6 Rett til næringsmessig utnyttelse av oppfinnelser
Spørsmålet om hvem som skal ha retten til næringsmessig utnyttelse av oppfinnelser ved universiteter og høgskoler har stått sentralt i både Bernt-utvalgets og Ringnes-utvalgets utredninger. Rettigheter til oppfinnelser har en ideell og en økonomisk side. Den ideelle siden er knyttet til hvem som skal få den rettmessige æren for å ha frembrakt oppfinnelsen, mens den økonomiske siden er knyttet til oppfinnerretten og gjelder retten til å søke om patent og retten til å utnytte oppfinnelsen i nærings- eller driftsøyemed. De spørsmål som diskuteres i denne proposisjonen gjelder retten til å søke om patent og retten til å utnytte oppfinnelsen i nærings- eller driftsøyemed.
6.1 Gjeldende rett
Utgangspunktet i lov av 17. april 1970 nr. 21 om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere, er at retten til oppfinnelsen tilkommer den som har gjort oppfinnelsen. Etter lovens § 4 har imidlertid en arbeidsgiver under bestemte vilkår krav på at en arbeidstaker overfører nærmere bestemte rettigheter til sin oppfinnelse til arbeidsgiveren.
6.2 Bernt-utvalget
Bernt-utvalget delte seg i et flertall og mindretall i spørsmålet om det er forsker eller institusjon som skal ha utnyttelsesretten til forskningsresultatene. Utvalget var imidlertid enig om at det sentrale mål er å finne fram til ordninger som fremmer kommersialisering av forskningsresultater. Det var også enighet om at det beste er at dette målet nås ved å etablere incitamenter og belønningssystemer for forskerne, og at det i forbindelse med en kommersialiseringsprosess er viktig at forskernes tradisjonelle frihet når det gjelder valg av tema, samarbeidspartnere og formidlingsform i så høy grad som mulig bevares. Utvalget var videre enig om at institusjonen må trekkes inn og ha medansvar for at kommersialiseringsprosessen gjennomføres med et best mulig resultat.
Utvalgets flertall - Bernt, Børresen og Rolstadås - mente at ønsket om en best mulig utnyttelse av det kommersielle potensialet i et forskningsresultat må ivaretas ved incitamenter og avtale på frivillig grunnlag. Hvis ikke oppfinneren og institusjonen blir enige om hvordan kommersialisering skal skje, avgjør oppfinneren dette, og oppfinneren kan også bestemme at oppfinnelsen ikke skal patenteres, men i stedet stilles til fri rådighet for allmennheten. Flertallet mente at dette vil være det beste utgangspunkt for et godt samarbeid mellom institusjon og forsker, og at frivillighet er nødvendig for å skape en mest mulig positiv holdning blant forskerne til næringsmessig utnyttelse av oppfinnelser. Etter flertallets oppfatning vil en overføring av utnyttelsesretten til institusjonen være et prinsipielt og praktisk uheldig inngrep i forskernes tradisjonelle frihet til selv å kunne styre bruken av sine forskningsresultater.
Utvalgets mindretall - Annexstad og Skard - framholdt at samfunnets forventninger sammenholdt med dagens lovverk setter institusjonene i en umulig situasjon. De pålegges en plikt og et ansvar for en oppgave de selv ikke har kontroll over, og hvor avkastningen i det vesentlige faller på andres hender. Derfor mente disse medlemmene at det er nødvendig at institusjonene gis adgang til å overta rettighetene til utnyttelse av oppfinnelsene. I andre land er dette den vanligste måten å gjøre det på, samtidig som forskeren får en nærmere definert del av inntektene.
6.3 Høringsrunden
I likhet med Bernt-utvalget deler høringsinstansene seg omtrent på midten i spørsmålet om utnyttelsesrettigheter, dog med en noe jevnere fordeling. Tendensen i fordelingen er at de fleste av forsknings- og utdanningsinstitusjonene og interesseorganisasjonene i hovedsak støtter flertallets forslag, mens de fleste av departementene, næringsorganisasjonene, Norges forskningsråd og Norgesnettrådet støtter mindretallets forslag. Det finnes noen avvik fra den generelle fordelingen i høringsrunden.
