Ot.prp. nr. 74 (2005-2006)

Om lov om endringer i tvisteloven (endringer i straffeprosessloven og andre lover)

Neste kapittel

Forrige kapittel

6 Spesialmerknader til lovforslaget

Til § 2-4 annet ledd nytt fjerde punktum

Henvisningen er tilføyd for å skape best mulig oversikt over de mindreåriges stilling i prosessen. Det vises for øvrig til merknaden til § 14-1 første ledd nytt annet og tredje punktum.

Til § 6-2 første ledd ny bokstav c

Tilføyelsen er gjort for å klargjøre at tvisteloven fullt ut viderefører bestemmelsen i tvistemålsloven § 273 nr. 5 om at mekling i forliksrådet ikke foretas i saker om patent, kretsmønstre til integrerte kretser, planteforedlerretter, varemerker og design. Det kan reises tvil om § 6-2 i sin nåværende utforming skal forstås slik. Formuleringen i innledningen til første ledd avgrenser riktig nok mot saker som ikke behandles av de vanlige tingretter, men det er ikke alle sakstyper nevnt i tvistemålsloven § 273 nr. 5 som i egne regler er kanalisert til bestemte domstoler. Formuleringen i § 273 nr. 5 foreslås på denne bakgrunn tatt inn i ny bokstav c. Nåværende bokstav c til e blir de nye bokstav d til f.

Til §§ 6-3 nytt fjerde ledd og 6-4 nytt femte ledd

Disse to tilføyelsene er en videreføring av første punktum i tvistemålsloven § 277 sjette ledd, som ble tilføyd ved lov 25. juni 2004 nr. 53 og trådte i kraft 1. januar 2006. Tredje punktum i sjette ledd er i hovedtrekk videreført i lovforslaget § 37-3, se tvangsfullbyrdelsesloven § 7-7 nytt tredje ledd.

Til § 6-13 første ledd bokstav a og d

Bokstav a er omformulert. Det kan være aktuelt å erstatte klageren mer enn ett gebyr når saken er tatt til behandling etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-7. Klagers mulighet etter nåværende bestemmelse i tvistemålsloven § 277 sjette ledd annet punktum til å få erstattet behandlingsgebyret for utlegg i forliksrådet blir videreført med den nye utformingen av bokstav a. Det er reglene i kapittel 20 som blir avgjørende for om klagers kostnader skal erstattes, herunder reglene i § 20-5 om hva som skal anses som nødvendige kostnader. Hvilke forhold som kan være aktuelt å legge vekt på, er nærmere omhandlet i merknadene til § 277 sjette ledd annet punktum i Ot.prp. nr. 43 (2003–2004) s. 42–43. For øvrig ser ikke departementet grunn til å gjengi noe av sistnevnte bestemmelse, idet tvisteloven gir tilstrekkelig veiledning. Partenes eventuelle øvrige kostnader i forbindelse med utleggsbegjæringen før saken tas til behandling i forliksrådet, for eksempel med rettshjelp eller å møte, vil – sammen med kostnadene som løper mens forliksrådsbehandlingen pågår – bare kunne erstattes innenfor de maksimalrammer som følger av første ledd bokstav c til e. Nåværende henvisning i bokstav d til tredje ledd er feil og er rettet. Om forståelsen av bestemmelsen når en sak er tatt til behandling etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-7, vises til merknadene til bokstav a.

Til § 10-4 første ledd

Det foreslås en modifikasjon av påbudet om fristen for gjennomføring av småkravprosess, særlig med tanke på tilfelle der partenes sykdom eller fravær gjør lengre saksbehandlingstid nødvendig eller domstolen har en stor mengde ubehandlede saker. Om bakgrunnen for endringen og forståelsen av fristregelen vises ellers til departementets generelle merknader i 3.6.2.

Til § 14-1 første ledd nytt annet og tredje punktum

Tilføyelsen er en oppfølging av de tilføyelser til tvistemålsloven § 135 som ble gjort ved lov 1. august 2003 nr. 86 om endring av menneskerettsloven mv. (innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov.).

Til § 19-1 annet ledd bokstav b

Bestemmelsen ble på bakgrunn av forslaget i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) vedtatt med en noe annen formulering enn etter Tvistemålsutvalgets forslag, uten at noen endring i innholdet var tilsiktet. Etter nærmere overveielse er departementet kommet til at det vil gjøre bestemmelsen klarere om den knytter seg til det hevdvunne prosessuelle begrepet heving. Tradisjonelt uttales det i slutningen til en kjennelse som avslutter saken uten å avgjøre den i realiteten og uten at det er tale om å avvise den, at «saken heves».

Til § 22-3 første ledd

Ved lov 15. juni 2001 nr. 38 ble familievernkontor tilføyd i tvistemålsloven § 204 nr. 2. Familievernkontor bør også tas med i oppregningen i tvisteloven § 22-3 første ledd, som tok sikte på å videreføre gjeldende rett.

Til § 22-5 første ledd

Første ledd første punktum omhandler forbud mot å ta imot bevis fra de oppregnede personene. Om bakgrunnen for endringen vises til 3.6.3. Bestemmelsen viderefører tvistemålsloven § 205 første ledd, men gjelder også for realbevis. Forbudet gjelder ikke å ta imot bevis fra andre som er gjort kjent med det som er betrodd, når disse personene ikke er omfattet av annet punktum. Barnevernet kan for eksempel i en sak om omsorgsovertakelse gjøre rede for de opplysninger de har fått fra helsepersonell. Annet punktum tilsvarer tvistemålsloven § 205 annet ledd og viderefører gjeldende rett.

Til § 28-5 annet ledd første punktum og § 32-7 annet ledd

Åpenbare skrivefeil er rettet.

Til § 32-11 første ledd tredje punktum

Et feilplassert komma er flyttet.

Til § 36-10 tredje ledd bokstav d

Endringen er rent språklig, slik at det på samme måte som i bokstav a til c brukes bestemt form entall.

Til § 37-3 Endringer i andre lover

Her er tatt med alle de lover som blir endret ved tvisteloven, også de lovbestemmelsene som ble vedtatt endret ved vedtakelsen av tvisteloven. I lovforslaget er disse vedtatte endringene tatt med uten kursivering av hva som ble endret da. Noen av de endringsbestemmelsene foreslås nå endret. Det som utgjør den foreslåtte endringen i forhold til de vedtatte endringene, er markert med kursiv i lovforslaget.

Til nr. 1. Lov 20. juli 1893 nr. 2 om Stranding og Vrag

Til § 10 annet ledd tredje punktum og tredje ledd første punktum

I annet ledd tredje punktum er det gjort endringer i samsvar med 3.4.8. I tredje leddførste punktum er henvisningen til tvistemålsloven kapittel 30 tatt ut. Det er ikke behov for å erstatte henvisningen, idet tvisteloven ikke viderefører et særlig sett med prosessregler for saker om offentlige tjenestehandlinger.

Til nr. 2. Lov 28. november 1898 om Umyndiggjørelse

Til § 2 annet til fjerde ledd

Det vises til 3.4.4.

Til § 8 første ledd femte punktum

Det vises til de generelle merknader i 3.4.8.

Til § 12 annet punktum

Det vises til 3.4.3.

Til § 13 første og annet punktum

Det vises til 3.4.4 og 3.4.14.

Til § 14 første ledd

Det vises til 3.4.10.

Til § 15 første ledd

Det vises til 3.4.3.

Til § 16

Henvisningen til tvistemålsloven § 373 er erstattet med de lovbestemmelser i tvisteloven som regulerer de tilsvarende forhold. Ved ikraftsetting av tvisteloven vil Høyesteretts kjæremålsutvalg (ankeutvalg) ikke lenger utgjøre noen særskilt domstol. Presiseringen i gjeldende lov om Kjæremålsutvalget er derfor unødvendig, og bestemmelsen er forenklet ved at omtalen av lagmannsrett og Høyesterett er erstattet med ankedomstolen.

Til §§ 17 og 18

Betegnelsen «henvist» er ikke i samsvar med den terminologi som brukes i de bestemmelser i tvisteloven som det er vist til i § 16. Departementet ser ikke grunn til å ha særregler for hvordan ankebehandlingen skal foregå når saken ikke avgjøres etter de bestemmelser som er oppregnet i § 16. Slik tvistemålsloven § 380 om skriftlig behandling opprinnelig var utformet, lempet § 18 på vilkårene for skriftlig behandling. Tvistelovens opplegg for saksbehandlingen er ytterligere fleksibelt, og det bør gjelde også i disse sakene. Departementet ser heller ikke grunn til å tilsidesette tvisteloven til fordel for det spesielle opplegg for saksbehandlingen som er pålagt i § 17, jf. det generelle synspunktet i 3.3.3.

Til § 21

Det vises til 3.3.2.5.

Til § 26 annet og tredje ledd

Det vises til 3.4.14 og 3.4.3.

Til § 34 første punktum

Det vises til 3.4.10.

Til nr. 3. Lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov

Til § 3 annet ledd annet punktum

Det vises til 3.4.14 og 3.4.16.

Til § 39 a sjette ledd

Henvisningen til tvistemålsloven kapittel 33 er erstattet med tilsvarende bestemmelser i tvisteloven.

Til § 110 første ledd

Det vises til 3.4.4.

Til § 249 nr. 4 bokstav b

Om endringen i annet punktum vises det til 3.11.

Til nr. 4. Lov 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v.

Til § 19 første ledd annet punktum

Det vises til 3.4.4.

Til § 28 første ledd første punktum

Det vises til 3.4.4.

Til § 31

Det vises til 3.4.16.

Om første ledd vises til 3.4.14 og 3.4.16.

Det vises til 3.4.1 for endringen fra lovlig stedfortreder til stedfortreder i annet og tredje ledd . For endringene fra hjelpeintervenient til partshjelper vises det til 3.4.7.

Til § 203

Det vises til 3.4.14.

Til § 209

Det vises til 3.4.12.

Til § 210 første punktum

Henvisningene til tvistemålsloven §§ 115 til 117 og § 320 siste ledd og til § 258 siste ledd og § 137 er erstattet med bestemmelsene i tvisteloven som regulerer de samme forhold. Slik tvisteloven er bygd opp, med en generell bestemmelse om stedfortredere, anses det unødvendig med en henvisning til § 2-3 første ledd som en videreføring av gjeldende henvisning til tvistemålsloven § 116. For øvrig vises det til 3.4.1 og 3.4.12.

Til § 217 første og tredje ledd

Påkjæres er erstattet med anke og kjæremålsretten med ankedomstolen. Det vises til 3.4.14.

Til § 221 annet ledd

I samsvar med 3.4.4 er første punktum endret. Tredje og femte punktum er endret i samsvar med 3.4.14.

Til § 230 første ledd tredje punktum

Regelen i nåværende tredje punktum henviser til tvistemålsloven kapittel 30. Tvisteloven har ikke noe særskilt kapittel om offentlige tjenestehandlinger. Noen av de forhold som er særskilt regulert i tvistemålsloven kapittel 30, er det gitt regler om i tvisteloven. Men ingen av disse kan ses å være aktuelle for vedtak i Advokatbevillingsnemnden. Fjerde punktum blir etter dette tredje punktum.

Til § 238 tredje ledd annet punktum

Tvistemålsloven er i henvisningen erstattet med tvisteloven.

Til opphevelsen av § 239 tredje ledd fjerde punktum

Tvisteloven viderefører ikke bestemmelsen i tvistemålsloven § 438, og henvisningen i nåværende fjerde punktum blir derfor opphevet.

Til nr. 6. Lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v.

Til § 10 annet ledd

Det vises til 3.4.3.

Til § 11 første punktum

Det vises til 3.4.3.

Til § 12 innledningen og nr. 1 og 2

Det vises til 3.4.14.

Til nr. 7. Lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker

Til § 2 første ledd

Gjeldende bestemmelse angir hvilke deler av tvistemålsloven som kommer til anvendelse med tilføyelse av de forbehold at det er anledning til slik anvendelse, og at ikke annet følger av skjønnslovens øvrige bestemmelser. Det framgår av forarbeidene, jf. Ot. prp. nr. 38 (1911) s. 5, at departementet ikke ville gjøre detaljerte henvisninger til kapitler eller paragrafer. Tvistelovens oppbygging gjør det imidlertid hensiktsmessig å justere denne henvisningsteknikken. Det er betydelige regelsett som ikke er tatt inn i den del av tvisteloven som plasseringen i tvistemålsloven tilsier, og det bør klargjøres om disse og helt nye regelsett skal komme til anvendelse. Som nevnt i 3.3.1 kan det være aktuelt å inkorporere reglene om skjønn i tvisteloven. Ved ikraftsetting av tvisteloven er det likevel tatt som utgangspunkt at særregler i skjønnsprosessloven som innebærer unntak fra tvistemålslovens regler, beholdes så langt de også innebærer unntak fra de nye reglene i tvisteloven, slik at ytterligere reduksjon av særregler utstår til en alminnelig revisjon av reglene i skjønnsprosessloven. På denne bakgrunn er det i den generelle henvisningen til reglene i tvisteloven foreslått unntak for reglene om behandling i forliksråd og om fravær (uteblivelse) og tilføyelse om reglene om frister til å gjøre innsigelse mot saksbehandlingen. Når det gjelder de generelle reglene om saksforberedelse og gjennomføring av skjønnsforretningen, er ikke dette utgangspunktet fullt ut fulgt opp. Det vises til departementets merknader til § 21 første og annet ledd.

Til opphevelsen av § 3

Til § 20 a

Første punktum er endret i samsvar med 3.4.4. I annet punktum er «i» tilføyd etter at ordet ved lov 25. juni 2004 nr. 53 om endringer rettergangslovgivningen m.m. (organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet) ble utelatt ved en inkurie. Tredje punktum er endret i samsvar med 3.4.14.

Til § 21 første og annet ledd

Skjønn utgjør et stort spekter av saker, både når det gjelder antall parter og hvor kompliserte faktiske og rettslige spørsmål som blir reist. Også i skjønn er det behov for å få fram standpunkter og viktige opplysninger så tidlig som råd, og det er viktig å få minnelig løsning eller avgjørelse så hurtig som mulig. I tråd med de tanker som ligger til grunn for tvisteloven, er dette momenter som skulle tilsi større bruk av møter under saksforberedelsen. Som påpekt i forarbeidene til den generelle revisjon av skjønnsprosessloven ved lov 26. januar 1973 nr. 3, jf. Ot. prp. nr. 18 (1971–72) s. 36 med tilslutning til Husaasutvalgets innstilling s. 48, vil saksforberedende møter kunne forsinke avslutningen av skjønnet når tidspunktet skal passe for mange parter. Departementet vil også vise til at flere skjønn kan gjelde relativt enkle forhold eller beskjedne verdier. I tråd med de tanker som ligger til grunn for småkravprosessen, bør saksforberedelsen da være minst mulig ressurskrevende, slik at en bør unngå å ha mer enn ett rettsmøte. Departementet er derfor innstilt på at reglene om saksforberedelsen fortsatt bør være svært fleksible, og at en ikke bør innføre en hovedregel om saksforberedende møte. Uavhengig av om det bør avholdes møte under saksforberedelsen, er det i tvistelovens regler om saksforberedelse og gjennomføring av hovedforhandlingen en langt sterkere understreking av prinsippet om aktiv saksstyring og rettens plikt til å vurdere minnelig løsning. Økt vektlegging av disse prinsippene bør også komme til uttrykk i skjønnsprosessloven, gjennom henvisninger til tvistelovens regler eller ved å innta tilsvarende regler. Andre nyvinninger i tvisteloven bør tas inn i skjønnsprosessloven hvis de også i skjønnsprosessen vil være egnet til å sikre en større grad av fleksibilitet for å ivareta hensynene til effektiv og forsvarlig saksbehandling. De nye reglene bør avspeile at skjønnsprosessen skal anvendes både i store og kompliserte saker og i saker som best kan sammenlignes med de saker som etter tvisteloven behandles etter småkravprosessen. Flere av reglene i første og annet ledd knytter seg bare til hva retten skal eller kan gjøre. Skjønn som styres av lensmenn eller andre utenfor domstolene, er gjennomgående langt enklere enn de rettslige skjønn. For de førstnevnte er det derfor naturlig med enklere saksbehandlingsregler. Når det ses bort fra de tilføyelser til §§ 21 og 22 som her foreslås som følge av de nye tankene tvisteloven hviler på, er det ikke tatt sikte på å foreta noen vesentlig endring av skjønnsprosesslovens struktur og begrepsbruk.

På denne bakgrunn er første ledd annet og tredje punktum utformet dels etter § 9-4 første ledd, dels etter § 10-2 annet ledd. Fjerde punktum er en omformulering av nåværende annet punktum. Det tas ikke sikte på noen realitetsendring. Som i dag vil det bli mulig å vente med oppnevning til det eventuelt er avholdt rettsmøte for muntlig saksforberedelse, der type fagkyndighet hos skjønnsmedlemmene kan være ett av spørsmålene det er naturlig å drøfte. Femte punktum er en videreføring av nåværende tredje punktum. Nytt annet og tredje punktum kan imidlertid åpne for at det i flere saker blir avholdt rettsmøter under saksforberedelsen. Sjette og sjuende punktum er videreføring av nåværende fjerde og femte punktum. De to reglene må nå ses på som en konkretisering av prinsippet om hurtig saksbehandling, jf. annet punktum. I åttende punktum er det innført en ny regel etter mønster av tvisteloven § 9-5 fjerde ledd. Regelen bør blant annet kunne bli aktuell når partenes fortsatte uenighet etter rettens mekling er begrenset til oversiktlige spørsmål. Åttende punktum bør kunne anvendes selv om det ikke er oppnevnt skjønnsmedlemmer. Niende punktum er også nytt, slik at det også i skjønnsprosessen åpnes for større grad av skriftlighet der det er ønskelig. Det er ikke funnet grunn til å vise til tvisteloven § 9-9 annet ledd om helt eller delvis skriftlig behandling. Nåværende siste punktum, som ble tilføyd som en del av nye bestemmelser om direktesendte prosesskriv ved lov 28. april 2000 nr. 34 om endringar i rettergangslovgjevinga m.m. (harmonisering av bøtestraffa og endring av prosessreglane for Høgsterett m.m.), er ikke videreført. Bestemmelsen henviser til tvistemålsloven § 123 første ledd og § 317 femte ledd for ytterligere forberedende innlegg. Det som er regulert der, har tvisteloven alle sine bestemmelser om i den del av fjerde del som får tilsvarende anvendelse gjennom lovforslaget § 2. Det vises særlig til § 12-3 første og annet ledd.

Annet ledd første punktum er en videreføring av nåværende annet ledd, men er skrevet noe om som følge av den nye muligheten til å avgjøre saken etter at forhandlinger under muntlig saksforberedelse er avholdt. Nytt annet punktum må ses i sammenheng med at den generelle preklusjonsregelen i tvisteloven § 9-16 er gitt tilsvarende anvendelse for tilbud av bevis gjennom henvisningen i departementets forslag til § 22 første ledd tredje punktum. I små og enkle skjønn behøver det ikke alltid å være grunn til å fastsette noe tidspunkt. Når tidspunkt ikke er fastsatt, vil saksforberedelsen ikke være avsluttet før skjønnsforretningen tar til. Ved valg av tidspunkt vil det være naturlig å se hen til regelen om to uker før hovedforhandlingen i allmennprosessen, jf. tvisteloven § 9-10 første ledd, og regelen om én uke før muntlig sluttbehandling i småkravprosessen, jf. tvisteloven § 10-2 tredje ledd. Departementet ser derimot ikke grunn til å innføre noen regel om sluttinnlegg. Det vises til det som er sagt foran om at mange skjønn er enkle. Det er ikke foreslått nye regler i skjønnsprosessen om endring av krav og påstander.

Til § 22 første ledd

Den generelle henvisningen i nåværende bestemmelse til reglene om saksbehandlingen under hovedforhandling i tvistemål er ikke videreført. For det første viser henvisningen til regler i tvistemålsloven som ikke er videreført ved tilsvarende bestemmelser i tvisteloven tredje del om behandlingen i første instans, men i lovens fjerde og femte del, som det blir henvist til i § 2. For det annet er det flere av de nye reglene i tvisteloven tredje del som ikke egner seg godt for skjønnsprosessen. Departementet antar for eksempel at tvisteloven § 9-15 angir gjennomføringen av hovedforhandlingen mer detaljert enn det som er ønskelig for skjønnsforretningen, og meddommere (skjønnsmedlemmer) er det særregler om i skjønnsprosessloven. På denne bakgrunn er det i første punktum formulert en generell og fleksibel regel om de viktigste elementer i en skjønnsforretning. Det inneholder ikke noen bestemmelse om rekkefølgen på de elementene som er nevnt der, herunder om spørsmålene knyttet til en eller flere parter skal behandles for seg. I annet punktum er det likevel presisert at saksøkeren som regel skal ha ordet før saksøkte. Dette gjelder også ved overskjønn, jf. § 36 første punktum og departementets merknader til den bestemmelsen. At det ikke gis flere anvisninger om rekkefølgen på elementene i skjønnsforretningen, innebærer at det blir viktig på forhånd å klargjøre det nærmere opplegget for gjennomføringen av forretningen. Det vises for så vidt til tvisteloven § 9-11 annet ledd og § 9-13, som det er henvist til i tredje punktum . Det innebærer at det er skjønnsstyreren som har ansvar for at dette blir planlagt. Fjerde punktum er en omskriving av det som ellers er regulert i nåværende første ledd, men begrepsbruken er annerledes. Tvisteloven bruker ikke begrepet protokollering, samtidig som dens regler om innføring i rettsbok og opptak av forklaringer må ses i sammenheng. Om femte punktum vises til merknadene til § 21 annet ledd annet punktum.

Til § 23

Det vises til 3.4.8.

