3 Om biomedisinkonvensjonen
Biomedisinkonvensjonen trådte i kraft 1. desember 1999. Konvensjonen ivaretar enkeltmenneskets rettigheter ved medisinsk forskning og behandling. Konvensjonen søker å beskytte menneskets verdighet, rettigheter og friheter gjennom en rekke prinsipper og gjennom forbud mot misbruk av biologiske og medisinske fremskritt.
Konvensjonen er hittil ratifisert av 19 land. Ytterligere 14 land har undertegnet den. Norge undertegnet konvensjonen 4. april 1997 og har i den prosess som har ledet opp til herværende lovforslag vurdert norsk rett opp mot konvensjonens krav med sikte på ratifikasjon.
I følge biomedisinkonvensjonen artikkel 1 skal hver stat i sine nasjonale lover treffe nødvendige tiltak for å gjennomføre bestemmelsene i konvensjonen. Etter artikkel 27 kan ingen av bestemmelsene i konvensjonen tolkes slik at de innskrenker partenes adgang til å fastsette bestemmelser som gir et mer omfattende vern med hensyn til anvendelsen av biologi og medisin enn det vern konvensjonen etablerer.
Kapittel I inneholder alminnelige bestemmelser, blant annet om konvensjonens formål om beskyttelse av alle menneskers verdighet og identitet, forrang for menneskets interesser og velferd fremfor samfunnets eller vitenskapens interesser, rettferdig og rimelig adgang til helsetjenester, samt krav om at all inngripen på helseområdet skal være i samsvar med relevante profesjonelle forpliktelser og standarder. I likhet med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) inneholder konvensjonen ikke definisjon av betegnelsen «menneske». Det er opp til de land som tilslutter seg konvensjonen å definere hvorvidt betegnelsen også skal omfatte det ufødte liv.
Kapittel II inneholder bestemmelser om fritt og informert samtykke ved medisinsk behandling. Det etableres et vern av personer som ikke er i stand til å samtykke, slik at inngrepen ovenfor en slik person kun kan foretas når det er direkte til fordel for personen selv. Videre inneholder kapittelet en bestemmelse om unntak for samtykke i nødssituasjoner, og en artikkel som regulerer visse sider av tvangsbehandling av alvorlig sinnslidende personer.
Kapittel III inneholder bestemmelser om respekt for privatlivet med hensyn til opplysninger om egen helse, mens kapittel IV inneholder bestemmelser om menneskets arveanlegg, inklusive et forbud mot diskriminering på grunnlag av arveanlegg.
Kapittel V regulerer beskyttelsen av personer ved vitenskapelig forskning. Det stilles en rekke betingelser for at forskning skal kunne utføres. Konvensjonen legger videre opp til meget strenge beskyttelsesregler for forskning på personer som ikke kan gi eget samtykke.
Kapittel VI inneholder bestemmelser om transplantasjon av organer og vev fra levende givere. Transplantasjon fra personer som ikke kan gi eget samtykke skal kun unntaksvis finne sted – og da under meget strenge betingelser.
Kapittel VII inneholder bestemmelser om forbud mot at menneskekroppen eller deler av den ikke kan gi opphav til økonomisk gevinst, og kapittel VIII inneholder nærmere bestemmelser om partenes plikt til å besørge tilstrekkelig rettslig beskyttelse for å hindre eller stanse en ulovlig krenkelse av konvensjonens bestemmelser.
Kapittel IX inneholder bestemmelser som regulerer adgangen til innskrenkning av konvensjonens rettigheter, og retten til ytterligere beskyttelse gjennom nasjonal lovgivning av de områder konvensjonen omhandler. Kapittel X pålegger blant annet partene å sørge for at de grunnleggende spørsmål som utviklingen innen biologi og medisin gir opphav til blir gjort til gjenstand for offentlig debatt.
Kapittel XI inneholder bestemmelser vedrørende fortolkning og oppfølgning av konvensjonen. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen kan på anmodning avgi rådgivende fortolkninger om juridiske spørsmål. Konvensjonen gir ikke klagemulighet for den enkelte borger slik som tilfellet er med den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
Kapittel XII gir nærmere regler for inngåelse av protokoller for å videreutvikle konvensjonen på bestemte områder. Kapittel XIII inneholder bestemmelser om fremgangsmåten ved eventuelle endringer i konvensjonen, mens kapittel XIV blant annet omhandler undertegning, ratifikasjon, ikrafttreden, forbehold og oppsigelse.