5 Forutsetninger for ikraftsetting

I høringsbrev 24. januar 2006 har departementet drøftet hvilke forutsetninger som bør foreligge for at tvisteloven kan settes i verk. Dette munnet ut i en drøftelse av når loven bør tre i kraft. De mulige forutsetningene er gruppert, slik at forskrifter, opplæring, utviklingsarbeid, teknisk utstyr, konsekvensanalyser og restansenedarbeiding er viet særskilt oppmerksomhet. Om hvilke forberedelser til konsekvensanalyser som bør være foretatt før ikraftsetting, vises til 4 foran.

Før tvisteloven trer i kraft, må Kongen i god tid ha gitt overgangsregler i henhold til tvisteloven § 37-2. I høringsbrevet er det redegjort for et utkast til slike regler. I korthet går utkastet ut på at loven skal tre i kraft samtidig i alle instanser, slik at den i sin helhet skal gjelde for alle saker som kommer inn til vedkommende instans etter ikraftsettingsdatoen. Når det gjelder behovet for å gi forskrifter før loven trer i kraft, er det gitt uttrykk for at flere av de forskriftene som nå gjelder, kan videreføres, og at det for øvrig i stor grad er ønskelig at det gis forskrifter i henhold til de nye hjemlene, men at det ikke er strengt nødvendig. Høringsinstansene har ikke hatt innvendinger på vesentlige punkter. Departementet ser ikke grunn til å gå nærmere inn på disse spørsmålene i denne proposisjonen.

Behovet for opplæring, utviklingsarbeid, teknisk utstyr og restansenedarbeiding blir nærmere behandlet i 5.1 til 5.4. I 5.5 går departementet inn på forutsetningene for ikraftsetting og når det bør skje.

5.1 Opplæring

Høringsbrevet har innledningsvis omtalt opplæring slik:

«Tvistemålsutvalget avga sin innstilling for drøyt fire år siden. Utvalgets arbeid var preget av utstrakt dialog med mange av de ansatte i domstolene og øvrige aktører i rettspleien. Høringen etter utvalgets utredning skapte ytterligere oppmerksomhet. Det viste seg da å være bred oppslutning om de fleste hovedpunktene, men uenighet om noen, og om noen detaljer. Etter at loven ble vedtatt, er det blant aktørene skapt fornyet interesse for hvordan den vil virke og det kulturskifte lovvedtaket tar sikte på. I det siste halvåret er det holdt flere samlinger både sentralt og lokalt. Disse har bidradd til å motivere for studier av lovens innhold og samtaler om den omstilling som vil finne sted.

Departementet mener likevel at det i tilknytning til lovens ikraftsetting er nødvendig med opplæringstiltak for å nå de mål loven tar sikte på. Både for dommere og mange advokater vil loven utgjøre et helt sentralt arbeidsredskap. Som ved annen ny og sentral lovgivning er det nødvendig at disse aktørene setter av tid til studier av lovens oppbygging og av de mange detaljregler som er nye og kommer hyppig til anvendelse. Samtidig er det viktig at aktørene oppnår en felles forståelse for hovedlinjene i loven og for hvordan nye og viktige prinsipper skal anvendes. Mange av disse er skjønnsmessig utformet. Slik felles forståelse forutsetter informasjon fra felles kilder og samlinger der aktørene kan utveksle synspunkter. For å nå målet om felles forståelse vil det ikke bare være avgjørende med utveksling av synspunkter forut for lovens ikraftsetting, men også med erfaringsutveksling i den første tiden etterpå. For advokater og dommere vil det dels være behov for samlinger med deltakere fra begge grupper, dels for samlinger som bare har deltakere fra den ene av gruppene.

Advokater som hyppig har befatning med sivile tvister, vil langt på vei kunne få sine opplæringsbehov dekket gjennom kurs som blir arrangert av Juristenes utdanningssenter (JUS) og i møter/kurs som avholdes av lokale foreninger av Advokatforeningen. Det er likevel enda viktigere at dommerne får grundig opplæring i de nye hovedlinjene som følger av tvisteloven. Det er først og fremst disse som gjennom sine avgjørelser vil utforme de konkrete rammer for hvordan loven i praksis skal etterleves.»

Om opplæring av de ansatte i domstolene er det uttalt:

«Et forprosjekt etablert av Domstoladministrasjonen har anbefalt at alle dommere regionvis deltar i obligatoriske kurs over fire dager, to i kort tid før ikraftsetting, to i det første året etterpå. Den siste dagen er anbefalt å være felles for dommere og lokale advokater. For øvrige ansatte i domstolene er det foreslått et opplegg som innebærer at alle er på kurs i 1-2 dager før ikraftsetting. Utvalget har videre foreslått at det for alle ansatte utarbeides en IKT-støttet opplæring i tillegg, og at det avholdes et eget kursopplegg over en uke for kursforeleserne.»

Om nødvendigheten av den skisserte opplæring uttales i høringsbrevet:

«Departementet mener det skisserte opplæringsopplegget for domstolsansatte vil være gunstig og ønskelig for å skape en høy sjanse for at lovens mål i størst mulig grad blir nådd. Departementet ser likevel ikke grunn til at det som forutsetning for iverksetting skal skisseres absolutte vilkår for omfanget av et opplæringsopplegg. Flere hensyn må avveies når opplæringens innhold og omfang skal utformes. Blant annet må det legges sentral vekt på de samlede ressurser som blir tilført domstolene, hvordan disse best kan prioriteres, og hvor raskt det er ønskelig at loven settes i verk, se punkt 8.»

Alle høringsinstanser som har uttalt seg om opplæring, gir i hovedtrekk støtte til det opplegg for opplæring som er skissert i høringsbrevet. Men det er klare nyanseforskjeller når det gjelder hvor nødvendige slike tiltak er, jf. det siste sitatet fra høringsbrevet. Noen utdyper opplegget eller behovet nærmere. Domstoladministrasjonen (DA) uttaler blant annet:

«Tvisteloven representerer på mange måter en helt ny tenkemåte innen sivil­prosessen. Samtidig inneholder loven nye prosessformer og grep for å effektivisere saksbehandlingen ved domstolene. Omfanget og arten av endringer knyttet til denne ene loven overstiger det domstolen normalt må forholde seg til ved endringer i eksisterende lover eller ved helt nye lover. [...]

Tvisteloven utgjør en helhet. Det er vanskelig å få full oversikt bare ved lesing av selve lovteksten. En full forståelse av loven og hva den innebærer krever et grundigere studium.

