6 Utvalgets forslag

6.1 Utvalgets forslag om å opprette en Barnesakkyndig kommisjon

Utvalget foreslår at det opprettes en landsdekkende Barnesakkyndig kommisjon som får i oppgave å vurdere sakkyndigrapporter. Utvalget foreslår at erklæringen fra kommisjonen skal legges ved sakspapirene når en sak behandles i fylkesnemnda eller i retten. Siden sakkyndigrapporter også brukes som premiss for en beslutning om at saker ikke skal fremmes for fylkesnemnda, foreslår utvalget at også slike rapporter skal kvalitetssikres ved at de legges fram for og vurderes av Barnesakkyndig kommisjon. Det samme gjelder sakkyndigrapporter der foreldre er oppdragsgivere.

Noe av den usikkerheten som er knyttet til kvaliteten på sakkyndiges arbeid kan etter utvalgets mening reduseres ved at det gis klarere føringer i lov og forskrift for bruk av eksterne sakkyndige på første forvaltningsnivå. Dette antas også nødvendig for at Barnesakkyndig kommisjon skal få en plass med rimelig autoritet. Utvalget foreslår på denne bakgrunn endringer i barnevernloven og i retningslinjene for saksbehandling i barneverntjenesten. Lovendringene innebærer for det første en klargjøring av at barneverntjenesten ved behov kan engasjere sakkyndige, og for det andre at den plikter å legge fram sakkyndigrapporter for Barnesakkyndig kommisjon. Utvalget foreslår dessuten at det i forskrift fastsettes nærmere regler for kommisjonens arbeid.

Utvalget mener bl.a. at et engasjement av sakkyndige skal faglig begrunnes og formuleres skriftlig sammen med et mandat. Den sakkyndige skal inngå kontrakt med barneverntjenesten. I følge utvalget bør både barnevernet og domstolen fortrinnsvis velge sakkyndige som står i Barne- og likestillingsdepartementets register over sakkyndige som har gjennomført utdanningsprogrammet.

For å klargjøre faglig kompetanse og profesjonell integritet hos den sakkyndige, herunder uavhengighet til parter i saken, foreslår utvalget at den sakkyndige sammen med sin rapport, leverer en standard selvdeklarasjon. Denne deklarasjonen skal følge rapporten i alle ledd, og en sakkyndigrapport kan ikke anses som fullstendig uten denne. Deklarasjonen skal bl.a. inneholde opplysninger om grunnutdanning, videreutdanning og spesialitet, faglig praksis, antall sakkyndigoppdrag og andre oppdrag for aktuell oppdragsgiver. Se nærmere om dette under i punkt 6.4.

6.2 Utvalgets begrunnelse for forslaget

Utvalget viser i sitt forslag til at bruk av sakkyndige i noen saker kan dekke et reelt behov for fagkompetanse som en ikke kan forvente å finne i den kommunale barneverntjenesten eller i rettsapparatet. De sakkyndiges rapporter vil få stor autoritet i sakens videre behandling og det må stilles strenge faglige, etiske og rettssikkerhetsmessige krav til sakkyndigarbeid i barnevernsaker. Slike krav innfris imidlertid etter utvalgets vurdering ikke fullt ut etter dagens praksis.

Når det gjelder kvaliteten på de sakkyndige rapportene, uttaler utvalget:

«Det synes å være alminnelig tilfredshet med en stor det av det sakkyndige arbeidet som utføres. Utvalget erfarer imidlertid at en del sakkyndige ser ut til å ha for dårlig kunnskap om barnevernets arbeidsforhold og muligheter. Andre sakkyndige har svak kompetanse innenfor de spesifikke problemstillinger som saken reiser. Det er i dag ikke tilstrekkelig kvalitetssikret at sakkyndiges arbeid er forankret i anerkjent kunnskap og erfaring. Det er store forskjeller på sakkyndiges grundighet både når det gjelder informasjonsinnhenting og rapportskriving.»

Utvalget peker også på at barneverntjenesten har en vanskelig dobbeltrolle overfor familiene den skal bistå. Den skal både yte hjelpetiltak og foreslå tvangstiltak der det er nødvendig. I noen tilfeller fører dette til store motsetninger mellom de involverte. Etter utvalgets oppfatning kan det lette disse motsetningene dersom en sakkyndig engasjeres for å vurdere spørsmålet om tvangstiltak i form av omsorgsovertakelse.

Etter utvalgets vurdering vil imidlertid den sakkyndige lett oppfattes som en del av barneverntjenesten, og dennes uavhengighet vil ofte trekkes i tvil av klienten. Den sakkyndiges uavhengige rolle kan også bli svekket ved at mange har gjentatte utredningsoppdrag for den samme tjenesten. Det vises dessuten til at enkelte sakkyndige påtar seg både veiledningsoppdrag overfor de ansatte og hjelpetiltak overfor klientene. Dette kan etter utvalgets mening føre til mistanke om for sterke bindinger og dermed svekke tilliten til den sakkyndiges utredning.

Utvalget ser på denne bakgrunn behov for både en klargjøring og en ytterligere generell kvalitetssikring av rollen som sakkyndig, så vel som en ordning med en rutinemessig og konkret kvalitetsvurdering av den enkelte sakkyndige rapport. En slik ordning må antas å bidra til å motvirke at den sakkyndige etablerer, eller at det skapes mistanke om, en "ukritisk enighet" med oppdragsgiveren eller beslutningstakeren, noe som etter utvalgets vurdering lett vil oppstå der hvor de kollegiale relasjonene blir for tette.

Utvalget reiser spørsmål ved om bruk av eksterne sakkyndige i barneverntjenestens utredningsoppgaver delvis kan sees som uttrykk for svakheter og innebygde motsetninger i den måten barneverntjenesten på første forvaltningsnivå er bygget opp. Slik sett kan det, etter utvalgets mening, være grunnlag for en påstand om at det er et overforbruk og uklar bruk av sakkyndige på første forvaltningsnivå, og at den omfattende bruken av sakkyndige på dette forvaltningsnivå delvis er en kompensering for de problemer som er innebygd i barneverntjenestens organisering. Slik uklar bruk av sakkyndige vil etter utvalgets oppfatning også virke inn på kvaliteten og tilliten til de sakkyndiges oppgaver.

Klarere føringer i lov og forskrift for bruk av sakkyndige vil etter utvalgets mening kunne redusere noe av den usikkerheten som er knyttet til kvaliteten på sakkyndiges arbeid. En ytterligere kvalitetssikring kan oppnås gjennom en kommisjonsvurdering av alle rapporter som leveres av eksterne sakkyndige før de nyttes som et premiss både for barneverntjenestens beslutning og for bruk i eventuell nemndsbehandling.

Utvalget peker imidlertid på at også en kommisjonsvurdering har begrensninger. Utvalget viser til at færre enn før arbeider som sakkyndige ved siden av annet arbeid. Mange psykologer arbeider i dag som sakkyndige mer eller mindre på heltid, mens de fleste barnepsykiatere har annet arbeid i tillegg. Det hevdes at sakkyndigarbeidet tar for lang tid for en som har egen praksis ved siden av. Utvalget mener at det er generelt uheldig dersom flertallet av de som opptrer som sakkyndige har denne og liknende oppgaver som heltidsbeskjeftigelse. Uten løpende klientpraksis vil den sakkyndige etter hvert kunne miste sin faglige basis.

Utvalget viser også til at sakkyndigarbeid som hovedbeskjeftigelse skaper økt risiko for uheldige dobbeltrelasjoner og bindinger som får utvikle seg over tid. Selv om de aktuelle personene opptrer med høy faglig integritet og slik sett er i stand til å håndtere denne type rolleskifter, så skapes likevel et tillitsproblem. Det er etter utvalgets vurdering et legitimt spørsmål om denne type rolleskifter kan skape utrygghet for de involverte og oppfattes som et rettssikkerhetsproblem. Det må etter utvalgets syn vurderes løsninger som gjør det mulig for sakkyndige å ta slike oppgaver parallelt med annet arbeid.

Det er utvalgets syn at selv om det kan gjøres organisatoriske endringer som kan redusere det som kan sees som mindre fagrettet bruk av sakkyndige, er bruk av sakkyndige blitt en viktig del i beslutningsprosessen i vanskelige barnevernsaker. Videre fagutvikling og bedre kvalitetssikring kan gjøre denne rollen til et enda nyttigere redskap for gode beslutninger om barnets beste. Det er utvalgets oppfatning at det er tid for å tydeligere befeste rollens oppgaver og ansvar i de formelle rammene for utredning og beslutning i barnevernsaker.

Utvalget bemerker at dersom det etableres en Barnesakkyndig kommisjon som undergir sakkyndigrapporter en vurdering før de nyttes for beslutning, så kan det bevirke at sakkyndigrapporter kan få styrket sin autoritet og premisstyngde i beslutningsprosessen. Utvalget understreker imidlertid at dette ikke må medføre at kvalitetssikringsprosessen svekkes i selve beslutningsorganet. Det må aktivt arbeides med å styrke også andre kvalitetssikringstiltak, både generelt og spesielt i den enkelte sak, spesielt prøvingen av rapporten i forhandlingene i nemnd og domstol.

6.3 Nærmere om utvalgets forslag til valg av modell

Utvalget drøfter i utredningen hvor omfattende et kontrollorgan bør være for å kunne gjennomføre en forsvarlig håndtering av oppgaven. Utvalget har sett for seg flere alternativer, herunder en mindre omfattende, men sentralt organisert modell og en desentralisert modell, se nærmere NOU 2006: 9 punkt 7.1.1 og 7.1.2. Utvalget har kommet fram til en modell som er nokså lik modellen som benyttes av Rettspsykiatrisk gruppe under Den rettsmedisinske kommisjon. Utvalget har i utarbeidelsen av sitt forslag gjort nytte av erfaringene fra arbeidet til denne kommisjonen i den tiden den har fungert. Utvalget mener at denne modellen kan tilpasses vurdering av barnesakkyndig rapporter, samt at det er av verdi å ha noenlunde lignende systemer for kvalitetssikring på sammenlignbare beslutningsområder.

Kontrollrutinene

Utvalget foreslår at sakkyndige engasjert og oppnevnt på alle nivå skal ha plikt til å utarbeide sine rapporter i to eksemplarer, hvorav det ene sendes til Barnesakkyndig kommisjon samtidig med at rapporten sendes oppdragsgiver. Straks rapporten blir mottatt behandles den av kommisjonens leder, som selv er en kvalifisert fagperson på området. Denne gjør seg kjent med rapporten slik at den kan fordeles til to kommisjonsmedlemmer som har relevant kompetanse i forhold til de problemstillinger som berøres i den aktuelle rapporten. For å unngå habilitetsproblemer, kan geografisk fordeling også være et moment.

Etter at de to kommisjonsmedlemmene har mottatt den sakkyndiges rapport skal de sette seg grundig inn i den. De skal vurdere rapportens kvalitet ut fra gitte Retningslinjer for sakkyndig arbeid (se nærmere om dette nedenfor under punkt 6.4), utarbeide sin påtegning til rapporten og returnere den til sekretariatet. Som normalordning skal rapporten vurderes av to kommisjonsmedlemmer og påtegnes avslutningsvis av kommisjonens leder. Utvalget mener dette er tilstrekkelig i tilfeller der de to kommisjonsmedlemmene uavhengig av hverandre er enige, og/eller det ikke er vesentlige anmerkninger til rapportens kvalitet. I tilfeller der de to kommisjonsmedlemmene har ulik oppfatning, eller kvalitetsvurderingen av andre grunner er komplisert, skal kommisjonsbehandlingen suppleres av kommisjonens leder. Fra sekretariatet sendes rapporten med påtegninger direkte til den som er oppdragsgiver og en kopi av påtegningene sendes til den sakkyndige som har utarbeidet rapporten.

Utvalget foreslår at den sakkyndiges rapport ikke legges til grunn for vedtak eller avgjørelse i barneverntjenesten, fylkesnemnd og retten før den er vurdert av Barnesakkyndig kommisjon. Unntak gjøres for vedtak i akuttsituasjoner. Utvalget har vurdert om de aktuelle lovbestemmelser bør utformes på samme måte som straffeprosessloven §§ 147 og 148, som gjelder innsending av skriftlige erklæringer til Den rettsmedisinske kommisjon. I straffeprosessloven settes det ikke vilkår om at rapporten skal være vurdert av kommisjonen før den legges til grunn for avgjørelse. Utvalget har likevel valgt å presisere i forslag til lovtekst at vurderingen fra Barnesakkyndig kommisjon skal foreligge før den sakkyndiges rapport legges til grunn for vedtak og rettslig avgjørelse, for å understreke viktigheten av kommisjonens kvalitetssikring

Kommisjonens sammensetning

Barnesakkyndig kommisjon foreslås sammensatt av personer med høy faglig kompetanse, herunder erfaring fra sakkyndig utredning i barnevernsaker. Utvalget viser til at barnevernutredninger reiser mange problemstillinger som krever spesialkompetanse hos den som utreder. Derfor bør også kommisjonen ha en bred sammensetning med hensyn til medlemmenes kompetanse og bakgrunn. Oppnevningsordningen bør være fleksibel slik at tallet på kommisjonsmedlemmer hele tiden kan tilpasses behovet.

Forslaget til saksbehandling forutsetter at kommisjonens leder, eller en annen med tilsvarende faglig kompetanse, for eksempel en nestleder er tilgjengelig på daglig basis. Det er nødvendig at alle rapporter raskt kan gjennomgås og fordeles ut fra hvilke faglige problemstillinger den aktuelle saken reiser.

Utvalget foreslår at en ved oppnevning av Barnesakkyndig kommisjon noe tilpasset følger regler for oppnevning av Den rettsmedisinske kommisjon. Dette innebærer at Kongen fastsetter antall medlemmer, og at medlemmene oppnevnes for inntil to år av gangen. Kongen oppnevner også en leder og en nestleder for kommisjonen. Kommisjonen må settes sammen av medlemmer med relevant faglig kompetanse. Det bør legges vekt på høy akademisk og sakkyndig kompetanse.

Saksbehandlingstid

Utvalget har anslått at kommisjonsmedlemmene i de fleste tilfeller vil bruke omtrent tre timer på å gjennomgå hver rapport. I særlige tilfeller, spesielt der påtegningen krever omfattende begrunnelse, kan gjennomgangen ta lengre tid. Dette er noe lengre tid til gjennomlesing per rapport enn det som brukes i Rettspsykiatrisk gruppe i Den rettsmedisinske kommisjon, hvor gjennomsnittet er en time. Utvalget antar at det er nødvendig å bruke noe mer tid på barnevernrapportene da de gjennomsnittlig er noe lengre, og det til dels er mer kompliserte forhold som vurderes.

Saksbehandlingstiden i kommisjonens sekretariat, før videresending til kommisjonsmedlemmene, kan være en til to dager. Hos kommisjonsmedlemmene bør ikke behandlingstiden overskride fire til fem virkedager. Utvalget ser videre for seg at sekretariatet vil ha behov for en til to virkedager på å behandle saken i siste runde før den sendes ut. Den samlede saksbehandlingstiden i Barnesakkyndig kommisjon vil etter dette forslaget bli seks til ni virkedager. I tillegg kommer tid til postgang. Modellen forutsetter at rapporten skal sendes ut i tre flere ledd enn om den ville vært sendt ut uten kommisjonsbehandling. Etter utvalgets anbefaling bør man allerede ved opprettelsen av en Barnesakkyndig kommisjon legge til rette for forsvarlig elektronisk forsendelse og behandling av rapportene slik at tidsbruken minimeres. Utvalget mener at saksbehandlingstiden kan reduseres vesentlig med elektronisk oversendelse.

Sekretariatets øvrige oppgaver

Utvalget forutsetter at kommisjonens leder, og sekretariatet for øvrig, har i oppgave å bidra til at kommisjonsmedlemmene har en tilnærmet lik praksis og konsensus på sentrale spørsmål. Det kan for eksempel arrangeres faglige samlinger for kommisjonsmedlemmene. Utvalget har ikke funnet grunn til å foreslå at kommisjonen skal ha oppgaver overfor de sakkyndige eller deres oppdragsgivere ut over å faglig kvalitetsvurdere innsendte sakkyndigrapporter. Utvalget foreslår imidlertid at virksomheten dokumenteres og registreres, blant annet for å gjøre de sakkyndiges rapporter og kommisjonens vurderinger tilgjengelig for forskning. Registrering er dessuten en betingelse for at kommisjonen skal kunne forholde seg til sakkyndige som gjentatte ganger får kritikk av kommisjonen.

Lokalisering av Barnesakkyndig kommisjon

Utvalget har funnet at den mest naturlige plassering for Barnesakkyndig kommisjon vil være at den etableres som egen enhet i Barne- ungdoms- og familiedirektoratet. Kommisjonens medlemmer vil kunne være å finne over hele landet. Utvalget anser det ikke nødvendig at kommisjonens sekretariat er plassert i Oslo. Det er trolig mulig å finne tilstrekkelige fagmiljøer for et slikt sekretariat både i Tromsø, Trondheim og Bergen. En slik plassering av kommisjonen vil etter utvalgets vurdering kunne gi synergieffekter med andre virksomheter. Det kan være behov for å utveksle erfaringer med andre kommisjoner som arbeider med tilsvarende kvalitetssikringsarbeid. Utvalget peker derfor på at sekretariatet eventuelt kan samordnes med andre sekretariater.

6.4 Utvalgets forslag til utarbeiding av retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernsaker og selvdeklarasjon

Utvalget viser til Veiledning for sakkyndige i saker etter barneloven og barnevernloven, som er utarbeidet av Barne- og familiedepartementet i februar 1998. Det er dette dokumentet som i dag formulerer en standard for sakkyndig arbeid. Her gis også noe veiledning om hvordan rapporter skal utformes. Dette dokumentet har en rent veiledende funksjon. Utvalget mener det er behov for en sterkere regulering og foreslår at det med utgangspunkt i det eksisterende veiledningsdokumentet utarbeides egne Retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernsaker som fastsetter grunnkriterier for arbeid og rapportering. Retningslinjer er nødvendige for at kommisjonen skal kunne forholde seg både til formelle og mer faglige kriterier for de rapportene de skal vurdere. Slike kriterier vil også være en fordel for alle andre som ønsker å ta stilling til kvaliteten ved sakkyndigrapporter, ikke minst de sakkyndige selv.

Utvalget understreker at vesentlige trekk ved en sakkyndig rapport er at den skal være utarbeidet med tilstrekkelig faglig kompetanse og profesjonell integritet, herunder uavhengighet til parter og andre som kan ha interesser i saken. Det vil igjen si at den reelle kompetansen for oppdraget må være dokumenterbar. Utvalget understreker videre at det heller ikke skal være relasjonelle bindinger, i hvert fall ikke bindinger som er skjulte for dem saken gjelder, eller for dem som har ansvar for beslutningene. Slike forhold vil vanligvis ikke kunne leses ut av rapporten som sådan, men må klargjøres på andre måter.

For å styrke åpenheten om denne siden av det sakkyndige arbeidet, foreslår utvalget at den sakkyndige sammen med sin rapport leverer en standard selvdeklarasjon. Denne deklarasjonen skal følge rapporten i alle ledd, og en sakkyndig rapport kan ikke anses som fullstendig uten denne. Deklarasjonen bør inneholde opplysninger om den sakkyndiges grunnutdanning, videreutdanning og spesialitet, samt omfang og karakter av faglig praksis som er relevant for det sakkyndige arbeidet. Dessuten skal den sakkyndige gi opplysninger om antall sakkyndige oppdrag samt andre typer oppdrag, veiledning, konsultasjonstjenester og liknende av ulik karakter som vedkommende har hatt for den aktuelle oppdragsgiver de siste to år.

Den sakkyndige skal også i henhold til forslaget oppgi antall oppdrag han/hun eventuelt måtte ha hatt som fagkyndig nemndsmedlem, eller fagkyndig meddommer de siste to årene for det beslutningsorgan; fylkesnemnd eller domstol, som vil være neste ledd i en eventuell fortsatt behandling av saken, for uten det organ som har oppnevnt vedkommende. Det bør utarbeides et standardskjema for selvdeklarasjon som integreres i Retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernsaker.

Utvalget har på denne bakgrunn foreslått konkrete lovendringer for å hjemle opprettelsen av en Barnesakkyndig kommisjonen. Utvalget foreslår at det tas inn en ny bestemmelse i barnevernloven kapittel 2 om ansvarsfordeling og administrasjon om at det skal være en riksdekkende Barnesakkyndig kommisjon med oppgave å vurdere sakkyndige rapporter, jf. NOU § 2-5. Det foreslås videre at det tas inn et nytt ledd i barnevernloven § 4-3 om at barneverntjenesten kan engasjere sakkyndige, jf. NOU § 4-3 nytt fjerde ledd. Det foreslås også regler om at sakkyndige rapporter ved behandlingen i fylkesnemnda og domstolene skal ha vært vurdert av Barnesakkyndig kommisjon før de legges til grunn. Utvalgets forslag til lovendringer refererer seg på dette punkt til regelverket slik det var før 1. januar 2008.

Graverutvalget

Både utvalget selv og flere av høringsinstansene har påpekt at forslaget om selvdeklarasjon må ses i sammenheng med forslagene fra den såkalte Gravergruppen. Gruppen, som ble ledet av professor dr. juris Hans Petter Graver, ble av Helse- og omsorgsdepartementet i november 2005 gitt i mandat å gjennomgå ulike typer sakkyndigerklæringer som helsepersonell avgir til justissektoren. Arbeidsgruppen skulle også foreslå konkrete tiltak som kunne sikre slike attester og erklæringer god kvalitet og høy legitimitet. Bakgrunnen for opprettelsen av arbeidsgruppen var påstander om at helsepersonell hadde utstedt falske erklæringer til domfelte som ville slippe fengselsstraff eller oppnå lettere soningsforhold. Gravergruppen leverte sin rapport « Varsom, nøyaktig og objektiv - krav til attester og erklæringer fra helsepersonell» til helse-og omsorgsministeren og justisministeren 16. mai 2006. I rapporten har arbeidsgruppen diskutert både spesifikke tiltak i form av lov- og forskriftsendringer og tiltak av mer generell art, som gruppen antar vil kunne være av betydning for å oppnå høy kvalitet på ulike attester, erklæringer og lignende som helsepersonell utsteder til bruk innenfor justissektoren og på andre områder.

Gravergruppen kom med flere forslag til lovendringer. Disse forslagene blir behandlet av Helse- og omsorgsdepartementet i Ot. prp. nr. 25 Om lov om endringer i helsepersonelloven og helseregisterloven (2007-2008). Proposisjonen ble fremmet i desember 2007. I proposisjonens kapittel 6 drøftes blant annet Gravergruppens utkast til forskrift om helsepersonells utstedelse av attester, erklæringer og lignende. Forskriften foreslås hjemlet i helsepersonelloven 24. juli 1999 nr. 64 § 15. Arbeidsgruppen har foreslått at § 15 gis et nytt andre ledd som gir hjemmel for departementet til å gi nærmere forskrifter om helsepersonells utstedelse av attester, erklæringer og lignende, herunder formalkrav og innholdsmessige krav. Gravergruppen har i sin rapport drøftet nærmere en rekke forhold som gruppen mener bør reguleres av slik forskrift, og har dernest utarbeidet forslag til forskrift. I forskriftsforslaget er det blant annet tatt inn bestemmelser om « Forholdet mellom helsepersonellet og pasienten - egenerklæring». Ved såkalte sakkyndigerklæringer foreslås det at utstederen skal opplyse hvem som har gitt oppdraget, om utstederen i løpet av de to siste år har hatt oppdrag for samme oppdragsgiver, for mottakeren av erklæringen eller for andre som kan ha interesser i utfallet av den aktuelle saken. Det er vist til at slik egenerklæring blant annet kan være viktig for bedømmelsen av habilitet.

Helse- og omsorgsdepartementet foreslo i Ot. prp. nr. 25 (2007-2008) på denne bakgrunn at det som nytt andre ledd i helsepersonelloven § 15 inntas hjemmel for at departementet ved forskrift kan gi nærmere bestemmelser om hvordan ulike attester, erklæringer og lignende skal utformes og hvilke opplysninger de skal inneholde. Forutsatt at Stortinget slutter seg til forslaget om slik forskriftshjemmel, vil Helse- og sosialdepartementet med utgangspunkt i Gravergruppens forskriftsforslag og innspill fra høringsinstansene, fastsette forskrift om helsepersonells utstedelse av attester, erklæringer og lignende.

Helsepersonelloven gjelder helsepersonell og virksomheter som yter helsehjelp i riket, jf. helsepersonelloven § 2. En nærmere definisjon av hva som menes med helsepersonell og helsehjelp er gitt i loven § 3. Den fremtidige forskriften med hjemmel i helsepersonelloven § 15 vil komme til anvendelse for blant annet leger og psykiatere, som ofte også benyttes som sakkyndige i barnevernsaker.