Til § 24

Regelen i nåværende første ledd er ikke videreført. De tilsvarende reglene om bevis som det er henvist til der, omfattes alle av departementets forslag til henvisningsbestemmelse i § 2, og det framgår uttrykkelig av tvisteloven § 26-1 at kapitlets regler om bevistilgang ikke bare gjelder for dokumenter, men også for andre gjenstander. Regelen i gjeldende annet ledd er skrevet om, idet tvisteloven har en annen begrepsbruk. Tvisteloven opererer ikke med andre pålegg om bevistilgang enn dem som er omhandlet i § 26-5 annet ledd. Lensmenn som skjønnsstyrere skal kunne gi slike pålegg. Derimot skal det fortsatt forbeholdes tingretten å avgjøre tvist om bevistilgang etter § 26-7, og det skal fortsatt være lensmannen som avgjør om tvisten skal bringes dit for avgjørelse.

Til § 27 første ledd

Det vises til 3.4.4.

Til § 30

Det vises til 3.4.14 og til 3.4.12.

Til § 31 annet ledd annet punktum

Det vises til 3.4.8.

Til § 32 tredje og fjerde ledd

I tredje ledd er henvisningen til tvistemålsloven §§ 356, 358 og 359 erstattet med en henvisning til de regler i tvisteloven som regulerer de samme forhold.

Fjerde ledd første punktum er delvis skrevet om som følge av at departementet foreslår § 33 første ledd opphevet. Denne omskrivingen tar ikke sikte på noen realitetsendring. I annet punktum er henvisningen til tvistemålsloven § 362 første ledd tredje punktum og annet ledd erstattet med de tilsvarende bestemmelser i tvisteloven.

Til § 33

Departementet mener det er unødvendig å opprettholde bestemmelsene i nåværende første og annet ledd, idet de gjelder forhold som vil bli regulert fullt ut tilfredsstillende gjennom de bestemmelser i tvisteloven det er vist til i departementets forslag til § 2.

Nåværende første ledd angir ikke en frist som avviker fra tvisteloven § 29-5 første ledd. Regelen i § 29-5 fjerde ledd er ny, og departementet mener det er ønskelig at denne regelen også kan komme til anvendelse ved skjønn. At det etter den bestemmelsen er retten som eventuelt skal sette en forlenget frist, innebærer at regelen ikke vil komme til anvendelse på skjønn som er styrt av en lensmann, jf. definisjonen av rettslige skjønn i skjønnsloven § 1 annet punktum. Departementet ser ikke behov for at det skal være adgang til å sette forlenget frist ved lensmannsskjønn, som gjennomgående er vesentlig mindre kompliserte enn rettslige skjønn. Første ledd henviser også til tvistemålsloven § 360 annet og tredje ledd. Bestemmelser om det tilsvarende er gitt i § 16-5 og § 29-3 tredje ledd for så vidt gjelder annet ledd og i § 16-9 første ledd jf. § 16-7 første ledd bokstav d.

Nåværende annet ledd angir en særregel om at det er tingretten som kan gi oppreisning for oversittelse av rettsmiddelfristen når skjønn er styrt av en lensmann. Regler om oppreisning er ikke videreført i tvisteloven. Det er derimot videreført regler om oppfriskning og om gjenåpning. I motsetning til de gjeldende reglene om oppreisning, jf. domstolloven § 156 første ledd første punktum, innebærer de nye reglene at begjæring om oppfriskning for oversittelse av rettsmiddelfrist skal avgjøres av rettsmiddelinstansen, jf. tvisteloven § 16-14 første ledd første punktum. Spørsmålet om hvem som skal treffe avgjørelse om en begjæring, er dermed løst på samme måte som i nåværende annet ledd. Men annet ledd inneholder også en særregel om at lengstefristen for å begjære oppreisning er fem år fra skjønnet ble avhjemlet, mot tre år etter domstolloven § 154 annet ledd. Bakgrunnen for det er at skjønnsprosessloven § 40 bestemmer at det bare er skjønn som er styrt av en dommer, som kan forlanges gjenopptatt, jf. Indst. O XI (1917) s. 4. Departementet mener det vil være mest hensiktsmessig om bortfallet av muligheten for å begjære oppreisning for oversittelse av rettsmiddelfristen for skjønn styrt av en lensmann blir kompensert ved at det også for disse skjønnene blir gitt adgang til å begjære gjenåpning. Adgangen vil bli nærmere regulert i § 40, og begjæringen skal avgjøres av tingretten, på samme måte som tvisteloven § 31-1 annet ledd bestemmer for avgjørelser av forliksrådet. Som nevnt foran er lengstefristen for oppreisning i dag samordnet med lengstefristen i tvistemålsloven for begjæring om gjenåpning. Tvistelovens nye regler om gjenåpning vil etter departementets forslag komme til anvendelse for skjønn, på samme måte som nåværende § 40 viser til tvistemålslovens regler om gjenopptakelse. På denne bakgrunn vil tvistelovens forlengelse av lengstefristen for gjenåpning fra fem til ti år, jf. § 31-6 annet ledd, også gjelde for skjønn styrt av lensmenn.

Bestemmelsen i nåværende tredje ledd blir videreført. Det er i dag ikke fullt samsvar mellom nr. 4 i denne bestemmelsen og den tilsvarende i tvistemålsloven § 365 første ledd nr. 4. Sistnevnte bestemmelse nevner særskilt den påstand som vil bli nedlagt, et krav til ankeerklæringen som også er blitt videreført i tvisteloven. I forarbeidene til gjeninnføringen av overskjønn, jf. Ot.prp. nr. 62 (1981–82) s. 40, er det påpekt at det skjer en fullstendig prøving ved overskjønnet, og at det derfor ikke vil være praktisk å begjære overskjønn bare på grunn av feil ved saksbehandlingen. Derfor er det ikke nevnt noe om saksbehandlingsfeil i tredje ledd nr. 4, slik det er gjort i tvistemålsloven. Ved utformingen av tvistelovens krav til å angi feil ved den avgjørelse som angripes, jf. § 29-9 tredje ledd bokstav f og g, har formålet vært at «listen skal legges høyere enn den til dels har vært gjort i praksis.», jf. NOU 2001: 32 s. 774. Inntil skjønnsprosesslovens bestemmelser er blitt nærmere vurdert med henblikk på inkorporering i tvisteloven, ser departementet ikke grunn til å gjøre kravene til innholdet i en begjæring om overskjønn like strenge som for en ankeerklæring. Departementet har heller ikke funnet tilstrekkelig grunn til å foreslå tilføyelse av tvisteloven § 29-9 tredje ledd bokstav h og j som to nye punkter i § 33, selv om det i mange tilfeller må antas å være ønskelig at det i begjæringen blir tatt noe med om bevis og videre saksbehandling.

Til § 33 a

Nåværende første ledd tredje og fjerde punktum er utformet etter mønster av tvistemålsloven § 370. Det aktuelle innholdet av den tilsvarende bestemmelsen i tvisteloven § 29-10 annet ledd er utformet noe annerledes og er gjengitt i ny utforming i tredje og fjerde punktum.

Nåværende annet ledd har tvistemålsloven § 371 annet ledd som mønster. Innsigelser mot fremme av anken er i tvisteloven § 29-12 tredje ledd regulert på en noe annen måte enn i tvistemålsloven § 371 annet ledd. Departementet mener det på denne bakgrunn er mest hensiktsmessig å oppheve nåværende annet ledd i § 33 a. Nåværende tredje ledd tredje punktum tilsvarer § 372 første ledd annet punktum. Sistnevnte bestemmelse er ikke videreført i tvisteloven, selv om det ikke kan antas å være til hinder for at retten uoppfordret gir uttrykk for sitt syn på ankegjenstandens verdi. Nåværende tredje ledd første og annet punktum blir annet ledd . Tilsvarende regler er videreført i tvisteloven § 29-10 tredje ledd.

Til § 34 tredje ledd

Første og annet punktum er utformet i samsvar med 3.4.4. Om nytt tredje punktum vises det til 3.3.3.2.

Til § 36

I § 2 er det blant annet henvist til tvistelovens sjette del på tilsvarende måte som nåværende § 2 viser til tvistemålslovens fjerde del. Departementet antar at denne henvisningen på samme måte som i dag kan åpne for at bestemmelser om anke i den generelle loven kommer til analogisk anvendelse på overskjønn, samtidig som § 36, i tillegg til reglene i §§ 32–35, tar sikte på å fange opp de bestemmelser som vil få praktisk betydning ved overskjønn. Det vil si at analogisk anvendelse av bestemmelser i tvisteloven kapittel 29, som det ikke er henvist til i §§ 32–36, bare vil kunne bli aktuelt der den ikke vil stride mot de regler for underskjønn som det er vist til i første punktum . Dette punktumet foreslås ikke endret. Det innebærer en videreføring av dagens ordning med at overskjønnet skal ses på som en fornyet behandling av saken. Men dette bør ikke være til hinder for at også overskjønn – i likhet med tvistelovens opplegg for behandlingen av anke over dommer – blir mer konsentrert om det partene er uenige om. I tråd med dette antar departementet at muligheten for å fravike hovedregelen om at saksøkeren gjør greie for sitt syn før saksøkte, jf. forslaget til § 22 første ledd annet punktum, oftere vil få anvendelse ved overskjønn enn ved underskjønn. Det kan for eksempel være at partene i stor grad er enige om underskjønnets beskrivelse av de faktiske forhold av betydning for verdsettingen, og at uenigheten konsentrerer seg om noen få momenter. Da vil det kunne ligge til rette for at gjennomføringen av forretningen blir mer effektiv om det er den parten som har begjært overskjønn, som gis ordet til å gjøre rede for sitt syn før motparten. Når avgjørelsesgrunnlaget for overskjønnsinstansen i samsvar med lovforslaget annet punktum blir utvidet, jf. særlig at underskjønnet blir en del av avgjørelsesgrunnlaget, er det mulig at den praktiske hovedregel ved overskjønn etter hvert vil vise seg å bli at saksøkeren gjør rede for sitt syn sist dersom det bare er saksøkte som har begjært overskjønn. De øvrige endringer i §§ 21 og 22 vil naturligvis også få betydning for gjennomføringen av overskjønn. I annet punktum er nåværende henvisning til tvistemålsloven §§ 361, 369 og 382 erstattet med henvisning til tilsvarende bestemmelser i tvisteloven, jf. §§ 29-6, 29-10 første ledd og 29-19. I tillegg er det henvist til § 29-16 annet til fjerde ledd. Det vil si at muligheten for å bruke skriftlige redegjørelser som en del av avgjørelsesgrunnlaget blir ytterligere utvidet i overprøvingsinstansen. Som nevnt i merknaden til § 21 første ledd åttende punktum, antar departementet det er lite praktisk med helt eller delvis skriftlig behandling ved overskjønn. Departementet mener likevel at det ikke grunn til å gjøre innskrenkning i henvisningen til § 29-16 fjerde ledd, som også henviser til bestemmelsen om skriftlig behandling i § 9-9 annet ledd. Det er mulig dette kan være noe mer aktuelt ved overskjønn enn ved underskjønn, for eksempel når den ene parten bare angriper den rettsanvendelse som underskjønnet har lagt til grunn, slik at partene har uttrykt tilslutning til underskjønnets verdsetting om rettsanvendelsen er riktig, men ikke er enige om verdsettingen dersom rettsanvendelsen er feil. I et slikt tilfelle kan det besluttes særskilt forhandling om rettsanvendelsen, jf. § 2 sammenholdt med tvisteloven § 16-1 første ledd. Da kan det ligge til rette for behandling etter § 9-9 annet ledd. Derimot er det ikke funnet tilstrekkelig grunn til å åpne for skriftlig behandling uten samtykke fra partene. Det er derfor ikke henvist til § 29-16 femte ledd. Nåværende henvisning til tvistemålsloven § 375 første ledd vil bli tilstrekkelig ivaretatt ved henvisningen i første punktum, som omfatter henvisningen i § 22 første ledd femte punktum til tvisteloven § 9-16. Nåværende henvisning til tvistemålsloven § 393 er ikke videreført. Regelen i denne bestemmelsens første punktum er ikke kommet til uttrykk i tvisteloven. Regelen i annet punktum vil bli videreført ved at henvisningen i § 2 omfatter tvisteloven § 19-5 første ledd første punktum.

Til § 37 annet ledd

Regelen i tvistemålsloven § 386 første ledd om avvisning fra underordnet rett når saken uriktig har vært behandlet der, videreføres bare for de tilfeller at ingen norsk domstol kan behandle saken, jf. tvisteloven § 29-23 tredje ledd tredje punktum sammenholdt med § 29-24. Det tilsier færre muligheter for avvisning fra underskjønnsmyndigheten enn nåværende annet ledd angir. Tvisteloven § 29-22 annet ledd viderefører regelen i tvistemålsloven § 388, som gjennom henvisningen i skjønnsprosessloven § 2 i dag er antatt å komme tilsvarende til anvendelse ved overprøving av skjønn, selv om ordlyden i annet ledd kan trekke i en annen retning. For å klargjøre dette er annet ledd skrevet om. Første punktum innebærer en videreføring av gjeldende rett og er en forenklet formulering av bestemmelsen i tvisteloven § 29-22 annet ledd. Annet og tredje punktum er utformet i samsvar med det som følger av de tilsvarende bestemmelsene i tvisteloven § 29-23 tredje ledd første og tredje punktum og § 29-24 første ledd.

Til § 38 første ledd

Det vises til 3.4.14. Første punktum viderefører begrensningen som følger av nåværende første ledd, men er omformulert slik at det blir bedre samsvar med den tilsvarende bestemmelsen i tvisteloven § 29-3 første ledd. Annet punktum innebærer som nå at anken blir avgjort av instansen over den som avsa overskjønnet.

Til § 39 første punktum

Tvisteloven viderefører ikke reglene om hjemvisning, men har nye regler om at ankeinstansen kan bestemme at den videre behandling skal foretas av en annen domstol eller andre dommere, at saken etter opphevelse sendes domstolen som skal behandle saken, og at retten der så sørger for den fortsatte behandling, jf. § 29-23 tredje ledd annet punktum, § 29-24 og § 30-3 første punktum. Denne nyordningen reduserer behovet for særregelen i § 39 første punktum. Departementet ønsker likevel at den blir opprettholdt. Den innebærer en ordning som antas å være bedre tilpasset de praktiske behov ved skjønn. På denne bakgrunn er «og hjemvist» strøket i første punktum, som i tillegg er endret i samsvar med 3.4.4.

Til § 40

Første ledd første punktum er endret i samsvar med 3.4.16. Om tilføyelsen av annet punktum vises det til departementets begrunnelse for å oppheve nåværende annet ledd i § 33.

Annet ledd er endret i samsvar med 3.4.4.

Til § 41 annet punktum

Henvisningen i nåværende lov til tvistemålsloven § 162 annet og fjerde ledd er erstattet med tilsvarende bestemmelser i tvisteloven. Departementet finner ikke grunn til å videreføre en særskilt regel om begrensning i adgangen til å anvende rettsmiddel mot avgjørelse av begjæring om utsatt fullbyrdelse. En nokså tilsvarende begrensning vil følge av den generelle regelen i tvisteloven § 29-3 tredje ledd, som omfattes av henvisningen i § 2.

Til § 43 første ledd

I første punktum er nåværende henvisning til tvistemålsloven kapittel 13 erstattet med tilsvarende kapittel i tvisteloven. Etter departementets vurdering er det ikke naturlig at den nye bestemmelsen i dette kapitlet om statens ansvar får anvendelse for feil begått av lensmann som styrer skjønn. Virkeområdet for den nye bestemmelsen er derfor begrenset til domstolene. Det framgår for så vidt av ordlyden i tvisteloven § 20-12 første ledd, som begrenser virkeområdet til feil ved «rettens» behandling. Når det generelt er henvist til hele kapittel 20 i første punktum, har departementet funnet det ønskelig med en presisering av virkeområdet i annet punktum .

Departementet har ikke funnet grunn til å oppheve annet ledd, slik at de saker som omfattes av § 43, fullt ut blir regulert av tvistelovens sakskostnadsregler. Disse er mer fleksible enn i tvistemålsloven. Nåværende annet ledd oppfattes likevel å gi uttrykk for at retten er gitt enda større frihet enn etter tvisteloven når den skal treffe avgjørelse om sakskostnader, og departementet mener det kan være grunn til å signalisere dette ved å beholde bestemmelsen. Det vises blant annet til at det i forarbeidene til annet ledd er framhevet at det i flere saker kan by på problemer å fastslå hvem som «egentlig har vunnet saken», jf. Ot. prp. nr. 62 (1981–82) s. 79.

Til § 45 første ledd

Henvisningen til domstolloven § 200 er erstattet med det som blir den tilsvarende bestemmelsen etter endringen som er gjort ved tvisteloven § 37-3 om endring i andre lover. Departementet ser ikke grunn til at nytt tredje og fjerde ledd i domstolloven § 200 som ble tilføyd ved den endringen, skal gjelde tilsvarende for ansvar i anledning av skjønn styrt av en lensmann, jf. også departementets merknader til § 43 første ledd annet punktum.

Til § 48 annet ledd

Det vises til 3.4.14.

Til § 49 første ledd

Det vises til 3.4.4.

Til § 49 tredje ledd

Det vises til 3.4.14.

Til § 54 b første ledd

Første og annet punktum er endret i samsvar med 3.4.14. I tredje punktum er nåværende henvisning til tvistemålsloven § 180 første ledd endret. Tvisteloven har ikke lenger noen særskilt regel om ansvar for sakskostnader når en anke har vært forgjeves. Denne endringen i de generelle reglene om erstatning for sakskostnader bør avspeiles i denne regelen i skjønnsprosessloven, slik at de tilfellene som fanges opp av tredje punktum fortsatt skal løses etter de samme retningslinjer som følger av de generelle reglene i tvisteloven. Departementet antar at det da er mest hensiktsmessig å henvise til hele kapittel 20.

Til § 58 første ledd annet punktum

Tvisteloven opphever domstollovens regler om oppreisning. Beslektede regler om oppfriskning og gjenåpning er videreført. Departementet kan ikke se noe reelt behov for å opprettholde bestemmelsen i annet punktum. Saksøktes kostnader med skjønn styrt av lensmann vil som oftest være beskjedne. Som regel vil de være sikret gjennom regelen i § 54, og § 58 vil bare kunne få betydning der saksøkte under skjønnssaken har unnlatt å kreve kostnadene erstattet.

Til nr. 8. Lov 14. desember 1917 nr. 17 om vasdragsreguleringer

Til § 20 nr. 1 første ledd

Det vises til 3.4.4.

Til nr. 9. Lov 14. august 1918 nr. 2 om utdrag i tvistemål og straffesaker

Til lovens tittel

Det vises til 3.4.3.

Til § 1

Det er unødvendig å presisere at det ved anke over dom ikke oppstår noen plikt til å utarbeide utdrag før det er gitt samtykke til å fremme anken. For øvrig er bestemmelsen skrevet om som følge av nye regler for behandlingsmåten i Høyesterett. Første punktum gir uttrykk for at det antas å være behov for utdrag i alle saker med ankeforhandling. Det vil ikke bare være aktuelt når det er anket over dommer og overskjønn, men også når det er anket over kjennelser og beslutninger, og det treffes bestemmelse etter domstolloven § 5 første ledd annet punktum. Departementet antar at det ikke alltid vil være behov for utdrag når Høyesteretts ankeutvalg holder muntlige forhandlinger om deler av saken, slik at det i annet punktum er gitt retten en mulighet til å gi pålegg om utdrag.

Til § 2 første ledd

Tvisteloven inneholder nye regler om at retten kan bestemme at partene skal inngi skriftlige framstillinger eller redegjørelser om faktiske spørsmål i saken, jf. § 30-10 annet ledd og § 29-16 tredje ledd og fjerde ledd. Slike dokumenter bør også med i utdraget, og det er gjort tilføyelse om det i oppregningen av hva utdraget skal inneholde.

Til § 4 annet ledd

Det vises til 3.4.4.

Til § 6 første ledd første punktum

Det vises til 3.4.3. Det er foreslått å endre uttrykket tvistemål til sivile saker, og ikke sivile tvister, ut fra forslaget til endring av lovens tittel.

Til nr. 10. Lov 14. august 1918 nr. 4 om rettergangsordningens ikrafttræden

Til opphevelsen av § 9

Departementet er ikke kjent med at det er noen gjeldende lov som viser til reglene om uttak av skjønnsmenn etter lov 28 august 1854 om lagrettesmænd.

Til opphevelsen av § 10

Departementet antar at bestemmelsen ikke lenger har noen betydning og derfor kan oppheves.

Til opphevelsen av § 11

Paragrafen bestemmer at særregler i lovgivning før 1927 om særegne varsler skal gjelde foran de alminnelige regler i prosesslovgivningen. Departementet antar at bestemmelsen ikke sier mer enn det som følger av alminnelige motstridsregler, og at den dessuten nå har liten eller ingen praktisk betydning. Departementet foreslår derfor at paragrafen oppheves.

Til opphevelsen av § 95

Departementet antar at bestemmelsen ikke lenger har noen praktisk betydning og derfor kan oppheves.

Til opphevelsen av § 97

Departementet ser ikke behov for å ha noen særregel som tredje ledd om hvem som kan være prosessfullmektig for forliksrådet i sak om gjeldsbrev utstedt før 1. juli 1927. Også første og annet ledd antas å være uten betydning nå.

Til opphevelsen av § 103

Paragrafens første ledd synes dekket av tvangsfullbyrdelsesloven 26. juni 1992 nr. 86 § 16-2 (§ 14-2 etter forslaget her). Annet ledd antas ikke å ha praktisk betydning nå.

Til opphevelsen av § 105

Paragrafen gir regler om at visse dokumenter og avtaler opprettet før 1. januar 1927 er særlige tvangsgrunnlag uten hensyn til tvangsfullbyrdelseslovens regler. Departementet antar at disse reglene ikke lenger har betydning i praksis, og at en eventuell tvangsfullbyrdelse bør forutsette et tvangsgrunnlag i samsvar med tvangsfullbyrdelseslovens regler.

