8 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til lov om svangerskapsavbrudd § 9:

Alminnelige merknader er gitt i kapittel 4.1 og 4.5.

Bestemmelsen omhandler de tilfeller der avbrytelse av svangerskap kun kan foretas etter samtykke av fylkesmannen. I tilfeller der kvinnens samtykke ikke er innhentet etter § 4 annet ledd annet punktum kan svangerskapsavbrudd kun foretas med fylkesmannens samtykke, jf. § 9 første ledd bokstav c. Dette vil altså gjelde tilfeller der kvinnen er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad og kvinnen ikke har evne til å forstå betydningen av inngrepet. Avgjørelsen om hvorvidt det foreligger samtykkekompetanse fattes etter de alminnelige regler i pasientrettighetsloven § 4-3.

Departementets forslag til nytt annet ledd presiserer når fylkesmannen kan samtykke til svangerskapsavbrudd der kvinnens samtykke ikke er innhentet etter § 4 annet ledd annet punktum. I disse tilfellene kan fylkesmannen kun samtykke til svangerskapsavbrytelse der inngrepet er i kvinnens klare interesse. Det må foretas en helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle. Hensynene som departementet mener må inngå i helhetsvurderingen, er parallelle til de alminnelige vilkårene i lov om svangerskapsavbrudd § 2 tredje ledd bokstav a til d og fjerde ledd for når svangerskapsavbrudd kan skje etter utgangen av tolvte svangerskapsuke. Hensynene skal forstås på samme måte som de tilsvarende uttrykk i § 2. Det vises for øvrig til forarbeidene til lov om svangerskapsavbrudd og Sosial- og helsedepartementets rundskriv 1-40/2001 Indikasjoner for innvilgelse av svangerskapsavbrudd etter utgangen av 12. svangerskapsuke.

Fylkesmannen skal her ta hensyn til kvinnens samlede situasjon, herunder hennes muligheter til å dra tilfredsstillende omsorg for barnet, og det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv og hennes verge bedømmer hennes situasjon. Relevante hensyn i vurderingen kan være om svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til en urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse eller sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon. Det vil videre være relevant å ta hensyn til om hun har disposisjon for sykdom, om hun ble gravid under forhold som nevnt i straffeloven §§ 197-199 (incestuøse forhold), eller om svangerskapet er et resultat av omstendigheter som omtalt i straffeloven §§ 192-196 og § 199 (seksuelle overgrep mv.). Det faktum at det foreligger stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet, vil være et relevant hensyn å ta i betrakting.

Departementet understreker at det faktum at en kvinne er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad ikke i seg selv er tilstrekkelig for å begrunne et svangerskapsavbrudd, men at dette vil være et relevant moment i helhetsvurderingen.

Dersom inngrepet ikke kan skje innen utgangen av tolvte svangerskapsuke kreves det – i tillegg til fylkesmannens samtykke – en nemndsbehandling. I disse tilfeller vil det altså være en totrinnsprosess der både fylkesmannen og nemnden må samtykke før inngrepet kan tillates. Nemndsbehandlingen er allerede lovregulert i dagens lov om svangerskapsavbrudd §§ 2, 7 og 8, og departementets forslag gjør ingen endringer i de nevnte bestemmelsene.

Til lov om sterilisering § 5:

Alminnelige merknader er gitt i kapittel 5.1 og 5.5.

Bestemmelsen omhandler behandlingen av begjæring og søknad om sterilisering. Begjæring om sterilisering av de som etter § 2 har krav på sterilisering, fremsettes for lege. Søknad om sterilisering etter de spesielle vilkår i § 3 fremsettes for en lege eller for en steriliseringsnemnd, og skal avgjøres av nemnda, jf. § 5 annet ledd.

Vergen kan fremsette søknad om sterilisering etter § 3 på vegne av person som har en så alvorlig sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming eller psykisk svekkelse at vedkommende ikke har evne til selv å ta standpunkt til inngrepet, og helbredelse eller vesentlig bedring ikke kan påregnes, jf. § 4. Avgjørelsen om hvorvidt det foreligger samtykkekompetanse fattes etter de alminnelige regler i pasientrettighetsloven § 4-3.