Tvisteloven tar sikte på et kulturskifte i måten sivile saker behandles på i domstolene. Et slikt kulturskifte forutsetter en enhetlig forståelse av de tanker og prinsipper som ligger bak loven. I tillegg er det også nødvendig med fakta­kunnskap om de ulike elementer i loven. Uten en slik enhetlig forståelse vil man kunne oppleve at det danner seg ulike kulturer i ulike deler av landet, noe som er lite ønskelig. I tillegg vil mangel på kunnskap om og oversikt over bestemmelsene i loven, gjøre at arbeidet i domstolen i den første perioden etter ikraftsetting ikke blir like effektivt som er ønskelig fordi man hele tiden må studere de aktuelle bestemmelsene grundigere enn det ellers vil være behov for.

[...]

Rent praktisk vil opplæringen av de ansatte i domstolene måtte skje i løpet av det siste halvåret før loven trer i kraft. [...]

LOK[Ledelse, Organisering, Kompetanse]-rapporten om aktiv saksstyring viser at enkelt[e] domstoler allerede har tatt inn over seg de tanker som ligger i tvisteloven slik at det allerede er lagt et godt grunnlag for opplæring i tvisteloven. Samtidig gir denne rapporten en oppfordring til de øvrige domstolene om å forberede seg til ikraftsettingen [av] tvisteloven.»

DA har dessuten påpekt at det er viktig med god opplæring i tvisteloven for ansatte i jordskifterettene, der tvisteloven vil få stor betydning. Nord- og Midhordland jordskifterett og Ofoten og Sør-Troms jordskifterett har også pekt på at jordskifterettene har behov for opplæring om loven.

Asker og Bærum tingrett uttaler:

«Vi legger til grunn at en god del opplæring kan skje internt i alle fall i de større domstoler. Dette arbeidet er til dels også påbegynt. Det er likevel viktig med opplæring og diskusjoner om de betydelige endringer som gjelder dommernes saksstyring og samarbeidet med advokatene. En felles forståelse er av stor betydning. Vi støtter det opplæringsopplegg som er skissert. I tillegg bør det også kunne gis støtte til lokalt opplærings- og utviklingsarbeid.»

Stavanger tingrett mener det er behov for mer opplæring enn det som er skissert i høringsbrevet:

«Stavanger tingrett mener videre at et to dagers kurs i forkant av ikrafttredelsen neppe vil være tilstrekkelig og anbefaler derfor at det opprettes regionale kurs over for eksempel en fem dagers periode (en uke) hvor det avholdes både praktisk rettede seminarer samt forelesninger. Det kunne her være naturlig å avholde disse regionsvis med deltakelse fra både dommere og advokater. For å kunne sikre nasjonal likhet anbefaler Stavanger tingrett at det for de regionale kursene utarbeides likelydende oppgaver samt at det legges til rette for, i den grad det er mulig, ensartede forelesninger. [...] Videre bør det selvsagt i etterkant av lovens ikrafttredelse gis ytterligere opplæring.»

Samarbeidsrådet for forliksråd og namsmenn (SFN) har blant annet uttalt:

«Styret i SFN mener at det må avsettes midler til å dekke minimum 3 dagers kurs, dette for å vise at en tar denne opplæringen alvorlig. Så langt styret i SFN kan bedømme innebærer ny tvistelov at det må vurderes obligatoriske kurs over flere dager for forliksrådsdommere.

[...] SFN mener at det er meget viktig at det avsettes økonomiske midler til kurs og kompetanseheving blant dommerne.»

Regjeringsadvokaten og Advokatforeningen har i hovedsak gitt sin støtte til departementets hovedsynspunkter om nødvendigheten av opplæring. Regjeringsadvokaten uttaler:

«Når det gjelder opplæring, er det etter Regjeringsadvokatens syn viktig å sondre mellom det som er ønskelig opplæring og det som er nødvendig opplæring. På dette punktet er det viktig at ikke «det beste blir det [godes fiende]», slik at ønske om ytterligere opplæring bidrar til en forsinket ikrafttredelse av loven. Den beskrivelse som er gitt i høringsbrevet av planlagt opplæring, foranlediger ikke mer konkrete kommentarer på dette punktet. Imidlertid kan det tilføyes at man også må kunne forvente at noe opplæring ivaretas gjennom egenstudier fra dommere og advokater, for eksempel gjennom kompendier med hovedtrekk i de endringer den nye loven innebærer.»

Advokatforeningen har innledningsvis påpekt at det er avgjørende at det blir stilt tilstrekkelige midler til disposisjon for DA, og har i forbindelse med opplæring også uttalt:

«Opplæring av advokater og dommere vil være en kontinuerlig prosess, [...]

[...]

Advokatforeningen er enig i at det ikke er hensiktsmessig å stille opp noe absolutt vilkår for omfanget av et slikt opplæringsopplegg.»

Borgarting lagmannsrett og Bergen tingrett har understreket viktigheten av opplæring for at loven skal kunne fungere etter sine intensjoner. Kompetanseutvalget for saksbehandlere i domstolene (KFS) har uttalt:

«Ressursene i domstolene er svært knappe og i stor grad er det ikke spørsmål om prioritering, men hvilke oppgaver som må og skal løses til enhver tid.

For KFS har det alltid vært en forutsetning at opplæring blir gitt alle, når en omfattende reform skal innføres og at den opplæringen er grundig nok. I domstolene er det svært mange oppgaver som er delegert til saksbehandlere og det er også av den grunn viktig at grundig opplæring blir gitt.»

Dommerforeningens utvalg for sivilprosess uttrykker skepsis til departementets synspunkter om hva som er nødvendig:

«De endringer som loven innebærer for gjennomføringen av saksforberedelsen og hovedforhandlingen, krever en kulturendring både hos domstoler og advokater, og dette er noe som det ikke bør tas lett på. I høringsbrevet gis det flere steder uttrykk for en forventning om at den nye loven skal medføre et «paradigmeskifte». Dette krever ikke bare opplæring, men også mental tilvenning – både for dommere, advokater og funksjonærer. På denne bakgrunn finner vi det noe foruroligende når departementet i høringsbrevets punkt 3 uttaler at det ikke ser grunn til å skissere omfanget av et opplæringsopplegg før ikrafttredelsen.»

DA, Oslo tingrett og Nedre Romerike tingrett har alle understreket at det er (helt) nødvendig med et slikt nivå på opplæringen som er skissert i høringsbrevet.

Departementet fastholder sine synspunkter i høringsbrevet og finner grunn til å gi uttrykk for at det er en prioritert oppgave å skaffe domstolene tilstrekkelige midler til at DA får rom for å prioritere gjennomføring av et opplæringsopplegg av et slikt omfang som er skissert foran. En omfattende reduksjon i opplegget vil lett føre til at lovens intensjoner får vesentlig mindre gjennomslag i praksis. Det antas likevel at en ikraftsetting uansett vil føre til at intensjonene i stor grad får gjennomslag, fordi gjennomslag ikke bare beror på holdningsskapende arbeid overfor dommerne. Loven selv inneholder en lang rekke handlingsnormer som vil påvirke dommerne.