De samlede hovedargumentene for de som støtter flertallets innstilling om at forskeren fortsatt bør ha retten til næringsmessig utnyttelse av egne oppfinnelser, er at en overføring av utnyttelsesrettighetene til institusjonen:
innebærer en svekkelse av forskerens frihet til selv å velge bruken av sine forskningsresultater
svekker forskningens åpenhet generelt
bryter med forståelsen av at en avtale mellom forsker og institusjon må basere seg på frivillighet dersom forskeren skal gis de rette incitamenter til å søke kommersialisering av forskningsresultatene
vil kunne svekke samarbeidsforholdet mellom forsker og institusjon
vil kunne føre til en belastende byråkratisering av forholdet mellom forsker og institusjon
kan svekke rekrutteringen til forskerstillinger da et viktig incitament blir borte
kan hindre at forskningen styres av krav og forventninger om kommersielle gevinster
ikke vil føre til økt kommersialisering
ikke er i tråd med de grunnleggende prinsipper i åndsverkloven.
De samlede hovedargumentene for de som støtter mindretallets innstilling om at institusjonen bør kunne overta utnyttelsesretten til forskningsresultater som fremkommer ved institusjonen, er at en overføring av utnyttelsesrettighetene til institusjonen:
sikrer at institusjonene vil og kan ta næringsmessig utnyttelse av oppfinnelser på alvor, bl.a. ved å bygge opp innovasjonssentre for å øke antallet utnyttede oppfinnelser. Institusjonene har i dag ikke tilstrekkelig egeninteresse i å aktivt støtte kommersialisering
sikrer en samfunnsmessig bedre utnyttelse av resultater fra forskning som i stor grad er offentlig finansiert
er en rimelig løsning ettersom institusjonen bidrar med midler og økonomisk/faglig infrastruktur til forskeren
tar høyde for at kommersialisering er en tung og omfattende prosess, og at land som har en slik ordning får til en bedre kommersiell utnyttelse av sine forskningsresultater, enn de land som ikke har det. Individuelle (sær-) rettigheter bør ikke stå i veien for en utvikling som samfunnet er tjent med
er i tråd med det forhold at det å frembringe forskningsresultater er en del av forskerens arbeidsforpliktelse
vil gi et helhetlig lovverk og man vil slippe grenseoppgangene mellom ulike ansattegrupper (universitet/helseforetak, universitet/næringsliv, universitet/forskningsinstitutter)
er i overensstemmelse med risikofordelingen mellom forsker og institusjon, da forskeren får sin lønn uavhengig av om kommersialiseringen lykkes eller ikke
er med i tråd med dagens virkelighet hvor forskning i økende grad er et samarbeidsprosjekt, og ikke et resultat av enkeltpersoners virksomhet
er i tråd med en internasjonal utviklingstrend.
Høringsuttalelsene fra universiteter og høgskoler representerer både institusjonen og forskerne, og uttalelsene inneholder argumenter som både støtter flertallet og mindretallet i Bernt-utvalget. Universitetet i Oslo mener at verken flertallets eller mindretallets løsning tar tilstrekkelig hensyn til forskerens og institusjonens behov for å sikre et nært og tillitsfullt samarbeid, og støtter derfor en modifisert utgave av flertallet i Bernt-utvalgets forslag. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) støtter flertallets forslag om at oppfinneren selv avgjør om oppfinnelsen skal søkes patentert eller utnyttet kommersielt på annen måte. Samtidig anser NTNU det som viktig at institusjonen gis de økonomiske rettigheter og praktiske styringsmidler som er nødvendige for å ivareta samfunnets interesser. Universitetet i Bergen mener at det i valget mellom de to løsningene i Bernt-utvalget utredning må legges betydelig vekt på de overordnede synspunktene som ligger til grunn for forslaget fra utvalgets flertall. Universitetet i Tromsø går inn for å overføre utnyttelsesretten til institusjonene.
Statens nærings- og distriktsutviklingsfond mener at det burde være grunnlag for å finne en mellomløsning knyttet til utnyttelsesrettighetene.
