13 Merknader til bestemmelsen

Til § 1-5 Faglig frihet og ansvar

Første ledd: Bestemmelsen pålegger institusjonene å fremme og verne om den akademiske frihet, og gjelder i første rekke forholdet mellom institusjonen og deres ansatte. Institusjonens ansvar etter denne bestemmelsen må sees i sammenheng med lovens formål om å legge til rette for at universiteter og høyskoler tilbyr høyere utdanning og utfører forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå, jf. universitets- og høyskoleloven § 1-1.

Bestemmelsen, sammenholdt med femte ledd, begrenser arbeidsgivers rett til å instruere ansatte i faglige spørsmål og til å iverksette direkte eller indirekte sanksjoner dersom en instruks vedrørende faglig virksomhet ikke blir etterkommet. Bestemmelsen setter også grenser for hvor langt institusjonen eller den enkelte kan gå i retning av å fraskrive seg disse grunnleggende akademiske rettighetene.

I andre setning pålegges institusjonen et ansvar for at den faglige virksomheten skal utøves i samsvar med «anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper». «Anerkjent» viser ikke til selve innholdet i forskningen, men innebærer et krav om redelighet og skikkelighet, og at forskningsvirksomheten følger det som oppfattes som god praksis i lys av nasjonale og internasjonale faglige og forskningsetiske prinsipper. Bestemmelsen innebærer langt høyere fagetiske krav enn grensen mot vitenskapelig uredelighet slik den fremgår av den vedtatte, men ennå ikke ikrafttrådte, lov om forskningsetikk.

Andre ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høyskoleloven § 1-5 andre ledd bortsett fra tilføyelsen av «ellers». Ordet «ellers» innebærer en avgrensning av institusjonenes rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag ved at det må skje i tråd med de prinsippene som følger av første ledd. Prinsippene i første ledd er overordnede og skal gjelde for alle institusjoner som gir akkreditert utdanning på høyere nivå. Tilføyelsen medfører ingen realitetsendring i forhold til det som må ansees som gjeldende rett. Bestemmelsen er i praksis særlig viktig for private institusjoner som er etablert på et religiøst grunnlag.

Prinsippet om individuell akademisk frihet omfatter også institusjoner med alternativ faglig eller verdimessig grunnlag, men det er en forutsetning for virksomheten på denne typen institusjoner at det faglige eller verdimessige grunnlaget innebærer noen begrensinger i den enkelte ansattes akademiske frihet. Dette kan for eksempel være forskningsetiske begrensinger eller verdibegrunnede rammer for undervisningen. En forutsetning for denne typen begrensinger er at de er godt begrunnet i institusjonens faglige eller verdimessige grunnlag. For å være legitime må slike begrensninger også bli tydelig angitt før ansettelse og nedfelt skriftlig slik at det er klart at den ansatte aksepterer dem som en del av ansettelsesvilkårene. Og endelig må slike begrensinger ikke være av en slik art at institusjonens virksomhet ikke kan sies å overholde kravene i første ledd.

Bestemmelsen tydeliggjør at retten til å ha en slik alternativ innretning av virksomheten er en del av institusjonens faglige autonomi.

Tredje ledd: Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høyskoleloven § 1-5 første ledd. Bestemmelsen innebærer at institusjonens eier eller overordnet myndighet ikke kan gi institusjonen slike pålegg eller instrukser med mindre det er særskilt hjemmel i lov eller forskrift. Bestemmelsen angir et forbud mot direkte pålegg fra institusjonens eier eller overordnet myndighet i enkeltsaker, men vil ikke være til hinder for at private institusjoner i sine vedtekter for eksempel har egne bestemmelser om vilkår for ansettelse, jf. bokstav b.

Fjerde ledd: Fjerde ledd omhandler undervisningsfriheten og gjelder for «den som gir undervisning ved institusjon under denne lov». Begrepet «undervisningsfriheten» henspeiler seg til alle som underviser under universitets- og høyskoleloven uavhengig av oppdrags- eller ansettelsesgrunnlaget. Underviseren har et «selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg» av undervisningen. I dette ligger det både en rett og et ansvar for underviser til å formidle det som fagfellesskapet anser som beste tilgjengelige kunnskap, men også en rett til å formidle egne synspunkter og eventuelle avvikende hypoteser, perspektiver og forklaringsmodeller. Undervisningsfriheten er begrenset av rammer «som følger av lov eller i medhold av lov». Slike rammer følger blant annet av nasjonale rammeplaner fastsatt av departementet, jf. universitets- og høyskoleloven § 3-2 andre ledd. Begrensninger i undervisningsfriheten vil også kunne følge av studieplan for det faglige innholdet i studiene som er fastsatt av styret ved hver institusjon, jf. universitets- og høyskoleloven § 3-3 tredje ledd.

