6 Forslag til endringer i lov om sterilisering § 9
6.1 Gjeldende rett
Etter lov om sterilisering § 8 første ledd kan en person etter søknad få tillatelse til kastrasjon hvis han på grunn av abnorm kjønnsdrift må formodes å ville begå sedelighetsforbrytelser. Etter § 8 annet ledd, jf. § 9 åpnes det for at Steriliseringsrådet kan tillate kastrering etter søknad fra vergen på vegne av en person som har en så alvorlig sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming eller psykisk svekkelse at vedkommende ikke har evne til selv å ta standpunkt til inngrepet og helbredelse eller vesentlig bedring ikke kan påregnes. Avgjørelsen om hvorvidt det foreligger samtykkekompetanse fattes etter de alminnelige regler i pasientrettighetsloven § 4-3.
Søknad om kastrering kan i disse tilfeller også fremsettes av politimesteren i det distrikt vedkommende har bosted eller politimesteren i det distrikt hvor vedkommende oppholder seg, jf. § 8 annet ledd siste punktum.
Unntaksbestemmelsen er meget snever. For det første stilles like strenge krav som ellers i lov om sterilisering; det er kun personer som har en så alvorlig sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming eller psykisk svekkelse at vedkommende ikke har evne til selv å ta standpunkt til inngrepet, som det vil kunne komme på tale å foreta et slikt inngrep overfor. Videre er det et vilkår at helbredelse eller vesentlig bedring ikke kan påregnes.
Det er det offentlig oppnevnte Steriliseringsrådet som skal gi tillatelse til inngrepet. I dagens lov om sterilisering ble det foretatt en innskrenking idet loven bare gir hjemmel for kastrering i kriminalitetsforebyggende tilfelle, og det ble i forarbeidene uttalt at inngrepet er så alvorlig at departementet fant at dette bare kunne foretas etter tillatelse fra rådet, jf. Ot.prp. nr. 46 (1976-77) s. 13. Vilkårene for at rådet skal kunne tillate dette er i utgangspunktet meget strenge: det er kun en person med «abnorm kjønnsdrift» som «må formodes å ville forgå» sedelighetsforbrytelser som kan få tillatelse til kastrering.
Etter det departementet er kjent med har Steriliseringsrådet fulgt en meget restriktiv praksis, slik at det skal særdeles mye til for at kastrering kan utføres uten samtykke. Kastrering har ikke vært tillatt overhodet de senere år.
Klageinstans for Steriliseringsrådets vedtak om å nekte kastrering er et setteråd oppnevnt av departementet, jf. § 9 siste punktum.
6.2 Forholdet til biomedisinkonvensjonen
Et inngrep på helseområdet som gjennomføres uten samtykke fra den det gjelder må tilfredsstille kravene i biomedisinkonvensjonen artikkel 6 eller 26. Det vises til kapittel 4.2 og 5.2 for nærmere gjennomgang av konvensjonens regler.
Lov om sterilisering § 8 jf. § 9 åpner for at det kan fattes vedtak om kastrering i tilfeller der personen selv ikke kan samtykke hvis vedkommende må formodes å ville begå sedelighetsforbrytelser. Dette tillates i kriminalitetsforebyggende øyemed, og ikke begrunnet i hensynet til personen selv. Loven åpner derfor etter sin ordlyd for at inngrep tillates også der det ikke er til fordel for den det gjelder. Kravet i biomedisinkonvensjonen artikkel 6 – om at inngrep overfor personer som ikke kan samtykke må være til direkte fordel for den det gjelder – er derfor ikke oppfylt i lov om sterilisering § 8, jf. § 9.
Det er departementets oppfatning at lov om sterilisering § 8, jf. 9 tilfredsstiller kravet i biomedisinkonvensjonen artikkel 26 om at unntak må være fastsatt i lov. Videre er bestemmelsens formål å beskytte andre mot seksuelle overgrep. Hensynet til andres rettigheter og friheter er et legitimt formål for unntak etter konvensjonen, og i forhold til ofrene for sedelighetsforbrytelser kommer dette hensyn inn med full styrke.
Det er imidlertid usikkert om § 9 kan sies å tilfredsstille kravet i biomedisinkonvensjonen artikkel 26 om at inngrepet skal være «nødvendig i et demokratisk samfunn». Kastrering ved kirurgisk inngrep er et meget alvorlig og i utgangspunktet et integritetskrenkende inngrep. Alvorligheten av inngrepet understrekes ved at det er irreversibelt. Videre har det i undersøkelser kommet frem at kastrering i tilfeller har hatt begrenset terapeutisk effekt og gitt utilsiktede bivirkninger. Man har i dag også et alternativ til kirurgiske inngrep i det som omtales som «kjemisk» eller medisinsk kastrering, det vil si en medikamentell hormonbehandling som reduserer kjønnsdriften. Det kan dermed spørres om hensynet til potensielle ofre, som begrunner inngrepet, står i forhold til konsekvensene av inngrepet.