Til nr. 11. Lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard

Til § 10 første og annet ledd og § 11 annet ledd

Det vises til 3.4.4.

Til nr. 13. Lov 5. mai 1927 nr. 1 om arbeidstvister

Til § 25

Kjennelse er erstattet med avgjørelse som følge av endringene i § 23.

Til §§ 26 og 27

Opphevelsen vil innebære at retten til å anke avgjørelser etter skifteloven fullt ut vil bli regulert av bestemmelsene i tvisteloven §§ 29-2 og 29-3. Dette vil medføre noen mindre endringer i forhold til gjeldende rett.

For det første ses det ikke grunn til å beholde den særskilte regelen om rett til å anke rettens avgjørelse om overtakelse av boet (som etter tvisteloven ville svare til og måtte utformes som en regel om at anken skal behandles etter reglene for anke over dommer). I Ot.prp. nr. 5 (1928) s. 3 er regelen grunngitt med at disse avgjørelsene kan likestilles med de viktige avgjørelsene om åpning av konkurs. Men grunnlaget for den begrunnelsen er bortfalt, idet rettsmiddel mot konkursåpninger i dag behandles etter regler som i hovedtrekk tilsvarer tvistelovens behandlingsspor for anke over kjennelser og beslutninger, jf. regelen i konkursloven § 72 om kjæremål. En avgjørelse som gjelder overtakelse av boet vil etter dette kunne ankes etter reglene for anke over kjennelser.

For det annet innebærer reglene i tvisteloven § 29-3 annet og tredje ledd en generell innskrenkning i rettsmiddeladgangen. Dette er et av virkemidlene for å oppnå en mer effektiv og kostnadsbesparende prosess, og departementet mener at denne reformen så snart som mulig også bør få virkning for avgjørelser etter skifteloven.

Til § 28

Til nr. 15. Lov 12. juni 1931 nr. 1 i henhold til konvensjonen mellem Norge og Sverige om visse spørsmål vedrørende vassdragsretten av 11 mai 1929

Til § 18 nr. 1 første punktum

Det vises til 3.4.3.

Til § 27 første punktum

Det vises til 3.4.3.

Til nr. 16. Lov 5. februar 1932 nr. 2 om rettergangsmåten i riksrettssaker

Til § 9 annet ledd

Henvisningen til tvisteloven i annet ledd første punktum innebærer at det er reglene i kapittel 27 som kommer til anvendelse. Annet punktum er endret i samsvar med 3.4.14.

Til § 9 tredje ledd annet punktum

Det vises til 3.4.4.

Til § 10 tredje ledd første punktum

Henvisningen til tvistemålsloven er erstattet med henvisning til tvisteloven.

Til nr. 17. Lov 27. mai 1932 nr. 2 om veksler

Til § 71 første ledd

Henvisningene i første ledd til tvistemålsloven §§ 56, 58, 59 og 80 er erstattet med de bestemmelser i tvisteloven som regulerer de tilsvarende forhold.

Til nr. 18. Lov 27. mai 1932 nr. 3 om chekker

Til § 53 første ledd

Det vises til merknaden til tilsvarende endring i vekselloven § 71 første ledd.

Til nr. 19. Lov 17. juni 1932 nr. 2 om enkelte bestemmelser om konsulers rettsstilling

Til § 1 første ledd bokstav b annet punktum

Nåværende henvisning til tvistemålslovens regler om vitneførsel utenfor hovedforhandling er erstattet med henvisning til tilsvarende bestemmelser i tvisteloven.

Til nr. 20. Lov 7. juni 1935 nr. 2 om tinglysing

Til § 3

Det vises til 3.4.14 – særlig til siste avsnitt for så vidt gjelder nytt tredje punktum .

Til § 9 første ledd annet punktum, § 10 første ledd første punktum og annet og tredje ledd, § 10 a og § 10 b

Det vises til 3.4.14.

Til nr. 21. Lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner

Til § 30 nr. 2

I første punktum er bevisopptak erstattet med bevissikring, jf. 3.4.13.1. I første og nytt annet punktum er henvisningen til reglene i tvistemålsloven erstattet med henvisning til bestemmelser i tvisteloven og med en gjengivelse av regelen i tvistemålsloven § 268, jf. departementets merknader i 3.4.13.1 til 4.

Til nr. 22. Lov 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner

Til § 39 nr. 2

Til nr. 23. Lov 2. mai 1947 nr. 1 um prisereglar og prisedomstolar

Til § 6

Nåværende første ledd er endret i samsvar med synspunktene i 3.3.3.1. Departementet ser heller ikke tilstrekkelig grunn til å opprettholde særregelen i nåværende annet ledd, som stenger for muligheten til bruk av meddommere i denne type saker.

Til § 8

Henvisningen til tvistemålsloven er erstattet.

Til § 9 første ledd

Sakfører er erstattet med advokat.

Til § 11 opphevelsen av annet ledd

Det vises til merknadene til § 6. Departementet ser ikke grunn til å innføre noen annen ankesumgrense enn den som følger av tvisteloven kapittel 29. Noen særskilt rettsmiddelfrist kan det heller ikke ses behov for.

Til § 12 tredje ledd første punktum og § 13 første punktum

Endringene er en følge av at saken ikke lenger skal starte i lagmannsretten, som er erstattet med retten, idet det også kan være aktuelt at denne type avgjørelser blir truffet av ankeinstansen.

Til nr. 24. Lov 15. desember 1950 nr. 7 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold

Til § 13

Det vises til 3.4.14.

Til § 14

Det vises til 3.4.14.

Til nr. 25. Lov 3. desember 1951 nr. 2 om pensjonstrygd for skogsarbeidere

Til § 39 tredje ledd

Det vises til 3.4.3.

Til nr. 26. Lov 21. mars 1952 nr. 1 om avståing av grunn m.v. til drift av ikke mutbare mineralske forekomster

Til § 10 første ledd

Det vises til 3.4.4.

Til nr. 27. Lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt

Til § 48 nr. 5 femte punktum

Det vises til 3.4.8.

Til nr. 28. Lov 29. mai 1953 nr. 1 om rett til handverkarar o.a. til å selja ting som ikkje vert henta

Til § 4 første punktum

Det vises til 3.4.3.

Til nr. 29. Lov 17. juli 1953 nr. 2 om erstatning for krigsskade på eiendom og interesse

Til § 6 fjerde ledd annet punktum

Bestemmelsen henviser i dag til reglene om gjennomføring av bevisopptak utenfor rettssak med unntak for reglene i tvistemålsloven § 271 a om bevisopptak uten å varsle motparten, som ble tilføyd ved lov 25. juni 2004 nr. 49, og som er videreført i tvisteloven § 28-3 fjerde til sjette ledd. I tvisteloven er det også kommet inn en ny regel som gir grunnlag for unntak fra kostnadsansvaret for den som har begjært bevissikringen. Departementet antar at disse tilføyelsene vil få liten praktisk betydning i anledning bistand til Krigsskadeskipnaden, men ser likevel ikke grunn til å unnta dem fra de bestemmelsene i tvisteloven som fjerde ledd annet punktum henviser til. Det vises for øvrig til 3.4.13.

Til § 12 annet ledd tredje punktum

Det vises til 3.4.8.

Til nr. 30. Lov 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret

Til § 34 femte ledd

Det vises til 3.4.4.

Til nr. 31. Lov 26. november 1954 nr. 3 om stønad ved krigsskade på person

Til § 37 nr. 2

Det vises til 3.2.1.

Til nr. 32. Lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v.

Til § 5 annet ledd

I første og annet punktum er bevisopptak erstattet med bevissikring, jf. 3.4.13.1. I annet og nytt tredje punktum er henvisningen til reglene om bevisopptak i tvistemål erstattet med en gjengivelse av regelen i tvistemålsloven § 268 og med en henvisning til bestemmelser i tvisteloven, jf. departementets merknader i 3.4.13.1 til 4.

Til nr. 33. Lov 14. desember 1956 nr. 7 om forsynings- og beredskapstiltak

Til § 7 annet og tredje ledd

Annet ledd er endret i samsvar med 3.4.4.

Høyesteretts kjæremålsutvalg (ankeutvalg) er ikke lenger en særskilt domstol. Tredje ledd nåværende annet punktum er derfor opphevet som overflødig. I den grad henvisningen i nytt annet punktum åpner for anke over nemndas kjennelser og beslutninger, følger det av første punktum at anken skal behandles av Høyesterett, og at behandlingen der skal skje etter reglene i tvisteloven kapittel 30.

Til nr. 34. Lov 18. juni 1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister

Til § 25 første ledd annet punktum

Det vises til 3.4.4.

Til nr. 35. Lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd

Til § 45

Til nr. 36. Lov 18. desember 1959 nr. 1 om mortifikasjon av skuldbrev m.v.

Til § 4 første, annet og fjerde ledd

Domstolloven § 39 blir opphevet ved tvisteloven § 37-3 og erstattet av tvisteloven § 4-3 annet ledd. Det er videre grunn til at tvistelovens nærmere regler om alminnelig verneting (§ 4-4) og behandling av vernetingsspørsmål (§ 4-7) skal gjelde sammen med mortifikasjonslovens regler om verneting. Første ledd foreslås endret i samsvar med dette.

Til annet og fjerde ledd vises det til 3.4.2.

Til § 6 annet ledd annet punktum

Henvisningen til tvistemålslovens regler om bevisføring utenfor hovedforhandling er erstattet med de tilsvarende reglene i tvisteloven.

Til § 8 annet ledd

Henvisningen til tvistemålsloven er erstattet med henvisning til tvisteloven.

Til opphevelsen av § 14 annet punktum

Ved tvisteloven § 37-3 er domstolloven § 200 tilføyd nytt tredje og fjerde ledd. Når henvisningen til domstolloven § 200 også omfatter nytt tredje ledd, blir nåværende § 14 annet punktum overflødig. Ved å la henvisningen til domstolloven § 200 gjelde uten forbehold, harmoniseres erstatningsbestemmelsen i § 14 med de nye erstatningsreglene som blir innført ved iverksettingen av tvisteloven. De innebærer to endringer i forhold til gjeldende rett om offentlig ansvar i anledning mortifikasjonskrav. De er at erstatningssøksmål også kan reises i den situasjon som er beskrevet i domstolloven § 200 tredje ledd bokstav b, og at den nye regelen i tvisteloven § 20-12 om det offentliges ansvar for partenes sakskostnader kommer til anvendelse som følge av henvisningen i nytt fjerde ledd i domstolloven § 200.

Til nr. 37. Lov 3. mars 1961 nr. 1 om utlevering av lovbrytere til Danmark, Finnland, Island og Sverige

Til § 11 første ledd tredje til femte punktum

Det vises til 3.4.14.

Til § 16 første ledd fjerde punktum

Det vises til 3.4.14.

Til nr. 38. Lov 3. mars 1961 nr. 4 om varemerker

To begreper går igjen flere steder i denne loven. Det er oppreisning og gjenopptakelse. Begge betegnelser er tatt ut av bruk i tvisteloven, jf. 3.4.8 og 3.4.16. Departementet anser det som en klar fordel om begrepet oppreisning slutter å ha tilknytning til både domstolsprosess og annen saksbehandling, slik at begrepet bare blir knyttet til erstatningsretten. Når en frist er oversittet, vil det være enkelt å erstatte begrepet oppreisning med oppfriskning, som imidlertid kan gi assosiasjoner til domstolsbehandling. Departementet foreslår derfor i stedet en omforming av de aktuelle bestemmelsene i tråd med språkbruken i forvaltningsloven § 31.

Departementet har i lovforslaget ikke gått inn for å erstatte gjenopptakelse med gjenåpning. I § 25 a annet ledd beskrives ingen fase av saksbehandlingen. I loven for øvrig – i § 19 tredje ledd annet og tredje punktum, § 21 b annet ledd og i § 22 fjerde ledd – er gjenopptakelse brukt i tilknytning til saksbehandlingen, men det dreier seg om en ordning som atskiller seg vesentlig fra gjenopptakelse i domstolsprosessen. Det er bare aktuelt innenfor en kort frist, og det kan skje uten hensyn til hvor mye som er å bebreide den fristoversittende part.

Til § 21 b annet ledd

Det vises til den generelle merknaden foran.

Til § 44

Det vises til 3.4.3.

Til § 60 første ledd første punktum og tredje ledd første og annet punktum

Det vises til første avsnitt i den generelle merknaden til endringene i varemerkeloven.

Til nr. 39. Lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personer m.v.

Til § 1 annet ledd

Det vises til 3.4.14.

Til § 6 første ledd annet punktum

Det vises til 3.4.2.

Til § 9

Det vises til 3.4.16.

Til nr. 40. Lov 5. mai 1961 om grannegjerde

Til § 16 tredje ledd annet punktum

Henvisningen til tvistemålsloven er erstattet.

Til § 17 første ledd tredje punktum

Henvisningen til tvistemålsloven § 162 annet og fjerde ledd er erstattet med tilsvarende bestemmelser i tvisteloven.

Til nr. 41. Lov 16. juni 1961 nr. 15 om rettshøve mellom grannar

Til § 16 femte ledd annet punktum

Det vises til 3.4.4.

Til nr. 42. Lov 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen

Til § 7 annet og tredje ledd

Henvisningen til tvistemålsloven §§ 204–209 er erstattet med henvisning til de tilsvarende bestemmelser i tvisteloven. I tillegg er det henvist til § 22-11, som er en videreføring av tvistemålsloven § 209 a. Ellers vises det til departementets merknader i 3.2.1.

Til nr. 43. Lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver

Til § 28 fjerde ledd tredje punktum

Henvisningen til tvistemålsloven §§ 208 og 209 er erstattet med henvisning til tilsvarende bestemmelser i tvisteloven. Det vises for øvrig til 3.2.1.

Til § 37 annet punktum

Det vises til 3.4.8.

Til nr. 44. Lov 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner

Til § 5 tredje ledd

Henvisningen til tvistemålsloven er erstattet med henvisning til tvisteloven.

Til § 6 annet ledd

Det vises til 3.4.8. Begrepet «unnlater å møte» tilsvarer terminologien i tvisteloven § 16-8 tredje ledd.

Til § 7

Det er gjort endringer i samsvar med 3.4.16. Første ledd er også endret i samsvar med 3.4.14, og i annet ledd er henvisningen til tvistemålsloven § 408 erstattet med henvisning til tilsvarende bestemmelse i tvisteloven.

Til § 8 annet ledd første punktum

Det vises til 3.4.14 og 3.4.16.

Til § 9 annet ledd tredje punktum

Det vises til 3.4.16.

Til nr. 45. Vegtrafikklov 18. juni 1965 nr. 4

Til § 31 a fjerde ledd fjerde punktum

Det vises til 3.4.14.

Til § 47 annet ledd

I første punktum er bevisopptak erstattet med bevissikring, jf. 3.4.13.1. I første og nytt annet punktum er henvisningen til reglene i tvistemålsloven kapittel 20 erstattet med henvisning til bestemmelser i tvisteloven og med en gjengivelse av regelen i tvistemålsloven § 268 jf. departementets merknader i 3.4.13.1 til 4.

Til nr. 46. Lov 18. juni 1965 nr. 6 om sameige

Til § 6 tredje ledd annet punktum og § 15 tredje ledd annet punktum

Det vises til 3.4.14.

Til nr. 47. Lov 25. juni 1965 nr. 1 om forpakting

Til § 11 tredje ledd annet punktum

Det vises til 3.4.4.

Til § 12 første ledd annet og tredje punktum

Annet punktum er endret i samsvar med 3.4.4. Tredje punktum er endret i samsvar med 3.4.8.

Til § 12 annet og tredje ledd

Det vises til merknadene i 3.4.4.

Til nr. 48. Lov 10. juni 1966 nr. 5 om toll

Til § 8 nr. 3 bokstav b

Dokumentfremleggelse er erstattet med dokumenttilgang for å markere at samtykke kan gis selv om det ikke skulle bli aktuelt å vise dokumentet til retten, men bare til motparten. Det vises til departementets synspunkter i 3.3.2.2.2.

Til § 39 første ledd første punktum, fjerde ledd tredje punktum og sjette ledd annet punktum

Det vises til 3.2.1. Endringsforslagene er en konsekvens av at reglene om midlertidig sikring er tatt inn i tvisteloven kapittel 32 til 34.

Til nr. 49. Lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten

Til § 8 annet ledd femte punktum

Det vises til 3.4.14.

Til § 15 nr. 2 annet punktum og nytt tredje punktum

I annet punktum er bevisopptak erstattet med bevissikring, jf. 3.4.13.1. I annet og nytt tredje punktum er henvisningen til reglene om bevisopptak utenfor hovedforhandling erstattet med henvisning til bestemmelser i tvisteloven og med en gjengivelse av regelen i tvistemålsloven § 268, jf. departementets merknader i 3.4.13.1 til 4.

Til § 15 nr. 3 annet og tredje punktum

I annet punktum er henvisningen til tvistemålsloven §§ 204–209 erstattet med tilsvarende bestemmelser i tvisteloven. Det vises for øvrig til 3.2.1. I tredje punktum er henvisningen til tvistemålsloven § 208 annet ledd og § 209 annet ledd erstattet med henvisning til de tilsvarende reglene i tvisteloven.

Til § 15 nr. 4 og 6

I nåværende nr. 4 er det vist til reglene i tvistemålsloven § 238 annet og tredje ledd som ikke er blitt videreført i ny tvistelov. Det er heller ikke regelen i tvistemålsloven § 238 første ledd, som i det vesentlige har dannet mønster for nåværende første punktum i § 15 nr. 4 første ledd. Departementet anser det som tilstrekkelig å beholde en regel som viser til reglene i vitnegodtgjøringsloven, men en slik henvisning følger også av § 30. Nåværende nr. 4 foreslås på denne bakgrunn opphevet. Det vises for øvrig til 3.2.2.

Tvisteloven har ikke særskilte regler om forbud og fritak for vitneforklaringer, men generelle regler som gjelder for alle bevis, jf. kapittel 22. Henvisningen til tvistemålsloven § 252 i nåværende nr. 5 første ledd er i nr. 4 første ledd erstattet med henvisning til tilsvarende regel i tvisteloven.

Endringen i nr. 6 er en konsekvens av opphevelsen av nåværende nr. 4.

Til § 18

Henvisningen til tvistemålsloven kapittel 4 er erstattet med tilsvarende regler i tvisteloven.

Til § 23 annet ledd

Det vises til 3.4.2. Det er ikke foreslått å endre regelen om at søksmål bringes inn for lagmannsretten, jf. departementets merknader i 3.3.3.1.

Til § 23 tredje ledd fjerde punktum

Det vises til 3.3.1. Det framgår av tvisteloven § 9-1 at det er reglene om allmennprosessen i kapittel 9 som gjelder for lagmannsrettens behandling av disse søksmålene.

Til § 23 femte ledd annet punktum

Nåværende adgang til å gi oppreisning er erstattet med tvistelovens regler om oppfriskning, jf. også departementets merknader i 3.4.1 og 3.4.8.

Til § 25 fjerde ledd

Bestemmelsen er endret i samsvar med 3.4.14. Dessuten er fristen i siste punktum endret fra fire uker til én måned. Det vises til merknadene i 3.3.3 og merknadene i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) 23.6, s. 299–300. Departementet mener at siden det her dreier seg om en frist som har klare likhetstrekk med en vanlig rettsmiddelfrist, bør fristen være den samme. For øvrig har departementet ikke funnet grunn til å harmonisere fristen i § 10 første ledd med den alminnelige ankefristen i tvisteloven.

Til nr. 50. Lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker

Til § 4 første ledd bokstav b

Henvisningen til tvistemålsloven er erstattet. Dessuten er voldgiftsloven tilføyd i oppregningen av rettspleielovene.

Til nr. 51. Lov 7. juli 1967 nr. 13 om husleieregulering m.v. for boliger

Til § 14 fjerde ledd tredje punktum

Henvisningen til tvistemålsloven § 66 tredje ledd er erstattet med tilsvarende bestemmelse i tvisteloven.

Til § 15 annet ledd annet punktum

Det vises til 3.4.8.

Til § 15 femte ledd tredje punktum

Henvisningen til tvistemålsloven § 66 tredje ledd er erstattet med tilsvarende bestemmelse i tvisteloven.

Til nr. 52. Lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter

Departementet ønsker å videreføre bruken av begrepet gjenopptakelse, jf. §§ 15 tredje og fjerde ledd, 20 første ledd, 22 annet ledd, 26 tredje ledd og 74 annet ledd, mens oppreisning foreslås erstattet med en omformulering i tråd med forvaltningsloven § 31. Det vises til departementets generelle merknader til endringer i varemerkeloven.

Til § 22 annet ledd annet punktum

Det vises til de generelle merknadene ovenfor om endringer i patentloven.

Til § 50 fjerde ledd annet punktum

Generelle regler om foregrepet tvangskraft er ikke videreført i tvisteloven. I NOU 2001:32 del II kap. 21.13.3 (s. 588) er det først og fremst vist til at reglene om foreløpige avgjørelser på spesielle områder i tilstrekkelig grad dekker behovet for slike avgjørelser. På denne bakgrunn har departementet funnet grunn til å videreføre den generelle bestemmelsen i første punktum om adgang til foregrepet rettskraft, og at bestemmelsen i annet punktum med henvisning til tvistemålsloven § 148 annet ledd bør videreføres ved å utforme en regel med tilsvarende innhold som framgår av første og annet punktum. Departementet har ikke funnet grunn til å videreføre regelen i § 148 annet ledd tredje punktum om særskilt forhandling og avgjørelse. Det antas at vurderingen av hovedspørsmålet om tvangslisens og foregrepet tvangskraft vil være innvevd i hverandre, og at det er mest rasjonelt å treffe avgjørelsene om disse spørsmålene samtidig.

Til opphevelsen av § 52 femte ledd og § 53 annet ledd

I samsvar med 3.4.8 foreslås nåværende § 52 femte ledd opphevet, og henvisningen i § 53 annet ledd til § 52 femte ledd er som følge av dette tatt ut.