Departementet er enig med mange av høringsinstansene i at det er en fordel at det utarbeides et felles opplæringsopplegg for alle deler av landet, som tar sikte på å skape en lik forståelse om tankegangen bak loven. Men det er nødvendigvis ikke et gode at opplæringen fra starten av tar sikte på at dommerne i alle praktiske detaljer og i all sin skjønnsutøving skal innrette seg etter loven på samme måte. Som nevnt i høringsbrevet bør det også være en viktig del av opplæringen at det etter lovens ikraftsetting avholdes samlinger for erfaringsutveksling. Departementet er videre enig med Advokatforeningen i at opplæringen må anses som en kontinuerlig prosess. Departementet vil til slutt påpeke at selvstudier, i større eller mindre grad tilrettelagt av det sentrale opplæringsopplegget som DA vil være ansvarlig for, bør utgjøre en viktig del av opplæringen. Slike selvstudier kan kombineres med samtaler og erfaringsutveksling med andre dommere innen samme domstol.

Departementet er enig med DA i at det må utarbeides et opplæringsopplegg for dommerne i jordskifterettene. Tvisteloven får likevel mindre betydning for disse, slik at opplegget ikke behøver å være så omfattende som for dommerne i de ordinære domstoler. Departementet er enig med SFN i at det må arrangeres kurs for forliksrådene om de nye reglene i tvisteloven. Tvistelovens regler tar imidlertid sikte på langt mindre endringer i virksomheten i forliksrådene enn i de alminnelige domstoler. I utgangspunktet antas opplæringsbehovet derfor å være atskillig mindre. På den annen side skal det her skje opplæring av personer som gjennomgående er mindre trent i å studere rettskilder på egen hånd.

5.2 Utviklingsarbeid

I departementets høringsbrev heter det:

«Tvisteloven må føre til endring av flere av rutinene for saksbehandling og samhandling i domstolene. Det skaper i sin tur behov for å gjøre betydelige endringer i saksbehandlingssystemet for tingrett og lagmannsrett (LOVISA). Departementet anser det som nødvendig at saksflyt og maler i dette systemet blir tilpasset den nye loven før den trer i kraft.

Det kan neppe anses som like nødvendig at all ledelsesinformasjon før ikraftsettingen blir tilpasset loven, men det er sterkt ønskelig. Slik tilpassing er ikke bare viktig for at ledelsesoppgavene kan bli dekkende utført i den enkelte domstol, men også for at sentrale myndigheter og forskere skal gis best mulig grunnlag for å vurdere virkningene av den nye loven.

Departementet er usikker på om det bør anses som nødvendig å endre saksbehandlingssystemet for Høyesterett (Høyrett) før ikraftsettingen. Trolig bør spørsmålet ses i sammenheng med spørsmålet om Høyrett bør integreres med LOVISA.

Tvisteloven åpner for elektronisk utveksling av prosesskriv. Videre er det i § 13-7 gitt en hovedregel om at det under hovedforhandling skal foretas opptak av parts- og vitneforklaringer. Departementet mener det er ønskelig med innføring av disse reformene så snart som mulig, men anser ingen av dem som nødvendige for iverksetting.»

Bergen tingrett og Regjeringsadvokaten har i det vesentlige gitt sin tilslutning til disse synspunktene. Bergen tingrett har imidlertid tilføyd:

«Det må imidlertid presiseres at det her må foretas et grundig utviklings­arbeid som ikke påfører domstolene ytterligere driftsproblemer i Lovisa. Oppdateringene av Lovisa har erfaringsmessig skapt nye problemer. Dette medfører både merarbeid og frustrasjon blant så vel dommere som saksbehandlere.»

Asker og Bærum tingrett, Nedre Romerike tingrett og Oslo tingrett har alle påpekt at det i tillegg er grunn til å prioritere meget høyt at det før ikraftsetting skjer utvikling av systemet for ledelsesinformasjon. Domstoladministrasjonen (DA) mener dette er nødvendig. DA har påpekt at det er grunn til å anta at domstollederens styring av saksavviklingen vil stå sentralt ved den kulturendring som tvisteloven skal innføre. Samtidig vil etableringen av ledelsesinformasjon i LOVISA utgjøre «et forholdsvis begrenset arbeid i forhold til tilpassing av saksflyt og maler.» For øvrig har DA uttalt at det bør nedsettes en delprosjektgruppe for LOVISA, og at det under arbeidet med saksflyt og maler også bør has for øye at det har en side til spørsmålet om delegasjon av oppgaver til saksbehandlere fra dommere. DA har understreket at utformingen av felles maler innebærer en effektivitetsgevinst ved saksbehandlingen:

«Domstoladministrasjonen er av den oppfatning at det spesielt ved innføringen av tvisteloven er nødvendig at maler er etablert ved ikraftsettingen, og at malene holder høy kvalitet. Utarbeidelse av gode maler vil sikre effektiv innføring av tvisteloven, og vil også gi en betydelig gevinst i forhold til opplæring i domstolene og blant andre brukere.»

DA har ellers uttalt at de i samarbeid med Høyesterett vil se på hvilket omfang tilpassingen av saskbehandlingssystemet i den domstolen bør ha, men at tilpassingen der vil bli vesentlig mindre omfattende enn tilpassingen av LOVISA. For jordskifterettene vil det bare bli snakk om mindre endringer i systemene og malene. Ofoten og Sør-Troms jordskifterett har uttrykt at det er behov for å få dette gjort før ikraftsetting.

Stavanger tingrett mener flere forutsetninger bør være oppfylt før ikraftsetting. Det er også viktig

«at nødvendig infrastruktur til gjennomføring av elektronisk utveksling av prosesskriv samt utstyr til opptak av parts og vitneforklaringer er på plass før tvisteloven trer i kraft. Dette begrunnes med at tvistelovens regler i stor grad er basert på slike løsninger, og det fremstår som problematisk å skulle gjennomføre for eksempel lovens fristregler uten at domstolenes infrastruktur er tilrettelagt slik loven forutsetter.»

Norsk redaktørforening og Norsk Presseforbund har også påpekt behovet for at det legges til rette for elektronisk utveksling av prosesskriv:

«Utviklingen av databehandlingssystemene i domstolene er av stor betydning også for gjennomføring av offentlighetsprinsippet i praksis [...]»

Departementet kan slutte seg til det DA har uttalt om utformingen av maler som middel til å effektivisere innføringen av tvisteloven. Likevel vil det neppe være avgjørende for en vellykket innføring av loven om utarbeidelsen av samtlige maler er gjennomført før iverksettingen. Uavhengig av når malene blir ferdig utarbeidet, vil det trolig være naturlig å revurdere innholdet av flere av disse etter at de første erfaringsutvekslingene mellom aktørene er gjennomført etter iverksettingen.

