9 Offentliggjøring (utvalgets femte ledd)

9.1 Utvalgets forslag

Utvalget foreslo å lovfeste en rett og plikt for den som er ansatt i stilling hvor forskning, eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsoppgavene, til å offentliggjøre sine resultater og stille det relevante forskningsmaterialet til rådighet. Utvalget pekte på at offentliggjøring vil oppfylle det grunnleggende kravet om kritiserbarhet av forskningsresultater og metode. Videre vektla utvalget at offentliggjøring er et sentralt element i de forpliktelser ansatte ved universiteter og høyskoler har til å forske eller drive utviklingsarbeid. Utvalget skrev:

«I dette ligger ikke en rett for institusjonen til å treffe bestemmelse om offentliggjøring av bestemte arbeider eller forskningsresultater på et bestemt tidspunkt eller på en bestemt måte. Et slikt inngrep i en opphavsmanns rådighet over sitt arbeid vil kunne være problematisk ut fra åndsrettslige prinsipper, og vil i alle fall kreve særskilt hjemmel i lov eller avtale. Men institusjonen har rett til å kreve at den som er ansatt i en stilling med forskning eller kunstnerisk utviklingsarbeid som en del av sin arbeidsforpliktelse, oppfyller denne ved å offentliggjøre resultatene av sin virksomhet på egnet måte. Arbeidsgivers perspektiv på dette vil måtte være at ikke-offentliggjort forskning eller kunstnerisk utviklingsarbeid, ikke er fullført arbeid. En ansatt i slik stilling som ikke oppfyller rimelige forventninger om publisering eller annen formidling av resultatene av sin faglige virksomhet, oppfyller dermed ikke sine forpliktelser etter ansettelsesavtalen..»

Utvalget foreslo at det skal lovfestes en adgang til utsatt offentliggjøring der dette er nødvendig for å beskytte legitime patentrettslige eller konkurransemessige interesser, eller av hensyn til løpende forskningsarbeid. Utvalget understreket at utsatt offentliggjøring må ha et særlig grunnlag og at det i hvert enkelt tilfelle må være et reelt behov for utsettelsen. Institusjonens ledelse kan ikke ensidig pålegge en ansatt å utsette offentliggjøringen.

Utvalget foreslo også at det lovfestes et forbud mot å fastsette varige begrensninger i retten til å offentliggjøre forskningsresultater. Utvalget begrunnet dette forbudet med at det ikke er «akseptabelt om resultatene av faglig virksomhet med utgangspunkt i samfunnsinstitusjoner som universiteter og høyskoler holdes hemmelige ut fra økonomiske eller institusjonsstrategiske hensyn».

9.2 Høringsinstansenes merknader

De fleste høringsinstansene som har uttalt seg, er positive til utvalgets forslag om å lovfeste rett og plikt til offentliggjøring, og utsatt offentliggjøring med godkjenning fra institusjonens styre. Høringsinstansene påpeker viktigheten av at både retten og plikten til offentliggjøring blir lovfestet. Flere av høringsinstansene påpeker at rett og plikt til publisering må gjelde for all forskning og utviklingsarbeid som foregår ved institusjoner som er omfattet av loven, også eksternt finansiert oppdragsvirksomhet.

De nasjonale forskningsetiske komiteer støtter forslaget, og påpeker at bestemmelsen kan forventes å ha indirekte virkning også innenfor for eksempel instituttsektoren som ikke er omfattet av loven. De påpeker at tidspunkt for offentliggjøring av forskningsfunn kan være tett knyttet til spørsmål om eierskap til datamaterialet og andres tilgang til det. De foreslår derfor at det lovfestes en bestemmelse om individuell råderett over egne upubliserte forskningsfunn og data for en avgrenset periode etter avsluttet prosjekt.

Helse- og omsorgsdepartementet støtter særlig forslaget om at varige begrensinger i retten til offentliggjøring må ha hjemmel i lov. De påpeker viktigheten av at endringen i universitets- og høyskoleloven må harmoniseres med helseforskningsloven som er under utarbeidelse.

Enkelte av styremedlemmene i Det Norske Videnskaps-Akademi mener at spørsmålet om utsatt publisering ikke er tilstrekkelig utredet. De foreslår at regulering av dette ikke lovfestes, og at mekanismer for klar og god praksis nevnes i merknadene.

