10 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 2-5

Første ledd fastslår at det skal være en Barnesakkyndig kommisjon som skal vurdere og dermed bidra til å sikre kvaliteten på sakkyndiges rapporter som legges til grunn for viktige avgjørelser i en barnevernssak.

Kommisjonen skal vurdere rapporter utarbeidet av sakkyndige engasjert av barneverntjenesten og sakkyndige oppnevnt av fylkesnemnd og domstoler. Også rapporter utarbeidet av privat engasjert sakkyndige skal forelegges kommisjonen før henholdsvis barneverntjenesten, fylkesnemnd og domstoler legger dem til grunn for viktige avgjørelser om barnets situasjon og fremtid. Eventuelle tilleggsrapporter omfattes også.

Kommisjonen skal kun vurdere rapporter som er utarbeidet av sakkyndige som er engasjert eller oppnevnt for å utrede en bestemt sak og som formodes å ha et nøytralt forhold til saken og sakens parter. Utenfor kommisjonens arbeidsområde faller dermed rapporter utarbeidet av personer med spesiell fagkyndighet, for eksempel en psykolog, ansatt i kommunen eller kommunens barneverntjeneste.

Erklæringer utarbeidet av helseinstitusjoner og andre tjenesteytende institusjoner som det offentlige fører tilsyn med, faller også utenfor kommisjonens arbeidsområde. Begrunnelsen for dette er at kontrollen med det arbeidet som utføres i slike institusjoner, må skje gjennom de kontroll- og tilsynsordninger som gjelder for virksomheten. Avgrensningen innebærer at epikriser, utredninger fra henholdsvis pedagogisk-psykologisk rådgivningstjeneste, poliklinikker innenfor psykiatrien og barneverninstitusjoner med utredningskompetanse, ikke skal forelegges kommisjonen.

Kommisjonens medlemmer oppnevnes av Kongen og antallet medlemmer tilpasses behovet.

Annet ledd bestemmer at når kommisjonen har gjort sin vurdering, skal underretning gis til oppdragsgiver og til den sakkyndige som har skrevet rapporten. Det bestemmes også at det gjennom forskrifter skal gis nærmere regler om hvordan kommisjonen skal arbeide. Departementet vil i forskrift gi nærmere regler om blant annet oppnevning av kommisjonsmedlemmer og kommisjonens arbeidsform.

Til § 4-3 fjerde ledd

Gjeldende § 4-3 fjerde ledd legger forutsetningsvis til grunn at barneverntjenesten kan engasjere sakkyndige til å bistå for å bedre grunnlaget for barneverntjenestens avgjørelser. Det innføres nå i nytt fjerde ledd en uttrykkelig bestemmelse om at barneverntjenesten kan engasjere sakkyndige.

I barnevernloven ny § 2-5 er det fastslått at det opprettes en Barnesakkyndig kommisjon som skal ha som oppgave å bidra til å kvalitetssikre sakkyndiges arbeid. Forslaget forutsetter at sakkyndige som engasjeres av barneverntjenesten for utredningsoppgaver må utferdige en skriftlig rapport som sendes kommisjonen for vurdering. Paragraf 4-3 nytt fjerde ledd forutsetter videre at kommisjonens vurdering må være barneverntjenesten og rapportskriveren i hende før barneverntjenesten legger rapporten til grunn for viktige avgjørelser. Hensynet til barnets rettssikkerhet tilsier at det er like viktig å kvalitetssikre rapporter der den sakkyndige tilrår å henlegge saken, som rapporter som konkluderer med at det bør fremmes tiltak etter barnevernloven kapittel 4. Bestemmelsen tar med dette sikte på at sakkyndige rapporter som har som formål å bistå barneverntjenesten med å sikre det faglige grunnlaget for avgjørelser som vil ha stor betydning, skal sendes inn og vurderes av kommisjonen. Også rapporter utarbeidet av sakkyndige engasjert av private parter omfattes av bestemmelsen. Eventuelle tilleggsrapporter omfattes også.

I tredje punktum er det gjort uttrykkelig unntak fra kravet om at kommisjonens vurdering av den sakkyndiges rapport må foreligge før det fattes vedtak om tiltak. Unntaket gjelder i akuttsituasjoner som beskrevet i barnevernloven §§ 4-6, 4-9 og 4-25. Det forekommer at den sakkyndige avdekker alvorlige forhold som krever umiddelbare tiltak. Barneverntjenesten vil ha både rett og plikt til å gripe inn i slike situasjoner med tiltak, også om nødvendig i form av tvangsvedtak om plassering utenfor hjemmet.