Departementet er enig i DA’s beskrivelse av hva som før ikraftsetting er nødvendig å gjøre for at saksbehandlingssystemene for Høyesterett og jordskifterettene skal bli tilpasset tvisteloven. Endelig er departementet enig med DA i at det er grunn til å prioritere etableringen av ledelsesinformasjon i LOVISA like høyt som tilpassing av saksflyt og maler.

For øvrig fastholder departementet synspunktene i høringsbrevet. Det bør ikke være noen nødvendig forutsetning for iverksetting av tvisteloven at det er lagt til rette for elektronisk utveksling av prosesskriv eller for opptak av forklaringer. Det vises ellers om dette til 5.5.

5.3 Teknisk utstyr

I høringsbrevet er dette omtalt slik:

«Flere av reglene i tvisteloven vil bare bli virksomme dersom nødvendig teknisk utstyr er anskaffet. Det gjelder først og fremst fjernmøter, elektronisk samhandling og opptak av forklaringer, men også i betydelig utstrekning fjernavhør. Loven bør kunne settes i verk uten at alle disse reglene blir virksomme. Men departementet mener det er helt nødvendig at det under saksforberedelsen kan holdes rettsmøter som fjernmøter. Ellers vil et sentralt virkemiddel i rettens saksstyring gå tapt, eventuelt at partene risikerer å bli påført urimelig høye kostnader ved å bli kalt inn til et vanlig rettsmøte. Fjernmøter under saksforberedelsen kan gjennomføres mens deltakerne oppholder seg på sine kontorer. Departementet antar at både domstolene og advokatene allerede har tilfredsstillende utstyr til slike møter.

Departementet ser også øvrige fjernmøter, særlig i småkravprosessen, som et av tvistelovens viktige virkemidler for at partenes sakskostnader ikke skal bli uforholdsmessig store. Tilsvarende gjelder fjernavhør av parter og vitner i både småkravprosess og allmennprosess. Departementet ser det derfor som sterkt ønskelig, men ikke helt nødvendig, at domstolene har tilgang til utstyr for å gjennomføre fjernmøter og fjernavhør så ofte som tvistelovens regler kan gi rom for det. Dette tilsier at en meget høy andel av rettssalene snarest mulig blir tilført utstyr som gir god lydoverføring, og at en viss andel også blir tilført utstyr for tilfredsstillende bildeoverføring. Departementet er usikker på hvor høye andelene bør være, og på hvor raskt disse anskaffelsene bør gjøres.

Utstyr i alle rettssaler til opptak av forklaringer i hovedforhandling bør ikke være en forutsetning for iverksetting av tvisteloven, men departementet er usikker på hvor sterkt slike anskaffelser bør prioriteres. Departementet er også i tvil om hvor sterkt behov det er for å ha slikt utstyr i et mindre antall rettssaler for å ha mulighet til opptak av forklaring som gis for å sikre bevis, jf. § 13-9. Det vil blant annet avhenge av hvor ofte det kan ventes å være ønskelig å foreta opptak i stedet for innføring i rettsboken. Høringsinstansene oppfordres til å gi uttrykk for sitt syn på disse spørsmålene.»

Høringsinstansene som har uttalt seg om teknisk utstyr, har i hovedtrekk gitt sin tilslutning til synspunktene i høringsbrevet. Det gjelder Asker og Bærum tingrett, Bergen tingrett, Nedre Romerike tingrett, Oslo tingrett, Stavanger tingrett, Nord- og Midhordland jordskifterett, Ofoten og Sør-Troms jordskifterett, Domstoladministrasjonen (DA), Regjeringsadvokaten og Norsk Redaktørforening og Norsk Presseforbund . Men flere av dem har kommet med supplerende synspunkter.

Om behovet for fjernmøteteknologi i domstolene uttaler Advokatforeningen at det er et åpenbart behov for systematisk oppgradering av denne teknologien, som i dag er «temmelig ujevn» og også «lite standardisert».

Om behovet for opptaksutstyr uttaler Bergen tingrett :

«Det vil trolig være tilstrekkelig å utstyre et par av salene med slikt utstyr.»

Om det samme uttaler Stavanger tingrett at den anser det som:

«lite hensiktsmessig at en i påvente av slikt utstyr i betydelig grad skal protokollere vitneforklaringer. En slik ordning er tids- og arbeidskrevende og medfører unødvendige utgifter for sakens parter.»

Om behovet for utstyr til bildeoverføring uttaler Oslo tingrett :

«I Oslo tingrett gjennomfører vi for tiden et prøveprosjekt med videokonferanser. Utstyret er imidlertid bare tilgjengelig i en rettssal og som ett sett flyttbart utstyr. For at det skal representere en driftsmessig gevinst av betydning, må dekningsgraden både i Oslo tinghus og hos de aktørene domstolen forholder seg til utenfor tinghuset, bli vesentlig bedre.

Vi ser en videreutvikling av dette, herunder økt tilgjengelighet av det nødvendige tekniske utstyret, som en viktig premiss for å kunne hente ut de driftsmessige gevinstene som ligger i de nye reglene. Dersom man unnlater å foreta disse investeringene, vil det også påvirke effektiviteten i domstolene, og dermed realismen i departementets anslag av gevinster.»

Generelt om rettssalsutstyr til fjernmøteteknologi og opptak av forklaringer uttaler DA :

«Innkjøp og tilpassing av slikt utstyr vil ikke kunne gjøres innenfor de budsjettrammer som eksisterer i dag, og vil forutsette økte bevilgninger. Det bør utarbeides en investeringsplan for dette arbeidet for å forhindre at det går lang tid fra ikraftsettelse og til domstolene er gitt det utstyr tvisteloven forutsetter. Så lenge det er et avvik mellom tvistelovens intensjoner og de faktiske realiteter i domstolene, vil også verdien av en etterkontroll av tvisteloven reduseres.

Domstoladministrasjonen vil videre påpeke at lyd- og bildeopptak er en aktuell problemstilling også på andre områder enn i forhold til tvisteloven. Alle landets politidistrikt skal i løpet av 2006 få utstyr for lyd- og bildeopptak. Domstolene vil etter dette utgjøre en flaskehals i forhold til den tekniske utviklingen i tilstøtende sektorer, hvilket tilsier at innføring av slikt utstyr i domstolene dermed fremstår som desto viktigere.

Domstoladministrasjonen viser videre til at det i rapporten «Rett til tolk», utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt av Justisdepartementet, foreslås endring av straffeprosessloven § 23 ved at det som hovedregel skal tas lyd- eller videoopptak av forhandlinger hvor det brukes tolk. Innføring av teknisk utstyr som forutsatt i tvisteloven vil derfor kunne finansiere fremtidige lovendringer på andre områder.»