6.3 Høringsnotatets forslag
Departementet foreslo at det i loven skulle inntas et krav om at tillatelse til kastrering i tilfeller der vergen eller politimesteren har fremsatt søknad på vegne av den det gjelder etter § 8 annet ledd jf. § 4 tredje ledd, kun skal kunne gis der mindre inngripende virkemidler ikke er anvendelige, og der kastrering med stor grad av sannsynlighet vil ha den ønskede effekt. Det ble også foreslått opprettet en klageadgang for vergen, for de tilfeller der det ble gitt tillatelse til kastrering etter søknad fra politimesteren.
6.4 Høringsinstansenes syn
Steriliseringsrådet uttaler at det ikke har
«behandlet søknader om kastrering på mange år, men stiller seg positiv til de nye kravene for å tillate kastrering og den ekstra rettsikkerhetsgaranti som ligger i å åpne for klageadgang i § 9 tredje ledd også i tilfeller der rådet har gitt tillatelse til kastrering».
Justisdepartementet fant at også personen uten samtykkekompetanse skulle ha anledning til å klage på vedtak om kastrering.
6.5 Departementets vurdering
Det kan stilles spørsmål om ikke kastrering av personer som ikke kan samtykke i mange tilfeller vil kunne synes unødvendig i et demokratisk samfunn. Potensielle ofre, og samfunnet i sin helhet, kan beskyttes mot psykisk syke potensielle overgripere på andre måter. Det vil imidlertid vanskelig kunne sies med sikkerhet at et slikt inngrep aldri vil kunne anses «nødvendig i et demokratisk samfunn», og en unntaksregel som hjemler muligheten til kastrering har dermed etter departementets syn sin berettigelse. Hensynet til de potensielle ofrene tillegges stor vekt i denne nødvendighetsvurderingen. Tilsvarende oppfatning ble lagt til grunn i forarbeidene til dagens lov, der det ble uttalt at departementet var av den oppfatning at en burde ha en slik hjemmel, men at departementet «selvsagt ikke er tilhenger at det skal bli mer alminnelig i praksis enn det er i dag», jf Ot.prp. nr. 46 (1976-77) s.11.
Likevel er det en forutsetning at unntaksbestemmelsen i loven må være særdeles snever for å tilfredsstille biomedisinkonvensjonens krav. Allerede i dag er adgangen til å benytte denne unntaksbestemmelse meget snever, og vi har ikke eksempler på at den har vært brukt på mange år.
Departementet foreslår at det i loven inntas et krav om at tillatelse til kastrering i tilfeller der vergen eller politimesteren har fremsatt søknad på vegne av den det gjelder etter § 8 annet ledd jf. § 4 tredje ledd, kun skal kunne gis der mindre inngripende virkemidler ikke anses tilstrekkelige, og der kastrering med stor grad av sannsynlighet vil ha den ønskede effekt. Adgangen til å gi slik tillatelse er etter vilkårene meget snever, og det forutsettes at lovens vilkår kun unntaksvis skal kunne tenkes oppfylt.
Etter departementets vurdering må lovforslaget derfor anses å oppfylle biomedisinkonvensjonens krav i artikkel 26 om at inngrep uten samtykke fra den det gjelder skal være nødvendig i et demokratisk samfunn. Sammenholdt med de strenge vilkårene som allerede er oppstilt i dagens lov for at kastrering skal kunne tillates, antar departementet at dette sikrer at norsk regelverk er i samsvar med alle de krav biomedisinkonvensjonen stiller.
Ettersom ikke bare vergen, som er pliktig til å handle til beste for den det gjelder, men også politimesteren, som for så vidt ikke har en tilsvarende plikt, kan fremsette søknad om kastrering, foreslås det som en ekstra rettssikkerhetsgaranti å åpne for klageadgang i § 9 tredje ledd også i tilfeller der rådet har gitt tillatelse til kastrering. Det vil i disse tilfelle være vergen som har klageinteresse på vegne av den det gjelder. Departementet er enig i Justisdepartementets vurdering om at også vedkommende vedtaket gjelder skal kunne klage. Det understrekes imidlertid at det at personen er i stand til å klage, kan være en indikasjon på at vedkommende har evne til å ta standpunkt til inngrepet. I tilfeller der personen evner å ta standpunkt til inngrepet selv, kan ikke kastrering tillates uten samtykke i henhold til § 8, jf. § 4 tredje ledd.