke.
Forslaget til lovendringer skal presisere at det kun er i de helt unntaksvise tilfeller at det vil være anledning til å tillate inngrep overfor personer som mangler samtykkekompetanse. Det er her en klar forutsetning at hensynet til den det gjelder skal veie tyngst i disse tilfellene. Forslaget legger opp til en snevrere adgang til å tillate inngrep enn dagens ordlyd åpner for. Det antas imidlertid at de foreslåtte endringer vil medføre små endringer i dagens praksis.
Kapittel 1 inneholder et sammendrag av lovforslaget. Kapittel 2 gir en oversikt over bakgrunnen for lovforslaget, mens kapittel 3 omhandler biomedisinkonvensjonens innhold og Norges forhold til konvensjonen.
Kapittel 4 tar for seg de foreslåtte endringer i lov om svangerskapsavbrudd. Etter dagens lovgivning er det fylkesmannen som skal samtykke til svangerskapsavbrudd for personer som ikke har samtykkekompetanse. Endringene innebærer en innskrenking av fylkesmannens kompetanse i forhold til hvilke hensyn som kan begrunne at det gis samtykke til svangerskapsavbrudd for personer som ikke kan samtykke. En person vil bli ansett for ikke å kunne samtykke når vedkommende er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad og det må antas at vedkommende ikke har evne til å forstå betydningen av inngrepet.
Det foreslås å begrense adgangen til å samtykke til svangerskapsavbrudd i disse tilfeller til situasjoner der kvinnen vil ha en klar interesse i at dette tillates. Ved vurderingen av hva som er i kvinnens klare interesse skal det blant annet legges vekt på om svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til en urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse eller sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon. Det skal tas hensyn til om det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet. Videre skal det tas hensyn til kvinnens samlede situasjon, herunder hennes mulighet til å dra tilfredsstillende omsorg for barnet, og det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv og hennes verge bedømmer situasjonen.
Kapittel 5 tar for seg de foreslåtte endringer i lov om sterilisering om adgangen til å gi tillatelse til sterilisering. Med sterilisering forstås et medisinsk inngrep som opphever forplantningsevnen uten at kjønnskjertlene påvirkes. Inngrepet virker ikke inn på kjønnsdriften. Sterilisering av menn er et mindre medisinsk inngrep enn sterilisering av kvinner. Selv om forplantningsevnen i visse tilfeller kan gjenvinnes ved reoperasjon, bør man foreløpig legge til grunn at sterilisering vil lede til et varig tap av forplaningsevnen. Det er steriliseringsnemnda i fylket som etter dagens lovgivning kan gi tillatelse til sterilisering overfor personer som ikke kan samtykke og der helbredelse eller vesentlig bedring ikke kan påregnes.
Endringene medfører en innskrenkning av steriliseringsnemndas kompetanse til å gi slik tillatelse overfor personer som ikke kan samtykke selv. Dette vil være personer som har en så alvorlig sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming eller psykisk svekkelse at vedkommende ikke har evne til selv å ta standpunkt til inngrepet. Etter dagens regler kan vergen søke om sterilisering på vedkommendes vegne blant annet når det på grunn av arveanlegg hos vedkommende er betydelig fare for at barn kan få alvorlig sykdom eller lyte, eller når vedkommende ikke vil kunne dra tilfredsstillende omsorg for barn på grunn av sinnslidelse, psykisk utviklingshemming eller psykisk svekkelse. Det foreslås å begrense adgangen til å tillate inngrep med ovennevnte begrunnelser til tilfeller der sterilisering fremstår som det beste alternativ for å forebygge svangerskap for den det gjelder.
Kapittel 6 tar for seg de foreslåtte endringer i lov om sterilisering som angår Steriliseringsrådets adgang til å gi tillatelse til kastrering overfor personer som ikke kan samtykke. Kastrering innebærer at kjønnskjertlene fjernes eller settes ut av funksjon. Et slikt inngrep er atskillig mer inngripende enn sterilisering og kan blant annet medføre en vesentlig endring av kjønnsdriften. Endringene innebærer en innskrenkning av Steriliseringsrådets kompetanse til å gi tillatelse til kastrering overfor personer uten samtykkekompetanse. Vergen eller politimesteren kan søke om kastrering på vedkommendes vegne dersom vedkommende selv ikke har samtykkekompetanse, og vedkommende må formodes å ville begå sedelighetsforbrytelser på grunn av abnorm kjønnsdrift.
Det foreslås å begrense adgangen til å tillate inngrep med denne begrunnelse til tilfeller der mindre inngripende virkemidler ikke er tilstrekkelige, og der kastrering med stor grad av sannsynlighet vil ha den ønskede effekt. Videre foreslås det å utvide klageadgangen over Steriliseringsrådets vedtak, slik at det i disse tilfeller også kan klages over at det gis tillatelse til kastrering.
Kapittel 7 inneholder en drøftelse av de antatte økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget til lovendring, og konkluderer med at disse synes små. Kapittel 8 inneholder nærmere merknader til de foreslåtte lovendringer.