Til § 72 første ledd første punktum og annet ledd annet punktum, § 73 første ledd innledningen og annet ledd, § 74 første ledd og § 75 første punktum

Det vises til de generelle merknadene foran om endringer i patentloven.

Til nr. 53. Lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning

Til § 3-9 tredje punktum og § 3-10 tredje ledd

Det vises til 3.4.2.

Til nr. 54. Lov 17. april 1970 nr. 21 om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere

Til § 14 annet ledd

Tvistemålsloven § 299 har dannet mønster for den regelen som er kommet til uttrykk i nåværende annet ledd. Regelen er ikke videreført i tvisteloven. Etter forgjeves mekling i forliksrådet, skal saken innstilles dersom rådet ikke vil avsi dom, jf. tvisteloven § 6-11 tredje ledd. Det må da normalt gå ett år før saken kan bringes inn dit på ny. Men om det går mer enn ett år etter innstilling, er det ikke nødvendig med ny mekling for å reise sak for tingretten, jf. § 6-2 annet ledd. Departementet kan ikke se at det gjør seg gjeldende særlige behov for å gjenta meklingen etter ett år i denne typen saker. På denne bakgrunn foreslås nåværende annet ledd opphevet. Det vises for øvrig til 3.2.2.

Til nr. 55. Lov 5. juni 1970 nr. 35 om utlevering for å få iverksatt vedtak om frihetsinngrep truffet av myndighet i annet nordisk land

Til § 6 første ledd tredje punktum

Det vises til 3.4.8. Loven angir ikke vilkår for oppreisning, og reglene om oppfriskning vil gi begrenset veiledning når det som her dreier seg om en søksmålsfrist. Departementet antar det er mest hensiktsmessig å skrive om bestemmelsen her.

Til § 6 annet ledd og § 7 tredje ledd

Det vises til 3.4.14.

Til nr. 56. Lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern

Til § 20 a første ledd annet og tredje punktum og § 20 b fjerde punktum

Det vises til 3.4.8.

Til nr. 57. Lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv

Til § 73 tredje ledd første punktum

Passusen om kjennelse ved offentlig skifte er tatt ut. Avgjørelse om tap av arverett skal fortsatt kunne treffes under offentlig skifte, men det skal alltid skje ved dom. Det vises til 3.4.10 og departementets forslag til endring i skifteloven § 23.

Til nr. 58. Lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet

Til § 46 nr. 2

Henvisningen til domstolloven § 39, som oppheves ved tvisteloven § 37-3, er erstattet med tilsvarende bestemmelse i tvisteloven. Slik vernetingsreglene i tvisteloven er bygd opp, er det etter departementets syn naturlig å la henvisningen omfatte § 4-3 annet ledd i sin helhet, og ikke bare annet ledd første punktum, selv om dette fullt ut dekker innholdet i domstolloven § 39.

Til nr. 59. Lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk

Til § 5 tredje ledd annet punktum og § 37 tredje ledd femte punktum

I tvisteloven er det ikke videreført noen særskilt bestemmelse om sakskostnader som påløper i anledning ankebehandlingen. Henvisningen til tvistemålsloven § 180 er derfor erstattet med henvisning til tvisteloven kapittel 20.

Til nr. 60. Lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten

Til § 59

Henvisningen til tvistemålsloven er erstattet.

Til § 61 første ledd første punktum

Henvisningen til tvistemålsloven § 300 er erstattet med henvisning til bestemmelsen om det tilvarende i tvisteloven.

Til § 64 annet punktum

Henvisningen til tvistemålsloven er erstattet.

Til § 65 første ledd første punktum

Presiseringen i bestemmelsen er tatt ut siden tvisteloven ikke har videreført noe skille mellom skriftlig og muntlig saksforberedelse.

Til § 69 tredje ledd

I første punktum er henvisningen til tvistemålsloven erstattet. Annet punktum er endret i samsvar med 3.4.4.

Til § 74 tredje ledd sjuende punktum

Det vises til merknadene i 3.4.8.

Til nr. 61. Lov 20. desember 1974 nr. 68 om vegfraktavtaler

Til § 41 femte ledd

Det vises til 3.4.6.

Til § 42 tredje ledd

Henvisningen til tvistemålsloven kapittel 2 er erstattet med tvistelovens kapittel om verneting.

Til § 43 annet ledd første punktum

Det vises til 3.4.8.

Til § 47 første punktum

Det vises til 3.4.6.

Til nr. 62. Lov 21. mars 1975 nr. 9 om nordisk vitneplikt

Til § 1 tredje ledd

Henvisningen til tvistemålsloven er erstattet.

Til § 3

Henvisningen til reglene i tvistemålsloven §§ 204 til 209 a er erstattet med henvisning til bestemmelsene om de samme spørsmål i tvisteloven.

Til § 4 annet ledd

Henvisningen til tvistemålsloven § 203 første ledd er erstattet med den tilsvarende bestemmelsen i tvisteloven.

Til § 7 femte ledd

Det vises til 3.4.14.

Til § 8 tredje ledd tredje punktum og fjerde ledd

I tredje ledd tredje punktum er henvisningen til tvistemålsloven § 115 første ledd erstattet med henvisning til tvistelovens bestemmelse om avhenting av part som ikke møter, og fengsling av part som møter beruset. I fjerde ledd er henvisningen til tvistemålsloven erstattet.

Til nr. 63. Sjømannsloven 30. mai 1975 nr. 18

Til § 20 nr. 2 annet punktum og 50 tredje ledd annet punktum

Det vises til 3.4.8.

Til nr. 64. Lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere m.v.

Til § 17 nr. 3, § 19 nr. 2 fjerde punktum og § 20 nr. 1 fjerde punktum

Det vises til 3.4.14.

Til nr. 65. Lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område

Til § 8 nr. 1 bokstav c

Henvisningen til tvistemålsloven § 36 er erstattet med tvistelovens bestemmelse om avtalt verneting. For øvrig er bokstav c endret i samsvar med 3.4.2.

Til nr. 66. Lov 10. juni 1977 nr. 73 om jernbaneansvar (jernbaneansvarsloven)

Til § 7

Henvisningen til tvistemålsloven kapittel 2 er erstattet med henvisning til kapitlet om verneting i tvisteloven.

Til nr. 67. Lov 28. april 1978 nr. 18 om behandling av forbrukertvister

Til § 11 første ledd annet punktum og annet ledd

Det vises til 3.4.5.

Til § 11 fjerde ledd

Det vises til 3.4.8. Annet punktum er også endret i samsvar med 3.4.14.

Til § 12

Det vises til 3.4.16. Henvisningen til tvistemålsloven er dessuten erstattet.

Til nr. 68. Lov 2. juni 1978 nr. 38 om anerkjennelse av utenlandske skilsmisser og separasjoner

Til § 4 tredje ledd

Henvisningen til tvistemålsloven kapittel 28 er erstattet med en henvisning til ekteskapsloven kapittel 5, hvor de nåværende reglene i kapittel 28 blir tatt inn, jf. tvisteloven § 37-3.

Til nr. 69. Lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift

Til § 27 tredje ledd

Det vises til 3.4.4.

Til nr. 70. Lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer

Til § 10 nr. 3

Det vises til 3.4.2.

Til § 19 nr. 1

Henvisningen til tvistemålsloven § 80 er erstattet med tvistelovens regel om prosessvarsel.

Til nr. 71. Lov 21. desember 1979 nr. 77 om jordskifte o.a.

Hvilke generelle prosessregler som skal anvendes, framkommer ved mange og spredte henvisninger. Dels er det vist til en lang rekke bestemmelser i skjønnsprosessloven, dels er det for de ulike steg i jordskifteprosessen vist til enkeltbestemmelser i skjønnsprosessloven og tvistemålsloven, og i § 97 er det dels vist til en lang rekke bestemmelser i tvistemålsloven som får tilsvarende anvendelse så langt de passer, dels en ny oppregning av bestemmelser det tidligere er vist til i loven. Departementet har ikke endret denne fragmentariske henvisningsteknikken. Det vises til det arbeid med revisjon av jordskifteloven som er på gang, jf. 3.3.7, og at inkorporering av skjønnsprosessloven i tvisteloven kan være aktuell.

Det vises for øvrig til departementets merknader i 3.3.7 om de generelle retningslinjer som er fulgt ved tilpassingen av jordskifteloven til tvisteloven.

Til § 6 b tredje og fjerde ledd

Til § 64

Det vises til 3.4.14.

Til § 65 første ledd

Bestemmelsen er endret i samsvar med 3.4.14 i de generelle merknadene.

Til § 70 fjerde ledd annet punktum

Det vises til 3.4.14.

Til § 71 første ledd annet og nytt tredje punktum og annet og nytt tredje ledd

I første ledd annet punktum er rettsforlik erstattet med rettsfastsettende vedtak etter § 17 a. Tvisteloven viderefører ikke retten til å anke over rettsforlik. Også i jordskifteoverretten kan det være aktuelt med rettsfastsettende vedtak etter § 17 a. Disse vedtakene bør kunne ankes til lagmannsretten på samme måte som de kan når slike vedtak treffes av jordskifteretten. En slik ankerett antas å videreføre gjeldende rett, jf. Austenå: Jordskifteloven med kommentarer, 3. utgave, Ås 2000, s. 324. I dag gjelder begrensninger i ankeinstansens overprøving av rettsforlik, jf. tvistemålsloven § 286 annet ledd. Når rettsforlik nå tas ut av bestemmelsen i første ledd annet punktum, er det ikke lenger behov for å beholde passusen om anke etter samme regler som for jordskifte. Annet punktum er derved formulert på tilsvarende måte som i § 61 annet ledd første punktum. Nytt tredje punktum erstatter regelen i nåværende annet ledd, jf. merknadene i 3.4.14. Det er ikke nødvendig å videreføre henvisningen til § 62 fjerde ledd. Når jordskifteoverretten treffer avgjørelser som er omhandlet der, vil bestemmelsen likevel gjelde som følge av den generelle henvisningen i annet ledd i § 71.

Om annet og nytt tredje ledd vises det til de generelle merknadene i 3.4.14. I annet ledd er regelen i nåværende tredje ledd videreført. Tredje ledd klargjør hvilket behandlingsspor for saksbehandlingen som skal følges i lagmannsretten.

Til § 73 første og annet ledd og tredje ledd første punktum

Det vises til 3.4.16. Om første ledd bemerkes også at tvistelovens kapittel om gjenåpning ikke har ulike regelsett for angrep på de ulike typer avgjørelser, slik tvistemålsloven har.

Til § 74 fjerde ledd annet punktum og nytt tredje punktum

Nåværende fjerde ledd annet punktum gjelder bare når rettsmidlet i dag omtales som anke. Bestemmelsen er unødvendig for så vidt som betalingsforpliktelsens omfang ved ankebehandling antas å følge direkte av rettsgebyrloven. Jordskifteloven har ikke i dag noen tilsvarende bestemmelse om kjæremål. Departementet mener det er ønskelig å beholde bestemmelsen i annet punktum. Slik rettsgebyrloven er blitt endret ved tvisteloven § 37-3, vil tvistemål ved gebyrberegningen for lagmannsretten bli delt i to hovedkategorier, nemlig ankesak som tillates fremmet, jf. § 8 første ledd tredje punktum, og anke mot kjennelser og beslutninger og krav om gjenåpning, jf. § 8 sjuende ledd første punktum. Denne oppdelingen gir imidlertid ikke et fullstendig bilde av de typer avgjørelser etter jordskifteloven som i dag kan bli overprøvd ved anke til lagmannsrett, og som skal gebyrberegnes etter satsene i første ledd tredje punktum (nåværende fjerde punktum). Slik gebyrberegning gjelder i dag også for anke over de rettsfastsettende vedtak og vedtak som er oppregnet i § 61 annet ledd. Det er videre aktuelt å bringe slike avgjørelser inn for lagmannsrett når de er avsagt av overjordskifteretten, jf. departementets merknader til lovforslaget § 71 første ledd annet punktum. Endelig skal den høye gebyrberegningen gjelde når det ankes over overjordskifte, jf. § 71 første ledd første punktum. Dette er kommet til uttrykk i nytt tredje punktum , idet nåværende rettstilstand for gebyrberegningen ønskes videreført. Men departementet er noe i tvil om det er nødvendig med denne presiseringen i loven. Trolig vil tilsvarende løsning følge av annet punktum ved at forslaget er tilføyd ordet tilsvarende til slutt. Det er imidlertid en fordel at regler om gebyrberegning er så klare og entydige som mulig.

Til § 74 sjette ledd første punktum

Det vises til 3.4.16.

Til § 75 fjerde ledd første punktum

Det vises til 3.4.16.

Til § 81 første ledd

Henvisningen til tvistemålsloven kapittel 13 er erstattet med det tilsvarende kapittel om erstatning av sakskostnader i tvisteloven.

Til § 81 annet ledd tredje punktum

Det vises til 3.4.14.

Til § 87 annet punktum

Det vises til 3.4.14.

Til § 97 første ledd første og nytt annet punktum og annet ledd

I første ledd første punktum bokstav a er henvisningen til tvistemålsloven § 22 er erstattet med § 4-5 første ledd, som i mer generell form fanger opp det viktigste av § 22, som også regulerer skade på fast eiendom. Departementet antar det sist nevnte alternativet ikke er aktuelt for jordskiftesaker og har derfor ikke funnet grunn til å vise til § 4-5 tredje ledd i tillegg.
Tvistemålsloven kapittel 3 er erstattet med tilsvarende kapittel 2 i tvisteloven.
Tvistemålsloven kapittel 4 og § 88 er erstattet med tvisteloven kapittel 3 om prosessfullmektiger og rettslige medhjelpere.
Tvistemålsloven § 64 er erstattet med tilsvarende regel i tvisteloven § 18-1.
Tvistemålsloven § 70 er erstattet med tvisteloven § 15-2 første ledd bokstav b, som gir en videre adgang til subjektiv kumulasjon enn tvistemålsloven § 70. Tvistelovens bestemmelse gjelder også når det er så nær sammenheng mellom kravene at de bør behandles i samme sak. Det er et alternativ som avløser delvis tilsvarende regel i tvistemålsloven § 68, og som nåværende § 97 ikke henviser til. Departementet ser ikke betenkeligheter ved denne utvidelsen av det som fanges opp av henvisningen, idet forutsetningen for slik kumulasjon er at det blir trukket inn et krav som annen bestemmelse i jordskifteloven tillater behandlet etter denne loven. For øvrig vil det fortsatt være slik at reglene i denne lov § 12 første ledd og kapittel 4 er av betydning for avgjørelsen av hvem som skal være sakens parter.
Tvistemålsloven §§ 75–79 om hjelpeintervensjon er erstattet med tvisteloven §§ 15-7 og 15-8. Reglene om partshjelp i § 15-7 har langt på vei det samme innhold som reglene om hjelpeintervensjon. Regelen om skriftlig innlegg til belysning av allmenne interesser i § 15-8 er ny. Den bør også kunne komme til anvendelse under jordskifte. Sammen med regelen om partshjelp utgjør den en helhetlig regulering av tredjepersoners interesse i utfallet av saken.
Tvistemålsloven §§ 85–88 er erstattet med tvisteloven kapittel 11. Paragraf 85–88 omhandler grunnleggende regler om rettens forhold til partenes prosesshandlinger. Gjeldende rett om dette er i hovedtrekk videreført i tvisteloven §§ 11-1 til 11-5. Bestemmelsen i § 11-1 er ikke nedfelt i nåværende lov. Departementet er likevel kommet til at jordskifteloven også bør henvise til den nye bestemmelsen, selv om den er utformet med tanke på saksbehandlingen i de alminnelige domstolene, der det normalt skal avholdes hovedforhandling eller en muntlig sluttbehandling. Dette samsvarer ikke helt med jordskifteprosessen. Selv om den i stor grad er basert på muntlighet og bevisførsel i rettsmøter, peker den ikke ut ett enkelt rettsmøte som det er naturlig å sammenligne med en hovedforhandling. Slikt forekommer neppe i andre tilfeller enn når det skjer tvistebehandling etter § 17. Ved lov 18. desember 1998 nr. 84 ble det likevel tilføyd en henvisning til de fleste reglene om hovedforhandling (tvistemålsloven §§ 327–343). Men det var grunngitt i hensyn som ikke lenger vil gjøre seg gjeldende når tvisteloven settes i verk, jf. nedenfor om departementets syn på behovet for å erstatte henvisningen til disse bestemmelsene. Når departementet går inn for å sløyfe bruken av begrepet hovedforhandling i jordskifteprosessen, medfører det at det ikke kan ses betenkeligheter ved at jordskifteloven viser til § 11-1, idet det da vil være regelen i annet ledd og ikke første ledd som kommer til anvendelse for alle jordskifterettens avgjørelser. At jordskifteretten har en generell adgang til å bygge sine avgjørelser både på det som kommer fram i rettsmøter, og på sakens dokumenter, antas å samsvare med hovedregelen i gjeldende rett. Videre mener departementet det er hensiktsmessig å la de nye reglene om aktiv saksstyring i §§ 11-6 og 11-7 komme til anvendelse for jordskifterettene. Jordskifteloven har bestemmelser som i noen grad gir konkrete anvisninger på hvordan retten skal gå fram for å oppnå en rask og hensiktsmessig saksbehandling. Det vises blant annet til reglene i § 13 første ledd første punktum, § 14 tredje ledd, § 15 og § 25 annet ledd. Den generelle regelen om aktiv saksstyring vil imidlertid ikke stå i motstrid til noen av disse, og for flere av sakstypene som er regulert i øvrige kapitler, er det ikke gitt generelle regler som stiller generelle krav til en planmessig gjennomføring av saksbehandlingen. Det framgår ikke uttrykkelig av henvisningen til kapittel 11 om det er lagmannsretten eller jordskifteoverretten som skal anses som overordnet domstol etter § 11-7 fjerde ledd første punktum. Departementet ser ikke grunn til å ta inn noen særskilt regel i jordskifteloven om dette. Når ikke annet er særskilt bestemt i loven, er det jordskifteoverretten som er ankedomstolen, jf. § 61 fjerde ledd. Avgjørelser etter tvisteloven § 11-7 tredje ledd første punktum omfattes ikke av oppregningen i § 61 annet og tredje ledd, slik at det derved er jordskifteoverretten som må betraktes som ankedomstolen etter § 11-7 tredje ledd annet punktum. Når krav etter § 11-7 fjerde ledd første punktum skal avgjøres, bør det på denne bakgrunn være jordskifteoverretten som anses som overordnet rett, også i de tilfeller hvor sen saksstyring knytter seg til forberedelsen av avgjørelser som kan ankes til lagmannsretten. Når det er spørsmål om å reagere mot manglende saksstyring i jordskifteoverretten, er det lagmannsretten som må anses som både ankedomstol og overordnet domstol.
Tvistemålsloven § 91 er erstattet med tvisteloven § 9-6 annet ledd. Departementet mener det bør være tilstrekkelig å vise til denne bestemmelsen. Tvisteloven §§ 9-3 annet ledd og 9-5 annet ledd om å gi opplysning om det framsatte krav godtas, eller om det gjøres gjeldende innsigelser mot at retten behandler saken, er det neppe grunn til å vise til. Det er tatt i betraktning at det etter gjeldende rett ikke er aktuelt å avsi uteblivelsesdom (fraværsdom) under saksforberedelsen i jordskiftesaker, jf. Ot. prp. nr. 57 (1997–98) 16.4, s. 64. Det vil si at det ikke kan avsies uteblivelsesdom som følge av unnlatt svar eller frammøte i henhold til § 12 tredje ledd annet punktum.
Tvistemålsloven Paragraf 97 er erstattet med tvisteloven § 16-5. § 97 inneholder også elementer av en veiledningsplikt, men den er fanget opp av den henvisning som foran er gjort til kapittel 11.
Tvistemålsloven § 98 er erstattet med tvisteloven §§ 15-6 og 16-1, som regulerer de samme spørsmål som er omfattet av § 98 første og annet ledd. Nåværende begrensning i rettsmiddeladgangen som følge av henvisningen til regelen i tvistemålsloven § 98 tredje ledd vil i tilstrekkelig grad følge av forslag til endring i jordskifteloven § 63 fjerde ledd, som vil omfatte en henvisning til tvisteloven § 29-3.
Tvistemålsloven § 99 er erstattet med tvisteloven kapittel 8 I, som regulerer de samme spørsmål. Tilsvarende er §§ 286–288 erstattet med kapittel 19 IV.
Tvistemålsloven kapittel 12 er erstattet med de øvrige deler av kapittel 19, som regulerer de tilsvarende spørsmål.
Tvistemålsloven § 169 og 170 annet ledd er ikke erstattet i denne oppregningen. Departementet viser til merknaden til endring av § 74 siste ledd.
Tvistemålsloven annen del er i det vesentlige erstattet med tvisteloven kapittel 21–28, som utgjør lovens femte del om bevis. Noen av reglene i tvistemålslovens annen del er i det vesentlige videreført gjennom regler i andre deler i tvisteloven. I oppregningen i bokstav a er derfor også tatt med tvisteloven § 9-6 første ledd, § 9-16 og § 13-3.
Tvistemålsloven §§ 327–343, som utgjør de fleste av lovens regler om hovedforhandlingen, er ikke erstattet. Henvisningen til disse ble gjort ved lov 18. desember 1998 nr. 84. Den vesentligste begrunnelsen for dette, jf. Ot. prp. nr. 57 (1997–98) 20 (s. 90) var å hindre uheldige utslag av tvistemålslovens regler om føring av rettsbok, som det er vist til i jordskifteloven § 22 tredje ledd. Henvisningen omfatter blant annet tvistemålsloven § 127, som påbyr protokollering av alle forklaringer som blir gitt i rettsmøte utenfor hovedforhandling. Tvisteloven § 13-9 om parts- og vitneforklaringer utenfor hovedforhandling har ikke noe slikt absolutt påbud. Påbudet om opptak eller innføring i rettsbok gjelder bare når forklaringen avgis «for å sikre bevis». For saker som behandles etter tvisteloven, vil denne regelen ikke gjelde når det avholdes muntlig sluttbehandling i småkravprosessen eller rettsmøte som holdes som del av en kombinasjon av skriftlig behandling og rettsmøte, jf. § 9-9 annet ledd. Ventelig vil også rettsmøte i slik kombinert behandling bli avholdt kort tid før saken blir avgjort. Men loven åpner også for at det er den skriftlige behandlingen som avslutter slik kombinert behandling. I de her nevnte sakene, med småkravprosess eller kombinert behandling, vil det være den skjønnsmessige sekkebestemmelsen i § 13-9 annet ledd som kommer til anvendelse. Er det grunn til å vente at det vil gå lang tid fra det er gitt forklaring i rettsmøte, til det skal treffes avgjørelse i saken, vil det være et moment som kan tale for innføring i rettsboka, slik at risikoen for feilerindring elimineres mest mulig. Departementet antar at praktiske hensyn vil være tilstrekkelig ivaretatt ved at regelen i § 13-9 kommer til anvendelse når det skal avgis forklaringer i jordskifteprosessen. Det vises til departementets merknader i 3.3.7 om hvordan rettsmøter kan gjennomføres når en tvist er til behandling.
Tvistemålsloven §§ 344–354 er erstattet med tvisteloven kapittel 16 III. Det innebærer at det også vises til alle reglene som gir hjemmel for å avsi fraværsdom, herunder fravær under saksforberedelsen, slik som omhandlet i § 16-7 første ledd bokstav c og § 16-8 første ledd bokstav b. Forut for innføringen av henvisningen til §§ 344–354 ble det i Ot. prp. nr. 57 (1997–98) 16.4 s. 64 uttalt at det ikke er ønskelig med hjemmel for jordskifteretten til å avsi uteblivelsesdom på dette tidspunktet. Departementet tar ikke sikte på at denne praksis skal endres, men antar likevel at det er praktisk å vise til hele kapitteldelen om forsømmelser og fraværsdom. Det antas å følge tilstrekkelig klart av utformingen av jordskifteloven § 12 tredje ledd at det ikke er aktuelt med noen fraværsvirkninger etter tvisteloven kapittel 16 III om skriftlig eller muntlig uttalelse unnlates. Fortsatt vil verken § 12 tredje ledd eller jordskifteloven for øvrig vise til regler som påbyr retten på dette trinn av saken å opplyse om virkningen av ikke å gi svar eller møte, jf. tvisteloven § 9-3 første ledd tredje punktum og § 9-5 første ledd jf. § 13-2 fjerde ledd annet punktum. Om møtefravær for øvrig bemerker departementet at det i lovforarbeidene er antatt at regelen om sluttbehandling i § 16-8 første ledd bokstav a bare vil gjelde rettsmøter i småkravprosessen i tillegg til hovedforhandling og ankeforhandling, slik at regelen ikke kan anvendes ved fravær fra et rettsmøte som avholdes som del av en kombinert skriftlig og muntlig behandling etter § 9-9 annet ledd. Når regelen i tvisteloven § 16-8 skal gjelde «på tilsvarande måte så langt dei høver» i jordskiftesaker mv., antar departementet at det er regelen i første ledd bokstav a som i første rekke vil kunne utløse møtefravær, selv om jordskiftelovens henvisning til de alminnelige reglene om hovedforhandling ikke videreføres. Departementet antar at forutsetningen for å fastslå møtefravær i jordskifteprosessen fortsatt bør være at det dreier seg om en rettstvist, og at det da ikke vil være vanskelig å fastslå når det er et rettsmøte for sluttbehandling, jf. § 16-8 første ledd bokstav a, og når det er et rettsmøte som må vurderes etter regelen i § 16-8 annet ledd. Det er etter departementets syn ikke behov for at det i jordskifteloven blir opprettholdt en henvisning til ankedomstolens mulighet til å stanse behandlingen av en anke fra den uteblittes motpart, jf. tvistemålsloven § 354. For ankedomstolens saksbehandling kommer tvistelovens regler direkte til anvendelse.
Tvistemålsloven §§ 361 og 369 er erstattet med tilsvarende bestemmelser i tvisteloven § 29-6 og 29-10 første ledd.