Femte ledd: Bestemmelsen er en lovfesting av tidligere ulovfestet rett.

Retten til å velge emne, definere problemstilling og fastsette metode for sin forskning er, sammen med retten til å offentliggjøre resultater, kjernen i den individuelle akademiske friheten. Ordene «har rett til å velge» markerer denne individuelle rettigheten. Arbeidsgivers styringsrett kan ikke brukes til å gi instruks som innebærer inngrep i denne friheten, med mindre disse inngrepene er fastsatt i avtale, se nedenfor.

Formuleringen «den som er ansatt» omfatter både faste og midlertidige ansatte i undervisnings- og forskerstillinger, utdanningsstillinger og stillingen forsker. Studenter omfattes ikke av bestemmelsen.

Retten til å velge emne og metode gjelder bare «innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale». «Ansettelsesforholdet» må forstås som et vidt og dynamisk begrep og er ikke begrenset til den opprinnelige inngåtte ansettelsesavtalen. Også den senere utviklingen i arbeidsforholdet må tas med ved vurderingen av hvilke rammer ansettelsesforholdet setter for friheten til å velge emne og metode. Institusjonen har rett til å tilby ansettelsesvilkår som kan innebære en faktisk begrensing i friheten til å velge emne og metode, for eksempel ved midlertidig eller fast ansettelse i forskningsprosjekter. Institusjonen må ved utformingen av slike arbeidsavtaler sørge for at de ikke går så langt i innskrenkningen av friheten at de handler i strid med det ansvar de er pålagt etter første ledd.

En begrensning i friheten til å velge kan også følge av «særskilt avtale». Dette kan for eksempel være en avtale om oppdragsforskning eller en samarbeidsavtale mellom flere forskere. En slik avtale kan inneholde bestemmelser om emner og problemstillinger som skal utredes, bestemmelser om metode og tidspunkt og form for offentliggjøringen. En ekstern oppdragsgiver eller et avtaleregulert samarbeidsprosjekt kan begrense den enkeltes rett til fritt å velge emne og metode. Den enkeltes akademiske frihet ligger i retten til å avslå å delta på et oppdrag eller i et prosjekt hvis forskeren mener at innholdet i avtalen truer vedkommendes faglige integritet. Denne friheten til å si nei til prosjekter må igjen veies opp mot arbeidsgivers berettigede forventninger om at forskeren oppfyller den forskningsplikt som følger av arbeidsavtalen. Normalregelen må være at en forsker utfører de oppgaver arbeidsgiver pålegger ham eller henne. En forsker som på grunnlag av sin akademiske frihet vil avslå å delta i et prosjekt, må kunne gi en solid faglig begrunnelse for hvorfor han eller hun ikke mener det er forsvarlig å delta i prosjektet.

For den stillingsdel som ansatte i kombinerte stillinger har ved institusjon under universitets- og høyskoleloven, vil lovens bestemmelser om akademisk frihet gjelde. Universitets- og høyskolelovens bestemmelser om akademisk frihet vil ikke gjelde for en stillingsdel ved en institusjon som ikke er omfattet av loven, med mindre arbeidsgiver og arbeidstaker har avtalt at prinsippet om akademisk frihet skal gis tilsvarende anvendelse i arbeidsforholdet.

Sjette ledd: Retten til å offentliggjøre resultatene av forskning eller utviklingsarbeid er en viktig del av den individuelle akademiske friheten.

Studenter omfattes ikke av bestemmelsene i femte og sjette ledd, men de etiske prinsipper om blant annet etterprøvbarhet, etterrettelighet og kreditering av kilder vil også gjelde for studenters selvstendige arbeider med for eksempel masteroppgaver.