I de tilfellene der søknad om sterilisering begrunnes med at det på grunn av arveanlegg hos søkeren er betydelig fare for at barn i tilfelle kan få alvorlig sykdom eller lyte etter § 3 bokstav c, stilles det særskilte krav til når steriliseringsnemnda kan innvilge søknaden. Det stilles tilsvarende krav i tilfeller der søkeren på grunn av sinnslidelse, psykisk utviklingshemming eller psykisk svekkelse ikke vil kunne dra tilfredsstillende omsorg for barnet etter § 3 bokstav d. Tillatelse til sterilisering etter § 3 bokstav c eller d kan kun gis der dette fremstår som det beste alternativ for å forebygge svangerskap for den det gjelder. Formuleringen gir anvisning på at det må foretas en konkret helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle med utgangspunkt i vedkommendes situasjon.

Til lov om sterilisering § 9:

Alminnelige merknader er gitt i kapittel 6.1 og 6.5.

Bestemmelsen omhandler behandling av søknad om kastrering og klagemuligheter. Steriliseringsrådet avgjør søknaden om kastrering. Klageinstans for rådets vedtak er et setteråd oppnevnt av departementet.

I tilfeller der en person som har en så alvorlig sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming eller psykisk svekkelse, at vedkommende ikke har evne til selv å ta standpunkt til inngrepet og helbredelse eller vesentlig bedring ikke kan påregnes, kan vergen i henhold til lov om sterilisering § 8 annet ledd jf. § 4 tredje ledd fremsette søknad om kastrering på dennes vegne. Søknad om kastrering kan i disse tilfeller også fremsettes av politimesteren i det distrikt vedkommende har bosted eller politimesteren i det distrikt vedkommende oppholder seg, jf. § 8 annet ledd annet punktum. Avgjørelsen om hvorvidt det foreligger samtykkekompetanse fattes etter de alminnelige regler i pasientrettighetsloven § 4-3.

Når vedkommende ikke selv kan samtykke, kan tillatelse til kastrering kun gis der mindre inngripende virkemidler ikke anses tilstrekkelige, og der kastrering med stor grad av sannsynlighet vil ha den ønskede effekt. Det understrekes at adgangen til å gi slik tillatelse etter vilkårene er meget snever, og det forutsettes at lovens vilkår kun unntaksvis skal kunne tenkes oppfylt. Kravet om at mindre virkemidler ikke skal anses tilstrekkelige er meget strengt, og må vurderes opp mot de tiltak som er nødvendige for å forhindre sedelighetsforbrytelser. Det kan ikke tillates kirurgisk kastrering i tilfeller der mindre inngripende virkemidler, som medisinsk kastrering, kun kan regnes som eksempelvis mer ressurskrevende eller noe vanskeligere gjennomførbart.

Det kan klages på Steriliseringsrådets vedtak om kastrering. Tidligere var det kun rådets vedtak om å nekte kastrering som kunne påklages. Den foreslåtte endring, som innebærer at det også kan klages der rådet fatter vedtak om å gi tillatelse til sterilisering, er myntet på situasjoner der politimesteren fremsetter søknad om kastrering. I disse tilfelle vil vergen og den det gjelder kunne ha en annen oppfatning om hva som er best for vedkommende, og departementet finner at det derfor bør tilstås klageadgang. Vergen vil ha klageinteresse på vegne av personen det gjelder. Vedkommende selv vil også ha klageadgang etter lovforslaget. Det understrekes imidlertid at det at personen er i stand til å klage, kan være en indikasjon på at vedkommende har evne til å ta standpunkt til inngrepet. I tilfeller der personen evner å ta standpunkt til inngrepet selv, kan ikke kastrering tillates uten samtykke i henhold til § 8 jf. § 4 tredje ledd.