Om behovet i jordskifterettene uttaler Nord- og Midhordland jordskifterett :

«Flertallet av våre parter er selvprosederende. En kan ikke regne med at disse har nødvendig teknisk utstyr som det her er tale om. Normalt blir jordskifterettens møter også ofte holdt lokalt. De fleste vil da ha kort vei.

Men mulighetene for å benytte fjernmøte bør likevel gjøres mulig også for jordskifte(og over)rettene.»

Ofoten og Sør-Troms jordskifterett påpeker behovet i større grad:

«En sak for jordskifteretten kan ha flere titalls aktive parter (100-talls passive) og opptak av parts- og vitneforklaringer vil kunne gi besparelser i arbeidet. Partene anfører i all hovedsak dokumentbevis for jordskifteretten.»

Departementet fastholder synspunktene i høringsbrevet. Anskaffelse av teknisk utstyr bør med andre ord ikke gjøres til absolutt forutsetning for iverksetting av loven. Men det bør forutsettes at det før iverksettingen er lagt en plan for investeringer i teknisk utstyr som nevnt for de alminnelige domstolene. En slik plan bør i særlig grad prioritere at det i løpet av kort tid blir anskaffet utstyr som gir langt de fleste rettssalene god lydkvalitet ved fjernavhør; dernest utstyr som i en god del rettssaler gir god bildeoverføring. Dette er investeringer som vil føre til betydelig færre reiser til der retten befinner seg. Det vil gi besparelser for det offentlige i de sakene hvor det er det offentlige som dekker den ene partens kostnader med sakførsel, og i de sakene der det offentlige er part. Vel så viktig er det å framheve at slik teknologi i mange saker i vesentlig grad vil redusere partenes kostnader med å føre sak, slik at lovens mål om lettere tilgang til rettsapparatet der det er behov for det, vil bli bedre oppfylt. Det er i denne sammenheng vesentlig at denne teknologien ikke bare vil bidra til flere fjernavhør; den vil også legge forholdene til rette for hyppige fjernmøter. Uavhengig av de mål tvisteloven skal fremme, kan det også være andre grunner til prioritere anskaffelse av slikt utstyr høyt. Det er grunn til å tro at det også vil kunne føre til betydelige reduksjoner i det offentliges kostnader med straffesaker.

Snarlig anskaffelse av opptaksutstyr i en del rettssaler bør også prioriteres, slik at en vinner erfaringer med hvilken nytte det er knyttet til slike opptak. Det gjelder både opptak av alle forklaringer i hovedforhandling og opptak av forklaringer utenfor hovedforhandling. Det er viktig å få grunnlag for å vurdere når det ved gjennomføring av bevisopptak/bevissikring er mest hensiktsmessig med opptak, og når det samlet sett er mest effektivt å foreta innføring i rettsbok, slik det skjer i dag. Dette kan tenkes å variere med mange forhold. Som påpekt av DA er det også grunn til å vurdere prioriteringen av utstyr for opptak i sammenheng med en eventuell regel i straffeprosessen om opptak av det som er formidlet av tolk. Opptak i straffesaker kan dessuten gi rettssikkerhetsmessige og økonomiske gevinster i forhold til ankebehandling og eventuelt spørsmål om gjenåpning.

5.4 Restansenedarbeiding

I høringsbrevet er dette omtalt slik:

«Et viktig mål ved tvisteloven er en hurtigere og mer konsentrert behandling av tvister i domstolene. En aktiv saksstyring er et viktig virkemiddel for å oppnå dette. Om en domstol har så omfattende restanser at det blir vanskelig å avholde hovedforhandling innen seks måneder etter at stevning ble inngitt, jf. § 9-4 annet ledd bokstav h, vil det også bli vanskeligere å oppnå en konsentrert saksforberedelse, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) punkt 13.6.4, s. 181. Departementet fastholder at det av disse grunner er viktig at restansene i tilstrekkelig grad er nedarbeidet før ikraftsettingen. Nedarbeidede restanser bør likevel ikke settes som noen absolutt forutsetning. I en overgangsperiode bør det være mulig å oppnå en konsentrert saksforberedelse selv om den samlede saksbehandlingstid vil måtte overstige de mål som følger av lovens frister. Når det ses bort fra saker som etter særlige lovbestemmelser skal avgjøres hurtig, vil det for eksempel være mulig å orientere partene om at saksstyringsmøte etter § 9-4 vil bli utsatt i en periode, slik at den resterende saksforberedelse ikke risikerer å strekke seg over en uforholdsmessig lang periode.»

Stavanger tingrett mener det bør være en absolutt forutsetning for iverksetting at restansene er nedarbeidet i betydelig grad, og fortsetter:

«Vi vil her peke på at lovens ikrafttredelse i seg selv vil være ressurskrevende. Samtidig er det ønskelig i størst mulig grad å begrense perioden med to overlappende prosessformer/systemer. Det må, basert på dette, legges opp til et fornuftig og realistisk system med hensyn til restansenedarbeiding, hvor nødvendige midler bevilges.»

Asker og Bærum tingrett, Bergen tingrett, Oslo tingrett, Domstoladministrasjonen, Regjeringsadvokaten og Advokatforeningen har i ulik grad gitt sin tilslutning til hovedsynspunktet i høringsbrevet. Det er gitt uttrykk for varierende syn om hvor nødvendig det er å tilføre ekstra ressurser til domstolene for å oppnå restansenedarbeiding. Asker og Bærum tingrett og Bergen tingrett mener det vil være nødvendig med ekstra ressurser, men at omfanget vil være avhengig av utviklingen framover. Asker og Bærum tingrett uttaler også:

«I tingrettene er vi kontinuerlig opptatt av effektiv saksbehandling og restansenedarbeiding. Det er imidlertid grenser for hva som kan oppnås når saksbeholdningene til enhver tid bør være enda lavere. Det er derfor meget skuffende at de forventninger som ble skapt i Ot.prp.en om ressurser til restansenedarbeiding overhodet ikke ble fulgt opp i budsjettet for 2006.»

Oslo tingrett uttaler:

«Vi hadde i 2005 en gjennomsnittlig behandlingstid for de sivile sakene på 267 dager, og er således langt unna tvistelovens tidsfrister for saksbehandling.

[...] En del kan gjøres ved å endre vår egne rutiner og arbeidsform, men vi anser det nødvendig også å bli tilført noe midler utenfra for å kunne redusere saksbeholdningen tilstrekkelig.»

DA opplyser at restansene på landsbasis økte noe i 2004, men at de foreløpige tall for 2005 «viser at denne trenden nå er snudd og restansene er på vei ned igjen».