Henvisningene til tvistemålsloven i første leddførste punktum bokstav b er erstattet på samme måte som der disse bestemmelsene først er nevnt i loven.

I første ledd nytt annet punktum er nåværende henvisning i første punktum bokstav a til tvistemålsloven §§ 467–470 og § 471 jf. § 472 om ugyldighet erstattet med voldgiftsloven kapittel 9, der de tilsvarende spørsmål er regulert.

I annet ledd er henvisningen til tvistemålsloven erstattet med henvisning til tilsvarende bestemmelse i tvisteloven.

Til nr. 72. Lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant

Til § 6-4 tredje ledd femte punktum

Det vises til 3.4.4.

Til nr. 73. Lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven)

Til § 3-13 nr. 3 bokstav b

Dokumentframlegging er erstattet med dokumenttilgang for å markere at opplysninger kan gis selv om det ikke skulle bli aktuelt å vise dokumentet til retten, men bare til motparten. Det vises til de generelle merknadene i 3.3.2.2.

Til nr. 74. Lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp

Til § 16 første ledd nr. 2

Bestemmelsen viser til tvistemålsloven kapittel 33 om overprøving av administrative vedtak om frihetstap og andre tvangsinngrep. Bestemmelsen er endret slik at den viser til det tilsvarende kapitlet i tvisteloven.

Til § 23 første ledd

Bestemmelsen viser til tvistemålsloven kapittel 13 om saksomkostninger, og er endret slik at den viser til det tilsvarende kapitlet i tvisteloven.

Til nr. 75. Lov 6. mars 1981 nr. 5 om barneombud

Til § 4 tredje ledd første punktum

Henvisningen til tvistemålsloven § 204 nr. 1 og §§ 205–209 er erstattet med de tilsvarende bestemmelsene i tvisteloven. I tillegg er det vist til §§ 22-2 og 22-7, som er en videreføring av gjeldende rett om bevisforbud og bevisfritak, og til § 22-11, jf. 3.2.1. Det er også vist til tvisteloven § 22-6, som bør gjelde på lik linje med de øvrige bestemmelsene som er oppregnet.

Til nr. 76. Lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven)

Til § 64 første ledd første punktum

Nåværende henvisning til tvistemålsloven § 22 tredje ledd er ikke erstattet med henvisning til tilsvarende regel i tvisteloven. I stedet er bestemmelsen omformulert. Det tas ikke sikte på noen endring av gjeldende rett, jf. redegjørelsen i Ot. prp. nr. 33 (1988–89) 13.3 (s. 97–98). Etter at tvisteloven generelt gir større adgang til kumulasjon, jf. særlig § 15-1 første ledd bokstav b og § 15-2 første ledd, kan det spørres om det er behov for å opprettholde noen særlig vernetingsbestemmelse i forurensningsloven. Departementet ønsker likevel å videreføre nåværende regel. Om mange parter over et stort område går sammen om et søksmål, og kravet i § 64 om vesentlig likeartet grunnlag for kravene er oppfylt, er det ikke gitt at kravet i tvisteloven § 15-2 første ledd bokstav b alltid vil være oppfylt.

Til nr. 77. Lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre

Generelt til endringene i barnelova kapittel 4

Barnelova har i kapittel 4 en rekke særregler for rettergangen i farskapssaker. Etter at Tvistemålsutvalget la fram sin utredning, ble det ved lov 20. desember 2002 nr. 92 vedtatt en ny § 28 a som gir adgang til å kreve gjenopptakelse uten hensyn til vilkårene i tvistemålsloven §§ 405–408, dersom det ikke forelå en DNA-analyse i den opprinnelige farskapssaken. Utformingen av alle disse reglene er tilpasset tvistemålsloven, og departementet foreslår derfor språklige og redaksjonelle endringer som er naturlige for å tilpasse reglene for farskapssaker til tvisteloven.

Til § 14

Forslaget er en rent teknisk endring som innebærer at det vises til korttitlene for de aktuelle lover i den målform de er vedtatt.

Til § 15

«Heimting» er en betegnelse som tvisteloven ikke gjør bruk av, til forskjell fra tvistemålsloven §§ 17–20. Det foreslås derfor å erstatte betegnelsen med «det alminnelege vernetinget», som svarer til betegnelsen brukt i tvisteloven § 4-4.

Til § 17 tredje ledd

Betegnelsen «prosesskrift» foreslås her som ellers erstattet med tvistelovens uttrykk prosesskriv.

Til § 19 annet ledd

Bestemmelsen gir i dag adgang til å innkalle en part som har kjent tilholdssted i riket, til møter under saksforberedelsen ved hjelp av rekommandert brev i stedet for forkynning. Bestemmelsen foreslås opphevet som overflødig ved siden av domstollovens regler om postforkynning (domstolloven § 163 a med forskrift 11. oktober 1985 nr. 1810 om postforkynning).

Til § 21 tredje ledd

Tvisteloven § 22-9, som avløser tvistemålsloven § 208, gjør ikke bruk av begrepet «borgerlig aktelse», men i stedet «sosialt omdømme» og «vesentlig velferdstap». Det foreslås at disse begrepene blir innført i § 21 tredje ledd.

Til § 23

Etter tvisteloven er det ikke lenger noen aktuell følge av fravær (uteblivelse) at saken stanser (jf. tvistemålsloven §§ 308, 309, 311 og 340). Tvisteloven gir imidlertid retten en noe videre diskresjonær adgang enn tvistemålsloven til å beslutte stansing, jf. § 16-18 annet ledd. Tvisteloven fastsetter dessuten i § 16-17 – som tvistemålsloven § 105 – at partene selv kan avtale stansing én gang for minst seks måneder. Når de særlige regler om stansing ved fravær (uteblivelse) bortfaller, er det ikke lenger samme behov for regelen i § 23 første ledd om at farskapssaken ikke stanser om noen part har fravær. Det kan imidlertid sies å stemme dårlig med prinsippet om at det offentlige har ansvar for å få fastsatt farskapet om partene skal kunne avtale stansing, og generelt kan det være uheldig at farskapsspørsmålet blir holdt flytende ved at saken stanser. Når det gjelder domstolenes diskresjonære adgang etter tvisteloven til å beslutte stansing, antar departementet at den vil bli benyttet med forsiktighet i farskapssaker. I endringssaker kan det kanskje tenkes et visst behov for å stanse saken mens partene foretar ytterligere undersøkelser, men det harmonerer dårlig med de generelle virkningene som stansing har etter tvisteloven § 16-15 første ledd at saksbehandlingen i realiteten fortsetter. Departementet er ikke kjent med at den nåværende regel som utelukker stansing av saken som følge av fravær, har virket uheldig i endringssaker heller. Alt i alt er departementet derfor kommet til at bestemmelsen bør beholdes.

Til § 24 tredje ledd tredje punktum

Det foreslås å bruke korttittelen for tvangsfullbyrdelsesloven i den målform som den er vedtatt i.

Til § 28 overskriften og annet ledd

Departementet foreslår at paragrafen begrenses til å gi særregler for ankesaker, og at særreglene for gjenåpning samles i § 28 a, som ble vedtatt ved lov 20. desember 2002 nr. 92. Dersom det er en ankesak som gjenåpnes, vil begge paragrafene få anvendelse.

På denne bakgrunn foreslås det en ny paragrafoverskrift. Annet ledd foreslås opphevet, se nærmere departementets drøftelse i merknadene til § 28 a.

Til § 28 a

Første ledd svarer med språklige og henvisningstekniske endringer til § 28 a slik den ble vedtatt ved lov 20. desember 2002 nr. 92. Det er denne hjemmelen for gjenåpning som vil ha praktisk betydning. Det kan likevel tenkes gjenåpning også av saker som bygger på DNA-analyse, fordi det har vært svikt ved prøvetakingen (personforveksling), prøveforsendelsen (ombytting av prøver) eller analysen av prøvene.

Gjeldende § 28 annet ledd har en særskilt adgang til gjenopptakelse for en far som har fått forkynt farskapsdommen etter reglene i domstolloven § 181. Det er da tilstrekkelig til gjenopptakelse at han legger frem opplysninger som skaper «alvorleg tvil» om han med rette er dømt som far. Dette er et lempeligere krav enn etter tvistemålsloven § 407 nr. 6, som krever at opplysningene – alene eller sammen med tidligere opplysninger – «åpenbart måtte ha medført» en annen avgjørelse. I tvisteloven er dette alminnelige kravet i § 31-4 bokstav a lempet til at opplysningene «tilsier at avgjørelsen høyst sannsynlig ville blitt en annen», men også dette kravet er strengere enn det som følger av gjeldende § 28 annet ledd. Som følge av den nye § 28 a vil gjeldende § 28 annet ledd nå bare ha selvstendig betydning for saker der det foreligger DNA-analyse, men likevel ikke har vært mulig å få forkynt dommen for faren på annen måte enn etter domstolloven § 181. Departementet er derfor i tvil om bestemmelsen nå kan sies å ha noen som helst praktisk betydning, og er tilbøyelig til å mene at behovet for gjenåpning i disse tilfellene vil være godt nok dekket av den alminnelige regelen i tvisteloven § 31-4 bokstav a. På denne bakgrunn foreslår departementet at den gjeldende særregelen i § 28 annet ledd ikke blir videreført.

Tvistemålsutvalget har foreslått å videreføre bestemmelsen i tvistemålsloven § 408 annet ledd tredje punktum om at det ikke gjelder noen absolutt tidsfrist for å kreve gjenåpning i farskapssaker, se NOU 2001: 32 del III kap. 34.7.3 (s. 1015). Det følger av departementets standpunkt til paragrafinndelingen i barnelova at en slik bestemmelse nå vil høre hjemme i § 28 a.

I § 28 a er det imidlertid allerede gjort unntak fra den absolutte fristen gjennom det generelle unntaket fra reglene i tvistemålsloven §§ 405–408 (etter forslaget her tvisteloven § 31-3 til § 31-6). Tvistemålsutvalgets forslag er derfor overflødig for de praktiske tilfelle av gjenåpning, der det ikke er foretatt noen DNA-analyse i den opprinnelige saken. Det bør imidlertid opprettholdes med sikte på de unntakstilfelle hvor det kan være aktuelt med gjenåpning etter at det er foretatt DNA-analyse, særlig med sikte på å få fastsatt et farskap som vedkommende med urette ble frifunnet for. Departementet foreslår at bestemmelsen – i en noe endret språklig utforming – tas inn som et nytt annet ledd i § 28 a.

Både tvistemålsloven (§ 408 første ledd) og tvisteloven (§ 31-6 første ledd) har en frist for å kreve gjenåpning regnet fra det tidspunkt da vedkommende ble kjent med de forhold som begjæringen om gjenåpning bygger på («den relative fristen»). Fristen er tre måneder etter tvistemålsloven, seks måneder etter tvisteloven. Etter gjeldende § 28 a gjelder ikke denne fristen i saker der det ikke forelå DNA-analyse. Det er etter departementets mening naturlig, for mangelen på DNA-analyse har vært kjent hele tiden, og en frist som nevnt ville derfor nærmest gå på tvers av hele intensjonen med § 28 a. For gjenåpning på annet grunnlag – altså i saker hvor det har vært foretatt DNA-analyse – forutsetter Tvistemålsutvalget at den relative fristen skal gjelde, jf. utredningen del III kap. 34.7.3 (s. 1015). Departementet er enig i det. I disse tilfellene vil grunnlaget for gjenåpning helst være at det er fusket i samband med prøvetaking eller DNA-analyse. Kunnskap om at det trolig foreligger slik fusk, skiller seg ikke prinsipielt fra tilsvarende situasjoner i andre sakstyper, og det må bedømmes konkret når vedkommende hadde fått tilstrekkelig kunnskap til at fristen begynner å løpe. Det kan riktig nok sies at det i farskapssaker uansett er viktig å få det riktige farskapet fastslått, men det er også av betydning at reell tvil blir avklart innen rimelig tid. Det kan imidlertid gis oppfriskning mot forsømmelse av denne fristen etter de vanlige reglene i tvisteloven § 16-7 første ledd bokstav d jf. § 16-12. I lovforslaget følger det av § 28 a annet ledd, både motsetningsvis og sammenholdt med første ledd, at den relative fristen på seks måneder for å kreve gjenåpning gjelder.

Til kapittel 4 A. Rettargang i andre slektskapssaker enn farskapssaker

Tvistemålsloven kapittel 29 har særlige prosessregler om nedstamningssaker. Departementet sluttet seg i Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) kap. 26.2 (s. 340–41) til Tvistemålsutvalgets forslag i utredningen del III 34.7.2 (s. 1014–15), jf. utredningen del II kap. 19.1.2 (s. 508–10), om å overføre disse reglene til barnelova som nytt kapittel 4 A.

Forslaget nedenfor tar sikte på å gjennomføre dette, og følger i hovedsak Tvistemålsutvalgets forslag med enkelte språklige og redaksjonelle justeringer. Der det er gjort endringer av betydning i forhold til utredningen, blir dette omtalt særskilt.

I likehet med tvistemålsloven kapittel 29 skal reglene i kapittel 4 A ikke gjelde for farskapssaker. Kapittel 4 A får derfor bare betydning for saker om morskap og visse andre saker om slektskapsforhold, saker om bekreftelse ved dom av et farskap som følger av loven eller av erkjennelse, og saker om vedkommende persons identitet. På samme måte som saker etter tvistemålsloven kapittel 29 har vært sjeldne, regner departementet med at saker etter kapittel 4 A vil bli få.

Karakteristisk for saker etter kapittel 4 A er at dommen vil ha utvidet rettskraft. Den vil som hovedregel gjelde i forhold til alle og enhver, og bli lagt til grunn i alle forhold hvor slektskapet har betydning. De saker som kan reises etter kapittel 4 A (tidligere tvistemålsloven kapittel 29), må reises etter disse reglene. Det er altså ikke adgang til å reise søksmål om slektskapsforhold etter alminnelige prosessregler med den virkning at dommen bare blir bindende for partene i saken. Derimot er ikke kapittel 4 A til hinder for at det prejudisielt tas stilling til slektskapet i en sak hvor det har betydning (f.eks. en arvetvist), så lenge det ikke foreligger noen dom etter kapittel 4 A (eventuelt tvistemålsloven kapittel 29) om slektskapet. Her er stillingen en annen enn når det er tale om fastsetting av farskap, jf. barnelova § 8.

Etter gjeldende regler har det offentlige ikke adgang til å reise sak om en persons identitet eller slektskapsforhold (bortsett fra farskap). Departementet tar ikke opp spørsmålet om det bør være en slik adgang, og om hvem som på vegne av det offentlige bør kunne opptre i en slektskapssak som er reist av noen slektskapet gjelder. Denne oppgaven var i tvistemålsloven opprinnelig lagt til påtalemyndigheten. Fra barnelova trådte i kraft og fram til endringsloven 19. juni 1992 nr. 63 trådte i kraft, lå oppgaven til fylkesmannen. Siden har den ligget til fylkestrygdekontoret.

Også i saker etter kapittel 4 A vil ventelig DNA-analyse bli et viktig bevismiddel. Departementet tar likevel ikke opp forslag om tvungen prøvetaking. Tilgang til biologisk materiale for DNA-analyse i en slektskapssak må derfor bygge på frivillig avgivelse eller eventuelt pålegg etter tvisteloven § 26-4 så langt den rekker. Departementet er ikke kjent med at det for slektskapssaker har reist seg behov for regler i tråd med det som etter barnelova § 24 gjelder for farskapssaker.

Departementet foreslår som Tvistemålsutvalget at sakstypen betegnes som slektskapssaker i stedet for nedstamningssaker.

Til § 29 a. Verkeområdet og tilhøvet til allmenne rettergangsreglar.

Paragrafen angir virkeområdet for kapittel 4 A samt forholdet til reglene i tvisteloven og domstolloven. Den viderefører tvistemålsloven §§ 427 første ledd og 431.

Første ledd fastslår anvendelsesområdet for reglene om slektskapssaker i kapittel 4 A, med unntak av farskapssaker.

Tvistemålsutvalget foreslår at gjeldende unntak i tvistemålsloven § 427 om hvem som er mor til barnet, skal sløyfes. Om bakgrunnen for dette vises det til vurderingene i utredningen del III kap. 34.7.1 (s. 1013–14). Ingen av høringsinstansene hadde innvendinger mot forslaget da utredningen var på høring, og Barne- og familiedepartementet sluttet seg uttrykkelig til forslaget. Departementet er enig i dette.

Annet ledd begrenser adgangen til å trekke inn andre krav i en slektskapssak.

Tredje ledd fastslår at domstolloven og tvisteloven gjelder også i slektskapssaker. Men særreglene i kapittel 4 A går foran regler i den alminnelige prosesslovgivning som ville føre til et annet resultat.

For øvrig vises det til merknadene til § 29 a i utredningen del III kap. 34.7.3 (s. 1015–16), som departementet slutter seg til.

Til § 29 b. Kven som kan vere part i ei slektskapssak

Bestemmelsen angir partsforholdet og regulerer retten til å tre inn i saken. Bestemmelsen viderefører i det vesentligste tvistemålsloven §§ 427 annet ledd, 429 og 433. Utvalgets forslag til § 29 e første og annet ledd er tatt inn som fjerde ledd.

Første ledd gjør – lest sammen med § 29 a første ledd – som nå at en slektskapssak bare kan reises mellom de nærmest beslektede i rett opp- eller nedstigende linje. Siden kapittel 4 A ikke gjelder for farskapssaker, betyr det at en slektskapssak bare kan reises mellom en person og dennes mor eller mellom personen og besteforeldre i live dersom vedkommende forelder er død (og tilsvarende i forhold til oldeforeldre). Er slektskapet av rettslig betydning etter den beslektedes død, eller er fjernere slektskapsforhold av rettslig betydning, må det i tilfelle tvist tas stilling til slektskapet prejudisielt i den sak hvor det har betydning.

