2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Behovet for kvalitetssikring av sakkyndiges rapporter

Barnevernet skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får hjelp til rett tid. De undersøkelser som gjøres og de beslutninger som tas i en barnevernsak kan få avgjørende betydning for barns utvikling, livskvalitet og psykiske helse, ofte i et livsperspektiv. Barnevernets beslutninger berører også livet til barnets foreldre på dyptgripende måter. Det må derfor stilles store krav til det arbeid som gjøres i slike saker, med vekt på faglighet og rettssikkerhet i alle ledd. I mange vanskelige barnevernsaker benytter barneverntjenesten og domstolene derfor ofte sakkyndige for blant annet å utrede foreldrenes omsorgsevne og barnas omsorgsbehov. Hensikten er å få et godt barnefaglig grunnlag for de beslutninger som tas.

Gjennom sin særskilte kompetanse vil sakkyndiges vurderinger kunne få stor innvirkning på de endelige beslutninger. Det er derfor særdeles viktig at deres fagvurderinger tilføres saken og beslutningsorganene på en måte som er regulert, med kontrollerbare kvalitetskrav og ordninger som kan bidra til å trygge tilliten til anvendt fagkunnskap.

Behovet for å kvalitetssikre de sakkyndiges rapporter ble drøftet allerede i NOU 1995: 23 Barnefaglige sakkyndighetsrapporter, Rolleutforming og kvalitetssikring. Utredningen omhandlet barnefaglige sakkyndighetsoppgaver, både i tilknytning til barnevernloven 17. juli 1992 nr. 100 og saker etter barneloven 8. april 1981 nr. 7.

I utredningen ble det konstatert at det var et klart behov for å utvikle kompetanse og standarder for å vurdere sakkyndiges arbeid. Det ble pekt på behov for forskning, evaluering og utviklingsarbeid i fagfeltet. Det ble foreslått at det skulle etableres et udanningsprogram for sakkyndige i barnesaker, samt offentlig registrering av sakkyndige som hadde gjennomgått utdanningsprogrammet.

I NOU 1995:23 ble også spørsmålet om kvalitetskontroll gjennom en kommisjonsordning vurdert:

«Utvalget har inngående drøftet spørsmålet om det kan være hensiktsmessig å etablere en barnefaglig kommisjonsordning. Man har drøftet ulike organiseringsformer som ikke rokker ved det faktum at den enkelte sakkyndige selv skal og må stå ansvarlig for det arbeidet som utføres. En kommisjonsordning med muligheter å få kvalitetsvurdering av sakkyndige rapporter vil, etter utvalgets mening, kunne innebære institusjonalisering av et nytt overprøvende og kontrollerende organ i prosessene. Ved uenighet mellom den sakkyndige og kommisjonen vil beslutningstaker ha behov for å få fremført vurderinger og synspunkter fra den faglig overprøvende instansen. Følgelig vil det i prosessene introduseres en form for sakkyndighet som ikke er basert på selvstendig utredning av sakskompleksene. Utvalget er av den oppfatning at en slik modell lett vil kunne få preg av å være «overformynder» og godkjenningssentral og bli et organ for prosesstaktisk spillfekteri hvis kommisjonsuttalelser skal brukes i den enkelte sak.»

I tillegg til å foreslå et utdanningsprogram ble det videre i utredningen foreslått å utarbeide en veiledning for sakkyndig arbeid som kunne skape en normativ ramme for de sakkyndige, og som brukere og parter kunne vurdere aktuelle sakkyndige bidrag opp i mot.

Utvalgets forslag med hensyn til opplæringsprogram og offentlig register for sakkyndige er blitt fulgt opp, jf. nærmere omtale i proposisjonen kapittel 5. I februar 1998 utga Barne- og familiedepartementet «Veiledning for sakkyndige i saker etter barneloven og barnevernloven.» Den gir en omfattende innføring i saksgangen etter de to barnelovene og i sentrale tema i tilknytning til sakkyndigrollen. Veilederen drøfter også profesjonsrammer, profesjonelt ansvar og fagetiske tema som er særlig relevante for rollen. Veilederen gir dessuten konkret veiledning i den sakkyndiges arbeid, og hvordan en sakkyndig rapport bør bygges opp. Veilederen fungerer også som en ramme for tema og fordypningsområder i undervisningsprogrammet.

Det har imidlertid også de senere år vært reist kritikk mot de sakkyndige og deres utredninger og myndighetenes bruk av sakkyndige. Det har blant annet vært stilt spørsmål ved de sakkyndiges habilitet i forhold til den kommunale barneverntjenesten. Enkelte private parter kan ha en opplevelse av at de sakkyndige som påtar seg utredningsoppdrag for kommunen ikke framstår som nøytrale og uavhengige fordi de er oppnevnt og betalt av kommunen. Det har også vært reist kritikk mot de sakkyndiges arbeid og metoder, bruk av tester og lignende og mot vektleggingen av de sakkyndiges vurderinger og konklusjoner. Departementet har på denne bakgrunn sett det som ønskelig å utrede enkelte aspekter ved de sakkyndiges rolle i barnevernsaker nærmere.

2.2 Utredning om kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernsaker - NOU 2006: 9

Daværende Barne- og familiedepartementet nedsatte 9. september 2005 et utvalg med oppgave å utrede enkelte sider ved sakkyndiges rolle i barnevernet. Utvalget fikk følgende mandat:

«De sakkyndiges arbeid i barnevernsaker er i dag kvalitetssikret på ulike måter. I regi av Barne- og familiedepartementet er det bl.a. etablert et eget opplæringsprogram for barnefaglige sakkyndige som går over flere år. I tillegg er fylkesnemnda og domstolene i barnevernsaker satt med fagkyndige medlemmer/meddommere. Dette innebærer at den samlede fylkesnemnda/domstolen har kompetanse til å ta stilling til om de sakkyndige utredningene er utarbeidet på forsvarlig måte og holder god kvalitet.

Utvalget skal utrede om det i tillegg bør etableres et særskilt kontrollorgan som innebærer en etterfølgende kontroll og kvalitetssikring av sakkyndiges rapporter i barnevernsaker. Utvalget skal utrede hvilke oppgaver kontrollorganet bør ha og skal foreslå et uttømmende mandat for kontrollorganets arbeid. Utvalget skal videre komme med forslag til hvordan kontrollorganet skal sammensettes, organiseres og administreres.

Utvalget skal utrede de administrative, juridiske og økonomiske konsekvensene av forslaget. Herunder skal utredes konsekvensene for saksbehandlingstiden i fylkesnemnd/domstol. Utvalgets utredning skal foreligge 1. mars 2006.»

Utvalget har hatt følgende sammensetning:

Utvalget avga sin innstilling 28. mars 2006 og utredningen er offentliggjort som NOU 2006: 9 Kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernsaker.