7 Høringsinstansenes uttalelser

7.1 Generelt om høringsinstansene

Utgangspunktet for utvalgets mandat var å utrede hvorvidt det bør etableres et særskilt kontrollorgan som innebærer en etterfølgende kontroll og kvalitetssikring av sakkyndiges rapporter i barnevernsaker. Det forslaget som har vært sendt på høring, er således avgrenset til å gjelde barnevernsakene. Flere høringsinstanser har tatt til orde for at den foreslåtte kommisjonen også skal behandle sakkyndigerklæringer i saker etter barneloven. Dette ligger slik departementet ser det utenfor rammen for denne proposisjonen, og vil derfor ikke bli kommentert nærmere her.

Utvalget har også kommet med forslag mht. selvdeklarasjon, nasjonale retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernsaker og forskrifter med nærmere regler for kommisjonens arbeidsordning. Flere av høringsinstansene har kommentert disse forslagene. Siden departementet i denne proposisjonen ikke vil fremme forslag til forskrifter eller retningslinjer som regulerer kommisjonens arbeid nærmere, herunder krav om selvdeklarasjon, finner departementet det ikke naturlig å gi nærmere omtale av disse uttalelsene her.

De aller fleste høringsinstansene støtter forslaget om at det opprettes en Barnesakkyndig kommisjon. Flere av de instanser som støtter forslaget om å opprette en slik kommisjon kommer med kritiske innvendinger mot enkelte sider av forslaget. Mange av høringsinstansene, både de som er for forslaget og de som er imot, fremhever dessuten behovet for å utvikle og styrke kompetansen i det kommunale barnevernet. De er også opptatt av at innhenting av sakkyndigrapporter ikke må brukes til å kompensere for manglende utredningskapasitet i det lokale barnevernet. Flere instanser har også synspunkter på hva selve sakkyndigrollen innebærer.

Advokat Kvilhaug kommenterer i sin høringsuttalelse hovedsaklig faren for uheldige bindinger mellom barneverntjenesten og de sakkyndige. Han mener videre at de sakkyndige i barnevernsaker ikke er reelle sakkyndige og uttaler at dette er den største utfordringen for departementet og Stortinget nå.

Psykolog og forsker Joar Tranøy har sendt inn et eksemplar av sin rapport: «Menneskerettigheter og barnevern i Norge og Sverige - Undersøkelse av sakkyndige utredninger.» Tranøy peker i sin rapport bl.a. på at det er problematisk at psykologer både kan være utredere for kommuner og fagkyndige medlemmer i fylkesnemnda. Han kommer også med flere innvendinger mot metodebruken - kanskje spesielt mangelen på kildegransking i forhold til barneverntjenstens faktaopplysninger.

7.2 Høringsinstanser som går imot forslaget om å opprette en Barnesakkyndig kommisjon

Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleier(FO), Barnevernets utviklingssenter i Midt Norge, Norsk barnevernsamband, Forum for menn og omsorg, Fylkesmannen i Aust-Agder.

FO støtter departementets initiativ til en utredning som er motivert av å styrke barnevernets legitimitet i deres arbeid med å sikre det enkelte barn grunnleggende livsbetingelser. Etter FO sin oppfatning rettferdiggjør likevel ikke barnevernets utfordringer det negative bildet som tegnes i utredningen hvor det fastslås at barnevernet på mange områder ikke fungerer. FO vurderer at utvalget degraderer et helt system på en lite konstruktiv måte i utredningen. FO mener at kvalitetskravene må sikres i, og ikke utenfor, den kommunale barneverntjeneste.

FO støtter ikke opprettelsen av en barnefaglig kommisjon og hvordan denne er tenkt oppbygd og brukt. Bakgrunnen for dette er at organisasjonen frykter en standardisering av arbeidet som skal gjøres i den enkelte sak, og som vil kunne svekke kvaliteten på arbeidet. Ved å standardisere det sakkyndige arbeidet frykter FO at man undergraver barnevernets kompetanse - noe utvalget selv fremhever som en fare ved å underlegge det sakkyndige arbeidet denne formen for kvalitetskontroll. Organisasjonen påpeker at utvalgets rapport er preget av å uttrykke liten tillit til barnevernets egen kompetanse, og at en Barnesakkyndig kommisjon fratar barnevernet mulighet til selv å kvalitetssikre de sakkyndige rapporter de har bedt om.

