3 Bakgrunn for lovforslaget
3.1 Tidligere meldinger og utredninger
I St. meld. nr 39 (1998-99) Forskning ved et tidsskille kap. 3.2.6 ble det sagt at det er et mål å få til en bedre kommersiell utnyttelse av forskningsresultater ved universiteter og høgskoler:
«Skal det norske næringslivet være nyskapende og framtidsrettet, trenger det tilgang på nye og kreative ideer og løsninger. Det er derfor viktig å sikre at slik nyskaping blir tatt i bruk. I dag er det slik at en del av de kommersialiserbare forskningsresultatene fra universitetene og høgskolene har gitt opphav til nye produkter og prosesser og ført til etablering av nye foretak, men mulighetene er antakelig mye større».
Det ble satt som vilkår at tiltak som skulle bidra til å oppnå bedre næringsmessig utnyttelse av forskningsresultatene, måtte oppfylle følgende kriterier:
«Forskerne skal ha plikt til å orientere institusjonen når de har utviklet et produkt eller en prosess som det er grunn til å anta kan regnes som en patenterbar oppfinnelse, og som kan danne grunnlag for kommersialisering.
Institusjonene skal ha et større ansvar for å bidra til at flere oppfinnelser blir ført fram til næringslivet.
Så vel forskerne som institusjonene skal ha del i eventuelle inntekter som følger med slik kommersialisering.
Forskeren skal ha rett til å publisere sine forskningsresultater, for eksempel i artikler og bøker.
Man må unngå at kommersialiseringsarbeidet svekker den langsiktige, grunnleggende forskningen ved institusjonene. Forskerne bør i samme omfang som i dag ha anledning til å velge forskningstemaer og metoder».
Konklusjonen i meldingen var at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ville komme tilbake med forslag til endringer i lov- eller regelverk som kunne bidra til at institusjonene engasjerte seg sterkere i kommersialiseringsarbeidet, og til at de fikk en del av det økonomiske utbyttet.
Stortinget sluttet seg senere til dette, og kirke-, utdannings- og forskningskomiteen uttalte i Innst. S. nr. 110 (1998-99) blant annet:
«Komiteen er enig i nødvendigheten av å satse på større grad av kommersialisering av forskningsresultater, og har merket seg at Regjeringen i januar nedsatte et utvalg til å utrede denne saken. Komiteen har registrert at det innenfor forskersamfunnet er en generell mangel på kompetanse når det gjelder kommersialisering. Derfor er det nødvendig å satse på å legge til rette for nærmere kontakt mellom forskning og kommersiell verdiskapning. Komiteen mener det er nødvendig med et sterkere engasjement fra institusjonenes side i dette arbeidet, og at det bør tilrettelegges for et hjelpeapparat for bedre kommersiell utnyttelse av patenterbare oppfinnelser».
Komiteen uttalte at forskningsfriheten «må ligge fast som et helt grunnleggende prinsipp» også i en situasjon med økt kommersialisering.
Senere har Hervik-utvalget og Mjøs-utvalget drøftet behovet for økt satsing på næringsmessig utnyttelse av oppfinnelser ved universiteter og høgskoler. Hervik-utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon av 23. april 1999 for å vurdere tiltak for stimulering av økt privatfinansiering av forskning og utvikling, og leverte sin utredning NOU 2000:7 Ny giv for nyskaping8. mars 2000. Utvalget gikk bl.a. inn på spørsmålet om forskernes rettigheter til oppfinnelser, og lærerunntaket i arbeidstakeroppfinnelsesloven og uttalte bl.a.:
«Det kan se ut til at det i de land hvor kunnskapsinstitusjonene, dvs. universiteter og høgskoler, har eller kan få overført eiendomsretten, er vesentlig lettere å få til kommersialisering av forskningen. Institusjonene har da et incentiv i form av en inntektsmulighet for å bistå forskeren, støtte og veilede og legge til rette for kommersialisering. Det normale internasjonalt er en tredeling, hvor forsker (forskergruppe), forskningsinstitusjon og kommersialiseringsselskap får én tredel hver av verdien og inntektene. Dette bidrar samtidig til å styrke kontakten og samarbeidet med næringslivet.