Til § 7-17 nytt annet ledd

I barnevernloven § 2-5 er det bestemt at det skal være en Barnesakkyndig kommisjon som skal ha som oppgave å bidra til å kvalitetssikre de sakkyndiges arbeid i barnevernsaker. Bestemmelsen bygger på den forutsetning at sakkyndige som har påtatt seg utredningsoppdrag for barneverntjenesten, utferdiger en skriftlig rapport. Det følger av barnevernloven § 4-3 fjerde ledd at slike rapporter skal sendes kommisjonen for vurdering. Paragraf 7-17 nytt annet ledd bestemmer at rapporter utarbeidet av sakkyndige skal vurderes av kommisjonen før de legges til grunn av fylkesnemnda.

Dette vil først og fremst dreie seg om rapporter utarbeidet av sakkyndige engasjert av barneverntjenesten, men også gjelde rapporter innhentet av fylkesnemnda selv. Også rapporter utarbeidet av sakkyndige engasjert av private parter omfattes av bestemmelsen. Eventuelle tilleggsrapporter omfattes også.

Til § 7-23 første ledd første punktum

Ved en tidligere endring i barnevernloven ble det gjort en lovteknisk feil. Denne feilen rettes nå opp ved at ordlyden i § 7-23 første ledd første punktum endres.

Lov 1. desember 2006 nr. 65 om endringer i barnevernloven og sosialtjenesteloven mv. (saksbehandlingsregler for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker mv.) trådte i hovedsak i kraft 1. januar 2008. Det ble fra dette tidspunkt innført et nytt kapittel 7 i barnevernloven som innebærer at saksbehandlingsreglene for fylkesnemndene i sin helhet fremgår av dette kapittelet, og ikke som tidligere av henholdsvis barnevernloven kapittel 7 og sosialtjenesteloven kapittel 9. Sosialtjenesteloven kapittel 9 ble opphevet fra det tidspunkt de nye saksbehandlingsreglene i barnevernloven kapittel 7 trådte i kraft.

Fylkesnemndas myndighetsområde i barnevernsaker ble før ovennevnte lovendringer regulert i en egen bestemmelse i barnevernloven § 7-2. Av tidligere § 7-2 g) fremgikk det blant annet at fylkesnemnda skulle behandle klager over midlertidige vedtak etter barnevernloven § 4-6 annet og tredje ledd om å plassere barn utenfor hjemmet og klager over foreløpige vedtak etter § 4-9 første og annet ledd, jf. § 4-8. Fylkesnemndas avgjørelsesmyndighet etter barnevernloven fremkommer i dag av de enkelte bestemmelsene i loven som gir grunnlag for tiltaket. I henhold til § 7-23 kan de private parter påklage et akuttvedtak etter § 4-6 annet ledd, § 4-9 første ledd og § 4-25 annet ledd. Videre fremgår det at klagen fremsettes skriftlig eller muntlig overfor fylkesnemnda. Ved en feil ble det i forbindelse med innføringen av ny § 7-23 ikke vist til at også klage over midlertidige samværsvedtak etter § 4-6 tredje ledd og § 4-9 annet ledd skulle høre inn under nemndas myndighetsområde. Da dette var en inkurie er det på denne bakgrunn nå tatt inn en henvisning til § 4-6 tredje ledd og § 4-9 annet ledd i § 7-23 første ledd første punktum slik at det fremgår at også klage over midlertidige samværsvedtak hører inn under nemndas myndighetsområde.

Til § 7-24 nytt tredje ledd

I barnevernloven § 2-5 er det fastslått at det skal være en Barnesakkyndig kommisjon som skal ha som oppgave å bidra til å kvalitetssikre de sakkyndiges arbeid i barnevernsaker. Forslaget bygger på den forutsetning at sakkyndige som har påtatt seg utredningsoppdrag for barneverntjenesten utferdiger en skriftlig rapport. Det følger av barnevernloven § 4-3 fjerde ledd at sakkyndiges rapport skal sendes kommisjonen for vurdering. Paragraf 7-17 nytt annet ledd bestemmer at en sakkyndig rapport skal være vurdert av kommisjonen før den legges til grunn for vedtak i fylkesnemnda. Paragraf 7-24 nytt tredje ledd bestemmer at kommisjonens vurdering skal foreligge før rapporten kan legges til grunn for avgjørelse i domstolen.

Dette vil først og fremst dreie seg om rapporter utarbeidet av sakkyndige engasjert av barneverntjenesten, men også gjelde rapporter innhentet av fylkesnemnda og domstolen selv. Også rapporter utarbeidet av sakkyndige engasjert av private parter omfattes av bestemmelsen. Eventuelle tilleggsrapporter omfattes også.

Til lovforslaget del II - ikrafttredelse og overgangsbestemmelser.

Bestemmelsen overlater til Kongen å bestemme når lovendringene skal settes i kraft. Bestemmelsen gir videre en alminnelig hjemmel for Kongen til å fastsette overgangsregler i forskrift.