4 Internasjonale forpliktelser og velferdsordninger i nordiske land

4.1 Internasjonale forpliktelser

4.1.1 Menneskerettigheter

I Verdenserklæringen om menneskerettigheter (1948) artikkel 25 heter det:

«Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og en rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over. Mødre og barn har rett til spesiell omsorg og hjelp. Alle barn skal ha samme sosiale beskyttelse enten de er født i eller utenfor ekteskap.» 1

Denne artikkelen må sees i sammenheng med artikkel 22 som uttrykker samfunnsmedlemmets rett til sosial trygghet og tilgang på økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utviklingen av hans personlighet. Menneskerettighetsprinsippene er i dag i det vesentlige nedfelt i internasjonale konvensjoner som forplikter de enkelte stater og håndheves i et visst omfang gjennom internasjonale kontrollorganer. Gjennom vedtakelsen av Menneskerettsloven i 1999, er blant annet FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og barnekonvensjonen inkorporert som en del av norsk rett og skal gå foran annen norsk lovgivning ved motstrid. Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter ble vedtatt 16. desember 1966 og trådte i kraft 3. januar 1976. I henhold til konvensjonens artikkel 9 har alle rett til sosial trygghet, herunder sosialtrygd. I henhold til artikkel 11 har enhver rett til en tilfredsstillende levestandard for seg og sin familie, herunder tilfredsstillende mat, klær og bolig. Bestemmelsen må forstås som en rett til en minimumsstandard av nødvendige basisgoder og mulighet for deltakelse i hverdagslivet og samfunnslivet, samt at enhver skal gis mulighet til å nyte basisnødvendigheter under verdige forhold (Eide m.fl. 2001). Det forutsettes at den enkelte utnytter egne muligheter for å oppnå en tilstrekkelig levestandard.

Barnekonvensjonen ble vedtatt 20. november 1989 og trådte i kraft 2. september 1990. I henhold til konvensjonen skal ethvert barn ha rett til en tilstrekkelig levestandard og sosiale trygdeytelser.

Som konvensjonspart har staten forpliktet seg til å sette alt inn på at de rettigheter som er anerkjent i konvensjonen gradvis blir gjennomført fullt ut med alle egnede midler, og da særlig ved lovgivningsvedtak, jf. FN- konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 2. Staten har videre forpliktet seg til å garantere at de rettigheter som er anerkjent blir utøvet uten forskjellsbehandling og med lik rett for kvinne og mann. Forpliktelsen for staten er å respektere og beskytte disse menneskerettighetene, men også å tilrettelegge for oppfyllelse av rettighetene, herunder å yte eller forsyne.

Departementet legger til grunn at forslaget til lovbestemmelser her er i overensstemmelse med Norges internasjonale menneskerettsforpliktelser.

4.1.2 Nordisk konvensjon om sosialhjelp og sosiale tjenester

Den nordiske konvensjon om sosialhjelp og sosiale tjenester ble undertegnet 14. juni 1994 og trådte i kraft 1. oktober 1996. Konvensjonen sikrer at nordiske statsborgere og andre personer som har lovlig opphold eller lovlig bopel i et annet nordisk land, likestilles med landets egne borgere ved anvendelsen av den lovgivning som omfattes av konvensjonen. Konvensjonen får anvendelse på all lovgivning som til enhver tid gjelder i de nordiske land om sosialhjelp og sosiale tjenester, samt andre ytelser som ikke omfattes av Den nordiske konvensjon av 15. juni 1992 om sosial trygghet (trygdeytelser). En person som omfattes av konvensjonen, og som får umiddelbart behov for sosialhjelp og sosiale tjenester, skal fra oppholdslandet motta slik hjelp etter landets lovgivning som behovet for hjelp tilsier.

Departementet legger til grunn at forslaget til nytt kapittel 5A i sosialtjenesteloven er i overensstemmelse med Norges forpliktelser etter denne konvensjonen.

4.2 Nordiske velferdsordninger

4.2.1 Sverige

I Sverige er kommunen ansvarlig for sosiale tjenester til de som oppholder seg i den. Sosialtjenestens virksomhet er i hovedsak regulert i Socialtjänstlagen av 2001. I tillegg reguleres tjenestene av Lagen om stöd och service till vissa funktionshindrade, Lag om behandling av personuppgifter innom socialtjänsten og Sekretesslagen (taushetsplikt i offentlig virksomhet og begrensninger i offentlig innsyn i offentlige dokumenter). Kommunens ansvar for oppgaver innen sosialtjenesten er lagt til ulike nemnder, for eksempel kan tjenestetilbudet til eldre ivaretas av en pleie- og omsorgsnemnd. Loven omfatter alle, men den pålegger kommunen et særskilt ansvar for barn og unge, eldre, funksjonshemmede, rusmiddelmisbrukere, personer som pleier nærstående og ofre for forbrytelser. Kommunens tjenester består av økonomisk sosialhjelp, praktisk bistand, tilrettelagte boliger, barnevernstjenester og behandling for rusmiddelmisbrukere.