Denne lovregelen (lærerunntaket) tar kun hensyn til forskernes individuelle interesser - ikke institusjonenes og samfunnets interesser. Lovverket ser samtidig ut til å ha som konsekvens at institusjonene ikke prioriterer kommersialisering. Dette lærerunntaket oppfattes som særlig hemmende for å få opp bioteknologisk virksomhet i Norge. Utvalget vil peke på at en naturlig løsning ville være at lov om rett til oppfinnelser gjort av arbeidstakere blir gjort gjeldende for universiteter og høgskoler på samme måte som for private bedrifter, slik som i de fleste andre land.»
Ved kongelig resolusjon 30. april 1998 ble det oppnevnt et utvalg for å utrede høgre utdanning etter år 2000 (Mjøs-utvalget). Utvalget ble i mandatet bedt om å foreta en bred drøfting av de utfordringer som høyere utdanning i Norge vil stå overfor i årene framover. Mjøs-utvalget kom i sin utredning NOU 2000:14 Frihet med ansvar inn på utnyttelsen av forskningsresultater og uttalte bl.a.:
«Forskningen og utviklingsarbeidet ved universitetene og høgskolene fører (imidlertid) også med seg en rekke konkrete innovasjoner som kan danne grunnlag for kommersialiserbare oppfinnelser. Mange har imidlertid påpekt at det kan være vanskelig å få brakt disse nyvinningene fram til markedet. Dette kan skyldes at forskeren eller forskningsmiljøet selv ikke ser de mulighetene nyvinningen innebærer, eller det kan skyldes at forskeren ikke har den kunnskap og den kapital som er nødvendig for å få patentert oppfinnelsen.
Lærerunntaket tar kun sikte på å sikre forskerens kommersielle utbytte, og kan ikke forstås som en garanti for fri forskning. Ikke desto mindre har nok noe av motivasjonen bak innføringen av denne unntaksbestemmelsen vært å verne om den akademiske friheten. Man kan imidlertid godt bevare fri forskning under et system der forskeren gir fra seg rettigheten til oppfinnelsen, forutsatt at forskeren får anledning til å publisere forskningsresultatene innen rimelig tid.
Dagens ordning burde i prinsippet gi forskerne et sterkt incitament til å forsøke å kommersialisere egne forskningsresultater. Forskerne har imidlertid sjelden økonomi eller tid til å starte en slik prosess, og det er heller ikke sikkert at institusjonskulturen oppmuntrer til det. Det er åpenbart derfor at Bondevik-regjeringen ønsker å vurdere ordninger som sikrer at institusjonene går inn i dette arbeidet. Men ønsker man at institusjonene skal satse på slik kommersialisering, må de også ha noe igjen for det, det vil si en del av eventuelle lisensinntekter.»
3.2 NOU 2001:11 Fra innsikt til industri
Som oppfølging av St. meld. nr. 39 (1998-99) Forskning ved et tidsskille oppnevnte den daværende regjeringen Bondevik 28. januar 2000 et utvalg til å utrede nødvendige endringer i lov- og regelverk for å få til økt kommersialisering av forskningsresultater ved universiteter og høgskoler. Utvalget hadde slik sammensetning: professor Jan Fridthjof Bernt, leder, professor Anne-Lise Børresen Dale, professor Asbjørn Rolstadås, direktør Ida Skard og direktør Stein Holst Annexstad. Utvalget fikk følgende mandat:
Gjøre rede for hvordan systemet for kommersialisering av forskningsresultater er i dag - både det rettslige grunnlag og praksis/virkemiddelbruk ved universiteter og høgskoler - i Norge og i de andre nordiske landene, eventuelt også andre land.
Vurdere om det i Norge bør foretas endringer i lov og/eller regelverk eller praktiseringen av dette for å oppnå økt kommersialisering. I tillegg skal det vurderes om en bør foreta endringer i andre virkemidler ved universiteter og høgskoler.
Peke på mulige konsekvenser av forslagene, både økonomisk/administrative konsekvenser og eventuelle andre konsekvenser.