FO mener at barnevernet og fylkesnemndene er de som skal vurdere kvaliteten på sakkyndiges arbeid. En sentralisering og detaljstyring av kvalitetsarbeidet med sakkyndige rapporter, som en sakkyndig kommisjon vil innebære, fratar ansvaret fra de som skal fatte inngripende og vanskelige beslutning på vegne av, og sammen med, foreldre, barn og unge. FO mener at kvalitetssikringen i hovedsak må skje gjennom at sakkyndige velges fra den nasjonale listen over tilgjengelige og kvalifiserte sakkyndige - og gjennom gode rutiner for valg av sakkyndige i den aktuelle saken. Ut over dette er det hensiktsmessig å arbeide med kvalitetssikring i et mer overordnet perspektiv, gjennom blant annet evalueringer og forskning på området, med tanke på utvikling av praksis og metoder.

Norsk Barnevernsamband anbefaler ikke at det opprettes en Barnesakkyndig kommisjon med de oppgaver utredningen foreslår. Barnevernsambandet konkluderer slik:

«Dersom det primært er ønskelig å heve kompetansen blant de sakkyndige, er det liten grunn til å tro at dette oppnås gjennom kontroll av enkeltsaker. Et hovedproblem for en slik kommisjon vil være å kontrollere arbeid der det er vanskelig å utvikle tilstrekkelige gode standarder for godt arbeid, og der sakene som skal vurderes er svært sammensatte og forskjellige. Det er vår oppfatning at det å etablere en kommisjon som skal gjennomgå alle sakkyndiges rapporter i barnevernsaker før de brukes, er en implisitt nedvurdering både av barneverntjenestenes og fylkenemndenes kompetanse. Det sås også tvil om deres evne til å innhente en «second opinion» i saker der en er i tvil om det arbeidet som er utført.

For å kvalitetssikre sakkyndighetsrapporter bør det på generelt grunnlag stimuleres til at sakkyndige sørger for at en annen fagperson med tilsvarende eller annen kunnskap og kompetanse går gjennom rapporten med tanke på konstruktiv kritikk og veiledning før rapporten ferdigstilles.

Dersom det likevel synes fornuftig å opprette en barnesakkyndig kommisjon foreslår Norsk Barnevernsamband at denne får en rent veiledende funksjon. Rapporter vil kunne gjennomgås på årsbasis og på grunnlag av en slik gjennomgang kan det utvikles mer generelle retningslinjer og anbefalinger som sakkyndige anbefales å følge. Dette vil være langt mer i trå med et kontekstuelt og utvidet kunnskapssyn enn det forslaget utvalget legger opp til.»

Fylkesmannen i Aust Agder er skeptisk til forslaget om å opprette en barnefaglig kommisjon. Fylkesmannen begrunner dette slik:

«Fylkesmannen er enig i at beslutninger barnverntjenesten tar er viktige og vanskelige, og at utredningskvaliteten som går forut for disse utvilsomt kan bli bedre. Videre er vi enige i at kvalitetssikring av så alvorlige beslutninger som de barneverntjenesten tar selvfølgelig må vies oppmerksomhet.

Å få til dette er imidlertid et omfattende og kontinuerlig arbeid som krever ressurser og tid, og hvor Barne- og likestillingsdepartementet har et betydelig initierings- og oppfølgingsansvar.

Slik Fylkesmannen i Aust-Agder oppfatter det, er det generelt vanskelig å skaffe seg sakkyndige som kan ta på seg oppdrag, og i særdeleshet oppdrag innenfor de tidsrammer barneverntjenestene opererer med på bakgrunn av krav om frister for undersøkelse i barnevernsarbeid.

Langt de fleste beslutninger, også de mest alvorlige som tas av fylkesnemndene, tas i dag uten bruk av sakkyndige.

En Barnesakkyndig kommisjon vil utelukkende forholde seg til sakkyndiges rapporter. Meningen er å kvalitetssikre disse. De beslutninger som fattes uten bruk av sakkyndige, enten av kommunalt barnevern eller av fylkesnemndene faller utenfor kommisjonens oppgavefelt.