Annet ledd gir som nå det offentlige ved fylkestrygdekontoret adgang til å opptre i en slektskapssak. Som nevnt ovenfor gir bestemmelsen ikke det offentlige adgang til selv å reise saken.

Tredje ledd opprettholder adgangen for livsarvingene til en nærmere beslektet avdød til å tre inn i en slektskapssak som er anlagt for en fjernere beslektet. Den mest praktiske betydning av bestemmelsen er at når en person anlegger slektskapssak mot en besteforelder etter forelderens død, kan forelderens (andre) barn tre inn i saken.

Fjerde ledd gjelder adgangen til å tre inn i saken som part etter at en av de opprinnelige parter i saken er død. Inntreffer dødsfallet før dom er avsagt, kan vedkommendes nærmeste slektninger i opp- eller nedstigende linje, alt ettersom, tre inn og fortsette saken. Skjer dødsfallet etter at dom er avsagt, kan dessuten avdødes dødsbo eller arvinger som får sin arverett berørt av dommen, tre inn. Fjerde ledd viderefører tvistemålsloven § 433 første og annet ledd, som Tvistemålsutvalget har tatt inn i sitt utkast til ny § 29 e.

Departementet ser ikke grunn til å videreføre tvistemålsloven § 433 tredje ledd, som utvalget har tatt med i sitt utkast til § 29 e tredje ledd. Denne bestemmelsen tar sikte på den situasjon som inntrer når det etter fjerde ledd vil være flere som kan opptre som parter. Det følger imidlertid av alminnelige sivilprosessuelle synspunkter at det er tale om et såkalt nødvendig prosessfellesskap når flere opptrer som parter på samme side i saken, og det må gis samme dom i forhold til alle. Det følger da av tvisteloven § 15-5 at den enkeltes prosesshandlinger kommer alle til gode og at bevisføringen tillegges betydning for alle. En bestemmelse som tvistemålsloven § 433 tredje ledd om at de må gjøre sine påstander gjeldende i forening, eller at de må opptre samlet, som utvalgets forslag går ut på, og at andre med partsrett kan slutte seg til når en enkelt har trådt inn i saken, synes da å være unødvendig eller skape uklarhet.

Det vises ellers til merknadene til § 29 b i utredningen del III kap. 34.7.3 (s. 1016).

Til § 29 c. Stillinga til verja.

Paragrafen angir begrensninger i vergens kompetanse i forhold til det som følger av de alminnelige regler i tvisteloven § 2-4 jf. §§ 2-2 og 2-3. Bestemmelsen er en videreføring av tvistemålsloven § 430, men vilkårene «sinnssyk» og «åndssvak» er uttrykt ved kriteriene «alvorleg psykisk sjuk eller utviklingshemma». Forslaget svarer til Tvistemålsutvalgets forslag.

Til § 29 d. Utvida rettskraft.

Bestemmelsen fastslår at en dom i slektskapssak har utvidet rettskraft og viderefører tvistemålsloven § 432. Sammenlignet med tvistemålslovens bestemmelse har forslaget til annet ledd om unntak fra utvidet rettskraft tatt inn alternativet «nærare slektning», som kan ha betydning hvis vedkommende er antatt død etter lov om forsvunne personer, men viser seg å være i live etter at dommen i slektskapssaken er rettskraftig. Sammenlignet med Tvistemålsutvalgets forslag er alternativet livsarvinger til den nærmere beslektede tatt med i annet ledd, i tråd med det som i dag gjelder etter tvistemålsloven § 432.

For øvrig vises det til merknadene til § 29 d i utredningen del III kap. 34.7.3 (s. 1016), som departementet slutter seg til.

Til § 29 e. Gjenopning.

Paragrafen svarer til Tvistemålsutvalgets utkast § 29 f og fastslår at lengstefristen på ti år for gjenåpning etter tvisteloven § 31-6 annet ledd ikke gjelder for slektskapssaker. Bestemmelsen viderefører tvistemålsloven § 408 annet ledd. Fristen på seks måneder etter tvisteloven § 31-6 første ledd kommer imidlertid til anvendelse.

Til endringene i kapittel 7

Kapittel 7 om behandlingen av tvister om foreldreansvar, fast bosted og samværsrett ble tilføyd ved lov 20. juni 2003 nr. 40. Reglene legger opp til mekling og rådgivning før saksanlegg og under saksforberedelsen. Også tvisteloven legger stor vekt på mekling under saksanlegg. Barnelova kapittel 7 III har nærmere regler om stevning, tilsvar og saksforberedelse. Disse bestemmelsene er stort sett mer inngående enn de tilsvarende reglene i tvisteloven. For øvrig vil de alminnelige rettergangsregler gjelde, jf. barnelova § 59 tredje ledd.

Det følger av tvisteloven § 6-2 første ledd bokstav a at en sak om foreldreansvar, fast bosted eller samværsrett ikke kan behandles i forliksrådet. I stedet skal det foretas mekling etter barnelova kapittel 7 II. Slik mekling er et vilkår for å kunne reise sak for tingretten, jf. § 56 annet ledd. Det er ikke noe i veien for at partene avtaler annen utenrettslig mekling etter tvisteloven kapittel 7, men slik mekling oppfyller ikke kravet i barnelova § 56 annet ledd. Når saken er brakt inn for retten, gjelder reglene i tvisteloven kapittel 8 om mekling og rettsmekling i de alminnelige domstoler på vanlig måte. Det kan likevel være at de vil få mindre betydning i praksis enn i andre sakstyper, sett i lys av de særlige regler som barnelova gir.

Regelen i § 57 om hvor saken skal reises, trer i stedet for reglene om saksøktes alminnelige verneting og avtalt verneting etter tvisteloven §§ 4-4 og 4-6. Etter barnelova § 82 første ledd bokstav a og c og annet ledd kan imidlertid norske domstoler ha myndighet i saken selv om barnet ikke har alminnelig verneting. I slikt tilfelle vil saken høre under Oslo tingrett etter tvisteloven § 4-3 annet ledd første punktum, men den kan overføres til en annen domstol – f.eks. saksøktes alminnelige verneting – etter tvisteloven § 4-7 annet ledd jf. domstolloven § 38. Departementet antar at denne bestemmelsen også gjelder der saken har tvungent verneting etter barnelova § 57.

Saker om foreldreansvar, fast bosted eller samværsrett vil bli å behandle etter reglene for allmennprosess. De kan ikke behandles ved småkravprosess, jf. tvisteloven § 10-1 tredje ledd bokstav b jf. § 11-4. En tvist om reisekostnader ved samvær etter barnelova § 44 vil likevel som oftest høre under småkravprosess, jf. tvisteloven § 10-1 annet ledd.

Reglene om stevning og tilsvar i § 58 trer i stedet for tvistelovens bestemmelser i §§ 9-2 og 9-3. De øvrige reglene om saksforberedelse og hovedforhandling vil gjelde på vanlig måte sammen med reglene i barnelova kapittel 7 III, med de modifikasjoner som følger av at det dreier seg om saker hvor partene ikke har full fri rådighet, jf. tvisteloven § 11-4. Reglene i § 9-4 annet ledd om plan for den videre behandling av saken må anvendes i lys av barnelova § 61. Bestemmelsen i § 64 tredje ledd om dom uten hovedforhandling i endringssaker har selvstendig betydning ved siden av tvisteloven § 9-8 ved at den ikke krever begjæring fra en part.

Hjemmelen for foreløpig avgjørelse i barnelova § 60 blir ikke supplert av adgangen til midlertidig sikring etter tvisteloven kapittel 32.

Om endringene i § 55 tredje ledd og § 57 første og annet punktum vises det til 3.4. I § 59 tredje ledd er det gjort språklige endringer, og henvisningen til tvistemålsloven er erstattet. Om § 62 vises det til 3.4.14.

Til nr. 78. Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker

Til § 3 tredje ledd

Det vises til 3.4.9.

Til § 6

Endringene er en følge av at kjæremål skifter navn til anke.

Til § 7 og opphevelsen av § 9

Ved at kjæremål skifter navn til anke, vil § 7 omfatte anke over både dommer, kjennelser og beslutninger. Innholdet i § 9 videreføres i nytt annet punktum i § 7, som svarer til tvisteloven § 30-1 annet ledd.

Til § 8

I første ledd er tilføyd «over dom», slik at det framgår at adgangen til direkte anke fortsatt gjelder for anke over dommer.

Til § 187 første ledd første punktum og annet ledd tredje punktum

Til § 377 første ledd

Påkjæres er erstattet med «ankes etter dette kapittel», og påankes er erstattet med «ankes etter kapittel 23». Endringene er konsekvens av at kjæremål skifter navn til anke. Etter ankegrunn er tilføyd «mot en dom», for å få fram at det ikke kan ankes etter kapittel 26 dersom den avgjørelsen som angripes kan ankes etter kapittel 23 eller brukes som grunnlag for å anke en dom.

Til § 378 innledningen

Påkjæres er erstattet med ankes.

Til § 379

I første ledd er kjæremålsfristen endret til ankefristen. I annet ledd er kjæremål endret til anke.

Til § 380

I første ledd og annet ledd er kjæremål endret til anke.

Til § 381

I første ledd er kjæremålet endret til anken og kjæremålsretten endret til ankedomstolen. I annet ledd er kjæremål endret til å anke, ordet «det» er erstattet med anken, kjærende er erstattet med ankende og kjæremålet erstattet med anken. I tredje ledd er kjæremålet erstattet med anken og påkjærer endret til anker. Alle endringene er konsekvens av at kjæremål skifter navn til anke.

Til § 382

I første ledd er kjæremål erstattet med anke og kjæremålsretten endret til ankedomstolen. I annet ledd er kjæremål endret til anke.

Til § 383 første ledd

Den kjærende er endret til den ankende og kjæremålet er endret til anken.

Til § 384 første punktum

Kjæremålsretten er erstattet av ankedomstolen.

Til § 385

I første ledd er kjæremålet endret til anken. Den samme endringen er gjort i annet ledd første punktum , hvor også kjæremålsretten er endret til ankedomstolen. I annet ledd annet punktum er kjæremålet erstattet med anken, og «det» er erstattet med «den». I tredje ledd annet punktum er kjæremålsretten endret til ankedomstolen, og påkjærte avgjørelse endret til ankede avgjørelsen. I fjerde ledd er kjæremålsretten erstattet med ankedomstolen. Alle endringene er en følge av at kjæremål skifter navn til anke.

Til § 386

Kjæremålet er erstattet med anken.

Til § 387

I første ledd er kjæremålet endret til anken, og angripes ved kjæremål eller anke er erstattet med ankes eller brukes som ankegrunn. I annet ledd er kjæremålet endret til anken, og kjæremålssaken endret til «ankesaken etter dette kapittel». Samtlige endringer er en konsekvens av at kjæremål skifter navn til anke. I tillegg er betegnelsen tredjemann erstattet med den kjønnsnøytrale «tredjeperson».

Tredje ledd første punktum er endret, ved at det ikke utelukkes at Høyesteretts ankeutvalg kan holde muntlige forhandlinger. Endringen er en tilpasning til tvisteloven § 30-9 tredje ledd, som bestemmer at ankeutvalget i visse tilfeller kan avholde rettsmøte med muntlige forhandlinger ved behandling av anke over kjennelser og beslutninger i sivile saker. Regelen i annet punktum om foreleggelse for eller overføring av saken til Høyesterett går ut, idet det nå følger av domstolloven § 5 første og fjerde ledd at saker som hører under Høyesteretts ankeutvalg kan besluttes avgjort i avdeling eller i storkammer. Holdes det muntlige forhandlinger etter tredje ledd, gjelder de alminnelige regler om bevisførsel i Høyesterett som følger av § 340 i loven her.

Til § 387 a

I første ledd er kjæremålsutvalget og kjæremålsutvalg erstattet med henholdsvis ankeutvalget og ankeutvalg. Endringene er en følge av ny betegnelse i tvisteloven og dens endring av domstolloven. Videre er et kjæremål erstattet med en anke, og kjæremålet erstattet med anken.

I annet ledd er et kjæremål endret til en anke, og kjæremålet er endret til anken.

Til § 388

I første ledd er et kjæremål endret til en anke, påkjæres er endret til ankes, og kjæremålet er i nr. 2, 3 og 4 endret til anken.

I annet ledd første punktum er kjæremålsutvalg erstattet med ankeutvalg, som følge av endret betegnelse på domstolen. Et kjæremål er erstattet med en anke, og senere i punktumet er samme uttrykk erstattet med en ankesak, og kjæremålet erstattet med anken. Samtlige endringer følger av at kjæremål skifter navn til anke, og innebærer ingen innholdsmessige endringer av reglene om videre kjæremål.

Til kapittel 27

Rettsmidlet gjenopptakelse skifter navn til gjenåpning, og overskriften for kapittel 27 blir dermed «Gjenåpning». Endringen er utelukkende av terminologisk karakter og er en tilpasning til betegnelsen i ny tvistelov.

Om bakgrunnen for endring fra gjenopptakelse til gjenåpning vises det til 3.4.16.

Til § 389

I første og tredje ledd er gjenopptakelse og gjenopptas erstattet med gjenåpning og gjenåpnes, som følge av at gjenopptakelse skifter navn til gjenåpning.

I tredje ledd er henvisningen til tvistemålsloven §§ 405 og 407 erstattet med en henvisning til tvisteloven § 31-3 første ledd bokstav a til d og §§ 31-4 og 31-5. Det vises ikke til de regler om vilkår for gjenåpning som følger av tvistemålsloven §§ 406 og 412 fjerde ledd, og som er videreført som § 31-3 første ledd bokstav e og annet ledd i tvisteloven. Bakgrunnen for dette er at straffeprosessloven § 389 tredje ledd ikke viser til nevnte bestemmelser i tvistemålsloven, og at endringer i den lovtekniske utforming av reglene i tvisteloven etter departementets oppfatning ikke i seg selv bør føre til endringer i reglene om gjenåpning etter straffeprosessloven § 389 tredje ledd.

Etter tvisteloven § 31-5 tredje ledd skal det ikke besluttes gjenåpning «dersom det er rimelig sannsynlighetsovervekt for at en ny behandling av saken ikke vil lede til en endring av betydning for parten». Tvistemålsloven §§ 405 og 407 har ingen tilsvarende generell regel, men har samme type begrensninger i angivelsen av hva som gir grunnlag for gjenopptagelse. Ved at straffeprosessloven § 389 tredje ledd henviser til § 31-5 tredje ledd, vil det være denne som regulerer spørsmålet om hvilken betydning feilen må ha hatt for at den kan begrunne gjenåpning av en avgjørelse om inndragning eller motifikasjon.

Til § 390

Gjenopptakelse er erstattet med gjenåpning i første og annet ledd . Om bakgrunn for endringen vises det til merknad til kapittel 27 med videre henvisning.

Til § 391 innledningen og nr. 2 bokstav b

Gjenopptagelse er erstattet med gjenåpning.

Til § 392 første ledd

Gjenopptakelse er erstattet med gjenåpning.

Til § 393 første ledd innledningen og annet ledd

Gjenopptakelse er erstattet med gjenåpning.

Til § 394

I første ledd er gjenopptakelse erstattet med gjenåpning. Den eksisterende betegnelsen på kommisjonen (Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker – gjenopptakelseskommisjonen) foreslås likevel beholdt. Det vises om dette til 3.4.16. I annet ledd er gjenopptas erstattet med gjenåpnes.

Til § 395 tredje ledd

Angripes ved kjæremål eller anke er erstattet med ankes eller brukes som ankegrunn.

Til § 397 første ledd og tredje ledd første punktum

I første ledd er gjenopptakelse erstattet med gjenåpning. I tredje ledd er gjenopptas erstattet med gjenåpnes, og gjenopptakelse erstattet med gjenåpning.

Til § 398 a annet ledd femte punktum

Kjæremål er erstattet med anke over kjennelser og beslutninger. Endringen er en konsekvens av at kjæremål går over til å hete anke, og av at loven i kapittel 26 har særskilte regler om anke over kjennelser og beslutninger.

Til 399 første punktum

Gjenopptakelse er erstattet med gjenåpning.

Til § 400 første ledd

Gjenopptakelse er erstattet med gjenåpning.

Til § 400 annet ledd første og annet punktum.

I første punktum er gjenopptas erstattet med gjenåpnes, og i annet punktum er kjæremålsutvalg endret til ankeutvalg.

Til § 400 sjette ledd

Ved kjæremål eller anke er erstattet av ankes eller brukes som ankegrunn. Endringene er en følge av nye betegnelser på henholdsvis gjenopptakelse, Høyesteretts kjæremålsutvalg og kjæremål.

Til § 401

I første og annet punktum er presisert at regelen gjelder for anke over dom. I første punktum er dessuten alternativet «eller forkaster» strøket ettersom det ikke lenger vil være aktuelt å forkaste en anke over dom ved kjennelse, jf. endringene av §§ 30 og 345. I samme punktum er gjenopptakelse endret til gjenåpning. Endringene innebærer ingen realitetsendring av § 401.

Til sjuende del

Overskriften til sjuende del er foreslått endret, jf. 3.4.9.

Til § 407 femte ledd fjerde punktum

Det er tilføyd «over dom», for å presisere hvilket regelsett bestemmelsen viser til. Tillegget er en konsekvens av at kjæremål skifter navn til anke, og av at vi har særskilte regler for anke over kjennelser og beslutninger (kapittel 26).

Til § 410 annet ledd

Henvisningen til tvistemålsloven kapittel 4 er erstattet med henvisning til det tilsvarende kapittel i tvisteloven om prosessfullmektiger og rettslige medhjelpere.

Til § 419 første ledd

Henvisningen til tvistemålsloven § 99 er erstattet med en henvisning til de nye reglene i tvisteloven om mekling, rettsforlik og virkningene av å inngå rettsforlik.

Til § 420 annet punktum

Kjæremålsfristen er endret til fristen for å anke kjennelsen.

Til § 421 første ledd første punktum

Det er tilføyd «dommen» for å presisere hvilke avgjørelser bestemmelsen gjelder.

Til § 423 første punktum og § 424 første ledd

Det er presisert hvilke avgjørelser bestemmelsene gjelder, jf. 3.4.14.

Til § 425

Det er presisert at bestemmelsen gjelder anke over dom, jf. 3.4.14.

Til kap 29

Overskriften til kapittel 29 er foreslått endret, jf. 3.4.9.

Til § 427 første ledd første punktum og fjerde ledd første og tredje punktum, § 428 første ledd første punktum, § 429 og § 431

Det vises til 3.4.9.

Til § 432 annet, tredje og fjerde ledd

Annet ledd er endret i samsvar med 3.4.9.

I tredje ledd er henvisningen til tvistemålsloven §§ 146–148 a erstattet med henvisning til den nye bestemmelsen i tvisteloven § 19-7, som avløser §§ 146–147. Departementet ser ikke grunn til noen øvrige henvisninger. Regelen i § 148 er ikke videreført, og § 148 a er i det vesentlige videreført i tvangsfullbyrdelsesloven § 1-4 nytt fjerde ledd, som ble tilføyd ved tvisteloven § 37-3, og som etter sin ordlyd gjelder alle rettsavgjørelser.

I fjerde ledd er henvisningen til tvistemålsloven erstattet.

Til § 433

Det vises til 3.4.9.

Til § 434 første ledd innledningen og tredje til femte ledd

I første ledd er det presisert at regelen gjelder ved anke over dom, jf. 3.4.14.

I tredje ledd er henvisningen til tvistemålsloven § 408 erstattet med henvisning til tvistelovens nye bestemmelse om frister for gjenåpning. For øvrig vises det til 3.4.16.

I femte ledd er henvisningen til tvistemålsloven erstattet.

For øvrig er første, tredje, fjerde og femte ledd endret i samsvar med 3.4.9.

Til § 435

I første punktum er henvisningen til tvistemålsloven erstattet, og «borgelige krav» er endret i samsvar med 3.4.9. I annet punktum er gjenopptakelse endret til gjenåpning.

Til § 436 annet ledd første punktum

Kjæremål er sløyfet ettersom kjæremål erstattes av anke. Gjenopptakelse er endret til gjenåpning.

Til § 438 tredje ledd

Gjenopptatt er endret til gjenåpnet.

Til § 439 første ledd

Henvisningen til tvistemålsloven kapittel 13 er erstattet med henvisning til det nye kapitlet om sakskostnader i tvisteloven. For øvrig er borgelige krav endret i samsvar med 3.4.9.

Til § 440 første ledd

Henvisningen til tvistemålsloven kapittel 13 er erstattet med henvisning til tvistelovens nye kapittel om erstatning for sakskostnader.

Til § 442 annet punktum og nytt tredje punktum

I annet punktum er «kjæremål erklæres» erstattet med «det ankes», og i nytt tredje punktum er det presisert at anken behandles etter reglene i kapittel 26, jf. 3.4.14.

Til § 444 annet ledd

Gjenopptakelse er endret til gjenåpning.

Til § 449 annet ledd tredje punktum

Henvisningen til tvistemålsloven er erstattet.

Til § 450

I annet ledd er henvisningen til tvistemålsloven kapittel 13 erstattet med tvistelovens kapittel med nye regler om sakskostnader. Nåværendetredje ledd foreslås opphevet, idet tvisteloven kapittel 20 ikke har regler om forskuddsbetaling av sakskostnader. Departementet antar for øvrig at søksmål etter denne bestemmelsen ikke utløser plikt til å betale rettsgebyr etter rettsgebyrloven.

Til § 452 annet ledd

Gjenopptakelse erstattes med gjenåpning.

Til § 470 første ledd første punktum

Det vises til 3.4.4.

Til nr. 79. Lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr

Til § 2 annet ledd første punktum

Det vises til 3.4.4.