Rammen for utvalgets arbeid var presisert i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vedlegg til oppnevningsbrevet, der det blant annet het at forslag til endringer som utvalget fremmer bør oppfylle kriterier som var beskrevet i St. meld. nr 39 (1998-99), jf. kap. 3.1.
Bernt-utvalget leverte sin innstilling Fra innsikt til industri (NOU 2001:11) i mars 2001. De viktigste forslagene i innstillingen kan oppsummeres slik:
Kommersialisering bør sees på som en del av universitetenes og høgskolenes formidlingsforpliktelse og dermed som en del av deres samfunnsansvar. Institusjonene må satse mer på kommersialisering av forskningsresultater. Utvalget foreslo blant annet at det tas inn en bestemmelse om dette i formålsparagrafen i lov om universiteter og høgskoler. Øvrige lovendringer ble foreslått foretatt i samme lov.
Institusjonene bør ha en positiv holdning til kommersialisering, drøfte sin egen rolle i prosessen og utvikle en egen strategi på området.
Økt kommersialisering vil primært måtte skje gjennom insentiver, tilrettelegging og gjennom holdningsendringer. Dette kan blant annet skje ved at institusjonene får del i eventuelle inntekter.
Utvalget delte seg i et flertall og et mindretall i spørsmålet om hvem som skal ha rett til kommersialisering av forskningsresultater ved universiteter og høgskoler. Flertallet på tre ønsket at forskeren skal ha denne retten - slik det er i dag - mens mindretallet på to ønsket at institusjonen kan kreve å få denne retten overført til seg. Det var imidlertid enighet om at eventuelle inntekter bør fordeles mellom forsker, fagmiljø og institusjon.
Institusjonene bør ha et profesjonelt apparat til disposisjon for kommersialisering. Et slikt «innovasjonssenter» kan enten organiseres som en del av institusjonen eller utenfor denne, eventuelt kan tjenestene kjøpes fra andre.
Bernt-utvalgets utredning ble sendt på høring i mai 2001 til universiteter, høgskoler, departementer, forskningsorganisasjoner, tjenesteorganisasjoner, sykehus o.a. med svarfrist september 2001. Det kom inn til sammen 66 høringsuttalelser. Synspunkter i uttalelsene vil bli drøftet under de enkelte punkter.
3.3 Ringnes-utvalget
Parallelt med Bernt-utvalget oppnevnte det daværende Universitetsrådet 31. januar 2000 Immaterialrettsutvalget, heretter kalt Ringnes-utvalget etter utvalgets leder advokat Arne Ringnes. Utvalget hadde for øvrig slik sammensetning: professor Jan Fridthjof Bernt, professor Jon Bing, professor Kai Krüger, IT-direktør Arne Laukholm, juridisk rådgiver Ingrid Mauritzen og professor Torgeir Moan. Utvalget fikk i oppgave å se på forskjellige immaterialrettslige spørsmål knyttet til virksomheten ved universiteter og høgskoler. Blant annet skulle utvalget se på spørsmål knyttet til rettigheter til digitale læremidler. I utvalgets første delinnstilling ( Arbeidstakeroppfinnelser ved universiteter og høgskoler. Innstilling til Universitets- og høgskolerådet (Complex 3/2002)) behandles problemstillinger knyttet til utnyttelsesrett til oppfinnelser gjort ved universiteter og høgskoler. Innstilling ble avlevert Universitets- og høgskolerådet i oktober 2001.
I likhet med Bernt-utvalget delte også Ringnes-utvalget seg i spørsmålet om utnyttelsesrett til oppfinnelser gjort av lærere og vitenskapelig personale ved universiteter og høgskoler. Flertallet på fire sluttet seg i hovedsak til flertallet i Bernt-utvalgets lovforslag, mens mindretallet på tre utviklet et eget lovutkast basert på mindretallet i Bernt-utvalgets lovforslag, lov om arbeidstakeroppfinnelser og den danske loven om oppfinnelser ved offentlige forskningsinstitusjoner (se kap. 5.1).