6.4 Ringnes-utvalget
Ringnes-utvalget er som Bernt-utvalget delt i synet på om det er forsker eller universitet/høgskole som bør ha rett til næringsmessig utnyttelse av oppfinnelser gjort ved institusjonen. Samtidig mener et samlet utvalg at flere forhold medfører et behov for å vurdere hensiktsmessigheten av dagens lovgivning for lærere og vitenskapelig personale ved universiteter og høgskoler på nytt:
«Da arbeidstakeroppfinnelsesloven ble vedtatt i 1970, var lovgivers begrunnelse for «lærerunntaket» at en lovregel om overføring av rettigheter fra lærere og vitenskapelig ansatte til arbeidsgiveren - universitetet eller høyskolen - ikke vil være forenlig med den frie stilling som disse arbeidstakerne bør stå i som vitenskapsmenn. I løpet av de tredve år som har gått siden loven ble vedtatt har situasjonen ved universitetene og høyskolene endret seg. For det første har forekomsten av ekstern finansiert forskning øket betydelig siden denne loven ble vedtatt. For det andre må det antas at utviklingen har gått i retning av at forskningen i større grad enn tidligere utføres av flere forskere i fellesskap. Rettighetene til oppfinnelser som gjøres i forbindelse med prosjektet vil da kunne ligge i en form for sameie mellom forskerne. For det tredje er det i det politiske miljø, i næringslivet og i samfunnet for øvrig reist krav om at institusjonene i større grad enn før skal bidra til å øke kommersialiseringen av forskningsresultater og dermed bidra til økt produktivitet på eksisterende og nye områder, herunder styrke vår konkurransedyktighet i et globalisert miljø (NOU 2001:11, s 45). Et fjerde utviklingstrekk er at forskningsarbeid i de senere år har utviklet seg fra å være individbasert til å bli mer preget av kollektiv innsats der investeringer og rammebetingelser legges til rette for at forskergrupper sammen med teknisk personale i prosjektsamarbeid styres og administreres på institusjonelt nivå. Forskningsmidler styres i dag ikke til personer, men til prosjektansvarlig enhet på institusjonsnivå. Det som her er nevnt gjør det nødvendig å revurdere begrunnelsen for og hensiktsmessigheten av lærerunntaket i arbeidstakeroppfinnelsesloven. (Arbeidstakeroppfinnelser ved universiteter og høgskoler, Innstilling til Universitets- og høgskolerådet (Complex 3/2002)).
6.5 Departementets vurdering
Hensynet til forskningens åpenhet og motstanden mot at forskning styres av forventninger om økonomiske gevinster, er i høringsrunden brukt som argumenter mot overføring av utnyttelsesretten til institusjonene. Disse argumenter rammer vel så mye dagens ordning hvor forskerne innehar rettighetene til utnyttelsen av oppfinnelsene og de fulle rettigheter til inntekter fra oppfinnelsene. Det er ikke i høringsrunden gitt tydelige argumenter for at forskningens åpenhet svekkes eller at forskning i større grad styres av forventninger om kommersiell gevinst, dersom institusjonen overtar utnyttelsesretten til oppfinnelsene.
«Lærerunntaket» i lov om arbeidstakeroppfinnelser sikrer i praksis forskere ved universiteter og høgskoler en enerett til næringsmessig utnyttelse av egne oppfinnelser. I forarbeidene til loven ble unntaksbestemmelsen begrunnet med den frie stilling som disse personer bør stå i som vitenskapsmenn. Senere er denne begrunnelsen kritisert av professor Birger Stuevold Lassen i Rett og humanisme - Festskrift til Kristen Andersen (Oslo 1977) for ikke å skille mellom retten til fri forskning og retten til fri næringsmessig utnyttelse av forskningsresultater. Departementet mener i denne sammenheng at forskernes frihet til å publisere sin resultater og oppfinnelser ikke må innskrenkes, men at forskernes rett til næringsmessig utnyttelse av oppfinnelser må kunne begrenses såfremt det er til fordel for samfunnet som helhet. For øvrig bør forsker og institusjon ha felles interesser i å få til både publisering og patentering, og uten at det ene er til hinder for det andre. Hverken forsker eller institusjon er tjent med at den frie forskningen svekkes av hensyn til næringsmessig utnyttelse av oppfinnelsene.
Det å få en oppfinnelse frem til et ferdig produkt er ofte en lang og tung prosess. En overføring av utnyttelsesretten til institusjonen behøver ikke å innebære et merbelastning for forskerne, slik noen høringsinstanser hevder. Et institusjonelt innovasjonsapparat kan innebære en forenkling og effektivisering i forhold til dagens situasjon, hvor det er opp til den enkelte forsker selv å stå for, og skaffe seg innsikt i, arbeidet med næringsmessig utnyttelse av oppfinnelser.