Første setning pålegger universiteter og høyskoler «å sørge for åpenhet om resultater fra forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid». Universiteter og høyskoler er ikke gjennom bestemmelsen pålagt et direkte ansvar for offentliggjøring. Bestemmelsen gir heller ikke institusjonen en selvstendig rett til å gripe inn i forskerens rådighet over sine resultater og bestemme at disse skal offentliggjøres på et bestemt tidspunkt eller på en bestemt måte. Bestemmelsen må ses i sammenheng med institusjonens ansvar etter første ledd, og universitets- og høyskoleloven §§ 1-1 første ledd bokstav c og 1-3 første ledd bokstav d som pålegger universiteter og høyskoler et generelt formidlingsansvar.

Andre setning gir forskeren en «rett» til å offentliggjøre sine forskningsresultater. Institusjonen eller oppdragsgiver kan således ikke hindre offentliggjøring med mindre noe annet er avtalt i samsvar med denne bestemmelsen.

Forskeren skal «sørge for at slik offentliggjøring skjer». I bestemmelsen ligger det ikke en produksjonsplikt for forskeren, og institusjonen kan ikke pålegge forskeren å offentliggjøre resultater på et bestemt tidspunkt eller med en bestemt hyppighet. Hvis institusjonen som arbeidsgiver mener at en forsker ikke oppfyller rimelige forventninger om offentliggjøring av forskningsresultater, må dette vurderes som et spørsmål om forskeren oppfyller sin forskningsplikt etter arbeidsavtalen.

Forskeren skal stille det relevante forskningsgrunnlag til rådighet i overensstemmelse med god skikk på vedkommende område. Det stilles ikke krav til at forskningsgrunnlaget blir offentliggjort, men at det gjøres tilgjengelig ved etterspørsel. Begrepet «forskningsgrunnlag» vil omfatte for eksempel statistiske grunnlagsdata eller fysisk materiale. «Forskningsgrunnlag» omfatter i denne sammenheng også relevant grunnlagsmateriale for faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid. Hva som er å anse som det «relevante» forskningsgrunnlag vil variere med hva som er god skikk på vedkommende fagområde. I tvilstilfelle vil formålet med å stille det til rådighet, da særlig etterprøvbarheten, være avgjørende.

Etter tredje setning kan «styret gi sitt samtykke til utsatt offentliggjøring». Institusjonens ledelse kan ikke ensidig pålegge forskeren å utsette offentliggjøring, utsettelsen må være basert på en avtale mellom institusjonen og forskeren. Det kreves samtykke fra «styret» for å utsette offentliggjøringen. «Styret» er enten styret selv eller andre ved institusjonen dersom styret har delegert sin avgjørelsesmyndighet, jf. universitets- og høyskoleloven §§ 8-2 annet ledd og 9-1 annet ledd.

Styret kan gi sitt samtykke til utsatt offentliggjøring «når legitime hensyn tilsier det». Utsettelsen må således ha et særlig grunnlag og det må i hvert enkelt tilfelle være et reelt behov for utsettelsen. Eksempelvis kan utsatt offentliggjøring skje der dette er nødvendig for å beskytte patentrettslige eller konkurransemessige interesser, eller av hensyn til løpende forskningsarbeid. Det er styret i samråd med forskeren som i hvert enkelt tilfelle må vurdere nødvendigheten av og behovet for utsatt offentliggjøring. Det vises her til «Veiledning til standardkontrakt for oppdragsforskning» fastsatt av Kunnskapsdepartementet 16. juli 2004, som inneholder en gjennomgang av en rekke hensyn som kan være legitime.

Fjerde setning fastsetter at begrensninger i retten til å offentliggjøre må være tidsavgrenset. Hvor langt frem i tid det kan avtales eller fastsettes en begrensning uten at det er i strid med bestemmelsen, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Utgangspunktet er at offentliggjøring skal finne sted når begrunnelsen eller formålet med utsettelsen ikke lenger er tilstede. «Avtale» henspeiler til avtaler mellom institusjonen og forskeren, mens å «fastsette» henspeiler seg blant annet til styrets myndighet til å beslutte utsettelse. Styret kan ikke fastsette utsettelse i strid med den ansattes rett til selvbestemmelse over tidspunktet for offentliggjøring. Med begrepet «følger av lov eller i medhold av lov», tenkes det eksempelvis på regler om taushetsplikt og vern av forsvarshemmeligheter.