8 Fordeling av verdier

8.1 Gjeldende rett

Arbeidstakeren har ifølge arbeidstakeroppfinnelseslovens § 7 krav på en rimelig godtgjøring dersom arbeidsgiveren overtar retten til arbeidstakerens oppfinnelse, med mindre verdien av den rett arbeidsgiveren har overtatt ikke overstiger hva arbeidstakeren med rimelighet må kunne forutsettes å skulle yte til gjengjeld for den lønn og mulige andre goder som han oppebærer i tjenesten. Ved fastsettelsen av godtgjørelsen skal det særlig tas hensyn til oppfinnelsens verdi, omfanget av den rett som er overtatt, arbeidstakerens ansettelsesvilkår og den betydning ansettelsen for øvrig kan ha hatt for oppfinnelsens tilkomst.

Arbeidstakerens godtgjøringskrav gjelder uansett om annet måtte være avtalt før oppfinnelsen ble til, og uavhengig av hvilken faktisk verdi oppfinnelsen viser seg å få for arbeidsgiveren. Arbeidstakeren vil kunne fremtvinge en avgjørelse i godtgjøringsspørsmålet gjennom søksmål.

Etter arbeidstakeroppfinnelsesloven § 10 kan dessuten hver av partene senere kunne kreve revisjon av den godtgjørelse som er fastsatt i henhold til § 7. Godtgjørelsen skal likevel ikke kunne revideres på den måten at arbeidstakeren må levere tilbake den godtgjøring han allerede har mottatt.

Etter § 12 kan hver av partene bringe tvister om godtgjørelsen eller andre forhold som omhandles i arbeidstakeroppfinnelsesloven inn for en særskilt meklingsnemnd. Nemnda er særskilt omtalt i kap. 10.4.

Forskere ved universiteter og høgskoler skal i henhold til «lærerunntaket» i § 1 i lov om arbeidstakeroppfinnelser ikke regnes som arbeidstakere og har derfor i praksis utnyttelsesrett til egne oppfinnelser. Universiteter og høgskoler som arbeidsgivere har derfor i dag ikke noen lovfestet rett til å få del i en eventuell økonomisk gevinst, eller å få tilbakeført midler til dekning av de utgifter institusjonen har hatt i forbindelse med frembringelsen av oppfinnelsen.

8.2 Bernt-utvalget

Bernt-utvalget mente at utvikling av kommersialiserbare forskningsresultater er avhengig av forskeren, av hans/hennes kreativitet, ideer og innsats, og av den infrastruktur i vid forstand som institusjonen gir. Kombinasjonen forsker/institusjon utgjør etter utvalgets mening den nødvendige forutsetning for frembringelse av kommersialiserbare forskningsresultater og utnyttelse av disse. Det var enighet innen utvalget om at institusjonen må kunne være med og høste fruktene av de investeringene som er foretatt for å få frem et kommersielt vellykket prosjekt.

Utvalget foreslo derfor at det innarbeides regler i universitets- og høgskoleloven som sikrer både institusjonen, fagmiljøene og forskerne en del av den økonomiske gevinst ved næringsmessig utnyttelse av forskningsresultater. Hvor ikke annet var avtalt, ble det foreslått at en tredel av avkastningen skal tilfalle oppfinneren og to tredeler institusjonen. Institusjonens andel ble forutsatt brukt slik at den både kommer det aktuelle fagmiljø til gode og kan tjene som grunnlag for finansiering av kommersialisering av annen forskning på området. Samtidig mente utvalget at kommersialisering som oftest er en lang, tung, dyr og arbeidskrevende prosess der utsiktene til å lykkes i det enkelte prosjekt normalt er svært usikre, og at det bare unntaksvis oppnås økonomisk gevinst.

8.3 Høringsrunden

Det er stor grad av enighet i høringsrunden om at inntekter fra næringsmessig utnyttelse av oppfinnelser bør fordeles mellom forsker, forskningsmiljø og institusjon. Flere av høringsinstansene påpeker at av de 2/3 som institusjonen mottar, bør halvparten gå tilbake til forskerens fagmiljø på institusjonen. Dette markerer, ifølge Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, at institusjonen ikke er på jakt etter profitt, men bruker kommersialiseringen som et virkemiddel for å styrke faglig aktivitet. Flere uttalelser påpeker at fordelingen med 1/3 til forsker og 2/3 til institusjon og forskningsmiljø kun bør regnes som et utgangspunkt, og at det bør være mulig å forhandle om andre fordelinger, blant annet basert på de innsatsfaktorer partene har bidratt med.