Overføring av utnyttelsesrettighetene til forskningsresultater til institusjonen vil gi et mer helhetlig lovverk og man vil slippe de ulikheter som oppstår mellom ulike grupper ansatte, eller ansatte i delte stillinger, vedrørende utnyttelsesretten.
Det blir stadig vanligere, særlig innenfor de teknisk/naturvitenskapelige fagområdene som vanligvis oppfattes å ha det største næringsmessige potensialet, at forskningsresultater frembringes i forsker grupper. En overføring av utnyttelsesrettighetene til institusjonen gjør det lettere å administrere rettighetene.
Overføring av utnyttelsesretten til institusjonene innebærer at institusjonene tar på seg arbeidet med næringsmessig utnyttelse av oppfinnelsen, samtidig som forskeren er sikret en andel av den økonomiske avkastningen. Ordningen innebærer at forskerne kan få anledning til å konsentrere sitt arbeid om frembringelse av nye forskningsresultater, fremfor utnyttelse av eksisterende resultater. En slik arbeidsdeling mellom forsker og institusjon er hensiktsmessig og bør være til fordel for begge parter.
6.6 Departementets forslag
Departementet har i valg av løsning på spørsmålet om utnyttelsesrett til oppfinnelser lagt vekt på å få til en bedre næringsmessig utnyttelse av disse, samtidig som forskerens frihet til å publisere ivaretas. En løsning som ivaretar begge disse hensyn praktiseres ved Stanford University i USA, og er beskrevet i Ringnes-utvalgets utredning og gjengitt i kap. 5.6.
Departementet foreslår å endre dagens lovverk slik at retten til næringsmessig utnyttelse av oppfinnelser, som lærere og vitenskapelig personale frembringer som ledd i sitt ordinære arbeid ved universiteter og høgskoler, overføres fra de ansatte til institusjonen. Samtidig vil lærere og vitenskapelig personale gjennom en særskilt publiseringsrett gis anledning til å publisere sine oppfinnelser fritt, og får dermed den endelige avgjørelsen om en oppfinnelse faktisk skal søkes patentert eller ikke. Dersom forskeren velger å publisere sin oppfinnelse, vil institusjonen ikke kunne overta retten til oppfinnelsen. En forutsetning for at institusjonen ikke skal overta utnyttelsesretten er at forskeren publiserer sitt materiale innen ett år etter at institusjonen første gang er varslet om oppfinnelsens eksistens. Departementet mener imidlertid at forsker og institusjon primært bør kunne samarbeide, slik at det blir mulig å oppnå patentering av oppfinnelsene, uten at dette går ut over forskerens mulighet til å publisere sine resultater.
Departementets argumenter
Følgende argumenter kan anføres for departementets lovforslag:
Lovforslaget er i tråd med de generelle anbefalingene i St. meld. nr 39 (1998-99) Forskning ved et tidsskille (se kap 3.1), som ble lagt til grunn for Bernt-utvalgets arbeid (se kap 3.2).
Lovforslaget kan sees på som et kompromiss mellom flertallet og mindretallet i Bernt-utvalget. Forslaget imøtekommer flertallet i Bernt-utvalget, som mente at forskeren bør ha mulighet til å styre bruken av sine forskningsresultater, jf. publiseringsretten. Forslaget imøtekommer samtidig mindretallets vektlegging av at bare en overføring av utnyttelsesretten til institusjonen kan sikre institusjonene et tilstrekkelig engasjement i arbeidet med næringsmessig utnyttelse av oppfinnelser.
Med tanke på at en stor del av forskningen ved universiteter og høgskoler i dag er offentlig finansiert, er det rimelig at samfunnet sikrer en samfunnsmessig god utnyttelse av de oppfinnelser som gjøres ved disse institusjonene.
Lovforslaget sikrer institusjonenes engasjement i arbeidet med utnyttelse av oppfinnelser, og vil dermed bidra til å sikre at oppfinnelser fra universiteter og høgskoler med næringsmessig potensiale faktisk blir utnyttet næringsmessig. Institusjonene kan hjelpe forskerne i arbeidet med å utnytte oppfinnelsen, og gi forskerne anledning til å konsentrere seg om forskning og undervisning. Lovforslaget legger opp til samarbeid mellom forsker og institusjon. Et større engasjement ved institusjonene på dette området vil også bidra til å bedre deres kontakt med næringslivet.
Lovforslaget ivaretar forskernes mulighet til rask publisering for å oppnå merittering.