Regjeringsadvokaten har et noe annet syn enn de høringsinstansene som er referert foran:

«Med den nye loven bør det bli enklere å nedarbeide restansene. I en overgangsperiode får man heller akseptere at seks månedersfristen i tvisteloven § 9-4 (2) h, er uttrykk for et mer langsiktig mål ved enkelte domstoler enn absolutt ramme for fremdriften i den enkelte saken.»

Departementet fastholder synspunktene i høringsbrevet. Det er viktig med restansenedarbeiding før loven settes i verk, men det bør ikke gjøres til noen absolutt forutsetning. Departementet slutter seg også til uttalelsen fra Stavanger tingrett for så vidt som den viser til at mange restanser ved ikraftsetting vil få den uheldige effekt at aktørene over en lengre periode må forholde seg til to prosessystemer samtidig. Det kan føre til en mindre effektiv innkjøring av de rutiner som skal følges etter den nye loven. For øvrig vises til Regjeringsadvokatens uttalelse om at saksbehandlingsfristen ikke utgjør en absolutt ramme. Dette behøver ikke bare å få betydning ved lovens iverksetting. Det kan også tenkes å bli en realitet dersom det oppstår et betydelig misforhold mellom sakstilgang og tilgjengelige ressurser. Det vises til departementets merknader i 4.3.2 nest siste avsnitt.

5.5 Iverksettingstidspunkt

Høringsbrevet omtalte dette spørsmålet slik:

«Foran er drøftet forutsetninger for ikraftsetting av loven. Departementet mener at noen av disse må være oppfylt (en viss opplæring samt utvikling av en endret versjon av domstolenes saksbehandlingssystem for saksflyt og maler), og at det i ulik grad er ønskelig at de øvrige er oppfylt.

Domstoladministrasjonen (DA) er ansvarlig for gjennomføring av de tiltak overfor domstolene som er beskrevet i 3, 4, 5 og 7 [5.1 til 5.4 her i proposisjonen]. Som en oppfølging av dette ansvaret etablerte DA forprosjektgruppen som avga rapport 12. september 2005. Rapporten synes å ha lagt til grunn at det er realistisk med iverksetting 1. januar 2007, at det innen det tidspunktet er mulig å gjennomføre nødvendig opplæring og endring av domstolenes saksbehandlingssystem, og at DA i november 2005 må ha på plass en prosjektledelse for gjennomføring av de tiltak som iverksetting av tvisteloven vil foranledige.

DA har fram til nå ikke etablert noe slikt hovedprosjekt. Det vises i den forbindelse til vedtak i DA’s styre 12. desember 2005, der det blant annet heter:

«en helhetlig innføring av alle elementer tvisteloven legger opp til, inngår i grunntanken for den nye loven og har stor betydning for at man skal oppnå de tilsiktede effektiviseringsgevinstene i domstolene. Det er uansett en absolutt forutsetning at det tilføres nødvendige midler til opplæring og LOVISA-endringer.»

Dette innebærer at DA ikke har villet la kostnadene med iversetting av tvisteloven bli dekket innenfor någjeldende budsjettrammer, noe som ville ha ført til at domstolenes løpende oppgaver og andre planlagte investeringer vil bli tilsvarende redusert.

Departementet kan i hovedtrekk slutte seg til synspunktet om at de fleste av elementene i tvisteloven utgjør en helhet. Så lenge investeringene i punktene 3 til 5 og 7 foran ikke er foretatt i sin helhet, vil effekten av tvisteloven bli merkbart redusert. Men dette forholdet må avveies mot den gevinstrealisering som kan ventes oppnådd ved en snarlig iverksetting. Selv om forutsetningene for iverksetting begrenses til opplæring og en ajourføring av saksbehandlingssystemet, mener departementet at langt den største delen av det samlede gevinstpotensialet likevel vil kunne tas ut straks dommerne og de øvrige aktørene i det første året etter iverksetting har gjort sine erfaringer om hvordan det er mest hensiktsmessig å innrette seg etter loven. Heller ikke med slike begrensede forutsetninger for iverksetting antar departementet at det nå er realistisk å la loven tre i kraft 1. januar 2007, slik siktemålet ble formulert i Ot. prp. nr. 51 (2004–2005).

Departementet ser behovet for at domstolene blir tilført ekstra midler med tanke på tiltak i anledning iverksetting av tvisteloven, men kan ikke nå si noe om hvilket omfang som vil være aktuelt. Jo større andel av ønskede investeringer med sikte på innføring av tvisteloven som DA vil finne rom for før lovens ikraftsetting, jo bedre effekt vil tvisteloven gi.

Disse usikkerhetsmomentene bør ikke føre til at det går lang tid før fastsetting av ikraftsettingstidspunktet, noe som etter lovens § 37-1 skal bestemmes av Kongen. Loven innebærer omfattende regelendringer. Både domstolene, advokatene og framtidige parter i tvister vil ha behov for å innrette seg etter lovens omfattende regelendringer i god tid før ikraftsetting.

Det må også legges vesentlig vekt på at det allerede er skapt atskillig forståelse for det paradigmeskifte loven tar sikte på. Loven har også skapt interesse for hvordan nåværende lov bedre kan praktiseres i samsvar med de nye tankene i tvisteloven. Om perioden mellom vedtakelse og ikraftsetting blir lang, vil en lett risikere å miste mye av denne entusiasme, velvilje eller forståelse for et paradigmeskifte. Det er ikke bare fordi nyhetens interesse for loven går tapt. Etter hvert som aktørene under regimet av nåværende lov delvis innretter seg etter det nye tankegodset i loven, vil de gradvis tape forståelsen for at iverksettingen av ny lov vil innebære store endringer.

På denne bakgrunn tar departementet sikte på at loven trer i kraft 1. juli 2007.»

Agder lagmannsrett, Ofoten og Sør-Troms jordskifterett, Kompetanseutvalget for dommere (utvalg under Domstoladministrasjonen), Advokatforeningen og Regjeringsadvokaten kan fullt ut eller i det vesentlige gi sin tilslutning til forslaget i høringsbrevet om 1. juli 2007. Premissene for tilslutningen varierer. Regjeringsadvokaten antyder at datoen er i seneste laget:

«Regjeringsadvokaten vil tiltre det som er fremholdt i høringsbrevet side 7 nederst – side 8. Dersom ikrafttredelsen av den nye loven skyves lenger ut i tid, vil man måtte regne med at man mister mye av entusiasme, velvilje og forståelsen for et paradigmeskifte. Det er i seg selv noe uheldig om ikrafttredelsen først skjer 1. juli 2007 og ikke 1. januar 2007 slik siktemålet tidligere er formulert. Ytterligere utsettelse bør etter Regjeringsadvokatens syn unngås.»