De fleste av høringsinstansene er også enig i at institusjonen bør motta en andel, nærmere bestemt 1/3 av inntektene, selv om den velger ikke å benytte seg av mulighetene til å få overdratt utnyttelsesretten til seg, og at forskeren selv står for den praktiske næringsmessige utnyttelse.

8.4 Ringnes-utvalget

Ringnes-utvalget var i hovedtrekk enig i de fordelingsprinsipper som foreslås av Bernt-utvalget. I innstillingens kap 5.3 uttalte utvalget seg slik om hvordan fordelingen bør lovfestes:

«Et alternativ hadde vært å følge de prinsipper som er utviklet i praksis under arbeidstakeroppfinnelsesloven,.... . Forutsetningene for vederlagsfastsettelsen er imidlertid delvis andre ved universitetene og høyskolene enn de er i det private næringsliv. Dette gjelder blant annet forskernes frihet, finansieringen av forskningen, de tradisjoner og sedvaner som er knyttet til forskernes virksomhet og lønnsforholdene. Alt dette tilsier at forskerne bør være sikret en større andel av avkastningen enn det som regelmessig vil vært situasjonen for arbeidstakere som omfattes av arbeidstakeroppfinnelsesloven, og at man tilsikter et nivå som kan sammenlignes med det som følges ved universiteter og høyskoler i andre land. I forarbeidene til den danske loven om forskeroppfinnelser er det vist til at det på Københavns universitet planlegges en modell for vederlag til oppfinneren, hvor patent- og lisensinntekter, etter fradrag for direkte kostnader til patentering og lisensiering, fordeles med 1/3 på institusjonen, 1/3 til instituttet og 1/3 til oppfinneren. Hvis den ansatte selv skal stå for kommersialiseringen foreslås det at 2/3 av avkastningen etter fradrag for utgifter til patentering og lisensiering skal tilfalle arbeidstakeren. Begrunnelsen for at arbeidstakeren i disse tilfelle får en høyere andel av avkastningen, er at arbeidstakeren selv tar risikoen for kommersialisering av oppfinnelsen.»

8.5 Departementets vurdering

Departementet deler Bernt-utvalgets syn på institusjonenes mulighet for å oppnå økonomiske gevinster ved næringsmessig utnyttelse av forskningsresultater. Økt næringsmessig utnyttelse av oppfinnelser vil trolig ikke gi betydelige inntekter for den enkelte institusjon, men først og fremst medføre en samfunnsøkonomisk gevinst i form av næringslivsutvikling og utvikling av arbeidsplasser. Erfaringer fra universiteter i USA, som de senere tiår har satset bredt på utnyttelse av oppfinnelser, viser at det ikke kan forventes at slike inntekter utgjør mer enn 1-2 pst. av budsjettet ved institusjonene. Det er ofte en liten andel av oppfinnelsene som utgjør størstedelen av inntektene.

I det norske forskningssystemet utgjør offentlige bevilgninger til forskningsinstitusjoner og -prosjekter en stor andel av de samlede forskningsbevilgninger. Ved institusjonene og i prosjekter frembringes forskningsresultatene stadig oftere av forsknings grupper eller som et resultat av dialog og utveksling av ideer mellom enkeltforskere og det omkringliggende fagmiljø. En nødvendig forutsetning for å få til økt utnyttelse av forskningsresultater er at forsker, forskningsmiljø og institusjon innehar en kombinasjon av plikter og retter som gir vesentlige incitamenter til å bidra i en slik prosess. En fordeling av verdier i samband med næringsmessig utnyttelse av patenterte oppfinnelser synes i så måte rimelig.

Etter arbeidstakeroppfinnelsesloven har arbeidsgiveren krav på å overta utnyttelsesretten til en oppfinnelse, mens arbeidstakeren har krav på en «rimelig godtgjørelse». Forarbeidene til arbeidstakeroppfinnelsesloven, Ot. prp. nr. 48 (1966-67) og vedlegget Innstilling til lov om arbeidstakeres oppfinnelser (s 40-41), legger opp til en fleksibel bedømmelse av hva som skal anses å være en «rimelig godtgjøring». Under pkt. 8.1 ovenfor er de elementene loven særlig fremholder gjengitt, dvs. oppfinnelsens verdi og ulike momenter på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Det fremgår imidlertid av lovteksten at oppregningen ikke er ment å være uttømmende. Om avveiningen av de ulike momentene heter det blant annet i innstillingen (s 41): «Man kommer ikke utenom en konkret vurdering av hvert enkelt tilfelle på bakgrunn av de for nettopp dette tilfellet foreliggende samtlige foreliggende omstendigheter.»