Lovforslaget sikrer forskeren rett til å avgjøre om en oppfinnelse skal patenteres, eller om den skal spres fritt til ikke-kommersiell og kommersiell bruk. Lovforslaget tydeliggjør som sådan forskernes ansvar overfor bruken av deres oppfinnelser.
Lovforslaget sikrer en større grad av likhet mellom lovverket for lærere og vitenskapelig personale ved universiteter og høgskoler og andre privat og offentlig ansatte, og forenkler dermed samarbeidet mellom disse grupper.
Departementet mener at forslaget til lovendringer gir en rimelig balansering av rettigheter og plikter for forsker og institusjon. Forsker og institusjon bør ha felles interesser i å få til både publisering og patentering av oppfinnelser. Konflikten mellom publisering og patentering er av prinsipiell mer enn av praktisk karakter. Behovet for hemmelighold i henhold til arbeidstakeroppfinnelseslovens og patentlovens bestemmelser er av tidsmessig begrenset karakter, og behøver ikke representere noen reelle begrensninger i forskerens rett til å publisere sine arbeider. Departementet mener at muligheten for å få til både patentering og publisering bl.a. avhenger av et raskt og effektivt arbeid i institusjonen og nært samarbeid mellom forsker og institusjon. Publisering tar tid og institusjonen kan rekke å sende inn en patentsøknad mens artikkelen/boken ligger til vurdering i tidsskrift/forlag. Det som patenteres er også ofte tilstrekkelig forskjellig fra det som publiseres, til at en publisering ikke vil være til hinder for senere patentering. Når en patentsøknad er registrert ved patentkontoret kan forskeren fritt publisere sine resultater, uten at det vil hindre oppnåelsen av et patent. Samarbeid mellom forsker og institusjon vil kunne redusere ytterligere eventuelle konflikter mellom publisering og patentering.
Samarbeid mellom forsker og institusjon
Departementet vil understreke den generelle forpliktelse lærere og vitenskapelig ansatte og institusjon har til å spre resultatene av sin forskningsvirksomhet, enten dette skjer gjennom patentering/lisensiering eller åpen publisering. Departementet vil videre understreke at det normale bør være at forskere og institusjon samarbeider slik at både patentering og publisering blir mulig. Forskere bør ikke gjennom unødig benyttelse av publiseringsretten avskjære seg fra å gå i dialog med institusjonen, som kan gjøre det mulig å oppnå både publisering og patentering av en oppfinnelse. Forskernes rett til publisering vil ikke kunne benyttes så lenge dette bryter med avtaler i tilknytning til den aktuelle forskningsaktiviteten, som for eksempel ved tredjepartsfinansiering av et forskningsprosjekt.
Publiseringsrett og publiseringsplikt
Dersom en forsker av hensyn til åpen spredning av kunnskap beslutter å benytte seg av sin frie publiseringsrett, og dermed hindrer institusjonen i å overta utnyttelsesretten, må institusjonen varsles om dette samtidig som den mottar varsel om selve oppfinnelsen, jf. kap. 7 Varslingsplikt. Dersom forskeren velger å ikke benytte seg av sin publiseringsrett, vil institusjonen innen 4 måneder måtte avgjøre om den ønsker å overta utnyttelsesretten til oppfinnelsen eller ikke. Hvis institusjonen ønsker å overta utnyttelsesretten, må den, fortrinnsvis i samarbeid med forskeren, utarbeide og sende en patentsøknad på oppfinnelsen. Hvis institusjonen ikke ønsker å benytte seg av utnyttelsesretten, vil denne retten tilfalle forskeren.
Departementet legger til grunn at det er tilstrekkelig at forskeren varsler institusjonen om at han eller hun ønsker å benytte seg av sin publiseringsrett, og ikke at publikasjon faktisk må foreligge, for at institusjonen ikke skal søke å overta utnyttelsesretten til oppfinnelsen. Publisering kan ta lang tid, og det vil ikke være rimelig å forutsette at forskeren kan rekke å publisere sin oppfinnelse innenfor de fire månedene som institusjonen i henhold til gjeldende rett (arbeidstakeroppfinnelsesloven) kan bruke på å avgjøre om den vil overta utnyttelsesretten eller ikke. For at forskeren ikke skal drøye for lenge med publisering, foreslås det imidlertid at universitet eller høgskole likevel har rett til å overta oppfinnelsen dersom publiseringsretten ikke er benyttet innen ett år fra tidspunktet etter at varselet ble sendt (se kap 7.4).