Dette skillet virker kunstig. Det sentrale må være å kvalitetssikre barnevernsfaglige beslutninger og grunnlaget beslutningene er fattet på bakgrunn av, uavhengig av om sakkyndige er en del av beslutningsprosessen eller ikke.

Fylkesmannen er dessuten redd for at opprettelsen av en slik kommisjon vil gjøre det enda vanskeligere enn det er i dag å skaffe sakkyndige. Dette har blant annet sammenheng med det ubehaget som følger av at ens egne faglige vurderinger skal etterprøves av andre, som bare har et begrenset innsyn i hva den sakkyndiges rapport bygger på av dokumentasjon. En slik kommisjon vil også gjøre at tidspresset på sakkyndige blir ytterligere forsterket.

Konsekvensen vil kunne være at kvaliteten på utredningsarbeid i barnevernsarbeid blir ytterligere svekket fordi flere utredninger vil måtte tas av barneverntjenesten uten hjelp av sakkyndige, og det var vel neppe det en ønsket å oppnå.

Fylkesmannen i Aust-Agder mener at departementet ikke bør videreføre arbeidet med en barnefaglig kommisjon, men heller i større grad gripe fatt i de mer generelle problemstillinger som utvalget reiser.»

Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge mener at problemet med forlenget saksbehandlingstid undervurderes av utvalget og at dette er et minus ved forslaget. Mange saker i barnevernet er svært kompliserte. Barneverntjenesten har hatt problemer med å holde fristen for undersøkelser, og ytterligere en instans som skal gjennomgå deler av saksgrunnlaget, vil kunne skape forsinkelser og antakeligvis hyppigere bruk av 6 måneders unntak for mer kompliserte utredninger. Det pekes også på at forslaget om opprettelse av en kommisjon kan framstå som både byråkratisk og kontroversielt.

Barnevernets utviklingssenter konkluderer slik:

«Vår hovedkonklusjon er at vi er uenige i opprettelsen av en ny Barnesakkyndig kommisjon som rutinemessig skal vurdere alle sakkyndige rapporter utarbeidet for barneverntjenesten og domstolen. Vi viser til våre innvendinger som er drøftet tidligere; blant annet fare for forlenget saksbehandlingstid og økt byråkrati/overformynderi. Vi vil heller foreslå at det settes inn tiltak for å styrke barneverntjenestens egen utredningskompetanse og tjenestens kompetanse til å vurdere kvaliteten i de sakkyndige rapportene som de bestiller.

Dersom det likevel besluttes å opprette en Barnesakkyndig kommisjon i tråd med forslaget fra utvalget, har vi to anbefalinger som vi mener kan styrke kvaliteten i kommisjonens arbeid. Dette gjelder for det første at kommisjonen alltid må vurdere de sakkyndiges ivaretakelse av barnets rett til å bli hørt. Dette blir påpekt i utvalgets arbeid, men det er mer usikkert om dette fremstår som et krav knyttet til mandat/forskrifter/rapportgodkjenning. For det andre mener vi at det er viktig at kommisjonen vurderer de faglige argumentene i de sakkyndige rapportene, og ser disse i kontekst. Vi vil understreke at kvalitetssikringen aldri kun må bli en «instrumentell» godkjenning av rapporter som oppfyller objektive krav til «oppbygging av sakkyndige rapporter».»

Forum for Menn og Omsorg (FMO) bemerker på sin side at:

«utvalget forsømmer å utrede hvilke behov det strengt tatt er for sakkyndige i barnevernet. En del av de innledende betraktningene om behov for kunnskapsbaserte beslutninger er selvsagtheter, men sier intet om kvaliteten på påberopt kunnskap.»

FMO konkluderer slik:

«Før kompetansegrunnlaget for sakkyndige er utredet på forsvarlig vis, ser FMO det som lite formålstjenelig å kommentere enkeltforslag til lovendringer. FMO avviser forslaget om opprettelse av Barnesakkyndig kommisjon med tilhørende lovendringer for berørte lovgivninger i sin helhet.»

7.3 Høringsinstanser som helt eller delvis støtter forslaget om å opprette en Barnesakkyndig kommisjon

Som nevnt innledningsvis, støtter langt de fleste høringsinstansene forslaget om opprettelsen av en barnesakkyndig kommisjon.

