4 Gjeldende rett - Bruk av sakkyndige i barnevernsaker

4.1 Definisjon av begreper

Utvalget viser i sin utredning til at betegnelsene sakkyndig og fagkyndig synes å være brukt noe om hverandre både i alminnelig omtale og i regelverket. Det anses naturlig å følge den nye tvistelovens begrepsbruk (tvisteloven 17. juni 2005 nr. 90) der betegnelsen fagkyndig forbeholdes meddommere. Fagpersonene i fylkesnemnda bør tilsvarende benevnes som fagkyndige medlemmer. Den fagkyndige bidrar med sin generelle faglige kompetanse til å styrke avgjørelsesorganet. Departementet viser i denne sammenheng til at begrepet fagkyndig medlem er anvendt i nytt kapittel 7 i barnevernloven.

Den sakkyndiges oppgave vil være å utrede et saksforhold eller et begrenset tema. På barnevernsområdet vil en sakkyndig utredning ha som formål å bidra til sakens opplysning og være en del av beslutningsgrunnlaget når henholdsvis barneverntjenesten, fylkesnemnda og domstolene tar stilling til spørsmål om tiltak etter barnevernloven.

Når en sakkyndig kommer inn i saken, kan oppdragsgiveren være en av partene; dvs. den offentlige part v/barneverntjenesten eller en privat part som ser seg tjent med å bruke sakkyndig. Departementet er enig med utvalget i at det i disse tilfeller vil være naturlig å omtale den sakkyndige som engasjert av barneverntjenesten, eventuelt som sakkyndig engasjert av privat part (privat engasjert sakkyndig)

Skriftlig materiale som legges til saken kan omtales som erklæringer eller rapporter. Det materiale som den sakkyndige legger fram er en rapport fra et spesifikt arbeid som det er bedt om. Utvalget reserverer i sin utredning betegnelsen rapport til denne type skriftlig dokumentasjon. Departementet slutter seg til dette. Betegnelsen erklæringer forbeholdes dokumenter som belyser enkeltforhold, for eksempel skriftlige uttalelser om helsetilstand fra behandlere og utredere som ikke spesifikt er oppnevnt eller engasjert for den aktuelle saken. Det kan være materiale av ulik karakter som barnevernet henter inn fra helsepersonell, skole, barnehage og andre instanser som har opplysningsplikt etter barnevernloven, eller tilsvarende materiale som den private parten legger fram.

4.2 Gjeldende rett med hensyn til bruk av sakkyndige

Sakkyndige engasjert av barneverntjenesten

I henhold til barnevernloven § 4-3 har barnevernet rett og plikt til å foreta undersøkelser dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter lovens kapittel 4. Barnevernet har en generell plikt til å påse at eventuelle tiltak er til barnets beste, jf. § 4-1, og som forvaltningsorgan skal barneverntjenesten i henhold til forvaltningsloven 10. februar 1967 § 17 påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Undersøkelsen skal likevel gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier, jf. § 4-3 andre ledd.

Barnevernloven § 4-3 siste ledd omtaler sakkyndige og bestemmelsen lyder: «Barneverntjenesten, og sakkyndige som den har engasjert, kan kreve å få samtale med barnet i enerom.» Det er imidlertid ingen bestemmelser i barnevernloven som krever at barneverntjenesten skal gjøre bruk av eksterne eksperter i sin utredning. Det er altså opp til barnevernet å vurdere når det skal engasjeres sakkyndig, og hva den sakkyndige skal utrede. Det er barneverntjenesten som bestemmer den sakkyndiges mandat og for øvrig hvilke rammer den sakkyndige skal ha for sitt arbeid.

Sakkyndige oppnevnt av fylkesnemnda

Ved lov 1. desember 2006 nr. 65 Om endringer i barnevernloven og sosialtjenesteloven mv. (saksbehandlingsregler for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker mv.) ble det gitt nye saksbehandlingsregler i barnevernloven kapittel 7. Hovedtyngden av reglene trådte i kraft 1. januar 2008, samtidig med tvisteloven 17. juni 2005 nr. 90. De nye saksbehandlingsreglene for fylkesnemndene bygger på og henviser i stor grad til den nye tvisteloven. Formålet med reglene er å legge til rette for en enhetlig og hensiktsmessig saksbehandling i fylkesnemndene i tråd med de grunnregler som gjelder i domstolen.

Når en sak fremmes for fylkesnemnda er det kommunens plikt å sørge for at den er tilstrekkelig forberedt. Dette følger av barnevernloven § 7-10. Fylkesnemnda har et selvstendig ansvar for at saken er tilstrekkelig opplyst før det treffes vedtak, jf. bl.a. § 7-3. I fylkesnemnda kan lederen tilkalle sakkyndig utenom det faste utvalget av nemndsmedlemmer, jf. barnevernloven § 7-17 d) i det denne bestemmelsen henviser til tvisteloven kapittel 25 om sakkyndighetsbevis. Den sakkyndige deltar ikke i avgjørelsen.

Det synes å være relativt sjelden at fylkesnemnda finner grunnlag for på eget initiativ å oppnevne sakkyndige for alternativ eller supplerende utredning. Utvalget antar i sin utredning at det dreier seg om saker med helt spesielle problemstillinger. Det er barneverntjenesten som bringer saken med sin utredning og innstilling inn for nemnda. Rapport fra den/de sakkyndige som barneverntjenesten har engasjert vil som regel være vedlagt saksdokumentene. Den/de sakkyndige vil bli innkalt som vitne for nemnda og bli bedt om å redegjøre for det sakkyndige arbeidet og eventuelle uklarheter. Erfaringsmessig får den sakkyndige rapporten stor plass i nemndas forhandlinger.

Sakkyndige oppnevnt av retten

Barnevernloven har i § 7-24 nærmere regler om rettslig prøving av nemndas vedtak. Nemndas vedtak kan bringes inn for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 36 om saker om administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren. Kommunen er part i saken. Tvisteloven § 36-10 regulerer adgangen til anke til lagmannsretten.

Når et vedtak i fylkesnemnda bringes inn for retten etter kapittel 36 i tvisteloven, har retten et selvstendig ansvar for sakens opplysning, jf. tvisteloven § 21-3 annet ledd. Retten kan da oppnevne en sakkyndig for å utrede saken. Den sakkyndige vil i så fall få sitt mandat fra retten. Det er retten som sørger for at den sakkyndige får tilgang til de opplysninger som hun/han trenger, og som dekker den sakkyndiges honorar.

Privat engasjerte sakkyndige

Når en sak skal behandles i fylkesnemnda eller i domstolen, hender det også at den private parten engasjerer en sakkyndig utreder. Den privat engasjerte sakkyndige blir vanligvis ført som vitne. I slike tilfeller blir den sakkyndiges mandat formulert av den private parten, eventuelt dennes advokat. Det er i prinsippet den private parten som bestemmer hvilken informasjon den sakkyndige skal få tilgang til, det vil si hvilke personer den sakkyndige skal snakke med og hvilke dokumenter som blir framlagt for den sakkyndige. Den sakkyndiges honorar vil måtte betales av den private part. Det blir i tilfelle opp til barneverntjenesten eller retten å refundere utgiftene om en finner at utredningen har hatt vesentlig betydning for opplysning av saken.

4.3 Omfanget

Utvalget hadde ingen presis oversikt over hvor ofte barneverntjenesten, fylkesnemnda eller retten benytter sakkyndige. Et anslag var imidlertid ønskelig for å kunne vurdere hvor mange sakkyndigrapporter som årlig vil måtte gjennomgås av en eventuell kontrollkommisjon. I forbindelse med utvalgets arbeid ble det derfor foretatt diverse kartlegginger, jf. nærmere omtale under kapittel 9 Økonomiske og administrative konsekvenser.

Oppsummerende fant utvalget grunn til å anta at antallet rapporter som innhentes av barneverntjenesten og legges fram for fylkesnemnda er om lag 250 per år. Antallet sakkyndigrapporter som legges fram for domstolene vil være i underkant av 100 per år. Antallet sakkyndigrapporter som blir innhentet av barneverntjenesten, men som ikke resulterer i at sak fremmes for fylkesnemnda, anslår utvalget til å utgjøre 150 per år. Dette innebærer at kommisjonen vil måtte behandle om lag 500 rapporter pr. år. Utvalget ser dette som et maksimumsanslag. Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets beregninger.

4.4 Hvem kan være fagkyndige/ sakkyndige?

Fagkyndige

De fagkyndige medlemmene i den enkelte sak i fylkesnemndene velges fra faste utvalg av fagkyndige medlemmer oppnevnt av Barne- og likestillingsdepartementet. Oppnevningen bygger på følgende kriterier:

• Psykologer må ha minimum 2 års erfaring fra direkte arbeid med barn, ungdom og familier.

• Leger må minst ha gjennomført 3-årig videreutdanning innenfor området barne- og ungdomspsykiatri.

• Barnevernpedagoger og sosionomer må minst ha 8 års arbeidserfaring fra direkte arbeid med barn, ungdom og familier eller må ha minst 5 års arbeidserfaring fra direkte arbeid med barn, ungdom og familier supplert med minst 3 års relevant videreutdanning.

• Andre yrkesgrupper med spesiell kompetanse på barn, ungdom og familier som f.eks kliniske pedagoger eller PPT-rådgivere, kan også søke. De vil bli individuelt vurdert på bakgrunn av utdanning og omfattende arbeidserfaring.

Det stilles ikke formelle krav for å bli engasjert eller oppnevnt som fagkyndig meddommer i retten. Retten har ikke etablert utvalg av fagkyndige meddommere slik fylkesnemnda har.

Sakkyndige

Det stilles ingen formelle krav for å bli engasjert eller oppnevnt som sakkyndig i noen ledd av beslutningsprosessen, fra barnevernet til Høyesterett. Selv om retten får tilsendt liste over sakkyndige registrert med barnevernfaglig kompetanse, kreves det ikke at den sakkyndige står på listen.

For å komme på Barne og likestillingsdepartementets liste over registrerte sakkyndige stilles det strengere krav enn hva som kreves for å bli med i utvalget av fagkyndige medlemmer. For å komme på listen kreves gjennomført opplæringsprogram for sakkyndige i barnesaker. Utvalgets kartlegging viser at det med få unntak er psykologer som er benyttet som sakkyndige. Barnepsykiatere utgjør under 10 prosent. Se nærmere kapittel 5.