Aktivitetsplikt
Departementet anbefaler i første omgang ikke å innføre en egen aktivitetsplikt 1 for institusjonene, hvormed de ville bli pålagt en plikt til aktivt å søke rettighetene nyttiggjort. Departementet tror at både forsker og institusjon vil ha tilstrekkelig egeninteresse i at det raskt blir søkt patent på en oppfinnelse og at oppfinnelsen faktisk blir utnyttet i næringsmessig sammenheng. Departementet gir heller ikke konkrete retningslinjer for når en eventuell patentsøknad må være sendt fra institusjonen etter at den har mottatt varsel. Departementet tror i utgangspunktet at interessefellesskapet mellom forsker og institusjon gjør slike ordninger overflødige, men vil kunne, dersom det ansees nødvendig, innføre slike regler på et senere tidspunkt. For å ivareta denne muligheten foreslås det en generell forskriftshjemmel i arbeidstakeroppfinnelseslovens § 6 a for oppfinnelser gjort ved universiteter og høgskoler.
Publisering i en forskergruppe
I de tilfeller der flere forskere står bak en oppfinnelse med næringsmessig potensial, må forholdet til bruken av publiseringsretten avklares. Hva som er gjeldende rett på dette punktet, kan imidlertid synes noe uklart. Sameigelova, som inneholder regler om flertallsvedtak i § 4-7, vil i utgangspunktet også få anvendelse på sameie i oppfinnelser i den utstrekning ikke annet følger av «avtale eller serlege rettshøve» 2. For opphavsrettigheters del følger det imidlertid av åndsverkloven § 6 annet ledd at samtlige opphavsmenn må samtykke til verkets første offentliggjøring. Det kan stilles spørsmål ved om ikke åndsverkloven § 6 annet ledd gir uttrykk for et immaterialrettslig prinsipp som også må gjelde for oppfinnelser, slik at sameigelovas regler om flertallsvedtak ikke gjelder ved sameie i oppfinnelser. Det er videre mye som taler for at sameigelovas regler om flertallsvedtak ikke passer på sameie i oppfinnelser, og at de derfor ikke gjelder for denne typen sameie. På tross av den usikkerhet som foreligger, er det antagelig grunnlag for å hevde at det følger av alminnelige prinsipper at det kreves samtykke fra samtlige sameiere i en oppfinnelse for første gangs offentliggjøring. Det synes derfor ikke nødvendig å regulere dette spørsmålet i arbeidstakeroppfinnelsesloven.
Den som velger å publisere, har selv ansvaret for at alle aktuelle pretendenter til oppfinnelsen har samtykket til publisering. Urettmessig publisering kan etter omstendighetene medføre erstatningsplikt og unntaksvis straffansvar etter arbeidstakeroppfinnelsesloven § 11. Departementet viser til at en rekke vitenskapelige tidsskrifter har utviklet regler for hvilke faglige bidrag som kreves for at en forsker skal kunne regnes som medforfatter til en vitenskapelig artikkel el. lign., der forskning og publisering foregår i regi av en forskergruppe. Departementet anbefaler at forskere som deltar i forskningsprosjekter der mer enn en forsker deltar, kommer til enighet gjennom avtaler om hvem som rettmessig får avgjørelsesmyndighet i spørsmålet om den spesielle publiseringsretten skal benyttes eller ikke.
Publiseringsretten og stillingskategorier
Det foreliggende lovforslag innebærer å gi «lærere og vitenskapelig personale» (dvs. de ansatte som tidligere var unntatt fra arbeidstakeroppfinnelseslovens bestemmelser, jf. lærerunntaket) ved universiteter og høgskoler rett til å publisere sitt forskningsmateriale uavhengig av institusjonens mer næringsrettede arbeid. Med «lærere og vitenskapelig personale» ved universiteter og høgskoler mener departementet:
Undervisnings- og forskerstillinger: Professor 1 og 2, høgskoledosent, førsteamanuensis, førstelektor, amanuensis, høgskolelektor, universitetslektor, klinikkveterinær, forsker, postdoktor, høgskole/øvingslærer.
Rekrutteringsstillinger: Doktorgradsstipendiater.
Publiseringsretten og delte stillinger
Det er ikke uvanlig at forskere ved helseforetak, instituttsektor og næringsliv innehar deltidsstillinger ved universitetene og høgskolene. Dette innebærer at ansatte i delte stillinger i dag reguleres av to forskjellige lovverk i forhold til spørsmålet om utnyttelsesrett til oppfinnelser. Ved den foreslåtte opphevelsen av «lærerunntaket» vil oppfinnelser gjort i alle arbeidsforhold i offentlig og privat sektor reguleres under arbeidstakeroppfinnelsesloven. Det vil dermed ikke lenger eksistere noe skille for ansatte ved universiteter/høgskoler og ansatte i helseforetak, instituttsektoren eller i næringslivet, med hensyn til hvem som har utnyttelsesretten til oppfinnelser. Spørsmålet om rettigheter ved delte stillinger aktualiseres imidlertid gjennom departementets forslag til å regulere utnyttelsesretten til oppfinnelser. Ved departementets forslag vil det oppstå forskjeller i lovverket mellom lærere og vitenskapelig personale ved universiteter/høgskoler og andre ansatte, knyttet til retten til å publisere forskningsresultater.
Den særskilte publiseringsretten er begrunnet med lærere og vitenskapelig ansattes frihet til å publisere og hensynet til offentlig kunnskapsspredning. Departementet mener at denne retten derfor bør forbeholdes heltidsansatte og deltidsansatte lærere og vitenskapelig personale ved universiteter og høgskoler, hvor hensynet til publisering og kunnskapsspredning er overordnet andre hensyn. Departementet mener at publiseringsretten også bør omfatte delte stillinger mellom universitet/høgskole og helseforetak, universitet/høgskole og forskningsinstitutt og universitet/høgskole og næringsliv. Forutsetningen for en slik ordning er imidlertid at lærere og vitenskapelig personale i delte stillinger i prinsippet kun kan benytte seg av den frie publiseringsretten i sammenheng med oppfinnelser som skriver seg fra delstillingen ved universitetet/høgskolen, og at publisering ikke bryter med andre inngåtte avtaler. Dersom det er tvil om hvilken av de to delstillinger oppfinnelsen har tilknytning til, og spørsmålet ikke er avtaleregulert eller løses i minnelighet, må dette løses ut fra alminnelige prinsipper for bevisvurdering, jf. nærmere om dette i merknadene til § 6 i kap. 12.
Departementet viser til at en rekke vitenskapelige tidsskrifter har utviklet regler for hvilke faglige bidrag som kreves for at en forsker skal kunne regnes som medforfatter til en vitenskapelig artikkel e.l., der forskning og publisering foregår i regi av en forskergruppe. Departementet anbefaler at forskere som deltar i forskningsprosjekter som involverer flere enn én forsker gjennom avtaler kommer til enighet om hvem som rettmessig får tillagt avgjørelsesmyndighet i spørsmålet om den spesielle publiseringsretten skal benyttes eller ikke.
Avtaler
I tilfeller der en forsker samarbeider med forskere fra andre norske eller utenlandske institusjoner i et forskningsprosjekt, må rettighetsspørsmålet avklares i forkant av prosjektet. Departementet forutsetter generelt at det må utvikles klare avtaleverk for å regulere forholdet mellom forskere, institusjon og eksterne finansieringskilder med særlig henblikk på rettigheter til oppfinnelser. Departementet ser det videre som hensiktsmessig at det lokalt inngås avtaler mellom universitet/høgskole, helseforetak/næringsliv og medarbeidere som har delt stilling. Dette vil øke oppmerksomheten omkring potensialet for patenterbare oppfinnelser. Ved at avtale er inngått i forkant, unngår en samtidig usikkerhet om hvordan en skal forholde seg når potensialet for oppfinnelser erkjennes.
Departementets forslag under norsk patentlovgivning
Innføring av lovendringer som tilsvarer ordningen ved Stanford University under gjeldende norsk og europeisk patentlovgivning, kan øke sjansen for at enkelte oppfinnelser ved universiteter og høgskoler ikke blir patentert i forhold til hva tilfellet ville vært under patentlovgivningen i USA (se kap. 5.6). Departementet legger imidlertid vekt på at forsker og institusjon må kunne samarbeide slik at både patentering og publisering muliggjøres, og slik at eventuelle problemer knyttet til Stanfords regelverk praktisert under norsk patentlovgivning begrenses.