Ekonomisk bistånd (økonomisk sosialhjelp) skal fungere som et midlertidig, nedre sikkerhetsnett. Forsorningsstød (stønad til livsopphold) er oppdelt i to deler. En del omfatter utgifter til mat, klær, sko, helse og hygiene med mer. Denne delen reguleres av en årlig riksnorm som gjelder for hele landet for de helt grunnleggende behov. I tillegg kan man få sosialhjelp til utgifter til bolig, forsikring, og visse andre behov som oppstår, etter en individuell vurdering.

I Sverige ble det i august 2000 innført en aktivitetsgaranti for personer som har vært arbeidssøkere to år eller mer. Siktemålet var å hjelpe disse tilbake til arbeid. Deltakerne i programmet skal få forsterket støtte fra den offentlige arbeidsformidlingen og det skal lages en individuell handlingsplan. Samtidig innebærer aktivitetsgarantien en sterkere kontroll av hva de arbeidssøkende gjør med tiden sin ettersom de deltar på heltid.

4.2.2 Danmark

I Danmark har arbeids- og velferdsorganiseringen vært fordelt på to parallelle systemer. Dagpengemottakere har vært underlagt den statlige arbeidsformidlingen (AF), mens alle borgere skulle henvende seg til kommunen dersom de trengte bistand til å komme seg tilbake til arbeid. Den statlige arbeidsformidlingen hadde 40 kontorer spredt over hele Danmark, og i hvert av 14 amt var det en statlig AF-region som overvåket arbeidsformidlingens innsats. Alle andre enn dagpengemottakere, for eksempel sosialhjelpsmottakere, mottakere av sykepenger og de med varig nedsatt arbeidsevne, måtte henvende seg til kommunene om bistand.

I 2004 ble det besluttet en omorganisering av arbeids- og velferdstjenestene. Dette medfører at den statlige arbeidsformidlingen og kommunene inngår et forpliktende samarbeid om arbeids- og velferdsorganiseringen og flytter sammen i felles «jobbsenter». Det opprettes opp til 40 større jobbsentre hvor det tilbys et bredere tilbud av tiltak.

I tillegg finnes det en egen lov om «aktiv beskæftigelsesindsats» (LBK nr 685 af 29.06.2005). Lovens formål er å bidra til et velfungerende arbeidsmarked ved å bla bistå kontanthjelpsmottakere og dagpengemottakere til så hurtig som mulig å komme i arbeid, slik at de kan forsørge seg selv og sin familie og støtte personer som pga begrensninger i arbeidsevnen har særlige behov for hjelp for å få arbeid.

Lov om social service (LBK nr 929 af 05.09.2006) regulerer tilnærmet de samme områdene som vår sosialtjenestelov, men dekker også barn og unge (barnevernloven) og hjelpemidler m.m. Såkalt «kontanthjælp» (kontant socialhjælp) som er kommunal, er regulert i lov om aktiv socialpolitikk (LBK nr 1009 af 24.10.2005) sammen med en rekke bestemmelser om ulike tilnærminger til arbeidslivet og økonomisk bistand i særskilte tilfeller. Lov om aktiv socialpolitik skal sikre at personer får hjelp til forsørgelse dersom de har vanskeligheter med å være i arbeid. Enhver som oppholder seg i Danmark har rett til hjelp etter disse lovene.

4.2.3 Finland

Det er kommunene som har ansvaret for å tilby sosiale tjenester i Finland. Kommunene har ansvar for at tjenestene er tilgjengelige, men lovgivningen fastlegger ikke i detalj hvordan tjenestene skal organiseres eller omfanget av og innholdet i tjenestene. Kommunene står fritt til å kjøpe tjenester av andre kommuner eller av private tjenesteytere. Kommunens ansvar etter sosial- og helselovgivningen bygger på begrep som grunntrygghet og basisservice. Det nærmere innholdet i disse begrepene fremgår ikke av lovene, og er heller ikke fastlagt for øvrig. Social- och hälsovårdsministeriet har siden 2002 gitt ut nasjonale «kvalitetsrekommendationer» sammen med det finske kommuneforbundet. Disse utgjør en målestokk for kommunene når det gjelder å oppfylle minimumskrav til kvalitet i tjenesteproduksjonen.

De allmenne lovene på sosialområdet består av Socialvårdslagen av 1982 og Lag om klientens ställning och rättigheter inom socialvården av 2000. Socialvårdslagen kapittel 3 (§§ 13 og 17) fastlegger i detalj kommunens ansvar for å sørge for rådgivning, hjemmetjenester (praktisk hjelp mv.), økonomisk sosialhjelp mv. Eldreomsorgen reguleres av de allmenne lovene, mens spesiallover regulerer tjenester til barn og unge, rusmisbrukere og spesialomsorg for funksjonshemmede.

I Finland beregnes hvert år en riksnorm som kommunene forholder seg til når økonomisk sosialhjelp utmåles. Kommunene kan dessuten utbetale en såkalt forebyggende sosialhjelp individuelt.

Lag om klientens ställning och rättigheter gir brukeren rett til sosiale tjenester av god kvalitet. Loven inneholder bestemmelser om rett til utredning av alternative løsninger, rett til vedtak, rett til service- och vårdplan, selvbestemmelse og medvirkning, taushetsplikt og utlevering av opplysninger.