Universitetet i Oslo er enige i at ansatte i forskerstillinger skal ha en rett og plikt til å sørge for å offentliggjøre sine resultater. I sin første, mer generelle, høringsuttalelse mener UiO at hensynene som kan begrunne utsatt offentliggjøring i utvalgets lovutkast er viktige og legitime hensyn, men de påpeker at det er flere hensyn som kan tilsi utsatt publisering. De mener at det er behov for en mer utførlig drøfting av denne bestemmelsen som vil få vidtrekkende betydning både for samarbeidsrelasjonene til eksterne parter og for interne samarbeidsforhold. I en etterfølgende høringsuttalelse, som fokuserer på juridiske aspekter, mener de at adgangen til utsatt offentliggjøring av hensyn til konkurransemessige interesser ikke bør lovfestes. UiO viser til at dette er et mye mer vidtgående begrep enn patentrettslige interesser og mener at en ved å gi slike interesser vern i loven, kan begrense tilgangen på forskningsresultater på en måte som innebærer et uheldig inngrep i akademisk frihet.

Norsk Presseforbund mener at det bør komme klarere frem i lovteksten at en eventuell begrensing i offentliggjøring ut fra skikk og bruk på vedkommende fagområde, kun gjelder for forskningsmateriale og ikke for forskningsresultatene, og foreslår at lovteksten endres slik at dette kommer klarere frem.

Landbruks- og matdepartementet skriver at det er behov for videre oppfølgning og diskusjon om akademisk frihet spesielt i forhold til oppdragsforskning, og i hvilken grad samarbeids- og konkurranseforholdet mellom universitets- og høyskolesektoren, randsoneinstitutter og instituttsektoren vil bli påvirket av forslaget.

9.3 Departementets vurderinger

9.3.1 Offentliggjøring

Bestemmelsen om rett og plikt til offentliggjøring knytter seg til den ansattes rolle som forsker og formidler. Departementet støtter utvalgets forslag om å lovfeste den enkelte forskers rett til å offentliggjøre sine resultater. En slik bestemmelse vil være i tråd med det som oppfattes som god praksis i dag. Denne retten kommer blant annet til uttrykk i arbeidstakeroppfinnelsesloven § 6 tredje ledd. En lovfesting av retten til offentliggjøring vil sikre forskeren et sterkere vern mot sensur, og sikre at også forskningsresultater som er i strid med den rådende oppfatning på området blir gjort kjent.

I likhet med utvalget, mener departementet at det er viktig at utdanningsinstitusjonene og den enkelte forsker sørger for åpenhet om forskningsresultater og at hovedreglen bør være at forskningsresultater gjøres tilgjengelig for andre forskere og for allmennheten. Når det gjelder utvalgets forslag om å lovfeste en plikt for den enkelte forsker til å offentliggjøre sine resultater er departementet i hovedsak enig i de vurderingene utvalget legger til grunn i forhold til viktigheten av offentliggjøring. Departementet ønsker likevel ikke å fremme et forslag om lovfesting av en individuell plikt til offentliggjøring da pliktbegrepet i lovteksten kan gi inntrykk av at institusjonen har adgang til å pålegge den enkelte forsker en produksjonsplikt i form av krav om å offentliggjøre et bestemt antall ganger innenfor et gitt tidsrom. Etter departementets vurdering fremgår ikke dette klart nok av utvalgets forslag til lovtekst, selv om utvalget understreker i sine merknader til bestemmelsen at en lovfesting av forskerens plikt til å publisere, ikke er ment å innebære en produksjonsplikt for forskeren. I vurderingen har departementet også vektlagt at lovbestemmelser som pålegger individer en plikt, vanligvis bør følges opp med kontroll- og sanksjonsmuligheter. Det er i bestemmelsen om offentliggjøring ikke foreslått kontrollrutiner for å påse at plikten blir fulgt eller sanksjonsmuligheter ved brudd på plikten.

Departementet vil også understreke at det etter gjeldende rett foreligger et formidleransvar på institusjonsnivå, jf. universitets- og høyskoleloven § 1-1 første ledd bokstav c og § 1-3 første ledd bokstav d. Universiteter og høyskoler skal sørge for «å spre og formidle resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid». Selv om universitets- og høyskoleloven ikke regulerer plikten til offentliggjøring på individnivå, kan en plikt til offentliggjøring følge av andre rettslige grunnlag, for eksempel avtale mellom institusjonen og forskeren. I forskermiljøene er det normalt kutyme for offentliggjøring, og publisering i anerkjente fagtidsskrifter vil være meritterende for den enkelte forsker. Offentliggjøring er også satt inn som hovedregelen i den frivillige standardkontrakten for oppdragsforskning utarbeidet av Kunnskapsdepartementet 14. juli 2006.

I stedet for å lovfeste en plikt til å offentliggjøre forskningsresultater foreslår departementet å lovfeste en mer generell bestemmelse hvor det fremgår at forskere skal sørge for offentliggjøring av sine forskningsresultater. Departementet er av den oppfatning at en slik regel, sett i sammenheng med forslaget til ansvarsbestemmelsen i første ledd, er tilstrekkelig for å sikre at forskningsresultater blir offentliggjort.