Advokatforeningen er enig i «målsettingen om» 1. juli 2007 og uttaler:

«Departementet skisserer i høringsbrevet visse målsettinger, men påpeker at man ikke kan forvente den ideelle situasjon at grunnen er fullstendig beredt før ikrafttredelse.

Advokatforeningen er generelt enig i den avveiningen departementet har foretatt.»

Kompetanseutvalget for dommere uttaler:

«Vi anser det som svært uheldig dersom det foreslåtte tidspunktet skyves ut på grunn av manglende prioritering av de investeringene som er nødvendige, i særlig grad til opplæring og til nødvendig utvikling av Lovisa.

Det er vår oppfatning at det opplæringsarbeidet som er nødvendig ikke kan finansieres over den enkelte domstols eget budsjett. Det nødvendige omfang på dette opplæringsarbeidet gjør det også umulig å finansiere det over Kompetanseutvalgets eget budsjett,[...]»

Domstoladministrasjonen (DA) og Dommerforeningens utvalg for sivilprosess går inn for ikraftsetting 1. januar 2008, mens Øvre Romerike tingrett går inn for 1. oktober 2007. Også blant disse høringsinstansene er det gitt ulike begrunneler. DA uttaler:

«Selv om noe planlegging og forberedelse kan skje alt nå, vil ikke selve arbeidet kunne komme i gang før de økonomiske rammer er avklart. Domstoladministrasjonen går inn for at loven trer i kraft 1. januar 2008. Dette skyldes tiden som er nødvendig for utvikling av LOVISA fra det tidspunkt de økonomiske rammene er avklart.

[...]

[...] Vi anser det uforsvarlig å ta midler fra domstoldriften til dette formålet. Byggeprosjektene i forbindelse med strukturendringene i førsteinstansdomtolene må også prioriteres, både av hensyn til de ansatte som er i en lenge planlagt omstillingsprosess, og på grunn av kontraktforpliktelsene som foreligger i forhold til utbyggerne.

Det konkrete arbeidet med innføringsløpet kan som nevnt innledningsvis ikke komme i gang før de økonomiske rammene er kjent. Først når disse opplysningene foreligger kan man fastsette endelig prosjektbeskrivelse, bemanne prosjektet og foreta de nødvendige avklaringer med Computas om utvikling av LOVISA. Etter de opplysninger vi har fått vil det ikke kunne gis antydninger om dette før i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i mai, 13 til 14 måneder før den foreslåtte ikraftsettingsdatoen. Før dette tidspunkt kan vi gjøre forberedelser som kun krever ressurser internt i Domstoladministrasjonen, men vi kan ikke sette i gang tiltak som medfører at det påløper kostnader.

For de dommere og saksbehandlere som skal frikjøpes vil det nødvendigvis ta noe tid å få på plass en tilfredsstillende løsning i de domstoler disse avgis fra. Dette vil måtte løses på ulike måter, alt etter forholdene i den enkelte av de aktuelle domstoler. [...]

[...]Vi har anslått tidsforbruket for utvikling av LOVISA til 15-18 måneder, inkludert bemanning av delprosjektet. Det presiseres at vi anser dette som et minimum.

Etter en samlet vurdering kan Domstoladministrasjonen ikke anbefale ikraftsetting 1. juli 2007. For å sikre at nødvendig utvikling av LOVISA er ferdigstilt før ikraftsetting anbefaler vi at ikraftsettingsdato settes til 1. januar 2008.

Ikraftsetting ved et årsskifte vil i tillegg gi de beste forutsetninger for utarbeidelse av statistikk.

Domstoladministrasjonen er enig i at entusiasmen for den nye loven og forståelsen av at ikraftsettingen medfører et paradigmeskifte er viktig. Det er også grunn til å tro at entusiasmen og forståelsen vil være avhengig at ikraftsettingen kommer så rakst som mulig. Entusiasmen i domstolene kan imidlertid bli påvirket i negativ retning dersom det oppstår utsikkerhet om nødvendig utvikling av saksbehandlingsverktøyet og tilstrekkelig opplæring er gjennomført før ikraftsettingen, og ikke minst dersom de nødvendige tilpassinger i LOVISA ikke skulle være på plass når loven trer i kraft. Vi tror ikke entusiasmen og markeringen av et paradigmeskifte vil tape vesentlig på at ikraftsettingen utsettes seks måneder i forhold til Justisdepartementets forslag.

I domstolene vil året 2007 under enhver omstendighet være preget av forberedelsene til ikraftsettingen. Det vil være en sentral oppgave for domstolleder å umiddelbart starte arbeidet med holdningsendringer og andre forberedelser til ikraftsettingen. Det vises bl.a. til oppfordringen om dette i LOK-rapporten om aktiv saksstyring. Dette kan gjøres innenfor dagens rammer.»

Dommerforeningens utvalg for sivilprosess uttaler:

«Uansett hvilket ikrafttredelsestidspunkt som måtte bli valgt, går utvalget ut fra at vedtaket blir fulgt opp med de nødvendige bevilgninger. Så fremt de nødvendige bevilgninger blir stilt til rådighet, antar utvalget at utviklingen av saksbehandlingssystemer mv. og installeringen av teknisk utstyr bør kunne gjennomføres innen 1. juli 2007. Spørsmålet om hvilket ikrafttredelsestidspunkt som bør velges, bør derfor først og fremst dikteres ut fra behovet for opplæring og tilvenning til det nye tankegods i loven.

[...]

I høringsbrevets punkt 8 uttales det at det «allerede er skapt atskillig forståelse for det paradigmeskifte loven tar sikte på», og at dersom «perioden mellom vedtakelse og ikraftsetting blir lang, vil en lett risikere å miste mye av denne entusiasme, velvilje eller forståelse for et paradigmeskifte» (side 7-8). Dette synspunktet har vi noe vanskelig for å forstå. Loven må forutsettes å stå ved lag i mange år, og hvorvidt det paradigmeskifte loven legger opp til, virkelig har livets rett, vil uansett vise seg gjennom de erfaringer man høster. Det kan vanskelig ses at dette skal være avhengig av en rask ikrafttredelse. Etter vår oppfatning er det langt viktigere at det blir gitt rom for en grundig opplæring før loven blir satt i kraft.»

Øvre Romerike tingrett legger vekt på at det er uheldig å etablere nye rutiner når nøkkelpersonell kan være på ferie.

Stavanger tingrett går lengst i åpne muligheten for å skyte ikraftsetting lenger ut i tid:

«Etter Stavanger tingretts syn må ikrafttredelsestidspunktet for den nye tvisteloven fastsettes etter at en vurdering er foretatt med hensyn til når det anses realistisk at de nødvendige tekniske og opplæringsmessige forutsetninger er gjennomført. Dette vil selvsagt bero på blant annet de økonomiske ressurser som tilføres domstolene. Stavanger tingrett finner det derfor vanskelig å skulle foreslå et bestemt tidspunkt for ikrafttredelse, bortsett fra å fremheve at det er behov for tid samt tilføring av ressurser for å skulle gjennomføre loven.