Til § 4 første punktum

Det foreslås endring i samsvar med 3.4.3. Reglene om midlertidig sikring er tatt inn i tvisteloven, og det kan derfor være naturlig å oppfatte saker om midlertidig sikring som en sivil tvist. Rettsgebyrloven har imidlertid særskilte regler om midlertidig sikring, jf. § 15, som fastsetter lavere behandlingsgebyr for disse sakene enn for søksmål. Departementet ser ikke grunn til å endre på denne forskjellen og mener derfor det er ønskelig at midlertidig sikring fortsatt nevnes særskilt i § 4 første punktum. Departementet antar at det heller ikke bør kreves høyere behandlingsgebyr i de tilfellene hvor hovedkravet blir trukket inn i saken om midlertidig sikring etter de nye reglene i tvisteloven § 32-9. Det vil vanligvis ikke føre til vesentlig merarbeid, jf. vilkårene i første ledd.

Til § 5 a nr. 1, 4 og 5

I første del av bestemmelsen og i nr. 1, 4 og 5 er påkjæres og kjæremål erstattet med anke, jf. 3.4.14.

Til § 5 b første og annet ledd

Kjæremål er erstattet med anke, jf. 3.4.14.

Til § 7

Første og annet punktum er likelydende med nåværende § 7, som ble endret ved lov 25. juni 2004 nr. 53. Den lovendringen var ikke trådt i kraft da tvisteloven ble vedtatt, og flere av de reglene i § 7 som nå er endret eller tatt bort, ble tatt inn i tvisteloven. Tredje punktum tilsvarer den nye regelen som ble tatt inn i § 7 ved vedtakelsen av tvisteloven, men den er noe forenklet for å unngå innlevering av helt små beløp.

Til § 8 annet ledd første punktum

Tvisteloven viderefører ikke begrepet motsøksmål, og derfor er første alternativ endret, jf. 3.4.6. Begrepet intervensjonssøksmål, jf. tvistemålsloven § 74, er ikke videreført og omfattes nå av tvisteloven § 15-3, jf. 3.4.7. Departementet ønsker ikke at ikraftsettingen av ny tvistelov skal føre til reelle endringer i hvilke forhold som utløser plikt til å betale behandlingsgebyr. En henvisning til tvisteloven § 15-3 i første punktum ville medført en utvidelse av virkeområdet for gebyrplikten. På denne bakgrunn antas den beste løsning være å oppheve alternativet intervensjonssøksmål i første punktum. Departementet ser ikke betenkeligheter med å videreføre begrepet regressøksmål her. Det har ikke vært aktuelt å vise til tvisteloven § 15-2 annet ledd siden bestemmelsen fanger opp mer enn regressøksmål.

Til § 8 tredje ledd

Tvistemålslovens regler om henvisning og hjemvisning er ikke videreført i tvisteloven. I stedet bestemmer den at saken etter opphevelse skal sendes til den domstol som skal behandle saken videre, jf. § 29-24 første ledd. Tredje ledd er endret i tråd med dette.

Til § 8 femte ledd annet punktum

Det vises til 3.4.8.

Til § 8 sjuende og nye åttende og niende ledd

Bestemmelsen i sjuende ledd femte punktum er en videreføring av nåværende sjuende ledd femte punktum, men er ny i forhold til de endringer i rettsgebyrloven som ble gjort ved vedtakelsen av tvisteloven som lov 17. juni 2005 nr. 90. Betegnelsen kjæremål i nåværende lov er erstattet, jf. 3.4.14.

Til § 10 nr. 12

Henvisningen til tvistemålsloven kapittel 33 er erstattet med henvisning til tilsvarende kapittel i tvisteloven og med bruk av begrepene i den nye loven.

Til § 11 første ledd annet punktum

Det vises til 3.4.4.

Til § 14 første ledd siste punktum

Henvisningen til tvistemålsloven § 277 sjette ledd tredje punktum er erstattet med henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-7. For øvrig er bestemmelsen skrevet om uten at det er tilsiktet noen endring av innholdet.

Til § 23 a og 27 a

Kjæremål er erstattet med anke, jf. 3.4.14.

Til nr. 80. Lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn

Til § 19 nr. 4 første ledd første punktum

Henvisningen til tvistemålsloven er erstattet med henvisning til tvisteloven.

§ 19 nr. 5 annet ledd annet punktum

Presiseringen til slutt «ved kjæremål eller anke» er tatt ut som unødvendig, jf. 3.4.14. Bestemmelsen innebærer fortsatt at avgjørelsen verken kan ankes eller brukes som ankegrunn.

Til nr. 81. Lov 8. juni 1984 nr. 55 om linjekonferanser m.v.

Til § 5 første ledd bokstav b

Det vises til 3.4.2.

Til § 7 annet ledd

Det vises til 3.4.2.

Til § 8

Henvisningen til tvistemålsloven § 168 er erstattet med henvisning til bestemmelsen i tvisteloven som regulerer utenlandske rettsforlik. Departementet har ikke funnet tilstrekkelig grunn til å følge opp den nye begrepsbruken i tvisteloven ved å endre offentlig forlik til rettsforlik.

Til nr. 82. Lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs

Til § 155 første punktum og nytt annet punktum

Til nr. 92. Lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap

Til § 7 bokstav e annet ledd femte og sjette punktum

Det vises til 3.4.14.

Til § 25 a

I annet ledd annet punktum er henvisning til feil bestemmelse rettet.

Til § 30 c

I første ledd første punktum er henvisning til feil bestemmelse rettet.

Til § 30 d

Fjerde ledd er endret i samsvar med 3.4.3.

Til § 57 første ledd bokstav c tredje til femte punktum

Tredje og femte punktum er endret i samsvar med merknadene i 3.4.10. Nåværende fjerde punktum blir dermed overflødig. I fjerde punktum er det gjort nødvendige språklige endringer som følge av opphevelsen av nåværende fjerde punktum, som blir overflødig etter endringen av tredje punktum.

Til § 91 første punktum

Reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 er tatt inn i tvisteloven kapittel 32 og 34, og første punktum er endret i samsvar med dette.

Til § 93 første ledd første punktum

Bestemmelsen viser i dag til tvistemålsloven kapittel 28. Disse reglene følger etter den nye tvisteloven av ekteskapsloven kapittel 5, og § 93 er endret i samsvar med dette.

Til nr. 93. Lov 7. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte

Til § 9 tredje punktum

Bestemmelsen angir i dag at kjennelsen kan ankes. Det er tilføyd en presisering om at slik anke skal behandles etter reglene om anke over dommer, jf. 3.4.14.

Til nr. 94. Lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester

Til § 9-8 tredje ledd

«Legge fram» dokumentbevis er erstattet med «tilby» dokumentbevis, jf. 3.3.2.2. Henvisningen til tvistemålsloven er erstattet.

Til § 9-9 første ledd annet punktum

Henvisningen til tvistemålsloven er erstattet.

Til § 9-10 a

Bestemmelsen er overflødig. Tilsvarende regler framgår av tvisteloven § 36-10 tredje og fjerde ledd.

Til nr. 95. Lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefiske og innlandsfisk m.v.

Til § 27 tredje ledd fjerde punktum

Henvisningen til reglene i domstolloven §§ 153–158 er erstattet, jf. 3.4.8.

Til nr. 96. Lov 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger

Til § 1-7 tredje ledd

Henvisningen til tvistemålsloven § 223 første ledd er erstattet med henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i tvisteloven. Henvisningen til tvistemålsloven § 347 annet ledd foreslås tatt ut. Tvisteloven har ikke noen uttrykkelig bestemmelse om meddelelse av oppfriskning. Behovet for å foreta forkynnelser etter § 1-7 vil i tilstrekkelig grad bli fanget opp av siste alternativ i tredje ledd.

Til § 1-8 tredje ledd

Det vises til 3.4.14 og 3.4.16.

Til nr. 97. Lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring

Til § 1-8 femte ledd og § 1-9 bokstav b til d

Det vises til 3.4.2.

Til § 2-7 annet punktum

Henvisningen til domstolloven §§ 153 til 158 er erstattet, jf. 3.4.8.

Til § 2-12

I første punktum er henvisningen til tvistemålsloven fjerde del erstattet med den tilsvarende delen i tvisteloven, og kapittel 1 er erstattet med henvisning til de nye reglene i tvisteloven om verdifastsetting. De øvrige regler i tvistemålsloven kapittel 1 som er videreført i tvisteloven, kan det ikke ses behov for å vise til. Annet punktum er endret i samsvar med 3.4.16.

Til § 3-2 tredje ledd tredje punktum

Henvisningen til domstolloven §§ 153 til 158 er erstattet, jf. 3.4.8.

Til § 3-3 første punktum

Henvisningen til tvistemålsloven kapittel 13 er erstattet med henvisning til tvistelovens nye kapittel om sakskostnader.

Til § 4-1 annet ledd bokstav g

Henvisningen til tvistemålsloven § 168 a er erstattet med henvisning til tilsvarende bestemmelser i tvisteloven.

Til § 5-1 første ledd og annet ledd første punktum

Til nr. 98. Lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner

Til § 3-1 fjerde ledd annet punktum

«Påkjæres» er erstattet med «ankes». Endringen er en følge av at tvisteloven ikke viderefører kjæremål som betegnelse på bruk av rettsmiddel. Anke blir det eneste ordinære rettsmidlet, jf. 3.4.14.

Til § 3-7 tredje ledd annet punktum, § 5-1 femte ledd første punktum og § 5-4 annet ledd tredje punktum

Det vises til 3.4.14.

Til nr. 100 Lov 27. november 1992 nr. 117 om offentlig støtte

Til 4 første ledd fjerde punktum

Det vises til 3.4.14.

Til nr. 101 Lov 12. mars 1993 nr. 32 om planteforedlerrett

Til § 26 første ledd annet punktum

Begrepet oppreisning er erstattet. Det vises til punkt 3.4.8.

Til nr. 102. Lov 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap

Til § 5

Tvistemålsloven § 419 a er erstattet med tilsvarende bestemmelse i ekteskapsloven.

Til nr. 103. Lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart

Til § 3-21 fjerde ledd

Det vises til 3.4.14.

Til § 3-22 annet ledd annet punktum

Henvisningen til tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 er erstattet med henvisning til tvistelovens tilsvarende bestemmelser.

Til § 7-18 annet ledd tredje punktum

Henvisningen til reglene om oppreisning i domstolloven §§ 153–158 er erstattet, jf. punkt 3.4.8.

Til § 10-28 annet ledd nr. 2

Det vises til 3.4.2.

Til § 10-36 annet ledd

Nåværende bestemmelse viser til tvistemålsloven § 69, som inneholder vilkår for å dra inn regresskrav. Ett av vilkårene i § 69 er at det kan bringes inn for «samme ret», at domstolen er både saklig og stedlig kompetent til å behandle regresskravet. Tvisteloven har ikke videreført noen særskilt regel om vilkår for å dra regresskrav inn i saken. Vilkårene for dette framgår av de generelle reglene i § 15-2 annet og tredje ledd om muligheten for subjektiv kumulasjon etter at sak er reist. I disse reglene videreføres ikke vilkåret om at retten skal være saklig og stedlig kompetent for å behandle det kravet som bringes inn. Men det gjelder vilkår om at kravet skal høre under norsk domsmyndighet, jf. § 15-2 annet ledd som viser til § 15-1 første ledd bokstav a. Dette vilkåret bør det gjøres unntak fra i luftfartsloven § 10-36 annet ledd. Ellers stiller de generelle reglene om subjektiv kumulasjon flere vilkår enn det som gjelder etter tvistemålsloven § 69. Departementet ser ikke grunn til at det i annet ledd skal gjøres unntak fra noen av disse øvrige vilkårene. Dersom regresskravet bringes inn i saken i rimelig tid etter at søksmål er reist, er det grunn til å tro at disse vilkårene sjelden vil være til hinder for kumulasjon. Passusen «om han taper» er tatt ut, idet dette ikke er noe vilkår for kumulasjon etter tvisteloven § 15-2.

Til § 12-17

I overskriften og første punktum er bevisopptak erstattet med bevissikring, jf. 3.4.13.1. I første punktum og nytt annet punktum er henvisningen til reglene i tvistemålsloven kapittel 20 erstattet med henvisning til bestemmelser i tvisteloven og med en gjengivelse av regelen i tvistemålsloven § 268, jf. departementets merknader i 3.4.13.1 til 4.

Til § 13-2 fjerde ledd

Henvisningen til tvangsfullbyrdelsesloven må suppleres som følge av at regelen om midlertidig sikring er plassert i tvisteloven.

Til nr. 104. Lov 25. mars 1994 nr. 6 om granskingskommisjonen for gransking av påstander om ulovlig overvåking av norske borgere

Loven tjente som grunnlag for Lund-kommisjonens arbeid med å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere. Kommisjonen avsluttet sitt arbeid 28. mars 1996. Kommisjonens rapport er trykt som Dok. nr. 15 (1995–96) og behandlet i Stortinget på grunnlag av Innst. S. nr. 248 (1996–97). Den er fulgt opp med midlertidig lov 17. september 1999 nr. 73 om begrenset innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre, som har regler om rett til innsyn og om erstatning for den som har lidd alvorlig skade ved uberettiget overvåking.

Lov 25. mars 1994 nr. 6 har i §§ 2 og 3 bestemmelser bl.a. om forklaringsplikt for kommisjonen som henviser til regler i tvistemålsloven. Ettersom kommisjonen for lengst har avsluttet sitt arbeid, har disse bestemmelsene ikke lenger noen praktisk betydning. Departementet antar at dette også gjelder de øvrige regler i 1994-loven, også bestemmelsene om straff og mortifikasjon i anledning av kommisjonens arbeid.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at loven blir opphevet i sin helhet fremfor å endre de forskjellige henvisninger til tvistemålslovens regler. Forslaget om oppheving er i tråd med Lovstrukturutvalgets anbefalinger i NOU 1992: 32 Bedre struktur i lovverket om tiltak for å begrense regelmengden.

Til nr. 105. Lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten

Til § 19 tredje ledd

Begrepet oppreisning er erstattet. Det vises til 3.4.8.

Til § 19 fjerde ledd

Kjæremål er erstattet med anke, jf. 3.4.14.

Til § 19 femte ledd annet punktum

Henvisningen til tvistemålsloven § 437 første ledd tredje punktum er erstattet med henvisning til den tilsvarende bestemmelse som er tatt inn i forvaltningsloven. Nåværende annet punktum viser også til tvistemålsloven § 437 tredje ledd, som på tilsvarende måte ikke vil komme til direkte uttrykk i noen lovbestemmelse. Departementet ser ikke grunn til å foreslå noen tilføyelse i annet punktum som følge av at henvisningen til en slik bestemmelse bortfaller. Regelen i femte ledd første punktum kan ikke ses å være til hinder for at det blir reist erstatningssøksmål etter at en klage er avgjort.

Til § 19 sjette ledd

I nåværende sjette ledd første punktum er det vist til tvistemålsloven § 437 annet ledd første punktum. Men det er en generell bestemmelse som ikke blir videreført når tvisteloven settes i kraft. Tvistemålslovens regel foreslås derfor videreført ved en uttrykkelig bestemmelse i første punktum . I annet punktum er nåværende oppreisningsregel videreført med det innhold den antas å ha i dag og samtidig omformulert som følge av at begrepet oppreisning ikke lenger ønskes brukt om oversitting av frister, og at de nye reglene om oppfriskning ikke gjelder for oversittelse av søksmålsfrister.

Til § 35 tredje ledd annet punktum

«Påkjære» er erstattet med «anke», jf. 3.4.14.

Til § 35 femte ledd første punktum

Henvisningen til tvistemålsloven er erstattet.

Til § 91 første ledd og annet ledd annet punktum

Henvisningene til tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 14 og 15 er erstattet med de tilsvarende regler i tvisteloven.

Til § 95 annet ledd første punktum og tredje ledd

I disse bestemmelsene er henvisningene til tvangsfullbyrdelsesloven henholdsvis § 14-2 annet ledd og § 14-2 første ledd erstattet med tilsvarende bestemmelser i tvisteloven.

Til § 98 overskriften og innledningen

Henvisningen til reglene i tvangsfullbyrdelsesloven må suppleres fordi reglene om midlertidig sikring overføres til tvisteloven.

Til § 117 annet punktum

Det vises til 3.4.2.

Til § 118 første ledd annet og tredje punktum

Første ledd annet punktum er endret i samsvar med 3.4.2, og tredje punktum er endret i samsvar med 3.4.14.

Til § 118 annet ledd tredje punktum

Påkjæres er endret til ankes i samsvar med 3.4.14.

Til § 231 annet ledd

Henvisningen til tvistemålsloven er erstattet.

Til § 234 fjerde ledd

Det vises til 3.4.14.

Til § 245 annet punktum

Det vises til 3.4.16.

Til § 454 annet ledd tredje punktum

Henvisningen til tvistemålsloven § 98 er erstattet med den tilsvarende regelen i tvisteloven om vilkår for forening av saker.

Til §§ 471–481

Sjøloven kapittel 18 II om sjøforklaring er endret ved lov 7. januar 2005 nr. 2, og det er innført nye regler om undersøkelse av sjøulykker. Det er foreløpig ikke fastsatt når de nye reglene vil tre i kraft.

Til § 474 annet ledd tredje punktum

Uttrykket gransking er erstattet med undersøkelse av realbevis, jf. 3.4.4.

Til § 476 fjerde ledd annet til fjerde punktum

Annet punktum er endret i samsvar med 3.4.4, og tredje og fjerde punktum er endret i samsvar med 3.4.14.

Til § 481 første ledd første punktum

Henvisningen til tvistemålsloven kapittel 15 er erstattet med tvistelovens regler om vitneavhør.

Til § 481 annet ledd første punktum

Det vises til 3.4.4.

Til § 481 tredje ledd

Henvisningen til tvistemålsloven kapittel 17 er erstattet med en henvisning til tilsvarende regler i tvisteloven kapittel 26 og 27. Sjølovens regler om sjøforklaring vil ved eventuell motstrid gå foran disse reglene i tvisteloven. Begrepet gransking er erstattet med undersøkelse av realbevis, jf. 3.4.12.

Til § 488

Det vises til 3.4.4.

Til § 490

Første ledd er endret i samsvar med 3.4.4.

Annet ledd er endret som følge av at tvisteloven gir retten mulighet til å velge mellom opptak og innføring i rettsbok når en forklaring skal dokumenteres. Tvistemålsloven § 127 er erstattet av tvisteloven § 13-9, som gir bestemmelsen om dokumentasjon av parts- og vitneforklaringer utenfor hovedforhandling. Det er tilstrekkelig å vise til første ledd i § 13-9, og henvisningen får bare betydning for hvordan dokumentasjonen skal gjennomføres. Det gjøres ikke forslag om endringer i reglene i § 490 annet ledd om når det skal finne sted dokumentasjon. I samsvar med tvistelovens nye regler om dokumentasjon er protokollasjon i overskriften endret til dokumentasjon.

Tredje ledd er endret i samsvar med 3.4.4.

Til § 491 første ledd

Det vises til 3.4.16.

Til nr. 106. Lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer

Til § 5-7 annet ledd annet punktum

Henvisningen til tvistemålsloven er erstattet.

Til nr. 107. Lov 3. februar 1995 om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste

Til § 5 femte ledd annet punktum

Henvisningen til tvistemålsloven § 204 nr. 1 og nr. 2 er erstattet med henvisning til de tilsvarende bestemmelsene i tvisteloven.

Til nr. 108. Lov 25. august 1995 nr. 57 om pakkereiser

Departementet har ikke foreslått endringer i lovens nåværende §§ 10-5, 10-6 og 10-8, som bruker begrepene oppreisning, kjæremål og gjenopptakelse. Stortingets familie- og kulturkomite har i Innst. O. nr. 39 (2005–2006) gjort enstemmig tilråding om endring av disse bestemmelsene. Tilrådingen er helt i samsvar med Barne- og likestillingsdepartementets forslag i Ot.prp. nr. 41 (2005–2006) om lov om endringer i lov 25. august 1995 nr. 57 om pakkereiser (pakkereiseloven). Departementet har i stedet foreslått endring i loven slik den på denne bakgrunn ventes å bli vedtatt.

Til § 10-6

Når reglene om at nemndas avgjørelser kan få retts- og tvangskraft, blir fjernet, vil det ikke lenger være behov for en hjemmel til å gi forskrift om oppreisning/oppfriskning for oversittelse av frister og behandling av begjæringer om gjenåpning. Siste del av forskriftsbestemmelsene i nåværende § 10-8 tredje ledd, som blir flyttet til § 10-6 tredje ledd, foreslås derfor fjernet.

Til nr. 109. Lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet

Til § 8-6 fjerde ledd

Bestemmelsen er endret i samsvar med departementets merknader i 3.4.8. Annet punktum er også endret i samsvar med 3.4.14.

Til nr. 110. Lov 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste

Til § 36 annet ledd

Det vises til 3.4.8.

Til § 43 annet ledd annet punktum

Det vises til 3.4.4.

Til nr. 111. Lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd

Til § 21-4 femte ledd

I første punktum er bevisopptak erstattet med bevissikring, jf. 3.4.13.1. I første og nytt annet punktum er henvisningen til reglene i tvistemålsloven erstattet med henvisning til bestemmelser i tvisteloven og en gjengivelse av regelen i tvistemålsloven § 268, jf. departementets merknader i 3.4.13.1 til 4.

Til nr. 112. Lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner

Til § 16 femte ledd

Henvisningen til tvistemålsloven er erstattet, og påkjæres er erstattet med ankes, jf. 3.4.14.

Til nr. 113. Lov 13. juni 1997 nr. 37 om salg av tidsparter i fritidsbolig

Til § 4 annet ledd

Det vises til 3.4.2. Når det ikke er tvungent verneting, begrenser § 4 annet ledd partenes adgang til å avtale verneting sammenlignet med alminnelige regler. Partene kan da velge mellom valgfrie lovbestemte verneting og forbrukerens alminnelige verneting.