Advokatforeningen gir sin fulle tilslutning til utvalgets forslag.

Barneombudet støtter også forslaget om opprettelse av en kommisjon. Ombudet ser positivt på at kommisjonen skal gjennomgå alle rapporter, også de som ligger til grunn for barnevernets vedtak om å henlegge en sak.

Handels- og Sevicenæringens Hovedorganisasjon støtter forslaget om å opprette en kommisjon.

Utdanningsforbundet gir sin fulle støtte til utvalgets forslag.

Helse- og omsorgsdepartementet mener at utvalgets forslag vil kunne bidra til bedre kvalitetssikring av sakkyndige rapporter på dette feltet. Departementet viser for øvrig til behovet for samordning i forhold til forslag fremmet av Graver-utvalget, Rognum-utvalget og Røsæg-utvalget.

Organisasjonen for foreldre barn tiltak i Norge (OFBT) støtter fullt ut at det nå må skje en gjennomgang av tidligere rutiner med fokus på kvalitetssikring.

Organisasjonen for Private Barneverntiltak (OPB) støtter forslaget om å opprette en barnefaglig kommisjon etter modell av Rettspsykiatrisk gruppe under Den rettsmedisinske kommisjon.

Landsforeningen for barnevernsbarn (LFB) stiller seg bak utvalgets forslag til kvalitetssikringstiltak. Foreningen viser likevel til at barnevernet kan beskrives som en usikker vitenskap samtidig som det ofte er sterke interessekonflikter til stede. Det vises også til at barnevern ofte vil handle om ekstremt vanskelige moralske og etiske valg, og foreningen uttaler:

«Å bryte eller svekke båndene mellom barn og deres biologiske foreldre er kanskje det mest alvorlige inngrepet man kan bli utsatt for. Vi har også en kontinuerlig debatt om «det biologiske prisnippet», en debatt som ofte er styrt av klare ideologiske føringer. Poenget her er at to sakkyndige kan ha vidt forskjellig etiske og ideologiske ståsteder i denne «debatten». Kan «kvalitetssikringen» av sakkyndige rapporter nøytralisere effekten av ideologiske og etiske standpunkt? Og hva med deltakerne i den barnesakkyndige kommisjonen? Hvem skal sikre at kommisjonen ikke får en «ideologisk slagside»? LFB er i utgangspunkt sterkt kritiske til «det biologiske prinsippet».»

Norsk Psykologforening støtter opprettelsen av Barnesakkyndig kommisjon slik utvalget går inn for. Foreningen uttaler:

«NOU 1995: 23 gikk mot en kommisjonsordning. Når vi likevel støtter forslaget fra Øvreeideutvalget, har det sin årsak i mangelfull tilfredshet med kvalitetssikringen også etter tiltakene i 1995. Det legges opp til en hurtigarbeidende kommisjon, og det vil kunne gi bedre forskningsgrunnlag og oversikt og tilbakemelding til hver enkelt sakkyndig og fagfeltet.»

Foreningen har i sin høringsuttalelse valgt å sette søkelyset på enkelte sider ved utredningen som den oppfatter som problematisk, og understreker særlig behovet for å få mer vekt på forskningsbasert kunnskap og dokumentert erfaring. Psykologforeningen mener at kommisjonsmedlemmene som et minimum må ha kompetanse som sakkyndig og ha høy akademisk og klinisk kompetanse, med særlig vekt på utredningsarbeid framfor terapeutisk virksomhet.

Psykologisk institutt, UiO, er enig i hovedkonklusjonen i utvalgets utredning, med enkelte forbehold. På bakgrunn av sakkyndiges rolle, uttaler instituttet at:

«... det er vesentlige grunner som taler for at sekretariatet og den barnesakkyndige kommisjon, skal oppnevnes av Justisdepartementet og være en del av den Rettsmedisinske kommisjon. Barnesakkyndig kommisjon kunne med fordel være en underavdeling, på samme linje som Rettspsykiatrisk gruppe som er en underavdeling til den Rettsmedisinske kommisjon. Man ville da ikke bare kunne høste erfaringer, men også dele en rekke tjenester på en effektiv, kostnadsbesparende måte samt ha et faglig fellesskap å inngå i. Slike faktorer er vesentlige i alle kvalitetssikringstiltak, og bør være det også når det gjelder den barnesakkyndig kommisjons kontroll og kvalitetssikringsarbeid.»

