4 Gjeldende rett

4.1 Universitets- og høyskoleloven

I dag er ikke prinsippet om individuell akademisk frihet lovfestet. Oppfatningen om at det er en kjerne av faglig frihet for ansatte i forsknings- og undervisningsstillinger som verken arbeidsgiver eller andre kan gripe inn i, har sine røtter i den europeiske universitetstradisjonen, og er i seg selv et tungtveiende argument for at det i dag gjelder en ulovfestet regel om en individuell akademisk frihet. Både Stortinget og departementet har i forarbeidene til gjeldende lov og i den tidligere universitets- og høyskolelovgivningen lagt til grunn et ulovfestet prinsipp om individuell akademisk frihet.

Ryssdalutvalget, som utredet forslag til ny felles universitets- og høyskolelov, fremhevet i sin innstilling på side 141 (NOU 2003: 25) at «også den enkelte ansatte i undervisnings- og forskningsstilling skal ha en akademisk og kunstnerisk frihet. Institusjonenes ledelse skal ikke gi instrukser i forhold til den enkeltes forskningsmetoder og resultater eller kunstneriske arbeid». Ryssdalutvalget mente videre at individuell akademisk frihet er «...en nødvendig forutsetning for at institusjonene skal kunne utføre sitt samfunnsoppdrag på en betryggende måte».

I Innst. O. nr. 48 (2004-2005) viste Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen til et svarbrev fra Utdannings- og forskningsdepartementet, vedrørende en eventuell lovregulering av akademisk frihet, hvor det fremgår at:

«Ansatte ved universiteter og høyskoler i dag har individuelle akademiske rettigheter, men det er vanskelig å avgrense tydelig hvor grensen for den enkelte ansattes akademiske frihet faktisk går. Departementet viser i den sammenheng til at det i dag ikke foreligger en entydig eller allmenngyldig definisjon av hva som ligger i begrepet akademisk frihet...Det er også som prinsipp klart at den enkelte ansatte vil ha en akademisk frihet til å velge den vitenskapelige metode som kan benyttes for å besvare en akademisk problemstilling. At den enkelte ansatte har en slik akademisk frihet gir imidlertid ingen automatiske rettigheter i forbindelse med finansiering av den enkeltes forskningsaktiviteter.»

I St.meld. nr. 20 (2004-2005) Vilje til forskning(forskningsmeldingen) side 142, bemerket departementet «at den enkelte tilsatte ved universiteter og høyskoler i dag har en utstrakt faglig autonomi, og at dette er en viktig premiss for forskningenes uavhengighet og legitimitet. Den enkelte tilsattes autonomi er viktig for at universiteter og høyskoler skal kunne oppfylle lovens formål og ivareta sin funksjon i samfunnet». Forskningsmeldingen påpekte at vanlig praksis ved universiteter og høyskoler er at forskeren selv velger forskningsemner og metoder innenfor rammene av ansettelseskontrakten (fagområde, forskningsspesialitet og pålagte undervisningsoppgaver). Men institusjonens økonomiske rammer og samlede oppgaver, herunder behovet for å konkurrere om forskningsmidler fra EU og forskningsrådsprogrammer, kan føre til faglig ledelse og koordinering i forskergrupper som medfører spenninger mellom enkeltforskeres ønsker og institusjonens behov. Meldingen konkluderte med at «institusjoner må derfor ha en forskningsfrihet som på noen områder går lengre enn den enkelte tilsattes. Den enkelte forsker må ha frihet til å velge metode, fremgangsmåter og emner innenfor institusjonens forskningsstrategiske rammer på det fagfeltet vedkommende er tilsatt på. Den enkelte må også stå fritt til å publisere sine egne forskningsresultater.»

Selv om det er bred enighet om at den enkelte forsker har en individuell akademisk frihet, vil det alltid være en viss usikkerhet med hensyn til det mer presise innhold av denne faglige friheten så lenge prinsippet er ulovfestet. Underdalutvalget skrev i utredningen:

«Regelens kjerne er en rett for den enkelte forsker til å velge emne, definere problemstilling og fastsette metode for sin forskning og til å avgjøre hvordan publisering skal skje. Denne ulovfestede regelen anses som en konsekvens av det vitenskapsideal som er utviklet som etisk og metodisk grunnlag for moderne forskning. Den er i første rekke begrunnet i at en slik frihet er påkrevd for at universiteter og høyskoler skal kunne innfri sitt formål og sine oppgaver, den er forankret i en langvarig praksis, og den er også forutsatt i forarbeidene til universitets- og høyskoleloven. På individnivå er denne akademiske friheten en arbeidsrettslig begrensning i styringsretten til arbeidsgiverne i universitets- og høyskolesektoren».

4.2 Akademisk frihet og arbeidsrett

Verken arbeidsmiljøloven, tjenestemannsloven eller hovedtariffavtalen inneholder bestemmelser som direkte har betydning for forskeres individuelle akademiske frihet, og universitets- og høyskoleloven § 1-5 regulerer, som nevnt over, bare institusjonenes autonomi. Utgangspunktet i et arbeidsforhold er at arbeidstaker er underlagt arbeidsgivers styringsrett, det vil si arbeidsgivers rett til å organisere, lede, kontrollere og fordele arbeidet. Styringsretten er imidlertid ikke ubegrenset og kan best forklares som den restkompetanse arbeidsgiver står igjen med etter de begrensinger som følger av lov, avtale, ulovfestet rett og eventuelt andre rettsgrunnlag. De individuelle akademiske rettighetene, herunder den akademiske frihet, vil - uavhengig av om de forblir ulovfestet eller lovfestes - være en slik begrensning i arbeidsgivers styringsrett.

Når det gjelder de nærmere grensene for styringsretten, vil det være nyanser mellom undervisning, forskning og formidling. Det følger av universitets- og høyskoleloven § 3-3 tredje ledd at institusjonens styre «fastsetter studieplan for det faglige innholdet i studiene». Institusjonene må kunne forutsette at undervisningen skal ha en tilknytning til studieplanen, herunder fastsette rammer for fordelingen av undervisningsressursene. Den enkelte universitets- og høyskoleansatte vil innenfor disse rammene, ha en betydelig frihet når det gjelder innhold i og utførelse av egen undervisning.

4.3 Annen lovgivning av betydning for den individuelle akademiske frihet

Det finnes en rekke lover og forskrifter som begrenser forskerens valg av metode. Disse begrensningene er ofte begrunnet i hensynet til berørte enkeltpersoner eller samfunnsverdier. Det gis ikke en redegjørelse for innholdet eller begrunnelsen for disse reglene her, men departementet mener, i likhet med Underdalutvalget, at disse begrensningene er legitime.

Det finnes også lovbestemmelser som regulerer rettighetsspørsmål i tilknytning til forskningsresultater i åndsverkloven og i arbeidstakeroppfinnelsesloven. Sistnevnte lov gir vitenskapelig personale ved universiteter og høyskoler en rett til fritt å publisere sine forskningsresultater, selv om dette kan hindre institusjonene i å utnytte oppfinnelsen næringsmessig.