Den nye tvisteloven inneholder ingen tvungne verneting og utvider forbrukerrettighetene gjennom tvisteloven § 4-5 sjuende ledd og § 4-6 tredje ledd. Tidspartloven har ingen slik begrensning som § 4-5 sjuende ledd annet punktum inneholder av hensyn til forbrukeren. På denne bakgrunn foreslår departementet å opprettholde avtalebegrensningen i tidspartloven § 4 annet ledd med den endring som ligger i å bruke betegnelsen alminnelig verneting i stedet for hjemting.

Til nr. 114. Lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper

Til § 5-12 første ledd fjerde punktum

Påkjæres er erstattet med ankes. Det vises til 3.4.14.

Til § 18-3 annet og tredje ledd

I samsvar med 3.4.14 er påkjære og kjæremål erstattet med anke i annet og tredje ledd , og det er gjort nødvendige språklige tilpassinger til disse endringene. Noen erstatning for henvisningen i nåværende annet ledd til tvistemålsloven anses som unødvendig. Om dette og behovet for å beholde reglene i annet og tredje ledd vises det til departementets merknader til tilsvarende regler i bustadbyggjelagslova § 12-2 annet og tredje ledd.

Til nr. 115. Lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper

Til § 5-12 annet ledd tredje punktum

Påkjæres er erstattet med ankes. Det vises til 3.4.14.

Til § 18-3 annet og tredje ledd

Til nr. 116. Lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel

Til § 12-2 b annet ledd fjerde punktum

Det vises til 3.4.14.

Til § 14-2 tredje ledd sjette punktum

Henvisningen til tvistemålsloven er erstattet.

Til nr. 117. Lov 19. juni 1997 nr. 82 om pass

Til § 5 første ledd bokstav b

Henvisningen til tvangsfullbyrdelsesloven § 14-17 er erstattet med henvisning til tilsvarende bestemmelse i tvisteloven.

Til nr. 118. Lov 29. januar 1999 nr. 6 om interkommunale selskaper

Til § 34 sjette ledd tredje punktum

Påkjæres er erstattet med ankes, jf. 3.4.14.

Til nr. 119. Lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler

Til § 12-2 tredje ledd femte punktum

Det vises til 3.4.8.

Til § 12-2 fjerde ledd sjette punktum

Påkjære er erstattet med anke, jf. 3.4.14.

Til § 12-2 femte ledd

Henvisningen til tvistemålslovens kapittel 13 er erstattet med en henvisning til de nye sakskostnadsreglene i tvisteloven.

Til 12-3 annet punktum

Henvisningen til tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 er erstattet med de tilsvarende bestemmelser i tvisteloven.

Til § 12-5 annet og tredje punktum

Det vises til 3.4.16. Det er videre foreslått å rette opp en inkurie, slik at nåværende første punktum blir delt opp i to punktum, slik det opprinnelig var foreslått. Det vises til Innst. O. nr. 43 (1998–99) side 24, sammenholdt med side 41.

Til § 13-2 annet ledd bokstav e fjerde punktum

Henvisningen til tvistemålsloven § 360 er erstattet med en henvisning til tilsvarende bestemmelse i tvisteloven. I tillegg er en skrivefeil rettet.

Til nr. 120. Lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag

Til § 4 fjerde ledd annet punktum

Henvisningen til tvangsfullbyrdelsesloven er supplert med henvisning til tvisteloven som følge av at reglene om midlertidig sikring er flyttet dit, jf. kapittel 32 til 34.

Til nr. 121. Lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern

Til § 6-4 annet ledd annet punktum:

For vitner og sakkyndige henviser nåværende bestemmelse til reglene som gjelder for hovedforhandling ved tingrett. For vitner gjelder de samme regler om møteplikt for både tingrett og lagmannsrett. Tvistelovens regler om hovedforhandlingen omhandler ikke møteplikten. Derfor er det i stedet henvist til de kapitler i tvisteloven som inneholder regler om møteplikt for vitner og sakkyndige.

Til nr. 122. Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter

Til § 8-5 annet punktum

Henvisningen til tvistemålsloven §§ 204 til 209 er erstattet med henvisning til det kapitlet i tvisteloven som inneholder det tilsvarende sett av regler. Det er også vist til regelen som tilsvarer tvistemålsloven § 209 a, jf. 3.2.1 .

Til nr. 123. Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v.

Til § 71 annet ledd

Nåværende første punktum viser til tvistemålsloven kapittel 30. Tvisteloven har ikke videreført et sett av særregler for offentlige tjenestehandlinger, men noen av reglene i kapitlet er videreført i forvaltningsloven og vil gjelde for alle forvaltningsorganer. Det er ikke behov for noen uttrykkelig henvisning til tvisteloven.

Til nr. 124. Lov 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser

Til § 8 annet ledd første punktum

Henvisningen til tvangsfullbyrdelsesloven § 15-8 første ledd er erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i tvisteloven.

Til nr. 125. Lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett m.v. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted

Til § 4 annet ledd

Det vises til 3.4.2. For øvrig vises det til departementets merknader til tidspartloven § 4 annet ledd.

Til nr. 127. Lov 26. april 2002 nr. 12 om notarius publicus

Til § 5 overskriften og første til femte ledd

Det er gjort endringer som en konsekvens av at kjæremål ikke lenger blir benyttet som rettsmiddelbegrep, jf. 3.4.14. For øvrig er henvisningen til tvistemålsloven erstattet i første ledd .

Til nr. 128. Lov 3. mai 2002 nr. 13 om utenrikstjenesten

Til § 20 annet ledd første punktum

Det vises til 3.4.2.

Til nr. 130. Lov 21. juni 2002 nr. 45 om yrkestransport med motorvogn og fartøy (yrkestransportlova)

Til § 34

I nåværende bestemmelse er det gjort avvik fra fristen i tvistemålsloven § 437 andre ledd første punktum, som gir forvaltningsorganet adgang til å sette en søksmålsfrist på seks måneder. Denne generelle adgangen for forvaltningen til å sette søksmålsfrist er ikke videreført i tvisteloven, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 345, der det uttales at behovet for slike frister bør vurderes i forhold til de enkelte særlover. For å videreføre det reelle innholdet som yrkestransportlova § 34 har i dag, er det derfor nødvendig å skrive om bestemmelsen. Det framgår av den nye utformingen av forvaltningsloven § 27 tredje ledd tredje og fjerde punktum at parten må gjøres oppmerksom på fristen i underretningen om vedtaket for at fristen skal komme til anvendelse.

Til nr. 130. Lov 28. juni 2002 nr. 57 om valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer (valgloven)

Til § 15-5 overskriften og fjerde ledd

Tvisteloven viderefører ikke begrepet oppreisning. Når frister i anledning søksmål er oversittet, kan det fortsatt være aktuelt med oppfriskning. Det vises til 3.4.8. Departementet har i sine forslag til lovendringer som følge av disse endringene i regler og begrepsbruk reservert bruken av begrepet oppfriskning til oversittelse av prosesshandlinger, mens lovregler om oppreisning for oversittelse av frister for å foreta handlinger overfor forvaltningen, er blitt avløst av regler om at forvaltningen på visse vilkår kan ta klagen eller lignende til behandling. «Melding» i fjerde ledd omfatter også innlevering av listeforslag etter § 6-1 første ledd. Ved den nye utformingen av fjerde ledd har departementet lagt til grunn at det etter gjeldende rett ikke er anledning til å gi oppreisning for at en forhåndsstemme ikke kommer fram innen fristen, jf. § 8-1 tredje ledd.

Til nr. 131. Lov 14. mars 2003 nr. 15 om beskyttelse av design (designloven)

Departementet ønsker å videreføre bruken av begrepet gjenopptakelse, mens oppreisning, når det ses bort fra § 39 annet ledd tredje punktum, foreslås erstattet med en omformulering i tråd med forvaltningsloven § 31. Det vises til departementets generelle merknader til endringer i varemerkeloven.

Til § 36 fjerde ledd

Begrepet oppreisning er erstattet. Det vises til de generelle merknader til denne loven og til 3.4.8. Dessuten er det rettet en inkurie, slik at siste del av bestemmelsen er blitt atskilt fra nr. 5 i oppregningen.

Til § 39 annet ledd tredje punktum

Begrepet oppreisning er erstattet. Det vises til 3.4.8.

Til § 48

Det vises til 3.4.3.

Til § 50 overskriften, første ledd første punktum og annet ledd annet punktum

Begrepet oppreisning er erstattet. Det vises til de generelle merknadene foran til denne loven og til 3.4.8.

Til nr. 132. Lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag (bustadbyggjelagslova)

Til § 5-12 første ledd tredje punktum

Begrepet påkjæres er erstattet, jf. 3.4.14.

Til § 12-2 annet og tredje ledd

Endringene er gjort i samsvar med 3.4.14. På tilsvarende måte som for § 18-3 i både aksjeloven og allmennaksjeloven har departementet ikke funnet grunn til å presisere at ankebehandlingen skal skje etter tvisteloven. Det følger av tvisteloven § 29-1.

Til nr. 133. Lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag (burettslagslova)

Til § 13-2 annet og tredje ledd

Det vises til merknadene til bustadbyggjelagslova § 12-2 annet og tredje ledd.

Til nr. 134. Lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven)

Til § 11-1 annet ledd annet punktum, § 11-2 fjerde ledd annet punktum og § 11-3 fjerde ledd annet punktum:

Tvistemålsloven § 437 er ikke videreført i tvisteloven, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) kap. 26.3 (side 341–345). Men adgangen til å stille krav om at klageretten skal være utnyttet før søksmålet reises, er videreført i ny § 27 b i forvaltningsloven. Den bestemmelsen er det derfor gjort unntak fra.

Til nr. 135. Lov 12. september 2003 nr. 94 om overtakelse av formuesposisjoner mv. ved endret ansvarsfordeling i matforvaltningen

Til § 6 femte ledd:

Henvisningen til tvistemålsloven kapittel 13 er erstattet med de nye reglene i tvisteloven om erstatning av sakskostnader.

Til nr. 136. Lov 5. mars 2004 nr. 12 om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven)

Til § 25 annet ledd fjerde punktum:

Det vises til 3.4.14.

Til § 29 fjerde ledd sjette punktum:

Henvisningen til tvistemålsloven er erstattet.

Til nr. 137. Lov 14. mai 2004 nr. 25 om voldgift

Til § 8

Henvisningen til tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 14 og 15 er erstattet med henvisning til de tilsvarende kapitler i tvisteloven.

Til § 13 fjerde ledd annet punktum, § 15 annet ledd tredje punktum og § 16 første ledd tredje punktum

Påkjæres er erstattet, jf. 3.4.14.

Til nr. 138. Lov 10. desember 2004 nr. 82 om internasjonal jernbanetrafikk og om samtykke til at Norge tiltrer Protokoll av 3. juni 1999 om endring av Overenskomst om internasjonal jernbanetrafikk (COTIF) av 9. mai 1980 (COTIF-loven)

Til § 4 første ledd første punktum

Det vises til 3.4.8.

Til § 5 tredje og fjerde ledd

Det vises til 3.4.2.

Til nr. 139. Lov 7. januar 2005 nr. 2 om endringer i lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven) og i enkelte andre lover

Til § 481 overskriften, første og fjerde ledd

I overskriften og første ledd første punktum er bevisopptak erstattet med bevissikring, jf. 3.4.13.1. I første punktum og nytt annet punktum er henvisningene til reglene i tvistemålsloven erstattet med henvisning til bestemmelser i tvisteloven og med en gjengivelse av regelen i tvistemålsloven § 268, jf. departementets merknader i 3.4.13.1 til 4. Nytt tredje punktum tilsvarer nåværende fjerde ledd annet punktum. Som følge av endringene i første ledd blir nåværende fjerde ledd overflødig.

Til § 481 tredje ledd første punktum

Henvisningen til tvistemålslovens vilkår om bevisopptak utenfor rettssak er erstattet med henvisning til tilsvarende regler i tvisteloven.

Til nr. 140. Lov 1. april 2005 nr. 14 om europeiske selskaper ved gjennomføring av EØS-avtalen vedlegg XXII nr. 10a (rådsforordning (EF) nr. 2157/2001)

Til § 8 annet ledd

Begrepet kjæremål er erstattet, jf. 3.4.14.

Til nr. 141. Lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler

Til § 12-1 annet ledd første punktum

Det vises til 3.4.1.

Til nr. 142. Lov 29. april 2005 nr. 20 om innkreving av underholdsbidrag mv.

Til § 6 annet punktum

Det vises til 3.4.16.

Til nr. 143. Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff

Til § 3 femte ledd

Det vises til 3.4.16.

Til § 64 tredje ledd

Henvisningen til tvistemålsloven kapittel 33 er erstattet med de tilsvarende bestemmelsene i tvisteloven.

Til nr. 144. Lov 3. juni 2005 nr. 33 om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven)

Til § 12 annet ledd annet punktum

Henvisningen til tvistemålsloven § 44 første ledd er ikke erstattet med henvisning til noen regel i tvisteloven. I stedet er bestemmelsen skrevet om, slik at den gir uttrykk for den samme regel som tidligere. At første ledd første punktum ikke gjelder i saker for Høyesterett, er ikke til hinder for at det som prosessfullmektig i disse sakene kan brukes en person som nevnt i første punktum i henhold til tvisteloven § 3-3 fjerde ledd.

Til § 12 fjerde ledd

Henvisningen til tvistemålsloven § 46 er erstattet med henvisning til tilsvarende regel i tvisteloven.

Til nr. 145. Lov 3. juni 2005 nr. 34 om varsling, rapportering og undersøkelse av jernbaneulykker og jernbanehendelser m.m. (jernbaneundersøkelsesloven)

Til § 15

I overskriften og første punktum er bevisopptak erstattet med bevissikring, jf. 3.4.13.1. I nytt annet og tredje punktum er henvisningen til reglene i tvistemålsloven kapittel 20 erstattet med en gjengivelse av regelen i tvistemålsloven § 268 og med henvisning til bestemmelser i tvisteloven, jf. departementets merknader i 3.4.13.1 til 4.

Til nr. 146. Lov 10. juni 2005 nr. 40 om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven)

Til § 11 første ledd annet til fjerde punktum

I første ledd annet punktum er henvisningen til tvistemålsloven erstattet. I tredje punktum er henvisningen til tvistemålsloven § 211 erstattet med henvisning til den tilsvarende bestemmelse i tvisteloven. I fjerde punktum er henvisningen til tvistemålsloven § 207 tredje ledd, § 208 annet ledd, § 209 annet ledd og § 209 a tredje ledd erstattet med henvisning til de tilsvarende regler i tvisteloven. Departementet har ikke tilføyd noen henvisning til den nye regelen i tvisteloven § 22-9 annet ledd. I tillegg er det henvist til de nye bestemmelsene i samme kapittel om at retten kan frita, nekte eller pålegge et bevis ført.

Til § 12 første ledd tredje punktum

Henvisningen til tvistemålsloven § 437 første ledd siste punktum er erstattet med henvisning til tilsvarende bestemmelse i forvaltningsloven ny § 27 b annet punktum.

Til nr. 147. Lov 10. juni 2005 nr. 53 om endringar i lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn m.m.

Til § 7 overskriften og første ledd første punktum

Det vises til 3.4.16.

Til nr. 148. Lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven)

Til § 17-1 første ledd

Henvisningen til tvistemålsloven er erstattet.

Til § 17-1 annet ledd tredje punktum

Passusen «kan ikke angripes ved kjæremål eller anke» er endret. Det vises til 3.4.14. Bestemmelsen innebærer fortsatt at avgjørelsen verken kan ankes eller brukes som ankegrunn.

Til § 17-5 overskriften og tredje ledd

Tvisteloven viderefører ikke begrepet oppreisning og er her erstattet med oppfriskning. Det vises til 3.4.8.

Til § 17-7 første ledd

Det vises til 3.3.3.2. Endringen innebærer at det ikke lenger vil være adgang til å sette lagmannsretten med fire meddommere.

Til nr. 149. Lov 17. juni 2005 nr. 67 om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven)

Til § 17-1 femte ledd tredje punktum

Det vises til 3.4.8.

Til § 19-3 nr. 11 om endring i lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) § 11-1 nr. 4 tredje punktum

Det vises til 3.4.8.

Til nr. 150. Lov 17. juni 2005 nr. 85 om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven)

Til § 38 annet ledd annet punktum, § 39 annet ledd tredje punktum og § 40 fjerde ledd

Passusen «kan ikke angripes ved kjæremål eller anke» er endret i samsvar med 3.4.14. Bestemmelsen innebærer fortsatt at avgjørelsen verken kan ankes eller brukes som ankegrunn.

Til § 42

I overskriften til bestemmelsen er kjæremål sløyfet, jf. 3.4.14.

Nåværende første ledd annet punktum om at tvistemålsloven § 357 ikke skal komme til anvendelse, er tatt ut. Bestemmelsen er ikke videreført i tvisteloven. Uten hensyn til ankegjenstandens verdi vil det i Høyesterett bli krevd samtykke for fremme av alle anker over dommer, jf. tvisteloven § 30-4. Under disse omstendigheter ser ikke departementet grunn til at det skal opprettholdes noen særlige regler om fremme av anker for søksmål etter finnmarksloven. De hensyn som reglen om unntak for ankesum bygger på, vil fortsatt ha gyldighet, og kan tas i betraktning av Høyesterett ved vurderingen av om samtykke skal gis etter tvisteloven, jf. den skjønnsmessige og fleksible regelen i § 30-4. For øvrig gir de nye reglene om rettsmidler i tvisteloven grunnlag for en forenklet utforming av § 42, slik at første og annet ledd er slått sammen. Det vises til 3.4.14.

Til § 43 tredje ledd annet og nytt tredje punktum

Nåværende tredje ledd annet punktum viser til tvistemålsloven § 177, som ikke kan sies å være videreført i tvisteloven. De nye reglene der åpner for mer skjønnsmessige vurderinger. Departementet ser ikke grunn til å endre det reelle innholdet i nåværende tredje ledd annet punktum, slik at adgangen til å gjøre unntak fra hovedregelen i første ledd blir mer åpen. Derfor er hovedinnholdet i tvistemålsloven § 177 gjengitt i tredje ledd annet og nytt tredje punktum.

Til § 43 fjerde ledd annet punktum

Kjæremål er tatt ut av bestemmelsen, jf. 3.4.14.

Til § 46 annet ledd

Bestemmelsens henvisning til tvistemålsloven er erstattet.

Neste kapittel

Forrige kapittel

Neste kapittel

Forrige kapittel

Til forsiden

Dokumentet i pdf-format

Til toppen

Ot.prp. nr. 74 (2005-2006)

Om lov om endringer i tvisteloven (endringer i straffeprosessloven og andre lover)

6 Spesialmerknader til lovforslaget

Til § 2-4 annet ledd nytt fjerde punktum

Til § 6-2 første ledd ny bokstav c

Til §§ 6-3 nytt fjerde ledd og 6-4 nytt femte ledd

Til § 6-13 første ledd bokstav a og d

Til § 10-4 første ledd

Til § 14-1 første ledd nytt annet og tredje punktum

Til § 19-1 annet ledd bokstav b

Til § 22-3 første ledd

Til § 22-5 første ledd

Til § 28-5 annet ledd første punktum og § 32-7 annet ledd

Til § 32-11 første ledd tredje punktum

Til § 36-10 tredje ledd bokstav d

Til § 37-3 Endringer i andre lover

Til nr. 1. Lov 20. juli 1893 nr. 2 om Stranding og Vrag

Til § 10 annet ledd tredje punktum og tredje ledd første punktum

Til nr. 2. Lov 28. november 1898 om Umyndig­gjørelse

Til § 2 annet til fjerde ledd

Til § 8 første ledd femte punktum

Til § 12 annet punktum

Til § 13 første og annet punktum

Til § 14 første ledd

Til § 15 første ledd

Til § 16

Til §§ 17 og 18

Til § 21

Til § 26 annet og tredje ledd

Til § 34 første punktum

Til nr. 3. Lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig ­borgerlig Straffelov

Til § 3 annet ledd annet punktum

Til § 39 a sjette ledd

Til § 110 første ledd

Til § 249 nr. 4 bokstav b

Til nr. 4. Lov 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v.

Til § 19 første ledd annet punktum

Til § 28 første ledd første punktum

Til § 31

Til nr. 5. Lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene

Til § 4

Til § 12 første ledd annet punktum

Til § 14

Til § 15 første ledd annet punktum

Til § 20 annet ledd

Til § 21 annet ledd fjerde punktum

Til § 30

Til § 33 c annet ledd nytt fjerde punktum

Til § 36 annet ledd første punktum

Til § 37

Til § 38 tredje til femte punktum

Til § 43 første ledd annet punktum

Til § 43 annet ledd tredje punktum

Til § 45 første ledd annet punktum

Til § 46 annet ledd annet punktum

Til § 46 annet ledd fjerde punktum

Til § 47 annet ledd

Til § 51 a første ledd annet punktum

Til § 53 første ledd annet punktum

Til § 60 første punktum

Til overskriften til 4de kapittel

Til § 71 første ledd annet punktum

Til § 86 a fjerde ledd

Til § 87 første ledd første punktum

Til § 91 første ledd første punktum, § 95 tredje ledd, § 101 annet ledd første punktum, § 105, § 133 fjerde ledd, § 140 annet ledd første punktum, § 205, § 207 og § 208

Til § 91 første ledd fjerde punktum

Til § 95 første ledd første punktum

Til § 97 første punktum

Til § 98

Til § 99 tredje ledd første punktum

Til § 100 første ledd

Til § 105 a første ledd første punktum

Til § 105 a tredje ledd

Til § 107 tredje ledd tredje punktum, § 119 første ledd annet punktum, § 120 annet og tredje ledd, § 140 tredje ledd annet punktum og § 195 første ledd annet punktum

Til § 112

Til § 113 første ledd annet punktum og annet ledd

Til § 115

Til § 117

Til § 119 første ledd og § 120 første punktum

Til § 122 første ledd

Til nr. 2. Lov 28. november 1898 om Umyndiggjørelse

Til nr. 3. Lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov

Til nr. 6. Lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v.

Til nr. 8. Lov 14. desember 1917 nr. 17 om vasdragsreguleringer