Bufetat, region nord, er positiv til forslaget om å opprette et organ for på denne måten å kunne kvalitetsvurdere de sakkyndiges rapporter. Regionen slutter seg til vurderingen og forslaget i høringsutkastet, om valg av modell etter den Rettspsykiatriske gruppe under den Rettsmedisinske kommisjon. Regionen er videre enig med utvalget i at den mest naturlige plasseringen for kommisjonen vil være å etablere den som en egen enhet i Bufdir. Det må legges stor vekt på å samtidig knytte kommisjonen opp mot et faglig miljø med tyngde og kjennskap til ulik typer kulturelle og etniske forhold.

Trondheim kommune støtter forslaget om å opprette en egen kommisjon og foretrekker den sentrale modellen for kontroll. Kommunen viser til at utvalget har skissert rutiner som skal ivareta unødige forsinkelser, men kommunen er likevel usikker på om dette lar seg realisere. Etter kommunens mening vil det være sårbart for barnevernets fristoverholdelse om det tar for lang tid å kvalitetssikre sakkyndiges erklæringer.

Helse Øst RHF støtter forslaget om å opprette en kommisjon, og peker på at det er viktig at alle sakkyndigrapporter granskes, også de som engasjeres av private parter. Sykehuset Innlandet HF støtter utvalgets forslag til barnesakkyndig kommisjon og støtter den foreslåtte modell. Sykehuset uttaler videre at forslag til rutiner, utvalgets sammensetning og forslag til arbeidsform virker fornuftig. Ullevål sykehus, barneintensiv avdeling støtter forslaget om opprettelse av en kommisjon, og understreker at det ikke minst er viktig at alle sakkyndige rapporter granskes av kommisjonen, også de som er engasjert av private parter. Avdelingen uttaler i den forbindelse at: «I saker med påført vold merker man i dag en økende tendens til privat engasjerte sakkyndige med ulik faglig kvalitet.» Avdelingen utalte også at kommisjonen bør ha minst et medlem med høy kompetanse vedrørende overgrep og fysiske skader på barn som kan vurdere sakkyndigrapporter fra helsevesenet. Nic Waals institutt støtter også forslaget om å opprette en kommisjon, under forutsetning av at det tilføres tilstrekkelige ressurser for sikring av rask saksbehandling. Diakonhjemmet Sykehus støtter arbeidet med kvalitetssikring når det gjelder sakkyndiges arbeid i barnevernsaker.

Oslo kommune, Byrådsavdeling for velferd og sosiale saker er enig i utvalgets forslag om å etablere et særskilt kontrollorgan etter modell av Rettspsykiatrisk gruppe under Den Rettsmedisinske kommisjon. Oslo kommune er også enig i at det er nødvendig at rollen som sakkyndig defineres tydeligere og hjemles i lov og forskrift. Kommunen vil også understreke betydningen av at kommisjonen bemannes slik at det ikke blir en unødig lang saksbehandlingstid som forsinker barnevernsaken.

UDI støtter de kvalitetssikringstiltak som utvalget foreslår. UDI understreker imidlertid at det høye innslaget av barn med innvandrerbakgrunn i barnevernsaker tilsier at ansatte i barnevernet, sakkyndige og medlemmer av en barnesakkyndig kommisjon har kompetanse også på migrasjonsfeltet. Ved sammensetning av en barnefaglig kommisjon bør det i tillegg tilstrebes rekruttering av fagpersoner med ulik etnisk bakgrunn.

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag støtter opprettelsen av en kommisjon, men mener at utvalget går for lite inn i at ordningen blir et forsinkende element i saksbehandlingen. Etter fylkesmannens oppfatning må den tiden kommisjonen trenger for å gjennomgå rapportene holdes utenfor barneverntjenestens lovbestemte tidsfrist for å undersøke nye meldinger. Fylkesmannen finner at departementet bør vurdere behovet nærmere for en lovendring på dette punktet.