9.3.2 Utsatt offentliggjøring

Departementet foreslår å lovfeste en adgang til utsatt offentliggjøring dersom det foreligger samtykke fra institusjonens styre. Departementet vil understreke at institusjonen ikke kan beslutte utsatt offentliggjøring uten forskerens samtykke. På den annen side kan heller ikke forskeren på egenhånd inngå avtale om utsatt offentliggjøring uten styrets samtykke. Når det i lovteksten står at det er «styret» som kan gi sitt samtykke, innebærer dette i realiteten at styret har adgang til å delegere dette til andre på institusjonen.

Utsatt offentliggjøring kan bare skje når dette er begrunnet i legitime og saklige behov. Utvalget foreslo at styret kun kan samtykke til utsatt offentliggjøring når «patentrettslige eller konkurransemessige interesser, eller av hensyn til et løpende forskningsarbeid». Departementet mener at det bør overlates til den enkelte forsker i samråd med styret eller den styret har delegert fullmakt til, å vurdere hva som må anses å være legitimt i den konkrete situasjonen. Det vises her til «Veiledning til standardkontrakt for oppdragsforskning» som inneholder en gjennomgang av en rekke hensyn som kan være legitime.

9.3.3 Forbud mot varige begrensninger

Departementet mener at det må lovfestes et forbud for å hindre at det avtales varige begrensninger i forskerens rett til å offentliggjøre sine forskningsresultater, og støtter utvalgets forslag til lovtekst. Som utvalget påpekte er det ikke akseptabelt at forskningsresultater frembrakt på samfunnsinstitusjoner som universiteter og høyskoler holdes hemmelige ut fra økonomiske hensyn. Det er mange av høringsinstansene som støtter et slikt forbud. Flere påpeker at et forbud mot varige begrensinger i retten til offentliggjøring vil ha en viktig signaleffekt til oppdragsgivere, og gi utdanningsinstitusjonene et viktig vern i forhandlingssituasjon med oppdragsgiver.

Departementet viser til at utvalget i mindre grad har drøftet hva som kan være konsekvensene av et slikt forbud. Et forbud vil kunne innebære at universiteter og høyskoler må takke nei til oppdragsgivere som ønsker å forbeholde seg retten til eventuelt å unnta resultater fra offentliggjøring for et lengre tidsrom, og følgelig kan institusjonene få en konkurranseulempe i forhold til forskningsinstitutter som ikke er omfattet av universitets- og høyskoleloven. Departementet mener likevel forbudet mot varige begrensninger er viktig for å verne den akademiske friheten, og foreslår derfor en lovfesting. For å avdekke om lovfesting av et slikt forbud får uønskede konsekvenser, anser departementet det som hensiktsmessig å følge opp lovbestemmelsen med en evaluering av forbudets faktiske konsekvenser. Et sentralt tema vil da være å avdekke i hvilken grad universiteter og høyskoler har opplevd at de har måttet takke nei til oppdragsavtaler på grunn av dette forbudet.

Det vises til lovforslaget § 1-5 sjette ledd.

9.4 Forholdet til helseforskningsloven

Regjeringen vil om kort tid legge frem en odelstingsproposisjon med forslag om lov om medisinsk og helsefaglig forskning på mennesker, biologisk materiale og helseopplysninger (helseforskningsloven). I denne loven foreslås det at prosjektleder skal sende sluttmelding til den regionale komiteen for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) når forskningsprosjektet avsluttes. Meldingen skal gjøres offentlig tilgjengelig, slik at allmennheten kan få innsyn i den. Hensikten bak kravet om sluttmelding, er at denne skal kunne bidra til større åpenhet og innsyn i forskningen. Samfunnet må kunne ha mulighet til å følge med på hva slags medisinsk og helsefaglig forskning som foregår, og utfallet av den. Det må sikres at resultater ikke underslås, for eksempel der de er til ugunst for de som finansierer forskningen.

Sluttmeldingen skal være et kort sammendrag der forskningsresultatene fremgår. Sluttmeldingen bør ikke være lengre enn en til to sider. Resultatene fra forskningsprosjektet må presenteres på en objektiv og etterrettelig måte, slik at både positive og negative forskningsresultater klart fremgår.

Kravet til en offentlig sluttmelding er noe annet enn eksempelvis det å publisere en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift. For helseforskning utført ved universiteter og høyskoler vil kravet om sluttmelding i helseforskningsloven være et krav om offentliggjøring som kommer i tillegg til det kravet som vil følge av den foreslåtte bestemmelsen i universitets- og høyskoleloven § 1-5 sjette ledd.