Stavanger tingrett vil avslutningsvis bemerke at det synes lite fornuftig å gjennomføre loven uten at domstolene og de øvrige aktører i rettssystemet er rustet til å kunne gjennomføre loven på en god og hensiktsmessig måte. Generelt sett synes departementets brev av 24.01.2006 å gi inntrykk av en ordning hvoretter en søker å gjennomføre den nye loven uten samtidig å ville tilføre de nødvendige ressurser, noe som etter Stavanger tingretts syn er uheldig. Departementet er selv inne på, under punkt 8 i brevet, at så lenge de tidligere nevnte investeringer ikke er gjennomført i sin helhet, vil effekten av tvisteloven bli merkbart redusert. Stavanger tingrett er i denne forbindelse redd for at den entusiasme, velvilje og forståelse for det forestående paradigmeskiftet, som departementet legger til grunn under samme punkt, går tapt dersom innføringen av loven ikke følges opp med den nødvendige ressurstilføring og opplæring. Det vises til den belastning dette i så fall vil medføre for dommerne.»

Oslo tingrett har bare angitt noen generelle merknader om tidspunktet for ikraftsetting:

«Den nye loven vil, når den tas i bruk i sin fulle bredde og etter lovgivers intensjoner, innebære betydelige endringer i forhold til dagens arbeidsrutiner i tingrettene. Det dreier seg både om endringer i mange innarbeidede arbeidsrutiner, men i kanskje enda større grad om å etablere nye holdninger til domstolsarbeidet. Disse endringene vil kreve betydelig innsats fra alle berørte; de domstolsansatte, partene og ikke minst prosessfullmektigene. Advokatarbeidet med de sivile sakene vil endre karakter gjennom den nye lovgivningen.

[...] Oslo tingrett vil understreke at for å kunne ta i bruk den nye tvisteloven etter lovgivers intensjoner, til beste for alle brukergrupper, er det nødvendig at det stilles tilstrekkelige ressurser til rådighet til å kunne gjennomføre disse tiltakene før ikraftsettingen.»

Departementet fastholder i hovedsak sine betraktninger i høringsbrevet, men går nå inn for en annen ikraftsettingsdato. Ved avveiningen av hvilken dato som skal velges, er det to hovedhensyn som står mot hverandre.

• Det vil i vesentlig grad hemme oppnåelsen av lovens mål om den settes i verk uten at det er gjennomført de tiltak som under 5.1 til 5.4 er beskrevet som nødvendige, eller som det er påpekt bør prioriteres høyt.

• Lovens iverksetting vil utløse en endringsprosess som vil føre til de positive virkninger som er beskrevet i 4.3.2, først og fremst at parters kostnader med tvisteløsning blir betydelig redusert, og at produktiviteten i domstolene øker. Dette er virkninger som i stor grad vil inntre uavhengig av om størstedelen av tiltakene nevnt foran er gjennomført, jf. departementets merknader i 5.1 om at loven i seg selv vil virke handlingsdirigerende overfor dommerne. Det vil være uheldig om positive virkninger av loven blir utsatt. I tillegg kommer at loven på forskjellige punkter innfører nye og mer velegnede prosessregler rent bortsett fra reglenes administrative og økonomiske konsekvenser.

At loven i seg selv vil virke handlingsdirigerende, er selvsagt ikke til hinder for at det før loven trer i kraft, er viktig gjennom opplæringsvirksomhet og på annen måte å skape en holdningsendring blant aktørene i rettspleien, særlig blant dommerne. Det vil fremme at loven raskt får størst mulig gjennomslag. Det kan imidlertid ikke ventes at en slik prosess er fullført allerede samtidig eller kort tid etter lovens iverksetting. Det er ønskelig at iverksettingen av loven starter en langvarig læringsprosess med sikte på at lovens mål skal bli nådd i størst mulig grad.

Departementet er enig med DA i at loven utgjør en helhet, og at det derfor er en stor fordel at reglene som åpner for fjernavhør, fjernmøter, opptak av forklaringer og elektronisk overføring av prosesskriv fullt ut kan praktiseres så snart som mulig. Men med de vesentlige fordeler som loven vil gi uavhengig av om disse reglene kan praktiseres, mener departementet at det ved fastsetting av datoen for lovens iverksetting ikke bør tas hensyn til når det er realistisk at disse reglene kan praktiseres.

Departementet er i og for seg enig med de høringsinstanser som har framhevet at loven bare kan evalueres fullt ut etter tre år, slik som vedtatt av Stortinget, dersom alle reglene kan bli praktisert i god tid før evalueringen. Men heller ikke dette hensynet bør etter departementets mening tillegges vekt ved valg av iverksettingstidspunkt. Det er uansett grunn til å evaluere loven etter tre år for å få rettet opp mulige svakheter som viser seg tidlig. Dessuten vil en forskjøvet start med full praktisering av noen av lovens regler kunne gi kunnskap om hvordan disse nyhetene ved loven isolert sett har virket.

Ved avveiningen av de to hovedmomentene som er framhevet foran, er departementet kommet til at det bare er aktuelt å utsette iverksettingen til etter 1. juli 2007 dersom det er en betydelig sjanse for at effekten av loven derved vil øke vesentlig. Samtidig legger departementet til grunn at iverksettingsdatoen bør fastsettes lang tid i forveien, slik at aktørene har god tid til å innrette seg etter de nye reglene. De forskjellige aktørene har behov for å bruke tid på å tilpasse sine rutiner til den nye loven. For mange parter vil tidspunktet for lovens iverksetting også ha betydning for hvordan de finner det hensiktsmessig å innrette seg etter prosessreglene i en konkret tvist.

DA mener at de vesentlige forberedelsene med iverksettingstiltakene ikke kan komme i gang «før de økonomiske rammene er kjent». Utsagnet må ses i sammenheng med at DA mener at iverksettingstiltak ikke kan settes i gang før domstolene blir tilført «friske midler», slik at det til dette formålet unngås å ta midler «fra domstoldriften». Departementet er enig med DA og domstolene i at gjennomføring av iverksettingstiltak utløser et behov for økte økonomiske rammer til domstolene, men dette må det tas stilling til i det løpende budsjettarbeidet.

DA har i svar på høringsbrevet anslått behov for en lengre tidsperiode enn først antatt for å kunne gjennomføre de omhandlede tiltak knyttet til endring av saksbehandlingssystemet.

På denne bakgrunn mener departementet at datoen for lovens iverksetting bør være 1. januar 2008.