Høgskolen i Østfold slutter seg til forslaget, men understreker betydningen av at det må være klart om kommisjonens oppgave avgrenses til å vurdere kvaliteten av det faglige utredningsarbeidet som sådan, eller om den også har mandat til å ta stilling til skjønnsutøvelsen og de konklusjonene som trekkes i utredningen. Det vises til at i sistnevnte tilfelle vil kommisjonen i realiteten bli en premissleverandør og et beslutningsorgan for barnevernet, nemnda og domstolen. Høgskolen mener at dette kan ha uheldige virkninger. Mandatet og ansvarsforholdene bør derfor etter høgskolens oppfatning tydeliggjøres i forskriften og retningslinjene for kommisjonens arbeid.

Legeforeningen er enig i at det er hensiktsmessig å kvalitetssikre sakkyndiges rapporter i de tilfeller der bruk av sakkyndige er berettiget. Forutsatt at det ikke herved oppstår dobbeltregulering i forhold til hva som er foreslått av Graverutvalget, og forutsatt at Barnesakkyndig kommisjon ikke blir et forsinkende ledd i saksbehandlingen, ser foreningen den som en utmerket metode for slik kvalitetssikring.

Etter foreningens syn er det problematisk at sakkyndige i vid omfang brukes for å kompensere for manglende kompetanse og andre systemsvakheter innen den kommunale barneverntjenesten. Foreningen oppfordrer departementet til å vurdere om det er hensiktsmessig å presisere i barnevernloven § 4-3 at bruk av eksterne sakkyndige skal være faglig begrunnet.

Domstolsadministrasjonen har festet seg ved enkelte spørsmål ved de rettslige rammene for forslaget som man bør vurdere nærme. Når det gjelder hjemmelspørsmålet peker domstolsadministrasjonen på at man for domstolenes vedkommende har en hjemmel allerede i dagens tvistelov § 25-3 fjerde ledd til å opprette utvalg av sakkyndige for bestemte sakstyper og utvalg for å evaluere sakkyndige erklæringer på bestemte fagfelt. Siden man ikke har en tilsvarende hjemmel for barneverntjenesten og fylkesnemndene, mener domstolsadministrasjonen at det kanskje gir best sammenheng at kompetansen til å opprette denne formen for kvalitetssikringsorganer legges på samme nivå.

Domstolsadministrasjonen peker på at utvalgets forslag innebærer at også uttalelser fra partssakkyndige skal vurderes av kommisjonen. Etter Domstolsadministrasjonens oppfatning er dette fornuftig; - slike erklæringer kan det tidvis være særlig grunn til å kvalitetssikre. Domstolsadministrasjonen peker imidlertid på at dette reiser særlige problemstillinger fordi en slik sakkyndig erklæring i enkelte tilfeller først kan bli sendt kommisjonen på et sent stadium i saksforberedelsene på grunn av bevisregelen i tvisteloven § 21-12. Etter denne bestemmelsen er hovedregelen at det er en betingelse for å legge fram erklæringen at den partssakkyndige møter i retten, og erklæringen kan ikke trekkes inn i saken før det er klart at den partssakkyndige møter. Dette kan få konsekvenser for saksbehandlingstiden.

Domstolsadministrasjonen mener også at utvalgets forslag om at kommisjonsvurdering er en betingelse for at den sakkyndiges erklæring kan brukes som bevis i saken i realiteten er å innføre et bevisforbud. Det vises til at dette strider mot hovedregelen om fri bevisvurdering, og derfor må vurderes nøye. Det pekes i denne forbindelse på at en rettsmedisinsk erklæring kan brukes som bevis selv om det ikke foreligger uttalelse fra Den rettsmedisinske kommisjon.

Justisdepartementet mener det er klokt å etablere en kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernsaker og deler utvalgets undring over at dette ikke er gjort tidligere siden dette er et saksfelt som kan være meget inngripende for dem det gjelder. Dessuten dreier det seg om barn som i liten grad har mulighet for å ivareta egne interesser. Departementet mener det er greit å bygge videre på en modell som i det store og hele bygger på noe som har fungert tilfredsstillende i mange år. Departementet viser til at Den rettsmedisinske kommisjon i sin høringsuttalelse går inn for at barnefaglig kommisjon skal legges dit. Departementet slutter seg ikke til dette, men er ellers enig i at man bør benytte og samle nye og gamle miljøer for å nyttegjøre seg hverandres kompetanse. Departementet mener at en eventuell samlokalisering av sekretariatene til en barnefaglig kommisjon og Den rettsmedisinske kommisjon fint vil kunne dekke behovet for samarbeid og samkjøring. Justisdepartementet foreslår at utvalgets forslag om en kommisjon i sin helhet forankres kun i barnevernloven, og ikke også i tvisteloven slik utvalget foreslår. Departementet mener at dette kan skje blant annet ved endring av barnevernloven § 7-24 om rettslig prøving.