Arbeidstakeren har etter arbeidstakeroppfinnelsesloven § 7 ikke krav på særskilt godtgjørelse hvis verdien av den rett arbeidsgiveren har overtatt ikke overstiger hva arbeidstakeren med rimelighet må kunne forutsettes å skulle yte til gjengjeld for den lønn og mulige andre goder som han oppebærer i sin tjeneste. I de arbeidsforhold som i dag går inn under arbeidstakeroppfinnelsesloven, må det antas at lønnsfastsettelsen i mange tilfeller avspeiler de forventninger arbeidsgiver har om å få det fulle økonomiske utbytte av arbeidsinnsatsen, inklusive avkastningen av forventede oppfinnelser. Pga. «lærerunntaket» i arbeidstakeroppfinnelsesloven har imidlertid universiteter og høgskoler i dag ikke rett til å overta den økonomiske utnyttelse til de oppfinnelser som springer ut av arbeidsforholdet. Det er derfor ikke noe i lønnsforholdenetil lærere og vitenskapelig ved universiteter og høgskoler som avspeiler forventninger om at deres arbeidsgiver skal få det økonomiske utbyttet av oppfinnelser gjort i arbeidsforholdet. Når departementet nå foreslår at arbeidsgiver skal ha rett til å overta utnyttelsesretten til en oppfinnelse, må det antas at den rimelighetsvurdering loven gir anvisning på i forbindelse fastsetting av godtgjørelsen tar høyde for dette. Dette vil ofte tilsi en noe høyere godtgjørelse enn det man ville ha funnet rimelig i sammenlignbare stillinger.

Når det gjelder vurderingen av oppfinnelsens potensielle verdi heter det på s. 41 at ...

...«komiteen er fullstendig på det rene med hvor vanskelig det vil kunne være å fastsette godtgjøringen for en oppfinnelse som en ennå ikke har sett resultatene av i praksis. Komiteen regner dog med at bestemmelsen i § 9 1 om adgang til senere få en fastsatt godtgjøring endret, vil kunne avhjelpe de tilfelle da et vesentlig misforhold skulle vise seg å foreligge.»

Departementet har merket seg at Bernt-utvalgets forslag om en fordeling av avkastningen av oppfinnelsen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker med henholdsvis 2/3 og 1/3 på hver har fått bred støtte av høringsinstansene. Ordningen som er foreslått har dessuten paralleller i en del andre land, og bl.a. ved Stanford University. Departementet er enig i at en slik fordelingsnøkkel er et godt utgangspunkt og gir en rimelig fordeling av oppfinnelsens netto avkastning i de fleste tilfeller der oppfinnelser gjøres innenfor universitets- og høgskolesektoren. Når departementet likevel velger ikke å lovfeste dette som en særordning for sektoren, har det sammenheng med at lovens normalordning er svært fleksibel og gir instrukser om at godtgjørelsen skal fastsettes slik at den blir rimelig i hvert enkelt tilfelle. Fastsettelsen av godtgjørelsen i det enkelte tilfelle kan derfor godt skje med utgangspunkt i en retningslinje om fordeling av avkastningen med 1/3 på forskeren og 2/3 på arbeidsgiveren. Denne fordelingen innebærer et positivt incentiv for forskerne ved universiteter og høgskoler i forhold til andre arbeidstakere til å få utnyttet oppfinnelser næringsmessig.

Departementet vil heller ikke gi nærmere retningslinjer for i hvilken form forskerens godtgjørelse skal gis, om det er snakk om engangsutbetalinger på bakgrunn av oppfinnelsens antatte verdi, milepælsutbetalinger, lisensinntekter, salg av patent, andel av overskudd fra ferdig utviklet produkt eller liknende. Departementet viser her til det som ovenfor er sitert fra forarbeidene og den konkrete rimelighet dagens lov legger opp til. Det vises også til de revisjonsmuligheter partene har til disposisjon dersom den godtgjørelse til forskeren man opprinnelig var enig om, ikke lenger viser seg å være rimelig. Det bør for øvrig velges en oppgjørsform som ikke innebærer større økonomisk risiko, og behov for aktiv forvaltning fra innovasjonsapparatets side.

Departementet foreslår heller ikke å lovfeste noen rett for institusjonen til å få tilbakeført noe av avkastningen av oppfinnelsen, dersom institusjonen ikke velger å overta utnyttelsesretten forskningsresultater. Dette har bl.a. sammenheng med at institusjonen dels vil ha et sterkt forhandlingskort overfor vedkommende oppfinner(e) om vilkårene for ikke å overta utnyttelsesretten, dels at institusjonene i disse tilfellene ikke vil ta noen økonomisk risiko i forbindelse med utnyttelse av oppfinnelsen.