Den rettsmedisinske kommisjon støtter på mange vis de forslag utvalget har presentert, men oppfordrer likevel Barne- og likestillingsdepartementet om å vurdere saken ut fra et mer overordnet perspektiv. Etter kommisjonens mening bør man tilstrebe at forvaltningsorgan og domstoler som er avhengig av medisinske og psykologiske utredninger følger samme mal for kvalitetssikring. Når barnevernet har behov for supplerende undersøkelser, bør de etter kommisjonen sin mening engasjere barnepsykologer eller barnepsykiatere som rådgivere eller konsulenter. Den rettsmedisinske kommisjon viser til at det ikke er noe system som tilsier en ekstern kvalitetssikring for rådgiveres faglige vurderinger i første instans innen andre forvaltningsorgan. Kommisjonen tror ikke det er nødvendig eller ønskelig med en slik kontroll på dette tidspunkt i saksbehandlingen i barnevernet heller. De regulære klagemulighetene vil gi anledning til å overprøve slike vurderinger. Den rettsmedisinske kommisjon foreslår imidlertid at det innføres en mulighet for slik ekstern kvalitetssikring i saker forvaltningen opplever som vanskelig.

Når en sak behandles for fylkesnemnda, mener kommisjonen at det bør oppnevnes sakkyndige oftere enn det gjøres i dag for å få en reell overprøving av barneverntjenestens vurderinger. En slik utredning bør gjennomgå en ekstern kvalitetssikring ved en kommisjon. Utredningen vil følge saken til en eventuell domstolsbehandling, og det vil etter kommisjonen sin vurdering være rimelig at de(n) samme sakkyndige oppnevnes også som sakkyndig(e) til hovedforhandling. Når en sak behandles for domstolen og fylkesnemnda ikke har oppnevnt sakkyndige, bør dette gjøres i god tid før domstolsbehandling, og erklæringen kvalitetssikres eksternt. Den rettsmedisinske kommisjon mener at det er en fordel å oppnevne to sakkyndige for fylkesnemnda og/eller domstolen. Det vises til at det i disse sakene, som i straffesaker med behov for rettspsykiatri, er store rom for skjønn.

Den rettsmedisinske kommisjon uttaler videre at etter ny lovgivning foregår domstolsbehandling som hovedregel med en fagkyndig domsmann og en legdommer. DRK er redd for at dette medfører at den fagkyndige domsmann i noen saker får for mye å si, og at man ikke har noen garanti for at vedkommende har det beste faglige skjønn. Dersom man som hovedregel benytter seg av to rettsoppnevnte sakkyndige, mener DRK at det ikke er nødvendig med fagkyndig dommer.

Den rettsmedisinske kommisjon støtter forslaget om opprettelse av en Barnesakkyndig kommisjon, men foreslår å utvide deres kommisjon med en gruppe for barnesaker og eventuelt en for sivile erstatningssaker. Kommisjonen har i dag i psykiatrisk gruppe saker både om barn som har blitt utsatt for overgrep og om andre voldsofre som søker erstatning i forbindelse med en straffesak. Man vil da kunne få en synergieffekt mellom de ulike gruppene, og et sekretariat som er kontinuerlig bemannet med medisinskfaglig leder (felles for alle gruppene), erfaren juridisk ekspertise og sekretærer. Kommisjonen består i dag av tre grupper; alminnelig gruppe, laboratorisk gruppe og psykiatrisk gruppe. Hver gruppe har rundt 8 medlemmer hvorav en leder og nestleder. Kommisjonen har en felles leder og et sekretariat i Justissekretariatene. I 2005 behandlet kommisjonen i alt 7212 saker.